No-No Boys sanger bygger broer mellom kulturer og mellom fortid og nåtid

No-No Boy – 1975 (album 2021)

Foto til venstre: Diego Luis
«Aren’t we all just some pilgrims in the dark»
– No-No Boy aka Julian Saporiti, «Pilgrims»

Kunnskap om nåtiden og oss selv krever kunnskap om fortiden og røtter. Julian Saporiti tar doktorgrad. Han elsker å undervise i historie. Han elsker musikk. Hva er da mer naturlig enn å gjøre prosjektet hans No-No Boy til en del av doktorgraden? Albumet «1975» fra 2021 er gitt ut på plateselskapet Smithsonian Folkways, selskapet til Smithsonian Institute, USAs nasjonalmuseum, noe som signaliserer tyngden til prosjektet. Til fysiske utgaver følger et innholdsrikt og interessant hefte om albumet og med tekster til låtene. I forbindelse med forrige album, «1942», var det skrevet følgebeskrivelser som var utformet som en forskningsartikkel. Dette betyr ikke at musikken til Julian Saporiti er vanskelig tilgjengelig; det er snarere tvert i mot. Mange av låtene er raskt fengende, mens andre må man bruke litt tid på. Men så er det også en dybde i stoffet som gjør det mulig å dykke litt ned i det om man ønsker, selv om det altså ikke er nødvendig for å ha glede av dette prosjektet.

Asiat-amerikanere

For å forstå Julians prosjekt er det naturlig å ta utgangspunkt i at Julian er amerikaner med vietnamesiske foreldre som forlot Vietnam under Vietnam-krigen. Julian forteller at prosjektet No-No Boy begynte da han så et bilde av et jazzband japanere hadde startet da de var internert av amerikanere. De slapp bare ut fra andre siden av piggtrådgjerdene når de opptrådte. Selv hadde Julian studert jazz, men hadde ikke noen tanker om asiater som spilte jazz under slike omstendigheter. Og han begynte å undersøke hvordan asiatiske musikere tok innover seg amerikanske kulturuttrykk som jazz, rock og country. Julian selv hadde vokst opp i Nashville, elsket musikken, men det var likevel brikker i puslespillet om ham og egne musikkpreferanser som ikke hadde falt helt på plass, slik jeg forstår Julian. På albumet «1975» tar låten «The Best God Damn Band In Wyoming» utgangspunkt i jazzbandet som satte i gang prosjektet No-No Boy.

Foto: Diego Luis

Julian tok navnet No-No Boy etter en bok med samme navn om japan-amerikanere som måtte leve i interneringsleirer under 2. verdenskrig, like etter angrepet på Pearl Harbour i 1942. I 2018 gav Julian ut albumet med nettopp tittelen «1942». Fjorårets album heter «1975», etter det året Saigon falt.

Nå handler hverken «1942» eller «1975» spesifikt om kun Japan eller Vietnam. Mer generelt tar prosjektet utgangspunkt i en søken etter fellesnevnere for amerikanere med asiatisk bakgrunn. Forskjellene er store – i et intervju peker Julian på at mange av de asiatiske landene til tider ikke har tålt hverandre – men likevel. Og like viktig; Julian ønsker at prosjektet skal bygge broer mellom historier som blir fortalt og liv som blir levd i dag.

Musikalsk tar «1975» utgangspunkt i «folk music»med elementer av rock, pop med nydelige melodier og Julians krystallklare baritonstemme. På flere låter bidrar co-produsent Emilia Halvorsen på vokal som bidrar til å løfte låtene et hakk. Emilia har norsk bestefar, forteller Julian i epost til meg. Selv har han svensk tippoldefar. Mange av perkusjonslydene på albumet kommer fra innspillinger gjort med ulike gjenstander ute i felt på museum og interneringsleirer på steder fra Wyoming til Paris og Saigon. Deretter la Julian på lyder fra instrumenter han kan spille ved hjelp av en bærbar PC. I tillegg bidrar gjestemusikere på blåsere, strykere med mer. Det soniske landskapet var nydelig på «1942», men fremstår kanskje enda mer særpreget, variert og med mer vekt på perkusjonslydene på «1975». Men hør også «1942»!

Barrierer og paradokser

Gjennom åpningslåten, «St. Denis or Bangkok, From A Hotel Balcony», hører vi morens stemme. Den fine sangen kretser blant annet rundt utfordringene med å ikke kjenne slektninger så godt som man burde som følge av kulturelle og språklige utfordringer.

«A soft language barrier
The child of an immigrant
Before the Banh Mi trucks were cool
Lunch table embarresement»

Låtene som følger deretter, skrur opp tempoet et par hakk. De lettbente og fengende rocklåtene «Imperial Twist» og «The Best God Damn Band In Wyoming» er begge av mine favorittlåter på albumet og omhandler blant annet musikkens grenseoverskridende evner og til dels paradoksale kraft. Orgel og blåsere sentralt i lydbildet. Julian elsker trolig musikken som ble spilt da amerikanerne bombet Vietnam. Og han elsker USA til tross for krigføringen i hans foreldres hjemland. «Imperial Twist» kretser rundt The CBC Band med medlemmer fra Nord-Vietnam som underholdt amerikanske soldater med amerikanske sanger. Julian forteller at bandet fortsatt spiller konserter i dag.

«At the moment the bomb went off
They were playing Purple Haze»

Da jeg leste teksten til «Gimme Chills», måtte jeg fram med Google for å få drahjelp til hva referansene i teksten viser til. Tempoet er igjen senket, og vi beveger oss over til Filippinene. Teksten tar oss gjennom viktige begivenheter i Fillipinenes historie og fram til i dag. Ja, vi er innom både Imelda Marcos sko og president Dutertes nådeløse narkotikapolitikk. Flott sang der stemmene til Julian og Emilia smelter nydelig sammen.

Handler om nåtiden like mye som fortiden

Også flere av låtene på albumets midtparti er fine, men nok noe mindre umiddelbare enn både de fire første og de fire siste låtene. De fremstår mer dvelende, men de vokser. Tekstene er gode og viktige; der de blant annet tar utgangspunkt i Julians besøk i familiefengsler og leirer for mennesker på flukt i tidligere tider og i dag. Julian forteller om opplevelser på grensen til Mexico som kunne minne om konsentrasjonsleirer under 2. verdenskrig:

«Just close your eyes and dream of flowers
So says a mother to a daughter 
Wasting in line for 40 hours»
Family detention center. Foto: Diego Luis

Mot slutten albumet får vi flere høydeunkter. «Tell Hanoi I Love Her» har morsomme rytmer og fremstår som en fin poplåt. Om låten sier Julian følgende:

«And then there are the very personal kind of Vietnamese-American songs like “St. Denis” or “Tell Hanoi I Love Her,” which try to give deference and space to my mother and her mother in these stories that haven’t really seen the light of day – stories that even being in that family as a kid were very hard to tell»

Julian Saporiti, Fortalt til OPB.

«Miss Burma» er kanskje platas vakreste låt der strykerne får meg til å smelte. Låten kan handle om at man noen ganger også må legge fortiden bak seg; at det ikke alltid er fruktbart å dvele for mye med negative hendelser. Slik sett fremstår tematikken i låten nesten som motpol til hele prosjektet. Ikke mindre interessant av den grunn, Og nå består også selve livet av en rekke paradokser og nyanser.

«Khmerica» går inn i Khmer-historien til en av Julians studenter og hennes far med opprinnelse fra Kambodsja. Begge er låter som fortsatt dveler rundt det flerkulturelle og asiatamerikaneres søken etter brikker som kan falle på plass, men som likevel ikke kan få puslespillet helt ferdig:

«What part of history may I take
Only the part which you might make»
———————
«I can play the old music
We can dance to all the old songs
But I’ll never walk with you through it»

«1975» er altså et særdeles interessant prosjekt med stor tekstlig tyngde og mange spennende og også nydelige låter. En takk til Klassekampen som introduserte meg for artisten i romjula! Julian kan fortelle at han håper å holde konserter i vår del av verden en dag. Jeg lar Julian selv få siste ordet fra heftet som følger albumet:

«This album can be a history book or an early 21-century diary. To me it’s a travelouge and family album, straddling borders, some imagined, some physical and darkly drawn. Really, these are just songs, folk songs»

Foto: Diego Luis

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: