1989: Neil Young And The Restless — «Eldorado»/Neil Young—«Freedom»
Neil Youngs tilbakekomst? Vel, han hadde jo vært der hele tiden:
«After nearly a decade of experimental music and commercial flatlining, Young came thrashing back with a kinetic, distortion-soaked performance of “Rockin’ in the Free World,” looking like a heavy-metal scarecrow and setting the stage for a career rebirth. “I had my trainer, and we just lifted weights and I did calisthenics [in my dressing room] to get my blood to the level it would be at after performing for an hour and 25 minutes,” said Young.»
Dette skrev musikkmagaisnet Rolling Stone om Neil Youngs fremføring av «Rockin’ In The Free World» på Saturday Night Live 30. September 1989. For å understreke det hele: Neil Young hadde på seg T-skjorte med bilde av Elvis Presley og hinter mot Elvis’ comeback-konsert i 1968.
Neil Young hadde bak seg et syttitall der han knapt trådte feil. Så kom åttiårene med store utfordringer på hjemmebane og med en rekke sjangereksperimenter vi ikke ville vært foruten, men som likevel på mange måter var en annen Neil Young. Ett poeng hadde nok derfor plateselskapet Geffen da Neil ble saksøkt for ikke å lage typiske «Neil Young-plater».
Selv ble jeg hektet på Neil Young i 1985 da jeg som femtenåring sov meg gjennom Live Aid-natta, bortsett fra da Neil Young var på scenen—en artist jeg ikke kjente fra før. Deretter kjøpte jeg og elsket platene «Old Ways» (1985), «Landing On Water» (1986), «Life» (1987) og «This Note’s For You» (1988). Heldigvis hadde vi ikke strømming den gangen, så platene man kjøpte, de spilte man til man likte dem.
Energibomben «Eldorado»
«We may not compromise
I may not suit your taste tonight
My sweet love
But as the time goes by
You might think that I'm all right
My love, my heavy love»
I 1988 var Neil Young på veien med sitt nye blues-/storband, The Bluenotes, senere omdøpt til Bluenote Cafe av rettighetsgrunner. Særlig live svingte det av konstellasjonen, og mange mener nok dette var det mest vellykkede av Neil Youngs åttitallseksperimenter.
I januar 1989 hadde Neil lagt «The Bluenotes» på hylla og dro ut på veien med «The Restless». The Restless besto av Chad Cromwell, Rick Rosas, Ben Keith og Frank Sampedro, sistnevnte fra Crazy Horse. De var nå tilbake i mer klassisk Neil Young-landskap. På turneen ble mange av låtene fra «Eldorado» og «Freedom» urfremført. Borte var de fleste av de tidligere 80-tallslåtene. Neil Young And The Restless spilte inn albumet «Times Square» på denne tida. Albumet ble trukket, men med ett unntak dukket låtene opp igjen på minialbumet «Eldorado» og og på «Freedom» senere samme år.
I april 1989 var nemlig Neil Young tilbake for alvor også på plate! Bare så synd de færreste fikk det med seg. Minialbumet «Eldorado» ble nemlig kun utgitt i Australia og på New Zealand. Sa jeg klassisk Neil Young- landskap? «Eldorado» er Neil Youngs mest hardtslående album noensinne. «Don’t Cry» — inspirert av kjærlighstssorg hos medprodusent Noiko Bolas — coverversjonen av The Drifters «On Broadway» og tittellåten dukket opp på «Freedom» seinere på året, mens «Heavy Love» og «Cocaine Eyes» ble ganske så eksklusive godbiter for «Eldorado».
Innspillingene bærer preg av at Neil hadde behov for å få utløp for et raseri og en bitterhet som kan ha sammenheng med utfordringene med den handikappede sønnen Ben og plateselskapet Geffen. På åttitallet bidro dette trolig til sjangereksperimentene, her får det fullt energisk utløp, blant annet gjennom noen voldsomme gitareskapader og herlig støy. Forferdelig musikk, sa Graham Nash. Ikke i det hele tatt, sier jeg. Eldorado ble nylig utgitt på vinylplate, så nå er den tilgjengelig for alle i fysisk format.
«A man of the people»
«Got a man of the people,
says keep hope alive
Got fuel to burn,
got roads to drive»
Høsten 1989 skjønte vi det alle. Neil Young ble relevant igjen. «Freedom» kom på markedet. Plata åpner med en akustisk versjon av «Rockin’ In The Free World» og avsluttes med en elektrisk versjon av samme låt. Samme oppskrift som med «My My, Hey Hey (Out Of The Blue)»/«Hey Hey, My My (Into The Black)» på albumet «Rust Never Sleeps» 10 år tidligere. Låttittelen slapp ut av Crazy Horse-gitaristen Frank Sampedro, og låten ble urfremført i februar 1989.
Låten traff tidsånden perfekt. Berlin-muren falt, og resten er historie. Jeg var i militæret og måtte se den fantastiske videoen til låta om og om igjen. Andre på rommet sverget til «Sacrifice» med Elton John. Neil var i skuddet og fremførte «Rockin’ In The Free World» på konsert for Nelson Mandela samt på Saturday Night Live samme høst. Låten fungerer på flere plan og ikke uten paradokser: Den roper på handling, men feirer likevel livet i den frie verden. Og i 2022 er låten mer aktuell enn noen gang, dessverre, mindre feiring, mer alvor.
Resten av plata byr på veldig mye fint fra både rockeren og folksangeren Neil Young. Vi får en neddempet og fantastisk «Crime In The City (Sixty to Zero)». Riktignok betydelig forkortet fra den 20 minutters lange akustiske versjonen Neil spilte med The Bluenote Cafe året før, og til dels med helt andre vers enn den mer svingende og hardtslående versjonen med samme band.
Låten «Eldorado» var en bearbeidet versjon av «Road Of Plenty» som hadde blitt spilt allerede på midten av dette tiåret. Man kan jo spørre seg hvorfor den hadde fått ligge i fred fra Neil albumutgivelser såpass lenge. En flott låt! Enda eldre var den fine countrylåten «Too Far Gone». Andre personlige favoritter på plata —ja, det er mange av dem — er «Someday» og tittelåten på et album av Emmylou Harris, «Wrecking Ball».
Til forskjell fra hans foregående album fremstod ikke «Freedom» som et konsept, men en rekke flotte frittstående låter som likevel også fremstår som en helhet. «Freedom» var et ytterst generøst album, som gav oss flere sider av Neil Young—ja, kanskje de vi liker aller best: rockeren og folksangeren. Men den hørtes likevel annerledes ut enn noe han hadde gjort før. Noen vil si at det fantes bedre versjoner og mye lenger versjoner av «Crime In The City (Sixty To Zero)» og «Eldorado (Road Of Plenty)» enn på «Freedom». Kanskje det, men de hadde de fleste av oss ikke hørt da. Det vi fikk var perfekt!
(Oktober 2022: Utdrag og oppdatering av en artikkel tidligere publisert i Popklikk. Noe bearbeidet)
Gubberock 