Ian Noe med glimrende album nummer to!

Ian Noe – River Fools & Mountain Saints (album 2022)

"One more night
coming down",
they cry.
One more night
through this hometown blur.
One more night
'neath this ancient sky
Take the time to recall who we were
– Ian Noe, «One More Night»

Ei uke med influensa har tatt på, men nå tror jeg det lysner. På fredag ba jeg dattera mi gå innom Platebutikken Big Dipper for å kjøpe Ian Noes nye album, «River Fools & Mountain Saints». Livet smiler igjen. Skjønt smiler. Det er mye trist og vakkert å gråte over på Ian Noes nye plate, men også mer humørfylte – musikalsk i hvert fall – godbiter å glede seg over.

Ian Noe synger om liv som har kjørt i grøfta

Ian Noe er en 31 år gammel singer-songwriter from Beattyville, Kentucky i USA. Hans hjemby har rundt 1 400 innbyggere. Hans debutalbum, «Between The Country», fra 2019 var av de flotteste albumene som ble gitt ut det året. Her synger han om rusmisbrukere, drap og tapt kjærlighet. Opptil flere gjenhør de siste dagene bekrefter at «Between The Country» er et helt obligatorisk album for oss elskere av gode singer-songwriteralbum. Ian Noe gjorde også sterkt inntrykk på meg som oppvarmingsartist for forbildet John Prine i 2020. På åpningslåten der, fantastiske «Letter To Madeleine», var tempoet skrudd ned er par hakk sammenliknet med på plata. «Gåsehud», skrev jeg den gangen. Deretter fulgte flere låter fra «Between The Country». Knappenålstille i Oslo Konserthus! Ian Noe er tilbake i Norge i juni i år!

Ian Noes nye album har omtrent samme temaer som sist. Noe tegner gripende portretter av folk som har kjørt livene sine i grøfta: «A rougher ride, but I saw more interesting people there», som Neil Young sa for snart 50 år siden. Vi har beveget oss ut av småbyen og møter «River Fools» og «Mountain Saints». Kanskje er de ikke like langt ute å kjøre som på «Between The Country» på det verste, og Noe selv sier det skal være en eim av håp på albumet. Den kan dog være vanskelig å få øye på.

Mer country-rock enn sist

Når man har blitt så glad i et album som jeg ble i «Between The Country», møter man et nytt album med et sett av forventninger. Jeg forventet mer av akkurat det samme som sist; dette hypnotiske hjørnet som Barna Howard og Ian Noe hadde funnet, nesten for seg selv. For en artist kan slike forventninger være ødeleggende. Man kopierer seg selv, men når ikke helt opp til nivået fra forrige album. På «Between The Country» var det folk-balladene, med de fantastiske refrengene og punchlinene som dominerte: «If tonight doesn’t do me in»! Ian Noe har på dette albumet utvidet det musikalske spekteret, halvparten av låtene er country-rock-låter med ganske høyt tempo og bluegrasselementer. På forrige album var allstedsnærværende Dave Cobb produsent. Denne gangen har Noe produsert selv sammen med Andrija Tokic.

Den friske åpningslåten «Pine Grove (Madhouse)» bærer tydelig bud om at dette ikke bare er mer av det samme som på forrige album. Mange instrumenter, blant annet et rocka piano, setter sitt preg på den herlige låten. Teksten er inspirert av pandemien:

«I wanted to start the record off with the words ‘stranded inside a madhouse,’ just like we all were for the longest time» – Ian Noe til Rolling Stone

Låt nummer to og tittellåt nummer én, «River Fools» – just a river fool high on good ol’ mountain wine – er av disse tidløse, noen vil kanskje si gammeldagse – countrylåtene der du har hørt alle ingrediensene før, men som det fungerer! På denne og flere andre låter får vi feler, gitarplukking og elektriske gitarer. På «Tom Barrett» er på den andre siden et orgel sentralt plassert i lydbildet. To blueslåter, «POW Blues» og «Burning Down The Prarie», er plassert etter hverandre på side to og er musikalsk svært like. Begge eksploderer i herlig øs underveis i låten. Likevel et variert album innen sine grenser, dette! Selv om dette ikke er hva jeg fikk sist, og albumet umiddelbart skuffet meg, har spillegleden, låtene og refrengene for lengst overbevist om at dette albumet blir stående som en favoritt fra 2022.

