Gubberock

Signe Marie Rustad synger om tro, håp og kjærlighet

Signe Marie Rustad – Particles Of Faith (album 2023)

«Så blir de stående disse tre: tro håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten».

Pop. Skal jeg plukke frem bare én låt med Signe Marie Rustad, må det bli «Mexican Standoff» fra albumet Hearing Colors Seeing Noises (2016). Etter dette albumet slet Signe Marie med skrivesperre, og både tittel og tekster på hennes beste album, When Words Flew Freely (2019) bærer preg av denne utfordringen. I likhet med andre norske americana-artister, beveget hun seg med dette albumet i retning av vestkystpop, og på hennes nye album, Particles Of Faith, tar hun uttrykket fra When Words Flew Freely et steg videre. Denne gangen peker presseskrivet på artister som R.E.M., Fiona Apple, Crowded House og Tori Amos som inspirasjonskilder.

Som medprodusent har Rustad også denne gangen med seg indie-pop-mann Kenneth Ishak. Stammen i bandet er også kjent fra tidligere Rustad-album og -konserter. Alexander Lindbäck håndterer trommene, Njål Uhre Kiese spiller bass, Bjørge Verbaan tar seg av tangentene, Rustad selv og Sander Eriksen Nordahl spiller på gitarer og Ishak bidrar med backingvokal og perkusjon.

En tro på det gode. Låtene på albumet skal være snapshots fra et liv, og “particles of faith” skal henspille på å beholde troen på livet, seg selv, kjærligheten, menneskene rundt seg og verden i seg selv. Plata har på sett og vis to tittelspor, det første er den halvannet minutt lange «Welcome Back» der «Particles Of Faith» blir nevnt. «Welcome Back» er en pen, liten sang der Signe Maries stemme kommer inn med ett vers etter en lengre åpningssekvens med den nydelige saksofonen til Harald Lassen. Men aller først noen knapt hørbare toner og svakt piano. Platas siste spor er selve «Particles Of Faith». På denne låten hører jeg bare Signes stemme over en akustisk gitar. Mellom disse to spartanske låtene får vi fem mer bredt anlagte og til dels storslåtte låter som utgjør kjernen av albumet.

Låt nummer to, «I Loved You From Before», er syv minutter lang, her skaper ulike klanger og stemmevariasjoner en stemningsfull atmosfære. En låt det stort sett er gøy å høre på, men litt langt det første nynnepartiet? «Hello, It’s Me» er så langt nesten favorittlåt på dette albumet, tempoet er skrudd opp noen hakk, en nydelig melodi og en tekst som handler om å skrelle av stafasje og komme inn til hva som er kjernen av mennesket.

Favorittlåt. Når vi snakker om favorittlåt, kommer vi ikke utenom «Bark Up Someone Else’s Tree», en superfengende låt med et catchy riff og noen snurrige vendinger og omveier. Jeg brukte likevel litt tid på å få den til å sitte, men da den satt, satt den. Låten handler om hvor lett det er å lukke øynene for det som ikke fungerer i et forhold, så lenge lidenskapen er der og man (tror man) er forelsket, forteller Rustad. – I retrospekt var det kanskje åpenbart at det ikke ville funke, men å slippe taket når man er følelsesmessig knyttet til noen kan være ekstremt vanskelig. I alle fall er det det for meg, forteller hun videre.

Gitar og saksofon. «Waiting» er skrevet før Rustad begynte å utgi musikk. Låten skal være et øyeblikksbilde av hvordan det føles når du ser på livet utenfra, i stedet for å leve det. Nok en nydelig sang som kanskje trenger litt tid på å omfavne deg. Jeg antar at det er Sander Eriksen Nordahl som løfter låten noen ekstra hakk med eminent gitarspill mot slutten av låten.

«Carrickalinga» er en strand i Australia. Slik jeg forstår låten, handler den om et forhold der man vokser fra hverandre; den ene vil gå videre, den andre vil gå tilbake. Låten er lenge preget av lette perkusjonsinstrumenter. Låten har det aldri travelt. Etterhvert endrer den litt karakter, og Håkon Lassen får utfolde seg på saksofon over tre minutter. Herlig!

Trenger noen runder. Jeg trengte noen runder med When Words Flew Freely før det albumet satt. Det samme kan jeg si om Particles Of Faith. Nå har jeg hatt god tid på å bli kjent med albumet, og det vokser stadig på meg. Gode tekster, spennende melodier og arrangementer, og ikke minst Signe Marie Rustads flotte stemme over det hele. Kanskje blir det priser også denne, gangen? Så langt årets beste norske album for meg. Joda, jeg anbefaler Particles Of Faith.

