«This record completes the set, the work of my first-hand teachers,” Earle writes in the liner notes. The records were recorded and released in the order in which they left this world. But make no mistake – it was Jerry Jeff Walker who came first.»
La oss ta frem Steve Earle igjen. Han er nå plateaktuell med et album der han hyller Jerry Jeff Walker med å synge låter av ham. Og med dette fullfører Steve sitt prosjekt med å hylle kameratene og mentorene Townes Van Zandt og nå altså Jerry Jeff Walker. Da Earle var tenåring, ville han være Jerry Jeff Walker. Jerry Jeff Walker døde i 2020 og er ikke minst kjent for den fantastiske sangen «Mr. Bojangles», men også låter som «Gettin’ By» og «Gypsy Songman», låter som Earle gjør på dette albumet.
I fjor ga Steve Earle også ut en plate med sanger av hans avdøde sønn, Justin Townes Earle, til inntekt for Justins barn. Av disse fire albumene synes jeg nok «GUY» er best, mens de tre andre kanskje var nødvendig å lage, har utmerkete låter, selvfølgelig, men mangler noe gnist og oppleves ikke veldig nødvendige om man kjenner originalene. Steve er en bedre tolker av egne låter enn andres, men for all del, det er fine album å høre gjennom to-tre ganger.
1995–2000
La oss nå snakke om perioden 1995—2000. Da var Steve Earle helt sjef med en periode de fleste kunstnere bare kan drømme om.
Det var i 1995 jeg oppdaget Steve Earle gjennom hans akustiske plate, «Train A Comin’», med glimrende låter fra gamle dager, både egne og andres. Han var nylig ute av fengsel etter en narkotikadom. Og nykter. Den publikummeren som på Rockefeller forsøkte å antyde noe annet, fikk passet sitt påskrevet så det sang.
Og Steve har aldri vært skåret for tungebåndet. Han vitset om at hans skilsmisse ikke fungerte, så han måtte gifte seg på nytt med én av eks’ene. Han var da på ekteskap ca. nummer fem. Om du vet hvor mange ganger han har vært gift nå, fortjener du premie.
Etter «Train a Comin’» fulgte klassikerne på rekke og rad. «I Feel Alright» (1996), «El Corazon» (1997). Har noe album begynt bedre og avsluttet sterkere med henholdsvis politiske «Christmas In Washingthon» og hyllesten til hans nylig avdøde mentor, Townes Van Zandt? Og vi fikk flere konserter. Steve alene, Steve med rockbandet The Dukes.
Og i 1999 hadde han med seg det ferske bluegrassalbumet The Mountain. Der stod Steve og Del McCourey Band samlet broderlig rundt en mikrofon og serverte én av de beste konsertene Rockefeller har sett. Siden ble det mindre broderlig, men det er ikke tema her. I 2000 fikk vi nok ei strålende plate, «Trancedental Blues», og seinere en fin samling med rariteter fra perioden, «Sidetracks». Steve var ofte i Oslo, og jeg måtte se ham hver gang. Etter ei helg med besøk fra hjembyen, og det noen kanskje vil kalle en del festing, ble det Steve Earle på søndagskvelden. At jeg bare lengtet hjem til senga, og at jeg hadde marginalt utbytte var neppe Steves skyld.
Deretter ble Steve enda mer politisk engasjert med fine album som «Jerusalem» (2002) og «The Revolution Starts Now» (2004). Han var i Oslo da Irak-krigen brøt ut. Så startet nedturen, og jeg tok ikke lenger med meg alle konsertene hans i Oslo. Men perioden 1995–2000 kan ingen ta fra oss, Steve og jeg. Og de siste to albumene med egne låter er ganske så fine!
Drive-By Truckers, Rockefeller, Oslo. 27. mai 2022. Support: Jerry Joseph
Jeg våkner ganske sliten i hodet dagen etter den nesten to timer konserten med sørstatsrockerne i Drive-By Truckers (DBT). Det var rock, rock, atter rock og samfunnsengasjement som stod i sentrum. Det har gått fem år siden jeg sist så bandet samme sted, og jeg ble før konserten fortalt at det siden hadde vært noen avlysninger, men nå var de her!
Konserten begynte egentlig allerede under oppvarmingsartisten Jerry Josephs sett. Joseph er en 61 år gammel singer-/songwriter som har gitt ut musikk i rundt 30 år, også med DBT-frontfigur Patterson Hood som produsent i studio til et annet DBT-medlem, Matt Patton. Han hadde mye på hjertet både i låtene og mellom låtene. Han kan være vel verdt å sjekke ut. Under nest siste låt kommer Patterson Hood og Jay Gontalez på scenen, og under den siste flotte låten til Joseph har han fullt band i ryggen. Faktisk ett av kveldens høydepunkt. En fin gest fra Drive-By Truckers også.
