Et av fjorårets aller beste norske album

I dag plukker jeg fram en omtale av fjorårets aller beste norske plate ved siden av John Peter and his Collaborators’ «Music From Little Red». Omtalen av «To Moritz» med Johnny Red & The Prayerhouse People ble publisert i Popklikk i fjor. For ei plate!

2D966BC6-B177-4C53-B5C2-8C407F1BB35D

Johnny Red & The Prayerhouse People – «To Moritz» (album, 2020)

Én av de mest skremmende historiene i Bibelen er når Gud ber Abraham om å drepe sin sønn for at Abraham skal vise at han er en lojal og trofast tjener. Jeg har aldri skjønt at Abraham besto testen fordi han gjorde som Gud ba ham om, før han ble stoppet i siste liten. Snarere tvert imot. Drepe sin sønn i Guds navn?

Bob Dylans far het nettopp Abraham, og Dylan hadde sin versjon av denne historien i sin «Highway 61 Revisited». På det jeg oppfatter som en nøkkellåt på det nye albumet «To Moritz» med Johnny Red & The Prayerhouse people, «Highway One», får vi en ny versjon. Ikke bare ligger bluesrockeren tett opp til Bob Dylans låt, mot slutten av låten nærmest unnskylder Johnny Red at han stjeler tekstlinjer fra Bob Dylan og andre og setter dem sammen på nytt.

Intet å beklage – Bob Dylan gjør jo det samme! Låten peker i flere retninger: «When with peace at the end of a gun I smelt napalm and human flesh burnin’ on Highway One». Vi er i Vietnamkrigen. Menneskene har sviktet igjen. Er som Abraham villig til å la sønnene sine dø. I krig. Gud stopper oss ikke denne gangen. Ikke denne gangen heller. Enda mer om denne låten senere.

Fem mørkledde menn fra Jæren

Hvem er så Johnny Red & The Prayerhouse People? De beskriver seg selv som fem mørkkledde menn fra den forblåste Jærkysten. De har musikalske røtter fra visetradisjoner og bedehus, med like mengder amerikansk folk og sørstatsmytologi. John Gravdal står bak de fleste låtene og har også hovedvokal bortsett fra på den fine og nedempede «A Robin Chirps», der Olav Larsen synger smakfullt. Gravdal selv spiller gitarer, Kårstein Bø spiller på forskjellige tangentinstrumenter, Tore Brattgjerd spiller elektrisk gitar og mandolin, Johannes Bjelland spiller bass og Rune Særheim trommer og kornett.

Alle sammen bidrar med hjelp av Anne Marie Mellemstrand og Silje Hagen Thorsen med effektiv og til dels kraftfull koring. Bjørn Erik Sørensen er tekniker, medprodusent og mikser, og ifølge Gravdal har han satt sitt tydelige preg på albumet. Johnny Red & The Prayerhouse People platedebuterte i 2016 med albumet «Nothing More Than Clay» som fikk strålende kritikker. Siden den gang har bandet gitt ut ytterligere én plate, og John Gravdal/Johnny Red har gitt ut et soloalbum før årets album.

Utgangspunktet for plata er historien om Moritz Rabinowitz. Fra presseskrivet:

Moritz var entreprenør, samfunnsbygger, politisk årvåken, kosmopolitt og jøde. Da nazistene kom til Norge under andre verdenskrig, visste de meget godt hvem Rabinowitz var. Han var en av de først norske jødene til å bli deportert. Han ble sendt til Sachsenhausen, og 27. februar 1942 ble han sparket i hjel utenfor en brakke. Ingen av Rabinowitz sine etterkommere overlevde Holocaust.

De to første låtene på albumet handler direkte om Moritz, to låter som drar meg inn i et univers som minner meg om «The Black Rider» av Tom Waits og Kurt Weill, krydret med kornett og et kor som er en Leonard Cohen eller en Nick Cave verdig. «To Moritz» er platas aller største høydepunkt, som en majestetisk marsj, og av de beste låtene jeg har hørt i år.

Menneskenes ondskap

Som i «Highway One» står menneskehetens systematiske ondskap i sentrum for historien. John Gravdal fortalte meg at han her siterer fra T. S. Eliots dikt «Hollow Men», et dikt som blir tolket å beskrive en øde verden, befolket av tomme, beseirede mennesker, men også å være en refleksjon over den triste tilstanden til europeisk kultur etter første verdenskrig.

I den nydelige «Noor’s Song To The Sea», en låt som har mye til felles med et par av Townes Van Zandts sjeldne og triste lineære historiefortellinger, «Marie» og «Tecumseh Valley», møter vi båtflyktningen som mistet sine barn til havet i flukt fra menneskers ondskap og til et bedre liv. Teksten her er av de aller flotteste på albumet, og det sier en hel del.

Søken ett frelse

I andre låter er ondskapen mindre systematisk. Låter i morderballade-tradisjonen der Nick Cave og Johnny Cash opererte og som særlig trekker tankene mine i retning av Nick Caves «Mercy Seat», en låt som begge har gjort ulike tolkninger av. Mennesker som har mye godt i seg, men som ga etter for en ond høyrehand. De søker forsoning og frelse, kjemper med å innrømme egne feilsteg.

På Nick Caves helt ferske livealbum får låten også ny mening med bakgrunn i Nick Caves sønns død for fem år siden. Johnny Red/John Gravdal opererer tidvis i samme landskapet. Gravdal trekker veksler på sin bedehusbakgrunn og bruker mange bibelske bilder uten på noen måte å ha behov for å ta avstand fra sin bakgrunn, snarere tvert imot. Som i «Mercy Seat» symboliserer Jesus på korset frelse. Det gode, det onde, frelse og forsoning er begreper godt kjent fra kristendommen, men som er relevante langt utenfor bedehusland.

Springsteen, Cash, Cave, Dylan og Robert Johnson

I en av de solide rockerne på albumet, «Cover Me, Little Mrs. Jones», beveger vi oss helt ned til de aller minste syndene; epleslang. En låt som sammen med for eksempel «You Got Some Nerve» sender tankene litt i retning av Bruce Springsteen And The E Street Band med sine herlige gitarer, orgel «and you name it». Musikerne gir nemlig alle låtene akkurat det de trenger enten det er fullt trøkk, behov for en liten lek med gitar, piano eller orgel, eller mer ettertenksomt. Og John Gravdal kan synge – det er skikkelig gøy å høre ham av og til gi full gass og dytte låtene over toppen, når de krever det.

Og akkurat «You Got Some Nerve» må jeg stoppe litt opp ved. I låten kommer Robert ned fra fjellet med to «tablets» –steintavler? – i sin hand. Nye bud til menneskeheten –bluesen er ikke lenger djevelens musikk? Hvorfor skal djevelen ha all den gode musikken som den såkalte kristenrockeren Larry Norman sang i sin tid. Er det Robert Zimmerman aka Bob Dylan som vi møtte i låten «Highway One», eller er det Robert Johnson (1911–1938), bluesmusikeren som ble sagt å ha solgt sin sjel til djevelen i et veikryss; kanskje var det ikke djevelen, men Vårherre han gjorde en avtale med?

Jeg satser på sistnevnte: «Let us head out to the crossroads/Where the meaness and music’s on». Og da er det enten et snedig påfunn fra Johnny Red eller en morsom tilfeldighet at veikrysset der legenden sier Robert Johnsons handel med djevelen er sagt å ha funnet sted enten skal være mellom Highways 1 og 8 eller mellom Highway 67 og 49, jf. innledningen på denne anmeldelsen og at Johnny Red har betegnet sin «Highway 67 Revisited» som «Highway One».

Et annet høydepunkt på albumet er «Young Emett Till». Emmett Till var en 14 år gammel afroamerikaner som ble lynsjet i Mississippi i 1955, etter å ha blitt anklaget for å ha fornærmet en hvit kvinne i familiens matbutikk. Bob Dylan har også sunget om Emmet Till uten at låten til Johnny Red &The Prayerhouse People ellers minner mye om Bob Dylans snart 60 år gamle folklåt. Fantastisk låt som utvikler seg storartet underveis! Og så har vi flotte «Row», som sikkert mange vil trekke frem som sin favoritt.

Album som får tankene i sving

Som du skjønner, plata gir meg mye å filosofere over. På mange måter føles det som å kaste puslespillbrikker opp i lufta og prøve å få dem til å treffe sånn noenlunde riktig plass på brettet. På brettet slik det passer for meg vel og merke. Plata er lang, 16 låter på til sammen én time. Dette er mye å gape over når sangene inneholder så mye stoff som her, og lenge følte jeg nok at brikkene falt mer på plass på første halvdel av plata enn andre halvdel. I den grad det er en innvendig, er det bare pirk, for her er det gode låter hele veien. Og de siste låtene løfter seg når jeg spiller siste halvdel av plata først!

Tro ikke at alt på plata handler om ondskap. Fine «Coming Hime» og «Roll Into Heaven» mot slutten av plata, handler slik jeg tolker det om å vende hjem, om å møte menneskelig godhet, ja gjerne slå seg til ro i troen på menneskene og en god Gud. Johnny Red vender i avslutningslåten, «Whimpers And Bangs» tilbake til Eliots dikt «The Hollow Men» som også var et viktig utgangspunkt i låten «To Moritz» nesten helt i starten. Jeg oppfatter likevel tonen som mer optimistisk – i hvert fall deler av låten – men passasjer som dette, bringer ikke bud om mye glede:

“History is nothing but itself again
A constant sorrow in its author’s pen
The books of pain, the songs of woe
The sum is endless, but the mind is slow”

Et av årets aller beste norske album toner til slutt også musikalsk ut omtrent som det starter. Om du har strømmetjenesten innstilt på repetisjon, legger du knapt merke til hva som er avslutning og hva som er begynnelsen på plata. Litt deprimerende å antyde at ondskapens sirkel dermed er sluttet.

Tvil og tro på Thåströms nye album

Thåström – Dom som skiner (album 2021)

Det er allerede gått flere uker siden Thåström nye album, «Dom som skiner», hadde nyhetens interesse. Fansen og kritikerne har derfor for lengst konkludert. Du skal ikke trenge å vente lenger på min konklusjon. Dette er ei solid plate som fremstår sterkere og jevnere enn de to foregående studioplatene, «Den Morronen» (2015) og «Centralmassivet» (2017). Joachim Thåström har rukket å bli 64 år. For mange er han den aller største skandinaviske rockeren med sin bakgrunn fra Ebba Grön og Imperiet og som soloartist.

Én av årsakene til at jeg er seint ute med min Thåström-omtale er at han ikke gir meg ved dørene denne gangen. Men den som leter finner: finner melodier, historier og de små onelinerne som tilsynelatende er intetsigende, men som likevel tar tak i deg. På «Den Morronen» var det særlig ei strofe fra min favorittsang fra det albumet, «Slickar i mig det sista», som skulle plage meg:

«Dom sa att dom kanske kommer att spela
Min favorit "Bob Dylan"-sång
Det räcker för mig
Det räcker för mig
Jag slickar i mig det sista
Å, det sista, spara det sista till mig»

Thåström er en fremragende vokalist selv om han ofte ligger nær å resitere. Når Thästrøm legger all sin tyngde bak, betyr det noe. For meg handler den sangen om hvor lite som skal til for å gjøre en kveld velkykket, men kanskje også hvor lett det er å henge seg opp i bagateller som f.eks. at Dream Syndicate ikke spilte «Boston» på en ellers fantastisk kveld på Rockefeller for fire år siden.

Krevende første tre låter

Men det er Thåström og «Dom som skiner» denne omtalen skal handle om. Medprodusentene Niklas Hellberg og Sanken Sandqvist står bak programmering, og sammen med Thåström tar Hellberg hånd om synthene. Kanskje er Hellberg og Sandqvist for Thåström det Warren Ellis er for Nick Cave – en annen artist som også har dyttet meg utenfor komfortsonen de siste årene. Det er mulig at synthene kler låtene, og at låtene krever dem. Jeg klarer imidlertid ikke å fri meg fra at jeg heller vil ha flere og tyngre gitarer og litt færre synther. Her er jeg nok på kollisjonskurs med mange andre som nettopp peker på at den kalde, elektroniske lyden kler Thåström, og det gjør den jo ofte også. Og lydbildet er jo ofte ikke så langt unna det vi er vant til hos Thåström? «Gyttejebrottaren» fremstår som en veldig interessant historie, og jeg ville på ingen måte være denne sterke låten foruten, men blir ulydene litt mye av det gode? Og slikt tvisyn har jeg med flere av låtene.

Det er vanskelig å peke på direkte svake spor på «Dom som skiner», men noen låter, ehm, skinner svakere enn andre. Lenge slet jeg med de tre første låtene på side 1, og særlig «Papperstunna väggar» fremstår lite tilgjengelig. Noen vil kanskje mene at nettopp disse tidlige låtene på albumet er de mest spennende. Dette er da også låter som vokser. Albumet åpner med stemmene til First Aid Kit på innledningen av «Södra Korset» og stemmene bidrar til en sakral stemning utover i låten, og man tar seg i å lure på om tittelen har religiøse dimensjoner, eller bare spiller på det minste stjernebildet på himmelen. Det fortsetter med to ganske suggererende låter, nevnte «Papperstunna väggar» og «Isbergen».

«Stora Långa Gatan» og «TOLEDO» er sterk og klassisk Thåström

Når side 1 – jeg sitter med en LP – avsluttes med den mer tradisjonelle låten og historien «Stora långa gatan», begynner det for alvor å stemme å stemme for meg. Thåström tegner opp mange bilder som setter seg på netthinnen. Han lar oss spinne videre, «Magnifikt». Storartet låt!

På side 2 er det flere gode låter, og én låt som i likhet med de første låtene på side 1 , får fram tvisynet, «Dom du behöver» – albumets svakeste? Tittellåten «Dom som skiner» er av dem jeg liker best, enkel kanskje, der den hviler tungt på et piano og Thåströms stemme.

Foto: Sony Music

Men «TOLEDO» er minst like bra. Her liker jeg lydbildet særdeles godt med mektige strykere underveis. Det er skrevet litteraturavhandlinger om Thåströms tekster, blant annet om at mange av tekstene hos Thåström – som hos mange andre, får jeg tilføye – handler om å være på vei ut og på vei hjem. På «TOLEDO» er det avskjed og reise ut som gjelder. Forholdet gikk i knas utenfor Toledo:

«Långa avsked är dom sämsta
Långa avsked är inget bra
———-
Kanske var det måndagar
Och kanske likedant för dig
Kanske blev det bara
För mycket verkelighet för mig

Vi fick punktering utanför Toledo»

«MAMMA», Aadland og Thåström

Albumet avsluttes med «MAMMA», en melodi man føler Thåström har laget før – det gjelder vel strengt tatt flere av låtene, uten at det gjør så mye. Tom Roger Aadlands sterke album av året virker å ha hentet inspirasjon fra Thåström, men her kunne rollene vært byttet om. Thåström har foretatt nettopp et rollebytte sammenliknet med Aadlands låt «Før di tid» der Aadlands hovedperson synger til sitt barn om en tid før barnet ble født. På «MAMMA» undres Thåström på hvordan mamma hadde det før «jeg» ble født? Hva tenkte hun da hun gikk ut i den store verden?

«Dom som skiner» er blitt ei riktig bra plate. Fortsatt er det naturlig nok et stykke opp til den fantastiske «Skebokvarnsv. 209» samt «Kärlek är for dom» (2009) og «Beväpna mig med vingar» (2012), men det er vel også litt urettferdig å sammenlikne med slike album?

«Less talented singer-songwriter»?

Hayes Carll – You Get It All (album 2021)

Foto: Albumcover og bilde tatt av David McClister

Den amerikanske countryartisten Hayes Carll er ute med et flott, nytt album, «You Get It All, et album produsert av kona Allison Moorer og gitarlegenden Kenny Greenberg. Da Moorer forlot Steve Earle til fordel for Carll uttalte Earle: «She left me for a younger, skinnier, less talented singer-songwriter». Vi elsker jo Earle for slike storkjeftede spissformuleringer som han ikke alltid mener slik de kommer ut, men sammenlikner man Earles og Carlls album fra de siste 15 årene, tviler jeg på om sammenlikningen faller ut til Earles fordel. Når det er sagt, er det få som når opp til Earles produksjon i årene 1995–2000.

Hayes Carll utga nylig albumet «You Get It All», to år etter det forrige, fine «What It Is» og fem år etter min favoritt «Lovers And Leavers» – hør sangen «The Magic Kid»! «You Get It All» var et album jeg ikke hadde tenkt til å skrive om utover min omtale av låten «Help Me Remember» som jeg skrev for et par måneder siden. Men heldigvis blir ikke alt som man tenker, og noen plater finner sin plass i tilværelsen min uten at jeg tenker så mye over det. «You Get It All» er nemlig av disse albumene som stadig får sine runder. Den fine kombinasjonen av reinspikka countrysanger og mer neddempede singer/songwriter-låter krever nemlig ikke alt av meg, de tilbyr meg bare litt følge på veien for å kretse litt rundt tittelen på plata.

Hayes Carll er sammenliknet med John Prine, og det er ikke uten grunn. Carll finner nye persektiver og temaer ikke så mange andre skriver om. Platas aller sterkeste låt, «Help Me Remember», er skrevet med så mye sympati og varme at tankene kan gå i retning av Prines legendariske sanger «Hello In There» og «Sam Stone». Se videoen som følger låten. Sammen gir sang og video en verdig og fin beskrivelse av en eldre mann som utvikler Alzheimer. Tematikken berører mange, men er vel sjelden behandlet i sang?

Carll forteller om sin egen erfaring med sykdommen (oversatt fra Nahvillle.com): «Jeg var 14 år gammel og satt i passasjersetet på min bestefars lastebil i Waco, TX, byen han hadde bodd i det meste av livet. Han snudde seg mot meg ved et stopplys og spurte han meg hvor vi var. Han så redd ut. Det vet jeg at jeg var. Siden da har jeg tenkt mye på hvordan det må føles å miste tråden i sin egen historie. Denne sangen er for folk som har opplevd det min bestefar gjorde, de som opplever det for tiden, og for de som tjener som deres vitner og omsorgspersoner.

Carll har sin egen stemme og særpreg, og at jeg trekker frem at Carll har flere sanger og ikke minst tekster i Prines landskap er kun positivt ment. Og om «Help Me Remember» er en utpreget alvorstynget sang, finner vi også mye «prinesk» humor i Carlls låter, både den varme og ettertenksomme humoren og den litt mer skrudde humoren; joda i kombinasjon også.  

Åpningslåten «Nice Things» er en nokså tradisjonell og herlig countrylåt med ei fele langt framme i lydbildet. Sangen handler om Gud som kommer ned til jorda for å sjekke hva vi har gjort med skaperverket hennes. Hun er ikke imponert. Carll forteller at låten er en samfunnskommentar, en sang han håper folk kan le av, synge med på og tenke at vi kan bedre enn dette. Tittelåten har mange av de samme kvalitetene. Fengende, morsom og ettertenksom på en gang. Nydelige gitarer!

«And I'd rather drive you crazy, being more than you can stand 
Than to let you try to love half a man
All my cards are on the table and darlin' it's your call
But I'm all in so lose or win you get it all»

Alle albumets låter er skrevet av Carll sammen med andre. «In The Mean Time» er skrevet og fremført sammen med «Brandy Clark». Låten handler om hvordan gode forhold kan ødelegges når vi er på vårt svakeste og mest sårbare og vi lar dette gå utover partneren.

Av andre favoritter på plata, må jeg nevne nydelige «Leave It All Behind» og avslutningslåten «Up To Me». På balladen «Up To Me» er Carlls stemme og et piano i sentrum. Igjen går humor trishet hånd i hånd. Når Hayes forteller har nevnt mange ting han ønsker seg som å bli venn med alle sine helter, aner man en dypere erkjennelse og nær sårhet når albumet avsluttes med følgende linjer:

«And no one that I love
Would ever have to leave
If it was up to me
But it's not up to me»

Helt til slutt et lite spørsmål og en stor digresjon: Jeg har hørt på Hayes Carll i flere år, men fortsatt lurer jeg på om han heter «Carll Hayes» eller «Hayes Carll» når jeg skal sette på musikken hans. Er det flere som har det slik? Uansett er «You Get It All» et strålende album!

Foto: David McClister

Favorittplate fra 2020

Plateanmeldelse: Bright Eyes – «Down In The Weeds, Where The World Once Was» (album, 2020).

