John Peters 115 fantasier fra den lille, røde hytta

John Peter and his Collaborators er ute med en ny digital singel. «Another Now» er en smaksprøve fra «More Music from Little Red». En godsinnet sang inspirert av Scott Fitzgerald og Velvet Underground, sier John Peter. Litt «Pale Blue Eyes» som glir litt over i «Run Run Run», tilføyer jeg. Hør låten sunget av John Peters søster, den fantastiske sangeren Eva Marie Støa, her. Flott låt med John Peters finurlige formuleringer og fantastiske band på plass. Les om musikerne og albumet «Music From Little Red», fjorårets beste norske plate, kanskje, under Spotifylenka.

Plateanmeldelse: John Peter and his Collaborators – «Music From Little Red» (album 2020).

«Try to keep your contradictions intact»
– John Peter Støa i låten «Up to the Show Down».

På mange måter summerer dette sitatet opp mitt forhold til John Peter and his Collaborators. Ikke bare innholdet i tekstene, mens også at flere vokalister og sprikende musikalsk inspirasjon like fullt høres ut som en sammensveiset helhet. Bli med en tur inn i universet til John Peter Støa og vennene hans!

«Transparent Blue» (2017) med John Peter and his Collaborators var etter min mening av de aller beste norske albumene fra forrige tiår. Jeg fikk høre om den gjennom flere anbefalinger i en facebook-gruppe og var ganske raskt solgt. Sterk musikk med en unik sound og herlige referanser i tekstene. Spenningen var derfor stor da jeg for en tid siden fikk det nye albumet «Music From Little Red» i posten. De skyhøye forventingene kunne vel ikke bli innfridd? Jo, i over en måned har jeg ventet på å kunne legge ut en anmeldelse av denne plata fra Skien-bandet med røtter i Trysil.

Fortsatt høres ingen andre ut som John Peter and his Collaborators. Musikken har nok røtter i rocken, men derfra tar vi turen ut i sigøynerpreget latinsk musikk, vals og tango. Ja, gjerne hva som helst. Det skjer mye i låtene, så det gjelder å følge med. Det er fire forskjellige vokalister på plata; en skulle tro at resultatet ble sprikende, men nei, resultatet er alltid John Petersk. Men leter du etter en musikalsk referanseramme, er kanskje Howe Gelb og Tom Waits artister som ikke er så langt unna, særlig på de låtene John Peter synger. Kanskje er det bruken av kubjelle, vannflasker og andre originale instrumenter som sender meg i retning av Tom Waits. Skal en dømme etter tekstene på forrige plate, er Leonard Cohen og Velvet Underground også blant inspirasjonskildene.

Bandet har egentlig holdt på i 20 år i år. «Transparent Blue» i 2017 skal ha vært en ny start. Samarbeidspartnerne består på hver av låtene av rundt 10 personer. John Peter har med seg søsteren Eva Maria Støa (vokal) og broren Bjørn Erik Støa (elektrisk gitar m.m.). Selv synger han og spiller på tangentinstrumenter og spansk gitar. En viktig ingrediens er utvilsomt Geir Fragells orgel og piano. Så må jeg også nevne Carsten Holt på elektrisk gitar, Fredrik Lehman på trommer,Terje Nylund på bass m.m., Stian Langerud på vokal, Dan Riis på elektrisk gitar og Kim Wild som slår på ulike saker.

Har jeg glemt noen nå? Helt sikkert, de har uansett sin naturlige plass på plata. Ja, den herlige fiolinen til Øystein Imsen. Og John Peters fem år gamle sønn som bidrar med sin stemme. Man kunne tenke seg at med så mange instrumenter på låtene, ville resultatet bli en ugjennomtrengelig mur av lyd. Heldigvis ikke. John Peter og folkene hans har klart å skape nok luft til at det enkelte instrument kommer til sin rett akkurat der det hører hjemme.

Bilde av den uforlignelige Kim Wild på plateomslaget.

På omslaget på årets plate møter vi John Peter Støa, bandets leder og låtskriver, i Johnny Cash-positur. Tittelen på albumet gir assosiasjoner til The Bands legendariske album «Music From The Big Pink». Så hva er «Little Red»? John Peter kan fortelle at han eier en liten rød hytte i Trysil sammen med sin søster. Dit pleier orkesteret å reise for og spille inn grunnkomp. Denne gangen ble flere av tekstene også skrevet der under pappaperm. Et annet medlem av orkesteret, og en sentral figur i Grenlands musikkmiljø, Kim Wild, kan fortelle at bandet reiser opp til hytta en gang i året – hytta er så langt unna allfarvei at det eneste de kan gjøre der er å lage musikk og ha det hyggelig. Utenom dette samarbeider den enkelte med John Peter på tomannshånd.

