Gubberock

Paul Simon utfordrer med nytt og vakkert mesterverk

Paul Simon – Seven Psalms (album/musikkstykke 2023)

The Lord
The Lord is the earth I ride on
The Lord is the face in the atmosphere
The path I slip and slide on

Det er mulig jeg er inhabil, at jeg er for stor fan, likevel: Mesterverk!

Det har gått ei uke siden jeg mottok en lyttefil med Paul Simons nye musikkstykke, Seven Psalms. Samtidig føles det som stykket har vært med meg for alltid. Nå har Paul Simon igjen skapt musikk man lever sammen med. For meg har det helt siden jeg var 13 år og Paul Simon ga ut Hearts And Bones alltid vært høytid forbundet med en Paul Simon-utgivelse. Ofte har det gått noen år siden sist, og man spør seg hvor Paul har vært på vei. Det som er sikkert, er at det stort sett har vært på en annen vei enn min mer forutsigbare musikalske landevei. Paul Simon har alltid gjort sitt for at vi skal få nye musikalske impulser, og like viktig; musikalske utfordringer.

Grensesprengende. Paul Simon forholder seg ikke til grenser. Ikke musikalsk, og ikke i tekstene. Han har hele livet vært på søken etter noe nytt. Stillstand er stagnasjon. Han var tidlig ute med å krydre musikken sin med reggae og latinamerikansk inspirasjon. Senere ble det den sterkt innflytelsesrike Graceland (1986), lek med elektronika og mye mer. Siste album med nytt materiale kom i 2016, Stranger To Stranger. Det albumet høres ut som noe helt annet enn Simon hadde laget noen gang tidligere.

Flere lag. Idéen til Seven Psalsm kom til ham i en drøm tilbake i 2019. Drømmen var så sterk at Simon skrev den ned. Deretter begynte han å utvikle Seven Psalms på nattestid. Førsteinntrykket av Seven Psalms er at han musikalsk går tilbake i tid. Kler av all staffasje – det er noe med ensomheten i et enkelt instrument. Paul Simon gjør det meste selv, og på overflaten er det Pauls myke stemme og hans suverene og karakterisiske akustiske gitar som utgjør dette albumet. Når man lytter – det er ikke nok å ”høre“ som mange Simon-fans har lært – på Seven Psalms gjentatte ganger, avdekkes stadig nye lag: melodiene, stemmene til den britiske vokalgruppen Voces8, triangel, fløyte, strykere, tangenter og munnspill med mer. Musikalsk nyter dermed dette albumet godt av både Pauls musikalske prosjekt i yngre år, og hans trang til å utforske nye klanger i de seinere år. Ikke alt Paul har gitt ut etter årtusenskiftet har vært vakkert, men om man hører etter, vil man vanskelig kjede seg. Det skjer alltid mye i Pauls sanger.

Foto via: Sony Music Entertainment Norway as

Men alt på Seven Psalms er vakkert. Utenom det som ligger mellom linjene, kanskje. Paul Simon beskriver Seven Psalms som et sammenhengende musikkstykke, der det er meningen at man skal høre de 33 minuttene stykket varer i sin helhet. Albumet inviterer til meditasjon. Det tar oss med ut i en landskap et sted mellom drøm og virkelighet, ikke helt ulikt det Nick Cave med helt andre og elektroniske virkemidler skapte med sitt album Ghosteen for få år siden. Likhetene mellom Nick Cave og Paul Simon stopper ikke der. Cave ga faktisk for ett år ut sin Seven Psalms, et musikkstykke der Cave leser tekster. Slik jeg forstår Cave, har hans livssyn og virkelighetsforståelse en klar kristen forankring. Paul Simon sier hans Seven Psalms er om en diskusjon han har med seg selv om tro eller ikke tro. Og jeg tilføyer; også sett i lys av at hans eget liv nødvendigvis må nærme seg slutten. Han synger om den lille gutten han var, musikeren på turné. De er borte. Igjen står en gammel mann som møter sin dødelighet, og undres hva som skjer videre:

”I, I have my reason to doubt
There is a case to be made
Two million heartbeats and out“

Det er ikke nytt at Simons album trekkes mot det ikke-verdslige. Med ørene riktig innstilt er hans «Bridge Over Troubled Water» én av de vakreste salmene som er skrevet, og religiøs og spirituell symbolikk (hør albumet The Rhythm Of The Saints (1990)) har ofte vært til stede hos denne, la oss for enkelthets skyld kalle ham, sekulære jøden. Jeg oppfatter likevel en forsterket interesse for religion på flere av låtene på det undervurderte albumet Surprise fra 2006:

How can you be a Christian?
How can you be a Jew?
How can you be a Muslim, a Buddhist, a Hindu.

