Elliott Murphy – den siste rockestjernen?

• Hardcore– Ellliott Murphy, bok av Charles Pitter (2013)
• Elliott Murphy, A Memoir – Just A Story From America (2019).
• Studioalbum og livealbum (1973–2020)

I dag kan du lese om en glimrende artist altfor få har et forhold til. Elliott Murphy, født i New York, nå bosatt i Frankrike.

Tittelen på denne artikkelen er fantasiløs, og helt sikkert brukt i engelsk språkdrakt på utallige artikler om Elliott Murphy. Første låt på Elliott Murphys debutalbum, «Aquashow» (1973) het nemlig «Last Of The Rock Stars» og regnes av mange som hans aller beste låt. Nå, nesten 50 år seinere, er 72-åringen Elliott Murphy stadig plateaktuell, og senest i 2020 ga Elliott Murphy ut en samling med dikt lest til toner av hans trofaste gitarist Olivier Durand. Når forholdene tillater det, er Murphy og Durand også stadig på turnè. Det er nesten som om Elliott Murphy tatt mål av seg til å bli nettopp det, den siste rockestjernen, selv om han kanskje aldri ble ordentlig stjerne. Selv så jeg Murphy og Durand som duo i en flott konsert i Oslo i 2016 og sammen med The Normandy All Stars på Glenghuset i Sarpsborg i 2013. Skal si det var fest i lokalet i Sarpsborg!

I sommer fikk jeg for meg at jeg skulle høre alle Murphys studioalbum – rundt 35 i alt – og de viktigste livealbumene. Heldigvis er Murphy akseptert av de øvrige familiemedlemmene, så jeg fikk hørt gjennom ganske mange av dem på bilferie i Norge i sommer. Jeg leste også hans reflekterte memoarer fra 2019, «Just A Story From America». For å få en bedre oversikt har jeg også bladd i boka «Hardcore» som tar for seg albumene hans. «Hardcore» er skrevet av en fan som nok ikke skriver like godt og inspirerende som Murphy selv, men boka gir uansett interessant innsikt om Murphy og musikken hans.

Ned fra stjernene

I 1973 fikk Elliott Murphy platekontrakt etter å ha blitt oppdaget av den kjente rockskribenten Paul Nelson. Han var nær å få det store internasjonale gjennombruddet, men det ville seg ikke helt. I 1970-årene omgikk Elliott Murphy store stjerner som bandmedlemmene i Fleetwood Mac, Billy Joel, David Johansen, Lou Reed og David Bowie, og Jerry Harrison, senere Talking Heads, spilte i bandet hans. Senere levde han og ga ut plater mer i skyggen av den tilværelsen han opplevde i New York.

I midten av 1980-årene skjønte han at han holdt på å gå under i narkotika- og alkoholmisbruk og sluttet tvert med dette. Han bosatte seg i Frankrike, og har nå en tilstrekkelig stor og hengiven fanskare. Han fikk ikke oppfylt alle sine drømmer, men han sier selv at han likevel er den store vinneren. Han overlevde og fikk et godt liv i motsetning til mange av hans jevnaldrende kolleger. Han er venn med Bruce Springsteen, og når de er i samme by, dukker Murphy gjerne opp på scenen når Springsteen spiller. Det er sagt at begge har fått den rollen de var født til: Springsteen som stjernen, Murphy som outsideren.

Kunne blitt forfatter?

I memoarene til Murphy kan vi lese flere interessante tanker om møter med syttitallets stjerner, og Murphy er åpenhjertig om hvordan han opplevde dem på godt og vondt. Samtidig er det interessante fun-facts. Elliott Murphy og broren hans, Matthew; fikk ved en tilfeldighet en rolle i Federico Fellinis filmklassiker «Roma». Men det var forfatter han kunne endt opp som, om han ikke ble rockemusiker. Han gjør selv et nummer av at man på en poster for ett av hans tidlige album kunne lese at han kunne blitt forfatter, men endte opp som rockemusiker. Som om rockemusiker var andrevalget hans.

Jeg er ikke dypt bevandret i Elliott Murphys tekster, for meg har det vært energien i rockelåtene og melodiene i de følsomme balladene som har vekket oppmerksomhet. Men forfattergenet skinner nok gjennom i de litterære tekstene. Mange av låtene deler Lou Reeds fascinasjon for originaler litt på siden av det etablerte samfunnet. Men ikke bare. «Elvis Presley’s Birthday» er en hyllest til faren, og får et enormt liv live.

