Bruce Springsteens folk-klassiker fyller 40 år i år

Bruce Springsteen – Nebraska (album 1982)

Fra plateomslaget til «Nebraska»
«I saw her standing on her front lawn just twirling her batonMe and her went for a ride, sir, and ten innocent people died»

Åpningen på Bruce Springsteens album «Nebraska» (1982), tittellåten, tar oss rett inn i et landskap befolket av massemordere og andre kriminelle. Selve låten tar utgangspunkt i Charles Starkweather, som sammen med sin kjæreste drepte 11 personer i 1958, inkl. en som var drept før låtens historie startet. Men Nebraska handler ikke bare om kriminelle, men også om barndom, håp og drømmer. Ulike utgangspunkt til tross, er det tematisk også forbindelseslinjer mellom livene som har gått over styr og Springsteens egne erfaringer. «Hvorfor gikk det galt?» versus «kunne det gått galt?», kanskje. Eller feilsteg på ulike nivåer, om du vil. Springsteen var ute etter en følelse på «Nebraska», en grunnstemning, som skulle føles som en verden han kjente fra barndommens mysterier, og som han fortsatt bar inni seg, forteller han i sin selvbiografi, «Born To Run».

Bruce Springsteen – folkartisten

Mitt beste minne fra ganske mange stadionkonserter med Bruce Springsteen og hans E Street Band er fra snart ti år siden på Telenor Arena. Vi er tidlig ute, folk sitter ute i sola og koser seg. Kona og jeg blir likevel enige om å gå inn og finne feltet vårt. På vei inn sier kona: Hør, det er Bruce». «Nei», sier jeg. «Det kan det ikke være». Jo, det var det. Der framme står Bruce Springsteen alene og gjør én av mine favorittlåter med mannen, «Growin’ Up», og deretter får vi enda noen låter med Bruce Springsteen, The Folksinger, før det hele egentlig har startet.

Og det er folkesangeren vi møter på albumet «Nebraska». «Nebraska» var Bruce Springsteens sjette studioalbum og hans mest primitivt innspilte. Nei, ikke et heidundrende rockalbum, denne gangen. På tidligere album hadde Bruce jobbet lenge i studio – til dels med storslåtte produksjoner. Denne gangen ble albumet spilt inn ved kjøkkenbenken av Bruce alene med gitar og munnspill, og litt til når han syntes det var nødvendig.

Mange av låtene på albumet skal også finnes i elektriske studioversjoner, men det var ikke et slikt album Bruce ville lage. Som låtskriver var Bruce helt på høyden. Låten «Born In The USA» ble opprinnelig spilt inn for prosjektet i en versjon som kanskje er mer tro mot innholdet i teksten enn muskelversjonen på «Born In The USA» to år seinere, og kanskje i mindre grad ville blitt misbrukt. Springsteen forteller i selvbiografien at halvparten av låtene på albumet «Born In The USA» ble spilt inn samtidig med «Nebraska» og at de på et tidspunkt vurderte å lage et dobbeltalbum. Konklusjonen ble at det ville vært for sprikende.

14-åringens munnspillsoloer med Bruce

Jeg har en storebror – mange musikkinteresserte har det – og den dag i dag har vi berøringspunkter når det gjelder musikk. Det er dog ikke til å komme unna at mens han sverger til litt tøffere rock, beveger jeg meg oftere mot singer-songwritertradisjonen. Og slik var det nok også for 40 år siden. Rundt 1984 spilte han ofte «Born In The USA» på full guffe. Jeg har siden lært meg å elske mange av låtene på det albumet, men den gangen var det først og fremst «My Hometown» som talte til denne daværende fjortenåringen. Men da storebror fant frem «Nebraska» var jeg med. Selv sa han noe slikt som at albumet var en tapt mulighet. Her har Bruce mulighet til å bruke verdens beste band, så gjør han dette, alene? Storebror om det. Jeg fant nå frem munnspillet og forsøkte etter beste evne å kopiere Bruce, mens han dro sine fortvilte munnspillsoloer på flere av låtene.

