Mer enn solid fra Drive-By Truckers

Drive-By Truckers – Welcome 2 Club Xlll (album 2022)

Albumcover og bilde fra konserten på Rockefeller i mai. Patterson Hood til venstre og Mike Cooley til høyre

I forbindelse med ar Drive-By Truckers besøkte Oslo i mai skrev jeg at konserten var bra, men at jeg kunne ønsket at bandet litt oftere roet ned, og lot oss få puste ut. Til tider kunne øs med tre gitarer bli litt i overkant. Men samtidig er Drive-By Truckers live øsende gitarer, orgel, bass og trommer, take it or leave it! Og du verden, en artig kveld! Drive By Truckers har holdt det gående over mer enn to tiår og er utvilsomt et av de beste rockebandene der ute. Og tekstene har alltid mening, kanskje så mye mening at de av og til overskygger melodiene.

The Driver. På konserten i Oslo fikk vi fire låter fra det nye albumet som ble sluppet for to uker siden, og ingen av låtene gjorde seg bort. Men nå har jeg tatt meg tid til å bli bedre kjent med dem. Albumet åpner med én av dem, «The Driver». En låt som også er albumets vinner:

«That Grand Prix we saw head-on on our way to see Replacements
When I hydroplaned but caught the road in time
That guy on I-10 driving east as we were west-bound
In Florida, 2000, April 9
That ten-degree decline headed down Teton Pass
Cooley driving, snow on solid ice
That meteor that fell beside our bus in Idaho
As we drove on past a near-flaming demise»

Som de fleste av låtene på albumet, er den syv minutter lange «The Driver» skrevet av Patterson Hood. Hood snakkesynger den stemningsfylte låten som hviler på et tungt gitarriff, og der vokalen til Schaefer Llana og små gitarutflukter løfter låten. Og om det av og til kunne bli litt mye av det gode med tre gitarer på Rockefeller, får jeg bedre tak i nyansene når jeg hører på albumet. I teksten på «The Driver» har Hood referanser både til det legendariske bandet The Replacements og til sitt langvarige vennskap til bandkollega Mike Cooley.

Antinostalgi. Jeg oppfatter Drive-By Truckers som et samfunnsengasjert band, noe ikke minst de tre foregående albumene og konserten på Rockefeller bekreftet. På årets album «Welcome 2 Club XIII» er det «antinostalgi» som gjelder, sier Hood. Hans syv låter er i stor grad selvbiografiske og bærer preg av at alt ikke var bedre før. Det litt musikalsk spretne tittelsporet plassert i midten av albumet er et godt eksempel på dette. Låten og albumet har tatt navnet sitt etter Club XIII, et konsertsted der bandmedlemmene vokste opp, i nærheten av Muscle Shoals, Alabama:

«Welcome to Club XIII
Our glory days did kinda suck
Everyone needs a friend
Everyone needs a fuck
When we come this way again
"Notify our next of kin"
We'll smell of weed and gasoline
Welcome to Club XIII»
Fra konserten på Rockefeller, mai 2022.

Mike Cooleys tekster er ofte noe mer subtile og poetiske enn Patterson Hoods. Cooley tegner også med bredere pensel på den godt drivende «Maria’s Awful Disclosures» der samtiden kommenteres gjennom fortiden. Mike Mills fra R.E.M. bidrar med vokal. Sterk tekst og fin overgang og gitarsolo mot slutten.

«Professional victims with recycled lies
Stoking satanic panic in fear-addled minds
Maria's awful disclosures
Ghost-written pornography tailored to readers
In need of a righteous excuse to indulge
Maria's awful disclosures»

Cooleys andre låt «Every Single Storied Flameout» ble skrevet da sønnen var 16 år og gikk gjennom noen tøffe tider, og har således mye til felles med Patterson Hoods tematikk på dette albumet. Cooley tenker på egen oppvekst og gir med en viss selvironi råd: «Said the man who pissed the river». Herlige blåsere!

Mer enn solid. Jeg spiller for tiden Drive-By Truckers nye album både i sofakroken og når jeg trener. Albumet har én veldig sterk låt, «The Driver», men alle låtene fungerer imidlertid bare bedre og bedre ved gjentatte lyttinger og er jevnt gode. Små tekstlinjer, eller endog bare tittelen på låten fanger oppmerksomheten: «We Will Never Wake You Up In The Morning» og «Billy Ringo In The Dark» er to eksempler på dette. Og om titlene fanger interessen, så er det mer ved låtene som holder på den!

Fortsatt opplever jeg albumet som som helhet som noe statisk, men samtidig er dette umiskjennelig rockebandet Drive-By Truckers. Jeg har allerede spilt det mer enn bandets to album fra 2020, og enda er jeg ikke klar for å legge det til siden. Kanskje var ikke forventningene mine skyhøye, men de er helt klart innfridd! Et solid album, dette. Mer enn solid!

På albumets siste låt, den dvelende «Wilder Days, summerer Patterson Hood opp:

«In our wilder days we were invincible and unafraid
Of cracks in the concrete and steel that we were made of
Gravity defied, we had the gods on our side
Death to cheat below our feet and yet we seldom died

We could so delight in the burning candlelight that would not fade
In our wilder days»
Fra konserten på Rockefeller, mai 2022.​

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: