Ikke for å ødelegge den gode helgestemningen. Men vi kommer aldri til å glemme nedstengningen under pandemien. Og alt var ikke like ille. Vi hadde mye god musikk å høre på. Da som nå. -Hvorfor lager du ikke en spilleliste for situasjonen vi er i? Ja, det ble jeg spurt da jeg siterte The Smiths’ «That Joke Isn’t Funny Anymore» under pandemien.
Så da satt jeg sammen ei liste med låter som jeg på en eller annen måte forbinder med pandemien. Noen kan være direkte og opplagt i tittel eller strofe, andre mer indirekte. Kan jeg si god fornøyelse?
Kammermusikk. Jeg tenker Ingmar Bergman. Jeg tenker den nye franske filmbølgen. Jeg tenker ikke spesielt på kammermusikk i den vanlige betydningen av ordet. Nei, Karen Jonas gir meg assosiasjoner til film. Intense dramaer der en stor del av handlingen foregår på kammerset, eller der du i utgangspunktet ikke kjenner forhistorien, men der du går inn rett inn i en liten del av handlingen, får mye informasjon om hva som skjer i nåtiden, og der fortiden, delvis i hvert fall, overlates til seeren å finne ut av. Og stemningene som skapes gjør at jeg også forsøker meg på et begrep som country noir for å beskrive musikken og stemningene som skapes på Karen Jonas’ nye album The Restless.
Karen Jonas fra Virginia ga med The Southwest Sky And Other Dreams ut et av av de aller fineste countryalbumene i 2020. Hun fortalte interessante historier og tegnet karakterer man ble oppriktig glad i. Flere av låtene handlet om damer som har kommet til et punkt i livet der de vil gjøre noe med situasjonen de har havnet, og der konsekvensene kunne bli dramatiske. Denne gangen er det nærliggende å tenke seg at tekstene kretser mer rundt henne selv, eller i det minste en dame på hennes alder og i hennes livsfase. Handlingen finner ofte sted på kvelden med sterk drikke og sigaretter på hotellrom eller andre rom. Eller morgenen etter med en kaffekopp, og kanskje det Guy Clark kalte Instant Coffee Blues.
Lengter etter varig kjærlighet. På den tøffe og dramatiske pianotunge åpningslåten, «Paris Breeze», handler det om å lenge etter kjærlighet og nærhet. Likevel klisjéfri tekst og fengende melodi. Jeg leste en anmeldelse som trakk frem fem av de ti låtene på albumet som spesielt sterke. Mine to største favoritter var ikke blant dem. Det kan si noe om både anmelderen og meg, men jeg velger å la dette være et uttrykk for alle de gode låtene som er på dette albumet. «Elegantly Wasted» er akkurat så elegant som tittelen lover. ”I’m feeling elegantly wasted like Cinderella in the moonlight“. Handlingen er lagt til november, og joda, i likhet med åpningslåten foregår handlingen i Paris. Man kan føle og ta på låten, en slags naturalisme for å gli over i litteraturens verden. Og med ett tenker jeg også på gruppa The Delines og vokalisten Amy Boone – kanskje er likheten på «We Could Be Lovers» enda større. Det er berøringspunkter også i hvordan handlingen i låtene utspiller seg, selv om den er aldri så forskjellig.
Lekkert fra bandet. Den andre låten jeg vil spesielt trekke frem er «That’s Not My Dream Couch». Tim Bray lekre elektriske gitar er overalt på albumet, men på «That’s Not My Dream Couch» svinger det uanstrengt av hele bandet. Bandet består, i tillegg til Bray og Karen, av Jay Starling på dobro og tangenter, Colin Thompson på slide gitar, Seth Brown, Ben Tufts og Jeff Mills på trommer og Dustin Brandt og Burke korer. Det låter lekkert uten at det overdrives.
Forførende. Noen ganger har jeg synspunkter på både låtrekkefølge og bonusspor. Denne gangen blir vi tidlig presentert for en bandversjon av den flotte «Lay Me Down». At en solo akustisk versjon av samme låt avslutter plata, er helt greit, fordi også denne versjonen er fin, men «Throw Me To The Wolves» hadde vært en utmerket avslutningslåt. «Lay Me Down» er likevel rett å slett så bra at jeg ønsker meg mer, og da er veien til enda en gjennomlytting kort. En naboblogg skriver noen ganger om vanedannende plater. The Restless er en slik plate. Både melodiene, stemningen og Karens stemme med de forførende fraseringene sørger for det! Albumet handler om å forføre og å bli forført i mange dimensjoner.
Etter et par runder med The Restless tenkte jeg at jeg måtte skrive at albumet er bra, men litt svakere enn forgjengeren The Southwest Sky And Other Dreams. Nå dropper jeg siste del av setningen. Veldig fint, dette!
All for one, one for all The earth is breathing While dreamers fall See these walls Let’s bring ’em on down No need to wait in the sacred now
Iris DeMent er tilbake, nesten åtte år siden forrige studioalbum. Hun startet på dette nye albumet ikke så lenge etter at hun hadde gitt ut Trackless Woods, et album der hun hadde tonesatt oversatte dikt av Anna Akhmatova. Hun våknet opp en dag etter valget av Trump og spurte seg selv hvordan vi skulle overleve dette. Det neste traumet overtok etter det foregående, og slik har det vel egentlig vært helt fram til i dag? Iris møter krisene på sin måte. Kampvilje, håp og kjærlighet. Med noen originale og fengende låter som snor seg rundt, og ikke slipper taket når de først – jeg trengte noen runder med albumet – smyger seg inn i kropp og sinn. Tar jeg ikke mye feil, blir Workin’ On A World å finne på mange årsbestelister for 2023, også min. En stor takk til Iris’ venner Richard Bennett, Pieta Brown, and Jim Rooney som hjalp til med unnfangelse og fødsel av albumet!
John Prine. Iris DeMent var favorittsangeren til John Prine, og de gjorde flere legendariske duetter sammen som f.eks. tittellåten på John Prines duettplate In Spite Of Ourselves (1999). Stemmen til Iris bærer i seg århundrer som har vært og århundrer som skal komme. Stemmen låter bedre og fraseringene er flottere enn noen gang. Tekstene er dagsaktuelle, og tidløse.
Ellers! Hun har laget en smeltedigel av soul, country, folk og gospel. Med seg har hun én av de beste og jevneste samlingen av låter hun noen gang har hatt. Jeg har bare én finger – vel – å sette på dette nye albumet til 62-åringen fra Arkansas. Ofte legger artister inn en låt nest sist, en låt som ikke er like bra som de øvrige eller ikke passer helt inn. Dette gjelder også albumet Workin’ On A World. Den seige «Walkin’ Daddy» skjønner jeg meg ikke helt på, det sporet var vel ikke nødvendig. Albumet er jo på over én time. Men ellers. Ellers!
In My Life. Hun lager ikke mange plater, Iris DeMent. Working’ On A World er bare hennes syvende studioplate. Hun platedebuterte med Infamous Angel i 1992. Selv ble jeg først kjent med henne gjennom min favorittplate med artisten, In My Life fra 1994, et album med glimrende låter som «Sweet Is The Melody», «Easy’s Gettin’ Harder Every Day» og «Troublesome Waters». Låter som ofte tok utgangspunkt i eget liv, foreldrenes liv. Jeg husker senere at jeg lille julaften 2004 stod i den legendariske plateforretningen Apollo Platebar i Mandal. Jeg spurte om de hadde Lifeline med Iris, en samling eldre religiøse sanger som jeg tror var tilegnet moren. Nei, den hadde de ikke, sa en lettere desillusjonert innehaver. Desillusjonert når det gjaldt kundenes smak. Men om jeg kom innom julaften, kunne jeg få kjøpt eksemplaret han hadde kjøpt til seg selv!
Religiøse sanger? Jeg ser at noen omtaler flere av låtene på Workin’ On A World som verdslig gospel. Selv om én av de fineste låtene – ok, én av mange fine, jeg bruker visst «fineste» vel ofte – heter «Let Me Be Your Jesus», er albumet, og også «Let Me Be Your Jesus», en hyllest til livet på jorda, og hvordan vi skal gjøre det beste ut av tiden her. Nå er heller ikke nettopp den låten den mest gospelpregede. Men en fantastisk rolig pianoballade som krydres med litt elektriske gitarer, trommer og vidunderlige blåsere, og jeg synes sjelden blåsere er vidunderlige, men hele dette albumet er unntak fra regler om hvordan musikk jeg liker er. Jo, dette er en av de fineste låtene på dette albumet, og jeg fortsetter å smøre på; en av de fineste på hvilket som helst album!
