Erik Lukashaugen i blått

Erik Lukashaugen – Det vi rakk (album 2021)

Erik Lukashaugen er førskommende fredag, 20. august, ute med et nytt album. Jeg har hørt mye på dette albumet de siste dagene og kan love at det bare er å glede seg!

Det vi rakk» er Erik Lukashaugens femte album. Mest kjent for meg og for mange andre er han for sin tonesetting av Hans Børlis dikt på «Av en sliters memoarer» (2013) og den Spellemann- nominerte «Vi eier skogene» (2018). Begge store favoritter her i huset. Jeg har nå hatt et gjenhør med dem, og kan slå fast at de eldes med stil! Albumene «Tel si ega tid» (2015) og «Finnskogvegen» (2016) har også fått en ny runde, og det er fine ting her også, selv om de som helhet ikke begeistrer meg like mye som Børli-platene.

Menn midt i livet

Om de fleste album som gis ut nå, kan vi naturlig nok lese at de er preget av pandemien. «Det vi rakk» er intet unntak, og ifølge Erik inneholder albumet ni triste viser om alt som kan rakne for en mann midt i livet.

Albumet åpner med sangen «Kommet for å bli» – en låt med Stein Ove Berg-kvaliteter. Ett par etter flere års samliv jobbe hardere og hardere for at samlivet fortsatt skal fungere:

«Dagene tar og gir
Bladene som faller mens vi strir
——
Hold meg, se på meg
Og lov at du har kommet for å bli»

For meg er dette imidlertid ikke trist. Ikke bare i hvert fall. Ligger det ikke her en erkjennelse om at mulighetene finnes, men at det ikke nødvendigvis skal være så enkelt? Noen ganger rakner det helt, som i «Hugget i stein»:

«Som to kontinenter
Hver dag i sakte drift
Kløfta imellom oss
Starta som en rift»

«Den sørgeligste sangen» er én av mange favorittlåter på albumet, og den er inspirert av hendelser i livet til en kamerat av Erik. Sangen handler om å bli forlatt. Forlatt med mange spørsmål om hvorfor det gikk galt. En nydelig låt, som tittelen lover en sørgelig låt der man hører at også instrumentene gråter.

«Knarkekoia» forteller historien om en mann som ikke lenger kan ty til enkle løsninger på de utfordringene livet byr på. Han fikser ikke studier, får ikke jobb. Lytterne kan se ham for seg der han går innover fjellet, eller er det i skogen. Musikken tar oss med på ferden, og vi føler hovedpersonens uro, vi føler med ham. Han ender på fortidens løsning: Knarkekoia. Musikk og tekst passer perfekt sammen. En gripende låt med filmatiske kvaliteter.

Jeg skal ikke forsøke meg på å gå gjennom alle tekstene på de ni låtene som utgjør albumet. Men det er veldig fint å sitte med tekstheftet og fundere litt på hva Eriks hovedpersoner er opptatt av og hvordan det går med dem. Det er flere måter og lykkes og mislykkes på. Behovene er forskjellige; for noen kan til og med reduserte krav til å være sosial eller lykkes i arbeidslivet som følge av pandemien være en slags befrielse. I hvert fall for en stund. Det er lettere å akseptere egen situasjon når en vet at det sitter flere i samme båt. Eller; sitter med forskjellige puslespill rundt om i landet for å spille litt på den tyngste låten på albumet, «Nedgangstid» og videoen til «Elverum i blått».

Flott og rikholdig produksjon

Fortsatt kaller Erik låtene sine for viser, og vi får fortsatt servert hans nydelige akustiske gitar og sanger med vekt på de gode tekstene med stemmen tydelig framme i lydbildet. Jeg tenker også på visesang som en innstilling: Tilsynelatende litt enkelt, upretensiøst og liketil, selv om skinnet kan bedra. Her er det mye å fordøye. Krister Skadsdammen spiller på flere gitarstrenger, og hans nydelige pedal steel kan sende tankene i retning av countryens verden. Hør ham spille på «Elverum i blått»! En låt og tekst som får meg til å tenke på stemningen i mange koronastengte byer en kald vinterdag.

På andre låter er lydbildet tyngre. Erik, altmuligmann og medprodusent Tarjei Nysted, flere elektriske gitarer og Børre Flyens taktfaste trommer fyrer opp med noe nær industrirock i små porsjoner, litt i samme retning som på Tom Roger Aadlands album av året. Det fargelegges med strykere på flere låter som det flotte tittelsporet helt til slutt og begynnelsen på det omtrent like fine åpningssporet «Kommet for å bli». Det skapes dermed også en eim av kammermusikk på flere låter.

I tillegg til de allerede nevnte, bidrar flere gjestemusikere. Hør albumet også med hodetelefoner. Det gir dette utrolig velproduserte albumet enda en dimensjon, og for meg trådte da flere klanger og variasjoner tydeligere fram, og et par nye låter ble favoritter. Rikt produsert altså, men samtidig låter albumet intimt.

Om vi sammenlikner med forrige album, «Vi eier skogene», er det mindre folkemusikk – mindre feler og trekkspill og mer rock. Tematikken kunne være tung også på «Vi eier skogene», men flere av melodiene var likevel lettere til sinns, noen nær muntre. Der er ikke låtene på «Det vi rakk». Her går det stort sett i moll.

En slags oppsummering

I det hele tatt gjør musikerne en aldeles strålende jobb på denne plata. Den har dermed mye å by på utover innholdsrike tekster og fine melodier. For det har den nemlig også. Mine favorittlåter er foreløpig sånn omtrent «Nedgangstid», «Det vi rakk», «Knarkekoia» og «Den sørgeligste sangen». «Kommet for å bli» og «Elverum i blått» er strengt tatt ikke stort snauere, og da har jeg nevnt to tredjedeler av låtene på albumet.

Så langt liker jeg melodiene på «Parentes» og «Hugget i stein» noe mindre enn melodiene på de øvrige låtene. Tekstene på «Parentes» og «Hugget i stein» er uansett fine, og det foregår interessante elementer under overflaten. Jeg kan derfor ombestemme meg når jeg har hørt enda mer, så dette er ikke, ehm, hugget i stein. Og jammen får vi en «Erik Bye-referanse» i låten «Parentes» – stjerne i boka!

«Sterke menn» var i utgangspunktet heller ikke av mine favorittlåter på albumet, men hver gang jeg kommer til den, starter den yngste i huset en interessant samtale om innholdet i teksten, så på dette albumet er det noe for mange. Og etterhvert åpenbarer detaljene i musikken seg, også på denne låten.

Dette er dermed ei plate som har mye flott å by på og som utvider Erik Lukashaugens univers. Jeg har hørt plata mange ganger de siste dagene. Stadig prøver jeg å skru til superlativene litt. Denne plata er slitesterk og gir nye oppdagelser hele tiden! Erik er ute på turné, se eget bilde, så mulighetene til å få sett ham i levende live i høst bør være store!

Og til slutt…

Tilbake til den flotte tittellåten. Et samliv er over. Jeg tror døden skilte dem brått og brutalt, midt i livet. Vemodig. Og trist. Kanskje først og fremst trist. Jeg tror også at de rakk mye, tok vare på gode stunder. Trist da også på en litt god og vakker måte, kanskje?

«Og om jeg kunne visst
At den sommeren ble den siste
Sku’ jeg lagt til side alt for deg
Men det var det vi rakk»

Albumet blir utgitt 20. august 2021.