Gode personskildringer, og låter!

Men når alt er sagt og skrevet er det kanskje – og bare kanskje – dvelende, spartanske låter som «Ballad Of A Retired Man», «Mountain Saint», One More Night» og «Appalachia Haze» jeg liker aller best, låter som kunne passet godt inn på «Between The Country».

«Ballad Of A Retired Man» avslutter side én, og samtidig endrer albumet karakter, nå blir det mindre countryrock, mer ballader. «Ballad of A Retired Man» er én av flere låter om krigsveteraner som ikke kommer seg videre i livet – «I’m still the same old baby stuck in Vietnam». Den skiller seg ut ved at den verken har refreng eller setninger som blir gjentatt. Forsiktig gitar og orgel, en enkel melodi og Noes stemme er nok.

Tittellåt nummer to, «Mountain Saint», åpner side to av albumet, og avslører at albumet har ambisjoner om å levere en enda bedre andre halvdel enn første, og albumet kan ha lykkes med det! «Mountain Saint», er rett og slett en nydelig historie både i tekst og musikk. På denne låten får vi også en fin overgang, flere av dem ved neste korsvei, Ian!

«She ends her day with her favourite bourbon, warming up while it’s turning cold…

She’s riding high ‘neath the southern sky, that little mountain saint.»

«One More Night» har ett av disse sterke refrengene som Noe er så god på. Som om ikke steelgitar er nok, bidrar et valdhorn til å skape ekstra blå stemning på denne sjelfulle låten.

På «Appalachia Haze» avsluttes hvert vers med denne låttittelen. En akustisk gitar og en steelgitar bidrar til å male frem bildene av ulike personligheter i møte med en flom. Kanskje er dette av låtene som likevel har elementer av håp i seg? Tja. Gripende låt, der steelgitaren er så trist og vakker at den nekter tårene å forlatte øynene:

«And here comes John
with his buttons on.
He's optimistic still.
Stand in the rain
forna good campaign,
they tell him how he feels.
Said "You see
they’re just like me.
We're in for the glory days."
The saviors come
to lead us from
this Appalachia haze»

Også den siste låten «Road May Flood/It’s A Heartache» tar utgangspunkt i en flom. Det er også litt for de som liker Bonnie Tyler her, når denne låten sømløst glir over i «It’s A Heartache» fra 70-taller, en låt Noe har stjålet noe av melodien fra på sin «Road May Flood». Jeg er usikker på hva jeg synes om det, men kanskje er det likevel passende når historien i låten er så bunnløs trist? Og helt til slutt kommer strykere inn også.

Toppklasse

«River Fools & Mountain Saints» har altså melodier og uanstrengte tekster i toppklasse, omtrent hele veien. For meg er det få som kan konkurrere med dette albumet så langt i år. Kanskje skal jeg gå helt opp til karakteren 9/10?

Punclines? Joda, vi finner det også på dette albumet, for eksempel på låten om mannen som kommer hjem til et tomt hus etter et to år langt forhold. Du kan velge om du lar den ganske glade melodien eller den tunge teksten prege humøret ditt. Jeg måtte ta noen hjelpeløse dansetrinn på gulvet sist jeg hørte låten, det vil si i dag, en søndags morgen:

«Now every morning is a quiet mess
with these things I can't forget,
Ain’t that about as lonesome as it gets?»

Tolv triste sanger til også å bli litt glad av. Forbildet John Prine ville vært stolt.