Verdsmannen Thorbjørnsen fra Sogn er i disse dager ute med sitt fjerde album. De tre foregående har hentet både heder og ære, og det skulle overraske meg mye om ikke det samme skjer med «Livsvitne». «Livsvitne» bør appellere til mange. Det har nemlig særdeles fengende låter. Men mer enn det; samtidig er det passe doser råskap i vokal og ukonvensjonell bruk av instrumenter ikke ulikt forbildet Tom Waits. Tekstene er meningsfulle og gode, og på den flotte låten «Lenger ut» synes jeg også jeg hører litt Stein Torleif Bjella i tekst – og også musikk når Bjella er på sitt mest utagerende.
Lokal forankring
Ketil Thorbjørnsen har laget alle låtene. Han synger dem selv og spiller gitar og banjo. Med seg har han Øyvind Aga på trommer, Steinar Karlsen på gitar, banjo og farfisa, Terje Norevik på tangenter og Ørjan Lindeborg på bass. Alle med lokal forankring til Sogn. Ketil peker på at også studio, produsent og design og det meste annet er lokale. Målet med Verdsmannen er å vise fram hva man kan få til med krefter fra innerst i Sogn. Som et lite malapropos til tittelen på prosjektet, må man tro. Det er dog også med noen gjestemusikere uten lokal forankring. Noen av dem kommer vi tilbake til.
Svinger og herjer
Sammen har de laget et album som tidvis svinger rått og hemningsløst, og som på enkelte låter har overraskende vendinger. Det hele åpner med «Digitale sky», en sang som handler om at vi lever i vår digitale verden uten å ta tak i de store utfordringene som at «havet stiger og skipet synker». Jeg elsker åpningen på låten og den uttrykksfulle dommedagsstemningen i koringen på denne sterke åpningslåten. «Lenger ut» åpner med noen tunge riff og tung bass. Den er seig og insisterende og har noen ulyder – er de fra farfisa, tro? – som passer til det jeg oppfatter som en skremmende tekst, kanskje litt mer på det individuelle plan. I perioder føler jeg at låten og instrumentene kaster meg opp i lufta og slenger meg av gårde.
Foto: Lasse Aannerik
Både mørke og lysere tekster
Jeg tror vi blir på det personlige plan på nok en fengende låt: «Ka er det med deg». Nå snakker vi ekte hat-trick! På åpningen på «Ka er det med deg» høres det ut som låten er på full fart til bunns, og med tekst om at «din lyseste farge var svart», skakkjørte planer» og «eg husker deg som aldri skjedde» er den nok også av de mørkeste og kanskje den låten som har den mest poetiske og flotteste teksten på albumet. Men konkurransen er sterk. Allerede på neste låt «Limte hjarte» får vi nok en sterk tekst satt til en litt snodig melodi.
Så kommer «Livsvitne» og tar det hele ett hakk ned. Lenge. En kjærlighetssang som utvikler seg til en triumferende låt der Marita Igelkjøn på melodica og Sigyn Øren på flygelhorn løfter låten til de himmelske høyder. «Spelemann» setter opp farten igjen. Flott og fengende. Trommene og gitarene jager, og Sigyn Øren setter igjen preg på musikken, denne gangen sammen med selveste Karl Seglem på tenorsax og Kapcer Mateja på barytonsax.
Mange vil nok også like «Det fine» godt. Jeg oppfatter sangen som å være litt svakere enn «Livsvitne», en sang som den har en del til felles med. Heldigvis er det rom for et midtparti med litt instrumental galskap! De to siste låtene maner frem mer uro i tekst og melodi. «Naturen» har litt til felles med Tom Waits’ bråkelåter, mens «Ugras» er en majestetisk solidaritetserklæring til oss alle med våre feil og mangler. Flott avslutning med litt skitne gitarer som setter en spiss på det hele!
