Jeg har fått flere oppfordringer om å lytte til Paul Kelly de senere årene. Hans nye album Seventy er rett og slett min ordentlige inngangsport til mannen. Jeg hadde tenkt til å skrive om albumet sist helg, men da Egon Holstad i Feedback allerede hadde skrevet et dypdykk om mannen, syntes jeg ikke det hastet så mye.
Jeg skal være kort innledningsvis. Paul Kelly har over 30 album bak seg, han er en stor artist i hjemlandet Australia og har nettopp en større stadionturné bak seg. På turnéen hadde han med seg snart albumklare Lucinda Williams som på Facebook ga uttrykk for hvor imponert hun er over fenomenet Kelly.
Siden dette albumet et det første av ham jeg lytter på, går jeg glipp av å kunne høre dette i lys av tidligere utgivelser. Det er ofte en fordel og kan gi andre dimensjoner til lyttinga.
Albumet er rammet inn av den tilbakelente «Tell Us A Story» i to deler, A og B. Og kanskje er dette for å fortelle oss at tekstene, historiene er viktig i Kellys musikalske univers. I noen av sangene synes jeg han minner om én av de største når det gjelder tekster, Bob Dylan, men da ikke minst i måten Dylan sang på da han var litt yngre. I det store og hele er Seventy mer popete enn de aller fleste av albumene til Dylan selv om også Kelly kan karakteriseres som folk-rock.
Albumet har ingen irriterende eller dårlige spor, men gir en veldig behagelig lytteopplevelse alle de 42 minuttene der varer. Om noe, kunne jeg ønsket at det var litt skarpere i kantene oftere, hadde litt mer brodd. «I Keep Coming Back For More» har imidlertid mye av den brodden jeg etterlyser med en tekst og fremførelse som vitner om en appetitt på kroppslige gleder, selv i en alder av 70. Flott sang.
På hjemmesiden til Kelly kan man lese at Kelly insisterer på at sangene hans ikke er selvbiografiske, men at Seventy kan være hans mest personlige så langt, noe også tittelen på albumet til syttiåringen indikerer. Kelly synger om det å bli eldre og i fine «Happy Birthday, Ada Mae» synger han trolig om at sjansen for at han vil få oppleve at det to år gamle barnebarnet vil bli tyve år bare er sånn passe stor. Andre høydepunkter på albumet er sangen om kampen mot den onde selv i «The Body Keeps The Score», og «Sailing To Bysanzium» som er et dramatisk tonesatt dikt av W.B. Yeats. Denne har Kelly spilt inn tidligere. «Take My Hand» er rett og slett en lettbeint og fengende poplåt.
”Out of the blue this norning…“Jeg må også nevne nydelige «My Body Felt No Pain» med en tekst om en veldig fin tilstand psykisk og fysisk, der man lever i nuet, og skyldfølelse, skam og smerte er borte for en stund.
Ja, veldig mye å glede seg over på Paul Kellys nye album. Jeg burde nok ta et dypdykk i karrieren hans, jeg også. En klar 5/6.
Thomas & Tvilerne: De usalige (singel 2025) Utan Dom.: Fairytale Of Greåker (singel 2025)
«Og alt som gir oss glede og julestemning – skaper kanskje også disharmoni og ensomhet hos de som ikke får sitte sammen med oss rundt bordet – DE USALIGE.“– Thomas &’Tvilerne
Sarpsborg- bandet Utan Dom. og Thomas & Tvilerne fra Åsgårdsstrand og Lørenskog har mye til felles, også utover å være store favoritter her i gården. Begge er sterkt inspirert av den svenske visetradisjonen, og tekstforfatter i Utan Dom. har også gitt bandet en svensk identitet gjennom sine tekster på broderspråket. Begge har skapt seg et persongalleri med personer som lever litt på utsiden av det vi vanligvis forbinder med gode liv. Jeg ser at jeg i tidligere omtaler av musikk fra bandene har kryssreferanser mellom dem. Nå er de her begge med julesanger om utkantfolket som møter nok kulde, så nå tar jeg dem like gjerne inn i varmen i en felles omtale.
