«Aren’t we all just some pilgrims in the dark» – No-No Boy aka Julian Saporiti, «Pilgrims»
Kunnskap om nåtiden og oss selv krever kunnskap om fortiden og røtter. Julian Saporiti tar doktorgrad. Han elsker å undervise i historie. Han elsker musikk. Hva er da mer naturlig enn å gjøre prosjektet hans No-No Boy til en del av doktorgraden? Albumet «1975» fra 2021 er gitt ut på plateselskapet Smithsonian Folkways, selskapet til Smithsonian Institute, USAs nasjonalmuseum, noe som signaliserer tyngden til prosjektet. Til fysiske utgaver følger et innholdsrikt og interessant hefte om albumet og med tekster til låtene. I forbindelse med forrige album, «1942», var det skrevet følgebeskrivelser som var utformet som en forskningsartikkel. Dette betyr ikke at musikken til Julian Saporiti er vanskelig tilgjengelig; det er snarere tvert i mot. Mange av låtene er raskt fengende, mens andre må man bruke litt tid på. Men så er det også en dybde i stoffet som gjør det mulig å dykke litt ned i det om man ønsker, selv om det altså ikke er nødvendig for å ha glede av dette prosjektet.
Asiat-amerikanere
For å forstå Julians prosjekt er det naturlig å ta utgangspunkt i at Julian er amerikaner med vietnamesiske foreldre som forlot Vietnam under Vietnam-krigen. Julian forteller at prosjektet No-No Boy begynte da han så et bilde av et jazzband japanere hadde startet da de var internert av amerikanere. De slapp bare ut fra andre siden av piggtrådgjerdene når de opptrådte. Selv hadde Julian studert jazz, men hadde ikke noen tanker om asiater som spilte jazz under slike omstendigheter. Og han begynte å undersøke hvordan asiatiske musikere tok innover seg amerikanske kulturuttrykk som jazz, rock og country. Julian selv hadde vokst opp i Nashville, elsket musikken, men det var likevel brikker i puslespillet om ham og egne musikkpreferanser som ikke hadde falt helt på plass, slik jeg forstår Julian. På albumet «1975» tar låten «The Best God Damn Band In Wyoming» utgangspunkt i jazzbandet som satte i gang prosjektet No-No Boy.
Foto: Diego Luis
Julian tok navnet No-No Boy etter en bok med samme navn om japan-amerikanere som måtte leve i interneringsleirer under 2. verdenskrig, like etter angrepet på Pearl Harbour i 1942. I 2018 gav Julian ut albumet med nettopp tittelen «1942». Fjorårets album heter «1975», etter det året Saigon falt.
Nå handler hverken «1942» eller «1975» spesifikt om kun Japan eller Vietnam. Mer generelt tar prosjektet utgangspunkt i en søken etter fellesnevnere for amerikanere med asiatisk bakgrunn. Forskjellene er store – i et intervju peker Julian på at mange av de asiatiske landene til tider ikke har tålt hverandre – men likevel. Og like viktig; Julian ønsker at prosjektet skal bygge broer mellom historier som blir fortalt og liv som blir levd i dag.
Musikalsk tar «1975» utgangspunkt i «folk music»med elementer av rock, pop med nydelige melodier og Julians krystallklare baritonstemme. På flere låter bidrar co-produsent Emilia Halvorsen på vokal som bidrar til å løfte låtene et hakk. Emilia har norsk bestefar, forteller Julian i epost til meg. Selv har han svensk tippoldefar. Mange av perkusjonslydene på albumet kommer fra innspillinger gjort med ulike gjenstander ute i felt på museum og interneringsleirer på steder fra Wyoming til Paris og Saigon. Deretter la Julian på lyder fra instrumenter han kan spille ved hjelp av en bærbar PC. I tillegg bidrar gjestemusikere på blåsere, strykere med mer. Det soniske landskapet var nydelig på «1942», men fremstår kanskje enda mer særpreget, variert og med mer vekt på perkusjonslydene på «1975». Men hør også «1942»!
Barrierer og paradokser
Gjennom åpningslåten, «St. Denis or Bangkok, From A Hotel Balcony», hører vi morens stemme. Den fine sangen kretser blant annet rundt utfordringene med å ikke kjenne slektninger så godt som man burde som følge av kulturelle og språklige utfordringer.
«A soft language barrier The child of an immigrant Before the Banh Mi trucks were cool Lunch table embarresement»
Låtene som følger deretter, skrur opp tempoet et par hakk. De lettbente og fengende rocklåtene «Imperial Twist» og «The Best God Damn Band In Wyoming» er begge av mine favorittlåter på albumet og omhandler blant annet musikkens grenseoverskridende evner og til dels paradoksale kraft. Orgel og blåsere sentralt i lydbildet. Julian elsker trolig musikken som ble spilt da amerikanerne bombet Vietnam. Og han elsker USA til tross for krigføringen i hans foreldres hjemland. «Imperial Twist» kretser rundt The CBC Band med medlemmer fra Nord-Vietnam som underholdt amerikanske soldater med amerikanske sanger. Julian forteller at bandet fortsatt spiller konserter i dag.
«At the moment the bomb went off They were playing Purple Haze»
Da jeg leste teksten til «Gimme Chills», måtte jeg fram med Google for å få drahjelp til hva referansene i teksten viser til. Tempoet er igjen senket, og vi beveger oss over til Filippinene. Teksten tar oss gjennom viktige begivenheter i Fillipinenes historie og fram til i dag. Ja, vi er innom både Imelda Marcos sko og president Dutertes nådeløse narkotikapolitikk. Flott sang der stemmene til Julian og Emilia smelter nydelig sammen.
Handler om nåtiden like mye som fortiden
Også flere av låtene på albumets midtparti er fine, men nok noe mindre umiddelbare enn både de fire første og de fire siste låtene. De fremstår mer dvelende, men de vokser. Tekstene er gode og viktige; der de blant annet tar utgangspunkt i Julians besøk i familiefengsler og leirer for mennesker på flukt i tidligere tider og i dag. Julian forteller om opplevelser på grensen til Mexico som kunne minne om konsentrasjonsleirer under 2. verdenskrig:
«Just close your eyes and dream of flowers
So says a mother to a daughter
Wasting in line for 40 hours»
Family detention center. Foto: Diego Luis
Mot slutten albumet får vi flere høydeunkter. «Tell Hanoi I Love Her» har morsomme rytmer og fremstår som en fin poplåt. Om låten sier Julian følgende:
«And then there are the very personal kind of Vietnamese-American songs like “St. Denis” or “Tell Hanoi I Love Her,” which try to give deference and space to my mother and her mother in these stories that haven’t really seen the light of day – stories that even being in that family as a kid were very hard to tell»
«Miss Burma» er kanskje platas vakreste låt der strykerne får meg til å smelte. Låten kan handle om at man noen ganger også må legge fortiden bak seg; at det ikke alltid er fruktbart å dvele for mye med negative hendelser. Slik sett fremstår tematikken i låten nesten som motpol til hele prosjektet. Ikke mindre interessant av den grunn, Og nå består også selve livet av en rekke paradokser og nyanser.
«Khmerica» går inn i Khmer-historien til en av Julians studenter og hennes far med opprinnelse fra Kambodsja. Begge er låter som fortsatt dveler rundt det flerkulturelle og asiatamerikaneres søken etter brikker som kan falle på plass, men som likevel ikke kan få puslespillet helt ferdig:
«What part of history may I take Only the part which you might make» ——————— «I can play the old music We can dance to all the old songs But I’ll never walk with you through it»
«1975» er altså et særdeles interessant prosjekt med stor tekstlig tyngde og mange spennende og også nydelige låter. En takk til Klassekampen som introduserte meg for artisten i romjula! Julian kan fortelle at han håper å holde konserter i vår del av verden en dag. Jeg lar Julian selv få siste ordet fra heftet som følger albumet:
«This album can be a history book or an early 21-century diary. To me it’s a travelouge and family album, straddling borders, some imagined, some physical and darkly drawn. Really, these are just songs, folk songs»
Neil Young – Summer Songs (innspilt 1987 – kan strømmes nå)
Skjermbilder av NYA – Neil Young Archives
Julegave til Neil Young-fansen. Abonnenter kan nå strømme det tidligere uutgitt soloalbumet «Summer Songs», innspilt i 1987. Medprodusent er, som på årets album «Barn», Niko Bolas.
Neil spiller alle instrumenter selv, dvs. munnspill, piano, gitar og synclavier.
Den eneste låten som ikke ble gitt ut seinere av låtene på dette åtte sanger og 32 minutter lange albumet, er «Last Of His Kind». Låten handler om problematikken Neil og venner har adressert siden Farm Aid ble startet i 1985. Neil hilser da også til Willie Nelson, John Mellencamp og flere i forbindelse med denne «utgivelsen».
De fleste sangene på dette albumet dukket seinere opp på «American Dream» (med CSNY i 1988) og ikke minst «Freedom» (1989). Så kan vi være glad for at «Summer Songs» ikke ble utgitt da, slik at klassikeren «Freedom» ble som den ble. Men soloversjonene av «Wrecking Ball», «Someday» og «Hanging On A Limb» er nydelige og med litt/mye alternativ tekst. Jeg har alltid satt låten «Someday» høyt, og det er fint og vakkert å høre denne nokså alternative versjonen! Nydelig er også «For A Love Of Man» seinere utgitt på «Psycedelic Pill» (2012). Også One Of This Days» (Harvest Moon 1992) og «Name Of Love» («American Dream») fungerer fint i disse nakne versjonene.
I 1987 var Neil Young fortsatt inne i sin eksperimentelle periode. Disse innspillingene har dog fokus på sangene – sanger med tydelig budskap – og er Neil Young på sitt mest inderlige. Herlig!
Gubberock har tidligere omtalt sine norske favoritter i 2021, se her. Nå er tiden kommet for en kåring av årets beste internasjonale album. Det har vært krangling internt i Gubberocks store redaksjon om mange plasseringer, noe som blant annet resulterte i delt førsteplass og flere album på 20. plass. Neida. Joda.
Lucinda Williams har gitt ut mange album i sin serie med coverversjoner av andre artister. Tom Petty-hyllesten har tidligere blitt omtalt her., og i dag fikk jeg tre nye album i hus. Det blir derfor sikkert flere Lucinda Williams-omtaler, men jeg holder henne utenfor i akkurat denne kåringen. Ellers har vi fått flere arkivutgivelser fra Neil Young, Les om dem her. Den fantastiske konserten «Way Down In The Rust Bucket» er nå tilgjengelig.