Den godeste Kim er avbildet sammen med Øystein Imsen på det herlige innbrettbildet. Bildet understreker de følelsene jeg får av at dette er overskuddsmusikk med masse humør. Ikke la deg lure, skal en tro Kim. Riktignok synger han selv på den mer tøysete «Wig Out», men det ligger mye alvor bak John Peters tekster.

Ett av høydepunktene på plata er den spanskspråklige hyllesten til artisten Lhasa De Sela, sunget av Stian Langerud. For meg er Lhasa De Sela et ukjent navn, men John Peter kan fortelle at hun døde altfor ung og var et nydelig vesen som sang på spansk, fransk og engelsk. Om du går inn på youtube, kan du høre henne sammen med Tindersticks. Nydelig, utrykksfullt! Stian Langerud har også vokalen på en annen låt inspirert av latinsk musikk, «Tangle For Two», nok en låt som får meg til å tenke på hvor gøy det må være å se John Peter and his Collaborators i levende live.

Så kanskje til selve rosinen i pølsen. Inspirert av Susanne Sundfør nøyer jeg meg ikke med å dele ut Grammy til Eva Maria Støa for beste kvinnelige vokal. Nei, det er knapt mulig å overgå vokalprestasjonen på den usannsynlige vakre «Fingerprints»: «I’ve heard the stories of your magical touch//I’m not greedy I’m not asking for much//nothing but your fingerprints». Eva Marie har også hovedstemme på den langt mer støyende og drivende «Purgatory». Igjen en stor prestasjon der vi virkelig føler vi er med på en tur inn i skjærsilden.

Ulike personer bidrar med vokal på plata, altså, men John Peter synger likevel de fleste låtene selv. Tekstene til John Peter er gjennomarbeidede, og fremstår også som nokså subtile. Forsøk på å tolke dem kan fort ende med at jeg går i baret, men samtidig kan jeg jo ty til klisjeen om at definisjonsmakten ligger hos mottakeren. John Peter sier at ofte er inspirasjonen diffus, og han bruker fantasien for å utvikle låtene. «If love can pretend, it’s real», som han synger. Da tenker jeg det er helt innafor å bruke fantasien også i tolkningen av låtene. John Peter forteller at han bruker mye tid på tekstene, og at de ofte blir laget før musikken.

Jeg velger å ta utgangspunkt i siste låt på albumet «The 115th Dream of Townes Van Zandt» en countrylåt med banjo og mandolin. Noen vil oppdage en liten referanse til Bob Dylan – Dylan skrev jo låten «Bob Dylan’s 115th Dream». Og med Townes Van Zandt i låttittelen kunne dette gå ganske ille. Ille på den måten at jeg fort kunne brukt hele anmeldelsen på å skrive om Townes Van Zandt. Townes Van Zandt var selve definisjonen på en mann det var vanskelig å plassere. En fri og fanget sjel. Han ønsket å være trofast hjemme, men livet hans var på veien.

I låtene kunne han være ekspert på mellommenneskelige relasjoner, men han fikset dem ikke selv. Ja, dette er tanker som begynner å surre rundt i hodet mitt, når jeg hører John Peter synge: «I’m gonna climb that river on my hands and knees//and swim in the mountains…You struggle through life just to find it’s hard to break free». Og da preget nok dette tankene mine da jeg gikk tilbake til andre låter på albumet. «The Cold Light of Day» er en litt paradoksal tittel på en låt, og jeg opplever at selve teksten på den låten har noe Townesk over seg, om å bli dratt i flere retninger.

«Forest Fire» er av disse låtene det er vanskelig å sitte stille og høre på. Den tar utgangspunkt i en skogbrann i Sverige sommeren 2018 som sendte røykskyer helt til Trysil. Jeg opplever likevel at John Peter synger like mye om å ikke la seg plassere i bås, ikke la andre definere deg slik at du blir sittende fast i «those limitations that imitates who you are»? Kanskje er dette skivebom, kanskje vil gjentatte lyttinger på albumet sende meg i andre retninger. Det viktige er at det er noe her, noe som gir motstand og setter i gang tankerekker. Akkurat det er John Peter ekspert på.

