«The old man he catches the fish in the morning He rides the river every day I sit on the bank and I holler when he passes «Hey, old man, are they biting today?»
En gammel mann fisker i elva fra en liten båt hver morgen. «Jeg-personen» sitter i en fluktstol og ser mannen passere. Hver morgen. «The Old Man And Me» med J.J. Cale er en av de mest rolige, og harmoniske sangene jeg kan tenke meg.
J.J. Cale – musikk for småbarnsforeldre stod det i ca. 1986 i Audioscan, et medlemsblad for en Hifi- forretning. Hvorfor? Fordi musikken var så søvndyssende at småbarn roet seg ned og falt i søvn, het det i artikkelen om jeg husker riktig. Men misforstå riktig; artikkelen var en hyllest til J.J. Cale og hans musikk. Selv om enkelte nå kan få blod på tann.
Ikke var jeg småbarnsfar som 16-åring i 1986, men ønske meg Cales musikk til jul samme år gjorde jeg. Og jeg fikk to strøkne eksemplarer, kjøpt brukt, av «Okie» (1974) og «8» (1983). «Okie» er kanskje favoritten min blant alle Cales album, ved siden av «Naturally» (1971), Men «8» er ikke langt bak den heller, selv om noe av den intenst dirrende lavmæltheten er borte.
«I wake up in the morning, thinking ’bout my troubles I go down to the water and they pass away And when the old man comes a-floating down the river «Hey, old man, are they biting today?»»
«Okie» har låter som «Old Man And Me», «Rock ‘N’ Roll Records», «Everlovin’ Woman»og «Anyway The Wind Blows». «Naturally» er en samling eviggrønne melodier der «Crazy Mama», «After Midnight» og «Call Me The Breeze» kanskje er de mest kjente, mens øvrige låter som «Magnolia», «River Runs Deep», «Call The Doctor» med mange flere, er minst like sterke. Albumene «Naturally»og «Okie» er sammen med «Really» stilskaperne framfor noen i Cales-plateunivers; Mark Knopfler og Øystein Sunde er to eksempler på gitarister som har hørt sin Cale.
Men man må ikke glemme «8». Litt kraftigere vokal, mange flotte og engasjerte melodier. «Money Talks», «Losers», «Unemployment» og ikke minst «Takin’ Care Of Business».
For ordens skyld: han har flere fine plater, selv om jeg valgte å si noe om disse tre i dag.
«Now here we’ve got a thing that keeps on rolling It ain’t heavy, don’t take it that way The old man and me, we got a good thing going He gets his fish and I sit all day He gets his fish and I sit all day»
The Dream Syndicate – Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions (album 2022)
The Dream Syndicate. Foto fra bandets hjemmeside
The Dream Syndicate er i disse dager ute med et nytt album, «Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions». For ei uke siden gjorde de også det som etter rapportene skal ha vært en fin time på festivalen Loaded i Oslo. Det nye albumet overgår klart mine litt lunkne forventninger, men før vi kommer dit til slutt, tar jeg deg gjennom litt av mitt forhold til The Dream Syndicate og frontmannen Steve Wynn.
1980-årene. The Dream Syndicate var ett av de store bandene sammen med blant annet Green On Red, The Bangles og The Long Ryders i den såkalte Paisley Underground-bevegelsen i California i 1980-årene. Velvet Underground- inspirert alternativ rock. Bandet ga ut en flere solide album som «The Days of Wine And Roses», 1982), «The Medicine Show (1984)» og «Out Of The Grey» (1986). Best av alle synes jeg likevel deres siste studioalbum fra denne første perioden var, det strukturerte «Ghost Stories».
Selv ble jeg introdusert for bandet gjennom den rå EP’en «This Is Not The New Dream Syndicate album…Live» (1985), en EP som hadde herlige versjoner «Armed With An Empty Gun», «Tell Me When It’s Over», «Bullet With My Name On It», «Medicine Show» og «John Coltrane Stereo Blues». Mer skulle det ikke til. Men det er et annet livealbum med gruppa som er mest spilt av albumene med bandet og som jeg den dag i dag holder høyt på lista over tidenes beste livealbum: «Live At Raji’s» (1989). «Merritville», «Burn», «Boston»!
Solokarriere. Etter at det The Dream Syndicate ga seg, startet frontmann Steve Wynn en lang karriere som soloartist samt deltaker i ulike prosjekter. Jeg kan ikke si at jeg har oversikt over alt han har gjort – langt derifra – men jeg har sett ham i levende live en rekke ganger der de mest minneverdige under hans eget navn var på Studentersamfunnet i Trondheim i 1990 eller 1991 i forbindelse med hans første soloalbum, «Kerosene Man», og en huskonsert på Høybråten i Oslo i 2018.
Gjenforeningen. I 2012 ble The Dream Syndicate gjenforent for konserter, og i 2017 kom deres første album i deres andre periode «How Did I Found Myself Here?». Et godt spørsmål, og albumet hadde så langt jeg husker også et par fine låter uten at de gjorde sterkt inntrykk («The kind of comeback you always want your favorite band to make.» MOJO). Det gjorde imidlertid The Dream Syndicate- konserten på Rockefeller i Oslo samme høst. En Steve Wynn og et band som leverte nesten alle godlåtene fra 1980-årene som jeg kunne ønske meg. Fantastisk versjon av «Burn»! Ikke «Boston» da, noe han ble konfrontert med mange ganger siden!
Steve Wynn og The Dream Syndicate i Oslo.
Eksperimenter. Jeg så The Dream Syndicate på nytt på John Dee, høsten 2019. Det ble en helt annen affære. Den første timen spilte de i hovedsak musikk fra sitt siste album, «These Times» (2019), og muligens annet nytt stoff. Jeg opplevde denne timen med stoff herfra som kjedelig, udynamisk dronerock, før vi de siste 45 minuttene fikk gode, gamle låter. The Dream Syndicate skal ha ros for å utvikle seg og ikke gi ut samme album flere ganger, selv om de mister lite lojale fans som meg. Mange kritikere var da også positive til 2019-albumet og det påfølgende albumet «The Universe Inside» (2020), ja, jeg leste endog at en anerkjent musikkskribent holder «These Universe Inside» for å være bandets beste. «The Universe Inside» er det bandet kaller «experimental free-form psychedelic» med lange låter på opptil 20 minutter. Jeg tror kanskje ikke jeg har klart å komme meg gjennom hele albumet enda, så jeg kan jo ha gått glipp av noe.
Det nye albumet. Men med «Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions» er jeg endelig med igjen! Foruten Steve Wynn består bandet blant annet av trommis Dennis Duck og bassist Mark Walton, begge var med i 1980-årene. Ny gitarist siden den gangen er Jason Victor, og Chris Cacavas kjent fra Green On Red fyller ut lydbildet med keyboard. I tillegg bidrar gjestemusikere med blåsere.
Albumet åpner med «Where I’ll Stand», en litt halvrocka låt som ikke er av de beste på albumet. Likevel ikke dårlige, et interessant lydbilde, og den bidrar til å skape variasjon. Kanskje liker jeg neste låt, «Damian», aller best av låtene på albumet. En fin melodi, Wynns særpregede stemme i front og nydelig gitararbeid. «Hard To Say Goodbye» og «My Lazy Mind» følger mye av samme oppskriften og er andre favoritter på albumet. Sanger for late sommerdager? Fine låter! «Lesson Number One» skrur opp tempoet litt, keyboard og blåsere mer i sentrum, men er også en god låt. Jeg vil tro denne låten er en vinner live.
På de beste låtene møter vi stort sett ikke et rått rockeorkester på dette albumet, snarere er det litt svevende låter med flotte, lekre, gitarer i sentrum. Den mer rocka «Trying To Get Over» er er fint unntak! Og avslutningslåten «Straight Lines» er også en helt ok rocker.
Opptur. Med «Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions» har The Dream Syndicate laget det første albumet siden 1980-årene som har interessert meg etter mer enn tre gjennomlyttinger. Mye flotte gitarer! Albumet er ganske variert, så mulighetene for at også du finner noe å like, er store. Dette er dog ingen klassiker på linje med 80-tallsalbumene, men har likevel mange låter som tåler flere gjennomlyttinger og som jeg kunne tenkt meg å høre live.
Tekst: Trond Klungseth (i samarbeid med Tormod Reiersen)
Kåre Indrehus – Det er en drøm å være til (album 2022)
Kåre Indrehus fra Sunnmøre er i disse dager ute med et nytt album, «Det er en drøm å være til». Dette er hans sjette album. Av disse gjorde «Å synge med hjertet i halsen» (2018) og «Livet på landet» (2019) sterkest inntrykk på meg, og jeg hadde dem begge høyt opp blant årets beste norske utgivelser de årene de kom ut.
«Det er en drøm å være til» er bedre enn disse, og Kåres aller beste album. Tekstene er fortsatt viktige, men synther og litt el-gitarer er nå sentrale i lydbildet. Det er mye lyder denne gangen, med mange (morsomme ) instrumenter som passer perfekt til disse tekstene. Om du liker din musikk med piano og akustiske gitarer, er du herved advart. Tidligere ville jeg kalt Kåre visesanger. Nå er det først og fremst tekstene som minner om visesang.
Det er altfor lenge siden jeg hørte på Kåre Indrehus sist, og derfor ble det samme inntrykk nå som aller første gang jeg hørte ham for mange år siden: INGEN har en slik stemme som Kåre. I utgangspunktet så er den flat, men den rommer likevel så mye, og mer og mer kommer fram for hver lytt. Jeg flirer godt når han skal holde tonen og den svinger litt i alle retninger: Jeg elsker måten han avslutter mange av linjene på – med en egen måte å sluke det aller siste ordet på.
Og så er det TEKSTENE da: De er alle som en som små noveller med en underfundig humor som går rett hjem hos meg. Og de er ikke fri for selvironi, som i «En kunstners død»:
«Kunsten din må dø i dag og visene kan ha det bra, for du synger jo som et troll og vi har mista kontroll.»
På «En kunstners død» har han med seg Jørund Vålandsmyr (eller det er kanskje mer omvendt – Jørund drar låta ), men den kombinasjonen mellom de to vidt forskjellige stemmene gjør seg virkelig. Det er bare nydelig. Jeg elsker den herlige avslutningen på en tekst som ellers ikke er så hyggelig.
«Tid for hjem» har en morsom tekst om oppussing som jeg tror mange vil kunne kjenne seg igjen i: «For i nyansane av en malingflekk fikk forholdet seg en real knekk, og med nyansene på en stuevegg må ondskapen no drives vekk».
«Det er en drøm å være til» er skrevet, arrangert og produsert av Indrehus selv. Kåres kone, Maria Ingrid Vosgraff Moro bidrar på flere av låtene, og hennes vakre og rene stemmer står i fin kontrast til Kåres mer spesielle snakkesynging.
Svein Erik Åmås har mikset og mastret. Produksjonen er nydelig.
Omslaget med maleri av Yolande Ardisone er et kunstverk i seg selv!
Drive-By Truckers – Welcome 2 Club Xlll (album 2022)
Albumcover og bilde fra konserten på Rockefeller i mai. Patterson Hood til venstre og Mike Cooley til høyre
I forbindelse med atDrive-By Truckers besøkte Oslo i mai skrev jeg at konserten var bra, men at jeg kunne ønsket at bandet litt oftere roet ned, og lot oss få puste ut. Til tider kunne øs med tre gitarer bli litt i overkant. Men samtidig er Drive-By Truckers live øsende gitarer, orgel, bass og trommer, take it or leave it! Og du verden, en artig kveld! Drive By Truckers har holdt det gående over mer enn to tiår og er utvilsomt et av de beste rockebandene der ute. Og tekstene har alltid mening, kanskje så mye mening at de av og til overskygger melodiene.
The Driver. På konserten i Oslo fikk vi fire låter fra det nye albumet som ble sluppet for to uker siden, og ingen av låtene gjorde seg bort. Men nå har jeg tatt meg tid til å bli bedre kjent med dem. Albumet åpner med én av dem, «The Driver». En låt som også er albumets vinner:
«That Grand Prix we saw head-on on our way to see Replacements When I hydroplaned but caught the road in time That guy on I-10 driving east as we were west-bound In Florida, 2000, April 9 That ten-degree decline headed down Teton Pass Cooley driving, snow on solid ice That meteor that fell beside our bus in Idaho As we drove on past a near-flaming demise»
Som de fleste av låtene på albumet, er den syv minutter lange «The Driver» skrevet av Patterson Hood. Hood snakkesynger den stemningsfylte låten som hviler på et tungt gitarriff, og der vokalen til Schaefer Llana og små gitarutflukter løfter låten. Og om det av og til kunne bli litt mye av det gode med tre gitarer på Rockefeller, får jeg bedre tak i nyansene når jeg hører på albumet. I teksten på «The Driver» har Hood referanser både til det legendariske bandet The Replacements og til sitt langvarige vennskap til bandkollega Mike Cooley.
Antinostalgi. Jeg oppfatter Drive-By Truckers som et samfunnsengasjert band, noe ikke minst de tre foregående albumene og konserten på Rockefeller bekreftet. På årets album «Welcome 2 Club XIII» er det «antinostalgi» som gjelder, sier Hood. Hans syv låter er i stor grad selvbiografiske og bærer preg av at alt ikke var bedre før. Det litt musikalsk spretne tittelsporet plassert i midten av albumet er et godt eksempel på dette. Låten og albumet har tatt navnet sitt etter Club XIII, et konsertsted der bandmedlemmene vokste opp, i nærheten av Muscle Shoals, Alabama:
«Welcome to Club XIII Our glory days did kinda suck Everyone needs a friend Everyone needs a fuck When we come this way again "Notify our next of kin" We'll smell of weed and gasoline Welcome to Club XIII»
Fra konserten på Rockefeller, mai 2022.
Mike Cooleys tekster er ofte noe mer subtile og poetiske enn Patterson Hoods. Cooley tegner også med bredere pensel på den godt drivende «Maria’s Awful Disclosures» der samtiden kommenteres gjennom fortiden. Mike Mills fra R.E.M. bidrar med vokal. Sterk tekst og fin overgang og gitarsolo mot slutten.
«Professional victims with recycled lies Stoking satanic panic in fear-addled minds Maria's awful disclosures Ghost-written pornography tailored to readers In need of a righteous excuse to indulge Maria's awful disclosures»
Cooleys andre låt «Every Single Storied Flameout» ble skrevet da sønnen var 16 år og gikk gjennom noen tøffe tider, og har således mye til felles med Patterson Hoods tematikk på dette albumet. Cooley tenker på egen oppvekst og gir med en viss selvironi råd: «Said the man who pissed the river». Herlige blåsere!
Mer enn solid. Jeg spiller for tiden Drive-By Truckers nye album både i sofakroken og når jeg trener. Albumet har én veldig sterk låt, «The Driver», men alle låtene fungerer imidlertid bare bedre og bedre ved gjentatte lyttinger og er jevnt gode. Små tekstlinjer, eller endog bare tittelen på låten fanger oppmerksomheten: «We Will Never Wake You Up In The Morning» og «Billy Ringo In The Dark» er to eksempler på dette. Og om titlene fanger interessen, så er det mer ved låtene som holder på den!
Fortsatt opplever jeg albumet som som helhet som noe statisk, men samtidig er dette umiskjennelig rockebandet Drive-By Truckers. Jeg har allerede spilt det mer enn bandets to album fra 2020, og enda er jeg ikke klar for å legge det til siden. Kanskje var ikke forventningene mine skyhøye, men de er helt klart innfridd! Et solid album, dette. Mer enn solid!
På albumets siste låt, den dvelende «Wilder Days, summerer Patterson Hood opp:
«In our wilder days we were invincible and unafraid Of cracks in the concrete and steel that we were made of Gravity defied, we had the gods on our side Death to cheat below our feet and yet we seldom died
We could so delight in the burning candlelight that would not fade In our wilder days»
Gubberock 