Albumet utgis 17. februar 2023.

Det knirker i stemme og snø – North med Bill Morrissey

Bill Morrissey – North (album 1986)

Det er vinter. Paradoksalt den tida på året jeg ofte er minst mottakelig for ny musikk. Jeg forsøker og forsøker, men den overstrømmende entusiasmen lar vente på seg. Så i år som så mange andre år. Bob Dylan. Lucinda Williams. Og Bill Morrissey. Er det noen artist som har mer vinter i seg enn Bill Morrissey? Det spraker fra peisen. Jeg setter på albumet North med Bill, tror du ikke det knirker og spraker av det albumet også. Nei, jeg tenker ikke på lyden av stift som treffer en litt slitt LP. Nei, det ville jeg knapt hørt. For ikke bare knirker det av Bills stemme, men du kan formelig høre lyden av kald snø, kalde mennesker som må inn i et vannhull for å varme seg.

Menneskene som befolker albumet, lever tøffe liv. Én skulle tatt natteskiftet på skofabrikken. Han skylder på været. Men blir sittende i baren. Andre kjenner livet glippe gjennom kalde, forfrosne fingrer – vel, den låten er ikke på dette albumet, men kunne hørt hjemme her. Du driver isfiske den ene dagen, få dager seinere har hullet frosset, du ser ikke spor av det du gjorde kort tid tilbake. Meningsløst slit? Nei, også solstråler. En solstråle i form av en tyve år gammel skjønnhet. En dronning som har livet foran seg. Bryter hun fri, blir hun igjen?

Hør albumet North med Bill Morrissey. La deg bergta av stor poesi, vakre melodier og en rusten stemme. Hør sanger fra North Hampshire om sliterne blant oss. Så legger vi et stykke ved til på peisen. Vi blir inne i varmen litt til.

«Everything slips through these cold fingers Like trying to hold water, trying to hold sand Close your eyes and make a wish And listen to the singer One more round, bartender, pour a double if you can»

Jeg har skrevet mye mer om Bill Morrisey her.

Robert Forster har sanger å spille

Robert Forster – The Candle And The Flame (album 2023)

Jeg har den siste tiden skrevet om Bob Dylans album Time Out Of Mind og Nick Caves Skeleton Tree. Det er fristende å tolke begge disse albumene i lys av begivenheter like i forkant av albumenes utgivelse, samtidig som albumene var nær ferdigstilte før begivenhetene inntraff. Australieneren Robert Forsters nye album, The Candle And The Flame er nesten i samme kategori. Sangene var med ett unntak ferdigskrevet da Roberts kone, Karin, fikk kreft sommeren 2021 og måtte gjennom behandling. Unntaket, den seks ord lange teksten på albumets åpningslåt ble skrevet direkte til henne: «She’s a fighter, fighting for good».

Mitt bekjentskap med Robert Forster startet med flotte Songs To Play (2015). Et album spekket med gode og fengende låter, noen bedre enn andre som tittellåten, Songwriters On The Run» og «A Poet Walks». Roberts flotte stemme hele tiden svevende over de til dels snurrige innfallene på poplåtene. Jeg lærte snart at The Evangelist (2008) var omtrent like bra, og i går hadde jeg et hyggelig gjenhør med Inferno (2019), et album som jeg utvilsomt har spilt for lite. Lenger strekker dessverre ikke min kunnskap om denne artisten som var én av hovedpersonene bak det legendariske bandet The Go-Between. Forster skriver på sin hjemmeside at han jobber med en boks med bandet samtidig som han skriver på en ny roman.

Etter at Karin fikk kreft, fikk Roberts nyskrevne låter en terapeutisk funksjon. Blant de viktigste bidragsyterne til albumet var Robert, Karin og deres sønn og datter. Å spille musikk sammen ga familien Forster et pusterom og en følelse av lykke når tankene ellers kretset rundt Karins sykdom. Da det var på tide å spille inn låtene, visste de hva som skulle til. I tillegg til familien stakk venner også innom platestudioet. Robert fortalte på sin hjemmeside i oktober i fjor at Karin er sterk og positiv nå.

Sangene på albumet er som vanlig mer fengende enn man får øre for ved de første gjennomlyttingene. Men etterhvert trer favorittene fram. I «Tender Years» ser Robert tilbake på et felles liv – i en felles historie – med ei kone han ikke kan leve uten. Han forteller om å bære et barn mens kona snart skal føde enda ett. En sterk kjærlighetserklæring – og sang!