Jerry Joseph med hjelp fra sine venner i Drive-By Truckers
Men det var Drive-By Truckers resten av kvelden skulle handle om. Bandet starter flott med det jeg tror er en by låt fra albumet som kommer neste fredag, «Welcome 2 Club XIII». Deretter kommer det som kanskje er mitt favorittparti på konserten med Mike Cooleys «Slow Ride Argument» fra albumet «The Unraveling» (2020) samt Hoods «Thoughts And Prayers» og Cooleys «Ramon Casiano» fra det som nær er mitt favorittalbum med DBT, «American Band» (2016), et politisk album som nok ble mer tidløst enn bandet hadde håpet.
«Ramon Casiano» tar utganspunkt i en 15 år gammel mexikansk gutt som ble drept i 1931 i Laredo, Texas, og relaterer dagens grenseproblemstikk til hendelsen: «It all started with the border,/ And that’s still where it is today».
Vi ser tidlig at Jay Gonzalez har en sentral plass i bandet der han vekselvis herjer med gitaren og sitter med samme gitar rund halsen mens han trakterer orgelet. En herlig type! Herlige er også den hardtarbeidende trommisen Brad Morgan, og kveldens blideste, bassisten Matt Patton.
Før «Thoughts And Prayers» gir Patterson Hood oss sine refleksjoner om skolemassakren i Uvalde i Texas, og han er flere ganger i løpet av konserten innom hvordan det er å se sine barn vokse opp i et USA der noe er fundamentalt galt. Samtidig håper han neste generasjon kan vokse opp til å bli gode mennesker som kan rette våre feil. Men da må det mer til enn «Thoughts And Prayers»!
Det er Patterson Hood som står for pratingen. Han forteller at det eneste han har ønsket seg som jobb her i livet var å spille i et rockband. For å kunne gjøre det måtte han overvinne frykten han alltid levde med. Nå som han har fått barn, lever han fortsatt med denne frykten, men må på vegne av seg selv, forteller han, før han og bandet gyver løs på en mer enn 20 år gammel låt som har fått utvikle seg i takt med Hoods endrede perspektiver.
Og han snakket nok til mange av oss når han forteller at rock for ham er er fristed – vel, tydeligvis ikke helt engasjementet tatt i betraktning – for verdens fortredeligheter; dette er selve livet. Og vi fikk en fantastisk flott «Let There Be Rock» fra albumet «Southern Rock Opera» (2001), en låt det også var lagt inn litt publikumsfrieri og hyllest til Oslo, men:
«So I never saw Lynyrd Skynyrd But I sure saw Ozzy Osbourne with Randy Rhoads in 82 Right before that plane crash. And I never saw Lynyrd Skynyrd but I sure saw AC/DC With Bon Scott singing, "Let There Be Rock Tour". With Bon Scott singing, let there be rock!»
Mange mener nok at Mike Cooley kunne hatt en mer fremtredende rolle i bandet. Han skriver kanskje de aller beste låtene, og han tilfører litt dynamikk og variasjon til settet når han litt for sjelden tar mikrofonen. Litt «coolere», unnskyld, i fremtoningen enn Hood. Han blir som et virkemiddel bandet ikke vil bruke i tide og utide. I konsertens midtparti kunne jeg også ønsket at bandet litt oftere roet ned, og lot oss få puste ut. Flere av de flotte låtene på «Brighter Than Creation’s Dark» (2008), kanskje? De solide rockerne ville på den måten fremstå enda bedre! Men samtidig er Drive-By Truckers live øsende gitarer, orgel, bass og trommer, take it or leave it! Og at Patterson Hood legger sjela i hvert ord han synger, levnes det aldri tvil om.
Du verden, jeg og resten av lokalet, koste oss over en flott rockekonsert – mange kunne tekstene mye bedre enn jeg. Det ble ikke ekstranummer. På siste låt, «Angels And Fuselage» forlot bandmedlemmene oss én etter én, og vi gjettet på hvem som skulle sitte igjen til slutt. Det ble Jay Gonzalez. Ikke noe dumt valg det! Jeg er ikke mer sliten enn at jeg nå går ut og løper med ei liveplate med bandet på ørene!
Bildet til høyre: Jeff Tweedy fra Wilcos konsert i Oslo i 2019 (foto: Tormod Reiersen)
Verdens beste band? Gjerne det på en dag som denne! Jeg er virkelig glad for at Jeff Tweedy har laget dobbeltalbumet «Cruel Country», ei plate vi kommer til å ha glede av lenge! Tilsynelatende ei enkel countryplate, men her er det mye å oppdage! Her får du mitt inntrykk etter noen dagers lytting. Litt reservert første gang jeg hørte det, men dette må da være et av årets aller beste album, og Wilcos beste på minst ti år?
Store konsertopplevelser
En av mine aller største konseropplevelser var med Wilco på Sentrum Scene i februar 2012. Konserten var utsolgt, men jeg dro til sentrum av Oslo og fikk heldigvis kjøpt meg en billett. Wilco hadde akkurat gitt ut ett av sine aller beste album, «The Whole Love» (2011), og åpningen av konserten «Art of Almost» er noe av det villeste og flotteste jeg har hørt fra en scene. Resten av konserten var også en fest med rolige melodiøse partier og halsebrekkende utblåsninger.
Det hadde skjedd noe med bandet – dvs. det var vel bare to gjenværende medlemmer – siden jeg så dem på den fine country-rock-konserten i 1997, like etter at de hadde gitt ut et annet favorittalbum, kanskje deres aller beste, «Being There». I årene som fulgte etter «Being There» ble Wilco et av de bandene jeg fulgte med på hver utgivelse til. Takket være Deichman kunne jeg låne album med Jeff Tweedys tidligere band, Uncle Tupelo, som også hadde mye fint og Wilcos debutalbum, «A.M.». Deretter skaffet jeg meg albumene som ble gitt ut fortløpende. Billy Bragg-samarbeidet om tonesetting av Woody Guthrie-tekster er fortsatt av det fineste som ble gitt ut i 1990-årene. Wilcos egne album hadde alltid flotte ting helt frem til 2012, både av eksperimentering, bråk og pene poplåter. Kanskje var de mest av alt et kunstrock-band uten særlige begrensninger? Skal du høre kun ei plate med bandet, kan du like gjerne velge deg livealbumet «Kicking Television», spilt inn i gruppas hjemby, Chicago. Albumet har det meste av det beste av det Wilco har å by på.
Etter konserten i Oslo i 2012 mistet jeg nok taket på Wilco. I forbindelse med denne nye utgivelsen har jeg hørt på albumene «Star Wars» (2015), «Schmilco» (2016) og «Ode To Joy» (2019). Tweedys soloprosjekter har fått ligge i fred i denne omgang. Felles for albumene er at de har flere gode låter, men ikke tilstrekkelig mange og gode til å fange og holde på interessen min. Når det er sagt, er nok «Ode To Joy» noen hakk vassere enn de øvrige, og det har også fått flere runder mens jeg forsøker å sette meg inn i deres nye album, «Cruel Country». Ikke minst er «Hold Me Anyway» og «We Were Lucky» strålende der den fantastiske gitaristen Nels Cline får spillerom til å utfolde seg. Men hele albumet skal få flere sjanser! Litt bortglemt, det albumet!
Sær opplevelse. 2019 bød også på et herlig gjensyn med Wilco live i Oslo. Om jeg stiller spørsmål ved de seinere års album, er det umulig å stille spørsmål ved livebandet Wilco. Igjen fantastisk! Så kommer jeg ikke unna å nevne en av de særeste konsertopplevelsene jeg har hatt. I 2018 så jeg nemlig Wilcos låtskriver og frontmann, Jeff Tweedy, solo. Ti minutter av konserten gikk med til en diskusjon mellom Tweedy og en publikummer på galleriet på Sentrum Scene i Oslo. En absurd opplevelse som også gjorde inntrykk på Tweedy. På Wilco-konserten året etter kom han stadig tilbake til opptrinnet.
Neil Cline på konserten i Oslo i 2019. (Foto:Tormod Reiersen)
Wilco goes country – musikk, landliv og hjemland
Kanskje var Wilco en gang et alt. country- eller alt. rock-band, eller kanskje ikke:
«But to be honest, we’ve never been particularly comfortable with accepting that definition of the music we make. With this album though, I’ll tell you what, Wilco is digging in and calling it Country. Our Country. Cruel Country. Country music that sounds like us to our ears.»