Men for å vende tilbake til start. Det er musikken som er inngangsporten til John Peters univers. Der gikk det nesten galt: Jeg holdt på å glemme å nevne duetten med Eva Marie og John Peter. «Surrender to You» er en låt som er brygget på masse herlige ingredienser og tar uventede vendinger.

Etter en høst der flere norske album som er hyllet av kritikerne ikke har truffet meg – det trenger ikke være platenes skyld – snakker vi om en plate som sitter. Dette er en innertier fra John Peter and his Collaborators. Og om musikk var konkurranse; ledelse i den norske platehøsten. Jeg tror jeg må ta en tur til Skien på releasekonsert 24. oktober.

Anmeldelsen slutter tematisk omtrent der den begynte, nok en passende tekstlinje fra en favorittlåt på albumet:

«And chronology has long ago, tomorrow
Remained departed from our story
It’s unlogic to be chronologic
if you want to convey magic»

Tidligere publisert på Popklikk.no

«Vil ikke vite vil ikke se»

Trond Andreassen & Valentourettes – Alt på en gang (album 2021)

Som det nye albumet til Trond Andreassen & Valentourettes, «Alt på en gang», sparkes i gang! Har du den minste sans for rock på Jokkes måte, blir jeg overrasket om du ikke står der med et salig glis allerede etter det første minuttet. Jeg tenkte at jeg skulle skrive noe mer originalt enn at Trond Andreassen & Valentourettes minner meg om den store norske rockpoeten Jokke, men fikk det ikke til. Ikke bare har Trond Andreassen oppgitt Jokke som en stor inspirasjonskilde, og har en stemme som til tider kan minne om Jokkes, han har på sitt nye album fått med seg Jokkes backingmusikere fra bandene Valentinerne og Tourettes, også kjent som hyllestbandet til Jokke, Valentourettes.

I presseskrivet forteller Trond:  ”Jeg delte buss med Valentourettes på vei til en festival, og nevnte for Petter Pogo at jeg hadde skrevet en ny plate men manglet et band til å spille den inn.  Han så på meg, reiste seg og gikk foran i bussen til Petter Baarli. De snakket sammen fem sekunder og begge bare snudde seg mot meg og gliste. Dermed var vi i gang!” 

Vi snakker dermed om et stjernelag i norsk rock. Petter Baarli (Backstreet Girls) på gitar, og som han spiller!  Petter Pogo (Jokke & Valentinerne) på barytongitar og Runar Johannesen (Jokke & Tourettes) på trommer. Lars Lundevall (deLillos) deltar også på gitar. Svend Poppe spiller keyboards, et keyboards som er helt sentralt for lydbildet på mange av låtene.  Maria Moe Grude korer. All musikk er laget av Andreassen selv mens hans mangeårige våpendrager, Christian Bloom, har skrevet tekster og laget omslag. Alt er spilt inn i Crow Island Studio og FMV Studio med Kyrre Fritzner som produsent. 

Trond Andreassen er for mange mest kjent som legenarisk vokalist i bandene Richochets og Navigators. Imidlertid var hans soloplate fra 2016 for meg et av de store musikalske høydepunktene i forrige tiår. «Ingen ting hele tiden» hadde et helt arsenal av kremlåter, «Alt går opp i flammer» og «Nedfallsfrukt» var to av dem. Noe var rått og noe bare godt.

På årets plate er det nesten «Alt hele tiden», eller som plata heter «Alt på en gang», selv om det er små pustepauser, her også. Ved de første gjennomhøringen var det utvilsomt de tre første låtene jeg bet meg mest merke i. En åpningstrio det er vanskelig å overgå. Når den første gitarsoloen kommer, har jeg allerede vært i rock’n roll-himmelen en stund. «En gang må bli den siste» åpner det hele. Jeg må opp av sofaen. Veive med armene, rope, selv om jeg ikke røyker:

«Jeg har’kke tatt en sigg siden solnedgang i går
en gang må være sist 
men ikke nå…

nedtelling fra hundre ned til femti
femogtjue til tre to
en gang blir aller sist».

Man kan tenke seg at låten handler om å hvor vanskelig det er å komme ut av gamle mønstre, enten det er dine egne uvaner eller hele menneskehetens for den saks skyld. Låten er gitt ut også for rundt tre år siden, men her får du den i en mer rocka versjon. Jeg nevnte at Christian Bloom har skrevet tekstene. Tekstene er en helt integrert del av låtene på dette albumet, og det er ikke vanskelig å se oss alle skrike ut de treffsikre formuleringene på åpningslåta på konsert, og flere låter til, for den saks skyld.

Nei, armene kommer ikke ned på «La meg være i fred», låt nummer to, heller: 

«Jeg vil ikke være med no’ lenger ned
jeg bare sitter her mens sola går ned
la meg være i fred!»

Høyt tempo som skrus opp i refrenget. Det kores, det ropes, det kjøres på. Trommene, de trommene! Det begynner å ta på for en gammel kropp. Kan virkelig rock fortsatt treffe meg så hardt?! Og tempoet skrues bare litt ned med «Venteværelset».

Så da var åpningstrioen over. Jeg trengte flere gjennomhøringer for at resten av plata skulle sitte. Men plata har definitivt mer å by på. «Alt på en gang» og «Når trusselen blir for stor» som følger, er strengt tatt ikke mye svakere enn åpningstrioen. Jeg har sammenliknet med Jokke, kombinasjonen av fandeninvolsket og triste temaer som Jokke var ekspert på, er til stede i rikt monn. Og flere av tekstene er åpne: Fortelleren søker ensomhet og frihet, er det frivillig, eller ønsker han det egentlig ikke? Har han dummet seg ut igjen?

En countrysjel som meg kan bli litt sliten av så mye øs og pøs underveis, men vekkes stadig til live av snedige formuleringer, gitarsoloer, trommer, rullende keyboards eller hva det skal være. Det mimres i «Nitten åtti ni» da man levde i nuet og verden burde ligge bekymringsløs foran føttene våre. «Ting som blir borte» er rett og slett en nydelig og forsiktig låt. Plata har godt av en slik også.

Til slutt «Mens vi venter på sommer» med lek med ord som igjen får frem det store gliset, alvoret som ligger bak til tross. Låten kan handle om at livet blir borte, hvis vi stadig skal vente på noe annet og bedre. «Vi kan ta det som det kommer, eller ta det som det går». «Vi kan la det synke inn, la det synke til bunns».

Jeg skal ikke skryte på meg å ha hørt mange nye drivende rockalbum i år. Men om vi stikker fingeren i jorda for å se hvilken vei vinden blåser, må vi vel konkludere med at dette er av de aller beste? Jeg kan levende se for meg et helt Rockefeller med alt fra tyveåringer til nittiåringer gyngende opp og ned, knytte nevene og rope ut: 

«Vil ikke vite
Vil ikke se
Vil ikke høre på no’ mer
…
La meg være i fred!»

Lou Reeds refleksjoner over død og liv

Lou Reed – «Magic And Loss» (album 1992)

Jeg har hatt en litt dårlig dag. Sliten og et par faglige tabber, tabber til å rødme over. Hva slags musikk velger man da, musikk som kan møte meg på halvveien? Ikke glad musikk som driver gjøn med meg. Det kan høres paradoksalt at jeg velger meg et album som er inspirert av at Lou Reed mistet to venner. Men «Magic And Loss» er også en hyllest til livet: «What’s Good? Life’s good, but not fair at all». «Magic And Loss» var akkurat det jeg trengte i kveld.

«Between two Aprils I lost two friends, between two Aprils magic and loss …»

«This album is dedicated to Doc and especially to Rita.» Doc og Rita er to venner som mister livet av kreft. Artisten Doc Pomus hadde hjulpet Lou Reed med å etablere seg som artist 25 år tidligere. En regner med at Rita er «Rotten Rita», en sentral person i miljøet rundt Andy Warhol mot slutten av 1960-årene. Rita var angivelig død i 1992, men døde visstnok ikke før 2010, så her faller ikke alle brikkene på plass.

Utgangspunktet for plata var egentlig magi da Lou Reed hadde hørt historier om magikere i Mexico. Så oppstod sykdom hos vennene.

Klassisk oppsett med akustisk og elektrisk gitar, bass og trommer. Ringrever som Mike Ratkhe, Michael Blair og Rob Wasserman bidrar foruten Lou Reed selv. Lou Reed prater og synger. Tekstene er tydelige, det gis lite rom for tolkninger. Men det fungerer. Platas styrke ligger i helheten. Musikalsk fremstår flere av platas låter som enkle, ettertenksomme og nedtonede låter. I andre låter sparker det mer fra; Michael Blair setter tempoet på trommer. Det er driv nok i flere av låtene til å hindre at dette noen gang blir kjedelig. Gitarene er sentrale hos Reed. De fargelegger, skaper stemningsskifter og gir samtidig en tydelig signatur.

