Cordovas på John Dee i Oslo, 6. april 2022. Support: Lily Arbor og Rossman
Cordovas i aksjon!
Det var duket for en lang amerikana-kveld da amerikanske Cordovas sammen med flotte oppvarmingsartister besøkte John Dee i Oslo i går kveld. Musikk for enhver smak!
Inspirerte oppvarmingsartister
Som første oppvarmingsartist fikk vi den svenske duoen Lily Arbor som presenterte pene låter en halvtimes tid. Kanskje manglet de litt nerve i fremføringen, men absolutt lovende. De har gitt ut et par EP’er, og debutalbum er klart til sommeren. Det må jeg høre!
Etter Lily Arbor var det rogalendingen Rossmans tur. Han gav ut album i fjor og jeg var så heldig at fikk oppleve ham og bandet på samme sted i fjor. Denne gangen manglet han en gitarist, men jeg storkoste meg uansett med med Rossmans uanstrengte sanger og lett svarte humor, både i de norske tekstene og i praten mellom låtene. Herlig!
Lily Arbor og Rossman varmet opp.
Cordovas oste av spilleglede
Så var det klart for to timer med Cordovas, dette bandet som sammenliknes med The Band, Allman Brothers og Greatful Dead. Countryrock, altså, gjerne med lange instrumentalpartier. Gjeteordene var gått om et band som først og fremst skal være et fremragende livealbum. Vi møtte et seks mann stort band som oste av spilleglede – disse karene lever musikk! De serverte oss både egne låter og en rekke coverlåter. På det beste et herlig øs; tre gitarer, orgel og perkusjonsinstrumenter som var en fryd å høre på.
Joe Firstman til venstre i front for Cordovas.
Andre partier kunne lide under at ikke alle låtene fremstår som like sterke som gleden ved å fremføre dem. Kanskje er jeg litt for negativt innstilt med for lite tak på alle låtene, for de fleste i et halvfullt John Dee så ut til å storkose seg hele veien.
Heldigvis visste bandet med frontfigur Joe Firstman i spissen å variere hvilken gitarist som var i førersetet, og i på to-tre låter midtveis var bare gitaristene på scenen, for deretter å bli avløst av et herlig perkusjons- og fløyte (!)-parti med kun de tre øvrige bandmedlemmene.
Mot slutten fikk oppvarmingsartistene Lily Arbor slippe til med vokal på en ok cover av «Country Home». Og helt til slutt, før siste av mange ekstranummer, slenger Joe Firstman seg ned bak orgelet og gjør Warren Zevons flotte «Don’t Let Us Get Sick». En fin avslutning på en stort sett fin konsertkveld!
Ian Noe – River Fools & Mountain Saints (album 2022)
Foto til høyre: Ian Noe i Oslo Konserthus, februar 2020, foto av Tormod Reiersen
"One more night coming down", they cry. One more night through this hometown blur. One more night 'neath this ancient sky Take the time to recall who we were – Ian Noe, «One More Night»
Ei uke med influensa har tatt på, men nå tror jeg det lysner. På fredag ba jeg dattera mi gå innom Platebutikken Big Dipper for å kjøpe Ian Noes nye album, «River Fools & Mountain Saints». Livet smiler igjen. Skjønt smiler. Det er mye trist og vakkert å gråte over på Ian Noes nye plate, men også mer humørfylte – musikalsk i hvert fall – godbiter å glede seg over.
Ian Noe synger om liv som har kjørt i grøfta
Ian Noe er en 31 år gammel singer-songwriter from Beattyville, Kentucky i USA. Hans hjemby har rundt 1 400 innbyggere. Hans debutalbum, «Between The Country», fra 2019 var av de flotteste albumene som ble gitt ut det året. Her synger han om rusmisbrukere, drap og tapt kjærlighet. Opptil flere gjenhør de siste dagene bekrefter at «Between The Country» er et helt obligatorisk album for oss elskere av gode singer-songwriteralbum. Ian Noe gjorde også sterkt inntrykk på meg som oppvarmingsartist for forbildet John Prine i 2020. På åpningslåten der, fantastiske «Letter To Madeleine», var tempoet skrudd ned er par hakk sammenliknet med på plata. «Gåsehud», skrev jeg den gangen. Deretter fulgte flere låter fra «Between The Country». Knappenålstille i Oslo Konserthus! Ian Noe er tilbake i Norge i juni i år!
