En gjennomgang av albumene til Kyle Jenkins og hans band!

Over tre uker inn i det nye året, og Gubberock skulle selvsagt ha hørt mye ny musikk fra 2022. Slik har det ikke gått. Forsøkene mine har raskt endt med at jeg har satt på ei plate med det australske bandet Suicide Swans eller ei soloplate med frontmannn og låtskriver Kyle Jenkins. Kyle Jenkins var hovedarkitekt bak hele tre album som alle var helt i toppen av min kåring av fjorårets beste album, og det føles derfor helt riktig å sette seg inn i den øvrige diskografien Kyle Jenkins har et hovedansvar for. De siste to albumene er på vei i posten, men ellers har jeg nå mottatt alt i fysisk format. Ikke alt er utgitt på vinyl, og for første gang på flere år har jeg kjøpt CD’er. Fordi artisten – og jeg – fortjener det.

Kyle Jenkins ga i fjor også ut to bøker med låttekster, dikt, malerier, tegninger og kunsteriske collager. I forordet til bøkene omtaler Aleaxandra Lawson ham som særdeles produktiv kunstner innenfor flere kunstformer i tillegg til å være en akademiker og leder av et fakultet for visuell kunst på universitetet og en ypperlig lærer. Alexandra og Kyles kone mistenker at hans enorme produksjon kommer av at han er redd for at han skal dø før han får satt alle ideene sine ut i livet. Navnet på bøkene, «Night Rainbows», kommer av at mye av hans egne kunstneriske verker blir laget om natta når alle andre sover.

Musikken hans karakteriseres ofte som alt-country eller americana med store doser 70-tallsrock på enkelte av platene, men det kommer vi tilbake til! En takk til facebook-venner for tips om artisten! Tekstene er, slik jeg oppfatter dem, ofte personlige. De er trolig sterkt inspirert av de andre kunstformene Kyle befatter seg med; mange er ikke enkelt tolkbare, men fungerer slik mye god kunst gjør, til ikke bare å utvide vårt syn på virkeligheten, men også utvide hva virkeligheten faktisk er for hver av oss.

Suicide Swans har i hovedak bestått av – med utgangspunkt i informasjon på «la Jungla» (2018) – Kyle Jenkins på vokal og gitar, Kristian Mclvor på bass og fiolin, Glen O’Shea på trommer, Morgan Hann på tangenter og gitarer og Benjamin Lancaster på gitarer. Alle bidrar med bakgrunnsvokal. Så kan andre musikere ha vært innom på andre album og musikerne i bandet kan ha spilt på andre instrumenter.

Kyle Jenkins annonserte i 2021 at Suicide Swans er et tilbakelagt kapittel, men at de fleste i gruppa vil fortsette å gi ut musikk under navnet Mt. Morning. Så da kan det kanskje passe med en liten gjennomgang av diskografien til denne fantastiske artisten. Denne gangen forsøker jeg meg også med karaktersetting. Mye her er nær toppklasse, så mest av alt blir karakterene et hjelpemiddel til innbyrdes rangering mer enn noe annet. Så da gyver vi løs!

Suicide Swans (selvtitulert EP, 2012)

Suicide Swans platedebuterte i et kortfattet format med en selvtitulert EP med 5 låter på til sammen 22 minutter. EP’en sparkes i gang av den slentrende «Pilgrims Loot», en flott, og rufsete americana-låt med feler og banjo, trygt plassert i nabolaget til den mer kjente gruppa The Felice Brothers. I tillegg til åpningslåten får vi ytterligere to låter som har fått plass på karriereoppsummeringen «Through The Years», så EP’en må en viss status blant bandmedlemmene også.

Etter «Pilgrims Loot» roes der ørlite ned med «Oh Any» og «Take Things Slow». På de to siste låtene «Union» og «Pine Mountain» blir det mer øs, på sistnevnte nærmer vi oss punk.

En herlig debut! 8/10.

Suicide Swans – Ghosts We Forget (2015)

«I got nothing to hide, even less to show». Mon det. Tre år har gått. Suicide Swans er klar for å debutere med en fullengder. Og da blir det like godt et album med 14 låter, til sammen på mer enn én time over fire vinylsider. Det musikalske universet er utvidet; rock, mer elektriske gitarer, mer bass! Hør «See Similar Stars», «Shadows Of The Night» og «Someone’s Chrome»! «Confetti» sender tankene mine i retning av de mest punkete øyeblikkene på debut-EP’en. Men her er også nydelige ballader og musikk godt forankret i countrymusikk med lap steel og akustiske gitarer, uten at sjanger noen gang blir noen tvangstrøye.