Bilde av forsiden på selvbiografien «Born To Run» og cover på albumet «Westerns Stars»

Dype karakterskildringer

Nebraska er en samling av kremlåter. Der en på tidligere album kunne mistenke Bruce for å suge historiene fra eget og kameraters liv, må en tro at han på «Nebraska» ofte beveget seg lenger bort fra egen navle. Johnny Cash gjorde to coverversjoner av sanger på «Nebraska», «Johnny 99» og «Highway Patrolman». Cash hadde en egen evne til å gjøre andres låter til sine, men når det gjelder disse låtene, har de alltid forblitt Bruce sine i min bevissthet. Begge låtene handler om kriminelle, og man må la seg berøre av «Highway Patrolman», om politimannen og hans lovløse bror. Slikt bør det lages film av, og det gjorde da også Sean Penn med sin «Indian Runner»! Det er mange sterkt karakterdrevne låter på «Nebraska», og Bruce tar oss med helt inn i hodet på dem, hva som driver dem, hva de føler, som på «Johnny 99»:

«Now judge, judge I had debts no honest man could payThe bank was holdin' my mortgage and they were gonna take my house awayNow I ain't sayin' that make me an innocent manBut it was more 'n all this that put that gun in my hand»

Selv om flere av låtene beveger seg et betydelig stykke unna Springsteens eget liv, er det også sanger som har bakgrunn i hans egen barndom. Sangene «Mansion On The Hill», «Used Cars» og «My Father’s House» tar alle utgangspunkt i egne opplevelser med familien, forteller Springsteen. Her fra «Used Car»:

«Now the neighbors come from near and farAs we pull up in our brand new used carI wish he'd just hit the gas and let out a cryAnd tell them all they can kiss our asses goodbye»

Det ligger utenfor formålet med denne lille beskrivelsen av «Nebraska» å gå gjennom alle låtene på albumet, et album som ved siden av «Darkness On The Edge Of Town» har Bruce Springsteens mest solide låtrekke av hans samtlige album. Men det må likevel nevnes at albumet er fylt av gode onelinere. Nja, ikke onelinere i egentlig forstand, men tekstfragmenter man tar med seg, og som minner en på hva låtene egentlig handler om, som denne fra «Reason To Believe»:

«Take his body to the graveyard and over him they prayLord won't you tell us, tell us what does it meanAt the end of every hard earned day people find some reason to believe»

Eller denne fra «Atlantic City»:

«Now I been looking for a job, but it's hard to findDown here, it's just winners and losers and "Don't get caught on the wrong side of that line»

Flere album fra samme kreative kilde

Vi møter igjen den ensomme folksangeren Bruce Springsteen på senere album som «The Ghost Of Tom Joad» (1995) og «Devils & Dust» (2005). Begge albumene har sterke låter, men som helhet når de ikke opp til «Nebraskas» nivå, noe som selvsagt er for mye forlangt. I 2019 kom den langt mer produserte «Western Stars», Bruce Springsteens beste album siden 1980-årene. Produksjonen med strykeorkester til tross, føler jeg at vi igjen møter folksangeren Bruce Springsteen. Igjen et karakterdrevet album der vi møter temaer som motorvei, ørken og isolasjon, men også om hjem, felleskap, håp og drømmer. Albumet kan derfor komme fra samme kreative åre som «Nebraska». «Western Stars» er en slik plate som minner en på at en aldri skal gi opp gamle helter. Men «Nebraska» er og blir den store folk-klassikeren til Bruce Springsteen!

Platecover.

Årets oppdagelse så langt!

Terry Klein – Great Northern (album 2017)
Terry Klein – Tex (album 2019)

Under mottoet ei ny plate er ei plate du ikke har hørt før, tar jeg i dag for meg to album som har blitt noen år. Terry Klein fra Austin i Texas er i disse dager ute med sitt tredje album, «Good Luck, Take Care», et album som jeg er svært begeistret for og allerede har omtalt. I omtalen konkluderte jeg med at dette var god historiefortelling satt til fine melodier som åpenbarer seg gradvis. Jeg antydet karakteren 8,5/10, og den karakteren står seg bra også noen uker etter at omtalen ble skrevet.

