Gubberock

Jason Isbell på liv og død

Jason Isbell and the 400 Unit – Weathervanes (album 2023)

(Innføring i Jason Isbells univers kan du få her: Lydsporet til våre liv og her: Gripende dokumentar om Jason Isbell og Amanda Shires. I denne omtalen går jeg rett på det nye albumet.)

”Don’t wash the cast iron skillet
This town won’t get no better, will it
She found love and it was simple as a weathervane
But her own family tried to kill it”

Innledningssitatet er fra «tittellåten» på Jason Isbell and the 400 Units nye album, Weathervanes. Låten heter «Cast Iron Skillet», og karakterene i sangen er både mordere og rassister, og de som må lide for dette. Låten handler om å vokse opp i det sørlige USA, og som Jason Isbell sier; rive ned det verste, og bygge opp et bedre sted. ”If we romanticize the past, we can’t really learn from it“. Albumet er denne gangen produsert av Isbell selv.

Legger hodet på blokka. Jeg vet knapt noen artist som med så stor autoritet i stemme og framtoning blottlegger seg selv for lytteren som amerikaneren Jason Isbell. Å høre Isbell synge «Cover Me Up» om veien til edruskap på konsert, er noe av det sterkeste man kan oppleve. Og låten «24 Frames» kommer stadig tilbake til meg, selv åtte år etter utgivelse. Isbell har i forbindelse med utgivelsen av Weathervanes og tidligere album uttalt at sangene hans må forståes som dagbøker. Han skriver med utgangspunkt i virkelige personer; seg selv, familien eller andre. Ikke dermed sagt at alt er bokstavelig selvbiografi. Foreløpig er det overlatt til lytteren å finne ut hva som er hva på Weathervanes. Weathervanes – værhaner på norsk – skal ifølge Isbell være en samling sanger om voksen kjærlighet, om forandring, om grusomhet og anger. Blant annet. Liv- og død-sanger spilt for og av voksne mennesker.

Mer tid på å finne ut av Isbell-album. Albumet begynner med død: ”Did you ever love a woman with a death wish?“ En ganske brutal start på et album. Det er uansett høyest velkomment med et nytt album fra Jason Isbell and the 400 Unit, tre år siden forrige album med eget materiale, Reunions. Jeg har brukt de siste knappe to ukene på å finne ut hva jeg mener om albumet som gis ut i disse dager. For hvert album fra Isbell bruker jeg lenger tid på å gjøre meg opp en mening. Sett i bakspeilet er det veldig mye fint på det forrige, og det når nå, nesten i hvert fall, opp til de tre legendariske forgjengerne Southeastern (2013), Something More Than Free (2015) og The Nashville Sound (2017). Det nye albumet på rundt én time går i flere retninger, men med mer fokus på støyrock enn tidligere. Det er en stor dose å ta innover seg. Det er mye følelser i et Jason Isbell-album, men jeg tror ikke vi får sanger som berører like sterkt som «St. Peter’s Autograph». Dere som har sett den glimrende dokumentaren – omtalt i Gubberock tidligere – som ble laget med utgangspunkt i innspillingen av Reunions, vil være glad for det. Heavy stuff! Men etter gjentatte lyttinger er det sanger som nærmer seg. Hør «King Of Oklahoma» – kona Amanda Shires bidrar med flott fiolin på denne og noen til – og du forstår hva jeg mener. Eller «When We Were Close». «White Beretta». Sannelig, jeg er ikke sikker lenger.

Tre krevende singler. I forbindelse med utgivelsen av Weathervanes er det gitt ut hele fire singler i forkant, og tre av dem vil jeg definere som litt vriene å bli glad i. Men alle tre er interessante, og når en følger tekstene sammen med videoene til låtene, vokser de. De tre låtene jeg tenker på er den nevnte «Death Wish», «Save The World» og «Middle Of The Morning», tre låter med nokså tunge temaer. Her møter vi en Isbell som utforsker nye territorier for låtskrivingen samtidig som låtene i partier likevel er Isbellske.

