Opptur med The Dream Syndicate

The Dream Syndicate – Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions (album 2022)

The Dream Syndicate er i disse dager ute med et nytt album, «Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions». For ei uke siden gjorde de også det som etter rapportene skal ha vært en fin time på festivalen Loaded i Oslo. Det nye albumet overgår klart mine litt lunkne forventninger, men før vi kommer dit til slutt, tar jeg deg gjennom litt av mitt forhold til The Dream Syndicate og frontmannen Steve Wynn.

1980-årene. The Dream Syndicate var ett av de store bandene sammen med blant annet Green On Red, The Bangles og The Long Ryders i den såkalte Paisley Underground-bevegelsen i California i 1980-årene. Velvet Underground- inspirert alternativ rock. Bandet ga ut en flere solide album som «The Days of Wine And Roses», 1982), «The Medicine Show (1984)» og «Out Of The Grey» (1986). Best av alle synes jeg likevel deres siste studioalbum fra denne første perioden var, det strukturerte «Ghost Stories».

Selv ble jeg introdusert for bandet gjennom den rå EP’en «This Is Not The New Dream Syndicate album…Live» (1985), en EP som hadde herlige versjoner «Armed With An Empty Gun», «Tell Me When It’s Over», «Bullet With My Name On It», «Medicine Show» og «John Coltrane Stereo Blues». Mer skulle det ikke til. Men det er et annet livealbum med gruppa som er mest spilt av albumene med bandet og som jeg den dag i dag holder høyt på lista over tidenes beste livealbum: «Live At Raji’s» (1989). «Merritville», «Burn», «Boston»!

Solokarriere. Etter at det The Dream Syndicate ga seg, startet frontmann Steve Wynn en lang karriere som soloartist samt deltaker i ulike prosjekter. Jeg kan ikke si at jeg har oversikt over alt han har gjort – langt derifra – men jeg har sett ham i levende live en rekke ganger der de mest minneverdige under hans eget navn var på Studentersamfunnet i Trondheim i 1990 eller 1991 i forbindelse med hans første soloalbum, «Kerosene Man», og en huskonsert på Høybråten i Oslo i 2018.

Gjenforeningen. I 2012 ble The Dream Syndicate gjenforent for konserter, og i 2017 kom deres første album i deres andre periode «How Did I Found Myself Here?». Et godt spørsmål, og albumet hadde så langt jeg husker også et par fine låter uten at de gjorde sterkt inntrykk («The kind of comeback you always want your favorite band to make.» MOJO). Det gjorde imidlertid The Dream Syndicate- konserten på Rockefeller i Oslo samme høst. En Steve Wynn og et band som leverte nesten alle godlåtene fra 1980-årene som jeg kunne ønske meg. Fantastisk versjon av «Burn»! Ikke «Boston» da, noe han ble konfrontert med mange ganger siden!

Eksperimenter. Jeg så The Dream Syndicate på nytt på John Dee, høsten 2019. Det ble en helt annen affære. Den første timen spilte de i hovedsak musikk fra sitt siste album, «These Times» (2019), og muligens annet nytt stoff. Jeg opplevde denne timen med stoff herfra som kjedelig, udynamisk dronerock, før vi de siste 45 minuttene fikk gode, gamle låter. The Dream Syndicate skal ha ros for å utvikle seg og ikke gi ut samme album flere ganger, selv om de mister lite lojale fans som meg. Mange kritikere var da også positive til 2019-albumet og det påfølgende albumet «The Universe Inside» (2020), ja, jeg leste endog at en anerkjent musikkskribent holder «These Universe Inside» for å være bandets beste. «The Universe Inside» er det bandet kaller «experimental free-form psychedelic» med lange låter på opptil 20 minutter. Jeg tror kanskje ikke jeg har klart å komme meg gjennom hele albumet enda, så jeg kan jo ha gått glipp av noe.

Det nye albumet. Men med «Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions» er jeg endelig med igjen! Foruten Steve Wynn består bandet blant annet av trommis Dennis Duck og bassist Mark Walton, begge var med i 1980-årene. Ny gitarist siden den gangen er Jason Victor, og Chris Cacavas kjent fra Green On Red fyller ut lydbildet med keyboard. I tillegg bidrar gjestemusikere med blåsere.

Albumet åpner med «Where I’ll Stand», en litt halvrocka låt som ikke er av de beste på albumet. Likevel ikke dårlige, et interessant lydbilde, og den bidrar til å skape variasjon. Kanskje liker jeg neste låt, «Damian», aller best av låtene på albumet. En fin melodi, Wynns særpregede stemme i front og nydelig gitararbeid. «Hard To Say Goodbye» og «My Lazy Mind» følger mye av samme oppskriften og er andre favoritter på albumet. Sanger for late sommerdager? Fine låter! «Lesson Number One» skrur opp tempoet litt, keyboard og blåsere mer i sentrum, men er også en god låt. Jeg vil tro denne låten er en vinner live.

På de beste låtene møter vi stort sett ikke et rått rockeorkester på dette albumet, snarere er det litt svevende låter med flotte, lekre, gitarer i sentrum. Den mer rocka «Trying To Get Over» er er fint unntak! Og avslutningslåten «Straight Lines» er også en helt ok rocker.

Opptur. Med «Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions» har The Dream Syndicate laget det første albumet siden 1980-årene som har interessert meg etter mer enn tre gjennomlyttinger. Mye flotte gitarer! Albumet er ganske variert, så mulighetene for at også du finner noe å like, er store. Dette er dog ingen klassiker på linje med 80-tallsalbumene, men har likevel mange låter som tåler flere gjennomlyttinger og som jeg kunne tenkt meg å høre live.

Redigert.