Neil Youngs tilbakekomst: «Eldorado» og «Freedom»

1989: Neil Young And The Restless — «Eldorado»/Neil Young—«Freedom»


Neil Youngs tilbakekomst? Vel, han hadde jo vært der hele tiden:

«After nearly a decade of experimental music and commercial flatlining, Young came thrashing back with a kinetic, distortion-soaked performance of “Rockin’ in the Free World,” looking like a heavy-metal scarecrow and setting the stage for a career rebirth. “I had my trainer, and we just lifted weights and I did calisthenics [in my dressing room] to get my blood to the level it would be at after performing for an hour and 25 minutes,” said Young.»

Dette skrev musikkmagaisnet Rolling Stone om Neil Youngs fremføring av «Rockin’ In The Free World» på Saturday Night Live 30. September 1989. For å understreke det hele: Neil Young hadde på seg T-skjorte med bilde av Elvis Presley og hinter mot Elvis’ comeback-konsert i 1968.

Neil Young hadde bak seg et syttitall der han knapt trådte feil. Så kom åttiårene med store utfordringer på hjemmebane og med en rekke sjangereksperimenter vi ikke ville vært foruten, men som likevel på mange måter var en annen Neil Young. Ett poeng hadde nok derfor plateselskapet Geffen da Neil ble saksøkt for ikke å lage typiske «Neil Young-plater».

Selv ble jeg hektet på Neil Young i 1985 da jeg som femtenåring sov meg gjennom Live Aid-natta, bortsett fra da Neil Young var på scenen—en artist jeg ikke kjente fra før. Deretter kjøpte jeg og elsket platene «Old Ways» (1985), «Landing On Water» (1986), «Life» (1987) og «This Note’s For You» (1988). Heldigvis hadde vi ikke strømming den gangen, så platene man kjøpte, de spilte man til man likte dem.

Energibomben «Eldorado»

«We may not compromise 
I may not suit your taste tonight 
My sweet love 
But as the time goes by 
You might think that I'm all right 
My love, my heavy love»

I 1988 var Neil Young på veien med sitt nye blues-/storband, The Bluenotes, senere omdøpt til Bluenote Cafe av rettighetsgrunner. Særlig live svingte det av konstellasjonen, og mange mener nok dette var det mest vellykkede av Neil Youngs åttitallseksperimenter.

I januar 1989 hadde Neil lagt «The Bluenotes» på hylla og dro ut på veien med «The Restless». The Restless besto av Chad Cromwell, Rick Rosas, Ben Keith og Frank Sampedro, sistnevnte fra Crazy Horse. De var nå tilbake i mer klassisk Neil Young-landskap. På turneen ble mange av låtene fra «Eldorado» og «Freedom» urfremført. Borte var de fleste av de tidligere 80-tallslåtene. Neil Young And The Restless spilte inn albumet «Times Square» på denne tida. Albumet ble trukket, men med ett unntak dukket låtene opp igjen på minialbumet «Eldorado» og og på «Freedom» senere samme år.

I april 1989 var nemlig Neil Young tilbake for alvor også på plate! Bare så synd de færreste fikk det med seg. Minialbumet «Eldorado» ble nemlig kun utgitt i Australia og på New Zealand. Sa jeg klassisk Neil Young- landskap? «Eldorado» er Neil Youngs mest hardtslående album noensinne. «Don’t Cry» — inspirert av kjærlighstssorg hos medprodusent Noiko Bolas — coverversjonen av The Drifters «On Broadway» og tittellåten dukket opp på «Freedom» seinere på året, mens «Heavy Love» og «Cocaine Eyes» ble ganske så eksklusive godbiter for «Eldorado».

Innspillingene bærer preg av at Neil hadde behov for å få utløp for et raseri og en bitterhet som kan ha sammenheng med utfordringene med den handikappede sønnen Ben og plateselskapet Geffen. På åttitallet bidro dette trolig til sjangereksperimentene, her får det fullt energisk utløp, blant annet gjennom noen voldsomme gitareskapader og herlig støy. Forferdelig musikk, sa Graham Nash. Ikke i det hele tatt, sier jeg. Eldorado ble nylig utgitt på vinylplate, så nå er den tilgjengelig for alle i fysisk format.

