Gill Landrys karrieretopp

Plateanmeldelse: Gill Landry – Skeleton At The Banquet (album 2020)

«The Golden garden of Eden/They poisoned the well/Weary from grieving/I’m lonesome as hell/Muttering things/That I could never tell/That for the place they call home»

Sangene på «Skeleton At The Banquet» ble til på et lengre opphold i Frankrike, skriver amerikanske Gill Landry på sine hjemmesider. Her skal han ha fått distanse til å skrive om en kollektiv hallusinasjon om Amerika, samt noen kjærlighetssanger. En hallusinasjon er en sanseopplevelse uten at det foreligger en ytre påvirkning av sanseorganet, så da antar jeg Landry vil klargjøre for oss hvordan Amerika virkelig er.

Kjærlighetssanger og sanger om Amerika

Kjærlighetssangene er av det triste slaget, må vite. Ja, ha det klart med en gang; plateomslaget og den lite harmoniske tittelen lyver ikke. Det Gill Landry så fra sin utsiktspost i Frankrike, ble det dyster musikk av. Jeg må innrømme at det ikke alltid er like klart for meg hva som er kjærlighetssanger og hva som handler om Amerika. Det skulle dog ikke forundre meg om Landry mener dette er to sider av nesten samme sak på enkelte av låtene.

Jeg så Gill Landry på konsert for rundt tre år siden, på en turné der han også spilte en hagekonsert ute i skogen på Skarnes! Den gangen lot jeg meg imponere over hans fantastiske gitarspill. Noe av det som imponerer her, er Landrys valg av instrumenter fra låt til låt. Dette får fram ulike musikalske perspektiv uten å ødelegge helheten.

På enkelte låter er det et munnspill, en gråtende steelgitar eller ditto elektrisk gitar som diskret fargelegger. På andre låter finner vi en nydelig trompet – ikke ofte jeg sier det om et slikt instrument – eller strykere som fiolin, cello eller kontrabass som forsiktig underbygger stemningen. Men instrumentene går aldri i veien for hverandre.

Sitatet innledningsvis er hentet fra «The Place They Call Home». En klar melding om at Amerika er ute av kurs. Jegopplever at budskapet er det samme på «Nobody’s Coming»: «Nobody’s coming/ We’re on our own/ Nobody’s coming/ But we’re not alone//If you want salvation/That you can trust/Nobody’s Coming/It’s up  to us».

Vi må ordne opp selv!

Man kan ikke vente på en frelser, vi må ordne opp selv. Like viktig enten det er for å få inn en erstatning for Donald Trump eller det er for å løse klimakrisen. Temaet er ikke langt unna i den suggererende «Trouble Town» heller: «More than nations will be broken/From barren deserts to dead oceans/The final word will not be spoken/On the road to trouble town.»

Kjærlighetssangene har nødvendigvis et litt smalere perspektiv uten at jeg blir direkte oppløftet. «I Love You Too» som tittel på en låt, kan kanskje gi forventninger om en lysere retning. Helt til vi får vite at dette var et uærlig svar på «I love You», noe som forårsaker et forhold som deretter går over styr, og det hele avsluttes med at joda, «I love you too». Men da er det for seint.

På flotte «The Wolf» og albumets fine, men svakeste låt, «Angeline», er tempoet skrudd opp et par hakk, uten at budskapet er mer oppløftende av den grunn. Som siste låt gir Gill Landry oss litt tid til ettertanke gjennom den flotte instrumentalen «Portrait of Astrid (a Nocturne»). Astrid er kanskje en skandinav?

Jeg har nevnt mange låter allerede. Jeg vil imidlertid spesielt trekke frem «In The Refuge Of Your Arms». En nydelig melodi. Av typen som sniker seg inn i hjernebarken og blir der. Den vil ikke gå igjen, men er heldigvis velkommen til å bli. Sangen kan like gjerne være uttrykk for en nasjon i krise som et forhold som sprekker. Ensomhet og knuste drømmer.

Leonard Cohen og Jackie Leven?

Enkelte har nevnt Leonard Cohen som referanse for denne plata. Jeg er ikke helt fremmed for sammenlikningen, albumet har mye av den samme stemningen som Cohens siste album. Sammenlikningen treffer likevel ikke helt. Landrys baryton har riktignok blitt dypere og dypere på de siste albumene. Likevel tenker nok jeg heller på Jackie Leven når jeg hører Landry synge. Tematisk var også Cohen ofte innom både vanskelig kjærlighet og verdens tilstand, jf. apokalyptiske «The Future». Cohen hadde imidlertid ofte et snev av ironi og humor i sine tekster. Det finner Landry lite rom for her.

Til nå har min favoritt med Gill Landry vært det selvtitulerte albumet fra 2015. Denne er minst ett hakk bedre! Der 2015-albumer nok var litt ujevnt fremstår «Skeleton At The Banquet» som en helhet av utelukkende gode melodier og tekster, kanskje med det ene lille unntaket. Men dette er ikke for folk med et svakt hjerte. Bokstavelig talt og i overført betydning.

(Tidligere publisert i Popklikk)

Insisterende og mektig

Kyle Jenkins – Meltdown (album 2018)

«There are vultures in the sky
They live on a lake of fire
A nursing home of denials
We live on a lake of fire
My country of denials» 
- Kyle Jenkins i låten «Voltures»

Flere av låtene på Kyle Jenkins’ første soloalbum, «Meltdown» (2018) dveler ved de mørkere sidene ved samfunnet. Jeg oppfatter at han også stiller spørsmål som kan gå rett inn i debatten om hvordan vi skal stille oss til konflikter som utspiller seg i verden, eller for den saks skyld klimautfordringene, som i den sterke låten «Voltures», som denne artikkelens åpningssitat er hentet fra. «Voltures» er andre låt på albumet, en rocka og tøff låt.

Da har vi allerede blitt servert åpningslåten «See Saw», dumpehuske, en roligere akustisk låt med sparsommelig instrumentering. En låt om et forhold der hovedpersonene hele tiden er i utakt, slik jeg forstår den. Albumet «Meltdown» har både låter med utgangspunkt i samfunnsutfordringer og nære forhold, og kanskje er Kyle Jenkins mål med albumet nettopp å trekke paralleller mellom dem? På et av albumets nøkkelkutt, den fantastiske, til dels synthdrevne (?) «Sons & Daughters» er veien kort mellom det private og det universelle:

«We have build hurt out of homes
As we returned and turned to you
All your sons and daughters will burn to death
What will you do in the end 
Will you close your eyes
Pretend»

Krevende saker, dystre perspektiver. Men også en oppfordring om handling?

Spenningen mellom natt og dag?

I gjennomgangen av Kyle Jenkins’ sololabum og album med bandet Suicide Swans hadde jeg én «dark horse». Jeg ga albumet «Meltdown» den laveste av karakterne i gjennomgangen, 6 1/2 av 10, samtidig som jeg var åpen om at dette albumet ikke hadde satt seg, at det kunne være jeg ville se annerledes på det om jeg tok meg mer tid. Og det har jeg nå gjort!

Bare noen måneder etter mesterverket «la Jungla» med bandet Suicide Swans ga Kyle Jenkins ut sitt første sololbum, «Meltdown», i 2018. Kyle Jenkins møter oss på albumcoveret med et mørkt uttrykk og doble øyner, og understreker også med dette at albumet «Meltdown» ikke er gladpop.

Kyle Jenkins er en låtskriver og universitetsansatt fra Australia. Han ga i fjor ut to sololbum og et album med bandet Suicide Swans, et band som nå går inn i en ny fase under navnet Mt. Morning. Han ga i fjor også også ut to bøker med låttekster, dikt, malerier, tegninger og kunsteriske collager. I forordet til bøkene omtaler Aleaxandra Lawson ham som særdeles produktiv kunstner innenfor flere kunstformer i tillegg til å være en akademiker og leder av et fakultet for visuell kunst på universitetet og en ypperlig lærer. Navnet på bøkene, «Night Rainbows», kommer av at mye av hans egne kunstneriske verker blir laget om natta når alle andre sover, og om «Meltdown» uttalte han følgende til nettstedet Amnplify:

«Rather it was about ruminations of the world that came from staying up late at night seeing all these horrible situations playing out in the world and feeling a deep seeded feeling of isolation, loneliness and sadness for what was happening»

Dette er selvfølgelig ord som er minst like aktuelle i dag som i 2018 – ikke minst for nordmenn – etter to år med pandemi og der meningsløs krig har rykket inn i vårt nabolag. Det er endog mulig at låtene tolket i en slik kontekst kan bli for sterke for mange akkurat nå. Så jeg gir med dette også en liten advarsel mot denne tolkningen og å grave seg for langt ned i de dystrere sidene av albumet. Og tolkningene av låtene er også opp til mottakeren. Mye stor rockmusikk lever da også i spenningen mellom det dystre og det livsbejaende.