Spennende og engasjerende album
«Livsvitne» er blitt ei svært engasjerende og variert plate med meningsfylte og gjennomarbeidede tekster. Produsent Alf Magne Hillestad og Ketil Thorbjørnsen skal ha mye av æren for dette, men uten alle musikerne og deres påfunn hadde hadde neppe dette albumet blitt det det ble. Nemlig et av de aller mest spennende norske albumene jeg har hørt så langt i år.
Kongen har utnevnt sangskriver og artist Lillebjørn Falk Nilsen til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Gratulerer!
For meg og mange i min generasjon er Lillebjørn Nilsen av de artistene som har satt aller størst spor i våre liv. Mange har lært å spille gitar til Lillebjørns gitarbok. Vi har hørt hans suverene barnesanger på 70–tallet. Samtidig var Lillebjørn en sterk drivkraft bak den norske visebølgen. Mange av låtene han sang, viste et sterkt engasjement for arbeiderklassen, hør hans suverene tonesetting av Rudolf Nilsens «Gategutt».
Nå har ikke jeg tenkt å nevne alt Lillebjørn har gjort; men i perioden 1978–1980 var han også bidragsyter i visenes supergruppe Ballade sammen med Birgitte Grimstad, Lars Klevstrand og Åse Kleveland.
Jeg oppdaget nok ikke Lillebjørn Nilsen for alvor før som 12-åring i 1982. Den gangen ble det to norske artister for meg en stund: Bjøro Håland – ja, bra mann – og Lillebjørn. Finnes det norske artister som har gitt ut et album med flere klassikere enn du finner på «Original Nilsen» utgitt i 1982? Suverene låter, suverene tekster.
Utgangspunktet er hans egen by, Oslo. Som med mye stor kunst tar det allmenngyldige utgangspunkt i heimstaddiktning. Alle ser for seg «Tanta til Beate», og jeg får frysninger på ryggen bare av å tenke på den låten og det fantastiske bidraget fra Hot Club de Norvège. Det er fristende å ta frem de helt store ordene på en dag som denne og antyde at «Tanta til Beate» er blant tidenes aller beste norske låter. Den aldeles fantastiske «Crescendo igågata» har en melodi som glatt konkurrerer med Beethovens 9. symfoni, som det lånes fra i låten. Like fin er «Vinterbror», og siden han har bursdag 21. desember, er det nærliggende å tenke på ham selv:
«Gode Broder! Det var årets lengste natt Som gav oss liv Og det er noe jeg har tenkt på dette at vi er Vinterbrødre»
Ja, jeg vet at jeg ikke en gang har nevnt «Fin Frokost» og «Se alltid lyst på livet». Den gangen mange leverte inn tippelapp hver onsdag og jeg gledet seg til fredag da man skulle få vite hva som ble tippekamp på lørdag! Men låtene hans blir likevel aldri utdaterte.
Fra Lillebjørns hjemmeside.
Oppfølgeren «Hilsen Nilsen» (1985) var nesten like sterk, med favoritter som «Aleksander Kiellands Plass» med tilsynelatende enkel og uanstrengt poesi:
«Og i de mørke gater der gikk de hånd i hånd. Og han ga henne skjerfet sitt. Fordi det passet seg sånn».
Hjertevarme «Luse-Frants» er en annen favoritt fra det albumet.
Han boret dypere tematisk med låter som «Se deg aldri tilbake» og «Chagalls Gylne Snitt» på det flotte albumet «Sanger» fra 1988. «Troll!» viste at samfunnsengasjementet fortsatt var levende.
Etter «Nære Nilsen» i 1993 ble det ikke flere album med nye låter fra Lillebjørn. Han hadde uansett skrevet nok klassiske låter til å holde strålende konserter med et variert repertoar i årene som skulle komme. Kanskje var også kvalitetskontrollen hans såpass sterk at han valgte å gi seg som plateartist da han var omtrent på topp? Uansett; sangene han har gitt oss er mye viktigere enn de han ikke skrev!