Albumet åpner med tittellåten «Workin’ On A World». Da snakker vi livsbejaende gospel som på så mange av låtene på albumet: Gospeltangenter og triumferende blåsere. Kanskje får Iris – og vi – aldri oppleve den verden vi ønsker oss, men man kan da ikke kaste inn håndkleet av den grunn. Neste låt er av de man tidlig fester seg ved, den dylanske og svært politiske «Goin’ Down To Sing In Texas». Sangen tar er oppgjør med både løsslupne våpenlover og rasisme og sikkert mer til. Her namedroppes storheter som Willie Nelson og Merle Haggard. Joda, borgerrettigheter står sentralt på dette albumet. Den fargede gospelsangeren Mahalia Jackson har fått sin egen låt, og Martin Luther King Jr. er sentral på «How Long» der mangelen på fremgang påpekes, og de historiske linjene trekkes.
Hellig time. «The Sacred Now» er også av disse umiddelbare låtene som går rett i blodet. Mens andre låter som neddempede «Say A Good Word» og «The Cherry Orchard» sørger for den gode balansen, og at albumet aldri blir oppjaget. Ja, jeg vet. Jeg har ikke nevnt alle låtene. Kanskje hoppet jeg over din favoritt, kanskje hoppet jeg over låten som jeg ender opp med å like best selv. Hør overgangene på «Warrior Of Love», eller «Nothin’ For The Dead». Ja, én time med Workin’ On A World er et nær hellig øyeblikk på jorden. Amen! Hallelujah:
Time speeds by, then slows down All is lost, hope is found In the night, hear the wise old owl It’s not a dream, It’s the sacred now Oooo… the sacred now
Når du ser Otis Gibbs, tenker du at du ser en mann fra en annen tid. Stort skjegg og hatt. Nei, du er den normale, Otis, vi andre er rare for å låne litt fra en sang du sang for oss i kveld. Men viktigere; bevæpnet med sanger som fikk publikum rundt meg til å synge med, le litt, og også fortelle at dette går rett til hjertet.
I 2014 ga Otis Gibbs fra Indianapolis i USA ut folkalbumet med den betegnende tittelen «Souvenirs Of A Misspent Youth», ei plate som sakte og sikkert vokste på meg, og der kjempelåter som «Ghosts Of Our Fathers» og «Gun In My Hand» sendte den helt opp mot toppen blant mine favorittplater det året. Albumet «Joe Hill’s Ashes» (2010) er kanskje like bra. Og best av dem alle er kanskje det mer rockpregede «Hoosier National» fra 2020. Vi fikk i kveld servert sanger fra dem alle. Men nesten like viktig som sangene er historiene Otis forteller mellom låtene. Historier som får en til å le og bli varm om hjertet på en gang. Historiene og låtene glir sømløst over i hverandre. Otis var treplanter – han var tilstrekkelig tom i hodet og sterk i kroppen til å få jobben. Mon det!. Han ble bestevenner med en kollega. Vennen døde vel 30 år gammel. Jeg skal ikke forsøke å gjenfortelle, men i løpet av de minuttene Otis forteller og synger blir vi glad i vennen hans.
Foto: Tormod Reiersen
Otis kan fortelle, og har sin egen podkast «Thanks for giving a damn», der han snakker om og intervjuer andre artister. Otis har vært i Norge før, og joda, han kunne fortelle om da han ble stoppet på grensen i en bil han ikke kunne noe om – mistenkelig? På grensen gikk tollerne gjennom sakene hans: «Are you famous?» «Would I have been here then?». Om noen spør Otis hvor «Middle Of Nowhere» er, svarer han for øvrig «Norway». Jeg spurte Otis etter konserten om han husket huskonserten langt inne i skogen ved Skarnes. Selvfølgelig gjorde han det!
Uansett en flott, tankevekkende og morsom kveld! Joda, vi ble alle litt bedre kjent. Otis har en rekke flotte plater i bagasjen. Men det er som folksinger med historier som kan krydre låtene han virkelig kommer til sin rett! Takk for at slike som deg fortsatt finnes, Otis – Thanks for giving a damn! Verden vil alltid trenge folksangere som forteller historier av dette kaliberet!
Joda, til slutt trekker jeg frem sangen – og historien – om bryteren og aktivisten Sputnik Monroe som brukte posisjonen sin til å fremme mørkhudedes rettigheter. Låten finnes på albumet Otis spilte inn på kjøkkenet for å feire sin 50-årsdag, en bedre feiring enn å måtte oppleve vennene bli fullere og fullere utover natta, fortalte Otis på Skarnes:
“This is the story of Sputnik Monroe… Standing on the ground where King stood, on the right side of history.”
Han spurte oss både før og etter låten om vi er interessert i profesjonell bryting. De fleste var nok mer interessert etter låten!
Fra venstre: Tormod, Otis og Martin. Foto: Svein Øvregård
Gubberock 