Men nå de aller største favorittene fra 2021.
1. David Olney & Anana Kaye – Whispers & Sighs
David Olney hadde allerede gitt ut en lang rekke singer/songwriteralbum av gjennomgående høy kvalitet helt frem til sin død. Her har imidlertid Anana Kaye, David Olney og produsenten fått frem det beste i hverandre og gitt ut noe som kanskje er det aller beste albumet David Olney har bidratt på i hele sin karriere!
David Olney skrev at scenene som utspiller seg er i svart og hvitt, noen ganger i farger. Men bildene jeg får på netthinnen av å høre denne plata, for den gir cinematiske assosiasjoner, er utelukkende i svart og hvitt. Så kan man si at det skyldes de glimrende musikkvideoene som følger plata og som jeg mistenker at Irakli Gabriel har mye av æren for, de flotte bildene som er tatt under innspillingen av plata, eller plateomslaget laget av David Olneys datter. Men også musikken i seg selv trekker meg i den retningen. Her får vi strykere, og da kanskje i hovedsak celloen som aldri er langt unna på denne plata. Elementer av kammermusikk. Anana Kayes piano. Men også når det sparker fra med litt skitne gitarer, og David når han resiterer.
Jeg trodde lenge at David Olney & Anana Kaye hadde gitt ut årets klart beste album. Det var før jeg hadde hørt Kyle Jenkins fra Australia. To soloalbum på til sammen 2,5 timer! Jeg ser ingen grunn til å plukke ut ett av dem, eller la Kyle Jenkins tynne ut lista utover at bandet hans, Suicide Swans, også er representert høyt oppe! «Love Lost Love» ble gitt ut i vår, og er et nydelig helt nedstrippet album. «Lost Love, Lost» ble gitt ut i høst og er langt rikere produsert. Tre av mine favorittlåter i år, uansett artist, er på dette albumet: «Lodge Of The Willing», «On A Clear Day» og «Dying Is».
Kyle Jenkins er årets artist i mi bok, og jeg hadde aldri hørt om ham da året startet.
The Felice Brothers’ album av året «From Dreams to Dust» har melodier åpenbarer seg for hver lytting og blir sterkere og sterkere. Flere og flere låter trer frem som fantastiske «Inferno» og den flotte «Silverfish». Låtene gir raskt tilstrekkelig tiltrekning gjennom noen catchy og gjentakende fraser, akkurat nok til at denne lytteren bare må ha mer: «Valium, valium…Marilyn, Marilyn». Sammen med de gjennomarbeidede tekstene blir dette en helhet som få andre album jeg har hørt i 2021 kan matche. Alvor, men med snert og humor. The Felice Brothers styrer unna det opplagte. Musikalsk er det mer enn nok å glede seg over, så om du ikke vil grave deg ned i tekstene, men heller la dem ligge, kan du likevel ha stort utbytte av albumet. Og kanskje sniker de seg inn bakveien, eller nysgjerrigheten pirres når du oppfatter at både Jean-Claude Van Damme, John Wayne, Anne Oakley, Kurt Cobain og AC/DC nevnes? På «Undressed» satset The Felice Brothers på en presidentkarriere, denne gangen går de kanskje enda mer drastisk til verks gjennom «Blow Him Apart»?
«Carnage betyr «blodbad». Brutalt, dette. Og brutal har pandemien også vært for mange. Årets album til Nick Cave og Warren Ellis, «Carnage», er spilt inn i lockdown, og Nick Cave beskriver da også albumet som en brutal, men også vakker plate med bakgrunn i en felles katastrofe. Til tider vakkert – Ja, gjerne brutalt –utfordrende. Alt treffer ikke alltid, men mye og gjerne noe nytt, treffer ofte. Det vil bli gitt ut mye kunst som kommenterer covid-19-pandemien i tiden som kommer. Kanskje er Nick Cave den artisten som sterkest har kommentert pandemien mens den fortsatt stod på gjennom «Live Alone At Alexandra Hall» og «Carnage».
For meg er Neil Young egentlig ikke egnet for slike lister i det hele tatt. Det blir feil uansett hvilken plassering jeg gir ham. Kominasjonen av filmen og albumet «Barn» er for meg uansett gull. De elektriske rockerne er nok best, og den lange låten «Welcome Back» kan være en ny klassiker. Også noen av de akustiske låtene trer frem, men det er nok likevel to-tre av ti låter som fremstår noe svakere enn de øvrige. Men jeg elsker dette albumet uansett.
James McMurtrys album “The Horses And The Hounds” må være av årets aller tøffeste plater. Kanskje er det et par hvileskjær her, men ønsker du å høre sterke tekster avlevert med autoritet og røff musikk, er «The Horses And The Hounds» ei plate som du bør gi noen sjanser!
Vincent Neil Emerson ligger trygt plassert på countrysiden av Cuy Clark og Townes Van Zandt om jeg skal trekke frem storheter som mange allerede har sammenliknet med. Men vi trenger ikke alltid «talkin’ new Townes Van Zandt», slik man gjorde med mange som hoppet etter Dylan. Men jeg skal heller ikke underslå at Emerson sier at låtene er sterkt inspirert av Van Zandt, og hører du godt etter, kan du høre et par Van Zandt-referanser på denne plata «Learnin’ To Drown» med Vincent Neil Emerson er av de aller beste låtene jeg har hørt i år. Den handler om å håndtere egne depressive tanker etter farens selvmord. Teksten er sterk, og melodien står godt til den.