– Fra «How Can You Live In The Northwest»

På oppfølgeren So Beautiful, Or So What er den religiøse tilstedeværelsen så sterk at en irsk blogger foreslo at albumet skulle kåres til årets kristne album i 2011. Bare hør på sangtitler som «The Afterlife», «Questions For The Angels» og «Love Is The Eternal Sacred Life». I forbindelse med utgivelsen av So Beautiful, Or So What ville Paul Simon ikke definere seg som religiøs, men han var enig i at han har bemerkelsesverdig mange låter som kretser rundt spørsmål om Gud, engler, det hellige og mulighetene for et etterliv. Han kaller seg heller spirituell, så grensene blir hårfine.

“Dip your hand in heaven’s waters/God’s imagination“. Seven Psalms åpner med noe som minner om kirkeklokker. Deretter får vi en sakral åpning, lett perkusjon før vi glir over i albumets musikalske gjennomgangstema, et tema som kan minne om Paul versjon av Dave Grahams «Anji» på Simon & Garfunkel-albumet Sounds of Silence fra 1966.

Snart synger Paul: “I’ve been thinking about the great migration//Noon and night they live the flock“. Vi blir presentert for både en kjærlig Gud fra Det Nye Testamentet – ”The Lord is a meal for the poorest of the poor“ – og en mer lunefull Gud vi kjenner fra Det Gamle Testamentet: ”The Covid virus is the Lord//The Lord is the ocean rising“. Paul donerte inntekter fra sin aller siste turné til ulike naturvernorganisasjoner. Jeg leser også passasjer på dette albumet en oppriktig bekymring for hvor klimaødeleggelsene og kriger fører oss. Er det menneskeheten selv han fryktet snart skal stilles til ansvar overfor Vårherre?

Og hører man etter, vil man også finne spor av av Pauls subtile og alvorlige humor, kanskje spesielt på bluesen «My Professional Opinion». Jeg oppfatter at Paul er oppriktig når han søker tilgivelse i det praktfulle delstykket «Your Forgiveness», tilgivelse før det er for seint – han står sist i køen for å slippe inn gjennom perleporten.

Tro og vitenskap. Om jeg forstår Paul riktig, mener han vitenskapen kan være arrogant når den står overfor tilværelsens mysterier. På «Questions For The Angels» sang han: ”Who believes in angels?
I do//Fools and pilgrims all over the world.» Herlig, om man tror på engler eller ikke. Det er noe med å ta folk og deres opplevelser på alvor. Tidligere i karrieren oppfattet jeg Paul som den geniale mannen som stod med begge beina trygt plassert i realismen og på jorda. Det er derfor sterk fascinerende å bli med ham å utforske grensene mellom liv og etterliv, drøm og virkelighet. Samtidig er dette blitt er vakkert stykke musikk. Svært vakkert. Og som Paul uttaler i ett av de siste intervjuene jeg leste med ham: «The analysis is unimportant – if the song is beautiful then it lasts’». Seven Psalms vil vare.

Amen. På traileren til filmen om Seven Psalms kan med se Paul og kona Edie Brickell holde hender når de sammen synger på to av de siste musikkstykkene på albumet. Albumet ebber ut med Edie som synger: “Children, get ready/It’s time to come home“ før de sammen synger ”Amen“. Om dette er det siste Paul Simon gir ut på plate, er det et verdig punktum. Tekstene er førsteklasses. Selvfølgelig. Poetiske i beste Simon-tradisjon.

Kan vi likevel håpe på enda mer fra denne 81-åringen som aldri slutter å utfordre seg selv? Og oss. Så da ber jeg om tilgivelse for å avslutte med enda et vers:

”Wait
I’m not ready
I’m just packing my gear
Wait
My mind is still clear“

Utvilsomt. Mesterverk!

Karakter: 10/10.