I 2020 utga Thomas & Tvilerne med Thomas Marthon Engevold i spissen et fantastisk dobbeltalbum. «Angelina & Fillefrans/ Elviras hemmelighet» finner sted på den fiktive Heaven Pub. Vi blir kjent med Angelina som drømmer om å synge som Edith Piaf og bohemen Fillefrans som skulle bli en stor poet. Den tidligere menige soldaten, «Obersten», har plass på et hospits, men som foretrekker å sove under åpen himmel. Vi møter også Oberstens venn, Herr Paulsen, en tidligere forretningsmann med for stort hjerte og den ensomme Elvira. En sang som ikke var med på dette albumet er sangen «De usalige», skrevet for førjulkonsertene Julebrev fra de usaliges enger.
Foto: Camilla Aass
«De usalige» er en slags modernisert utgave av H.C. Andersens novelle «Piken med svovelstikkene» eller Tom Waits’ «A Christmascard From A Hooker In Minneapolis» om du vil. Vi tar igjen turen ned trappa til Heavens Pub. Thomas resiterer den rørende teksten om disse skakkjørte, men varme personlighetene som nå feirer jul:
De skitne, gule vinduene på «Heaven Pub» er som tykk hud – som et panser – men klarer likevel ikke å holde gatenes konstante summing ute. Byens evige puls – og her inne sitter de: En håndfull bunnløse sjeler med sår som ikke vil gro
Musikken er naturligvis i samme landskap som på dobbeltalbumet med koring som gir en litt ekstra julesakral stemning. Sangen får frem kontrastene i måten vi feirer jula på, ja utenforskapet er jo ekstra tydelig i julehøytida. Men så finner de likevel fellesskap disse litt fortapte sjelene, som kanskje ikke er så mye mer fortapt enn oss andre når det kommer til stykket.
Utan Dom. har laget flere album som er helt i toppen av hva som er gitt ut av norsk musikk de senere årene. Og er vi i et melankolsk landskap når vi hører Thomas & Tvilerne, har vi beveget oss godt over i tristessenes verden med Utan Dom. Musikken går så sakte at du nesten ikke tror det går an, men komponist Olav Mellum Arntzen og musikerne lager uansett både fengende og vakker musikk til de mørke galgenhumoristiske tekstene til Lasse Karlsen. Vi går ut av puben og beveger oss ofte inn i litt mer åpent landskap illustrert gjennom Anita Raas fotografier, det visuelle er en viktig del av Utan Dom. Fjorårets album tar for seg livene til Anders, Mikaela, Allan, Agnes og Calvin gjennom et år av deres liv. Der to av månedene er vinter og resten er høst. Nå er det imidlertid jul i et større bynært område av Østfold, kanskje for siste gang for personene vi møter.
I tre år har Utan Dom. jobbet med plateselskapene Sony og Universal og etterhvert også familieadvokaten til nå avdøde Shane McGowan for å få lov til å utgi Shanes og The Pogues sang «Fairytale Of New York» med svensk tekst. Tittelen «Fairytale Of Greåker» er nok valgt for at ytterligere forsvenskning ville gjøre det mindre tydlige hvilken låt som har fått ny drakt. Låten høres nå ut nesten som noe Utan Dom. kunne laget selv med Lasse Karlsen stemme og Arntzens tangenter lenge i sentrum, før julekor og litt flere instrumenter øker intensiteten forsiktig i partier. Kranglingen er nedtonet og står et stykke unna de hysteriske irske overgangene i originalen. Men persongalleriet har mye til felles, selvsagt har det det:
Du doftar vin och brännvin. Du är en sop full av dop. Du sover i rännstein med spyor i ditt hår. Din jävel, ditt asshål. Med blod svart som grillkol.