Plata er velprodusert, og den flotte musikken er aldri i veien for Emersons solide stemme og låter. Blant instrumentene som trakteres på dette albumet er gitarer og feler nevnt. Det dukker faktisk også opp en fløyte på «White Horse Saloon», én av flere låter som handler om trangen til å drikke alkohol. På noen låter er det smakfulle innslag av piano, forsiktige slaginstrumenter og sikkert enda mer.
For meg er Vincent Neil Emersons album av de aller fineste nye countryalbumene jeg har hørt i år,
Ikke bare førsteplass på Kyle Jenkins, altså. Lite motsetning mellom kvantitet og kvalitet der i gården. Gruppen hans Suicide Swans (som skal få en ny start i 2022 under navnet Mt. Morning), gav med «reservations» ut et strålende americana-album. Kanskje er det ørlite ujevnt, men her er det likevel mange vanedannende låter!
9. John Hiatt With The Jerry Douglas Band – Leftover Feelings
«Leftover Feelings» med John Hiatt With The Jerry Douglas Band er et særdeles vellykket sammarbeidsprosjekt.
Innholdsrike tekster og musikken er av høy klasse. Jerry Douglas er av de aller mest anerkjente og innovative dobroutøverne i verden i dag. I tillegg til dobro spiller han lap steel på dette albumet. Ellers får vi gitarer, ståbass og fioliner. Ingen trommer. Samlet gir dette meg en bluegrassfølelse, selv om Hiatt understreker at dette ikke er bluegrass. Til og med platas svakeste spor «Keen Rambler» har flotte instrumentalpartier. Det Jerry Douglas ikke gjør med sine strengeinstrumenter, er det trolig ingen grunn til å gjøre!
Jeg er veldig glad i countrymusikk, men samtidig er det veldig mye presumptivt god country som ikke treffer meg. Ester Roses nye album treffer! Det er egentlig unødvendig å rekke frem enkeltlåter. Flere av låtene er direkte suggererende og tar deg med på musikalske utflukter som fenger så til de grader. Hør på «Mountaintop», en tilsynelatende helt tradisjonell melodi som likevel er så mye mer enn bare det, der den tar nye retninger som oppleves både naturlige og overraskende på en gang! Og om tempo på plata som oftest beveger seg i midtsjiktet, er det på flere låter også imponerende hvor mange ord Esther uanstrengt synger i løpet av én låt. Lekker country i toppklasse!
11. Robert Plant And Alison Krauss – Raise The Roof
Det føles naturstridig at det har gått hele 14 år siden Robert Plant og Alison Krauss ga ut albumet «Raising Sand». Når man hører rockvokalisten Robert Plant og bluegrassdronningen Allison Krauss sammen, tenker man at disse to hører sammen, at de alltid har gjort det. Kanskje er det like mye produsent T Bone Burnetts fortjeneste som disse vokalistenes. Laget han har satt sammen nå er til dels det samme som sist, til dels nytt. T Bone selv, stjernegitaristen Marc Ribot, David Hidalgo og Buddy Miller er blant musikerne som denne gangen bidrar til den unike stemningen disse samarbeidsprosjektene til Krauss og Plant har. I det hele tatt er det en flott historietime Plant og Krauss gir oss på dette albumet, og vekslingen mellom britiske og amerikanske låter, mellom nyere og eldre låter kler prosjektet. Her får vi låter av Calexico, The Everly Brothers, Lucinda Williams og Bert Jansch uten at man nødvendigvis dveler så mye ved når låten er skrevet eller hvor den er skrevet. Kanskje var det enda flere høydepunkter på «Raising Sand», men kvaliteten på «Raise The Roof» er uansett så høy at den vil fortsette å glede oss i lang tid framover.
Syv år siden sist er Dean Wareham tilbake med egne sanger. Wareham er opprinnelig født på New Zealand, men familien flyttet etter hvert til Sydney og deretter New York. Når jeg hører Dean Wareham, tenker jeg på Tom Verlaine og Robert Forster, ikke minst på grunn av stemme og deilige gitarer.
For noen slitesterke sanger det har blitt. «I Have Nothing To Say…» er av disse albumene som vokser og vokser. For noen melodier og for et lydbilde! De første gangene jeg hørte albumet, var det særlig en låt jeg festet meg ved, Cashing In»; låt nummer to og albumets mest fengende låt. Men nå er det andre låter jeg kanskje liker enda bedre. Få gjerne med deg historiene I noen av de gode tekstene!
Med årets album «Triage» har den produktive veteranen Rodney Crowell etter min mening gitt ut sitt beste album siden samarbeidsprosjektet med forfatteren Mary Karr og andre artister på «KIN» i 2012. Kanskje er «Tirage» enda bedre enn «KIN» også. Rodney Crowell har produsert albumet sammen med Dan Kobler; velprodusert, ikke overlesset. Rodneys tenorstemme fremfører låtene med stor innlevelse og sæpreg. Han har neppe sunget stort bedre tidligere. Låtene har nesten uten unntak gode uanstrengte melodier; jeg finner lite av de litt haltende og mastete låtene fra den siden av Rodney Crowell jeg er mindre glad i.