Vi blir stadig minnet på Lillebjørn. I 2012 ble han frontfigur for en demonstrasjon mot Anders Behring Breiviks tankegods, da han sammen med 40 000 andre sang sin gjendiktning av Pete Seegers protestsang, «Barn av regnbuen».
I forbindelse med nedstengningen av Oslo, gikk jeg rett som det var nynnet på «Godnatt, Kjære Oslo». Andre har tenkt på «Bysommer». For noen sanger!
Helt til slutt; begynnelsen: Lillebjørn skulle som tenåring greie ut om et dikt. For å være på den sikre siden skrev han det selv:
«Denne elva skal gi deg vann. Sakte dansen trå. Danse, ikke gråte nå. Denne elva skal gi deg vann»
Gratulerer med utvnevnelsen, Lillebjørn! Legenden.
Litt omskrevet artikkel fra publisering i forbindelse med Lillebjørns 70-årsdag.
Mary Gauthier – Dark Enough To See The Stars (album 2022)
Bilde: Alexa Kinigopoulos
«Dark enough to see the stars dark enough to see the light In an ocean black and deep, in middle of the night As I hold on to your love, like those lights from up above I have drifted out so far, it's dark enough to see the stars»
Marys stemme, Danny Mitchells piano og Fats Kaplins klagende pedal steel. Den flotten tittellåten, «Dark Enough To See The Stars», på det nye albumet til amerikanske folkartisten Mary Gauthier går rett i kjernen av hva hennes nye album handler om; kjærligheten til partneren Jaimee Harris og sorgen over bortgangen til venner og mentorer som John Prine, David Olney, Nanci Griffith og det jeg tror er en mindre kjent venn, Betsy. Sorgen er der, men jeg ser for meg at stjernene som lyser opp er Jaimee og minnene om vennene og hva de har betydd.
«It occurred to me while working on the title track that love didn’t die with them. That was a gift that was given to me that I get to keep.»
–Mary Gauthier på hennes hjemmeside
Selv ser jeg til og med for meg at vennene – ikke bare minnene – er selve stjernene. Selv om jeg i tidligere intervjuer med Mary har fått inntrykk av at hun er en lite religiøs person, hviler det likevel en åndelig dimensjon over mange av tekstene, i det minste som metaforer, men kanskje også med et håp om å treffe avdøde venner igjen. Dette er ikke et trist album, men et album som gir en sjelden ro å lytte til.
Mary Gauthier ble adoptert bort som ettåring og rømte hjemmefra som femtenåring. Deretter tilbrakte hun flere år av sitt liv med rusmisbruk og fengselsopphold før hun kom seg ut av dette da hun nærmet seg 30 år. I dag er hun blitt 60 år og har nå i rundt 25 år hatt en karriere som musiker med en rekke kritikkerroste album der hun synger om sine dyrekjøpte erfaringer. Ikke bare sine egne erfaringer; i 2018 ga hun ut det sterke og Grammynominerte albumet «Rifles & Rosary Beads» der låtene var skrevet sammen med krigsveteraner og deres familie. På «Dark Enough To See The Stars» er det igjen eget liv som danner utgangspunkt for tekstene.
Vil du ha mer bakgrunn om Mary Gauthier, kan du i første omgang lese omtalen av Mary Gauthiers flotte selvbiografi «Saved by a Song» (2021) her på Gubberock. Etter den omtalen er det også en spilleliste med noen av hennes flotte låter som «I Drink», «Karla Faye», «Mercy Now», «Drag Queen And Limousines», «Goodbye», «Brothers» og mange flere. Under følger mer om det nye albumet.
Mary Gauthier og Ben Glover på Pokalen i Oslo i 2014. Tre av låtene på albumet er skrevet i samarbeid mellom disse to.
