«Beväpna dig med vingar Beväpna dig med sång Beväpna dig med allting som du längtat å drömde om en gång»
To timer og femten minutter med hjernevask og hjernepåfyll. Ja, musikk for hele kroppen. At det skulle gå 52 år før jeg så denne kryssningen mellom Tom Waits og Nick Cave live! Musikk, Thåströms tilsynelatende keitete bevegelser, insisterende lyssetting. Alt fungerte perfekt, alt støtter og passer musikken.
Det fem manns store bandet startet med en lang intro, Thåström kommer på scenen og starter å synge «Isbergen» fra fjorårets album «Dom som skiner», flott start. Så kommer den ti år gamle «Beväpna dig med vingar». Bassen dunker i kroppen, trommene slår, og jeg får den herlige varmen som brer seg i hele kroppen. Da har han meg. Kremlåtene kommer på en snor. Jeg synes man skal spare på banneordene, men når den store kjærligheten forsvinner, må det være lov å synge «Fanfanfan».
Tidlig kommer også «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pearce», og jeg klager ikke. Ingen synger som Thåström heller. Nytt høydepunkt. Bandet er samspilt. Gitarene herjer, trommene og tangentene og synthene gir et massivt lydbilde uten at dynamikken forsvinner. Jeg kjenner ikke alle låtene, men kjeder meg ikke er sekund. Bare å følge Thåstrøm når han synger, når han løfter kroppen mot himmelen, når han holder i mikrofonstativet med hodet nesten i gulvet. Ja, også når han tar noen dansetrinn og snur seg mot bandet. Og lyssettingen som understeker hver tone, rytmen og hver bevegelse. Jeg er angrepet fra alle kanter, forsvinner inn i musikken lar den bare gå gjennom marg og bein, gjennom hjerne og hjerte.
Et av kveldens mange høydepunkt var den beste sangen fra fjorårets album, nemlig «Stora långa gatan». Thåström tegner opp mange bilder som setter seg på netthinnen. Og den gjøres bare så utrolig mye mer intenst enn på plata. Som Thåström og bandet maler ut denne sangen, og gjør den til et mesterverk!
Og låter som jeg slet med på «Dom som skiner»sitter som et skudd, slik som «Sødra korset», og ikke minst den litt vanskelige «Paperstunna väggar» som faktisk kommer som første ekstranummer. Men da har jeg for lengst godtatt alt Thåström foretar seg denne kvelden! Jo, vi fikk noen roligere låter også, ikke hvilepauser, her gjaldt det å følge med.
Thåström var vokalist i Imperiet og Ebba Grön og når han synger Imperiets: «Du ska va president, nånstand nere under jorden, på botten av ett hål», går selvsagt tankene våre mot diktatoren i Russland. Når vi mot slutten får «Alltid va på väg», tenker jeg at det er derfor, derfor Thåström klarer å holde det gående, tiår etter tiår.
Nordens rockekonge! Hadde jeg visst hva denne konserten skulle bli, hadde jeg ikke ventet til en drøy time før konserten med å kjøpe billett. Karakter? Aner ikke. Gidder ikke spare. 10/10, så får jeg heller redigere seinere.
På «Den Morronen» var det særlig ei strofe fra min favorittsang fra det albumet, «Slickar i mig det sista», som skulle plage meg:
«Dom sa att dom kanske kommer att spela Min favorit "Bob Dylan"-sång Det räcker för mig Det räcker för mig Jag slickar i mig det sista Å, det sista, spara det sista till mig»
Her fikk vi den i en fremragende versjon. Jeg slikket i meg det siste av konserten og suger fortsatt på karamellen. Det rekker for meg!
Trond Granlund – Sanger jeg lærte av Jokke (album 2022)
«Kan alle de som føler seg vellykka vær så snill å gå hjem Dette er et privat lite treff for oss verdiløse menn» –Joachim Nielsen (Jokke)
Trond Granlund er født og oppvokst på Manglerud i Oslo og bor nå i Lørenskog. Da han ga ut den flotte plata «Skogslusken» med Hans Børli-tekster for et par år siden, spurte jeg meg om Granlund er forenlig med Hans Børli, skogens dikter, fra Eidskog? Konklusjonen var et stort og rungende «ja»! Selvsagt kunne han gi ut en slik plate med troverdighet. For meg er Trond Granlund Mr. Troverdighet himself. Det er da selvfølgelig bare dumt å stille et slike spørsmål når Trond Granlund nå gir ut album med sanger av Osloborgeren Joachim Nielsen, eller Jokke som vi kjenner ham som. Det har gått rundt 40 år siden Trond Granlund var popstjerne. I lang tid har han nå viet sitt liv til jordnær musikk, de seinere årene også med norske tekster.
Det er over 20 år siden Jokke døde, men for meg og mange andre har vurderingen av hans kunstneriske virke bare vokst med årene. Jokke var så mye mer enn «To Fulle Menn» og «Sola Skinner», som et familiemedlem plaget meg med for over 30 år siden, før jeg egentlig likte Jokke. Seinere lærte jeg meg å like de rocka låtene. Litt rølpete synes jeg nok han var, men med med utrolig fengende melodier. Og etterhvert skjønte jeg at de til tider glade låtene skjulte tekster med til dels stor poesi, ofte med litt selvironi og med erfaringer fra seg selv og vennekretsen. Tekstene handler om mennesker på livets skyggeside, lite penger og mye rusproblematikk. Man blir glad i persongalleriet, og de egnet set godt til et eget teaterstykke med Jokkes låter, som jeg fikk oppleve for noen år siden på Nationaltheatret i Oslo.
Tronds vennskap med Jokke
For tolv år siden ga Trond Granlund ut albumet «Sanger jeg lærte av faren min». Nå er altså tiden kommet til Jokkes sanger. Trond ble venner med Jokke på nittitallet. Trond forteller at dette var i en periode av livet hvor han fortsatt hadde et romantisk bilde av alkohol og vennskap, og at de begge to var glad i gamle amerikanske cowboy-filmer.
«Historien og vennskapet mitt med Jokke er en viktig grunn for at jeg har laget dette albumet. Men den viktigste årsaken er selvsagt at han var en meget god låtskriver med veldig spesielle og originale tekster, og melodier som sitter godt til.»
– Trond Granlund
Som bonusspor til dette albumet har Jokke tatt med noen eldre innspillinger han enten har gjort sammen med Jokke – Trond Ingebretsens «Vaterland Bru» – og Jokke-låten «Ut av byen». Begge har sin relevante historie å fortelle som bakgrunn for dette albumet. I parentes kan jeg bemerke at jeg synes det er mindre nødvendig med en alternativ versjon av «Byromanse» her. Det holder med versjonen på albumet. Uansett min holdning til bonussor er at de nytes best alene og ikke sammen med det øvrige albumet. For meg kan der faktisk virke litt ødeleggende på stemningen som selve albumet gir.
Helt nødvendig synes jeg heller ikke det er at «Verdiløse Menn» finnes i både en raskere versjon helt først på albumet og en saktere versjon til slutt på selve albumet. Men det gjør da heller ingen ting! Den raskere versjonen var singel, men jeg liker den saktere versjonen aller best!
Sangene låter som nydelige og triste viser
Med seg som musikere på dette albumet har Trond med seg Tommy Granlund, Jan Arild Moe, Erland Dahlen, Roar Vangen, Gjermund Kolltveit og den fantastiske multiinstrumentalisten Tarjei Nysted. Albumet er produsert av Roar Vangen. Her spilles det på så mange og spennende instrumenter at jeg ikke ramser opp alle. Det gjøres mye fint med strenger – blant annet nydelig nylongitar, mandolin og ståbass – både som intro og underveis i sangene, samtidig som ulike klanger trer frem. Likevel, produksjonen er ikke overlesset. Sammen har musikerne nemlig skapt et helhetlig og flott lydbilde med godt rom, et lydbilde som kler disse visene.