14. Billy Bragg – The Million Things That Never Happened
På et nær perfekt sammensatt album – låtrekkefølge er viktig – har Billy Bragg plassert albumets kanskje aller beste låt helt til slutt. En av få låter som skrur opp tempoet. «Ten Mysterious Photos That Can’t Be Explained» handler om oppsiden og nedsiden ved sosiale medier og vår digitaliserte verden: «Too much is not enough//You know that you can overdose on information». Låten er likevel for meg først og fremst en humørspreder. Én av årets aller fineste låter i mi bok!
Albumet «Ten Million Things That Never Happened» har mange fine låter – og et par litt slappe. Kanskje er dette likevel ei av Billy Braggs aller beste plater, bare litt under nivået til min favoritt, «Tooth & Nail»?
Tittelen på folksinger Amy Speaces nye plate, «There Usted To Be Horses Here», forteller mye om hva den handler om. Tider som forandrer seg. Nostalgi og savn. Men utover i albumet skjønner vi at albumet også handler om å omfavne de skiftende tidene, at «nytt liv av daude gror» som det heter i den norske sangen. Som oftest er musikken inngangsporten min til et album. På «There Usted To Be Horses Here» var historien som fortelles viktig for å fange min interesse. Albumet tar mer konkret for seg de tolv månedene som gikk mellom sønnens første bursdag og Amy Speace sitt tap av faren.
For to år siden ga David Ritschard ut albumet «Brobrännaren». Det fikk svært godt mottakelse. Jeg fikk aldri tak på det. Jeg sier ikke at det var dårlig, kanskje ga jeg det for lite tid, men med alle mulighetene som finnes, må man bare skjære gjennom og bestemme seg for at nok er nok. Etter å ha spilt årets plate flere ganger, tok jeg en tur tilbake til «Brobrännaren» igjen, bare for å bli overbevist om at jeg liker årets album mye bedre. Så da lar vi det bli med det!
Dallas Burrow har bak seg flere EP’er, og i 2019 ga han ut albumet «Southern Wind» som fikk solid mottakelse. Da han turnerte med Charley Crockett, ble han kjent med Bruce Robison som har produsert årets album. Det er sangene som skinner aller sterkest på «Dallas Burrow», men like fullt er dette et velprodusert album med bidrag fra en rekke musikere, hvorav mange har spilt med mer kjente artister som Robert Earl Keen, Steve Earle og Todd Snider. Sangene fargelegges blant annet med gitarer av alle slag, orgel og forsiktige slaginstrumenter. Lekkert. Stemmen til Burrow er kanskje ikke spesielt original og har slik sett ikke en klar signatur, men han avleverer historiene med stor tyngde og overbevisning.
Åpningslinjen på «Early Snow», første låt på Chris Eckmans nye plate, «Where The Spirit Rests», setter stemningen. En akustisk gitar og Eckmans nær mystiske stemme i sentrum. Synth i bakgrunnen. Her er protagonisten desillusjonert så det holder. Ifølge Eckman danner de syv låtene på albumet en samling av noveller som er som en dialog mellom en person og omverdenen, et dypdykk i uvanlige tider. Både pandemien og utfordringer i eget liv har satt sine stempler på albumet. Stemningen er ikke ulik den vi kjenner fra noen av låtene med bandet hans fra Seattle, The Walkabouts, for rundt 25 år siden. Dog mindre driv og rock, mer dvelende og atmosfærisk.
Plata krever litt tålmodighet, låtene er lange, helt oppe i 9 minutter. Med «Where the Spirit Rests» har Chris Eckman laget en intim plate. Spill den gjerne høyt for å bli dradd inn i den hypnotiske stemningen og for å få med deg flere lag og nyanser.
19. Reigning Sound – A Little More Time With Reigning Sound
Jeg hadde store forventninger til det første albumet fra Reigning Sound på syv år. Det forrige, «Shattered», var en innertier. Jeg hadde lest flere (over)begeistrede omtaler av «A Little More Time With Reigning Sound»på forhånd. Selv om albumet var en liten skuffelse, spilte jeg det mange ganger da det ble utgitt. Så la jeg det bort én uke eller to. Startet på nytt. Og så ble alt så meget bedre. Dette der det syvende albumet med The Reigning Sound, og det var syv år siden forrige album. Det skulle etter hvert vise seg at syv ble et lykketall for meg, også når det gjelder «A Little More Time With».
Det er balladene med høy countryfaktor og litt soul som trekker dette albumet godt over gjennomsnittet, men det er også fine rockere som vokser ved flere gjennomlyttinger.
«You Get It All» med Hayes Carll er av disse albumene som stadig får sine runder. Den fine kombinasjonen av reinspikka countrysanger og mer neddempede singer/songwriter-låter krever nemlig ikke alt av meg, de tilbyr meg bare litt følge på veien for å kretse litt rundt tittelen på plata.
Hayes Carll er sammenliknet med John Prine, og det er ikke uten grunn. Carll finner nye perspektiver og temaer ikke så mange andre skriver om. Platas aller sterkeste låt, «Help Me Remember», er skrevet med så mye sympati og varme at tankene kan gå i retning av Prines legendariske sanger «Hello In There» og «Sam Stone».