Bidragsytere. På Marys nye album, «Dark Enough To See The Stars» har hun, som på «Rifles & Rosary Beads», fått med seg Neilson Hubbard som produsent. Det er ikke noe dumt valg. Det første jeg bet meg merke i med plata er hvor flott den høres ut! Mange av låtene åpner med Danny Mitchells piano, og selv om Mitchells orgel (kanskje spiller han keyboard, men for meg høres det vekselvis ut som piano og orgel) og flere instrumenter ofte kommer til, er mange av låtene sterkt preget av piano.
Men selvfølgelig er Gauthiers og hennes partner, Jaimee Harris’, akustiske gitarer høyest tilstedeværende, særlig er de fremtredende på de siste låtene kanskje, og låtene er i tillegg krydret vekselvis med Juan Slorzanos elektriske gitar, Fats Kaplins pedal steel og strykere og mere til! Hubbard tar hånd om trommene, og Michael Rinne spiller bass på alle låtene. De fleste av låtene har Mary Gauthier skrevet sammen med andre, og på bidragslista står folk som Ben Glover, Jaimee Harris, Darden Smith, Peter Case og Beth Nielsen Chapman med flere.
Kjærlighetssangene. Plata begynner med tre kjærlighetssanger rettet mot partneren Jaimee. Første låten «Fall Apart» handler om en verden som går av hengslene, men at Mary selv omsider har funnet roen. Fin og positiv låt. «Amsterdam» er skrevet sammen med Jaimee og tar utgangspunkt i at de to pga. et kansellert fly havnet i en av Marys favorittbyer i tre dager under pandemien. Jeg liker veldig godt versene og den elektriske gitaren, men jeg sliter med refrenget. «Thank God For You» høres ut som en glad gospellåt, ikke bare tittelen, men også det svingende pianoet og orgelet. Jeg liker også måten Mary synger på på denne sangen. Jeg har av og til tenkt at «Thank God For You» kunne passet som en avslutningslåt på albumet, som en positiv oppsummering, men ser at det da ville vært vanskelig å plassere sistelåta. Så det er bedre å la Mary stå for kunsten, så kan jeg stå på sidelinja og kommentere.
Mørkere, men langt fra depressivt. Fine åpningslåter, men plata blir bedre og tekstene mer interessante heretter! Det er fra fjerde låt og utover det virkelig blir mørkt nok til å få øye på stjernene. På flere av låtene er Jaimee fortsatt med oss, som en lysende stjerne. På «How Could You Be Gone» skrues tempoet ned, og der blir tempoet stort sett på resten av plata. Mary har mot til å bruke lang tid på mange av stavelsene – kanskje litt i overkant lang tid – når hun synger om begravelsen til en venn. Michele Gazich bidrar med strykere. En vakker låt, også denne skrevet sammen med Jaimee. Nydelig sakral bakgrunnsvokal fra Allison Moorer. «Where Are You» er omtrent like fin og like saktegående. Nydelig piano!
Side to av mitt vinyleksemplar åpner med den allerede omtalte tittellåten før enda en favoritt, «The Meadow». Med tanke på tittelen på albumet og betydningen Mary selv gir den, gir følgende setning ekstra mening: «Won’t you meet me in the meadow, we could look up at the stars». Flott melodi. Jeg elsker Fats Kaplans gråtende pedal steel!
På de neste to låtene tar Mary frem munnspillet. «Truckers And Troubadours» er skrevet sammen med Darden Smith og Paul Marhoefer:
«Paul said that when Darden and I get together and start talking,” says Gauthier, “we sound like two truck drivers.»
Jeg har litt problemer med å plassere hvor teksten passer inn i landskapet, men tror nøkkelen kan ligge i åpningslinjen: «Truckers and troubadours, black coffee and metaphors». Det handler om å være på vei. Livet byr på glede og sorg over det tapte. Men vi og livet må fortsette. «About Time» vender igjen tilbake til kjærligheten til Jaimee, tror jeg. Fine instrumentalpartier, med munnspill ikke minst, men den er neppe av de aller beste låtene på albumet. Det er likevel noe med låten som gjør at Mary fanger oppmerksomheten. Helt til slutt må «Till I See You Again» være en hilsen til venner som har dødd før henne:
«May you lay down your struggle beneath a silver sky May a summer rain inside your dreams sing a lullaby May there be no more struggle, no more pain May you sleep inside the stillness of the night till I see you again»
En nydelig sang, veldig fint gitararbeid. og ikke minst – for en tekst! Lyset slipper rett som det er inn også på albumets siste låter.
Mange har skrevet om kjærlighet, sorg og savn. Og gode minner. Mary Gauthier gjør det på sin måte, og takk for det! Dette er ei plate som passer for ettertanke og mørke høstkvelder når det også bokstavelig talt er mørkt nok til å se stjernene. Men fire års ventetid på ny plate fra Mary Gauthier er nok, og vi kan jo også ta den fram til høsten igjen. Etter bare noen dager synes jeg det er vanskelig å rangere den blant Marys øvrige produksjon. Det er da heller ikke nødvendig. Det jeg vet er at dette er et nytt flott tilskudd! 8,5/10.
Det finnes plater, og det finnes plater som jeg kan nær utenat. Én av de sistnevnte fyller 50 år omtrent på denne tida. Jeg skriver «omtrent» for de lærde er uenige om hva som er korrekt utgivelsesdato, men det skal være i mai eller juni en gang. Som man kunne se i forbindelse med 50-årsjubileet til Neil Youngs «Harvest» – ei plate med litt ulik utgivelsesdato rundt i verden – er korrekt tidfesting viktig for mange.
Jeg spiller ikke Randy Newmans album fra 1972, «Sail Away», så ofte lenger. Rett og slett fordi jeg nær har spilt albumet i hjel. På et tidspunkt kunne jeg nesten alle tekstene helt utenat uten hjelp fra Newman, og den dag i dag kan jeg «synge» med på hele albumet. Randy Newman er for meg av de aller største rockartistene, og «Sail Away» er nesten helt på toppen – om ikke helt øverst – blant Randy Newmans platealbum.
Ble fan i 1988 med «Land Of Dreams»
Mitt forhold til Randy Newman startet med albumet «Land Of Dreams» fra 1988, som jeg, basert på gode anmeldelser, kjøpte like etter utgivelsen. Og jeg angret ikke er sekund, men gikk året etter til anskaffelse av «Best of»-samlingen, «Lonely At The Top». Og for noen låter! Ei plate fullspekket av låter og tekster som åpnet en ny verden for meg. Mine klassekamerater lurte nok på hva som hadde skjedd med meg, der jeg gikk rundt og siterte Randys tekster, ikke minst tekster fra de seks låtene fra «Sail Away» som hadde fått plass på samleplata. Fått plass er nok en overdrivelse: LP’en var overfylt, og de innerste sporene ble snart uspillelige. Så da gikk jeg like gjerne til innkjøp av alle Randy Newmans album, denne gangen på CD. Mens mine romkamerater i militæret hørte på MTV, hørte jeg på Randy Newman med min Sony Walkman.
Siden har jeg alltid kjøpt Randy Newmans ordinære studioalbum så fort de har blitt gitt ut. Nå har det riktignok ikke vært så mange. Randy har for en stor del livnært seg med å lage filmmusikk de siste 20–30 årene, særlig til Disneyfilmer, og har på den måten – noe seint i livet riktignok – gått i fotsporene til sine onkler: Emil, Alfred og Lionel. Filmmusikken har gitt ham Oscar og hiter som «You’ve Got A Friend In Me», flott musikk jeg oppfatter å være helt uten infame påfunn. Men hvert tiende år eller så må Randy slippe til den skarpe observatøren, og vi får nye klassiske Newman-album, som sist med «Dark Matter» fra 2017. Ja, den plata har også en sang om Putin.
Noen vil si at musikken er erkeamerikansk – litt dixie – og at tekstene kanskje er noe inspirert av pianosatirikeren (og det matematiske geniet). Tom Lehrer. Men der Tom Lehrer «seldom made any points except the obvious» for å sitere Lehrer som igjen siterte en anmeldelse, måtte man bruke mer tid på å forstå Newman og historiene hans. Ja, det er jo eksempler på at Newman ble kraftig misforstått også, jamfør at nokså kortvokste Newman ble saksøkt av foreningen for kortvokste for rasisme-satiren «Short People». Når Newman er på sitt beste, setter man ofte latteren i halsen. Men de senere albumene har også inderlige og personlige sanger, så man skal ikke alltid forsøke å avdekke lag på lag i Newmans tekster. Noen ganger er sangen akkurat det den utgir seg for å være.
Randy Newman startet med å lage sanger for andre i 1960-årene. Hans stemme og utstråling ble nok ikke vurdert til å ha den helt store kommersielle gjennomslagskraften. Likevel var talentet udiskutabelt, og om hans debut-album, «Randy Newman (Creates Something New under The Sun)» med dagens standard kan virke noe vel orkestrert og overprodusert, har det en rekke strålende melodier og tekster, tekster som ofte er noe helt for seg selv og som peker på menneskers dårskap og utnytting av andre mennesker, som for eksempel den graverende historien «Davy The Fat Boy».
På «12 Songs» (1970) ble produksjonen tatt ned mange hakk sammenliknet med på debutalbumet, og albumet er mer avdempet roots-rock der Ry Cooders slidegitar har en fremtredende plass i lydbildet. Låtene og tekstene er kanskje mer subtile, men også enda råere der han går inn i hodet på voldtektsmenn og mordere.
Sail Away – mesterverk på 30 minutter!
Men så gikk det to år, og «Sail Away så dagens lys. Det er mulig å mene at «12 Songs» og neste album «Good Old Boys» (1974) er like bra eller bedre, men i dag holder jeg en knapp på «Sail Away» som Randy Newmans aller beste album, 12 sanger og 30 uangripelige minutter. Man kan få laget mye fantastisk musikk og samtidig få sagt mye på en halvtime om man har Randy Newmans talent!
«Sail Away» er produsert av parhestene Lenny Waronker og Russ Titelman, og Randys onkel, Emil, er dirigent på låtene «Sail Away» og «Burn On». Blant musikerne finner vi Ry Cooder på gitar og Jim Keltner på trommer. Produksjonsmessig ligger albumet et sted mellom det orkestrerte debutalbumet og det mer rocka «12 Songs».
«In America you get food to eat Won't have to run through the jungle And scuff up your feet You just sing about Jesus and drink wine all day It's great to be an American»
Ja, slik begynner låten og albumet «Sail Away». Kanskje det var slik man lokket afrikanere til USA i slavetiden? Om teksten er lokkende, kan man trygt si det samme om den forsiktige og forførende melodien og ditto pianoet som lurer oss, om vi ikke hører etter hva det synges om. Neste låt, «Lonely At The Top», var opprinnelig ment for Frank Sinatra. Han likte ikke låten, og det kan jeg godt forstå. Det skulle umenneskelige doser selvironi til å synge låten for Sinatra, så det var nok best at Randy sang den selv:
«Listen to the band, they're playing just for me Listen to the people paying just for me All the applause-all the parades And all the money I have made Oh, it's lonely at the top»
Flere av låtene på albumet var allerede spilt inn av andre artister som for eksempel Newman-eksperten Harry Nilsson, eller av Randy selv på hans livealbum utgitt året før. «Simon Smith And The Amazing Dancing Bear» hadde vært en hit med Alan Price fem år tidligere. Jeg leste nylig en god artikkel om albumet der forfatteren ikke var særlig begeistret for nettopp den låten og teksten. Han om det. Skal jeg plukke en låt fra dette albumet, kan det like gjerne være «Simon Smith». Tittelen sier det meste om hva låten handler om, likevel, det Randy ikke får sagt på under to minutter i denne fabelaktige låten med den herlig lekende pianooutroen til slutt, kan ikke være verdt å si! Et lite personlig høydepunkt da jeg kom ned i stua og hørte tenåringen som ikke kan spille piano, forsøke å lære seg å spille den!