«Safe In Your Arms» er en variert låt med følelsesladet vokal, fiolin og piano før den eksploderer. De akustiske «In Spite Of The Dark Times» og «Pinkhearts» – låter som sender tankene mine i retning av fjorårets fantastiske første soloalbum – er mine absolutte favoritter på albumet. Himmelsk vakkert. Men kanskje er det den innsmigrende countryrockeren «Everything Must Pass» som blir din favoritt? Her er mye å velge i.

Jeg har ikke nevnt alle låtene på albumet. Det kunne jeg nesten gjort! Det er mye bra også med de to siste låtene, «Newspaper Boats» og «Pine Mountain», men de kunne vært avsluttet litt tidligere, slik at appetitten på enda mer kunne vært opprettholdt. Men det blir flisespikkeri: 8,5/10.

Suicide Swans – Augusta (2017)

Halvannet år i studio. Albumet «Augusta» skulle låte riktig. Og riktig bra ble det, selv om jeg foreløpig tenker at det bare er nesten like bra som forgjengeren «Ghosts We Forget». Countryen er mer i bakgrunnen og 70-tallsrocken og indie piprocken får en litt mer fremtredende plass.

Beskrivelsen av åpningslåten «Horses» på bandcamp viser en artist med tanker trolig også inspirert av de øvrige kunstformene han beskjeftiger seg med: «Thus the imagery is a way of painting an abstract collapsing image of trying to make sense of everything rushing around in your head without really seeing any answer or clear direction». Og når man leser tekstene på albumet, møter man en Jenkins som ikke viker unna eksistensielle problemstillinger i eget og andres liv.

Fra «Horses» og og ut er det lite å utsette på enda et album med en rekke høydepunkter, som paradoksalt nok – studiotiden bandet brukte tatt i betraktning – har låter som passer bra live, noe liveversjonene av «Come And See» og «Yearling» bekrefter. Aller best liker jeg balladen «Pleasanton» og avslutningslåten «Nurse».

Ain’t it funny, to be crippled, for a while 
Ah sweet nurse, in the darkness, comfort me with a smile»

Sistnevnte er en lengre sonisk skiftende låt som tok utgangspunkt i en kamerat i førtiårene som skal dø av kreft. Hva skjer mentalt i et menneske i møte med døden?

8/10. Med forbehold om at albumet fortsatt ikke er ferdig utforsket!

Suicide Swans – la Jungla (2018)

Den fantastiske låten «Don’t Fade On Me» starter ballet, og vi er allerede gått i gang med et album som ikke er over med det første. Heldigvis. Herfra og ut er det alvor. Med passe doser råskap og desperasjon i musikken og Kyle Jenkins’ stemme, ispedd litt mer ettertenksomme øyeblikk, kan Suicede Swans album «la Jungla» sammenliknes med 80-tallets Steve Wynn og Dream Syndicacte på det beste. Jeg elsker låter som roer ned, for så å skru opp tempoet og la gitarøset herje, slik vi får mange ganger på dette albumet, ikke minst på låten «Paloma». Bedre blir ikke rock i dette årtusenet!

«We had recorded the follow up to our sophomore album (that took months to make) in only 14 hours. It would be called la Jungla aka ‘the Jungle’, a metaphor for themes inherent not only in the songs but also the journey of searching for something unknown in the recording process.»

Fort gjort å spille inn, kanskje. Likefullt er vi kommet fram til albumet som fremstår som selve mesterverket til Suicide Swans, «la Jungla» fra 2018. 1 time og 23 minutter. 13 låter. Albumet kjennes ikke ett minutt for langt. Trening kan være kjedelig, men minuttene flyr når tretten minutter lange «The Ocean Only Has Eyes For You» setter i gang, en låt som ble spilt inn på én tagning. Jeg fikk kjeft da jeg i et diskusjonsforum namedropper nesten hele albumet og glemte å nevne «Proud». Det er herved gjort.

«Here On Out, Turn Of The Lights» går også over 10 herlige minutter. Kyle gir gode forklaringer av tekstene på albumet på bandcamp, og jeg lar igjen ham slippe til.

«I wanted to write a song that had two parts to the story, a Side A / Side B vinyl feel. So first part: ‘Here On Out’ is all about being completely committed to someone and that it is just the two of you taking on the world while building your own new world at the same time in a complete bubble of blissful ignorance. The second part: ‘Turn Off The Lights’ is all about that world you’ve built coming to an end and trying to face it but denying it somewhat at the same time. Everything comes to an end and that’s the sad fact of reality.»

Trist, men nydelig. Og stort dårligere er ikke «Pastures». «Jeremiah Joe» er en låt som utvikler deg mot et klimaks, og da får Kyles stemme virkelig kjørt seg. Vi får mye straight rock på dette albumet. Jeg tenker Neil Young & Crazy Horse. Mer sofistikert og et rikere lydbilde, kanskje. Men innspillingsmetode og strofen «Rust never sleeps on the road» og til dels lange jammer sender jo tankene mine i den retningen. På flere låter tar Kyle seg god tid. Låtene trenger ikke gå unna på rekordtid. De er for gode til det. Kyles vokal enda mer uttrykksfull enn tidligere.

Men helt til slutt countrylåten «Wolves», en låt Kyle sier skal fungere både som en slutt på «la Jungla», men også som et frampek mot det som skulle bli siste album under navnet Suicide Swans, «Reservations».

10/10

Kyle Jenkins – Meltdown (2018)

«About the tension between dusk and dawn – that fine edge of a moment when the day and night are at tension between each other. A feeling I seem to have as a person.» – Kyle Jenkins ifølge Post To Wire

Bare noen måneder etter mesterverket «la Jungla» ga Kyle Jenkins ut sitt første sololbum, «Meltdown. «Meltdown» er en slag dark horse i min gjennomgang, og det albumet til Kyle Jenkins/Suicide Swans jeg lenge hadde minst tak på. Kyle Jenkins møter oss på albumcoveret med et mørkt uttrykk og doble øyner, og understreker også med dette at hans blikk på verden ikke albumet «Meltdown» ikke er gladpop.

«Rather it was about ruminations of the world that came from staying up late at night seeing all these horrible situations playing out in the world and feeling a deep seeded feeling of isolation, loneliness and sadness for what was happening» -Kyle Jenkins til Amnplify. Ord som kan gi spesiell gjenklang for oss europeere i krigsherjede dager i 2022.

Sangene spenner over et vidt spekter av sjangre. Låtene fremstår ikke like umiddelbare og fengende som på «la Jungla» og albumene som skulle komme i 2021. Likevel har låtene smått funnet sin plass, ikke minst gjelder det åpningslåten «See Saw», etterfølgeren «Vultures», «Sons And Daughters» «Dawned» samt avslutningslåten «We Are All In This Together». Og på nye gjennomhøringer har «Keys» og «Ryas» blitt nye favoritter. Man kan la seg lure av at låtene tilsynelatende er mindre melodisterke enn på andre plater Kyle Jenkins står bak. Men melodiene er ikke borte, bare litt mer bortgjemt. Mektig.

Karakter: 8,5/10

Suicide Swans – Through The Years (2020)

I 2020 kom samlealbumet «Through The Years» med 14 helt utmerkede låter. Likevel ville jeg satt sammen en noe annerledes samling om jeg skulle valgt 14 favoritter med bandet. Akkurat det kan du ta som et kvalitetsstempel på Suicde Swans’ utgivelser. «la Jungla» er ikke representert. Det er sikkert gode grunner til det, uten at jeg vet hvilke.

Suicide Swans – Live At Dashville Skyline 2019 (2021)

En flott live innspilling med rocka versjoner av åtte av Suicide Swans’ låter. «la Jungla» er kun representert med «Proud», kanskje fordi innspillingene av albumet i seg selv var nær live. Uansett rått og godt, og nevnte «Proud» kommer i en 9 minutter lang versjon. Jeg har aldri opplevd Suicide Swans live. Det skulle jeg gjerne ha gjort! Rått, rufsete, svingende og godt, musikalsk er vi tilbake omtrent der vi startet med debut-ep’en og «Ghosts We Forget», selv om bandet aldri beveget seg så veldig langt unna dette uttrykket når alt kommer til alt!

8/10.

Kyle Jenkins – Love Lost Love (2021)

I 2021 hadde det gått tre år siden Kyle Jenkins/Suicide Swans sist hadde vært ute med nytt materiale. Så kom innholdet i hele ketchup-flaska, og Kyle ga oss over tre timer med ny musikk, fordelt på tre album, to solo, og ett med Suicide Swans. Det høres kanskje altfor mye ut, men når kvaliteten er som den er på disse tre albumene er det bare å takke og bukke!