Ian Noes nye album har omtrent samme temaer som sist. Noe tegner gripende portretter av folk som har kjørt livene sine i grøfta: «A rougher ride, but I saw more interesting people there», som Neil Young sa for snart 50 år siden. Vi har beveget oss ut av småbyen og møter «River Fools» og «Mountain Saints». Kanskje er de ikke like langt ute å kjøre som på «Between The Country» på det verste, og Noe selv sier det skal være en eim av håp på albumet. Den kan dog være vanskelig å få øye på.
Mer country-rock enn sist
Når man har blitt så glad i et album som jeg ble i «Between The Country», møter man et nytt album med et sett av forventninger. Jeg forventet mer av akkurat det samme som sist; dette hypnotiske hjørnet som Barna Howard og Ian Noe hadde funnet, nesten for seg selv. For en artist kan slike forventninger være ødeleggende. Man kopierer seg selv, men når ikke helt opp til nivået fra forrige album. På «Between The Country» var det folk-balladene, med de fantastiske refrengene og punchlinene som dominerte: «If tonight doesn’t do me in»! Ian Noe har på dette albumet utvidet det musikalske spekteret, halvparten av låtene er country-rock-låter med ganske høyt tempo og bluegrasselementer. På forrige album var allstedsnærværende Dave Cobb produsent. Denne gangen har Noe produsert selv sammen med Andrija Tokic.
Den friske åpningslåten «Pine Grove (Madhouse)» bærer tydelig bud om at dette ikke bare er mer av det samme som på forrige album. Mange instrumenter, blant annet et rocka piano, setter sitt preg på den herlige låten. Teksten er inspirert av pandemien:
«I wanted to start the record off with the words ‘stranded inside a madhouse,’ just like we all were for the longest time» – Ian Noe til Rolling Stone
Låt nummer to og tittellåt nummer én, «River Fools» – just a river fool high on good ol’ mountain wine – er av disse tidløse, noen vil kanskje si gammeldagse – countrylåtene der du har hørt alle ingrediensene før, men som det fungerer! På denne og flere andre låter får vi feler, gitarplukking og elektriske gitarer. På «Tom Barrett» er på den andre siden et orgel sentralt plassert i lydbildet. To blueslåter, «POW Blues» og «Burning Down The Prarie», er plassert etter hverandre på side to og er musikalsk svært like. Begge eksploderer i herlig øs underveis i låten. Likevel et variert album innen sine grenser, dette! Selv om dette ikke er hva jeg fikk sist, og albumet umiddelbart skuffet meg, har spillegleden, låtene og refrengene for lengst overbevist om at dette albumet blir stående som en favoritt fra 2022.
Foto til venstre: John Prine og Ian Noe i Oslo Konserthus, februar 2020, foto av Vibeke Sjøvold.
Gode personskildringer, og låter!
Men når alt er sagt og skrevet er det kanskje – og bare kanskje – dvelende, spartanske låter som «Ballad Of A Retired Man», «Mountain Saint», One More Night» og «Appalachia Haze» jeg liker aller best, låter som kunne passet godt inn på «Between The Country».
«Ballad Of A Retired Man» avslutter side én, og samtidig endrer albumet karakter, nå blir det mindre countryrock, mer ballader. «Ballad of A Retired Man» er én av flere låter om krigsveteraner som ikke kommer seg videre i livet – «I’m still the same old baby stuck in Vietnam». Den skiller seg ut ved at den verken har refreng eller setninger som blir gjentatt. Forsiktig gitar og orgel, en enkel melodi og Noes stemme er nok.
Tittellåt nummer to, «Mountain Saint», åpner side to av albumet, og avslører at albumet har ambisjoner om å levere en enda bedre andre halvdel enn første, og albumet kan ha lykkes med det! «Mountain Saint», er rett og slett en nydelig historie både i tekst og musikk. På denne låten får vi også en fin overgang, flere av dem ved neste korsvei, Ian!
«She ends her day with her favourite bourbon, warming up while it’s turning cold…
She’s riding high ‘neath the southern sky, that little mountain saint.»
«One More Night» har ett av disse sterke refrengene som Noe er så god på. Som om ikke steelgitar er nok, bidrar et valdhorn til å skape ekstra blå stemning på denne sjelfulle låten.
På «Appalachia Haze» avsluttes hvert vers med denne låttittelen. En akustisk gitar og en steelgitar bidrar til å male frem bildene av ulike personligheter i møte med en flom. Kanskje er dette av låtene som likevel har elementer av håp i seg? Tja. Gripende låt, der steelgitaren er så trist og vakker at den nekter tårene å forlatte øynene:
«And here comes John with his buttons on. He's optimistic still. Stand in the rain forna good campaign, they tell him how he feels. Said "You see they’re just like me. We're in for the glory days." The saviors come to lead us from this Appalachia haze»
Også den siste låten «Road May Flood/It’s A Heartache» tar utgangspunkt i en flom. Det er også litt for de som liker Bonnie Tyler her, når denne låten sømløst glir over i «It’s A Heartache» fra 70-taller, en låt Noe har stjålet noe av melodien fra på sin «Road May Flood». Jeg er usikker på hva jeg synes om det, men kanskje er det likevel passende når historien i låten er så bunnløs trist? Og helt til slutt kommer strykere inn også.
Toppklasse
«River Fools & Mountain Saints» har altså melodier og uanstrengte tekster i toppklasse, omtrent hele veien. For meg er det få som kan konkurrere med dette albumet så langt i år. Kanskje skal jeg gå helt opp til karakteren 9/10?
Punclines? Joda, vi finner det også på dette albumet, for eksempel på låten om mannen som kommer hjem til et tomt hus etter et to år langt forhold. Du kan velge om du lar den ganske glade melodien eller den tunge teksten prege humøret ditt. Jeg måtte ta noen hjelpeløse dansetrinn på gulvet sist jeg hørte låten, det vil si i dag, en søndags morgen:
«Now every morning is a quiet mess with these things I can't forget, Ain’t that about as lonesome as it gets?»
Tolv triste sanger til også å bli litt glad av. Forbildet John Prine ville vært stolt.
Spotify kunne et par år på rad fortelle meg at Jerry Leger var den mest spilte artisten dét året. Med en solid rekke album som går tilbake til 2005, har han gitt meg mye å glede meg over, enten han presenterer, rockeren, popartisten, punkeren eller folk- og countryartisten i seg. Nå er han igjen plateaktuell, og i april er han i Norge med bandet The Situation! Jeg anbefaler deg sterkt å stifte nærmere bekjentskap med denne flotte artisten! Ett av mine musikalske høydepunkt de siste to årene var en åtte minutter lang online fremføring av sangen «John Lewis». I en liten samtale jeg hadde med Jerry forleden lovet han meg – denne gangen (nesten) upppfordret – å spille nettopp den låten i Oslo 21. april!
«And I got nothing pressing Taking up my time You got into the country Now I’m bored out of my mind»
Åpnings- og tittellåten på Jerry Legers nye album «Nothing Pressing» kunne vært en kommentar til livet under den to år lange pandemien, men den er skrevet i forkant av den. Likevel tror jeg albumtittelen sier noe om Legers – og mange av oss andres – liv de siste to årene. Ikke for det; Leger har på sedvanlig vis vært produktiv også de siste to årene. Hans forrige ordinære album, det svært fengende «Time Out For Tomorrow» – også det en tittel som i ettertid er passende – ble utgitt til flotte kritikker i 2019, og skulle vært promotert blant annet gjennom en Europa-turné. Slik gikk det jo ikke. Istedet fant Leger fram gamle ubenyttede låter fra det siste tiåret og lagde en nedstrippet soloplate spilt inn i leiligheten i Toronto, «Songs From The Apartment». Til tross for den spartanske innspillingen bar Legers særpregede stemme og vekselvis gitar og piano de flotte låtene på en god måte, og plata er riktig fin! I fjor høst ga Leger også ut et album gjennom sitt alter ego, Hank Holly, i sideprosjektet The Del Fi’s, en til dels fin, men også litt variabel plate. I 2020 ga han ut ei poesibok.
Som Jimmie Rodgers før ham
På åpningslåten «Nothing Pressing» møter vi den litt ensomme og forlatte folkartisten som på samme måte som Jimmie Rodgers for nesten 100 år siden syngers ut sin smerte. Litt hjelp får Leger av Michael Timmins’ ukulele, men ellers sårt og ensomt. Leger har fire-fem slike låter på det nye albumet der han fremfører låtene så godt som alene, og der han fremstår nakenog sårbar. På et tidspunkt ville Leger droppe disse låtene og gå for er fullt band-prosjekt, men produsent Michael Timmins, kjent fra Cowboy Junkies, mente han burde holde fast ved det opprinnelige prosjektet. Og det er jeg glad for!
På flere av låtene hører vi altså stort sett bare Leger. På andre låter har han med seg bandet sitt, The Situation, med Dan Mock på bass/vokal, Kyle Sullivan på slaginstrumenter samt gjesteopptredener fra den gamle samarbeidspartneren Tim Bovaconti på pedal steel og Angie Hilts på vokal.
Og allerede på låt to, den sterke «Kill It With Kindness» får vi en rocker med fullt band. Utrolig nok er låten på bare vel to minutter, men i løpet av den tida blir vi servert en fengende låt med sterk tekst og heftige gitarer med mer. Som på flere av låtene på albumet, møter vi en Leger som er åpen om alkoholmisbruk og psykiske utfordringer. Låten kunne gjerne tatt seg tid til enda mer gitarøs!
Deretter blir det folk, country og rock om hverandre. «Underground Blues» skiller seg ut som den litt odde sangen, med et interessant lydbilde som ligger litt på siden av de øvrige. Rockeren «Have You Ever Been Happy?» med smakfull bakgrunnsvokal fra Angir Hilts og herlige trommer og gitarer er et annet høydepunkt. Gleder meg til å høre denne på konsert! Gode formuleringer som: «Something made me laugh – but the punchline was me», får latteren til å sette seg i halsen, men først og fremst er dette en glad låt!
Savnet av en nær venn
For vel ett år siden mistet Leger brått en nær venn. Leger forteller at det har påvirket albumet på ulike måter som den flott produserte countrylåten «Reckluse Revisons»: «So we don’t play anything hard, just cowboy songs we know by heart». Nydelig munnspill som sender tankene i retning Neil Youngs country-rocklåter. Sentralt på dette 11 låter lange albumet finner vi albumets kanskje beste låt. Det krever trolig en stor dose mot å gi ut en låt som «Still Patience». En intim akustisk låt med gitar og piano sentralt i lydbildet. Leger forteller at låten handler om hvordan han håndterte – og ikke håndterte – sorgen etter bestekameratens død. Han synger om å drikke alene, og om å bare gå tur rundt kvartalet for å slippe ut gråten som presser seg på når leiligheten oppleves klaustrofobisk. Sterk! Leger forteller meg at låten er fra et sted ganske dypt inni ham selv:
«Still Patience is from a place pretty deep inside. I don’t think I realized what I was writing about. I was writing to distract myself from reality but I think I just subconsciously opened myself up.»
Jerry Legers mest modne og selvreflekterende album til nå
Den siste låten «Protector» sender på mange måter sender tankene tilbake til åpningslåten «Nothing Pressing». Leger alene med gitaren og litt backingvokal. Nakent og sårbart om å trenge beskyttelse mot seg selv når det røyner på. «Protector» avslutter samtidig Jerry Legers mest modne og selvreflekterende plate! Og når jeg har albumet på repeat, opplever jeg samtidig at åpningslåten «Nothing Pressing» får en ny mening, og nå er det ikke lenger pandemien som kommer fremst i pannebrasken. Albumet har flere lag. Det gjenstår å avdekke flere av dem. Alt er ikke trist, selv om albumet kan ha fungert som en renselse for Jerry. Leger i et nylig intervju:
«It could be very helpful for a lot of people – it’s one of those records that I would go to for a different type of comfort. I need to know that other people are going through all these crazy feelings too.»
Jerry Leger er for meg av de aller mest interessante låtskriverne de siste 20 årene. Ta gjerne en lytt også på tidligere utgivelser! Vi sees på konsert i Norge i april!
Jerry Leger & The Situation på Mono, Oslo, april 2018. I april er de tilbake i Norge igjen! Foto: Tormod Reiersen
Den fantastiske låten «Don’t Fade On Me» starter ballet, og vi er allerede gått i gang med et album som ikke er over med det første. Heldigvis. Herfra og ut er det alvor. Med passe doser råskap og desperasjon i musikken og Kyle Jenkins’ stemme, ispedd litt mer ettertenksomme øyeblikk, kan Suicede Swans’ album «la Jungla» sammenliknes med 80-tallets Steve Wynn og Dream Syndicate på det beste. Jeg elsker låter som roer ned, for så å skru opp tempoet og la gitarøset herje, slik vi får mange ganger på dette albumet, ikke minst på låten «Paloma». Bedre blir ikke rock i dette årtusenet!
«We had recorded the follow up to our sophomore album (that took months to make) in only 14 hours. It would be called la Jungla aka ‘the Jungle’, a metaphor for themes inherent not only in the songs but also the journey of searching for something unknown in the recording process.»
Fort gjort å spille inn, kanskje. Likefullt er vi kommet fram til albumet som fremstår som selve mesterverket til australskeSuicide Swans, «la Jungla» fra 2018. 1 time og 23 minutter. 13 låter. Albumet kjennes ikke ett minutt for langt. Trening kan være kjedelig, men minuttene flyr når tretten minutter lange «The Ocean Only Has Eyes For You» setter i gang, en låt som ble spilt inn på én tagning. Jeg fikk kjeft da jeg i et diskusjonsforum namedropper nesten hele albumet og glemte å nevne «Proud». Det er herved gjort.
«Here On Out, Turn Of The Lights» går også over 10 herlige minutter. Kyle gir gode forklaringer på tekstene på albumet på bandcamp, og jeg lar ham igjen slippe til:
«I wanted to write a song that had two parts to the story, a Side A / Side B vinyl feel. So first part: ‘Here On Out’ is all about being completely committed to someone and that it is just the two of you taking on the world while building your own new world at the same time in a complete bubble of blissful ignorance. The second part: ‘Turn Off The Lights’ is all about that world you’ve built coming to an end and trying to face it but denying it somewhat at the same time. Everything comes to an end and that’s the sad fact of reality.»
Trist, men nydelig. Og stort dårligere er ikke «Pastures». «Jeremiah Joe» er en låt som utvikler set mot et klimaks, og da får Kyles stemme virkelig kjørt seg. Vi får mye straight rock på dette albumet. Jeg tenker Neil Young & Crazy Horse. Mer sofistikert og et rikere lydbilde, kanskje. Men innspillingsmetode og strofen «Rust never sleeps on the road» og til dels lange jammer sender jo tankene mine i den retningen. På flere låter tar Kyle seg god tid. Låtene trenger ikke gå unna på rekordtid. De er for gode til det. Kyles vokal er enda mer uttrykksfull enn tidligere.
Men helt til slutt countrylåten «Wolves», en låt Kyle sier skal fungere både som en slutt på «la Jungla», men også som et frampek mot det som skulle bli siste album under navnet Suicide Swans, «Reservations».
Når plata er over, er forhåpentligvis treningsøkta for lengst over. Men kanskje sitter jeg i garderoben med headsett på ørene, og hører plata ferdig før jeg går i dusjen. For ett år siden hadde jeg ikke hørt om Suicide Swans. Nå er jeg avhengig.
Gubberock 