En siste dans med Leonard Cohen

Leonard Cohen – Thanks For The Dance (album 2019)

Så kom det ei plate med ny Leonard Cohen-musikk tre år etter hans forrige – fantastiske «You Want It Darker» – og tre år etter hans død.

Leonard Cohen er en av rockens aller største poeter. Til forskjell fra for eksempel Bob Dylan, Paul Simon og Townes Van Zandt, var det forfatter han startet som, og platekarrieren begynte først i 1967, mer enn 10 år etter hans litterære debut. Leonard Cohen måtte i 2008 på veien igjen for å tjene penger etter at det viste seg at formuen var borte. Forretningsføreren hadde bedratt ham. Den tre og et halvtime lange konserten jeg overvar i Oslo Spektrum i 2013, står for meg som en av mine aller største konsertopplevelser.

En Cohen i toppslag hadde med seg musikere som visste å gi låtene akkurat det de skulle ha. Mange av sangene låt bedre enn på plate. Jeg har hørt «Hallelujah» i uttalige versjoner, men når Cohen synger den, skjønner man at sangen har en dybde som andre artister – fine versjoner til tross – ikke klarer fullt ut å formidle. Cohens versjon var dog selv inspirert av hans fortolkere.

Cohens platecomeback som 78-åring i 2012 har få artister matchet. «Old Ideas» ble etterfulgt av «Popular Problems» (2014) og «You Want It Darker» (2016), der særlig først- og sistnevnte er helt oppe blant Cohens beste utgivelser. Cohen døde bare få uker etter at «You Want It Darker» ble utgitt. Han etterlot seg dikt og skisser, skrevet over de seinere årene. Den rustne vokalen var spilt inn. Leonards sønn, Adam, fikk/tok oppgaven med å fullføre et siste album, «Thanks For The Dance». Han har også bidratt med mye av musikken. På sitt beste kan denne måle seg med fantastiske «You Want It Darker».

Tekstmessig får vi mye av det vi er vant til hos Cohen – kjærlighetens seire og tap, filosofiske tanker om verdens tilstand og store doser selvironi. Åpningslåten «Happens To The Heart» er av de aller fineste du får høre i år:

I was always working steady, But I never called it art, I got my shit together, Meeting Christ and reading Marx, It failed my little fire, But it’s bright the dying spark, Go tell the young messiah, What happens to the heart

Få artister har så eksplisitte seksuelle skildringer som Cohen. Han går her kanskje ikke så langt som i for eksempel nevnte «Hallelujah» («remember when I moved in you, and the wholy dove was moving too»), men han styrer ikke unna lyst og begjær som i «The Night of Santiago»: «So I took her to the river, as any man would do».

Marianne. Her er en egen låt til Cohens store kjærlighet, Marianne Ihlen: «Who broke the heart and made it new, Whos’s moving on, Who’s kidding who…and now you’re gone…»

Teksten må være skrevet helt mot slutten av Cohens liv, Marianne døde bare få måneder før ham. Det er godt kjent at Cohen skrev et farvelbrev til Marianne da hun lå på dødsleiet. «Puppets» er på sin side en besk politisk kommentar, litt i samme gate som den snart 30 år gamle «The Future». Og stemmen, den høres – som så ofte før – ut som den kommer fra det hinsidige, men nå gjør omstendighetene at dette føles enda sterkere enn før.

Anjani Thomas og Javier Mas. Andre flotte låter her er tittellåten, en ny versjon av en låt Anjani Thomas utga i 2006, og «It’s Torn». Alle låter har imidlertid kvaliteter som gjør dem verdt å nevne. Javier Mas, som spilte live med Cohen mot slutten av hans liv, bidrar med sine strengeinstrumenter i stor grad til at dette har blitt så fint som det har. På albumet finner vi også en rekke andre musikere som blant annet Damien Rice, Jennifer Warnes og Beck.

«Listen to the hummingbird, don’t listen to me».

