To klassikere fra 1990-årene

Joe Henry – Short Man’s Room (album 1992)
The Jayhawks – Tommorrow The Green Grass (album 1995)

I slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene vokste det fram en ny alternativ countrybølge som til dels, i hvert fall, fikk navn etter albumet No Depression (1990) av Uncle Tupelo. Uncle Tupelo hadde de to frontartistene Jay Farrar og Jeff Tweedy som senere skulle gå hver sin vei med Wilco og Son Volt. Albumtittelen hadde de igjen lånt av The Carter Family’s «No Depression in Heaven» fra 1930-årene. Dette var tradisjonsbunden musikk.

The Jayhawks. Da Uncle Tupelo ga ut sitt ikoniske album No Depression som senere skulle bli etterfulgt av Anodyne (1993) hadde bandet The Jayhawks allerede gitt ut albumene The Jayhawks (1986) og Blue Earth (1989). I 1992 kom den store kritikerfavoritten Hollywood Town Hall, men jeg stopper først opp ved albumet Tomorrow The Green Grass fra 1995, albumet jeg selv setter aller høyest av The Jayhawks’ mange album.

Sentralt i The Jawhawks i første halvdel av 1990-årene var vokalistene, gitaristene og låtskriverne Gary Louris og Mark Olson. Med seg hadde de Marc Perlman på bass og Karen Grotberg på tangenter og vokal. Tomorrow The Green Grass teller også mange gjestemusikere, blant dem er Victoria Williams som korer på et par låter og som har gitt tittelen til én av albumets låter, «Miss William’s Guitar». Mark Olson giftet seg med Victoria samme året.

“It’s cold outside in April.“ På baksiden av min CD skriver musiker og journalist Tony Glover – også han fra Minnesota – noen ord om albumet. Etter flere gjenhør den siste tiden, finner jeg at ordene hans gir minst like stor stor gjenklang i dag som da jeg leste dem rundt albumets utgivelse. Det viktigste Glover skriver er at disse låtene ikke er så enkle som de kan synes på overflaten, og at de har en tristhet over seg. Albumet berører nemlig tema som desperasjon, barnemishandling og selvmord.

Jeg opplever albumet nå, kanskje enda mer enn da det ble gitt ut, som et utrolig livsbejaende rockalbum, der de hvinende gitarene aldri er langt unna. Som en ekstra bonus – nei ikke bonus, et sentralt element – er samklangen av Louris og Olsons stemmer, en samklang som høres mer ut som lyden av støvete landevei enn av Everly Brothers. Det er umulig ikke å stoppe opp når albumet roer litt ned, som på «See Him On The Street» og «Ann Jane»: ”Supper will be at 6:15… Beans and Jello, I made them by myself“. Tekstene sier ikke i klartekst hva som har skjedd, men det ligger et alvor under som bidrar til at man ikke blir ferdig med disse sangene selv om det snart har gått 30 år siden albumets utgivelse.

Albumet består av 13 sanger over 46 minutter. Det er ikke mulig å peke på svakheter ved albumet. Fra den forsiktige åpningen på «Blue» til den raske avslutningslåten «Ten Little Kid» er dette en musikalsk opptur av dimensjoner. Jeg ser på Tidal at det finnes en utgivelse med bonusspor og demoer, samt en annen utgivelse med liveinnspillinger av låtene, så her er det muligheter for ytterligere fordypning.

Mark Olson forlot gruppa. Etter albumets utgivelse forlot Mark Olson bandet og startet senere bandet The Original Harmony Ridge Creekdippers med Victoria Williams. Han har også gitt ut ett album sammen med Gary Louris. Soloalbumet Salvation Blues (2007) står som ei påle. Han har i mange år turnert sammen med norske Ingunn Ringvold. The Jayhawks har gitt ut mange album uten Olson, noen av dem er riktig bra. I 2011– 2012 var Olson igjen medlem av bandet, og de rakk å gi ut flotte Mockingbird Time samt en turné sammen til sammen før Olson igjen forlot bandet.

Joe Henry. Fra The Jayhawks er veien kort til Joe Henry fra North Carolina og hans Short Man’s Room fra 1992. The Jayhawks var nemlig backingband på dette albumet og oppfølgeren Kindness Of The World. Jeg ble kjent med Joe Henrys musikk i begynnelsen av dette årtusenet gjennom album som Scar og senere Civilians. Han hadde da beveget seg bort fra den alternative countryen og nær skapt sin egen sjanger. Men han har aldri glemt røttene sine og ga i 2017 ut den glimrende americanaplata Shine A Light sammen med Billy Bragg, én av mange artister – også innen countrymusikken – han med stort hell har produsert: Mary Gauthier, Loudon Wainwright III, Heath Cullen og Rodney Crowell for å nevne noen flere av dem. Han er nå plateaktuell med albumet All the Eyes Can See. Joe Henry platedebuterte tilbake i 1986.

”You’re not near as tall as you’re thinking“. Men det var Short Man’s Room dette skulle handle om. Noen ganske få album har én låt som er så god at når du kommer til den og har spilt den én gang, må du bare spille den enda en gang eller to før du kan gå videre. Short Man’s Room har ikke bare én, men to slike låter. Tittellåten treffer meg akkurat der musikk treffer best. Melodi, produksjon og Joe Henrys stemme. Karakteren har det nok gått litt skeis for i livet. Han drikker alkohol, men helst alene. Han melder seg dog som frivillig brannmannskap i jula, da pleier tilgangen på brandy å være god. Så var det «Sault Saint Marie». Melodien er raskere. Trommene sørger elegant for framdriften. Og gitarene, ja, de gitarene!

”Everyone must pass this way, Must pass this way tonight“. De aller fleste av de øvrige låtene er særdeles sterke, og de skal heller ikke lastes for selskapet de havnet i. Det hele sparker solid i gang med «Good Fortune», og senere får vi låter som «King’s Highway», «One Shoe On» og «Last One Out» for å nevne en håndfull til. Karakterene i låtene står ofte ved et veikryss, forholdet de var i, livet de kjente, er avsluttet. Hva nå? Albumet er roligere, mer country – mer fele og banjo – og mindre rock enn The Jayhawks’ Tomorrow The Green Grass. Men for noen album!

Ledfoot – ærlig gotisk blues solo og rock med Ronni Le Tekrø

Ledfoot – Coffin Nails (album 2022), Ledfoot & Ronni Le Tekrø – Limited Edition Lava Lamp (album 2023)

Jeg har ikke sett den norske serien Exit. Om du har sett den, har du sikkert også hørt musikken til Ledfoot, og kanskje sett ham som torpedo der. Noen vil si Ledfoot er det beste med serien.

Tim Scott McConnell er en amerikansk artist og låtskriver bosatt i Norge. Han går under artistnavnet Ledfoot. Ledfoot har med sin nær skumle røst og 12-strenger har skapt seg et unikt musikalsk univers. Ledfoot er en svært produktiv artist. I 2021 ga han ut Spellemann-nominerte Black Valley, og året før kom samarbeidsprosjektet A Death Divine med Ronni Le Tekrø fra blant annet TNT, også han kjent som en særegen og glimrende gitarist.

I løpet av rundt tre måneder nå har Ledfoot gitt ut to album, ett soloalbum og ett med Ronni Le Tekrø og band. Vi begynner med soloalbumet:

Coffin Nails, solo

”Indulge me if I tell you all my story» heter det i åpningen på Ledfoots Coffin Nails. Låten heter «Perdition» – fortapelse– og da er det bare å spenne fast sikkerhetsbeltet og bli med på reisen den drøye halvtimen albumet varer. Albumet er spilt inn over to dager, og ble gitt ut i desember i fjor. Jeg lot det passere da, men plukket det opp nå i forbindelse med det rykende ferske albumet med Ronni Le Tekrø.

I skrivende stund sitter jeg inne i mørket på en Espresso House en formiddag i Oslo med en stor kopp kaffe. Ute er det lyst og godvær. På Coffin Nails får jeg nesten inntrykk av at situasjonen er snudd på hodet. Ledfoot sitter ute i lyset, men kikker innover, innover i sjela, inn i mørke kroker. Hovedpersonen(e) i låtene har gjort sine feilsteg. Ledfoot sier på albumomslaget ”…just me…honest for better or worse…“. Så la meg anta at albumet stort sett handler om for Ledfoot, om ikke annet så for enkelhets skyld.

Ledfoot har hatt sine kamper med djevelen, også den som sitter i telefonen hans. Ja, i mange telefoner hos oss andre også. Han har ikke alltid behandlet kvinner bra. Å leve med sine mistak kan være tyngre enn å være i fengsel. Kanskje har han først og fremst vært slem med seg selv? Men tross alt; han er bedre enn «bad». Og når han en dag skal begraves, vil ingen fortelle om hans feilsteg, dem må han ta med seg i grava. Men som det heter i tittellåten; i grava blir ikke hans opprørske sjel lenge. Den flyr raskt avsted, uansett hvor godt man spikrer igjen kista.

Coffin Nails er rett og slett en mørk, sterk og intens halvtime. Låtene og Ledfoot krever din oppmerksomhet, men gir belønning tilbake. Jeg savner ikke andre musikere ett sekund. Albumet har akkurat det det trenger, og kan fort være et av de beste albumene du gikk glipp av i fjor. Om noen låter utmerker seg? Jeg er spesielt svak for «House Of Restitution».

Redigert: Fikk nettopp vite at Coffin Nails er nominert til Spellemann i kategorien blues.

Foto: Carl Eek Torgersen

Limited Edition Lava Lamp, med Ronni Le Tekrø og band

”Vi er lavalampene“ kan vi lese i intervjuer i forbindelse med at Ledfoot og Ronni Le Tekrø igjen har slått seg sammen for et album, Limited Edition Lava Lamp. Lavalampene fra 60-tallet symboliserte alt som var motkulturelt og psykdelisk. Selve tittellåten er også den mest eksperimentelle – og psykedeliske – på albumet. Albumets grunnfølelse er noe helt annet enn Ledfoots soloprosjekt, selv om Ledfoot er Ledfoot, og åpningslåten «Little Rosie» sender tankene mine i retning av Lou Reeds og hans vandringer på den ville siden.

Albumet er produsert av H. P. Gundersen som også bidrar med gitarer og tangenter. I tillegg har de fått med ser Anders Odden på bass, Markus O Klyve på tangenter og Trond Augland på trommer. Sammen har de laget en variert plate. Med unntak av coverlåten «Sister» har Ledfoot skrevet låtene alene eller sammen med Le Tekrø. Om åpningslåten «Little Rosie» kunne minne om Lou Reed, er neste låt, «Crying», nær en countrylåt med nydelig steelgitar, ellers er særlig versene veldig fine på denne. På den tyngre «Ego In The Coffin» – en låt som hinter om at det ikke er plass i kista til hovedpersonens store ego og peker således tematisk tilbake til soloalbumet Coffin Nails– hører vi mer av Ronni Le Tekrøs gitarer – herlig og rå låt!

«Never Use Your Eyes» har kvaliteter som minner en på hvorfor musikken til Ledfoot passer sammen med film. En sterk låt, der mange har bidratt til å skape stemningen som omkranser låten. Avslutningslåten, «This Hurtful Game», har mange av de samme kvalitetene. Albumet har også fått plass til lettere, nær poplåter, som «Sister».

Alt i alt er Limited Edition Lava Lamp ei solid og variert plate med mange gode låter som bæres fram av dyktige musikere. Ronni Le Tekrø overdriver aldri, men tilfører akkurat det som skal til. Albumet er lettere og naturlig nok mer produsert enn intense Coffin Nails. Om jeg skulle velge, holder jeg så langt en ørliten knapp på Coffin Nails, men her trenger du ikke velge, ta dem etter tur.

Foto: Cecilie Leganger

Jørund rimer på mer enn smerte

Jørund Vålandsmyr & Menigheten – Mellom Eydehavn og Hedemora (album 2023)

Foto: Raymond Mosken.

Husker du Tor Håkon Holte som gikk de siste 25 kilometerene raskere enn de 25 første da han vant femmila i Holmenkollen i 1984? Jeg har hatt en treg start med alle de tre albumene til Jørund Vålandsmyr & Menigheten, men de kommer sigende på samme måte som gode femmilsløpere i langrenn i gamle dager.

Slitestyrke. Jørund Vålandsmyr & Menigheten har de senere årene gitt ut to av de beste og mest slitesterke albumene i norsk rock i nyere tid. Til dere som er lykkelige (2019) og Hvite dager, mørke kvelder (2020) er oppvisninger i tekster med krumspring og galgenhumor. Til dere som er lykkelige beveget seg sømløst fra den renskårne countrylåten «Hjerterått» til den psykedeliske rockeren «To kalde steinheller». Gitarene gikk gjerne på utflukter slik vi kjenner fra blant andre Jonathan Wilson. På Hvite dager, mørke kvelder, ble det det musikalske universet ytterligere fra pop og Bruce Springsteen-rock til musikk mer ala Joakim Thåstrøm og tysk industrirock. Jeg skrev slitesterke, og det gjelder også Jørund og Menighetens nye album Mellom Eydehavn og Hedemora.

Det lykkelige tredjealbumet! Jørund betegner – ikke helt ironifritt, men likevel med enn viss rett – Mellom Eydehavn og Hedemora som et lykkelig album: – «Låtene tar derfor opp lystige temaer som angst, terapi og avholdenhet». Eydehavn og Hedemora er stedene Jørund og hans fremtidige kone vokste opp og flyttet fra.

Joda, låtene er noen lysere enn tidligere, noe Jørunds forlovede helt sikkert skal ha sin del av æren for. Sjangermessig er dette fortsatt rock med elektronisk tilbehør. Jeg legger gjerne til «pop» for å signalisere at albumet er litt lettere, og at jeg må lete litt lenger etter de skitne gitarene enn tidligere. Men heldigvis finner jeg dem. Om dette er pop, er det heldigvis pop med en viss tyngde, noe annet ville ikke kledd Jørund. Vi kjenner igjen mange av musikerne fra tidligere. De er avgjørende for det flotte lydbildet som Jørund & Menigheten har skjemt oss bort med på disse tre albumene. Og kanskje bommer jeg av og til på musikerne jeg trekker frem underveis. Som oftest er slikt ikke så nøye, man hører helheten, detaljene og enkeltprestasjoner er en del av den, selv om man ikke dissekerer albumet helt.

Tekster. De gode tekstene er også denne gangen skrevet av Jørund i samarbeid med Bernhard Vigen. Om tekstene ikke bare er lykkelige, handler de likevel om ikke å dyrke tungsinnet, om å gripe etter lykken. Jørund hopper ikke fra én sinnstilstand på de to foregående albumene til én ny på dette albumet. Men han er i bevegelse, vil være i bevegelse, og tar oss med på ferden. Med en viss rett kan en derfor si at Jørunds forlovede oppsummerer tematikken egjennom disse ordene til Jørund: ««Hvordan kan du skrive om lykke hvis du ikke har det bra med deg selv?» Om Jørund ønsker å avsløre litt usikkerhet i tekstene, oser Jørund glimrende vokal og fremføring av autoritet og selvtillit.

Trompet! Albumet åpner musikalsk sett optimistisk med «Strendene ved Barmouth Wales», med flott innslag av en triumferende trompet signert Torstein Nystrøm. «Rett på livet» er tyngre, synthene til Ole Øvstedal og Silje Huleboer mer fremtredende. “Du blir ikke hel av et utrygt hjerte, du kan ikke rime alt i livet på smerte.” Og der har vi én av dem. De gode formuleringene, de som får opp humøret på denne lytteren i hvert fall. Ett av mange eksempler på at Jørund tar forlovedens ord innover seg. Skal jeg likevel pirke litt bort i tekstene, kan jeg jo nevne at ordstillingen enkelte ganger blir litt kunstig.

God balanse. På tittellåten får Jørn Raknes vist seg frem, og både hans gitarer og rytmeseksjonen med Hans Wagner på bass og Jacob Langmoen får vist seg fram på det som nesten er min favorittlåt på albumet, «Låst på innsiden». Låten røsker skikkelig. Plutselig etter under halvannet minutt er den over. Dessverre. Men har man sagt det man har å si, er det kanskje like greit å stoppe mens leken er god. Vi får heller spille den én gang til: ”Jeg er høy og mørk til sinns…“.

Det fortsetter med en god balanse mellom rolige og litt raskere og mer bråkete låter. Om livet som er tilbakelagt, om «Antabussen» der Christine Marvel bidrar på vokal, om forholdet til forloveden i flotte «Jeg og Fröken Sverige». Fine ting og spennende lydeffekter på insisterende «Veven», og helt til slutt «Som fugler» med en selvransakende tekst som avslutter albumet på fint vis.

Befester posisjonen. Jeg hadde et gjenhør med de to forrige albumene til Jørund og Menigheten denne uka. Jeg ble slått av hvor godt de står seg. Med Mellom Eydehamn og Hedemora befester Jørund Vålandsmyr & Menigheten posisjonen de skaffet seg med de to første albumene med nok et solid album som krevde litt av meg før det satt.

Foto: Raymond Mosken.

I veikrysset der Tønes møter Tom Waits

Stian Johansen & John Olav Hovde med Band, liksom – Bare en røyk til (EP 2023)

Coverfoto: Inge Haugane, foto til høyre: Kai Hansen

”«All inclusive-ræv» ble skrevet etter at Stian Johansen satt på en hytte i Bamble, og la merke
til de eldre ekteparene som stadig gikk tur forbi. Mannen i forholdet så alltid ut til å gå ti
meter foran kona. Selv på runde to forbi hytta var han ti meter foran. Som om han rykket fra
idet de tråkket ut av hytta si, og så bare holdt den bedagelige avstanden til kona. Da Stian etter hvert endelig så et ektepar gå ved siden av hverandre, la han merke til at de hørte på hver sine trådløse hodetelefoner …”

Dikt møter rock. Det er trøkk, og det er humor på det sentrale sporet «All inclusive-ræv». Musikken er sentral, fin koring og bra melodi. Det gnistrer av gitarene. Dette er en låt som bør inn på alle spillelister. Stian Johansen & John Olav Hovde er et prosjekt der dikt og rock møtes. Hører man denne låten isolert, er det intet ved den som får meg til å tenke på at dette er et slikt prosjekt. Dette er rock med meningsfylt tekst! Én ambisjon med prosjektet skal være å flette musikken og tekstene mer inn i hverandre enn hva som ofte er tilfellet når en forfatter framfører tekstene sine til musikk. Om de har lykkes med akkurat dette med alle låtene, bryr jeg meg ellers ikke så mye om. De har i hvert fall lykkes med denne fem spors EP’en. Lykkes med å fange min oppmerksomhet og interesse.

Stian Johansen er forfatter og John Olav Hovde har gitt ut musikk i over 20 år. Bare en røyk til er deres første albumutgivelse sammen. Rock til dikt er i og for seg ikke nytt. Lars Saabye Christensen med Norsk Utflukt, Jan Erik Vold & Kåre Virud, Odd Børretzen og Arild Nyquist er gode eksempler på dette.

Hovde og Johansen og bandmedlemmene er bosatt i Grenlandsområdet. Gøran Grini bidrar både i bandet og har produsert sammen men Hovde. For øvrig består Bandet, liksom av: Stig Sjøstrøm (Vidar Busk,Vold & Virud) og Halvor Nordal Strand (Leprous). Albumet er mikset av Bård Ingebrigtsen. Bandnavnet «Band, liksom» har referanse til ei bok Johansen skrev, Jeff Tweedy, liksom, og selveste The Band.

Foto: Kai Hansen

Tom Waits. Om «All-Inclusive ræv» er en fullblods rockelåt, ligger åpningen på albumet «Bestemor rulla en røyk» nær diktet innledningsvis. Så kommer musikken inn. Skitne gitarer og teatralsk piano sender tankene i retning av Tom Waits. Og der er det som kjent godt å være! Den stemningen får jeg lov å være i også på låt nummer to «Bare kommer snart». Fjerde låt «Fikk nok» er en «penere» låt. Instrumentene er renere, musikken mindre dramatisk. Teksten er en galgenhumoristisk samtale om et par det har gått litt over styr for:

”Det var hun som sto for drømminga, tenkinga, som ringte rundt og fulgte opp håndverkere og klaga på arbeidet og regningene. Det var hun som dobbeltsjekka og trippelspurte bilmekanikere og gud hjelpe meg eiendomsmeglere så han ble flau og ikke så lite gretten.“

Mer Tom Waits? Siste låt «Bedre problemer enn naboen», har en helt absurd tekst som fikk kona mi og meg til å se på hverandre og bryte ut i latter. Skal vi holde oss til Tom Waits-sammenlikninger, gir snakkefremføringen og det skumle lydbildet assosiasjoner til Toms «What’s He Building?» Men dette er likevel noe annet. Og teksten blir bare bedre og bedre eller verre og verre. Velg selv!

Jeg har stor sans for dette prosjektet. Fem låter, flott musikk og morsomme og til dels tankevekkende tekster. Det eneste jeg kan ønske meg i tillegg er enda mer av dette!