Riktig fint, annerledes og stemningsfullt har det blitt, på beste Utan Dom. vis.
God adventstid, og måtte vi alle bli flinkere til å se dem Thomas & Tvilerne og Utan Dom. lager musikk om.
Jeg har sett Tove Bøygard med band tidligere. Glimrende! I kveld var hun alene, strømløst til og med, ikke dårligere av den grunn. 30-40 stykker på 22 kvadratmeter i Folk i Storgata i Oslo. Skikkelig hjemmekoselig. Varmt ble det, opp mot 30 grader, og Tove måtte ta av seg ullsokkene. Og da passet det jo godt at hun sang «Kaldt Vatn» som kur mot likegyldigheten.
Men ellers er det varme som preger Tove, så ikke rart det ble varmt i stua. Versjonen hun serverte av «Brest», en sang skrevet om hennes far som døde av Covid-19 for få år siden er av typen som får fram tårer i øynene mine. Sangen er også en hyllest til det lite kravstore småkårsfolket som trives best hjemme med sitt arbeid. Tårer i øynene fikk jeg også under den hudløst vakte «Hjarte», den sangen om hvor hjertevarmen i samfunnet ble av, treffer meg alltid, men denne perfekt timede og stillferdige versjonen er noe helt spesielt. Og det er jammen «Heim» også. Fantastisk rørende og trist sang om den slitne prostituerte og rusmisbrukeren – Tove jobbet for henne og andre med tilsvarende utfordringer – som trengte å komme hjem til mor for å sove ut. Kanskje gikk det bra med henne til slutt?
Mellom de rolige sangene fikk vi mer bråkete rockere som «Likesæla» og Nøkken», «Nøkken» om å gi slipp på angst og tanker om egen utilstrekkelighet, «Fan Fan Fan» av Thåström i Toves Hallingversjon. Denne, «Randi« (norsk oversettelse av Dolly Partons «Jolene») og «Belle Ciao» fikk også frem litt hyggelig allsang. «Haust Willie», «Heimat te Skrindo», javisst vi «Treng deg», Tove!
Tove fortalte om sangene mellom dem, på en konsert med Tove Bøygard er det ikke noen grunn til at vi skal lure på hva de handler om. Dette er varm og intelligent kunst fremført på en folkelig måte med stemme, gitar og munnspill. Godhet, engasjement, gode sanger og sterk og intens fremføring er andre stikkord. Tror ikke det er mange i Norge som behersker dette formatet like godt som Tove. Det krever både dynamikk, trøkk og varhet. Publikum var helt stille, vi turte nesten ikke klappe når sangene var ferdige i frykt for å ødelegge den fine, gode stemningen.
Bob Dylan: Through The Open Window, The Bootleg Series Vol. 18, 1956–1963 (8 CD-er, 2 CD-er, 6 LP-er utgitt 2025) Også omtalt: The Bootleg Series volumes 1-3, rare & unrealeased 1961–1991 (utgitt 1991) The Bootleg Series Vol. 6, Bob Dylan Live 1964. Concert At Philharmonic Hall (Utgitt 2004) No Direction Home: The Soundtrack, The Bootleg Series Vol. 7 (utgitt 2005) The Bootleg Series Vol. 9. The Whitmark Demos. 1962–1964 (utgitt 2010)
Bilde til venstre: Sandy Speiser
Kan ikke du lage en artikkel der du omtaler alle utgivelsene i Bob Dylans bootlegserie, ble jeg spurt for noen år siden. Svaret mitt ble noe slikt som at det er livet for kort til. Nylig kom det 18. volumet i denne serien, en utgivelse der du kan fordype deg i opptil 10 timer med musikk. Så det sier seg selv at det ville bli krevende å gå gjennom også de resterende utgivelsene, selv om de fleste av dem ikke er så omfattende som denne. Det finnes også flere utgaver av denne nye boksen, noen mer omfattende enn andre, og opplevelsen kan også avhenge av hvilken versjon du velger.
I tillegg til å høre 8 CD-ers versjonen av den nye utgivelsen Through The Open Window, har jeg også hørt gjennom og vil skrive noen ord om de fire øvrige utgivelsene som dekker årene fram til rundt 1964, så slik sett vil jeg nå ha en begynnelse på artikkelen som ble etterlyst. Tidlig Dylan er selvfølgelig en sterk periode, men han ble enda bedre seinere! Ofte er sangene og versjonene som opprinnelig ikke ble gitt ut, svakere enn de utgitte sporene. Mine vurderinger må tolkes også i lys av dette.
Det er ganske mange kriterier man kan bedømme bootleg-utgivelsene etter:
Hvor mange sanger har ikke vært gitt ut før, og er sangene gode?
Får vi nye spennende versjoner av sanger vi kjenner fra før?
Er utgivelsen av historisk verdi, gir den en god oversikt over artisten i den perioden utgivelsen skal dekke?
Er utgivelsen fin å lytte til?
Her er det mange kriterier å se hen til, og jeg blander dem mer enn gjerne sammen. For meg er noe av det fine med denne serien de til dels lange og beskrivende essayene som setter innspillingene inn i en sammenheng, enten det er for nerding, eller bare for å forstå mer av det man lytter til.
I perioden som dekkes i denne artikkelen ga Bob Dylan ut fire studioalbum: Bob Dylan (1962), The Freewheelin’ Bob Dylan (1963), The Times They Are A-Changing (1964) og Another Side Of Bob Dylan. De holder høy kvalitet hele veien, selv om debuten er noe mer variabel enn de øvrige. Debuten har flere coverlåter, og reflekterer at Dylan, født i Minnesota, helt siden han kom til New York i 1961 hadde vært opptatt av å lære seg flest mulig sanger, og også hans fascinasjon for eldre blues- og folksangere som ikke minst Woody Guthrie.
Allerede på Freewheelin’ fikk vi én av Dylans aller beste sanger, og det var ikke en gang en samfunnskommenterende sang, men «Don’t Think Twice, It’s All Right». Sanger som de definerende kommentarene «Masters Of War», «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» og «Blowin’ In The Wind» ga ham en posisjon som en generasjons tallsmann som det senere var vanskelig å løsrive seg fra. Innimellom klassikerne er det også sanger som viser den mer humoristiske siden av Dylan. The Times They Are A-Changing er på mange måter mer av det samme. Tittellåten og «God On Or Side» er tidløse kommentarer, mens «The Lonesome Death Of Hattie Caroll» er knyttet opp mot spesielle hendelser. Og innimellom nydelige mellommenneskelige sanger som «Boots Of Spanish Leather».
Med Another Side Of Bob Dylan beveger Dylan seg noen skritt bort fra samfunnskommentarene – joda, det var spor av dem fortsatt – og tekstene ble mer komplekse. Her finner du blant annet «It Ain’t Me, Babe», «Chimes Of Freedom» og «My Back Pages».
The Bootleg Series volumes 1-3 (1961-1991, utgitt i 1991)
Man visste nok ikke hva man startet på da første utgivelse i serien ble satt sammen for snart 35 år siden. Man spanderte til og med tre volumer på utgivelsen. Samlingen «Biograph» fra noen år tidligere, hadde hintet om at det finnes mye interessant i Bob Dylans arkiver, og her var definitivt beviset.
Den første drøye CD-en dekker perioden fram til og med 1964, og man kan trygt si at her hadde man anledning til å skumme fløten. For svært mange vil denne boksen dekke behovet man har for å supplere de originale albumutgivelsene fra denne perioden, og mange av disse sangene er da også høydepunkter på senere bootleg-utgivelser.
For årene etter 1964 har boksen en rekke godbiter. Man får smakebiter fra de neddempede Blood On The Tracks-innspillingene, men for meg var spesielt innspillingene fra begynnelsen av 1980-årene en åpenbaring, ikke minst «Blind Willie McTell, én av Dylans aller beste sanger som endelig ble utgitt, men også en glimrende «When The Night Comes Falling From The Sky» og sanger som «Tell Me», «Angelina», «Lord Protect My Child» og «Foot Of Pride».
Senere skulle det graves dypere i Dylans perioder. Men uansett en svært tilfredsstillende lytteopplevelse gang etter gang. En udiskutabel terningkast 6.
The Bootleg Series Vol. 6, Bob Dylan Live 1964
Da The Halloween-konserten – stort sett solo – fra 1964 ble utgitt i 2004, hadde vi allerede fått utgivelser fra Rolling Thunder Revue-turneen i 1975 og den såkalte Royal Albert Hall-konserten i Manchester i 1966. Første CD av sistnevnte er kanskje min favoritt blant liveinnspillinger av Bob Dylan solo, men det er den siste elektriske delen som kanskje har mest historiske dimensjoner over seg. Sammenliknet med utgivelsene av konsertene fra 1975 og 1966 er Halloween-konserten litt spinklere og litt mindre intens. Jeg er ikke noen stor fan av duetter mellom Joan Baez og Bob Dylan på plate, det blir fort bor masete over det. Her får vi tre slike. Jeg må jo tilføye at jeg synes det er veldig sjarmerande når man kan se dem sammen på film.
Som lytteopplevelse er uansett dette volumet veldig fint. Vi får en rekke strålende, tidløse og modne sanger som kombinerer det beste av den tidlige politiske Dylan med sanger som «The Lonesome Death Of Hattie Carroll», «With God On Out Side» og «Masters Of War» samtidig som vi får personlige, slitesterke og fremtidige klassikere som «Gates Of Eden» og «It’s All Right Ma (I’m Only Bleeding»). Vi møter en 23 år gammel Dylan i rivende utvikling, og som historisk dokument er denne utgivelsen svært interessant.
Det er egentlig ikke så mye å sette fingeren på her utover at det er liveinnspillinger med Dylan jeg liker enda bedre. Men det er så mye bra og interessant med denne utgivelsen at jeg må strekke meg til terningkast 5.
No Direction Home: The Soundtrack, The Bootleg Series Vol. 7 (utgitt 2005)
Som man skjønner av tittelen på Vol. 7, er dette et slags soundtrack til en lang dokumenter av Martin Scorsese, en underholdene dokumentar som strekker seg fram til 1966. Gjennom alternative versjoner av 28 sanger innspilt fra 1959 til 1966 følger vi også her en Bob Dylan i rivende utvikling. Det er intet å utsette på musikken, men med tanke på seinere utgivelser som den mer dyptpløyende utgivelsen Through The Open Window fra 2025 eller Cutting Edge (1965–1966) fremstår den ikke å være blant de mest essensielle utgivelsene i Bootleg-serien, i hvert fall ikke i ettertid. Kanskje nerdene er uenige? Terningkast 3. Musikken står til 5, minst! Disk 2 er mest interessant. Gnistrende «Visions Of Johanna» og liveversjon av «A Ballad Of A Thin Man». Jeg tror ingen av dem er utgitt andre steder.
The Bootleg Series Vol. 9, The Whitmark Demos. 1962–1964 (utgitt 2010)
Dette 9. volumet i Bob Dylans bootlegserie inneholder demoinnspillinger Dylan gjorde for sine to første forlag, Leeds Music og M. Witmark & Sons, fra 1962 til 1964. Her er det kun Dylans, hans gitar, munnspill og piano. Samlingen kan være fin om du ønsker å høre flere av Dylans tidlige låter avkledd all staffasje og kun høre hvor bra sangene i seg selv er.
Dette er likevel blant de volumene jeg har spilt minst. Blant de 47 sporene er det hele 15 sanger som ikke er gitt ut før, noe som gjorde den til et must for mange Bob Dylan-fans. Musikken er fin, mange strålende sanger, men ikke en utgivelse jeg vender tilbake til. Gjennomhøringen nå var et unntak. En god treer?
Bob Dylan: Through The Open Window, The Bootleg Series Vol. 18, 1956–1963 (utgitt 2025)
Så var vi omsider framme ved utgivelsen fra 2025z Den finnes i flere versjoner, men skulle det være noen vits, tenkte jeg, må jeg gå for hele pakken. Hele åtte CD-er, hvorav de to siste er en fullstendig konsert fra Carnegie Hall i New York i 1963. Det er denne konserten som er finest å lytte til om man ikke skal drive historisk forskning på Dylan.
Men det er jo historisk forskning som er vitsen med denne boksen, antar jeg. For her går man virkelig i dybden. Boksen innledes med en 15 år gammel Bob Dylan som synger «Let The Good Time Roll». Boksen følger Dylans utvikling i detalj fra før han ankom New York og miljøet i Greenwich Village og frem til konserten i Carnegie Hall som vi altså får i sin helhet. Med utgivelsen følger en 120 siders bok som med bilder og tekst forklarer og setter boksens spor inn i en sammenheng. Her finner du selvfølgelig sanger skrevet av og om helten Woody Guthrie, men boksen viser også en Bob Dylan som etter å ha skulle lære se flest mulig sanger skrevet av andre, fant sin egen vei; han kunne ikke bli bedre enn folk som Woody Guthrie til å gjøre det de gjorde, han måtte gjøre noe eget. Han skrev samfunnskommentarer basert på avisartikler, han ble en generasjons håp for så å skrive personlige sanger fra eget liv. Og alt dette mens han fortsatt var i begynnelsen av 20-årene.
Av de mest interessante kuttene – men ikke blant de beste – er sanger der Bob Dylan bidrar på sanger der Carolyn Hester og Harry Belafonte har vokal. Flere låter får vi servert flere ganger, men heldigvis ikke etter hverandre som på de store boksene om 1965–1966 og Blood On The Tracks 1975.
Sangene og Bob Dylan blir bedre og bedre jo lenger ut i boksen vi kommer, naturlig nok. På veien får vi nokså forglemmelige spor – spor jeg ikke husker etter tre gangers gjennomlyttinger, og flotte sanger som vi i stor grad kjenner fra andre utgivelser. Sanger som «Masters Of War», «With God On Our Side» «Tomorrow Is A Long Time», «North Country Blues», «Girl From The North Country» og «Boots Of Spanish Leather» blir man kanskje enda mer glad i, de har jo så mye høyere kvalitet enn mye av det øvrige, også sanger som Dylan ikke har laget selv. «Don’t Think Twice» er jo fantastisk. Boksen er også en fin påminnelse om hvor bra de mer ukjente «Percy’s Song» og «Seven Curses» er, ja det er flere slike påminnelser. Noen demoer, noen spor med dårlig lyd, noen liveopptak. Litt av hvert altså.
Bør jeg skaffe meg boksen ble jeg spurt? Det avhenger av interesse, tid og penger. Jeg har kost meg med boka og musikken, ingen tvil om det. Et dyptpløyende dokument fra formative år for én av populærkulturens viktigste personligheter de siste 60 årene. Noen har gitt denne boksen toppscore, og det er det som du skjønner gode grunner til. Siden jeg liker musikken til en eldre Bob Dylan bedre, og siden jeg neppe kommer til å plukke den frem på en stund igjen, nøyer jeg meg med en god firer. Det terningkastet kan man ha innvendinger mot, og det har jeg selv også! Det er mer enn én måned siden første utgave av denne omtalen, og jeg gleder meg til å gi den en ny runde.