Det er låter her som man kanskje ikke fester seg ved første gang man hører albumet, men de har sin naturlige plass. Nostalgiske «Dayton Ohio – 1903» og «Memo To My Son» er to slike låter. Og kanskje er heller ikke «Burn On» en av de meste kjente låtene på albumet, men låten om blant annet omhandler en elv som var så forurenset at den faktisk tok fyr, ispedd litt satire om Cleveland («city of magic»), hører selvsagt med. Ry Cooder deler av sin magi på den rocka og skumle «Last Night I Had A Dream»:
«I saw a vampire, I saw a ghost Everybody scared me, but you scared me the most»
Én av de første låtene jeg merket meg på albumet er «Political Science»: Flott melodi, herlig vokal. Og teksten – imperalisme og frigjøring gjennom krigføring aktualisert gjennom Korea- og Vietnamkrigene:
«Boom goes London And boom Paris More room for you And more room for me And every city the whole world round Will just be another American town»
Jeg vet ikke om «You Can Leave Your Hat On» er «Sail Aways» mest kjente låt. I tilfellet må Joe Cocker få mye av æren. Den nokså vulgære låten ble imidlertid seinere overgått av «Pants» på albumet «Born Again». Jeg oppfatter disse to låtene som eksempler på at Randy ikke alltid pakker inn budskapet i melodier som lurer lytteren, men noen ganger bare kliner til! Hva handler «You Can Leave Your Hat On» om, ble Randy spurt: «Fucking. A lot of tunes in the guise of romanticism, have mainly fucking behind them».
Religion
Randy Newman er ateist med jødisk bakgrunn. Det er flere låter på albumet som gir kommentarer til religionens plass i menneskers liv. Den minst interessante av disse er ironiske «He Gives Us All His Love», som kan oppfattes som en fin bedehussang om man bare hører halvveis etter. Da stikker «God’s Song (That’s Why I Love Mankind)» dypere, selv om tematikken er den samme, det ondes problem: Om Gud er god og allmektig, hvorfor tillater han all ondskapen i verden? Uansett, en fantastisk sang der Randy lar Gud tale til representanter for de fleste store religioner gjennom ham. På den vakre, saktmodige «Old Man» rammer satiren på mange måter Newman selv, og gir også er frampek mot følelser knyttet til farens død. Faren blir i David og Caroline Staffords biografi om Newman omtalt som en aggressiv ateist, i motsetning til Randy som var en tolerant én. Låten handler om en sønn som besøker sin far på dødsleiet. Teksten er kald og kynisk. Intet gjenstår, bare tomhet:
«Won't be no God to comfort you You taught me not to believe that lie You don't need anybody Nobody needs you Don't cry, old man, don't cry Everybody dies»
Til Oslo i januar 2023?
Brian Wilson fra Beach Boys har fortalt at «Sail Away» hjalp ham gjennom tøffe tak med psykiske problemer, og jeg har også sett at han har albumet på topp 3 over tidenes beste album. Vi er flere som er glad i «Sail Away».
Randy Newman skal etter planen nå spille i Oslo i januar 2023. Jeg tar ikke noe for gitt; jeg tror jeg har hatt billetter til seks Randy Newman-konserter, men har foreløpig bare sett ham én gang, i Oslo i 2010. Men vi krysser fingrene og satser på at vi kan oppleve kongen av pianoharselas og inderlige ballader enda en gang!
Gubberock 