Neida, lytt til Cohen. Det er mørkt, dystert og særdeles vakkert. Han leverer igjen en sterk kandidat til et av årets aller beste album der han hilser oss fra den andre siden, for å låne en setning fra en av hans 80-tallslåter. Nick Cave fremholder Leonard Cohen som sitt store kunstneriske forbilde. Om du lytter til årets plater fra de to herrene, vil du raskt forstå hvorfor.

Flotte musikalske skråblikk på A4-livet

Espen Gunstein – «Herregårdsstasjonsvogn» (album, 2020)

Vi hører at stasjonsvogna bokstavelig talt starter opp, og vi glir over i en låt selveste J.J. Cale verdig. Åpningslåten «A4»er én av mange sterke og suggererende melodier som vokser helt opp i elitedivisjonen ved gjentatte lyttinger. Espen Gunsteins nye album, «Herregårdsstasjonsvogn», er et lite skråblikk og hyllest til det helt vanlige livet med barn, stasjonsvogn og takboks, der det ikke alltid skjer så mye ekstraordinært sett med andres øyne. Men er det noe virusutbruddet har vist oss, er det at det helt vanlige livet er å foretrekke framfor ganske mye annet.

«Herregårdsstasjonsvogn» er andre del av trilogien Espen Gunstein har kalt «Fra Raddis til Traddis». Hans debutalbum «Kommersielle sekund» kom helt tilbake i 2003. Espen forteller at siden den gang har hverdagen med blant annet jobb og småbarnsliv ført til at musikken kun har fått være en hobby. Men så fikk han bedre tid og idéen om «Fra Raddis til Traddis– en slags musikalsk oppvekstfortelling» vokste frem. Han spilte sin første forestilling i 2016, og har etter det hatt mer enn 50 jobber på små og litt større steder.

Første album i trilogien kom i 2018. Gunstein beskriver «Novemberbarn» som en nedtonet og melankolsk reise gjennom egen barndom. Det å være født seint på året preger oppveksten. Litt mindre mentalt og fysisk utviklet enn mange av klassekameratene. «Novemberbarn» er en anerkjennelse og en hyllest til alle de som er født litt sent, til hun som var veggpryd og han som ble sistemann til å bli valgt i gymmen. Albumet er også en siste hilsen til de av gutta som ikke klarte seg, sier Gunstein. Selv ble jeg sterkt berørt av låten «Gata vår».

Og nå er altså «Herregårdsstasjonsvogn» her, mindre nedtonet og melankolsk enn forgjengeren. Nå er det det helt vanlige A4-livet som gjelder. Raddisen har blitt like traust som alle andre. Gunstein selv synger og spiller akustisk gitar, Marius Graasvold spiller diverse gitarer, banjo og lapsteel, Pål Robin Haakonsen spiller på bass og kontrabass, Rolf Magnus Amundsen på trommer og perkusjon, Tor Arne Langeland spiller på tangentinstrumenter og Lene Merethe Anda korer. Espen Gunsteins far, Leif Gunstein Johannesssen, bidrar på kornett.

Samlet er dette et band som får tankene mine i retning av J.J. Cales 70-tallsplater. Det fantastisk flotte groovet. De minimalistiske gitarene som spiller akkurat det de skal, og ikke så mye mer, mens man i stadig større grad legger merke til de øvrige instrumentene, om det er et orgel som leker seg, banjo på «40-årsmila», kornetten på «Ølbryggervise» eller nydelig koring.

Og siden jeg allerede har nevnt stilskaperen J.J. Cale flere ganger – jeg vet ikke en gang om Espen Gunsten har noe forhold til musikken hans —kan jeg også nevne at det nok er de to åpningslåtene «A4» og «40–årsmila» som sendte tankene mine dit. Men selv med en vokal svært tilbakelent i lydbildet, får man ordene med seg, i hvert fall om man gjør som jeg og sitter med tekstheftet ved siden av seg.