«A man of the people»

«Got a man of the people,
says keep hope alive
Got fuel to burn,
got roads to drive»

Høsten 1989 skjønte vi det alle. Neil Young ble relevant igjen. «Freedom» kom på markedet. Plata åpner med en akustisk versjon av «Rockin’ In The Free World» og avsluttes med en elektrisk versjon av samme låt. Samme oppskrift som med «My My, Hey Hey (Out Of The Blue)»/«Hey Hey, My My (Into The Black)» på albumet «Rust Never Sleeps» 10 år tidligere. Låttittelen slapp ut av Crazy Horse-gitaristen Frank Sampedro, og låten ble urfremført i februar 1989.

Låten traff tidsånden perfekt. Berlin-muren falt, og resten er historie. Jeg var i militæret og måtte se den fantastiske videoen til låta om og om igjen. Andre på rommet sverget til «Sacrifice» med Elton John. Neil var i skuddet og fremførte «Rockin’ In The Free World» på konsert for Nelson Mandela samt på Saturday Night Live samme høst. Låten fungerer på flere plan og ikke uten paradokser: Den roper på handling, men feirer likevel livet i den frie verden. Og i 2022 er låten mer aktuell enn noen gang, dessverre, mindre feiring, mer alvor.

Resten av plata byr på veldig mye fint fra både rockeren og folksangeren Neil Young. Vi får en neddempet og fantastisk «Crime In The City (Sixty to Zero)». Riktignok betydelig forkortet fra den 20 minutters lange akustiske versjonen Neil spilte med The Bluenote Cafe året før, og til dels med helt andre vers enn den mer svingende og hardtslående versjonen med samme band.

Låten «Eldorado» var en bearbeidet versjon av «Road Of Plenty» som hadde blitt spilt allerede på midten av dette tiåret. Man kan jo spørre seg hvorfor den hadde fått ligge i fred fra Neil albumutgivelser såpass lenge. En flott låt! Enda eldre var den fine countrylåten «Too Far Gone». Andre personlige favoritter på plata —ja, det er mange av dem — er «Someday» og tittelåten på et album av Emmylou Harris, «Wrecking Ball».

Til forskjell fra hans foregående album fremstod ikke «Freedom» som et konsept, men en rekke flotte frittstående låter som likevel også fremstår som en helhet. «Freedom» var et ytterst generøst album, som gav oss flere sider av Neil Young—ja, kanskje de vi liker aller best: rockeren og folksangeren. Men den hørtes likevel annerledes ut enn noe han hadde gjort før. Noen vil si at det fantes bedre versjoner og mye lenger versjoner av «Crime In The City (Sixty To Zero)» og «Eldorado (Road Of Plenty)» enn på «Freedom». Kanskje det, men de hadde de fleste av oss ikke hørt da. Det vi fikk var perfekt!

(Oktober 2022: Utdrag og oppdatering av en artikkel tidligere publisert i Popklikk. Noe bearbeidet)

Loudon Wainwrights selvransakelser

Loudon Wainwright III – «History» (album, 1992)

Ett av nittiårenes beste album og Loudon Wainwrights mesterverk er dagens album. Loudon har laget hele album der han harselerer over politikk og kjendiser. Men best er han når han herjer med seg selv. Og det gjør han på «History» fra 1992. Som vi skal se, er også flere av hans nærmeste familiemedlemmer – nå også kjente i kraft av egen musikalitet – også omtalt på dette albumet. Som en liten kuriositet kan jeg jo nevne at Loudon allerede i 1975 ga ut låten «Rufus Is A Tit Man», om lille Rufus som får mat av sin mor, og dessverre tenker jeg alltid på den låten når jeg hører om Rufus Wainwright.

På «History» får vi låter som hysteriske «People In Love»:

«On the park bench sits mister and miss He’s trying to make her his princess with his wake-up kiss 
People in love, People in love, 
People in love You’d think that you could make a person be what you want 
But the chances aren’t slim, the chances are gone»

Videre de morsomme «The Doctor» og «Talkin’ New Bob Dylan» – «being the new you is one hell of a job». Men best er han når han er i det rolige og ettertenksomme hjørnet. Søstrene McCarrigle bidrar med bakgrunnsvokal på dette albumet, og Loudon synger om ekskona Kate McCarrigle, ja, han har sunget «So Many Songs»:

«I’ve written so many songs about you
Some have been bitter, a few have been blue 
And you have inspired me for the last time 
Soon you’ll be banished from my heart & mind»

Og jeg elsker hvordan han maler frem forholdet til søsteren i nydelige «The Picture». Alt er ikke rosenrødt, nei, og hør hvordan han utleverer seg selv om et overtramp mot dattera i Martha i « Hitting Her». Sønnen Rufus uttalte i et intervju at han og Loudon nesten tok livet av hverandre. Det er en sang om deres forhold også på denne plata: «A Father And A Son»:

«When I was your age I was a mess
On a bad day I still am, I guess
I think I know what you’re going through
Everything changes but nothing is new»

Han filosoferer over mannsrollen i «Men»:

«A husband and a father, every man’s a king 
But he’s really just a drone, no honey, has no sting
Have pity on the general, the king, and the captain
They know they’re expendable, after all they’re men»

Helt til slutt presenteres vi for en bearbeidelse av en sang skrevet av Loudons far som døde i forkant av denne plata: «A Handful Of Dust», en sang med gåsehudpotensiale og herlig orgel.

Utover «History» er jeg særlig svak for 80-tallsalbumene, hans faktisk. Men skal jeg anbefale et album til med Loudon, blir det liveplata «Carreer Moves» fra 1993. Her får du mange av de beste låtene hans frem til da, ispedd solide doser humor. Det Joe Henry-produserte «Strange Weirdos» fra 2007 er også solid. 74-åringen Loudon Wainwright III er stadig aktiv, og i fjor kom et album med covere av låter fra 1920- og 1930-tallet.

(En bearbeidet og litt utvidet utgave av artikkel tidligere på trykk i Popklikk.)

Mary Gauthier – Saved by a Song

Mary Gauthier – Saved by a Song, The Art and Healing Power of Songwriting (bok 2021).

Foto til høyre: Laura E. Partain
«I shouldn't be here, you shouldn't be gone
But it's not up to me who dies and who carries on
I sit in my room, and I close my eyes
And me and my guardian angel we're still on the ride»
–Mary Gauthier og Josh Geartz

Låten «Still On The Ride» kunne vært om Mary Gauthiers liv. Istedet er låten skrevet gjennom krigsveteranen Josh Geartz’ øyne.

Mary Gauthier sier det som oftest best selv. Det vet vi som har lest eller hørt henne fremføre minneord over David Olney, eller lest noen av Facebook-oppdateringene hennes. Jeg gjenbruker derfor tittelen på hennes nye og første bok som tittel på denne artikkelen. «Saved by a Song» er en presis beskrivelse av hva Mary Gauthiers nye og første bok handler om. Jeg leser fra tid til annen bøker om eller av musikere. Mary Gauthiers bok tilhører toppsjiktet.

Mary Gauthier er en 59 år gammel singer/songwriter født i New Orleans, Louisiana i USA. Hun har de siste 25 årene laget noen av de fineste og sterkeste låtene innen sjangeren, og i boka «Saved by a Song» skriver hun om bakgrunnen for flere av dem. For uinnvidde og andre som vil sjekke ut musikken til Mary Gauthier, finner du ei spilleliste nederst i denne saken med låter som omtales spesielt i boka, pluss vel 10 sterke låter til. Spillelisten er på 24 låter og er dermed ikke større enn at det er mulig å høre gjennom den.

«Sam Stone»

Spillelisten består av to låter som ikke er skrevet av Mary selv. Den ene av dem er «Sam Stone» av John Prine. Sam Stone er vietnamveteranen som dør av en overdose: «There’s a hole in daddy’s arm where all the money goes”. Mary Gauthier beskriver en turbulent barne- og ungdomstid. Hun kunne ha dødd av en overdose. John Prines låt hjalp henne til å innse hvordan hun kunne endt sitt liv. Da hun mange år seinere samarbeidet med krigsveteraner om låtene på ett av hennes mest gripende album, «Rifles And Rosary Beads» (2018), hadde hun ofte «Sam Stone» i tankene. Er det en enkeltsang som har reddet henne, må det være «Sam Stone». Samtidig blir det litt for enkelt. Kanskje er det like mye sang som universelt begrep? Både samarbeidet med hver enkelt krigsveteran, og reaksjonene de fikk etterpå viste at, jo, en sang kan forandre litt av verden. Mary skriver svært engasjerende om historiene knyttet til «Rifles & Rosary Beads».