20. Stefan Sundström – Östan Västan Om Stress och Press
Det er tøft. Det svinger. Det er alvorlig. Det er først og fremst en fest, det nye albumet til Stefan Sundstrøms, «Östan Västan Om Stress och Press». I dag er Stefan Sundstrøm en av nordens ypperste visesangere. Hans to foregående album er aldeles strålende. «Nu var det 2014» og «Domedagspredikan» (2019) hadde et musikalsk alvor over seg med fantastiske låter som «Malene, «Resa med lett bagage», «Morsan är ett hav» og «Bara va en del» for å bare nevne noen av alle kremlåene du finner her.
Og la gå, det nye albumet er nok ikke like jevnt og like bra i lengden. Men det er mye moro når Stefan igjen har funnet fram punkeren, som han sier. Ikke at punkeren nødvendigvis har vært så langt borte. Stefan er både øm og rå.
«Dom som skiner» Fra Thåström er ei solid plate som fremstår sterkere og jevnere enn de to foregående studioplatene, «Den Morronen» (2015) og «Centralmassivet» (2017). Når side 1 – jeg sitter med en LP – avsluttes med den mer tradisjonelle låten og historien «Stora långa gatan», begynner det for alvor å stemme å stemme for meg. Thåström tegner opp mange bilder som setter seg på netthinnen. Han lar oss spinne videre, «Magnifikt». Storartet låt! Tittellåten «Dom som skiner» og TOLEDO er også av dem jeg liker best på dette albumet.
Sam Filatreau er fra Kentucky. Før han ble soloartist, spilte han konserter med blant annet The Felice Brothers. Sam Filiatreaus debutalbum har blitt riktig fint! Det støyer ikke, byr seg knapt fram. Men hører du etter, vil du høre flere fine sanger med smakfull – men på langt nær overlesset– bruk av bass, tromme, gitar, harmonisang og litt til. Sam Filiatreau viser betydelig potensiale på dette albumet, og det skal bli interessant å følge ham på ferden videre.
Da er lista over Gubberocks norske albumfavoritter i 2021 klar. Jeg har rangert dem, men må innrømme at den rangeringen er både gøy og noe frustrerende; jeg vil gjerne ha de fleste albumene høyere opp på lista. Det å skulle rangere subjektive musikkopplevelser, er egentlig nokså håpløst, og lar du deg irritere over mitt forsøk, foreslår jeg at du i stedet setter på spillelista nederst i saken. Her er det masse fin musikk, også musikk fra album som ikke nådde helt opp på min topp 20, samt singler og EP’er. Du kan da i tillegg høre flotte sanger fra Maria Solheim, Rebekka Lundstrøm, I & I, John Peter and his Collaborators og Sweetheart.
Årets norske artist? Tove Bøygard.
1. Tove Bøygard – Eld
Tove Bøygards nye album, «Eld», er en herlig blanding av av hallingpunk, kammermusikk, rock og viser. Hun har med seg et stjernelag av allsidige musikere. Toves sterke engasjement for en bedre verden gjør dette til ei av de viktigste norske platene i år. Se henne live, det fikk endelig jeg gjøre i juni i år. Tove Bøygard er en av de virkelig store stemmene i norsk – ehm,rock, tror jeg at jeg vil kalle det. Favorittlåt på årets album, blant mange sterke låter, er for tiden «Bøte vengji».
«Spleiselag/Waldorfsalat» er den morsomste låten jeg har hørt i år, og tittellåten på Tønes’album av året, «Thilda Bøes legat» samt «Gensaren bag fram» står ikke mye tilbake, de heller. Men heldigvis har Tønes enda mer å by på utover det hysterisk morsomme.
3. Erik Moll (med Øystein Knaus Fosshagen) – More Than Ever
For noen år siden pleide jeg å høre på albumet «The Blue Room» av Terry Lee Hales album før jeg dro på jobb. Det var noe med de sparsommelige neddempede låtene med de utrolig flotte melodiene som passet meg tidlig på morgenen. Etter noen uker med Erik Molls nye album «More Than Ever» skjønner jeg at dette albumet har noe av den samme funksjonen. Riktignok er Hales album dystrere, og det har til og med morderballader. Men albumene har de vakre melodiene og det nydelige akustiske lydbildet til felles. Musikken synker inn sammen med den første kaffekoppen, og med hjemmekontor har de to siste sangene på albumet ofte fulgt meg inn i begynnelsen av arbeidsdagen. Dette er musikk som gir det du er klar for å ta imot, uten å kreve noe tilbake.
Det nye albumprosjektet med musikk til Karin Wrights etterlatte tekster viser frem mørke og smerte, men kaster først og fremst lys over Karin Wrights minne. Karin Wright var en norsk rock- og countryartist og tekstforfatter som utga fire soloalbum. Hun døde av kreft i 2019. Da hadde hun på forhånd plukket ut venner til å tonesette nye tekster. De fleste tekstene på albumet er skrevet av Karin og flott oversatt av Arne Moslåtten. Det er imidlertid ett unntak: «Patti (håpet i ei låt)». Låten «Patti» er på mange måter min inngangsport til albumet og preger nok også min tolkning av de øvrige låtene: Patti» ble skrevet av Signe Marie Rustad for Karin Wright etter at Rustad hadde lest i magasinet No Depression om hvordan Patti Smith nærmest hadde blitt redningen for Karin Wright.
5. Erlend Ropstad – Da himmelen brant var alle hunder stille
Den gangen for mange Herrens år siden da Erlend Ropstad fra Vennesla sang på engelsk, kunne man lese positive anmeldelser av albumene hans. Så begynte han å synge på sørlandsk, anmelderne sammenliknet ham med svenske visesangere, og toppkarakterene begynte å trille. Låtene på det nye albumet til Erlend Ropstad, «Da himmelen brant var alle hunder stille», handler om ensomhet, savn, kjærlighet og livet som farer forbi. Det må være lov å peke på at det er én låt som gjør sterkere inntrykk enn de øvrige. «En fin dag». En forsiktig melodi, forsiktig piano og sang. Kraftfullt budskap! Låten spiller på motsetningene mellom et trygt liv i Norge og den tilværelsen flyktningebarn opplever.
Ikke mye å trekke for på dette albumet. Og helt til slutt: «Sånn her kunne det visst også bli». Ja, det kunne det, plata er fullbrakt, Erlend!
«Trøsteviser for redde netter» er Randi Tytingvåg Trios første norskspråklige album. Randi kommer nærmere oss. Som på forrige album er tekstene skrevet i samarbeid med en annen rogalending, Helge Torvund. Denne gangen forteller tekstene om en krevende tid for Randi, ettertenksomt, men ikke dystert. Musikken er en sammensveising av vise, folk og jazz. Trioen består, foruten av Randi selv, av Erlend Egeberg Aasland og Dag Vagle som bidrar med ulike strengeinstrumenter og vokal. Du simpelthen føler at de står ved siden av hverandre bak samme mikrofon og fremfører disse personlige låtene; vakre sanger som løftes enda noen hakk av gjestemusikerne.
Tom Roger Aadlands «Motgift» er av de albumene som har løftet seg ytterligere ett hakk siden jeg skrev om det i vår. Elegante formuleringer. Sterke sanger. Positiv grunntone på side 1, men med Aadlands sedvanlige tyngde; musikalsk, tekstlig og ikke minst vokalmessig. Ikke så rart at han av og til sammenliknes med Joakim Thåström.
Andre halvdel av plata er mørkere. Mer Thåström. Kritikere skiller lag; noen mener den er heller svak og uforløst. Men jeg synes blandingen av resitering og sang fungerer helt utmerket på platas høydepunkter: «April i 64» og «Hard verd», samtidig som det skjer mye spennende musikalsk.
Om de fleste album som ble gitt ut 2021, kan vi naturlig nok lese at de er preget av pandemien. «Det vi rakk» med Erik Lukashaugen er intet unntak, og ifølge Erik inneholder albumet ni triste viser om alt som kan rakne for en mann midt i livet. Litt tyngre musikalsk enn Lukashaugens Børli-viser, men fortsatt sterke tekster og gode melodier. Albumet er kreativt produsert av Tarjei Nysted som også bidro på ypperlig vis med ulike strengeinstrumenter på den flotte konserten jeg så med Erik Lukashaugen i Paulus kirke i Oslo.
Nydelig steelgitar og Johans stemme i fokus på «Mandag», åpningslåten på Johan Berggrens album av året, «Ei hytte foran loven». Etter hvert litt tangenter. Country på norsk. Scenen som utspiller seg kommer på netthinnen. Man blir interessert i hva Johan har å fortelle. Sangen er rolig, men samtidig ikke direkte vakker om en ser bort fra steelgitaren, interessant tror jeg er et riktigere ord. Jeg fikk oppleve en flott konsert med ham og bandet på Herr Nilsen i november!
Allerede fra de første tonene hører jeg at det er noe helt spesielt med det nye albumet til Hege Brynildsen. Noe tidløst, noe klassisk som aldri går av moten. Det er kanskje ikke slikt en bør skrive, men en gang i tiden var «Huset På Prærien» min favorittserie på TV. Når jeg setter på Hege Brynildsens nye plate og nummer fire i rekken for henne, «Blue Birds Black Knights», begynner jeg å tenke på denne serien. Det er utelukkende positivt ment. Hør låtene «Thought I Loved You» og «Colours I Could See», eller «Hooded Crow, og du forstår kanskje hva jeg mener. Flotte stemningsskapende låter, med passe doser magi gjennom Heges stemme og låter, Fats Kaplins fele og Gøran Grinis piano. Jeg blir tatt bort til en annen tid og et annet sted. Plata anbefales for den som er glad i god countryinspirert musikk. Flott dette!
11. Trond Andreassen & Valentourettes – Alt på en gang
Som årets album til Trond Andreassen & Valentourettes, «Alt på en gang», starter! Har du den minste sans for rock på Jokkes måte, blir jeg overrasket om du ikke står der med et salig glis allerede etter det første minuttet. Etter de tre første låtene faller tempoet litt, men det blir likevel ikke mye dårligere.
12. Terje Espenes – Hopes And Dreams – The Songs of Bruce Springsteen
Jeg tar med et coveralbum, selv om jeg synes det er vanskelig å plassere dem på slike årsbestelister. For meg er mye av poenget med coverplater, der jeg kjenner låtene fra før, å se låtene fra en litt ny synsvinkel, og gjerne oppdage noe i tekst og musikk som jeg ikke har fått med meg tidligere, og det lykkes Terje Espenes med på albumet «Hopes And Dreams – The Songs of Bruce Springsteen». Hør «Point Blank» eller duetten med Hege Brynildsen, «Tougher Than The Rest»!