-Jeff Tweedy
Dette er bare et lite utdrag av alt Jeff Tweedy skriver om bandets nye album, «Cruel Country». Wilco satte seg ned for å spille, for å overraske seg selv. Det de kom opp med var folk og country. Så da ble det slik denne gangen. Ja, det ble så mange sanger at Wilco lagde et dobbeltalbum med 21 låter som varer over 80 minutter.
Wilco forteller videre at de har laget et album om Amerika, med en mer eller mindre rød tråd og en kronologisk rekkefølge som starter med bilder av migrasjon i tidlige sanger som «I Am My Mother», «Hints» og «Empty Condor». Seinere på albumet blir fokuset mer komplisert, og jeg forenkler nok Tweedy når jeg skriver at låtene etterhvert i sterkere grad peker på hvor Amerika er nå, hva gikk galt, hva må akspeteres og hva kan repareres.
Ja, ofte tar det litt tid å få fatt i hvor Tweedy vil med tekstene. Og om plata som helhet handler om Amerika, tar flere av låtene utgangspunkt i det personlige og gjerne med litt finurlige formuleringer som «I’m tired of taking it out on you, Freeze my warmth away» og «Why don’t you get in line, Behind the tears I’m crying, …Now don’t lose your mind, While I’m looking for mine». Og det trenger absolutt ikke være noen motsetning mellom hvordan man var det og hva som foregår i samfunnet. I «Ambulance» stirrer hovedpersonen døden i øynene.
Så kan man tenke seg at tittelen «Cruel Country», spiller på mye av det som har gått galt med Tweedys hjemland – «I love my country, stupid and cruel, red white blue». Eller om hvordan landlivet nå arter seg:
«I found A Song Upside-down A country song Like a trout Dying sky and water Rainbow Flickering out»
Samtidig er tittelen kanskje et lite hint om at plata ikke er reinspikka countrymusikk, men med en Wilco-tvist. Skal vi kalle det art-country? Selv syntes jeg innledningsvis at bandet ikke har beveget seg så veldig langt fra lydbildet på de to foregående albumene. Men også det blir litt for enkelt, skal det vise seg. Countryfølelsen er utvilsomt mer til stede, noe særlig gitarene bidrar til.
Fra konserten i Oslo i 2019. (Foto:Tormod Reiersen)
Storslagent, fortryllende og jordnært
Men viktigere enn sjanger, er plata bra?
Det begynner storslagent med en glimrende Tweedy-vokal på «I Am My Mother» og fortsetter fint med «Cruel Country», en låt som virkelig inviterer lytteren med seg. Tredje låt gir oss én av albumets mest iørefallende låter, «Hints», en typisk Jeff Tweedy-låt når han er på sitt beste, kanskje. Ekte hat-trick, dette lover bra!
De allerede siterte «Tired Of Taking Out Of You» og «Falling Apart (Right Now)» er to andre låter der Tweedys meloditeft er høyst tilstedeværende. Fine er også «Story To Tell», «All Across The World» – en tekst om det gode og onde i hele verden og at vi seiler i samme båt – og «A Lifetime To Find», og flere og flere låter trer frem. De fleste av fleste låtene er mellom tre og fire minutter lange, men jeg setter stor pris på de litt lengre låtene «Birds Without A Tail – Base Of My Skull» og «Many Worlds» der det gis plass til glimrende instrumentale partier, nesten i gammel Wilco-ånd. «Tonight’s The Day» har noen fortryllende pianopartier. «Darkness Is Cheap» har også på beste Wilco-vis et litt originalt lydbilde, fin låt om enn noe sær.
Dette er ellers ei plate som med fordel kan spilles høyt for å avsløre mest mulig av de subtile detaljene og godlyder. Da vokser også de for meg foreløpig litt mer anonyme låtene. Og det hele blir enda litt mindre tradisjonell country og mer Wilco. Glem ikke at dette er «verdens beste band». Det er en klar styrke ved albumet at det har både umiddelbare låter, og låter som bærer preg av å være utholdende slitere!
Det er mye å gape over, og de første gjennomhøringene føltes det hele litt monotont og langt. Inntrykket nå, fortsatt etter kun noen dager, er at dette albumet gir mer og mer for hver lytting, og enda har jeg ikke gravd meg ordentlig ned i tekstuniverset. Trolig, nei sikkert, ender dette som et av årets aller beste album i mi bok. Kanskje har jeg vært for utålmodig med de foregående albumene, men jeg mener bestemt at dette minst må være det beste Wilco-albumet, eller for den saks skyld Jeff Tweedy-albumet, siden «The Whole Love» i 2011. Om du liker energi og dynamikk, blir det kanskje mer av slikt ved neste korsvei, i hvert fall om du skal på konserten i Oslo i juni!