«Got to keep on going like it ain’t the end»

Denne trenger vi, vanedannende ny plate fra indiepoprockerne i Bright Eyes. For å fullføre denne anmeldelsen måtte jeg faktisk bestille ny tilgang til albumet, jeg ble ikke tillatt flere innlogginger! Som anmelder kan man komme i skade for å trekke «årets beste-kortet» litt vel ofte, men denne vil utvilsomt høre med i diskusjonen jeg vil ha med meg selv ved årets slutt. Men jeg må jo advare; plata kan kreve tålmodighet, og for noen vil den muligens ha for mye av det meste.

Erik Bye sang om jordkloden som én av Vår Herres klinkekuler, den klinkekulen Vår Herre lette etter, men ikke fant. Tittelen på det nye albumet til Bright Eyes, «Down In The Weeds, Where The World Once Was», tyder på at de har gjort seg lignende tanker. Selv om de fleste låtene er laget før verden stengte ned i mars, er temaene og låtene godt tilpasset tidene vi lever i: «This whole town looks empty but we knew it wouldn’t last». Som med så mye god kunst, er kunstverket tilpasningsdyktig. Meningen ligger hos mottaker nesten like mye som hos utøver.

«I’m Wide Awake, It’s Morning» (2005) med Bright Eyes, var for meg inngangsporten til Conor Oberst sitt univers. Den gangen var han bare 25 år, men likevel med over 10 års erfaring som låtskriver. Mange mener det americana-albumet er det aller beste han har gjort, og jeg skal ikke på noen måte argumentere mot denne fantastiske plata. I motsetning til andre album Conor Oberst setter sitt stempel på, traff det nokså umiddelbart.

Gullkornene, melodiene og detaljene åpenbarer seg nemlig ofte gradvis. Noen ganger kan det gå opp mot to år, andre ganger tar det kortere tid. Det tok for eksempel «bare» 10 måneder fra jeg hørte fjorårets samarbeidsprosjekt med Phoebe Bridgers til jeg kjøpte albumet på LP. Jeg var lenge ikke overbegeistret og gikk glipp av konserten de holdt på Rockefeller – jeg skjønte litt for seint at de hadde laget fjorårets kanskje beste musikk. Slike tabber må unngås, så denne gangen lot jeg albumet først få 2-3 runder. Jeg var ikke så veldig imponert, jeg hadde nær sagt selvfølgelig. Det ble altfor mye å ta innover seg. Jeg ga den noen runder til, og de siste to ukene har jeg knapt hørt på annen musikk.

Forrige gang Bright Eyes ga ut album var tilbake i 2011 med fine, men noe ujevne, «The People’s Key». Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg har savnet dem; bandets frontperson, Conor Oberst, har nemlig gitt ut en fin rekke med album som soloartist og som samarbeidspartner med andre. Samlet har dette gitt ham en posisjon blant de aller fremste artistene i forrige tiår i min noe tynne bok.

I 2016 gav han ut den fine låtsamlingen «Ruminations», Oberst alene med piano. Jeg elsket den. Et halvt år senere ga han ut samtlige låter med band og toppet med syv sterke låter til, «Salutations»! Kanskje et litt sært prosjekt, men det fungerte som bare rakker’n, og som Oberst synger: «You know you shouldn’t say it//So you’re thinking it out loud». Vi trenger noen som tenker høyt for oss og gjør sakene sine litt annerledes enn andre! Vil du lese mer om Conor Obersts bravader fra forrige tiår, kan du gjerne lese min anmeldelse av min topp 1 for 2010-2020, «Upside Down Mountain».

Men tilbake til den nye plata. På julebord for noen år siden fikk Conor Oberst og mangeårige bandmedlem, multiinstrumentalisten Nathaniel Walcott (tangenter med mer), ideen om å gjenopplive Bright Eyes. Sammen gikk de umiddelbart inn på et bad og fikk i stand en Face Time-samtale med en annen multinstrumentalist og et mangeårig bandmedlem, Mike Mogis (gitarer med mer), som tente på ideen. Og nå kan vi altså høre resultatet.

De har fått hjelp av en rekke dyktige musikere, blant andre John Theodore (The Mars Volta, Queens Of The Stone Age) på slaginstrumenter og Flea (Red Hot Chili Pepper) på bass. Bandet understreker at dette er et prosjekt der de tre medlemmene er likeverdige, og der alle setter sitt preg på albumet. Oberst har uttalt at dette ikke kunne vært gjenskapt med andre musikere. Det er likevel ikke til å unngå at det er Oberst jeg bruker mest spalteplass på i denne anmeldelsen.

Conor Obersts stemme er for meg en viktig ingrediens i alt han fortar seg. I mine ører er hans skjelvende stemme i stand til å bære følelser fra det såre, til det desperate og til det fandenivoldske på en ypperlig måte. Og slik jeg oppfatter ham er det fandenivoldske viktigere i dag enn før: «Det er håpløst, men vi gir oss ikke». Som han synger på en av platas mange blinkskudd ,«Forced Convalescence»: «I’m am not afraid ot the future//Have to suffer and repeat».

Sjangermessig tenker jeg dette er indiepoprock. Noen vil si at det er en blanding og kulminasjon av alt Bright Eyes har gjort tidligere. Det samme ble sagt om Tom Waits’ «Bad As Me» (2011), den var bra, men ikke blant Waits’ beste. På «Down In The Weeds, Where The World Once Was» får vi americana, folk, rock, pop, digitale innslag, you name it. Bright Eyes er en konstellasjon som lar Oberst ødsle av alskens tilgjengelige virkemidler.

Enkelte av låtene sendes nær utfor stupet etter at Obersts stemme samt blåsere, strykere, synther og kor har tatt dem til de store høyder. Men heldigvis er det et gjerde på toppen, som med god hjelp av Obersts jordnære stemme, stopper dem fra å falle utfor. Andre låter gir lytteren en pustepause, men har mye å by på likevel. Tekstene dveler ved de store spørsmålene. En verden som går av hengslene. De nære ting og utfordringer i Conor Oberst eget liv som skilsmisse, brorens død og det å eldes, har også satt sine spor i tekstene. Så om noen synes der blir for mye har jeg forståelse for det.

Åpningssporet «Pageturner’s Rag» åpner med prat fra Obersts ex-kone og moren hans samt en «rag». Tankene kan gå litt tilbake til albumet «Cassadaga» (2007) eller «Lifted» (2002). Moren sier blant annet: «Think how much people need right now. They need something to look forward to. We have to hold on. We have to hold on.»

Så sparkes det hele i gang med «Dance and Sing». Oberst fortsetter der moren slapp: «Got to keep on going like it ain’t the end», synger han, og legger til «Got to change like your life is depending on it». «Dance and Sing» er en nydelig låt som inneholder det meste. Den bygger seg opp, tar pauser og ender i et crescendo av strykere og kor. Helt perfekt og blant de beste låtene du får høre i år, spør du meg.

«Persona Non Grata» er nesten i samme klasse. Igjen en låt der tekst og ikke minst stemmebruk fanger deg fra første linje: «Getting dressed for a date//Put on blue after shave» helt frem til siste linje som synges med varierende styrke, synsvinkel og intensitet: «And you want me to be true, to you once again».

Resten av albumet er ikke stort dårligere, ja, om noen år vil jeg kanskje sette andre låter enn de to førstnevnte aller øverst. Det er mye å ta av. Som for eksempel den dystre «Pan and Broom», med de flotte trommelydene og nydelige koring. Fiffige detaljer og spreke musikalske temaer underveis i låtene er denne platas varemerke, noe «One and Done» er et ypperlig eksempel på. Herlig bass på flere av låtene, og jammen har det også sneket seg inn en gitarsolo. Piano? Jada.

Singelen «Mariana Trench» tar oss bokstavelig talt fra den store avgrunnen til de store høyder, ett av flere eksempler på at Conor Oberst på mesterlig vis kombinerer det personlige og det universelle i tekstene.

Jeg gir meg der. Nei, det kan jeg jo ikke. Jeg må fortsette som om dette ikke er slutten, for å sitere Oberst. Det er mye å fordøye. Nye onelinere vil dukke opp. Nye melodilinjer vil sette seg fast. Om det ikke kommer nye plateanmeldelser fra meg på en stund, skylder jeg på Conor Oberst og Bright Eyes.

Poengsum? Skulle jeg helgardert hadde jeg gitt 9/10, men 10/10 virker i skrivende stund nesten som å helgardere, det også.

(Tidligere publisert i Popklikk)

Foto: Promobilde (Playground)