Ja, det er viser sangene fremstår som her. Trond sier til Kulturplot.no at han liker rolige sanger best, og rolig gjør han sangene på dette albumet. Borte er de rocka låtene som til dels skjulte et dypere tekstlig innhold. Arrangementene og Tronds sang kaster i stedet et mørkt lys over tekstene, og første gangen jeg hørte dette albumet satt jeg med en klump i magen. Det gjorde både godt og vondt å høre disse sangene i nye versjoner:
«Og ingen har vært vonde mot deg Alle har vært snille Du har havna her på egenhånd Helt uten assistanse Du har løpt din egen maraton På sprit og dop og piller Du behersker ikke lenger Din arrogante eleganse Ingen har skylda ikke engang fylla»
Kjente, kjære og annerledes Jokke
Ja, den skitne og drivende Jokke-låten «Hr. Smith» varer i Tronds versjon i over seks minutter. Trond har det ikke travelt, men nær tvinger lytteren til å høre den sosialrealistiske teksten i all sin praktfulle grufullhet. Vokalen underveis er sterk! Og «Jeg er redd», ja den sangen kan fungere som en kommentar til tiden vi lever i, men kan også være en privat bekjennelse:
«Jeg er redd Hvor er det vi har tenkt oss hen? Det er ingen jeg kjenner her Jeg vil hjem»
De fleste av låtene her har mange av oss et forhold til fra før. Sangene er så slitesterke at selv ikke NRK-sporten kan ødelegge dem. «Her kommer vinter’n» fungerer fantastisk også i Tronds versjon. Mye fine gitarer, Tronds stemme og etterhvert flere lydfarger og strykere mot slutten. Selvfølgelig sakte, sakte.
Om Jokke hadde levd i dag, forestiller jeg meg at han noen ganger kunne ha gjort sangene nettopp slik Trond Granlund fremfører dem her. La oss håpe at Trond gjennom sine tolkninger når frem til mange, og at de kan oppleve nye sider ved en av Norges største rock-poeter!
For to måneder siden fikk jeg en melding på messenger om at jeg måtte høre albumet «Ghost Stories» med amerikanske The Whitmore Sisters. Det skulle være årets beste så langt. Jeg satte det på, men ble ikke overbevist. Nydelig harmonisk sang, men låtene manglet litt nerve. Jeg hadde annen musikk å konsentrere meg om, så jeg lot albumet passere. Og slik tror jeg det er med mange av oss. Vi bruker ikke alltid den tiden vi trenger på ei ny plate, det er så enkelt å sette på noe annet. Heldigvis var jeg mer klar for The Whitmore Sisters seinere, og nå må jeg innrømme: Dette er ei av årets beste americana-plater så langt! Americana, ja, eller en blanding av country og pop, men ikke countrypop!
The Whitmore Sisters er søstrene Eleanor og Bonnie Whitmore. Bonnie hadde allerede gitt ut fire plater på egenhånd da hun bestemte seg for å så seg sammen med Eleanor og hennes ektemann, Chris Masterson (produsent og instrumenter), kjent fra blant annet The Mastersons og arbeid med artister som Steve Earle. I presseskrivet står det at tiden var inne for å gjøre et felles album, et album med stor «A» etter at Eleanor tidligere hadde beskyttet sin da 15 år gamle søster da Bonnie opptrådte på lokale barer.
Ja, plata er nydelig, men det er så mye mer enn det i tillegg. Albumet er perfekt sammensatt der omtrent annenhver låt har høyt tempo og annenhver låt er en nydelig ballade. Akustiske og elektriske strengeinstrumenter av ymse slag, bass, trommer, tangenter og strykere er sentrale instrumenter på albumet. Låtene med høyt tempo kan nok ta opp tunge temaer, men det er svært vanskelig å sitte i ro under mange av disse. De har skrevet ni av låtene selv, og gjør to coverlåter; den herlige «Big Heart Sick Mind» av Aaron Lee Tasjan og «The Wings Of A Nightingale» – hør det jeg tror er Tyler Chesters mellotron! – som Paul McCartney skrev for et annet søskenpar, The Everly Brothers. Begge låtene passer perfekt på dette albumet. Albumet åpner med den smått majestetiske «Learn To Fly», en låt som skal være inspirert av at det er to ting som har vært viktig i Whitmore-familien; og det er sang og flygning.
«We’ve had a lot of loss, a couple of dead ex-boyfriends, and a lot of friends that have passed on – and writing about the grief, especially working towards this record, there’s been a lot to consider, Bonnie says»
Ja, plata handler også om sorg og savn. «The Ballad of Sissy and Porter» er om Chris Porter, som var en musiker og kjæreste med Bonnie. Han døde i en tragisk ulykke på turné. Den storslagne «The Greek Tragedy» avslutter albumet og omhandler Justin Townes Earle som døde av en overdose i fjor. Kanskje peker teksten også på den noe tøffe arven etter faren Steve Earles og mannen Justin var oppkalt etter, Townes Van Zandt:
«Wings to lift a weary soul Let your flying shoes guide you
Bound to the sins Can’t circumvent the end Could you not survive yourself? Your body let you down»
Ellers merker man seg jo raskt nydelige «Friends We Leave Behind» og den musikalsk herlige «Ricky», Ricky som også lever for hardt. For eksempel.
