Jerry Leger & The Situation, konsert på Krøsset i Oslo, 21. april 2022
Jerry Leger. Etter konserten fikk en starstruck fan hilse på ham.
Nei, dette er ingen konsertanmeldelse. Dette er en rapport fra en fan av Jerry Leger som endelig fikk oppleve en av sine store låtskriverhelter live igjen! Jeg så ham fram til nå eneste gang på Cafe Mono i Oslo i 2018. De to siste årene har han måtte avlyse på grunn av pandemien, men nå er han og det fire mann stor bandet, inkludert ham selv, endelig tatt turen fra Toronto i Canada til Europa igjen. I dag spiller de på Ringebu og i morgen er det Trondheim som står for tur.
Men det var på konserten i går dette skulle handle om. Vanligvis skriver jeg store deler av slike omtaler på T-banen på vei hjem fra konsert. Denne gangen ble jeg sittende å fordøye og prøve å lande litt, så da ble det å skrive på tur til Liverpool i stedet!
Da jeg ankom en halvtimes tur før konserten, hadde allerede det som skulle vise seg å være Gubberocks utsendte fotograf og filmregissør ankommet, og det ble en hyggelig prat om Neil Young og slikt!
Men plutselig var konserten i gang! Jerry og bandet gikk rett på en knall-låt fra det ferske albumet, «Nothing Pressing», nemlig rockeren «Kill It With Kindness». Deretter fulgte mange av de flotte låtene fra det albumet, hvorav er høydepunkt for meg var den følelsesladede «Sinking In» med Jerry The Folksinger alene. Et stykke ut i konserten forteller Jerry at han skal gjøre en låt etter ønske fra én i publikum. Det viser seg at Gubberocks «filmregissør» har skrevet til ham og bedt om «Factory Made». Denne superfengende låten fra albumet «Early Riser» (2014) . Versjonen vi får bygger seg gradvis opp og er enda bedre enn jeg kan huske fra Cafe Mono for fire år siden. Takk til «filmregissøren», og til Jerry Leger selvfølgelig! Ja, ikke minst den strålende vokalisten Jerry Leger.
Senere fikk vi solide rockere som en glimrende «The Big Smoke Blues» fra «Nonsense & Heartache» (2017), og Gubberocks journalist digget, til ham å være, hemningsløst. Men konserten gikk ubønnhørlig mot slutten, og det var så altfor mange kremlåter det ikke ble plass til. Og noe manglet mer enn noe annet. Jerry hadde på forhånd lovet meg den fantastiske morderballaden «John Lewis» fra den tolv år gamle plata «Traveling Grey». Hadde han glemt den? Men så, langt inni ekstranummerne, kunne Jerry fortelle at han skulle oppfylle et ønske til, og så begynner det:
«A coat of mystery hangs on the wall Of the thick cool breeze He tips his charcoal cap To the girl he won't win back Even if he acts nicely»
Deretter syv minutter med pur nytelse, syv minutter som går så altfor fort. Gubberocks filmregissør skjønte hva som var på gang og foreviget det hele, se lenke. Hadde dette vært den eneste låten Jerry sang den kvelden, hadde det likevel vært verdt inngangsbilletten og turen til Oslo sentrum. Men det var det jo ikke, og kvelden var ikke over. Jeg fikk en hyggelig prat med ham og en signert LP med hjem. Gled dere Ringebu og Trondheim! Kom snart tilbake, Jerry!
Fotografer og regissører: Svein Øvregård, Tore Øvregård og Tormod Reiersen
18-åringen fra Tromsø slipper i dag en selvtitulert EP’en der hun selv har skrevet fire av låtene alene eller sammen med Mads Ystmark. Den siste er en coverlåt, «Moon», skrevet av Mattias Areskog og Mattias Hellberg. Vilde har en vakker og spesiell stemme som kanskje kan minne litt om Unnveig Aas, en annen artist på plateselskapet Mother Likes It Records.