Låten «It’s Only Poison» sender tankene i retning av Karins cellegiftbehandling. «The Roads» har helt klart av mine favoritter på albumet, en låt som skal være inspirert av å sitte som passasjer i en bil og se på det skiftende landskapet. Nydelig låt! Ellers får du låter om evigheten, en låt som Robert kaller en psykedelisk Johnny Cash-/June Carter låt samt en positiv låt fra tida da covid-19 livene våre, fine «Go Free». Og helt til slutt «When I Was A Young Man», en fin tekst om en fin ungdomstid, støtte på veien som låtskriver og artist – en vei Robert fortsetter på rundt 45 år seinere.

Låtene er generelt mer sparsommelig arrangert enn på de tre foregående albumene. Det er mye akustisk gitar, men bass, lette perkusjonsinstrumenter og koring skaper noe variasjon og dybde. Men noen låter kunne nok med fordel fått mer trøkk! Albumet er fortsatt på vei oppover, om det når helt opp til forgjengerne vet jeg enda ikke. Uansett, plata er såpass fin og meningsfylt at du bør gi det noen sjanser!

Svein Øvregård i Ekeberghallen i 1976: Neil, broren min og jeg

Svein Øvregård er av disse entusiastene som sprer positiv energi rundt seg. Som leder av facebooksiden Neil Young Norway som måtte bytte navn fra Neil Young Norge, får han første ordet når Neil Young Norway-medlemmer skriver om sitt forhold til Neil Youngs musikk. Mer følger, men nå Svein:

Der sitter han. Og han ser ut nøyaktig som på bildene jeg hadde sett. Slitte bukser, langt sort hår, et mystisk glimt i øyet og et nesten konstant skjevt smil. Stolen han sitter på ser altfor liten ut, og beina følger på en måte urytmisk tonene fra gitaren. Han er alene. Solo. Ved siden av han står det et lite bord med to glass med vann, et glass for tørsten og et til å dyppe munnspillet i. Noen sier det var vann, jeg tror det var whisky til munnspillet. – For å få den rette lyden, sa han. Og det virker som han har et munnspill i alle lommene. Han leter, fomler, snakker, babler og forteller. Og synger. Høyt! Han bytter instrumenter, går fra gitarer til piano, og alt er gåsehud. Jeg husker den intense spenningen, jeg hadde jo enorme forventninger. Var nervøs av en eller annen grunn. Neil Young var altså endelig kommet til Norge. Og det til en gymsal i Oslo, Ekeberghallen. Det er vinter og mars i 1976. I minuttene før konserten lå revelukta tungt i lokalet. – Detta blir stort, nærmest roper en kar til oss. Bruttern og jeg kjenner’n ikke, men vi nikker enig og viser høye tomler. To minutter senere sovner han, og så starter konserten…

Det føles som noen evigheter fra Neil kommer på scenen og begynner å spille. Han rusler mot stolen. Setter seg. Kikker ut. Voldsom applaus runger, etterfulgt av spent jubel og tilrop i hallen. «Sad Movies» starter og alt er bare magisk. Stemmen fyller hallen og på denne tiden går de lyse tonene rett i taket. Vi sitter på rad 24, bruttern og jeg, det er en mandag og klokka har passert 20.00 – og i noen timer nå er alt tidløst.

Neil Young og Crazy Horse subber inn til andre sett. Elektrisk, skarpt og deilig. Vindkanonene er satt på full storm, bokstavelig talt, for det er her og nå det skjer: De spiller «Like A Hurricane», min favorittlåt over alle favorittlåter. Har aldri hørt låta før nå, men alle skjønner at her er vi med på noe stort og evig. Lyden er vidunderlig høy, det er full pøs, sterkt, det river – og vi flyr…

På plass 14 sitter jeg, 14 år på alderskontoen, og har naturligvis ingen inntektskilde, null penger til å gå på konsert. Og det er akkurat dette denne historien egentlig handler om. Atle, min eldre bror, forstod hva Neil Young betydde for meg og spanderte billetten på meg. Noen år senere var jeg med å lage en kampanje for sparing: Gi bort en gave som varer hele livet! Suksess – Det var Neil Young-billetten jeg egentlig tenkte på: Tusen takk, Atle. Neste konsert i Norge var i Drammenshallen i oktober-82. «Computer Age» satt som ei kule! Men det er annen historie. Dette var en dobbel kjærlighetshistorie, til Neil og Atle.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: