Loudon Wainwright III – «History» (album, 1992)
Ett av nittiårenes beste album og Loudon Wainwrights mesterverk er dagens album. Loudon har laget hele album der han harselerer over politikk og kjendiser. Men best er han når han herjer med seg selv. Og det gjør han på «History» fra 1992. Som vi skal se, er også flere av hans nærmeste familiemedlemmer – nå også kjente i kraft av egen musikalitet – også omtalt på dette albumet. Som en liten kuriositet kan jeg jo nevne at Loudon allerede i 1975 ga ut låten «Rufus Is A Tit Man», om lille Rufus som får mat av sin mor, og dessverre tenker jeg alltid på den låten når jeg hører om Rufus Wainwright.
På «History» får vi låter som hysteriske «People In Love»:
«On the park bench sits mister and miss He’s trying to make her his princess with his wake-up kiss
People in love, People in love,
People in love You’d think that you could make a person be what you want
But the chances aren’t slim, the chances are gone»
Videre de morsomme «The Doctor» og «Talkin’ New Bob Dylan» – «being the new you is one hell of a job». Men best er han når han er i det rolige og ettertenksomme hjørnet. Søstrene McCarrigle bidrar med bakgrunnsvokal på dette albumet, og Loudon synger om ekskona Kate McCarrigle, ja, han har sunget «So Many Songs»:
«I’ve written so many songs about you
Some have been bitter, a few have been blue
And you have inspired me for the last time
Soon you’ll be banished from my heart & mind»
Og jeg elsker hvordan han maler frem forholdet til søsteren i nydelige «The Picture». Alt er ikke rosenrødt, nei, og hør hvordan han utleverer seg selv om et overtramp mot dattera i Martha i « Hitting Her». Sønnen Rufus uttalte i et intervju at han og Loudon nesten tok livet av hverandre. Det er en sang om deres forhold også på denne plata: «A Father And A Son»:
«When I was your age I was a mess
On a bad day I still am, I guess
I think I know what you’re going through
Everything changes but nothing is new»
Han filosoferer over mannsrollen i «Men»:
«A husband and a father, every man’s a king
But he’s really just a drone, no honey, has no sting
Have pity on the general, the king, and the captain
They know they’re expendable, after all they’re men»
Helt til slutt presenteres vi for en bearbeidelse av en sang skrevet av Loudons far som døde i forkant av denne plata: «A Handful Of Dust», en sang med gåsehudpotensiale og herlig orgel.
Utover «History» er jeg særlig svak for 80-tallsalbumene, hans faktisk. Men skal jeg anbefale et album til med Loudon, blir det liveplata «Carreer Moves» fra 1993. Her får du mange av de beste låtene hans frem til da, ispedd solide doser humor. Det Joe Henry-produserte «Strange Weirdos» fra 2007 er også solid. 74-åringen Loudon Wainwright III er stadig aktiv, og i fjor kom et album med covere av låter fra 1920- og 1930-tallet.
(En bearbeidet og litt utvidet utgave av artikkel tidligere på trykk i Popklikk.)
Gubberock 