I ukene som har gått siden omtalen av «Good Luck, Take Care», har jeg ikke bare spilt dette albumet mye, men hans to foregående plater, «Great Northern» fra 2017 og «Tex» fra 2019 har fått enda flere runder. Jeg synes derfor at det nå er helt på sin plass å anbefale disse albumene, sterkt! Begge albumene er spilt inn i Austin med folkhelten Walt Wilkins som produsent, og for å gi et ytterligere inntrykk av hva slags musikk dette er, kan jeg nevne at Mary Gauthier og Rodney Crowell har satt sitt godkjenningsstempel på musikken, og at jeg også tenker på artister som Terry Allen og Otis Gibbs når jeg hører platene til Klein. På hjemmesiden hans kan man lese at Klein har jobbet på sykehus, fabrikk og som advokat. En bred bakgrunn å hente historier fra, vil jeg tro!

Både «Great Northern» og «Tex» er smakfullt produsert der gitarer, steelgitar, piano, fioliner med mer får luft til å løfte de flotte låtene enda noen hakk. For låtene er sterke nok i seg selv. Her er det ikke snakk om melodi eller tekst. Her er det melodi og tekst som virker uanstrengt sammen.

Great Northern (2017)

Debutplata, «Great Northen», er kanskje den tetteste og mest intense av Terry Kleins tre album. Kun åtte låter som klokker inn på 30 minutter, sier du kanskje. Men når disse 30 minuttene har gått, har du fått høre et helhetlig og sterkt album, som det bør være fristende å sette på umiddelbart igjen. Det åpner flott med den fengende «Watchman» og avsluttes like flott med «Wasted On The Living».

Mellom disse får du historien om «Madeleine» som ikke lenger har noe å leve for. Hennes to søstre er døde, og nå bor hun på aldershjem alene i livet. Teksten og melodien gjør dette til det aller største høydepunktet på denne plata. Gitar, munnspill stemme, mer er ikke nødvendig her.

Men en skal heller ikke kimse av paret som forlater hjemmet sitt. Det er ikke noe problem å forlate det fysiske hjemmet, men det er disse «Notches», merkene på døra, som likevel rommer alle opplevelsene de har hatt sammen. Og selvfølgelig den mest intense låten av dem alle: «Better Luck Next Time», om paret som mister sitt ufødte barn. Han er ikke redd for å ta opp temaer det sjelden synges om, Terry Klein.«Back To Being You» handler om en psykisk syk som vender tilbake til en «normaltilstand».

Kun 30 minutter til tross, «Great Northern» er ei usedvanlig innholdsrik plate. 9/10.

Foto: Valerie Fremin

Tex (2019)

«Tex» fra 2019 er kanskje Kleins mest varierte album. Vi får Tex-Mex, litt slentrende New Orleans-jazz, men vi får også de gode historiene, de flotte melodiene og flere låter godt forankret i omtrent samme folk-landskap som på «Great Northern» og «Good Luck, Take Care».

Åpningslåtene «Sagamore Bridge» og «Oklahoma» er strålende. «Sagamore Bridge» binder Cape Cod sammen med fastlandet i Massachusetts, og ved broen er det en liten verden i seg selv, også med et dystert bakteppe: «There’s a suicide fence on the Sagamore Bridge». Sentralt på låten er en fele, før det roes ned med piano mot slutten. På «Oklahoma» får vi historien om sønnen som er på vei til morens begravelse. Han kjører en lengre biltur med en sekspakning med øl ved sin side, og tenker på om han kan være til trøst for sin far. Albumets beste låt!

Men selvsagt er det mye mer her. «Daddy’s Store» er enda en låt som tar for seg et far-sønn forhold, mens den sparsommelig produserte «Every Other Sunday» har tekstlinjer som «I practiced feelin’ nothin’/It worked to keep the tears away», tekstlinjer som lar oss ane utfordringene hovedpersonen sliter med. Den flotte «To Blue To Get That Far» har en tittel som sier det meste. Her står orgelet i sentrum av en litt bluesete låt. Et nytt høydepunkt! Så var det nydelige «Andalusis», da!

Kanskje har ikke «Tex» truffet meg like hardt som «Great Northern» og «Good Luck, Take Care». Enda. Det blir i tilfellet bare pirk, og kan endre seg med tiden, for dette er et album jeg ikke er ferdig med, og andre kunne mene at denne litt mer varierte låtsamlingen er den beste av de tre. Karakter: 8,5/10.

Sjekk ut Terry Kleins musikk!

Når jeg oppdager nye artister som har gitt ut nye album, ønsker jeg ofte å få en oversikt over tidligere produksjon for å kunne sette det nye albumet inn i en sammenheng. Som regel gir det økt verdi også til det nye albumet. Har artisten en stor produksjon bak seg, kan det imidlertid ofte synes å være uoverkommelig, men med Terry Klein var ikke dette tilfellet. Tre sterke album har vist seg å være akkurat passe, og nå gleder jeg med til flere album fra årets største artistoppdagelse så langt!

Hestejazz med Cordovas på John Dee!

Cordovas på John Dee i Oslo, 6. april 2022. Support: Lily Arbor og Rossman

Cordovas i aksjon!

Det var duket for en lang amerikana-kveld da amerikanske Cordovas sammen med flotte oppvarmingsartister besøkte John Dee i Oslo i går kveld. Musikk for enhver smak!

Inspirerte oppvarmingsartister

Som første oppvarmingsartist fikk vi den svenske duoen Lily Arbor som presenterte pene låter en halvtimes tid. Kanskje manglet de litt nerve i fremføringen, men absolutt lovende. De har gitt ut et par EP’er, og debutalbum er klart til sommeren. Det må jeg høre!

Etter Lily Arbor var det rogalendingen Rossmans tur. Han gav ut album i fjor og jeg var så heldig at fikk oppleve ham og bandet på samme sted i fjor. Denne gangen manglet han en gitarist, men jeg storkoste meg uansett med med Rossmans uanstrengte sanger og lett svarte humor, både i de norske tekstene og i praten mellom låtene. Herlig!

Lily Arbor og Rossman varmet opp.

Cordovas oste av spilleglede

Så var det klart for to timer med Cordovas, dette bandet som sammenliknes med The Band, Allman Brothers og Greatful Dead. Countryrock, altså, gjerne med lange instrumentalpartier. Gjeteordene var gått om et band som først og fremst skal være et fremragende livealbum. Vi møtte et seks mann stort band som oste av spilleglede – disse karene lever musikk! De serverte oss både egne låter og en rekke coverlåter. På det beste et herlig øs; tre gitarer, orgel og perkusjonsinstrumenter som var en fryd å høre på.

Joe Firstman til venstre i front for Cordovas.

Andre partier kunne lide under at ikke alle låtene fremstår som like sterke som gleden ved å fremføre dem. Kanskje er jeg litt for negativt innstilt med for lite tak på alle låtene, for de fleste i et halvfullt John Dee så ut til å storkose seg hele veien.

Heldigvis visste bandet med frontfigur Joe Firstman i spissen å variere hvilken gitarist som var i førersetet, og i på to-tre låter midtveis var bare gitaristene på scenen, for deretter å bli avløst av et herlig perkusjons- og fløyte (!)-parti med kun de tre øvrige bandmedlemmene.

Mot slutten fikk oppvarmingsartistene Lily Arbor slippe til med vokal på en ok cover av «Country Home». Og helt til slutt, før siste av mange ekstranummer, slenger Joe Firstman seg ned bak orgelet og gjør Warren Zevons flotte «Don’t Let Us Get Sick». En fin avslutning på en stort sett fin konsertkveld!

Karakter for kvelden: 7/10.

Bilder: Tormod Reiersen

Ian Noe med glimrende album nummer to!

Ian Noe – River Fools & Mountain Saints (album 2022)

Foto til høyre: Ian Noe i Oslo Konserthus, februar 2020, foto av Tormod Reiersen
"One more night
coming down",
they cry.
One more night
through this hometown blur.
One more night
'neath this ancient sky
Take the time to recall who we were
– Ian Noe, «One More Night»

Ei uke med influensa har tatt på, men nå tror jeg det lysner. På fredag ba jeg dattera mi gå innom Platebutikken Big Dipper for å kjøpe Ian Noes nye album, «River Fools & Mountain Saints». Livet smiler igjen. Skjønt smiler. Det er mye trist og vakkert å gråte over på Ian Noes nye plate, men også mer humørfylte – musikalsk i hvert fall – godbiter å glede seg over.

Ian Noe synger om liv som har kjørt i grøfta

Ian Noe er en 31 år gammel singer-songwriter from Beattyville, Kentucky i USA. Hans hjemby har rundt 1 400 innbyggere. Hans debutalbum, «Between The Country», fra 2019 var av de flotteste albumene som ble gitt ut det året. Her synger han om rusmisbrukere, drap og tapt kjærlighet. Opptil flere gjenhør de siste dagene bekrefter at «Between The Country» er et helt obligatorisk album for oss elskere av gode singer-songwriteralbum. Ian Noe gjorde også sterkt inntrykk på meg som oppvarmingsartist for forbildet John Prine i 2020. På åpningslåten der, fantastiske «Letter To Madeleine», var tempoet skrudd ned er par hakk sammenliknet med på plata. «Gåsehud», skrev jeg den gangen. Deretter fulgte flere låter fra «Between The Country». Knappenålstille i Oslo Konserthus! Ian Noe er tilbake i Norge i juni i år!

Ian Noes nye album har omtrent samme temaer som sist. Noe tegner gripende portretter av folk som har kjørt livene sine i grøfta: «A rougher ride, but I saw more interesting people there», som Neil Young sa for snart 50 år siden. Vi har beveget oss ut av småbyen og møter «River Fools» og «Mountain Saints». Kanskje er de ikke like langt ute å kjøre som på «Between The Country» på det verste, og Noe selv sier det skal være en eim av håp på albumet. Den kan dog være vanskelig å få øye på.

Mer country-rock enn sist

Når man har blitt så glad i et album som jeg ble i «Between The Country», møter man et nytt album med et sett av forventninger. Jeg forventet mer av akkurat det samme som sist; dette hypnotiske hjørnet som Barna Howard og Ian Noe hadde funnet, nesten for seg selv. For en artist kan slike forventninger være ødeleggende. Man kopierer seg selv, men når ikke helt opp til nivået fra forrige album. På «Between The Country» var det folk-balladene, med de fantastiske refrengene og punchlinene som dominerte: «If tonight doesn’t do me in»! Ian Noe har på dette albumet utvidet det musikalske spekteret, halvparten av låtene er country-rock-låter med ganske høyt tempo og bluegrasselementer. På forrige album var allstedsnærværende Dave Cobb produsent. Denne gangen har Noe produsert selv sammen med Andrija Tokic.

Den friske åpningslåten «Pine Grove (Madhouse)» bærer tydelig bud om at dette ikke bare er mer av det samme som på forrige album. Mange instrumenter, blant annet et rocka piano, setter sitt preg på den herlige låten. Teksten er inspirert av pandemien:

«I wanted to start the record off with the words ‘stranded inside a madhouse,’ just like we all were for the longest time» – Ian Noe til Rolling Stone

Låt nummer to og tittellåt nummer én, «River Fools» – just a river fool high on good ol’ mountain wine – er av disse tidløse, noen vil kanskje si gammeldagse – countrylåtene der du har hørt alle ingrediensene før, men som det fungerer! På denne og flere andre låter får vi feler, gitarplukking og elektriske gitarer. På «Tom Barrett» er på den andre siden et orgel sentralt plassert i lydbildet. To blueslåter, «POW Blues» og «Burning Down The Prarie», er plassert etter hverandre på side to og er musikalsk svært like. Begge eksploderer i herlig øs underveis i låten. Likevel et variert album innen sine grenser, dette! Selv om dette ikke er hva jeg fikk sist, og albumet umiddelbart skuffet meg, har spillegleden, låtene og refrengene for lengst overbevist om at dette albumet blir stående som en favoritt fra 2022.

Foto til venstre: John Prine og Ian Noe i Oslo Konserthus, februar 2020, foto av Vibeke Sjøvold.

Gode personskildringer, og låter!

Men når alt er sagt og skrevet er det kanskje – og bare kanskje – dvelende, spartanske låter som «Ballad Of A Retired Man», «Mountain Saint», One More Night» og «Appalachia Haze» jeg liker aller best, låter som kunne passet godt inn på «Between The Country».

«Ballad Of A Retired Man» avslutter side én, og samtidig endrer albumet karakter, nå blir det mindre countryrock, mer ballader. «Ballad of A Retired Man» er én av flere låter om krigsveteraner som ikke kommer seg videre i livet – «I’m still the same old baby stuck in Vietnam». Den skiller seg ut ved at den verken har refreng eller setninger som blir gjentatt. Forsiktig gitar og orgel, en enkel melodi og Noes stemme er nok.

Tittellåt nummer to, «Mountain Saint», åpner side to av albumet, og avslører at albumet har ambisjoner om å levere en enda bedre andre halvdel enn første, og albumet kan ha lykkes med det! «Mountain Saint», er rett og slett en nydelig historie både i tekst og musikk. På denne låten får vi også en fin overgang, flere av dem ved neste korsvei, Ian!

«She ends her day with her favourite bourbon, warming up while it’s turning cold…

She’s riding high ‘neath the southern sky, that little mountain saint.»

«One More Night» har ett av disse sterke refrengene som Noe er så god på. Som om ikke steelgitar er nok, bidrar et valdhorn til å skape ekstra blå stemning på denne sjelfulle låten.

På «Appalachia Haze» avsluttes hvert vers med denne låttittelen. En akustisk gitar og en steelgitar bidrar til å male frem bildene av ulike personligheter i møte med en flom. Kanskje er dette av låtene som likevel har elementer av håp i seg? Tja. Gripende låt, der steelgitaren er så trist og vakker at den nekter tårene å forlatte øynene:

«And here comes John
with his buttons on.
He's optimistic still.
Stand in the rain
forna good campaign,
they tell him how he feels.
Said "You see
they’re just like me.
We're in for the glory days."
The saviors come
to lead us from
this Appalachia haze»

Også den siste låten «Road May Flood/It’s A Heartache» tar utgangspunkt i en flom. Det er også litt for de som liker Bonnie Tyler her, når denne låten sømløst glir over i «It’s A Heartache» fra 70-taller, en låt Noe har stjålet noe av melodien fra på sin «Road May Flood». Jeg er usikker på hva jeg synes om det, men kanskje er det likevel passende når historien i låten er så bunnløs trist? Og helt til slutt kommer strykere inn også.

Toppklasse

«River Fools & Mountain Saints» har altså melodier og uanstrengte tekster i toppklasse, omtrent hele veien. For meg er det få som kan konkurrere med dette albumet så langt i år. Kanskje skal jeg gå helt opp til karakteren 9/10?

Punclines? Joda, vi finner det også på dette albumet, for eksempel på låten om mannen som kommer hjem til et tomt hus etter et to år langt forhold. Du kan velge om du lar den ganske glade melodien eller den tunge teksten prege humøret ditt. Jeg måtte ta noen hjelpeløse dansetrinn på gulvet sist jeg hørte låten, det vil si i dag, en søndags morgen:

«Now every morning is a quiet mess
with these things I can't forget,
Ain’t that about as lonesome as it gets?»

Tolv triste sanger til også å bli litt glad av. Forbildet John Prine ville vært stolt.