Da er første halvår 2022 allerede over. Som vanlig har det kommet ut mye musikk, og jeg har selvsagt bare hørt på en liten brøkdel av del hele. Her får du noen ord om mine norske favorittalbum, denne gangen i urangert rekkefølge. Konkurransen får vi ta i desember. Spilleliste der også internasjonale favoritter er inkludert, finner du nederst i saken. Les om mine favoritter blant internasjonale album her. Men nå til de norske albumene:
Vegard Hertzberg – Lediggang
«Lediggang» er fortellinger om rus og rotløshet, forteller Vegard Hertzberg. Utestedene er i ferd med å stenge, eller har allerede stengt. Tekstene holder god klasse hele veien, og er ofte som musikk i seg selv. Jeg blir gjerne med på denne veien, enten det er til Vaterland, Grønland eller St. Halvards Plass. Det er krevende å holde på lytterens oppmerksomhet med kun stemme og kassegitar, og det er veldig fint når Johan Berggren krydrer med flere ingredienser. Alt i alt ei fin plate, med solide tekster, flere fine melodier og fin musikk!
Kåre Indrehus – Det er en drøm å være til
Kåre Indrehus er ute med sitt sjette album, «Det er en drøm å være til». Som vanlig forteller han historier med skråblikk fulle av alvor. Lydbildet er preget av synther og lyder som av og til høres ut til at de kommer fra leketøyinstrumenter. Det er ikke alltid jeg er i humør til å høre på Kåre, men når jeg er det, er det mye å oppdage. Og på det beste er låtene suggererende! Vokalt krydder fra Maria Ingrid Vosgraff Moro og Jørund Vålandsmyr løfter plata!
Les gjesteskribent Trond Klungseths omtale her.
Rebekka Lundstrøm – Silent Storms
Jeg kan skryte av at jeg var tidlig ute med å skrive om Rebekka Lundstrøms debutalbum «Carousel», selv om jeg var langtfra først. Med «Silent Storms» har Rebekka Lundstrøm laget nok en plate basert på egne erfaringer, men med tematikk som vi alle kan kjenne oss igjen i, i større eller mindre grad. Hun gir mye av seg selv. Instrumentering og produksjon er utsøkt. Låtene er i eliteserien, og totalinntrykket jeg sitter igjen med kan måle seg mot «Carousel», kanskje er «Silent Storms» til og med enda mer slitesterkt. Av halvårets aller beste norske!
Trond Helge Johnsen – Dans på nevroser
Trond Helge Johnsens album nummer to, «Dans på nevroser», har blitt ei veldig fin og viktig plate med ingredienser fra heartlandrock ala Bruce Springsteen og Tom Petty. Dette er ikke ei plate jeg spiller flere ganger etter hverandre. Dette er mer ei plate som synker inn, og der inntrykkene må bli der inne ei stund, før jeg er klar for mer. Ta det som en anbefaling med arr og sår som plata selv! Det er mange måter å være vakker på. Vi trenger slike rapporter og påminnelser fra levd liv.
Jack Stillwater – Dusk
Jack Stillwaters nye album heter «Dusk» (skumring), men følelsen albumet skaper hos meg er nok nærmere midnatt for å sitere tittelen på midtsporet og albumets aller flotteste låt, «Closer To Midnight». Låten «Closer To The Midnight» står utmerket på egen hånd, men helheten den inngår i, løfter låten enda noen hakk. Jack Stillwater består foruten Terje Epsenes på vokal og akustiske gitarer av Morten Huseby på elektrisk gitar, Arne Harald Foss på trommer og perkusjon, Odd Inge Rand på bass og produsent Christer Knutsen på gitar og piano. Selv synes jeg at jeg hører orgel og trekkspill også, men det spiller i og for seg ingen rolle hvilke instrumenter som maner frem bildene av mørke gater i storbyer og grensebyer, kroer og barer, westernfilmer og rastløse landeveier.
Vilde Bye – Vilde Bye (EP)
18-åringen Vilde Bye fra Tromsø slapp i vår en selvtitulert EP der hun selv har skrevet fire av låtene alene eller sammen med Mads Ystmark. Vilde har en vakker og spesiell stemme som kanskje kan minne litt om Unnveig Aas. Kanskje stikker coverlåten «Moon» av Mattias Areskog og Mattias Hellberg seg litt ut som den aller beste låten. Her snakker vi klasse! Vildes versjon nekter å slippe taket.Dette er blitt en fin og løfterik samling av låter, der Vildes stemme bidrar til å gi låtene liv. Det er bare å glede seg til enda mer fra Vilde Bye!
Erlend Ropstad – Gleden & Sorgen
På fjorårets album fra Erlend Ropstad er det én låt som gjør sterkere inntrykk enn de øvrige. «En fin dag». En forsiktig melodi, forsiktig piano og sang. Kraftfullt budskap! Låten spiller på motsetningene mellom et trygt liv i Norge og den tilværelsen flyktningebarn opplever. På årets album «Gleden & Sorgen» har Ropstad igjen laget en slik låt, en låt som i all sin beskjedenhet får nakkehårene til å reise seg. «Om du var min bror». Ropstad tar med sin nydelige sang, piano og lette strykere konflikter ned og viser hvordan de påvirker enkeltskjebner. En sterk og empatisk låt!
Erlend Ropstad skaper på dette albumet dynamikk mellom rockere med ganske støyende gitarer og de vare balladene og låter midt imellom. Sammenliknet med sist, får nok likevel gitarene mindre plass, og helheten litt mindre rocka. Denne gangen bidrar synther til er mer atmosfærisk lydbilde på enkeltlåter. Både tekster og melodier holder på interessen hele albumet gjennom og inviterer til gjentatt lytting.
Dig Deeper – Easy Where The Days (Before I Met You)
Det er noe lett og uanstrengt over flere av låtene på Dig Deepers album av året. Og det føler jeg også er holdningen til bandet. Det har knapt kommet et mer fengende album i år. Herlige, både støyende og sofistikerte gitarer. Helt til slutt på albumet roer de ned med den akustiske og nakne «That Wasn’t Saying Goodbye» der Louien bidrar med fantastisk vokal. Et verdig punktum på et høydepunkt i den norske platevåren 2022.
Kristian Kaupang – Sorry, Tom
Hvor innholdsmettet tekstene enn måtte være, tror jeg det må være riktig å si at det samme gjelder for musikken. Kristian har fått med seg et kobbel av musikere som spiller på gitarer, trommer, blåsere med mere til. En ikke helt ukjent Bendik Brænne bidrar med saksofon. Visepop kaller noen dette. I dag kunne jeg ikke bry meg mindre om sjanger. Hør låt nummer to, «Spol tilbake». Plutselig tar låten en herlig lang utflukt til det jeg tror er en annen låt. Tankene mine har for lengst vandret av sted i det etter hvert dramatiske instrumentalpartiet, før jeg med fornyet styrke sendes tilbake: «festen er over, gjestene har gått, ingen kommer for å bli».
Trond Granlund – Sanger jeg lærte av Jokke
Dette er sanger som betyr mye. Dette er versjoner som betyr minst like mye! Trond Granlunds plate med lavmælte, inderlige versjoner av Joachim Nielsens låter kunne knapt vært gjort bedre. Om Jokke hadde levd i dag, forestiller jeg meg at han noen ganger kunne ha gjort sangene nettopp slik Trond Granlund fremfører dem her. Jeg skulle ikke rangere platene, denne gangen, men dette er en klar pallplass, og kanskje den jeg er aller mest glad i av alle norske album som er utgitt i år. Nei, av alle album som så langt er er utgitt i år.
Verdsmannen Thorbjørnsen – Livsvitne
Verdsmannen Thorbjørnsen fra Sogn må få et stort publikum!
Livsvitne» er blitt ei svært engasjerende og variert plate. Albumet bør appellere til mange. Det har særdeles fengende låter. Men mer enn det; samtidig er det passe doser råskap i vokal og ukonvensjonell bruk av instrumenter, ikke ulikt forbildet Tom Waits. Tekstene er meningsfulle og gode, og på den flotte låten «Lenger ut» synes jeg også jeg hører litt Stein Torleif Bjella i tekst – og også musikk når Bjella er på sitt mest utagerende.
Gubberock 