Samlet er dette uansett en samling med 13 strålende låter, noen vakre med et ettertenksomt piano eller strykere, noen ekstremt fengende der eksempelvis fele og banjo får foten til å gå. «Ghost Stories» er ei fantastisk fin plate, karakter 9/10.
“Country music was the voice of the people. It wasn’t always the prettiest voice, but it was an honest voice” –American Aquariums frontmann BJ Barham.
Uttalelsen treffer bra når en skal beskrive vokalist og låtskriver i American Aquarium. Stemmen er egentlig ordinær, men rik på dynamikk og nyanser. Sitatet kan også beskrive American Aquariums nye, fantastiske album, «Lamentations». De kunne ikke valgt en mer passende dato for utgivelse enn 1. mai. Her handler det om de hardt arbeidende, enten de bruker kroppen eller sjelen.
America Aquarium er etter hvert blitt for frontmann BJ Barham det Waterboys har blitt for Mike Scott. Et prosjekt der bandmedlemmer stadig byttes ut og nye kommer inn. Denne gangen får vi Shane Boeker på gitar, Alden Hedges på bass, Rhett Huffman på tangenter, Neil Jones på steelgitar og Ryan Van Fleet på trommer. Plata er produsert av Shooter Jenning, selv sanger og låtskriver og, ja, sønn til Waylon Jennings som regnes som én av grunnleggerne av outlaw country.
American Aquarium har i løpet av bandets levetid spilt et imponerende antall konserter, og skal man tro kjennere av bandet må de oppleves live! Da Drive-By Truckers spilte i Oslo i mars 2017, var American Aquarium på scenen i Oslo kvelden før. Og for meg er Drive-By Truckers et stikkord. Dette er alternativ country med store doser rock, kall det gjerne americana. Om du var litt skuffet over Drive-By Truckers nye album, og tenkte at det kunne gjerne vært enda bedre, har du kanskje funnet plata di nå. Desto bedre om du ikke var skuffet!
Bilde av innercover.
Barham sluttet å drikke for seks-syv år siden etter flere år med høyt alkoholforbruk. På de flotte låtene «Six Years Come September» og «The Long Haul» peker han på utfordringene med alkohol. Barham har latt seg inspirere av Jason Isbell etter at kompisen og tidligere produsent for bandet, sluttet å drikke noe før ham. Isbell har alltid laget gode låter, men uten alkohol ble han enda skarpere, uttalte Barham til Americana Highways i august 2019.
I det samme intervjuet uttalte Barham at han selv er mer skjerpet, og i stand til å kutte låtene til beinet. Han mener at «Lamentations» er hans og bandets beste album så langt. Nå skal man være forsiktig med å stole på artister når de uttaler slikt, men det skal forundre meg mye om han ikke har rett.
Barham har tidligere uttalt at han forsøker å lære og skrive låter som ikke bare tar utgangspunkt i egen navle. Her er det flere av dem. Lucinda Williams og Drive-by Truckers har i år levert plater med sterk politisk slagside mot Donald Trump og utviklingen i USA. Situasjonen i USA er et utgangspunkt også for låter på denne plata, men med blikk på menneskene som famlet etter en ny kurs, en kurs de håpet Trump skulle stake ut. I tillegg får vi også sterke, personlige låter.
Tittelen «Lamentations» – klagesanger – kan dermed tolkes på både samfunnsnivå og personlig nivå. Barham sier selv at tittelen er inspirert av «klagesangene» i Bibelen. Spørsmålet som reises der om hvorfor Gud lar Babylon gå til grunne har sin parallell til situasjonen i USA i dag. Mange lider. Økonomisk vekst og velstandsutvikling gjennom flere tiår har bare kommet deler av befolkningen til gode. I stedet for å gå til angrep på Trump og hans velgere, vil Barham heller forsøke å finne ut hvorfor Trump har støtte. På den lange neddempende åpningslåten «Me + Mine (Lamentations)» går Barham inn i problemstillingen. Man får en følelse av at dette er en låt Bruce Springsteen i toppform kunne siktet mot å skrive:
Promobilde: Rootsy
«What are you supposed to do When the God you’re prayin’ to Up and goes missin’? Leaves a trail on unpaid bills Broken homes and opioid addiction And then a politician shows up Promisin’ that He’ll return the jobs That God himself could not bring back»
På smått tragiske «Before The Doogwood Blooms» skrus tempoet opp. Som på så mange av låtene på albumet drives historien fram av et herlig piano og orgel. «A Better South» og«The Luckier You Get» er også solide rockere med iørefallende refreng. Noen vil ane publikumsfrieri her, og allsangen vil sitte løst under disse låtene på konserter. Disse sangene liker du! Jeg kan høre meg selv skrikesynge til disse låtene. Men samtidig; kanskje albumets to svakeste. Det sier litt. På sistnevnte nærmer vi oss trolig de mer personlige låtene på plata. Som hos Springsteen var ikke karrierevalget farens førstevalg:
«So I set off to college, but it weren’t for me So I bought a guitar and started playin’ for free Wrote a couple hundred bad ones ’til I had two or three That I thought were good enough folks might pay me to sing»
«They say you’re only as sick as your secrets / If that’s the truth then, friend, I’m dying.». Godt sagt? Dette er begynnelsen på den temposterke låten «Starts With You» der Barham også synger: «Sad Songs seems to make me happy». Nettopp det er beskrivende for mitt forhold til denne plata, og ofte musikk generelt. Jeg tok med meg dette albumet på en rask gåtur. Turen ble mye lenger enn planlagt. Jeg var så begeistret at jeg måtte stoppe å sende en melding: «Den plata du sendte meg er fantastisk!».
Mange av låtende er drivende. Èn av styrkene med plata er like fullt de hjerteskjærende, balladene: «The Die I Learned To Lie To You» og «How Wicked I Was». Den første av dem med piano i sentrum, den andre med en steelgitar langt framme i lydbildet. Lucinda Williams har uttalt at om du skal være låtskriver, må du granske sjelen; også de mørkere sidene av deg selv. Og være ærlig. Det er nettopp det Barham gjør her. Vondt og sterkt! Låtene har både musikalsk og tekstmessig slektskap med tidligere låter som «Man I’m Supposed To Be» på albumet «Wolves» (2015) og «Madeline» på soloplata «Rockingham» (2016). Barham er modig, han er ikke redd for å gå til kamp mot sine demoner eller for å blottlegge tidligere feil.
En herlig liten intro før låten dras i gang. Steelgitar i sentrum og så får vi høre om «The walking definition of blood, sweat and tears». «Bright Leaf + Burley» er kanskje av de låtene jeg sist la merke til, men når alt er skrevet og sagt, ender den kanskje opp som en av de beste låtene på plata. Utgangspunktet for historien er tobakksfarmene og tobakksindustrien i Barhams hjemtrakter. Jeg lever godt med at også denne låten har allsangpotensiale, når overgangen er så flott som her. Låten avsluttes like elegant som den begynte.
Oppsummeringen blir: Innholdsrike tekster, nydelig produksjon med flotte musikalske detaljer, sterke og akkurat passe varierte melodier. Det er nå man i gamle dager ville skrevet: «Om du bare skal kjøpe én plate i år, er det denne». For så bra er den! Plata fremstår som lett tilgjengelig og traff meg omtrent umiddelbart. Direkte nyskapende er nok ikke albumet, men heller mye av det jeg liker fra før. Om jeg på tampen skal forsøke å dempe min egen entusiasme, så er det med spørsmålet om den treffer for raskt, om den har nok motstand til fortsatt å bli stående som én av de aller, aller beste platene i år. Akkurat nå er det vanskelig å peke på en eneste svakhet ved plata.
I den siste sangen, «The Long Haul», handler det om ikke å gi seg. Jeg finner ikke en bedre måte å avslutte denne anmeldelsen på enn med et utdrag fra denne låten:
«I’m as solid as a redwood She’s standin’ by my side Got the patience of a sunset Her last nerves are my why So last Sunday after supper I asked her why she stays She said, «I ain’t gonna be just another song About walkin’ away»
‘Cause I’m in it for the long haul I’m here until the work’s done I ain’t ever been the kinda gal That’s gonna cut and run So we’ll pick ourselves up Every time we fall Honey, I’m in it for the long haul Yes, I’m in it for the long haul»
Forkortet utgave av artikkel første gang publisert 1. mai 2020 i Popklikk.
Gubberock 