«Mother»

Den andre låten i spillelisten Mary ikke har skrevet selv, er John Lennons hjerteskjærende låt, «Mother». Mary ble adoptert som ettåring, og dette danner utgangspunkt for albumet «The Foundling» (2010). I boka skriver hun om at hun i voksen alder søker opp hennes biologiske mor for å finne ut mer om hvem hun er. Mary reflekterer klokt og hjertevarmt, tross alt, om hvordan ting ble som de ble. I forlengelsen av «The Foundling» lagde hun konseptalbumet «Trouble And Love» (2014), med utgangspunkt i egne brutte forhold.

En ny begynnelse

Mary Gauthier ble i 1990 arrestert for å ha kjørt i fylla, og har siden klart å ligge unna alkohol, heroin og andre stoffer som kunne gitt henne et kort liv. Hun fortsatte å drive restauranter samtidig som hun siktet mot et liv som singer/- songwriter. I boka skriver hun om sine første famlende forsøk fra en scene og gleden ved etter hvert å beherske profesjonen. Hennes første albumutgivelse var «Dixie Kitchen» i 1997 med låter som «Goddamn HIV»: «The song contained social commentary about a topic that was very important to me, but the character did not preach. He simply told his story, in his own voice. My voice.»

Foto: Laura E. Partain

«I Drink» og «Mercy Now»

De fleste som har hørt sanger av Mary Gauthier, har hørt « I Drink» og «Mercy Now», sistnevnte gjort på norsk av Tove Bøygard i Tom Roger Aadlands tekstdrakt. Dette er sanger som i likhet med de fleste andre av hennes sanger, er skrevet med bakgrunn i egne erfaringer, og du kan lese mer om dem i boka. «I Drink» beskriver hun som karrieredefinerende. På to av hennes tidlige album, «Drag Queens In Limousine» (1999) og «Filth & Fire» (2002) får vi en rekke låter som tar utgangspunkt i hennes liv og et miljø der mange i likhet med henne selv var rusmisbrukere og/eller med en seksuell legning som avviker fra flertallet. Mange av mine favorittsanger med Mary Gauthier finnes på nettopp disse albumene: «Karla Faye», «Drag Queens In Limousines», «Filth & Fire», «Our Lady Of The Shooting Stars» og «Sugar Cane», for bare å nevne en håndfull. Mine inngangsporter til Mary, oppfølgerne «Mercy Now» (2005) og «Between Daylight And Dark» (2007), er i samme klasse.

Varme, klokskap og engsjement

Boka «Saved by a Song» anbefales selvfølgelig alle med den minste interesse for Mary Gauthier. Mary Gauthier gir leksjoner i låtskriving til andre låtskrivere, og hun beskriver også enkelte låters utvikling i denne boka. Jeg vil derfor tro at den kan være nyttig å lese for andre låtskrivere. Uavhengig av musikkinteresse bør dette uansett være en bok som gjennom varme og klokskap og gjennom gode og velformulerte historier, vil engasjere de fleste. Det er fristende å sammenlikne med «Just Kids» av Patti Smith, en bok av en annen artist og multikunstner. Den eneste innvendingen jeg har mot «Saved by a Song» er at den med sine vel 200 sider er korteste laget; jeg vil ha mer! Jeg misunner henne ikke erfaringene hun gjorde seg som ungdom, men det er ikke tvil om at de har gitt henne en brønn å hente historier og engasjement fra. Vi får derfor håpe på flere bøker – og plater – fra Mary. Jeg gir «Saved by a Song» mine beste anbefalinger.

«Mercy Now» tok utgangspunkt i hennes egen familie, men er blitt en hymne for ustabile tider. Det er helt på sin plass at Mary får avslutte denne artikkelen på best mulige måte, nemlig sine egne ord: 

«Yeah, we all could use a little mercy now
I know we don't deserve it but we need it anyhow
We hang in the balance dangle 'tween hell and hallowed ground
And every single one of us could use some mercy now»

Fremragende fra Rodney Crowell

Rodney Crowell – Triage (album 2021)

Med årets album «Triage» har den produktive veteranen Rodney Crowell etter min mening gitt ut sitt beste album siden samarbeidsprosjektet med forfatteren Mary Karr og andre artister på «KIN» i 2012. Kanskje er «Tirage» enda bedre enn «KIN» også. Vi får denne gangen et album med gjennomført gode melodier og tekster, musikere i toppform; et album nesten helt blottet for svake spor.