Først ute var soloplata «Love Lost Love». Albumet er sparsomt produsert. Ofte bare et piano, en gitar, noe synth og av og til et munnspill. Tåler vi dette over 70 minutter? Ja! Kyle skriver at lytteren selv kan utvikle albumet videre; i sin forestilling legge til de instrumentene de ønsker. Jeg ser ikke helt det behovet. Jeg skal innrømme at jeg har tenkt en tanke om at albumet taper seg litt mot slutten, men jeg har funnet ut at mye av den innvendingen forsvinner om jeg starter med del to av plata. Men som regel fungerer det strålende med 70 minutter i et grådig jafs!

Jeg har etter hvert lært meg at Kyles sanger ofte er sanger som springer ut av personlige erfaringer, eksistensiell tvil og spørsmål om hva fremtiden vil bringe for Kyle Jenkins og hans familie. Hør «Made A Nest» fra vårens plate. Hva er en familie? Hvor går veien? Han tar seg tid. Dveler. Fantastisk melodi. Fraseringene forteller meg mer enn ordene:

«I made a nest you cannot see
It devours all that it grieves
Its presence is hidden in bridled empathy
The selfish power of its fragile greed»

Poeng? Toppene er høye. Jeg prøver meg med 9/10.

Suicide Swans – «Reservations» (2021)

På sommeren i fjor kom det som skulle bli siste album under navnet Suicide Swans, «Reservations». Bandet videreføres under navnet Mt. Morning, og det vil bli utgivelser allerede i år.

«Reservations» er en mer rendyrket americana-utgivelse enn Kyles soloutgivelser og «la Junga». Kyle synger mer slentrende, men fortsatt svært fengende og engasjert.

Tematikken fra tidligere plater er tilstedeværende også på «Reservations». Det handler om psykologi og umulig kjærlighet i fine «House Fire», og «Do Me Wrong» er tematisk knyttet til å få til det «gode» samlivsbruddet. Én annen av mine favoritter, den særdeles fengende og svingende «Sunburnt Eyes» tar også for seg beslektede temaer.

Vi får fine, røffe rockere som «13th Floor (Alabam)» og «Hand Of Mine» og mer nedempede ballader som nevnte «Do Me Wrong». Og låter midt i mellom. Ett annet høydepunkt er «Wish Bone», men aller best er tittellåten «Reservations». 

Et jevnt flott album, dette! Herlig rufserock. 8,5/10.

Kyle Jenkins – Lost Love, Lost (2021)

Kanskje har jeg spart det aller beste albumet til slutt. Sjelden treffer musikk meg slik «Lost Love, Lost» traff meg høsten 2021. Ti minutter lange «Lodge Of The Willing» ble tidlig en favoritt og er det fortsatt. Neil Young-gitarer og en Kyle som synger med hjertet langt utenpå skjorta.

Turning into concussions or failed compromise
The smallest thing starts to feel like you will never survive
A carcass of a lowland castaway
Try as you might who cares if you get your own way»

Slik kan jeg fortsette. En annen dag var det «Dying Is» som var favoritten: «Let’s stop simply feeling that we are always under review». Fantastisk låt, som lar deg vente på den endelige forløsningen, men den kommer!

«On A Clear Day» får frem gåsehuden. Igjen kan man bare ane kampen som ligger bak melodien, bak stemmen. Ja, også bak ordene. Igjen står vi med paradokset: Hvordan kan en personlig kamp være så vakkert? Er det «sadness in the heart of things», som Warren Zevon sang?

 
«On a clear day I can see the other side of the river
On that same clear day can you see what’s not good for me
The whiplash anxiety the baggage we keep in our hearts
A narcotic fog with no gas rare opportunities»

På et flere låter får Kyle vokalhjelp av Sara McLean, på noen synger de vekselsvis. Vi aner litt irsk folkemusikk og en Kyle som nesten drar stemmen over i Shane McGovan-land på «Vermont». Som Kyle kan tilpasse uttrykket i vokalen!

Noen kan ha noe å utsette på dette albumet. Det er ikke jeg kvalifisert til. 10/10.

Og med dette er jeg ikke ferdig med Kyle Jenkins’ diskografi. Omtalene her kan bli redigert!

Sist oppdatert 16. mars 2022.