Når jeg sier at Elliott Murphy ikke ble forfatter, er det en sannhet med modifikasjoner. Han har vært skribent for flere etablerte musikktidskrifter som f.eks. The Rolling Stone og skrevet bøker. Og som memoarene viser, Elliott Murphy kan skrive! Favorittforfatteren hans er F. Scott Fitzgerald, og om du leter, vil du kunne se både albumtittel og låttittel med referanser til hans verker.

Tre perioder

Det er få artister som jeg er så stor fan av som Elliott Murphy og som jeg samtidig føler at jeg har såpass manglende oversikt over. Hvilke låter som er på hvilke album, har jeg store problemer med å huske, og albumene som ble utgitt i perioden 1980–1996 har fått en svært stemoderlig behandling. I mitt hode snakker vi om tre Elliott Murphy-perioder, og jeg ser andre også refererer til dem. Det å lage én spilleliste med musikk av Elliott Murphy som samtidig ikke er lengre enn at det er mulig å høre gjennom den, er umulig. Jeg har derfor like gjerne laget én spilleliste for hver periode. Jeg har ikke tatt med låter fra livealbum, men hør gjerne f.eks. «Alive In Paris» (2009) eller ett av de andre livealbumene i sin helhet.

1973–1977: Årene på store plateselskap

De første fire albumene kom ut over en fireårsperiode. Det var da Murphy skulle etablere seg som den store stjernen. Han høres litt ut som David Bowie og Lou Reed, og det er litt glam over ham. Debutplata «Aquashow» (1973 på Polydor) er den store kultklassikeren. Navnet på plata er identisk med showet faren regisserte i Murphys barndom og ungdom. De påfølgende albumene «Lost Generation» (1975 på RCA), «Night Lights» (1976 på RCA) og «Just A Story From America» (1977 på Colombia) er ikke stort svakere. Om du ikke gjør som meg og begynner i hans tredje periode, kan du like gjerne starte ved begynnelsen.

1980–1996: I skyggenes dal?

Etter «Just a Story From America» måtte Elliott Murphy melde overgang til mindre uavhengige plateselskap. Diskografien til Murphy er omfattende. Samtidig har jeg stadig mer lyst til å høre på platene fra de to andre periodene enn denne, og da har platene som er gitt ut i perioden 1980 til 1996, blitt de platene jeg har minst oversikt over. Når jeg hører dem, opplever jeg at også disse albumene har sterke spor, og også spillelista fra denne perioden er solid nok. De aller beste låtene her er stort sett også å finne på noen av de flotte livealbumene Murphy har gitt ut.

1998 og frem til i dag: Min periode

Da jeg hadde min første Elliott Murphy-periode for rundt 10 år siden, var det albumene fra og med 1998 som fikk min oppmerksomhet. 1998 er året der Murphy starter samarbeidet med gitarvirtuosen Olivier Durand fra Frankrike. Å oppleve Olivier Durand og Elliott Murphy i samspill i levende live, unner jeg alle som er glad i rock og heftige gitarer. Det er i mi bok få artister som kan matche Elliott Murphys diskografi det første tiåret av inneværende hundreår. Hør gjerne også samarbeidsplata med Iain Matthews – rock møter folk. Også etter 2010 er albumene solide med flere sterke låter, selv om albumene som helhet nok ikke når helt opp til årene før.

Jeg drister meg til å trekke frem tre enkeltlåter fra denne siste perioden, det er i og for seg en aldri så liten forbrytelse. Men før du begynner på spillelistene, kan du gjerne høre den følsomme og neddempede «Crepuscule» og rockerne «Green River» og «I Am Empty». Deretter er det bare å fyre opp spillelistene: Vel bekomme!

Om jeg skaffet meg oversikt over Elliott Murphys karriere i løpet av i fjor sommer? Nei, men det gjør det bare ekstra interessant å gyve løs på alle albumene igjen en annen gang!

«Naked telephone poles can’t describe
The way I’m feeling about you tonight
And a feeling on my back like an old brown jacket
Like to stay in school but I just can’t hack it
And I’m out on the street feeling like dirt
I’m afraid to get married because I know it’s gonna hurt
And I say
Oh oh oh – there’s the last of the rock stars
And me and you»