Suicide Swans – la Jungla (2018)
Den fantastiske låten «Don’t Fade On Me» starter ballet, og vi er allerede gått i gang med et album som ikke er over med det første. Heldigvis. Herfra og ut er det alvor. Med passe doser råskap og desperasjon i musikken og Kyle Jenkins’ stemme, ispedd litt mer ettertenksomme øyeblikk, kan Suicede Swans’ album «la Jungla» sammenliknes med 80-tallets Steve Wynn og Dream Syndicate på det beste. Jeg elsker låter som roer ned, for så å skru opp tempoet og la gitarøset herje, slik vi får mange ganger på dette albumet, ikke minst på låten «Paloma». Bedre blir ikke rock i dette årtusenet!
«We had recorded the follow up to our sophomore album (that took months to make) in only 14 hours. It would be called la Jungla aka ‘the Jungle’, a metaphor for themes inherent not only in the songs but also the journey of searching for something unknown in the recording process.»
Fort gjort å spille inn, kanskje. Likefullt er vi kommet fram til albumet som fremstår som selve mesterverket til australskeSuicide Swans, «la Jungla» fra 2018. 1 time og 23 minutter. 13 låter. Albumet kjennes ikke ett minutt for langt. Trening kan være kjedelig, men minuttene flyr når tretten minutter lange «The Ocean Only Has Eyes For You» setter i gang, en låt som ble spilt inn på én tagning. Jeg fikk kjeft da jeg i et diskusjonsforum namedropper nesten hele albumet og glemte å nevne «Proud». Det er herved gjort.
«Here On Out, Turn Of The Lights» går også over 10 herlige minutter. Kyle gir gode forklaringer på tekstene på albumet på bandcamp, og jeg lar ham igjen slippe til:
«I wanted to write a song that had two parts to the story, a Side A / Side B vinyl feel. So first part: ‘Here On Out’ is all about being completely committed to someone and that it is just the two of you taking on the world while building your own new world at the same time in a complete bubble of blissful ignorance. The second part: ‘Turn Off The Lights’ is all about that world you’ve built coming to an end and trying to face it but denying it somewhat at the same time. Everything comes to an end and that’s the sad fact of reality.»
Trist, men nydelig. Og stort dårligere er ikke «Pastures». «Jeremiah Joe» er en låt som utvikler set mot et klimaks, og da får Kyles stemme virkelig kjørt seg. Vi får mye straight rock på dette albumet. Jeg tenker Neil Young & Crazy Horse. Mer sofistikert og et rikere lydbilde, kanskje. Men innspillingsmetode og strofen «Rust never sleeps on the road» og til dels lange jammer sender jo tankene mine i den retningen. På flere låter tar Kyle seg god tid. Låtene trenger ikke gå unna på rekordtid. De er for gode til det. Kyles vokal er enda mer uttrykksfull enn tidligere.
Men helt til slutt countrylåten «Wolves», en låt Kyle sier skal fungere både som en slutt på «la Jungla», men også som et frampek mot det som skulle bli siste album under navnet Suicide Swans, «Reservations».
Når plata er over, er forhåpentligvis treningsøkta for lengst over. Men kanskje sitter jeg i garderoben med headsett på ørene, og hører plata ferdig før jeg går i dusjen. For ett år siden hadde jeg ikke hørt om Suicide Swans. Nå er jeg avhengig.
10/10.
Gubberock 