Med risiko for redigering seinere: 9/10! Vi snakkes i desember.
Til høyre: Bob Dylan i Hyde Park, juli 2019 (Foto: Tormod Reiersen)
I dag feirer vi 81-årsdagen til én av de aller mest innflytelsesrike kunstnerne de siste 60 årene. Her kan du først lese litt om mitt forhold til Bob Dylan. Deretter skriver jeg om hans siste plate, en tekst som egentlig handler om det samme.
«Oh, I think of myself more as a song and dance man, y’ know».
Ja, Bob Dylan svarte dette for snart 60 år siden da han fikk spørsmålet om han var en poet eller en sanger.
De som har sett Bob Dylan live de siste årene, kan raskt slå fast at noen stor danser er han ikke lenger, om han noen gang har vært det. Mer slik en kulturminister danser i opptogene til Molde Jazzfestival. Men det er da heller ikke poenget. Gjennom svaret viser Bob Dylan at han ikke ønsket å være den personen folk ville gjøre ham til, det er ikke nødvendig å ta ham så alvorlig. Da han sluttet å lage politiske sanger, fant frem den elektriske gitaren og begynte å skrive gåtefulle tekster, mente noen han hadde sviktet. Sviktet de politiske folksangene, sviktet de som ville gjøre ham til profet. Men snarere kan man si at det var gjennom å bryte ned det han hadde bygget opp, han fant seg selv. Igjen og igjen.
Da han i 1965 ga ut den seks minutter lange «Like A Rolling Stone» som singel, brøt han mange barrierer med hensyn til både hva en singel og en rocklåt kunne være: «Elvis Presley freed your body, Bob Dylan freed your mind», som Bruce Springsteen uttalte. Om du ikke er noen stor Dylan-fan, kan du likevel ha mye å takke ham for; hvordan han har inspirert mange av dine favorittartister.
Dylan har holdt koken. Flere kunstneriske nedturer, men han har alltid slått tilbake. Ofte har nedturene synes som en kalkulert måte å komme opp med noe nytt på. Noen ganger med enkle kjærlighetssanger. Noen ganger med avansert tull og tøys som på «The Basement Tapes» sammen med The Band. Noen ganger kryptisk. Andre ganger igjen lager han coverversjoner og radioprogrammer der andre artister hylles. Skal jeg snakke om favorittplater med mannen? Helst ikke. Men «Planet Waves» (1974), «Blood On The Tracks» (1975) og «Love & Theft» (2001) kommer jeg alltid tilbake til. Og liveplata sammen med The Band: «Before The Flood». En smånervøs og hektisk Bob Dylan kaster seg ut i låtene:
Oh, God said to Abraham, "Kill me a son" Abe say, "Man, you must be puttin' me on" God say, "No", Abe say, "What?" God say, "You can do what you want Abe But the next time you see me comin', you better run" Well, Abe said, "Where you want this killin' done?" God said, "Out on Highway 61"
«Highway 61 Revisited» er en av disse låtene som kan ta deg mange steder. Bibelhistorie? Ja! Men vit også at Bob Dylans far het Abraham.
Mange har skrevet om Dylan de siste dagene. Men jeg har ikke sett at noen har nevnt låten «Blind Willie McTell», én av hans aller beste. Det sier litt om Bob Dylan at denne låten ikke fikk plass på albumet «Infidels» i 1983 og først ble gitt ut sammen med andre uutgitte opptak i 1991. Etter sigende mente han selv at han ikke klarte å yte låten rettferdighet, så han lot den ligge. Vel, versjonen som finnes på «Bootleg Series Vol. 1–3» kunne ikke vært bedre.
Lenge var «Tempest» (2012) den siste plata med egne låter. Etter «Tempest» kom plater med materiale fra den store amerikanske sangboken, også kalt Bob Dylans «Sinatraplater», på rekke og rad. Først «Shadows In The Night» (2015), så «Fallen Angels» (2016) og sist av dem, trippelplata «Triplicate» (2017). Mange mislikte dem, og jeg innrømmer at det ble litt mye av det gode for meg også. Men da jeg så en Bob Dylan live i Oslo Konserthus i 2015, i Oslo Spektrum i 2017 og i London i 2019, som sang tydeligere og mer inspirert enn jeg hadde hørt ham tidligere, det vil si fra og med 1993, var det mer enn greit. Nå trengte jeg ikke gjette på hvilke låter han sang, slik jeg måtte tidligere. Sinatra-platene hadde gjort ham godt!
I 2016 fikk Bob Dylan Nobels litteraturpris. At «litteraturpurister» ikke syntes han fortjente den, var som man kunne forvente. Andre mente andre låtskrivere holdt høyere litterær kvalitet. Den debatten var unødvendig. Her var det bare å glede seg over at Dylan og en hel kunstform fikk den anerkjennelsen den fortjener.
Og så var den der i 2020. Ut av det blå. Et nytt klassisk Bob Dylan-album! Under kan du lese min omtale av plata, skrevet da den var to dager gammel. Den omtalen oppsummerer samtidig mye av mitt forhold til Bob Dylan. Helt til slutt vel 20 av Dylans sterke låter, gitt ut fra og med «comeback-albumet» «Time Out Of Mind» i 1997.
Da er det bare å sitere Loudon Wainwright lll fra hans hyllest til Bob på Bobs femtiårsdag: «You keep right on changin’ like you always do// An’ what’s best is the old stuff still all sounds new// Yeah, today is your birthday, have a great one, Bob.»
Bob Dylan – «Rough And Rowdy Ways» (album, 2020)
Forspill
Dylan og Neil Young kom med ny musikk samme dag, fredag 19. juni. Jeg har allerede skrevet lenger enn langt om Neil Youngs album, «Homegrown». Mens Neil Youngs musikk ofte går rett inn i sjela, må Bob Dylans musikk og tekster gjennom hjernen. Når de kommer ut derfra, har jeg kanskje oppfattet fem prosent, resten kan jeg jo gruble på frem til mine dager har kommet til ende.
Da den lange, nær melodiløse, «Murder Most Foul», ble utgitt i mars, så jeg på den som en forkastet låt fra et tidligere album. Men da «I Contain Multitudes» kom som singel noen uker seinere, øynet jeg håp om et nytt album. Et nytt, godt album. Og la oss rydde unna all tvil først som sist. «Rough And Rowdy Ways» er ikke bare «et godt album». Det er et nytt forbløffende mesterverk fra mesteren selv.
Det er åtte år siden «Tempest», og når noen av oss begynte å antyde at 79-åringen ikke kommer til å gi ut flere album med eget materiale, slår han tilbake og leverer et album som overgår alt vi kunne drømme om. Ei bonusplate som når alt er satt i perspektiv, kanskje vurderes blant hans aller ypperste, klart bedre enn den flotte, men litt ujevne «Tempest». Bluesen er nedtonet sammenliknet med det vi har fått servert på de foregående platene. Her finner du flotte melodier, tekster i særklasse, et stødig band og en Bob Dylan i front som knapt har sunget bedre. Dette er egentlig alt du trenger å vite om denne plata om du ikke har hørt den ennå.
Og når jeg nå gir meg i kast med enkeltlåter, vit at jeg bare spekulerer. Jeg skal på ingen måte påstå at jeg har skjønt denne nye Bob Dylan-plata, like lite som jeg skal gjøre krav på å ha oversikt over alt innholdet i Bobs tidligere utgivelser. Dette er dog min måte å kose meg med en ny Bob Dylan–plate. Eller vent; hva var det forfatteren Johan Borgen sa? «Folk sier de skal hjem å kose seg med en god bok, man skal ikke kose seg med bøker!» Og det er ikke helt bak mål å si det samme om denne Bob Dylan-plata. Albumets tittel avslører at livene vi lever, for de fleste ikke går langs en bred og fin motorvei.
Mangfoldige tyverier
Gjennom både musikken og tekstene gir albumet perspektiver fra historien og inn i nåtiden. Om perspektivene ofte er dystre, finner vi også lysglimt. Jeg tar like gjerne utgangspunkt i begynnelsen på Bob Dylans plate «Rough And Rowdy Ways», en platetittel som er stjålet fra Jimmie Rodgers-låten med nesten samme navn.
Og begynnelsen er «I Contain Multitudes». Tror du Dylan har funnet på denne tittelen selv? Nei, den har han stjålet fra Walt Whitman. Og sånn har det gjerne vært med Dylan, og slik er det flere steder også på dette albumet. Han stjeler tekstbiter og setter dem sammen på nye måter. Ofte gjelder dette også melodiene. Når det gjelder albumet «Modern Times» (2006) spesielt, ble det påpekt av mange at tyveriene var såpass grove at han kunne delt ut litt kreditt til kilder. De skriftlærde avslører det, men genialt er det.
Som det heter: De middelmådige låner, geniene stjeler. Går du gjennom platetitlene på Bobs album fra og med 1997, finner du referanser til sanger, filmer eller bøker av henholdsvis Warren Zevon («Time Out Of Mind»), Charlie Chaplin («Modern Times»), Shakespeare («Tempest»), Eric Lott («Love And Theft») og kanskje enda flere. I andre sammenhenger ville man kalt dette innovasjon eller utvikling. Man tar utgangspunkt i det som er gjort før og bygger videre på det. Og Dylan har alltid vært åpen om at han henter inspirasjon fra andre kunstnere, gjerne verk fra før han entret banen. Ikke minst på det snart 60 år gamle debutalbumet er dette tydelig. Og jeg tenker at dette er et helt bevisst trekk fra Dylan. Han trenger ikke stjele, men gjennom tyveriene setter han sin egen kunst inn i en historisk ramme. Vi må lære av historien. Ta utgangspunkt i den, men forbedre den.
Da «I Contain Multitudes» ble gitt ut, var jeg fornøyd. Bob Dylan hadde da nylig gitt ut den 17 minutter lange «Murder Most Foul», med så mange referanser og navn og en så minimalistisk melodi, at det ble litt i overkant for meg. Jeg tilhørte derfor ikke dem som hyllet «Murder Most Foul» som en umiddelbar klassiker. Nå er låten plassert der den hører hjemme, som en egen hel CD/LP eller helt til slutt på strømmetjenester.
Utgangspunktet er drapet på Kennedy. Derfra spinner Dylan en historie der en rekke skikkelser innen populærmusikken deltar, og kanskje endog hylles for at de gir oss lysglimt og samhold i de røffe tidene. «Still, when I think of the road, we’re traveling on, I wonder what went wrong», som Paul Simon sang på sin «American Tune». Namedroppingen blir massiv fra andre halvdel av låten og inn. Alt satt til en nær fraværende melodi og med forsiktige strykere og piano. Jeg har tidligere plassert den i samme bås som de litt kjedelige låtene «Roll On, John» og «Tempest», på albumet «Tempest». Denne er nok langt mer interessant enn disse.
Men, la oss gå tilbake til begynnelsen. Bare tittelen på låten «I Contain Multitudes» er på en måte nok. Dylans mange ansikter? Musikken hans har likevel ikke endret seg så mye de siste 20 årene. Sinatra-platene — coverversjoner av låter fra den store amerikanske sangboken, som man sier — fra de siste årene har imidlertid gjort ham godt; crooneren trer frem, og bluesstamperen får hvile på «I Contain Multitudes» og mange andre låter.
Bob synger kanskje som ei kråke, men hvilken kråke! Ordene kommer tydelig frem, ikke som på konserter for 10-20 år siden. Og ikke bare det; Bob Dylan har alltid vært kjent for sin gode timing, og det er mulig jeg bare er litt nyforelsket i den gamle mannen, men hør på de fraseringene, hvordan stemmebruken underbygger budskapet i låtene. Han synger da nesten bedre enn noen gang? Ja, eller snakker bedre enn noen gang. Og musikerne med blant annet gitaristen Charlie Sexton i spissen, gjør en storartet jobb, de ligger i bakgrunnen, gir låtene akkurat det de skal ha, briljerer ikke, men hører du etter, får du flotte detaljer.
«I Contain Multitudes» inneholder i likhet med «Murder Most Foul» mange navn. Vi møter Rolling Stones, Anne Frank, Indiana Jones, Mr. Poe, William Blake, Beethoven og Chopin i samme låt! Og denne herlige formuleringen fra 79-åringen:
“You greedy old wolf, I’ll show you my heart//But not all of it, only the hateful part //I’ll sell you down the river, I’ll put a price on your head//What more can I tell you?// I sleep with life and death in the same bed”
Ja, «multitudes», indeed. Og det er vel det Dylan forteller oss her. Vi kan ha mange ansikter, Dylan selv – eller Robert Zimmerman som han også het – sa en gang for lenge siden «I have got my Dylan mask on».
Så kanskje «I Contain Multitudes» er ord å leve med når noen tror de har plassert deg? Men like mye kan sangen handle om å ha en mangfoldig oppfatning av tilværelsen på samme måte som albumet jeg har foran meg kan tolkes i mange ulike retninger.
Bob Dylan i Hyde Park, London i 2019. Foto: Tormod Reiersen.
Dylan trekker veksler på coveralbumene
Om mange navn er nevnt på åpningslåten «I Contain Multitudes» og avslutningslåten «Murder Most Foul», nøyer ikke Dylan seg med det. Nydelige «Mother Of Muses» kunne glidd rett inn på Dylans coverplater fra de siste årene, og hevet dem. Han henter bilder fra gresk mytologi, og trekker også frem helter som våget å stå alene, som kjempet for det de trodde på. Elvis Presley, Martin Luther King jr. Flere! Én av de mest poetiske låtene på albumet, og av de mest oppløftende:
“Mother of Muses sing for my heart//Sing of a love too soon to depart//Sing of the heroes who stood alone//Whose names are engraved on tablets of stone//Who struggled with pain so the world could go free//Mother of Muses sing for me»
«Black Rider» ligger i samme musikalske leie, og når Dylan i låten synger «Some Enchanted Evening», går tankene nettop i retning av den gamle standardlåten med denne tittelen og Dylans tolkninger av slike låter. Jeg liker å tro at når Dylan navngir personer, er det først og fremst når han hedrer dem. På «Black Rider» nevner ikke Dylan navn når han synger om det som må være djevelen selv. Han lar det være opp til oss, så kan man jo flire litt også:
“Black rider, black rider, hold it right there//The size of your cock will get you nowhere//I’ll suffer in silence, I’ll not make a sound//Maybe I’ll take the high moral ground//Some enchanted evening I’ll sing you a song//Black rider, black rider, you’ve been on the job too long”
En tidlig favoritt på denne plata er den fantastiske, spøkelsesaktige og smått absurde «My Own Version Of You». Kanskje vil denne låten nå helt opp mot «Mississippi» og «High Water (For Charley Patton)» fra mi favorittplate med Dylan fra de siste 25 årene, «Love And Theft». Konkret handler låten om å plukke sammen kroppsdeler og skape et nytt menneske. Sangens protagonist vil lage en person som kan redde ham. Dommedag er ikke langt unna:
“After midnight, if you still wanna meet//I’ll be at the Black Horse Tavern on Armageddon Street//Two doors down, not that far a walk// I’ll hear your footsteps, you won’t have to knock//
Låten «I’ve Made Up My Mind To Give Myself To You» lar vi passere som en ren og skjør kjærlighetslåt. Vi leter ikke etter doble betydninger og mørke budskap. En herlig låt med flotte overganger, Bob kan lage slike låter ennå! Han lar til og med bandet ta en liten avstikker noen sekunder.
«The point of no return»
Denne plata har tre rhythm and blueslåter: «False Prophet», «Goodbye Jimmy Reed» og «Crossing The Rubicon». Alle tre er tette og gode låter som fungerer, selv om melodiene nok ikke er direkte nyskapende. Ta for eksempel den gåtefulle «False Prophet». Her handler det om både det gode og det onde. Noen vil mene at Bob synger som djevelen. Kanskje peker Dylan på seg selv i denne låten i en strofe eller to. Han ønsket aldri å være sin generasjons profet. Da kan han heller ikke være en falsk profet. Andre vil peke på politiske ledere som er nettopp det; falske profeter. Men først og fremst er teksten gåtefull.
«Crossing The Rubicon» er et bilde på å passere det punktet der det er for seint å snu. Det kan handle om å hoppe i det, ta sjansen på det personlige plan. Men den kan også handle om utfordringene verden står overfor. Klima. Fattigdom. Selv om låten er skrevet for en stund siden, kan den også tolkes inn i konteksten av i de siste måneders pandemi og politiske «melaninmotsetninger». Låten inneholder blant annet en pessimistisk sivilisasjonsrapport:
“What are these dark days I see?// In this world so badly bent //cannot redeem the time //The time so idly spent”
Bedre da å gå tilbake i tiden? Den over ni minutters lange «Key West (Philosopher Pirate)» som kommer helt mot slutten, har nostalgiske elementer, for så tematisk å ta flere retninger. Ikke spør hva den handler om, men innholdsrik er den! Og helt til slutt «Murder Most Foul» som en egen skive. En grei beskjed, du trenger ikke å høre på den hver gang.
Skal vi snakke om «årets beste plate»?
Om noen tvilte på om overdosen med Sinatra-plater, hadde en funksjon, kan de slutte med det nå. Konklusjonen er grei. Etter dem kom en plate for evigheten! Kun Bob Dylan kunne laget dette. Og han gjorde det like før han fylte 80 år!
(Omtalen av «Rough And Rowdy Ways» er litt forkortet sammenliknet med utgave publisert i Popklikk i 2020)
Gubberock 