(Redigert 19. mai 2023)

Norsk Americana Forum arrangerer festival i Halden

Til helgen kan du oppleve en rekke norske americana-artister i Halden. Norsk Americana Forum arrangerer for andre gang sin festival, Fjording. På Fjording 2023 kan du oppleve hele åtte artister Gubberock har anbefalt i sine spalter i tillegg til også en rekke andre gode artister. Er du glad i festivitas, kan du også glede deg til prisutdelinger lørdag kveld med Tom Skjeklesæther og Håkon Ohlgren som seremonimestere og The Salmon Smokers som husorkester.

Det er mye å se frem til med andre ord!

Her kan du lese mer om noen av artistene:

Les mer hos Norsk Americana Forum: https://www.americanaforum.no/fjording-2023

Gripende dokumentar om Jason Isbell og Amanda Shires

Running With Our Eyes Closed, dokumentar om Jason Isbell. HBO Documentary Films, regissert av Sam Jones.

”I’ve grown tired of traveling alone,
Won’t you ride with me?“ Det er mange fine øyeblikk i den nye dokumentaren om Jason Isbell. Ett av dem er blikkene kona til Jason Isbell, aristen Amanda Shires, sender Isbell under låten «Traveling Alone» på releasekonserten de to holdt for albumet Reunions. At dette øyeblikket er så sterkt, har sammenheng med det vi får se i resten av filmen, og de utfordringene vi kan se at paret kjemper med under innspillingen av albumet.

Tett på. HBO og Sam Jones har laget en gripende dokumentar om Jason Isbell. Jeg har sett den to ganger med to dagers mellomrom. Utgangspunktet er innspillingen av hans hittil siste album, Reunions (2021). Men filmen er mye mer enn det. Vi blir nærmere kjent med Isbell, hans tanker og liv og forholdet mellom ham og Amanda Shires og mellom ham og datteren.

Jason Isbell og Amanda Shires slipper oss nemlig tett innpå. De forteller om forholdet til hverandre, og friksjonene som oppstår når de er sammen både privat og på jobb i studio. Om noen mener man i Isbells tilfelle må skille mellom kunsten og kunstneren, får de seg et lite skudd for baugen. Isbell er svært opptatt av at albumene han lager skal gjenspeile hvor han befinner seg i livet.

”I ain’t living like i should…“. Vi får et tilbakeblikk på tiden hans i Drive-By Truckers, og hvordan hans alkoholbruk tok fullstendig av. Klippene som vises er ikke bare vakre. Spritflaskene som veksles mellom bandmedlemmer på scenen. Isbell som får en overdose. Han ble sparket fra bandet – ”Jeg ville sparket den fyren selv“, sier Isbell i dag. Patterson Hood i Drive-By Truckers fryktet at Isbell skulle dø. Kunne han gjort noe annerledes?

Jason Isbell har holdt seg edru i vel ti år. Isbell møter Amanda, tar seg etterhvert sammen, motivasjonen for å kutte alkohol er at han vil ha det som er det viktigste i livet. Amanda. Samtidig kan veien til tilbakefall være kort. Ville han falt utfor igjen om han ikke hadde Amanda og datteren, de to som sterkest bidrar til at han klarer å forholde seg til verden, til livet? ”It gets easier, but it never gets easy“, som han synger.

Filmen går også enda lenger tilbake i tid. Til barndommen, med gitar som ble en flukt fra høylydt krangling mellom foreldrene. Mora fikk Jason som 16-åring, noe Jason synger rørende om i låten «Children Of Children»: ”All the years you took from her just by being born”. Moren og faren skilles. Sangen «Dreamcicle» beskriver det turbulente forholdet mellom foreldrene, og moren uttaler i filmen at låten er vanskelig å forholde seg til, naturlig nok:

”Why can’t daddy just come home?
Forget whatever he did wrong
He’s in a hotel all alone
And we need help“

Dirrende intenst. Filmen mer enn antyder at Jason sliter psykisk under innspillingen av Reunions. Det er fortsatt lik i skapet som ikke er bearbeidet. Amanda og Jason spør seg også hvor Jason nå skal flykte når livet blir trassig, musikken er jobben hans, han må finne noe annet.

Det er fascinerende å se hvordan Amanda og Isbell jobber med Jasons tekster sammen. ”Folk hører tekstene mine, dette er ikke musikk folk bare danser til”. Preposisjonene må bli riktige. Med sin mastergrad i kreativ skrivekunst er Amanda en viktig sparringspartner for å få brikkene til å falle på plass. Samtidig trenger både Amanda og Jason at Amanda har et liv og karriere også på egenhånd. Amanda forstår bedre enn noen hva som skjer med Isbell under plateinnspilling. Han sover dårlig om nettene, dette er viktig for ham. Samtidig blir det selv for henne vanskelig å forstå Isbell. Vil han ha henne i studio, eller ikke?

De sterkeste scenene i filmen utspiller seg lavmælt og dirrende mellom Jason og Amanda. De er på kanten av skilsmisse, og det gjør inntrykk å høre Amanda lese opp en tekstmelding hun sendte ham da hun hadde reist bort noen dager for å få avstand. Jason klarer ikke svare på meldinger fra henne disse dagene, han vet ikke hva han skal si. Men når han og bandet fremfører «St. Peters Autograph» i studio, sitter følelsene langt utenpå hos Isbell, bandet og seeren. Her er det ikke mye avstand mellom kunstneren og kunsten:

“Sometimes its nothing but the way you were raised
And that could’ve been worse
And I see you suffering through the best of days
Still you’re putting me first”

Kanskje ble likevel covidtiden redningen for dem? Reunions ble gitt ut under covidkarantenen. Lanseringen av albumet ble ikke som den skulle. Vi møter Isbell og familien med gjøremål som egentlig ikke ligger i Isbells og Amandas natur. De skulle vært på veien, dele erfaringer etterpå. Samtidig sitter et bandmedlem på gressklipper med fire hjul og prøver å stagge lengselen etter å komme seg ut på turné.

Nyansert bilde. Sam Jones tegner et veldig fint og nyansert bilde av Jason Isbell og Amanda Shires i en krevende tid for dem begge. Jeg er både overrasket og glad for at de slipper oss så tett innpå seg. Vi blir enda bedre kjent med en artist som jeg tidligere har påstått synger lydsporet til våre liv. Jeg skal ikke på noen måte antyde at jeg lever et liv som Isbell, men likevel er han der, en fyr jeg på mange måter kan relatere til og som ikke er på så forskjellig punkt i livet som mange av mine eldre helter. Nytt album i juni!

Én av Jasons sterkeste sanger er «Cover Me Up». Ikke rart at sangen kan bli vel tøff for Amanda, og at den får frem minner som ikke bare er gode:

”I put your faith to the test
When I tore off your dress
In Richmond on high
I sobered up, I swore off that stuff
Forever this time“

Så selvutleverende. Så sterkt. Det er flere nyere og eldre låter som avkles i filmen. Det gjør litt mer vondt enn vanlig å høre dem fremført i denne settingen. Men det gjør også litt mer godt. Takk for at dere deler, Jason og Amanda.

Sentrum Scene 2022. Foto: Tormod Reiersen

En storslagen godtepose fra Eide Olsen

Eide Olsen – My Dear (album 2023)

En ny sterk utgivelse fra Eide Olsen. Musikere fra Norge og Polen bidrar sammen med Eide Olsens stemme til at albumet My Dear befinner seg i skjæringspunktet mellom pop, jazz og soul.

Innvending fra en «album-mann». Dette handler om en sterk utgivelse. Jeg begynner likevel litt negativt: Asgeir Eide-Olsen og hans samarbeidspartnere i Eide Olsen har virkelig latt kreativiteten blomstre når de nå følger opp den utmerkede Cross My Heart fra 2021. Ikke bare er det forskjellig cover på LP’en jeg sitter med og platecoveret på strømmetjenester, også låtrekkefølgen er forskjellig. Én viktig forskjell på enkeltlåter og album skal for meg være følelse av helhet, at låtrekkefølgen ikke er tilfeldig, men nøye satt sammen for å gi den riktige presentasjonen av albumet. Så på sett og vis har vi her to forskjellige produkter, og siden jeg veksler mellom strømming og LP’en gjør det lytteropplevelsen mer rotete: ”Å, nei, det var visst ikke den låta nå“. Det synes jeg er unødvendig. Som en liten kuriositet har også én av låtene forskjellig tittel: «No Breaking Song»/«No Breakfast Song» –tilsiktet eller ikke? De fleste av dere kommer uansett bare til å strømme plata, og da har min innvending her intet å bety. Sånn, da var det meste av det negative sagt. Selve LP’en verdt å være i besittelse av. Nydelig og forseggjort med forklaring av bakgrunn for låtene.

Anchored. Strømmetjenesten begynner med én av albumets nøkkellåter, «Anchored». For meg fungerer den best seinere på plata som på LP’en. Låten er litt tung, og handler om at mange kan bli slått ut, få selvmordstanker. Noen lykkes dessverre med den løsningen, mens andre reiser seg. Teksten forsøker å peke på veien opp i lyset igjen. Fin melodi der Helene Mork bidrar på vokal. Den blå saksofonen fra Irek Wojtczak er et bærende element i denne låten.

Mange norske og polske musikere. Plata er spilt inn i Norge og Polen, og som sist deltar både norske og polske musikere på albumet. Asgeir Eide-Olsen skriver at My Dear er en presentasjon av hvordan musikk fargelegger hans tanker og humør. Skal man tro musikken på plata, har Asgeir mye av både tanker og sinnstemninger. Det er nemlig mye å ta innover seg på plata både av ulike stilretninger og av instrumenter på låtene. Plata er nok mer overdådig enn det denne enkle lytteren vanligvis hører på. Jeg har derfor brukt litt tid på å få brikkene og de ulike instrumentene til å falle på plass. Men joda, etter å ha ristet litt i låtene, åpenbarer flere spennende og originale biter i lydkulissene seg. Jeg liker ikke alt på alle låtene, men alle låtene har elementer jeg liker.

Unikumet Irek Wojtczak. Den mest lekne låten, og blant de aller beste, åpner LP’en. Musikalsk kan den minne om den flotte åpningslåten «Living A Dream» på Cross My Heart. Unikumet Wojtczak briljerer denne gangen på klarinett og spiller også lekent piano sammen med Kristian Wedberg. Eide Olsen synger også lekent, og herlig uttrykksfullt. «The Cello And The Cat» er rett og slett en artig liten gåte også. Inger Lise Drabløs bidrar med flott vokal på denne og mange andre låter.

Både tunge og lettere låter. Jeg må også trekke fram «The One I Lost» som åpner med et stort klassisk orkester og der Marianne Creegan bidrar med strålende vokal. Låten handler om å miste et barn, og er sammen med «Anchored» av de tematiske tyngste – og flotteste – på albumet. Jeg er også svak for den korte tittellåten som er inspirert av diktet «Brevet» av den norske lyrikeren Jan-Magnus Bruheim. Den siste låten som jeg vil trekke frem spesielt er «The Devil’s Deal» om bluesartisten Robert Johnsen som er sagt å ha solgt sjelen sin til djevelen i et veikryss. Joda, det er laget sanger om det før. På denne låten er det mye fine akustiske og elektriske gitarer fra Jarle Solheim, Krzysztof Paul og Vidar Busk som sender tankene mine i retning av latinske land. Jeg har nevnt noen av musikerne på albumet. Her er enda flere både for meg kjente – Amund Maarud spiller heftig gitar på «No Breakfast Song» for eksempel – og en rekke jeg ikke kjenner. Og om flere av sangene jeg har nevnt er på den melankolske siden, er det også mer positive godlåter på albumet som «Praise The Summer».

En smågodtpose. Som på Cross My Heart vil kanskje ikke alle like alt på alle låtene, men mange bør kunne finne mye å glede seg over. Kanskje vil du måtte bruke litt tid på å fordøye alt, og kanskje er «alt» litt i overkant til tider – men dette er nok i tråd med slik Eide Olsen vil ha det. På dette albumet er det ikke djevelen som ligger i detaljene, men de musikalske detaljene som løfter også de umiddelbart svakere låtene flere hakk. Og de som kjenner Asgeir Eide-Olsen, vil på forhånd vite at han har mye på hjertet også i tekstene.

Kvaliteten på de beste låtene på dette albumet, «Anchored», «The Cello And The Cat» og «The One I Lost», er alle i nærheten av kvaliteten til de beste på Cross My Heart; «Living A Dream» og «Annabelle», og jeg synes at My Dear er jevnere og dermed samlet omtrent like sterk som Cross My Heart.

Karakter: 7,5/10. Med potensiale for 8/10 om låtrekkefølgen faller på plass.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: