Amy Lashley – Daredevils, Strugglers And Daydreamers (album 2016)
Jeg fikk nok en ubevisst påminnelse da jeg så samboeren Otis Gibbs på konsert i Oslo for noen uker siden. Der litt bak hans egne CD’er som lå for salg, var ikke det Daredevils, Strugglers And Daydreamers med Amy Ashley? Albumet den utmerkede bloggen Dust Of Daylight hadde anbefalt og som vi kontinuerlig spilte i bilen på ferie i Kroatia høsten 2016. Den siste uka har jeg sikkert spilt albumet mer enn ti ganger. I stua, på T-banen. Hvor som helst. Jeg måtte sjekke. Hvor hadde jeg plassert albumet på lista over de beste albumene i perioden 2010–2019. Hadde jeg glemt det bort? Nei, der helt nede på 17. plass. Lister altså! Legger jeg den siste uka til grunn, må albumet rykke opp 16 plasser. Minst!
Amy Lashley er fra Indiana og bor der sammen med Otis. Hun har bare gitt ut tre album, hvorav Daredevils, Strugglers And Daydreamers er hennes foreløpig siste. Hun er ikke glad i å stå på scene, noe som kan forklare den lave utgivelsesfrekvensen. Hun har ellers laget barnebok og driver også med kunstmaling.
Stjernelag. Otis Gibbs har en finger med i spillet. Han spiller gitar, ja, han viser flere ganger at han virkelig kan spille gitar, uten at han på noen måter prøver å tilrane seg oppmerksomhet. Otis har produsert albumet sammen med Thomm Jutz. Med seg har de et stjernelag av musikere: Fats Kaplin på pedal steel, Mark Fein (Dwight Yoakam, Allison Krauss) spiller ståbass og Justin Moses (Emmylou Harris, Alison Krauss) spiller fele og banjo. Dette låter bare så flott og uanstrengt og går aldri i veien for hverandre. Noen ganger enkeltvis, noen ganger sammen. Folk med snev av bluegrass. På «Blame The Wind» låter det nesten litt jazz med gode og varme kontrabasstoner. Jeg har hatt noen dager med forkjølelse der jeg egentlig ikke har vært mottakelig for musikk. Med unntak av dette albumet. Melodiene er så utrolig vakre.
Gråter. Du har nå kanskje fått inntrykk av at dette er easy listening-musikk. Joda, på den måten at dette albumet fungerer godt til alt! Men hører du etter på hva Amy med sin himmelske og utrykksfulle røst synger, skjønner du at Amy også serverer tungt fordøyelig stoff. Det er vanskelig å plukke ut enkeltlåter her, men Cotton Flowers kommer jeg ikke unna. Her snakker vi nok om slitere eller i beste fall dagdrømmere. Jenter som blir misbrukt, mødre som ikke kan eller vil se. Det er så trist, og jeg vet ikke om jeg samtidig kan tillate meg å si vakkert, men følelsene mobiliseres. Fele som veksler med gitaren og Amys stemme om å få låten til å gråte:
“Sometimes mothers refuse to hear
Cannot believe what is whispered in their ear
What could make a person do such a thing
And who on Earth are we to blame“
Prøvelser og lettere låter. Så har du låten om dagen som måtte bli rar: «I Knew It». Her er det også trommer – eller er det bare kontrabassen – låten høres så lekende, flyvende lett ut. På «West Coast Lament» får trommene igjen (?) utfolde seg, denne gangen sammen med Fats Kaplins steelgitar i enda en låt som konkurrerer om å være albumets fineste. Sånn er bare dette albumet. «We Still Smile» handler om en familie som møter prøvelser. De holder motet oppe: ”This old house have seen better days… …We still smile through it all“. Denne fantastiske låten er plassert nesten helt mot slutten av albumet. Nydelig gitar og fele. Amy selv snakker frem noen av ordene.
Mer! Men om vi rykker tilbake til start, har vi låten «Just A Goner», en superfengende vers og ditto refreng. Av albumets aller friskeste låter. Lager de slike låter lenger? Lager de flere slike plater lenger? Amy, lag flere album, vi trenger det!
(Jeg har hentet en del fakta fra denne artikkelen i Dust Of Daylight.)
Gubberock 