Jeg er selv i omtrent i samme livsfase som Espen Gunstein, og det er ikke så lite her jeg kan nikke gjenkjennende til. Det er mye Øystein Sunde og litt Ole Paus i hvordan låtene fremføres. Og det er også flere porsjoner Øystein Sunde i de mest ordrike tekstene. Espen Gunstein kaller dog ikke på den hysteriske gapskratten; jeg sitter mer med et selvironisk glis rundt munnen. Joda, jeg vet at jeg er slik, jeg også:

«det var grålysning, det var grisekaldt…
…nå løper’n 40-årsmila, 40-årsmila
det er’ke noe han skal rekke det er’ke noe han skal nå
han bare løper for han tror han må»

Man får låter om å la temperamentet få utløp når man kommer hjem fra jobb, «Tabuord», og om egen tilkortkommenhet som far, den vare og flotte «Du og jeg». Et annet høydepunkt er «Afasi», om å ha så mange barn at man selvfølgelig bruker feil navn når man skal irettesette den ene av dem. «Been there, done that»! En herlig, fengende låt, som setter seg fast.

Vi får servert en bitende kommentar til reality-TV i «Prime Time». Her ser Gunstein utover seg selv. Hvor er samfunnet på vei, er det ingen grenser lenger: «Så la hemningene falle//det er mere sendetid//og folk vil se…jeg kler meg naken byr meg frem//før var en blotter bare slem». Koringen til Lene Merethe Anda framstår like bitende som resten av låta!

Gunstein byr på flere hverdagsobservasjoner i «Dugnad», og det pekes framover mot et liv med voksne barn i «Ølbryggervise». Helt til slutt senker Espen Gunstein skuldrene i «Noenogførr». Alt er vel ikke så farlig lenger, man trenger da ikke «kred» for alt man gjør, smekken er åpen – hva så? Et verdig punktum for en gjennomført helhetlig og solid plate på alle plan. Gode tekster, fengende låter og mye lekker musikk!

På de siste låtene på «Herregårdstasjonsvogn», ser Espen Gunstein framover, han går inn i en ny livsfase. Disse låtene kan trolig også ses på som et frampek mot album nummer tre i trilogien. «Vi kan så mangt» er planlagt utgitt i løpet av 2023.

Førsteklasses Leonard Cohen-hyllest

Here It Is: The Songs Of Leonard Cohen (album 2022)

Bilde Fra Leonard Cohens hjemmeside

Det finnes hyllestalbum, og så finnes det hyllestalbum. Dette er av det sistnevnte slaget. Den anerkjente musikeren og produsenten Larry Klein fant seg selv stadig å ville lage coverversjoner av vennen Leonard Cohens låter når han jobbet med andre artister. Han bestemte seg derfor for å lage et hyllestalbum til låtskriveren han setter høyest av alle låtskrivere. Han samlet sammen musikere med tilknyting til jazz samt flere fremragende vokalister. Så: Here it Is: The Songs Of Leonard Cohen. Albumet er blitt særdeles helhetlig og stemningsfylt med mange flotte vokalprestasjoner. Musikerne sender deg inn i en stemning fra første tone, og der blir du. Jeg skulle gjerne hørt Leonard selv synge til disse arrangementene.

Fremragende musikere. Klein har laget hyllestplater før med stort hell, ikke minst et grammyvinnende prosjekt med ex-kona Joni Mitchells låter. På Here It Is spiller Bill Frisell gitar, Immanuel Wilkins saksofon, Kevin Hays piano, Scott Colley kontrabass og Nate Smith Smith trommer. Greg Leisz og Larry Golding bidrar også med pedal steel gitar og orgel på enkelte låter. I min verden er både Bill Frisell og Greg Leisz godt kjent, blant annet fra sitt samarbeid med Lucinda Williams.

Det har selvsagt laget mange hyllestplater til Leonard Cohen tidligere. Selv ble jeg introdusert til mange av Leonard Cohens sanger gjennom Jennifier Warnes’ Famous Blue Raincoat i 1987. I 1990-årene fikk vi Cohen på norsk, alternative rock-artister lagde I’m Your Fan og mer mainstream-artister lagde også sin hyllest, Tower Of Song.

For meg er likevel Here It Is kjærkomment. Tekstforfatteren Leonard Cohen er i en egen klasse, helt der på toppen av «Tower Of Song» sammen med Bob Dylan og Townes Van Zandt. Here It Is har imidlertid stort fokus på melodiene, og ikke minst saksofonen og pianoet gir meg en følelse av å sitte på en jazzkafé rundt midnatt og lytte til disse fantastiske låtene. Jeg er kanskje ikke den som lytter mest på jazz, men når den spilles som her, er det bare å gi seg over. Det er to rene instrumentallåter: «Avalanche» med saksofonen til Immanuel Wilkins i sentrum og siste låt, «Bird On A Wire», der gitaristen Bill Frisell gir hovedfarge til låten. Felles for begge sporene er at jeg føler låtene sterkt, og siden jeg er godt kjent med tekstene fra før, opplever jeg også p ha hørt teksten når låten er ferdig:

I have begun to long for you
I who have no greed
I have begun to ask for you
I who have no need
You say you've gone away from me
But I can feel you when you breathe

Evig aktuell. En styrke med dette prosjektet er at det spenner over hele Leonard Cohens karriere. Norah Jones åpner albumet med «Steer Your Way» fra Leonard siste album mens han levde, You Want It Darker (2016), hun synger fremragende. Senere synger Iggy Pop tittellåten fra samme album. Når man hører låtene fra albumet You Want It Darker, kan man trygt slå fast at låtene er aktuelle både med hensyn til at Leonard selv snart skulle dø og tilstanden verden har beveget seg mot de siste årene.

Artister som Peter Gabriel, Iggy Pop og James Taylor bidrar med vokal på hver sin låt. Felles for disse er at de legger seg tett opp til hvordan jeg forestiller meg at Leonard Cohen selv ville fremført dem med mot slutten av livet, alle med dyp røst. Låtene de synger til de flotte arrangementene passer prosjektet bra, men i motsetning til andre låter på albumet bidrar ikke vokalen i seg selv i vesentlig grad til at man ser låtene fra andre vinkler.

Mavis Staples briljerer. Gregory Porter og Sarah McLachlan gjør stråelende versjoner av henholdsvis «Suzanne» og «Hallelujah», men for meg kommer høydepunktene som et hat-trick helt mot slutten av albumet. Først ute av disse er Mavis Staples som kanskje står for albumets største vokalprestasjon på bønnen «If It Be You Will». Snakk om å løfte en låt!

Nancy. Så kommer en av de aller mest følelsesladede og sterke låter jeg kan tenke meg. «Seems So Long Ago, Nancy», sunget av David Gray. Det er en sang jeg kan sette på repeat mange ganger. Nancy var en promiskuøs ung dame og psykiatrisk pasient som begikk selvmord i en alder av 21 år. Slik jeg opplever teksten – den er litt gåtefull – funderer Leonard på hva han og omgangskretsen kunne gjort for å redde henne:

We told her she was beautiful
We told her she was free
But none of us would meet her in
The House of Mystery

Hør den følsomme sangen, den dype kontrabassen og den gråtende saksofonen – ja, orgel, pedal steel og gitar også – alle maner frem de blå tonene som gjør låten til noe helt spesielt også på dette albumet. Kan det gjøres bedre? Les gjerne denne teksten nevøen til Nancy har skrevet om Nancy og låten til Leonard Cohen.

Før vi får «Bird On A Wire» som instrumental tilnaluty, kommer en annen Leonard Cohen-låt jeg setter ekstra høyt, «Famous Blue Raincoat». Selv mente Leonard at han ikke hadde fått låten helt til, det var noe uforløst over den. For meg slutter denne sangen om et trekantdrama aldri å fascinere. Bildene Leonard tegner er sterke også når de kommer i Nathaniel Rateliffs versjon:

Ah, the last time we saw you you looked so much older
Your famous blue raincoat was torn at the shoulder
You'd been to the station to meet every train, and
You came home without Lili Marlene

Av de store coverplatene. Jeg lytter som regel lite på coverplater. Men det finnes unntak. Here It Is: The Songs Of Leonard Cohen er i min bevissthet helt der oppe med This One’s From Him: A Tribute To Guy Clark og årets Sanger jeg lærte av Jokke med Trond Granlund.

Flott kveld med Jason Isbell

Jason Isbell & The 400 Unit, Sentrum Scene, Oslo, tirsdag 8. november 2022.

«24 Frames». Den gode varmen og gåsehuden kom tidlig på kveldens konsert, litt dårlig lyd i begynnelsen, til tross. Første låt var nemlig «24 Frames», låten som ustanselig gikk på repeat i hodet for noen år siden. Jeg har latt Isbells musikk ligge i fred en stund. På den måten kunne jeg på tirsdagens konsert gjenoppdage låt etter låt, låter med sterke tekster og enorme melodier. Låter som i kveld ble krydret med fantastiske gitarer og av og til en litt rusten Isbell-stemme. Det var greit at Isbell tidlig forklarte at han var litt redusert. Isbell spilte også i Oslo, dagen før. Enkelte var småskuffet. Den flotte sangen, «It Gets Easier» om utfordringene med å holde seg edru, fra albumet Reunion (2020) satt kanskje ikke helt, men som på neste låt «Something More Than Free» – låten som tar utgangspunkt i den hardtarbeidende faren: «Sunday morning I’m to tired to go to church, but I thank God for the work» – gjør låten og teksten fortsatt sterkt inntrykk.

Bedre og bedre. Isbell ble bedre og bedre utover kvelden! Jeg brukte også litt tid på å venne meg til lyden, og kanskje ble også lyden bedre etterhvert. før.

Men så «Decoration Day». Låten om blodhevn i generasjon etter generasjon: «But my Daddy wasn’t afraid //He said «We’d fight till the last Lawson’s last living day». Teksten går over i en herlig gitarsolo av Isbell, Sadler Vaden følger på med en røffere variant. En original basssolo av Jimbo Hart, mens Chad Gamble hamrer løs på trommene. Isbell har helt sikkert vært oppe hos den alltid smilende tangentmannen, Derrick DeBorja. Og vi har fått et av kveldens høydepunkt.

Sadler Vade . Gitaristen Sadler Vaden er verdt noen ekstra ord. Han bidrar til å løfte kvelden. Han har eget band, og var vokalist på «Honeysuckle Blue» fra coveralbumet «Georgia Blue» (2021), et album som var høyaktuelt i går – albumets inntekter går til arbeidet med å få stemmeberettigede til urnene i USA.

Jeg så gamlebandet til Jason Isbell tidligere i år. Det var gøy med Drive-by Truckers, men det er en annen dynamikk over Isbell og hans band, mer sofistikert gitararbeid og delvis akustiske låter innimellom. Det er ikke bare øs, men herlige gitarsoloer som borer seg inn gjennom lunge, hjerte og sjel på det beste. Ja, noen ganger gjør det nesten litt godvondt!

Vokalprestasjoner. Isbell kunne fortelle at han hadde pådratt seg en luftveisinfeksjon. Han klarte knapt å få ut en lyd i dag morges. Men nå hadde han kansellert og utsatt så mange ganger at avlysning ikke ble løsningen. Joda, luftveisinfeksjon til tross, Isbell gjøv løs på «Cover Me Up» og fikk kveldens største heiarop da han sang: «But I sobered up and I swore off that stuff forever, this time». Og på kveldens kanskje tristeste låt «Elephant» står vi der med klumpen i halsen. En av rockens beste vokalister på en god dag, leverte godt nok for meg! Og så nydelige «If We Were Vampires», da. Alle rolige låter som vokser på at de presenteres sammen med tøffere rockere.

Totalpakken er bedre enn hos de fleste andre. fikk vi jammen en heidundrende versjon av «Children Of Children» helt til slutt også – all the years I took from her just by being born». Konserter som denne! Min fjerde Jason Isbell-konsert var nok ikke den aller beste, men en småsyk Isbell er bedre enn de aller fleste. Han har låtene, bandet, tekstene og som oftest stemmen! Karakter: 8/10? Nå tar jeg frem Isbell-platene igjen!