Viser Trond Granlund lærte av Jokke

Trond Granlund – Sanger jeg lærte av Jokke (album 2022)

«Kan alle de som føler seg vellykka
vær så snill å gå hjem
Dette er et privat lite treff
for oss verdiløse menn»
- Joachim Nielsen (Jokke)

Trond Granlund er født og oppvokst på Manglerud i Oslo og bor nå i Lørenskog. Da han ga ut den flotte plata «Skogslusken» med Hans Børli-tekster for et par år siden, spurte jeg meg om Granlund er forenlig med Hans Børli, skogens dikter, fra Eidskog? Konklusjonen var et stort og rungende «ja»! Selvsagt kunne han gi ut en slik plate med troverdighet. For meg er Trond Granlund Mr. Troverdighet himself. Det er da selvfølgelig bare dumt å stille et slike spørsmål når Trond Granlund nå gir ut album med sanger av Osloborgeren Joachim Nielsen, eller Jokke som vi kjenner ham som. Det har gått rundt 40 år siden Trond Granlund var popstjerne. I lang tid har han nå viet sitt liv til jordnær musikk, de seinere årene også med norske tekster.

Det er over 20 år siden Jokke døde, men for meg og mange andre har vurderingen av hans kunstneriske virke bare vokst med årene. Jokke var så mye mer enn «To Fulle Menn» og «Sola Skinner», som et familiemedlem plaget meg med for over 30 år siden, før jeg egentlig likte Jokke. Seinere lærte jeg meg å like de rocka låtene. Litt rølpete synes jeg nok han var, men med med utrolig fengende melodier. Og etterhvert skjønte jeg at de til tider glade låtene skjulte tekster med til dels stor poesi, ofte med litt selvironi og med erfaringer fra seg selv og vennekretsen. Tekstene handler om mennesker på livets skyggeside, lite penger og mye rusproblematikk. Man blir glad i persongalleriet, og de egnet set godt til et eget teaterstykke med Jokkes låter, som jeg fikk oppleve for noen år siden på Nationaltheatret i Oslo.

Tronds vennskap med Jokke

For tolv år siden ga Trond Granlund ut albumet «Sanger jeg lærte av faren min». Nå er altså tiden kommet til Jokkes sanger. Trond ble venner med Jokke på nittitallet. Trond forteller at dette var i en periode av livet hvor han fortsatt hadde et romantisk bilde av alkohol og vennskap, og at de begge to var glad i gamle amerikanske cowboy-filmer.

«Historien og vennskapet mitt med Jokke er en viktig grunn for at jeg har laget dette albumet. Men den viktigste årsaken er selvsagt at han var en meget god låtskriver med veldig spesielle og originale tekster, og melodier som sitter godt til.»

– Trond Granlund

Som bonusspor til dette albumet har Jokke tatt med noen eldre innspillinger han enten har gjort sammen med Jokke – Trond Ingebretsens «Vaterland Bru» – og Jokke-låten «Ut av byen». Begge har sin relevante historie å fortelle som bakgrunn for dette albumet. I parentes kan jeg bemerke at jeg synes det er mindre nødvendig med en alternativ versjon av «Byromanse» her. Det holder med versjonen på albumet. Uansett min holdning til bonussor er at de nytes best alene og ikke sammen med det øvrige albumet. For meg kan der faktisk virke litt ødeleggende på stemningen som selve albumet gir.

Helt nødvendig synes jeg heller ikke det er at «Verdiløse Menn» finnes i både en raskere versjon helt først på albumet og en saktere versjon til slutt på selve albumet. Men det gjør da heller ingen ting! Den raskere versjonen var singel, men jeg liker den saktere versjonen aller best!

Sangene låter som nydelige og triste viser

Med seg som musikere på dette albumet har Trond med seg Tommy Granlund, Jan Arild Moe, Erland Dahlen, Roar Vangen, Gjermund Kolltveit og den fantastiske multiinstrumentalisten Tarjei Nysted. Albumet er produsert av Roar Vangen. Her spilles det på så mange og spennende instrumenter at jeg ikke ramser opp alle. Det gjøres mye fint med strenger – blant annet nydelig nylongitar, mandolin og ståbass – både som intro og underveis i sangene, samtidig som ulike klanger trer frem. Likevel, produksjonen er ikke overlesset. Sammen har musikerne nemlig skapt et helhetlig og flott lydbilde med godt rom, et lydbilde som kler disse visene.

Ja, det er viser sangene fremstår som her. Trond sier til Kulturplot.no at han liker rolige sanger best, og rolig gjør han sangene på dette albumet. Borte er de rocka låtene som til dels skjulte et dypere tekstlig innhold. Arrangementene og Tronds sang kaster i stedet et mørkt lys over tekstene, og første gangen jeg hørte dette albumet satt jeg med en klump i magen. Det gjorde både godt og vondt å høre disse sangene i nye versjoner:

«Og ingen har vært vonde mot deg
Alle har vært snille
Du har havna her på egenhånd
Helt uten assistanse
Du har løpt din egen maraton
På sprit og dop og piller
Du behersker ikke lenger
Din arrogante eleganse
Ingen har skylda ikke engang fylla»

Kjente, kjære og annerledes Jokke

Ja, den skitne og drivende Jokke-låten «Hr. Smith» varer i Tronds versjon i over seks minutter. Trond har det ikke travelt, men nær tvinger lytteren til å høre den sosialrealistiske teksten i all sin praktfulle grufullhet. Vokalen underveis er sterk! Og «Jeg er redd», ja den sangen kan fungere som en kommentar til tiden vi lever i, men kan også være en privat bekjennelse:

«Jeg er redd
Hvor er det vi har tenkt oss hen?
Det er ingen jeg kjenner her
Jeg vil hjem»

De fleste av låtene her har mange av oss et forhold til fra før. Sangene er så slitesterke at selv ikke NRK-sporten kan ødelegge dem. «Her kommer vinter’n» fungerer fantastisk også i Tronds versjon. Mye fine gitarer, Tronds stemme og etterhvert flere lydfarger og strykere mot slutten. Selvfølgelig sakte, sakte.

Om Jokke hadde levd i dag, forestiller jeg meg at han noen ganger kunne ha gjort sangene nettopp slik Trond Granlund fremfører dem her. La oss håpe at Trond gjennom sine tolkninger når frem til mange, og at de kan oppleve nye sider ved en av Norges største rock-poeter!