Veteranen Rodney Crowell

70-åringen Rodney Crowell har gitt ut mange plater som har fått god mottakelse, helt siden debuten i 1978 med «Ain’t Living Long Like This». En tidlig favorittlåt er utvilsomt «’Til I Gain Controll Again» fra 1983. I 1972 dro Rodney Crowell til Nashville i jakten på en karriere innenfor musikken. Han fikk jobb som låtskriver etter å ha møtt Jimmy Reed. Senere ble Rodney kompis med –eller snarere elev av – folk som Guy Clark og Townes Van Zandt. Han har også turnert, bidratt på og laget plater sammen med Emmylou Harris. Og som mange vil vite, var han i flere år gift med Rosanne Cash, datteren til Johnny. Rosanne Cash bidrar med backingvokal på dette albumet, og hennes nåværende mann, John Leventhal, bidrar som musiker på «Triage» og har også skrevet en låt sammen med Rodney på dette nye albumet.

Mitt forhold til Rodney Crowells musikk starter med mesterverket «The Houston Kid» fra 2001. Rodney selv har uttalt at han med dette albumet gikk fra å lage hitlåter innen country til å bli singer/songwriter med vekt på egne fremføringer. I forbindelse med det nye albumet «Triage» har jeg hørt på alle Rodneys plater fra «The Houston Kid» og utover. Hans karriere før dette har også denne gangen fått hvile tilnærmet i fred. Rodney ga imidlertid i 2018 ut plata «Acoustic Classics», og min gjennomgang nå tilsier at jeg må bruke mer tid på dette albumet som har modne versjoner av både nyere og eldre klassikere.

2001– 2012 er Crowells beste albumperiode?

For meg er årene 2001 til 2012 Rodney Crowells sterkeste periode. Etter «The Houston Kid» fulgte sterke album som «Fate’s Right Hand» (2003), «The Outsider» (2005), «Sex And Gasoline», (2008) og før nevnte «KIN» som perler på en snor. Flere av låtene på «Fate’s Right Hand», «The Outsider» og «Sex And Gasoline» rocket hardere enn på tidligere og seinere album, og var mindre country enn albumene han har gitt ut siden. Jeg var så heldig å se Rodney Crowell på John Dee i Oslo i denne perioden, og det var en stor kveld!

I årene etter 2012 har Rodney fortsatt å gi ut mye god musikk. For meg har helhetsinntrykket likevel vært svakere. Både «Tarpaper Sky» (2014) og «Close Ties» (2016) har fantastiske låter. På «Close Ties» er for eksempel «It Ain’t Over Yet» som han synger sammen med Rosanne og John Paul White, helt suveren. På disse albumene er det dog også låter som halter litt i mine ører.

Duettplatene med Emmylou Harris, «Old Yellow Moon» (2013) og «The Traveling Kind» (2015) har musikere fra øverste hylle, og noen av låtene, men ikke alle, er strålende. De opererer i et lettere countrylandskap enn på flere av Crowells album fra og med «The Houston Kid», og for meg når de ikke helt opp mot forgjengerne til Crowell. Jeg burde uansett fått med meg Rodney og Emmylou minst én av gangene de besøkte Oslo med dette materialet. Rodneys til nå siste album, «Texas» (2019), er i stor grad ei duettplate der han synger sammen med en rekke flotte artister som Vince Gill, Steve Earle og Lyle Lovett. Plata har for få riktige gode låter, og et par litt bakpå blueslåter trekker også ned. Likevel har denne plata 3–4 riktig gode låter der «The Border» er aller best.

Filosofisk og selvransakende på «Triage»

Rodney Crowells nye album «Triage» er ifølge Billboard utpekt som hans mest personlige til dags dato. Det kan synes som en sterk påstand med sikte på at «The Houston Kid» var semibiografisk og at han på det påfølgende albumet «Fate’s Right Hand» med låter som «Time To Go Inward» og «The Man in Me» er i det tankefulle og selvransakende hjørnet. Et par av de mindre vellykkede låtene på «Close Ties» tar også eksempelvis for seg livet hans i kretsen rundt Guy Clark.