Tor Erling Naas, aka Tor Ærlig, må være det vi kan kalle multikunstner: Tegneserietegner, musiker og forfatter. På albumet «Vinger av papir» får du gjennomgående gode melodier, mange som kommer til å stå seg over tid og vokse på deg. Flott produksjon og gode, ettertenksomme tekster. Når jeg tror alt er sagt om dette albumet, kommer jeg til å sitte å filosofere over tittellåten. Nydelig!
14. Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – Stream Of Consciousness
Åpningslåten på Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars’ album «Stream Of Consciousness», «Hang Your Head Low», er for meg ett sv flere høydepunkter på denne plata der Olav Larsen synger ni duetter med åtte forskjellige kvinner. Det er blitt en vakker plate dette. Organisk. Velprodusert. Ekte. Låtene, instrumentene og vokalistene står godt til hverandre!
Låten som åpner Eide Olsens nye album, «Cross My Heart», er garantert å løfte humøret ditt. «Living A Dream» tar deg med på Asgeir Eide-Olsen og hans kones reiser etter at de giftet seg i Roma i 2017. En uanstrengt og fengslende låt med et slentrende jazzpiano fra Irek Wojtczak og bakgrunnsvokal fra Inger Lise Drabløs; to sentrale personer på dette prosjektet. Albumet avsluttes med «The Hate Still Burns», en verdig avslutning på et album som har veldig mye å by på. Skal jeg pirke litt, spriker det kanskje litt mye, og det er et par låter som ikke treffer meg like godt som de øvrige. Samtidig kan de være nettopp andres favoritter. Et veldig fint og gjennomarbeidet album dette!
Øyvind Ryans album «Etterpå Er Alt For Sent» har gode melodier og sterke, såre tekster om psykisk sykdom, demens, en fraværende far og mer til. Kanskje blir du endatil et litt bedre menneske av å høre «Etterpå Er Alt For Sent»?
Åpningen på Rossmans nye album, tittellåten, «Akkurat passe ødelagt», levner ingen tvil. Her mener man alvor, nei, her skal vi ha det gøy, selvfølgelig! Gitarer, orgel, trommer og enda mer. Det svinger av Rossman og hans orkester. Blant de syv låtene på Rossmans nye album, «Akkurat Passe Ødelagt», er det de rocka låtene som faller aller mest i smak. Rossman har med seg et et band som på det beste får meg til å tenke på rocketoget som ruller når Bruce Springsteen og hans E Street Band er i form. Jeg fikk med meg en artig konsert med dem på John Dee i Oslo i høst.
Black Laymens album, «Something Pretty», er et album der instrumentene begrenses til gitarer, trommer, bass, vokal og litt tangenter. Dette indikerer kanskje en litt liten spennvidde i låtene på albumet. Ofte er imidlertid disse instrumentene mer enn nok, så også her. Jeg vil gi ros for at Black Laymen klarer å være økonomisk ved bruk av gitarene. Kanskje kunne jeg tålt enda flere og lengre instrumentalpartier. For her er det mye herlig vellyd jeg ikke får sjanse til å gå lei av! Alt i alt et jevnt, solid og vellykket album.
Kåre Indrehus har gjennom fire plater gitt oss finurligheter og betraktninger om hverdagsliv. Nå er han er ute med sitt femte album på fire år.
Kåre kan minne litt om Nick Cave på den måten at han ikke gir ved dørene. Stemmen er særpreget, og det er nok ikke en stemme alle kan like og som heller ikke alltid jeg er klar for. Den fungerer imidlertid ofte effektivt, ikke minst når han får frem kontrastene med andre stemmer som den vakre stemmen til kona i «Det søte liv» eller i platas beste spor, «En fabel uten fasit» med Asbjørn Ribe. Eller når den blir etterfulgt av små flotte instrumentale låter som «Tenkepause» og «Karantenetid». De fine instrumentale mellomstasjonene er etter hvert blitt et kjennetegn ved Kåres album. Et nytt fint tilskudd til noe som må være av Norges mest originale platerekke.
20. Robert Moses & The Harmony Crusaders – Leaving, Longing, Love/The Northern Belle – The Woman In Me (album 2021)
Første låt på Robert Moses & The Harmony Crusaders’ album “Leaving, Longing, Love” er «Living Is Easy With Heartache» er platas aller fineste. En varm og blid sang drevet av Roberts særpregede stemme, nydelige overganger, klanger og kor. En musikalsk humørperle og sikker vinner, selv om teksten bærer preg av at alt ikke går så bra likevel! Alt i alt er «Leaving, Longing, Love» et fint album, og det er til tider originalt og forskjellig fra det meste annet du får høre i år. Godt jobbet av Robert Moses & Harmony Crusaders for ikke å glemme produsent Bendik Brænne.
«The Woman In Me» med The Northern Belle er et fint og interessant «nordicana-album» fra Stine Andreassen og resten av The Northern Belle. Coverversjonene av Sufjan Stevens’ “Chicago” av og John Prines ”the Summer’s End” skinner sterkest.
Gubberock 