Siste del av sitatet i Amnplifys artikkel tyder på at albumet på flere plan også har røtter i Jenkins personlighet: «The album is really about the tension between dusk and dawn – that fine edge of a moment when the day and night are at tension between each other. A feeling I seem to have as a person.»

Likevel, jeg føler at albumet er mer natt enn dag, og kanskje det mørkeste av alle album Kyle Jenkins har deltatt på. På «Dawned» ber fortellerstemmen sin kjære om å la de tunge tankene få fred, og minner om at de beste sidene av ham er de delene som er den andre, så det er elementer av håp i enkelte låter.

Variert plate som vokser. Og vokser.

Sangene spenner i og for over et vidt spekter. Sparsommelige låter med akustisk gitar og munnspill og låter også med trommer, piano, klokkespill, blåsere og synther. Men dette er først og fremst rock. Låtene fremstår ikke like umiddelbare og fengende som på «la Jungla» og albumene som skulle komme i 2021. Likevel har låtene smått funnet sin plass. Flere av dem insisterende. De slipper deg ikke før de har satt seg, og når de har satt seg, er det for sent. Det var aldri noen tvil om at jeg måtte tilbake til «Meltdown».

Det er ikke alle tekstene på albumet som kan forklarer og begripes med to streker under. Men samspillet mellom musikk, og og Kyles stemme gir akkurat nok holdepunkter til at sangene kryper inn i både hode og sjel. Én av favorittlåtene mine på albumet, «Ryas», er en forsiktig låt med nesten bare Kyle Jenkins stemme og en akustisk gitar. En fantastisk flott låt, som egentlig hodet forstår lite av. Så fortvil ikke om det er krevende aspekter ved albumet. Potensialet for at låtene vokser like mye på deg som de har gjort på meg, er bare desto større.

Mektig.

Karakter: 9,5/10.

Bilde av et kunstverk av Kyle Jenkins fra boka «Night Rainbows, part 2»

Redigert.

Mickey Newburys lange vei hjem

Mickey Newbury – A Long Road Home (2001)

Så hadde han et mesterverk til i seg. Mannen som ga verden album som «Looks Like Rain» (1969), «Frisco Mabel Joy» (1971) og «Heaven Help The Child» (1973) var svært syk av lungesykdommen emfysem i 2001. Han hadde i flere år hatt hjelp av en oksygentank for å synge, og fikk fulltids oksygenbehandling under det som skulle bli det siste albumet han ga ut mens han levde. Det er ingen tvil om at livet hadde satt sitt preg på stemmen hans. Den flotte tenor-røsten var erstattet av en sjelfull stemme som bokstavelig talt sang på siste verset. Stemmen kledde likevel perfekt stemningen og sangene på «A Long Road Home».

CD’er kan være en god ting. Det er plass til dem i bilen, og der kan de noen gang bli liggende. Jeg husker slutten av en lang biltur for snart 20 år siden da vi fant fram «A Long Road Home», ei plate som fram til da stort sett hadde fått ligge i fred. Men nå var tiden inne. Kanskje var jeg så sliten at Mickey Newburys resignerte nostalgi var nødt til å treffe meg. Jeg hadde den gangen ikke noe sterkt forhold til Mickey, men hadde jo også kjøpt meg «Frisco Mabel Joy» på omtrent den samme tida slik at jeg hadde begynt med omtrent begynnelsen, men også slutten på Mickey Newburys platekarriere. Begge albumene har i dag en helt spesiell posisjon blant mine plater.

«I was born in a shotgun shack»

Ja, , han tar seg god tid, Mickey, og starter like godt med begynnelsen på den første låten, den ti minutter lange «In ‘59», en låt som tar lytteren gjennom flere tiår av hans liv. Han forteller om moren som ber om en bedre framtid, og om faren:

«He worked his fingers to the bone to make that shotgun a home. He kept his sadness deep inside; Had that dream the day he died»

Så mye to små setninger kan innholde av kjærlighet, forståelse og respekt.