Det er en både filosofisk og selvransakende Crowell vi møter på «Triage». Han tar utgangspunkt i seg selv, men temaene er likevel universelle nok til at de fleste vil kunne kjenne seg igjen, eller i det minst ha reflektert over temaene han tar opp. Ordet «Triage» viser til medisinske prioriteringer. Rodney Crowell forteller til Billboard at det første vi må gjøre er å huske hvordan vi skal elske. I låten «I’m All About Love» –platas svakeste spor? – tilkjennegir han en tro på at man skal elske både sine venner og de man misliker, som mennesker i det minste; ja, til og med Vladimir Putin og Donald Trump.

Den flotte åpningslåten «Don’t Leave Me Now» begynner rolig og inderlig med bare Rodney og gitaren i en sang som kan være skrevet til kona Claudia Church: «I’ve been a liar, I’ve been untrue, I’ve compromised myself…». Deretter sparkes låten ordentlig i gang, og vi nærmer oss rockens verden. Friskere enn jeg har hørt Rodney på lenge! 

Det skal godt gjøres ikke å bli berørt av låten «The Girl On The Street». Her synger Rodney om et møte med en hjemløs prostituert som ber om penger. Han gir henne noen småpenger når det han burde gjort var å gi henne mat og penger til et trygt sted å sove for natten. Når han ser seg selv i bakspeilet, ser han at han ikke levde opp til den mannen han vil være i møte med denne fremmede. Han viste ikke nok kjærlighet.

Rodney bekrefter på dette albumet at han ønsker å være en mann med stor integritet som ikke lover mer enn han kan holde, samtidig som han er fullstendig klar over sine egne begrensninger. Hans tanker om religion og tro på at «This Body Isn’t All There Is To Who I Am», gir ingen klare svar. I «Hymn #43» synger han at han ikke vet om han vil finne Jesus noen gang, men han vil heller ikke utelukke det. I flere av låtene går slike åndelige tanker hånd i hånd i hånd med troen på at kjærlighet er det viktigste av alt.

Flotte låter og nydelig produksjon

Rodney Crowell har på dette albumet én låt der han snakker frem versene og synger refrengene. Dette er også blant platas høydepunkter. «Transient Global Amnesia Blues» tar utgangspunkt i at Rodney befant seg i en situasjon med akutt hukommelsestap. Jeg oppfatter at Rodney bruker denne hendelsen til å si noe mer allmengyldig om både hans eget liv og vårt, men teksten gir heldigvis ikke ved dørene. Som en liten digresjon kan jeg her nevne at Crowell i denne låten viser til Bob Dylans album «Love And Theft» og at han strømmer den fantastiske låten «Mississippi»! Et lite nikk i retning en annen legende, her altså. På videoen som følger låten, se nederst i saken, sprer Rodney asken etter venninnen Susanna Clark, aske han fikk av kompisen Guy Clark.

Rodney Crowell har produsert albumet sammen med Dan Kobler, og vi finner så mange musikalske bidragsytere at jeg lar være å nevne dem alle. Jeg må likevel trekke fram den flotte trombonesoloen til Raymond James Jason» på låten «Something Has To Change». Ellers er det mange lekre øyeblikk med gitarer, munnspill og slaginstrumenter og mye mer. Velprodusert, ikke overlesset. Rodneys tenorstemme fremfører låtene med stor innlevelse og sæpreg. Han har neppe sunget stort bedre tidligere. Låtene har nesten uten unntak gode uanstrengte melodier; jeg finner lite av de litt haltende og mastete låtene fra den siden av Rodney Crowell jeg er mindre glad i.

Til slutt må jeg nevne to høydepunkter til: «One Little Bird» og «Here Goes Nothing» – plata består stort sett av høydepunkter. «Here Goes Nothing» er neddempet og vakker, med flott cello og piano fremme i lydbildet, der Crowell vart synger frem den innholdsrike teksten:

“Here goes nothing, unlike every time before
This time it could be different this time there could be more
This time the stars could fall in line for reasons yet untold
The gift of one more second chance to come in from the cold”.

Rodney og resten av oss lever ikke alltid opp til standardene våre, men la oss håpe på nye sjanser. Om du ikke har vært overbevist om kvaliteten på Rodney Crowells siste plater, synes jeg du skal gi både Rodney og deg selv en sjanse til. Det fortjener dere.