Vilde forteller at hun fikk sin første gitar som seksåring. Hun kommer fra en musikkinteressert familie som har matet henne med nye forskjellig musikk. Stilmessig er da også EP’en en smeltedigel av country, rock og pop, og det store bandet hun har med seg sørger for et innholdsrikt lydbilde som kler stemmeprakten godt. Vilde Bye Martinsen, som er hennes fulle navn, synger og spiller gitar. Med seg har hun Mads Ystmark på gitar og vokal, Mikael Pedersen Jacobsen på slaginstrumenter, Ida Karoline Nordgård på bass, Håvard Stangnes på steel gitar og resonator gitar og Erik Nilsson på orgel. Ariel Joshua Sivertsen spiller bass og har også produsert EP’en.
Tekstene på EP’en tar for seg temaer som jakten på kjærligheten, lengsel og savn. Åpningslåten «Longing For You» er intet unntak i så måte. En fengende låt med fine gitarer og der lap steelen til Håvard Stangnes bidrar med countryfølelse. Mange strålende partier, dog Kanskje litt mye gjentak av teksten mot slutten? «Adore – Ignore» ligger stilmessig i samme landskap. Også her strålende partier der Vildes stemme treffer en nerve hos denne lytteren. Litt forsiktigere produsert, uten at det gjør noen ting!
Kanskje stikker coverlåten «Moon» av Mattias Areskog og Mattias Hellberg seg litt ut som den aller beste låten. Her snakker vi klasse! Jeg har hatt den i hodet en ukes tid, og den nekter å slippe taket. Låten ble opprinnelig gitt ut på Mattias Hellberg-albumet «High in the Lowlands» (2012). Vilde forteller at hun begynte å spille den på kassegitar, først hjemme og etter hvert i livesettene sine. Originalen er nydelig og har en forsiktig og intim produksjon. På Vildes EP er den spilt inn med fullt band live i studio. En flott og annerledes versjon av en veldig fin låt som fortjener at Vilde trekker den fram! Igjen setter flotte gitarer av ulikt slag sitt preg på låten.
Nest siste låt, «Like A Lot», er den mest rocka og poppete låten på albumet, og kanskje den jeg liker minst. Lydbildet er et landskap jeg sjelden ferdes i – så vi snakker nok like mye om smak som kvalitet. Likevel, det er nok noe ved låten, selv om jeg ikke har knekket koden helt.
Helt til slutt får vi låten «Leave», og da er jeg mer på hjemmebane. Her tar Vilde det helt ned, bare henne og gitaren, krydret med litt orgel av Erik Nilsson. Her viser hun til fulle at hun også står godt på egne bein, uten stort band. En flott avslutning på denne EP’en!
Dette er blitt en fin og løfterik samling av låter, der Vildes stemme bidrar til å gi låtene et solid løft. Det er bare å glede seg til enda mer fra Vilde Bye! Karakter: 7,5/10, eller kanskje enda litt høyere. Vilde håper å kunne gjøre mange konserter framover, så kanskje blir det en mulighet til å se henne der du bor?
«Here are some eyes They are brigher than yours Put them on for the public Here’s a smile And a stronger core Put them on they’ll never notice» – Rebekka Lundstrøm på «Almost Ready To Go».
Forsiktige strengeinstrumenter, så er Rebekka Lundstrøm i gang med førsteverset på første låt «Almost Ready To Go» på hennes nye album «Silent Storms». En låt som handler om forskjellen hvem vi er og hvem vi ønsker å fremstå som. En nydelig låt med et flott refereng – blant platas aller fineste.
Det har gått to år siden den Arendal-baserte artisten Rebekka Lundstrøm platedebuterte med et brak. Med et brak? Tidspunktet for utgivelse var ikke optimalt for å si det forsiktig. Lockdown én dag etter utgivelse stoppet releasekonserter, dessverre. I min bevissthet var det likevel en albumdebut av det enestående slaget. Hennes album «Carousel» gjorde sterkt inntrykk på meg, og var for meg av de aller fineste albumene som ble gitt ut i 2020. Her sang hun personlig om oppturer og nedturer og ikke minst om å gi seg selv en ny start gjennom å satse på en artistkarriere i en alder av 40 år.
Og konserten jeg fikk oppleve på Brød & Sirkus i fjor høst var også særdeles minneverdig og bar bud om at også hennes neste album ville ha mange sterke låter!
Kamp for å finne sin plass
Og nå er neste album her. Og som det innfrir! Vi møter igjen den Rebekka vi ble glad i på «Carousel». Fortsatt skriver hun med utgangspunkt i eget liv og egne kamper. Håp og drømmer. Finne sin plass i livet. Etterhvert oppdager jeg også at det er noen musikalske forskjeller og utvikling fra sist.
I fjor sommer ga Rebekka ut låten, «Breathe», en låt jeg var svært begeistret for. Enyeto Kotori Design stod bak den fantastisk flotte videoen som fulgte låten. Denne gangen står Enyeto Kotori Design bak albumcoveret. Rebekka forteller at forsiden symboliserer hvem man ofte prøver å fremstå i offentligheten: «Maske på, inntakt, hel og fornøyd i en tilværelse som føles kunstig og litt uvirkelig.» Baksiden er den nakne sannheten, forteller hun: «Sånn man egentlig føler seg under maska og den fine kjolen; herpa, utslitt og omgitt av mørke.» Og da er veien kort til tematikken i åpningslåten, «Almost Ready To Go», sitert innledningsvis, samt flere andre låter på albumet. Albumtittelen «Silent Storms» er en metafor de stille kampene man kjemper med seg selv. De som ikke er synlige for andre og man kanskje ikke prater om eller vil vise til omverdenen, forteller Rebekka.
Lydbildet er som på «Carousel» preget av strengeinstrumenter som banjo, mandolin, bass og gitarer uten trommer. Her er intet overflødig og overdådig, men heller intet som mangler innenfor rammene for dette albumet. Simen Svanevik Bendiksen på gitarer, André Sandal Stenersen på mandolin og kor, Ole Kelly Kvamme på kontrabass – jeg elsker kontrabass – og Geir Emanuelsen med banjo. Noen har sammenliknet Rebekka Lundstrøms stemme med Nanci Griffithts. Selv synes jeg Rebekkas stemme er unik og lett gjenkjennbar. Det er likevel noe med mange av låtene og den lettbeinte måten de fremføres på som kan trekke tankene i Griffiths retning.
Rebekka har denne gangen produsert albumet sammen med Rasmus Solem som også spiller på tangenter og trolig bidrar til at enkelte av låtene og koringen får et litt mer atmosfærisk preg enn på «Carousel». Lydbildet blir fyldigere, og det bidrar til at jeg holder på interessen lenge. Etter to ukers lytting, synes jeg plata fremstår enda bedre i dag enn i går! Det kunne likevel vært spennende å høre hvordan enkelte av låtene hadde fungert med en røffere innpakning, – ikke at de hadde vært bedre, men jeg tror det kunne fungert!
Foto: Niklas Mørkland
En ny start
Jeg oppfatter den fine «Starting Again» som et nøkkelspor på albumet, i den grad vi kan snakke om nøkkelspor på denne samlingen av flotte sanger. Herlig samspill mellom kontrabassen og det jeg tror er mandolin! Kanskje er både tekstoppbygging og melodi litt inspirert av Blaze Foleys «Clay Pigeons»? Som på «Carousel» søker Rebekka etter en ny start. Hun vil rykke tilbake til den bekymringsløse ungjenta hun var, den gangen hun var noen tapte illusjoner fattigere. Jeg skriver «fattigere», for vekst betinger også tap, skuffelser. Vi starter aldri helt på nytt, samtidig er det aldri for seint for en ny start!
«Soul Searching & Songwriting» er er annet viktig spor på albumet. Tempoet skrus opp litt, og strengeinstrumentene fargelegger langt framme i lydbildet. Tamatisk beveger vi oss ikke langt fra «Start Again»:
«I thought that soul searching and songwriting Would get me off this ship But I’m still lost on open water On this never ending trip»
Rebekka innser at heller ikke låtskrivingen vil gjøre livet hennes perfekt. Ikke minst er dette en erfaring hun må ha gjort seg under pandemien. Men kanskje finner hun en måte å fortsette dette livet på, uten igjen å starte på nytt, ikke helt på nytt i hvert fall:
«And somewhere in all the turns I take I’ll find a way to mend my broken parts»
Sterk helhet!
På «Carousel» var det én låt jeg gikk ganske fort lei av, og som jeg ikke syntes passet helt inn, «Talk With You» – der er nok mange uenige. På «Silent Storms» har jeg ikke fått øre for en slik låt. Her fungerer alt, og det kan være litt tilfeldig hvilke låter jeg trekker fram. Kanskje er det «Better Unsaid» eller «The End Is The Beginning» som får plass på lista over årets beste låter? På spøkelsesaktige «Your Call» – samme stemning som albumcoverets bakside – bidrar Rolf Magne Asser med sin dype stemme til å skape kontraster til Rebekkas flotte stemme. Også på andre låter er det gjort grep som skaper den nødvendige spenningen og variasjonen som gjør at dette blir noe enda mer enn et nær perfekt album. Hør kontrabassen og dynamikken mellom vers og refreng på låten albumets tittel er hentet fra, «Running Out Of Time» og det periodevis svevende lydbildet som jeg vil anta at medprodusent og tangentmann Solem har noe av æren for. Eller den fine og til dels litt originale koringen på andre låter. Aller siste låt «Take Back The Night» er spilt inn live hjemme, alene med gitaren. Lydmessig føler vi oss tatt tilbake i tid, mens vi blir minnet på at Rebekka fører arven fra tidligere storheter videre.
Trolig blant årets aller beste norske album
Med «Silent Storms» har Rebekka Lundstrøm laget nok en plate basert på egne erfaringer, men med tematikk som vi alle kan kjenne oss igjen i, i større eller mindre grad. Hun gir mye av seg selv. Instrumentering og produksjon er utsøkt. Låtene er i eliteserien, og totalinntrykket jeg sitter igjen med kan måle seg mot «Carousel», kanskje er «Silent Storms» til og med enda mer slitesterkt. Det er mange norske americanaartister som får mye oppmerksomhet om dagen. Det er fint, men nå er det vel Rebekkas tur? Det er som alltid litt vanskelig med karakterer. Jeg lar det stå til og gir sterke 9/10. Uansett helt i toppen når jeg en gang skal oppsummere årets beste norske plater.
Det er veldig hyggelig å se at releasekonserten hjemme i Arendal på fredag er utsolgt, særlig med tanke på hvordan det gikk sist. Og for oss som ikke kan være til stede blir det helt sikkert nye muligheter!
Albumet er tilgjengelig fra fredag 22. april.
André Standal Stenersen og Rebekka Lundstrøm på Brød & Sirkus i Oslo, august 2021. Foto: Tormod Reiersen
For noen uker siden skrev jeg om Jerrys nye, flotte, album, «Nothing Pressing». Under kan du lese samtalen jeg hadde med ham før hans avlyste turné i 2020.
Jeg var så heldig å få en prat med Leger om å lage musikk, inspirasjonskilder og om flere av låtene på hans da siste album, «Time Out For Tomorrow», en plate som har høstet god kritikk i musikkmagasinet Uncut og hele 4 ½ av 5 mulige stjerner i den europeiske utgaven av Rolling Stone.
Jerry Leger nyter stor respekt blant låtskriverkolleger. Ron Sexsmith er både fan og kamerat, og Michael Timmins fra Cowboy Junkies har produsert hans siste album. Jeg opplevde Jerry Leger & The Situation på den nå nedlagte Café Mono i 2018, hvor de leverte en flott konsert! De promoterte da det strålende dobbeltalbumet «Nonsense And Heartache», som hadde like deler rock og country og ble en døråpner for mange i Norge.
Jerry Legers dedikerte og sterke stemme og drivende sanger, gjorde at han raskt ble en favoritt hos meg, og den artisten jeg spilte mest i 2018. Jeg oppdaget også at han er en svært hyggelig og imøtekommende person:
– Velkommen til Norge, Jerry. Vi ser frem til å se dere i mai. Har du vært i Norge før?
– Jeg ser frem til å komme til Norge. Dette blir det tredje besøket, vi besøkte dere også i 2018 og 2019.
– Som 19-åring i 2005 debuterte du med en sterk, selvtitulert plate som har fulgt meg på mange treningsøkter. To favorittlåter herfra er «Winch The Killer» og den Kurt Vonnegut-inspirerte «Player Piano». Kan du fortelle oss litt om debutalbumet og arbeidet med det?
– Vel, vi hadde tenkt å gå i studio én dag for å spille inn noen få sanger til en 3-spors demo eller singel. Denne tenkte vi å bruke til å få folk til konsertene våre og for å ha noe å selge til dem. Den første dagen spilte vi inn omtrent fem eller seks sanger, så Tim Bovaconti, som produserte, foreslo at vi skulle booke en dag til å spille inn et fullt album. Det var der det begynte, jeg var bare 19 år og opprømt over å utgi mitt første album. Plata ble hovedsakelig spilt inn live i studioet, i en gammel bygning som pleide å være et kjøttpakningsanlegg.
Etter debutplata fulgte en rekke flotte album med sanger som «Too Broke to Die», «Old Shoes On My Feet» og «Rasberry Bush». Men la oss dvele litt ved albumet «Travelling Grey» fra 2010. Dette er en singer / songwriter-plate med et bemerkelsesverdig antall flotte sanger. Sterkest av alle skinner «John Lewis».
– Hva synes du om «Travelling Gary» i dag, og hva er bakgrunnen for «John Lewis»?
– Jeg har ikke hørt på «Travelling Grey» på lang tid, men jeg husker at jeg som låtskriver var veldig stolt av den. De fleste tekstene ble skrevet før melodiene. Jeg tilbrakte mange timer på kaffebarer samtidig som jeg skrev på dette albumet. «John Lewis» var et nytt forsøk på å skrive en morderballade, noe jeg også hadde gjort på det forrige albumet med «Raspberry Bush». «Raspberry Bush» var basert på en kriminalsak i Toronto, mens «John Lewis» er en fiktiv historie og i den gamle folktradisjonen. Jeg valgte nettopp navnet etter å ha hørt det i den gamle balladen «Omie Wise». Vi spiller fortsatt sanger fra alle platene våre. Vi begynte å spille «John Lewis» igjen for noen år siden, kanskje vi også spiller den på denne turnéen.
Nytt album! Foto til høyre: Laura Proctor.
– Det siste albumet, «Time Out for Tomorrow», er, i likhet med «Early Riser» og «Nonsense And Heartache», produsert av Michael Timmins fra The Cowboy Junkies. Hva har han bidratt med?
– Han sørger for at vi holder oss til retningen vi har valgt for det enkelte album og hjelper oss med å bruke de beste opptakene av låtene. Han blander seg lite inn i arbeidet vårt, noe jeg liker. Når han først gjør det, blir det som regel bedre. Han mikser også albumene, og det er en helt annen kunstform som han er god på.
– «Time Out For Tommorow» er en samling av svært fengende sanger?
– Ja, jeg ønsket å lage et mer umiddelbart album denne gangen uten å gå på akkord med meg selv. Sanger som «Buckskin Wall» eller de lange jam’ene på «Nonsense and Heartache» ville ikke ha passet på denne. Jeg ønsket å holde det stramt og tror at dette er det mest fengende albumet jeg har laget.
– Når jeg hører på musikken din, synes jeg ordene flyter så uanstrengt sammen med musikken, som om det ikke kostet noe å lage tekstene. Er det riktig? Lager du tekstene til melodiene, eller er det omvendt?
– På mange av låtene på dette albumet skrev jeg tekstene og musikken samtidig. «I Would» og «That Ain’t Here» er mine favoritter på denne plata. I «That Ain’t Here» stiller jeg blant annet spørsmål ved hvordan en person kan hate en annen uten engang å kjenne eller bruker tid på å forstå den andre. Det synes jeg er underlig.
– «Burchell Lake» handler om en by alle har flyttet fra, en «spøkelsesby». Hva er tankene dine om at befolkningen i mange land, inkludert Norge, i økende grad konsentreres om storbyene?
– Vel, alt jeg kan si min mening om er Toronto, Canada, der jeg bor. Levekostnadene øker, men for mange øker ikke lønningene i samme takt. Jeg opplever at kunsten lider, og at mange musikere ikke får tilstrekkelig støtte av de som har økonomiske midler til å fremme et blomstrende kulturliv. «Burchell Lake» kan definitivt sees på som en metafor for å bruke, misbruke og etterlate det du ikke lenger trenger.
– Min største favoritt på «Time Out For Tomorrow» er «Survived Like A Stone». Hva handler den om?
– Trommeslageren min, Kyle Sullivan, er veldig interessert i geografi, og det bare satt fast i hodet mitt hvor mange steiner som har overlevd på jorden i millioner av år, og at så mange ting, inkludert oss mennesker, kommer og går. Sangen har nok også en åndelig dimensjon.
– Hvilke inspirasjonskilder og favoritter har du innen musikk og litteratur?
– Innen musikk er det mange, men jeg antar at de som har hatt størst innflytelse på min tidlige låtskriving er Hank Williams, Bob Dylan, Lightnin ‘Hopkins, Tom Waits, John Lennon, Gordon Lightfoot, Elvis Costello, Leonard Cohen, Neil Young, Lou Reed. Mange! Senere ble jeg opptatt av folk som Gene Clark, Warren Zevon og Ronnie Lane. Tidlig rock ‘n’ roll som Buddy Holly, Chuck Berry, Everly Brothers og The Drifters, har jeg hørt helt fra fødselen av.
– Min første favorittforfatter var Kurt Vonnegut, jeg er også svært glad i Jack Kerouac og Charles Bukowski. Leonard Cohens romaner og poesi er eksperimentell, men gir inspirasjon til min egen låtskriving. Patti Smith er en flink artist – se hennes versjon av «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» på nobelprisutdelingen for Bob Dylan – men hun skriver også veldig bra. Jeg leser også klassisk litteratur som Hemingway og ser fram til å lese flere bøker av Joan Didion.
– Det var en lang rekke artister der flere også er blant mine absolutte favoritter. Du nevner Bob Dylan, han har vært viktig for deg?
– Min far har alltid vært Dylan-fan. Jeg vokste opp med å høre mye på samleboksen «Biograph» og ble også tidlig introdusert for live-albumet «Hard Rain» som jeg fremdeles er svært glad i. «Hard Rain» har min favorittversjon av «Oh Sister». Etter hvert som jeg ble eldre, begynte jeg å kjøpe flere av albumene hans som «Freewheelin‘» og «‘Bringing It All Back Home». Jeg ble besatt av låten «Hurricane», som finnes på «Desire»,etter å ha hørt et kort klipp av den i filmen «Dazed and Confused».
– Dylans musikk hadde definitivt innvirkning på meg da jeg begynte å prøve og skrive mine egne sanger som 10-åring. Da jeg var rundt 14 år, oppdaget jeg albumet «Another Side of Bob Dylan». Jeg skulket faktisk skolen, gikk på biblioteket og hørte det om og om igjen. Jeg dissekerte sangene, de snakket virkelig til meg. De hadde stor innflytelse på skrivingen min fra og med dette tidspunktet. «Another Side of Bob Dylan» er av de platene som har påvirket meg mest, og «To Ramona» er en av mine favoritt Dylan-sanger.
Og hvor starter du hvis du ikke kjenner Jerrry Legers musikk? Jeg foreslår albumene «Travelling Grey», «Nonsense & Heartache» og «Time Out For Tomorrow». Samlingen av gamle favoritter, «Too Broke to Die» er også et flott utgangspunkt.
Jerry Leger & The Situation, Mono i Oslo. Foto: Tormod Reiersen
Gubberock 