Jeg skrev at tekstene er tydelige. Alt trenger ikke være subtilt for å være stor poesi. Låtene følger omtrent rekkefølgen på begivenhetene. Etter introen blir vi presentert for «What’s Good». Den hyller livet, men peker på paradoksene: «You lived a life other’s throw away nightly, it’s not fair, not fair at all». «Power And The Glory» handler om magikerne ved Amazonas for så å overføre dette til vennenes sykdom: «I saw a man hang from a cliff by the lips to his toes in the jungle of the Amazon…I saw a great man turn into a child, cancer reduce him to dust».

Vi får låten i to versjoner; èn i begynnelsen av plata og en insisterende versjon før platas konklusjon. I andre låter synger Reed om at magikerne må hjelpe dem nå; han vil gjerne tro på mirakler. I fantastiske «Sword of Damocles» peker Reed på en strålebehandling med store bivirkninger. Samtidig tanker om hvordan en livskrise får frem tanker om et liv etter døden: «I know you hated that mystic shit». Låtene tar oss videre med til minnestund og kremasjon. Forsoning og snev av ironi: «Isn’t it something you’d say, tomorrow I’m smoke.»

Platas siste spor, «Magic And Loss» er en mesterlig konklusjon:
«There’s a bit of magic in everything
And then some loss to even things out.»

Det kan være krevende å høre plata fra start til slutt i en full time. Men det gir avkastning. Når plata er avsluttet, er Reed — og lytteren— kanskje på vei videre i livet, nærmere forsoning med de tap og savn livet gir oss alle. Som Lou Reed fortale Leif Gjerstad i 1992: «I fjor mistet jeg to nære venner. Refleksjonene rundt dette har ført til «Magic and Loss», men selv om plata tar utgangspunkt i døden er den ikke depressiv. Dette er mest av alt en hyllest til vennskap mellom mennesker og minnet vi sitter igjen med av de som forlater oss». Lou Reed spilte dette albumet i sin helhet i Oslo Konserthus i 1992. Et minne for livet.

(Deler av teksten er tidligere publisert.)

«Are You Alright»?

Lucinda Williams – West (album 2007)

Jeg var endelig på konsert med Tove Bøygard denne helga. For meg ble overgangen til Lucinda Williams kort.

Noen vil kanskje spørre seg om jeg sammenlikner Bøygard med Williams bare fordi de begge er kvinner som opererer i et slags utvidet americana-landskap. Mulig det. Jeg tror, uten å ha kanskje ha for stort belegg for det, at kvinner har uttrykk, innfallsvinkler og stemmer som gjør at det er naturlig å sammenlikne kvinner med kvinner og menn med menn.

Både Bøygard og Williams behersker de rolige balladene og røffe rocklåter. Williams er nok enda gladere i elektriske gitarer og stadig på søken etter den gode gitarlyden. Bøygard hviler ikke like tungt på det instrumentet selv om gitarene kan ljome også i enkelte av hennes låter. Så kan vi i denne omgang la det være omtrent med det. Sammenlikningen er jo heller ikke nødvendig da de begge har særpreg nok i massevis.

«Are you Alright?» spør Lucinda Williams helt innledningsvis på albumet «West» fra 2007. Og kanskje er spørsmålet like mye rettet til henne selv. Albumet er preget av samlivsbrudd og morens død. For personlig, har noen ment. Andre mener at her begynner nedturen hennes ettter en rekke strålende album. Når det gjelder det første, tenker jeg det i første rekke får være opp til Williams selv. Det har i hvert fall ofte blitt god kunst som følge av smerte. Når det gjelder en eventuell nedtur, mener jo jeg at det ikke har vært noen slik i Williams karriere. Stort sett bunnsolid hele veien.

De viktigste musikerne på West er gitaristene Doug Pettibone og Bill Frisell, bassist Tony Garnier og trommis Jim Keltner. Men også fiolinisten Jenny Scheinman setter sitt tydelige preg på albumet. Det røsker skikkelig i låter som «Unsuffer Me» og «Come On», i sistnevnte får nok eksen gjennomgå til de grader. «Fancy Funeral», «Rescue» og «Learning How To Live» er varere ballader, mens det hele avsluttes med den kanskje mer forsonlige «West».


Plata varer hele 68 minutter, og det kan være mye å fordøye. Men den som orker blir belønnet. «West» er helt der oppe sammen med flere av Williams ypperlige plater.

(Tidligere Facebook-innlegg, redigert)