Med oss på denne tidsreisen og på øvrige låter har han en rekke storartede musikere som trakterer ulike strengeinstrumenter som nydelig mandolin og akustiske gitarer, strykere, piano og lydeffekter. Ingen trommer. Vakkert. Nostalgisk. Vemodig. Ingen av låtene er spilt inn før. Med unntak av den da mer enn tretti år gamle «Here Comes The Rain, Baby», en låt som likevel passer sømløst inn, men som nok har en annen mening nå enn tidligere:

«Oh, I tried to keep the rain from fallin’
You know I tried to keep the rain from fallin’
It’s not the rain in the sky
It’s the rain in your eyes
Here comes the rain, baby»

Jeg tolker dette nå som en bønn om tilgivelse til hans elskede kone Susan for onde dager der han slet med depresjon, men også at han er klar over at han stadig sykere nå går inn siste fase av livet, mens Susan skal leve videre.

Bitterhet?

Sangen «So Sad» er nettopp det, trist, og kanskje litt bitter. Han tar ett oppgjør med de mørke sidene av musikkbransjen og egne utfordringer med den. Også dette en nydelig melodi, og en sterk og følelesladet overgang, fantastiske overganger var alltid en Mickey Newbury-spesialitet:

«Blue eyew died in Vegas when they blew away the Sands.
Elvis died in Memphis; boys they nailed him in one hand.
Haley died in Corphus Christi; died without a dime.
I am dead in Tennessee, they buried me alive.
And I am so sad……so sad……
The best I had …… is all I have…»

Doble Kristus-bilder? Metaforer så det holder!

Den lange veien hjem

Tittellåten er den andre låten på dette albumet som klokker inn på over 10 minutter. Også her er ånden villig, men kroppen skral. Mickey drømmer om et gjensyn med kjente og kjære steder og opplevelser. Han hilser til gamle venner. Og jammen nikker han til sin egen sang fra albumet «Frisco Mabel Joy», nemlig «How Many Times (Must The Piper Be Paid For His Song)»:

«Here’s to the piper; the bastard’s been paid»

Fantastisk. Albumet avsluttes med låten «116 Westfield Street», og det er da Mickey Newbury endelig er tilbake i barndomshjemmet forsonet med seg selv og livet han har levd:

«My life is measured in small bits and pieces of time.
Small bits and pieces of life that perfectly ryhyme.
116 Westfield Street»

For en måte å avslutte et album! For et album! Mickey Newbury hadde rukket å gi oss enda et mesterverk. Året etter døde han, 62 år gammel. Riktignok ble det gitt ut enda et studioalbum etter Mickeys død. «A Long Road Home» står uansett for meg som en helt perfekt ende på Mickey Newburys platekarriere. Ei plate å bli trist av på en god måte. Jeg sier som Mickey Newbury:

«Do you still have your dreams?»

Neil Young: Harvest Moon (1992)

1992: Neil Young— «Harvest Moon»/«Dreamin’ Man Live»

»And I’m gonna thank
That old country fiddler
And all those rough boys
Who play that rock ‘n’ roll
I never tried to burn any bridges
Though I know I let some good things go»

Neil Young ser tilbake, men velger en annen musikalsk form enn på «Ragged Glory» to år tidligere. Etter all støyen på den plata, den påfølgende turnèen og ikke minst miksingen av «Weld», hadde Neil Young pådratt seg betydelig problemer med ørene, og måtte dermed roe det helt ned. Kontrastene mellom en ny plate og forgjengeren ble dermed voldsomme.

Oppfølger til «Harvest»?

Mange ser «Harvest Moon» som en oppfølger til suksessen «Harvest» (1972): Ikke bare referansene i tittelen, Neil hadde også trommet sammen mange av de samme musikerne, Stray Gators (Ben Keith, Spooner Oldham mfl.) James Taylor og Linda Ronstadt. I tillegg bidrar også eks- kjæreste Nicolette Larson og halvsøster Astrid Young.

Neil har delvis benektet at «Harvest Moon» er en oppfølger til «Harvest» (1972), og stemningen er også mer neddempet. I forkant av innspillingen av «Harvest Moon» hadde Neil turnert solo med disse sangene, noe som nå er godt dokumentert i livealbumet «Dreamin’ Man Live» (2009) som har nære, såre og vakre tolkninger av låtene på «Harvest Moon». Rekkefølgen er annerledes og kanskje bedre balansert. Vi kommer nærmere Neil her.

Neils feminine side

På «Harvest Moon» er det i litt i større grad et filter mellom Neil og lytterne. Neil skal da også ha jobbet i månedsvis med å bringe platens «feminine side» ut til lytterne. Dette kan ha bidratt til at harmonisyngingen enkelte ganger blir vel voldsom og at platen i andre partier blir litt søtladen, jf. Jack Nietzsches strykerarrangement på «Such A Woman».

Da jeg tidligere fortalte bekjente at jeg liker Neil Young, ble jeg ofte møtt med et: «Ja, den musikken er jo fin, men veldig rolig. Liker du ikke noe med mer fart i?» Jeg anklager «Harvest Moon» for disse holdningene. Ikke misforstå, til tross for innvendingene ville jeg ville ikke vært foruten, Ben Keith krydrer som alltid med nydelig steelgitar, og bandet bidrar til at dette blir en annerledes plate enn det «Dreamin’ Man Live» er. Så ja takk, begge deler!

På albumet «Harvest Moon» er Neil ofte i det svært så poetiske hjørnet, med mange fine onelinere. En favoritt for meg er åpningen av åpningssangen, «Unknown Legend», der han, etter at Ben Keith har satt tonen på steelgitar, synger om daværende kone Pegi:

«She used to work in a diner
Never saw a woman look finer
I used to order just to watch her float across the floor»

Flott åpningsang. Fortsettelsen, «From Hank to Hendrix», er minst like fin. Musikken er nydelig, og jeg elsker trakteringen av trekkspill og munnspill. Neil Youngs fantastiske måte å kommunisere tekster og musikk på innebærer at han ofte kan riste liv i klisjeer og banaliteter uten at det blir platt. På papiret synes jeg denne strofen ser flott ut:

«I found myself singin’
Like a long lost friend
The same thing that makes you live
Can kill you in the end»

Tittellåten betyr mye for mange

Neste sang ut er «You and Me». En rolig sang som faktisk Neil sang åpningstrofene av på Bootlegen («Young Man’s Fancy» fra Massey Hall-tida ca 1971). Fin. Tittelåten har mange Neil Young- fans et sterkt forhold til. Det er mange historier om personer som har mistet sin livsledsager og ønsket seg denne sangen på konsert. Neil har flere ganger rørt oss gjennom å la disse ønskene bli oppfylt. Årsaken til at sangen stikker så dypt er nok at den er svært romantisk og som skapt til å forsterke gode følelser mellom mennesker. Kanskje er det strofer som denne som særlig gir gjenklang midt opp i sorgen. «Because I’m still in love with you, I want to see you dance again …»

Skal jeg være litt streng, kan jeg påstå at sangen «Harvest Moon» er den siste av klassikerne på albumet «Harvest Moon». Det betyr imidlertid ikke at lytteren har mange fine opplevelser foran seg: I «One of These Days» legger han frem en lang mer forsonlig linje overfor gamle samarbeidspartnere enn han tidligere gjorde i «Thrasher» på «Rust Never Sleeps» (1979). Mens han nå synger høyst velformulert: «I didn’t mean to burn any bridges, though I know I let some good things go»», sang han tidligere «I got bored and left them, there they were just dead weight to me» .

Sanger om hunden og sønnen Ben

«Old King» er en hyllest til Neil døde hund – en ok sang som Neil sikkert kunne lirt av seg i søvne. Avslutningslåta er den lange og ganske så ambisiøse «Natural Beauty». Sangen er tolket som en hyllestsang til Neils sterkt handikappede sønn, Ben, jf. følgende vers, som også sender tankene tilbake til albumet «Trans» (1982) og det intensive læringsprogrammet familien gikk gjennom i årene etter Bens fødsel:

«Heard a perfect echo die into an anonymous wall of digital sound
Somewhere deep inside of my soul»

De beste sangene er til Pegi?

Andre deler av sangen bringer tanken over på menneskenes misbruk av naturen. «Harvest Moon» er en plate som jeg synes lyser av store ambisjoner som til dels innfris. Platen er på mange måter sentral for vårt helhetsbilde av Neil Young. Mange av låtene er personlige. Mange fans forventet at låter som «Unknown Legend», «From Hank to Hendrix» og «Harvest Moon» ville forsvinne fra Neil konserter etter skilsmissen med Pegi rundt 2013. Det skjedde heldigvis ikke, og etter Pegis død i 2017 ble låtene sunget med ekstra glød. «New closeness between us» hadde for lengst erstattet «New distance between us» i låten «From Hank To Hendrix.»

Dette er en plate mange holder like høyt som «Harvest». Jeg er ikke helt der, men en riktig fin plate er det!