”What’s the difference in a breakdown and a breakthrough?” «Death Wish» handler om å ha en partner med selvmordstanker, og sammen finne en vei videre. Sangen har nå funnet seg godt til rette på dette albumet. «Save The World» peker på det problematiske i at barns sikkerhet må vike for våpenlover basert på svært foreldede rettigheter. Teksten er sett gjennom et foreldrepars øyne; skal de holde barnet hjemme og stå for undervisningen selv? At Isbell skriver om virkelige mennesker, betyr ikke at han lar politikken være i fred, snarere bruker han i enkelte av låtene disse menneskene til å peke på konsekvenser av politikken. «Save The World» har i tillegg til mye annet, noen fantastiske gitarer som snor seg rundt teksten.

De som har sett den nylig utgitte dokumentaren om Isbell, vil vite at han kan være en drittsekk mot kone, band og seg selv: «Middle Of The Morning» handler om dette, og hva lockdown kunne gjøre med ham: ”But, I’m tired by the middle of the morning//And I need someone to blame…//…I was raised to be a strong and silent Southern man“. Låten har mye fint. Jeg er ikke sikker på hva jeg synes om partiene der Isbell presser stemmen, men det skaper en spenning i låten.

På siste Jason Isbell-konsert i Oslo ble jeg spesielt fascinert av tangentmannen i 400 Unit, Derry deBorja. Han virket å ha en veldig fin dag på jobben, og en mann Jason selv hadde spesielt god kjemi med den kvelden. På de tre låtene jeg synes er litt vriene, er det soniske landskapet noe annerledes enn på de øvrige låtene. Jeg mistenker at deBorja skal ha en stor del av æren for dette. Uanset, min stemme til albumets beste låt går neppe til noen av singlene. Litt sært å gi dem ut som singler. På albumet glir de lettere inn når en f.eks. får den musikalsk forløsende «King Of Oklahoma» etter åpningslåten «Death Wish». Så mye spalteplass på noen av albumets svakere – ikke svake – låter; det sier noe om at Isbell i det minste alltid er interessant.

Sadler Vaden og Jason Isbell, Sentrum Scene 2017. Foto: Tormod Reiersen

Bandet Unit 400 må jo også trekkes frem utover deBorja, bandet som har fått navn etter en avdeling på et psykiatrisk sykehus. Gitarspillet til Sadler Vaden og Jason Isbell er nydelig albumet gjennom, også på de mer komplekse låtene. Rytmeseksjonen med bassisten Jimbo Hart og Chad Gamble på trommer får virkelig vist hva som bor i dem på de mer rocka låtene, men fint å høre hvordan trommene understeker vokalen i låter som for eksempel, men slett ikke bare, «Vestavia Hills», en låt med utgangspunkt i et rikmannstrøk. Unit 400 blir vekselvis omtalt som Jason Isbells Heartbreakers, hans E Street Band og hans Crazy Horse. De to siste låtene på albumet, «This Ain’t It» og «Miles», er også de lengste låtene, og her får vi også progrock, samt støy og jaming som kan minne om Neil Young & Crazy Horse. Ikke minst har åpningen på «Miles» likhetstrekk med Neil Youngs klassiker «Down By The River».

Justin Townes Earle. Men av de rocka låtene liker jeg nok den tidligere nevnte «King Of Oklahoma» og «When We Were Close» best, to klassiske Jason Isbell-rockere. «When We Were Close» er skrevet til nylig avdøde Justin Townes Earle, der Jason gir uttrykk for at det kunne gått like galt med ham. Justin er delvis oppkalt etter Townes Van Zandt, og i refrenget nevnes Townes’ låt «Rex’s Blues» og at den ikke ga slipp på dem, om det er låten eller melankolien eller begge deler som ikke gir slipp er underordnet. «Rex’s Blues» er en låt med en særdeles sterk og trist tekst:

”Ride the blue wind high and free
She’ll lead you down through misery
Leave you low, come time to go
Alone and low as low can be“

Justins far, Steve Earle, skrev låten «Fort Worth Blues» til Townes Van Zandt da Townes døde, og i siste refreng tror jeg referansen til «Rex’s Blues» er byttet ut med en referanse til denne låten. For et engasjement. Og for noen gitarer. Gåsehud tvers gjennom!

White Beretta. Kanskje er «When We Were Close» albumets beste låt. Men den har konkurranse av noen av de neddempede og til en viss grad akustiske låtene: «Strawberry Woman», «If You Insist», «Cast Iron Skillets» og ikke minst «White Berretta» er alle Jason Isbell opp mot sitt beste, omtrent slik vi har blitt vant til å kjenne ham.

«White Beretta» er nok den som kommer nærmest av disse, ja. Isbell forteller om en selvbestemt abort hovedpersonen var delaktig i som 19-åring, tror jeg. Han reflekterer over handlingen protagonisten og kjæresten gjennomførte, og følelsene knyttet til dette mange år etter.

Foreløpig konklusjon. Konklusjonen blir at vi her får mye av det meste. Klassiske, nydelige Isbell-ballader, ditto Isbell-rockere og engasjert og sterk vokal. Det kan innvendes at låtene er for like hverandre, og for like det Isbell har gjort før, men jeg hopper over slike innvendinger og tenker jeg har fått utfordringer nok når vi i tillegg får vi noen mer utflytende rockere og låter utstyrt med litt annerledes sonisk verktøy. Bandet Unit 400 er i absolutt toppform: Har de vært bedre på plate? Etter hvert sitter også de mer vriene låtene bedre, samtidig som de virkelig gode låtene har løftet seg ett hakk. Og onelinerne som Isbell alltid har flust av begynner å piple opp – som eksempel på den fine «Volunteer», og da tror jeg også at alle tretten låtene på albumet er nevnt.

Karakteren blir foreløpig 8,5/10. Et Isbell-album skal dog ikke bedømmes for alltid så tidlig, spørsmålet er heller hvordan det står seg om ett, tre og kanskje ti år. Objektivt sett – hva det måtte bety – er det sikkert gitt ut flere bedre plater, men få album passer meg bedre.

Tilbake til «King Of Oklahoma», én av flere låter som viser at Jason Isbell ikke har glemt hvor han kommer fra. Når sannheten skal fortelles kan vi stole på Jason Isbell:

”Doctor took a quick look and I got out the chequebook
And left with a pocket full of pills
Now my back’s still hurtin’ and I’m too weak for workin’
And I can’t keep up with all the bills“

Redigert.

Dropkick Murphys enda bedre enn på forrige Woody Guthrie-album

Dropkick Murphys – Okemah Rising (album 2023)

Det er laget album med etterlatte Woody Guthrie-tekster tidligere. For mer enn 20 år siden samarbeidet Wilco og Billy Bragg om Mermaid Avenue-albumene, og de platene står som påler den dag i dag. Nå har Woodys datter, Nora, funnet frem flere for det meste upubliserte tekster og gitt dem til punkbandet Dropkick Murphys fra Boston. Hun mener nok at Woodys tekster fra et arbeiderklasseperspektiv er altfor aktuelle i dag, og trenger å bli skreket ut av et punkband. Dropkick Murphys er på ingen måte noen novise i faget og har holdt det gående i mer enn 25 år.

Del 1 er bra. I fjor høst kom første plate fra Dropkick Murphys med tekster av Woody Guthrie. Albumtittelen This Machine Still Kills Facists var tatt fra inskripsjonen på Woodys gitar, så hadde de lagt til et still for å vise at budskapet fortsatt gjelder. Konklusjonen min den gangen var at låtene på This Machine Still Kills Facists stort sett er enkle, energiske og allsangvennlige. Jeg mente at albumet ikke tåler ikke mange gjentatte lyttinger av gangen, men at det kan være en herlig vitamininnsprøyting fra tid til annen. Jeg har i dag hørt albumet mens jeg trente, det fungerte ypperlig fortsatt!

Del 2 er enda bedre. Men jeg synes faktisk del 2, det nye albumet med Woody Guthries tekster er enda bedre. Okemah Rising henspeiler på Woodys hjemby. Om forrige album var energisk – de skal egentlig ha forsøkt å ta det litt rolig for å få bevissthet rundt Woodys og eget sosiale engasjement – så når Dropkick Murphy nye høyder med Okemah Rising. Det er igjen nærliggende å peke på Pogues som en inspirasjonskilde til mange av låtene. Jeg har lyttet lite på albumet liggende på sofaen, det fungerer best når du er i bevegelse, dvs. det er strengt tatt umulig å holde seg i ro når du hører denne musikken.

Fra det raske til det enda raskere. Det dundrer av gårde med trommer og keltiskinspirerte toner på åpningslåten «My Eyes Are Gonna Shine». Deretter må du sette opp farten enten du er på spasertur eller andre aktiviteter; her går det fra det raske til det svært raske. På herlige «Gotta Get To Peekskill» får bandet hjelp av Violent Femmes. Det er en viss sannsynlighet for at tekstlinjer setter seg på hjernen, du er herved advart. På «Rippin Up The Boundry Line» bidrar Jesse Ahern. Allsangen kan fortsette!

På «Bring It Home» er det Jaime Wyatt som bidrar. Fornøyelig tekst, hør etter! Budskapet på «Run Hitler Run» er ikke til å misforstå – tittelen sier vel det meste. Det er én sang som roer helt ned: Fra tid til annen tror du den skal eksplodere, men bandet klarer å holde «When I Was A Little Boy» nede hele låten gjennom. En kjærkommen pause mot slutten av albumet. Helt til slutt serveres en ny versjon av «I’m Shipping Up To Boston», som tidligere ble benyttet i filmen «The Departed» og som bandet har hatt suksess med tidligere. Sangens tekst beskriver en sjømann som mistet et benprotese da han klatret opp i toppseilet og drar til Boston for å finne det igjen.

8/10. Alt i alt et fornøyelig album, med noen alvorlige undertoner. Jeg har hatt stor glede av det når jeg piner meg på tredemølle, pinen blir litt mindre og farten litt høyere med dette albumet på ørene. Jeg git albumet en karakter jeg ofte bruker – jeg skriver jo helst om album jeg liker – karakteren 8/10.

Bruce Cockburn er i siget!

Bruce Cockburn – O Sun O Moon (album 2023)

Elske dem alle. Kanadieren Bruce Cockburn åpner sitt nye album O Sun O Moon med den likandes låten «On The Roll». Fristelsen blir for stor; jeg må fastslå at Bruce Cockburn på dette albumet er «On The Roll». I siget. Selv om tiden setter sine spor hos den 78 år gamle mannen, jobber han fortsatt for en bedre verden. Fin åpning, men albumet blir enda bedre. Allerede på låt nummer to får vi nydelige «Orders». Som på på flere låter, er Bruce selv i førersetet med sin tilbakelente, men engasjerte stemme, og fantastiske akustiske gitar. Likevel, det er helheten som gir den store opplevelsen. Låten handler om Vårherres befaling om å elske dem alle, også de som egentlig er umulig å like:

”The one who lets his demons win
The one we think we’re better than
A challenge great – as I recall
Our orders said to love them all“

Nothing But A Burning Light. 1991 utga Bruce Cockburn albumet Nothing But A Burning Light. Albunet fikk gode kritikker, og jeg plukket det opp i en billigkasse på Steen & Strøm. Jeg spilte det mye, veldig mye. Som på årets album har det tekster som var forankret i hans kristine og humanistiske livssyn, på en ikke-misjonerende måte. «Cry Of A Tiny Babe» var av de mest fremtredende i så måte. Men hør «Kit Carson», «Indian Wars» og «Somebody Touch Me» med mange flere, og du hører en mann som både kan skrive gode sanger og som har mye på hjertet. Hvorfor jeg ikke har fulgt Bruce Cockburn siden, er ett av livets mange mysterier. Nå skal ikke jeg påstå at O Sun O Moon er like bra som Nothing But A Burning Light, men det er ikke så langt unna heller.

Engasjement. Heldigvis har Bruce Cockburn mye på hjertet også på årets album. Nestekjærlighet og åndelige temaer går hånd i hånd hos Cockburn, og hvor det ene slutter og det andre begynner er helt underordnet «When The Spirit Walks In The Room». Noen tar også Cockburn til inntekt for venstresidens politikk, i hvert falls sett med amerikanske øyne. Ikke vet jeg, men Cockburn er oppriktig opptatt av de undertrykte og annen urettferdighet samtidig som han er bekymret for klimautviklingen. Noen ganger legger han elegant og uanstrengt – tekstene synes like uanstrengte som musikken – inn tekstlinjer som ”I could swim with the bears where the ice used to be“. Joda, meldingene er der, selv i låter som man tror kun er en hyllest til hans store kjærlighet i livet. På «Keep The World We Know» er budskapet tydeligere, mindre underfundig. Om det ikke skal gå oss ille, må vi ta oss sammen, la kjærlighet overta for grådighet.

Lette anstrøk av jazz. Bruce Cockburn og hans eminente gitar er hovedingredienser på O Sun O Moon, og vi serveres den nydelige instrumentalen «Haiku» mot slutten av albumet. Men det er også en rekke andre musikere som bidrar med deilig musikalsk krydder. Hovedstammen i bandet består av Gary Craig på trommer, Janice Powers på tangenter og produsenten og nær venn Colin Linden på gitar. Shawn Colvin, Buddy Miller, Allison Russell med flere bidrar på vokal. O Sun O Moon er på mange måter en tradisjonell singer-singwriter plate med sterke låter. Men gjestebidrag på fiolin og trekkspill samt blåsere bidrar i partier til å gi albumet et anstrøk av både tex-mex og lett og ledig jazz. De smarte «King Of The Bolero» og «Push Comes To Shove» er to av albumets aller beste og flotteste låter, også i så måte. På tittellåten løfter både tekst og gospelsangere låten opp mot himmelen.

Veldig fin plate! Resten av albumet kan du oppleve på egenhånd. Jeg oppsummerer med behagelig og uanstrengt, meningsfylt og mange gode låter. Karakter: 8/10. Ja, Cockburn har mye på hjertet, men som han sier, alt handler om kjærlighet, ikke minst til sin kone gjennom mange år:

“The place that you hold in my life
Is the axis it all spins around
Push come to shove
It’s all about love
The ring of your laugh is the sweetest of sounds“

Magi fra den klassiske gitaren til Robert Ellis

Robert Ellis – Yesterday’s News (album 2023)

Ofte synes jeg album med kun en mann – det er ofte menn– og en kassegitar kan bli i spinkleste laget; om stemmen og gitarferdighetene bare er sånn midt på treet, avsløres svake og middelmådige låter raskt, og albumet kan bli kjedelig ved gjentatt lytting.

Robert Ellis’ nye plate, Yesterday’s News, er ikke middelmådig. Dog er den tilsynelatende helt motstandsløs. Forrige lørdag spilte jeg den sikkert tre ganger i strekk. Roberts nydelige og særpregede stemme og stort sett bare hans fantastiske gitar med nylonstrenger og litt bass var alt som skulle til. Ikke en lyd som kunne vekke meg opp fra sommerdøs. Glimrende som bakgrunnsmusikk. Men; låtene sklei litt unna. I uka som fulgte, spilte jeg albumet mer; det ble ofte førstevalget – de sterke, nye albumene til Bruce Cockburn og Paul Simon måtte stadig vike. Låtene til Ellis begynte å sitte.

Karriere. Robert Ellis platedebuterte med den selvutgitte The Great Rearranger (2009), kun solgt på konserter. Det er et album jeg ikke har hørt. Deretter fulgte det kunstneriske gjennombruddet Photograph (2011), et glimrende, stort sett lavmælt, countryalbum. Med strålende The Lights From The Chemical Plant beveget Ellis seg mer i pop-retning, men likevel er det originalt. Albumet er blant annet inspirert av Paul Simon og har en coverversjon av Simons «Still Crazy After All These Years». Albumet har en rekke låter i toppklasse, og det er nesten ikke mulig å trekke frem enkeltlåter, men likevel; «Pride», «TV Song», Good Intention» og «Steady As The Rising Sun». Albumet er for meg ett av de aller beste fra 2014. Ellis fulgte opp med et selvtitulert album i 2016 og det mer storslagne Texas Piano Man i 2019, gode album som dog ikke helt har festet seg i min bevissthet slik som The Lights From The Chemical Plant.

Tilbake til basis. Med Yesterday’s News legger Robert Ellis det storslagne helt bort. Og pianoet. Nå stoler han på sangene, gitaren og egen stemme. Av og til kan man høre noen basstoner og kanskje litt perkusjon, og de er der sikkert enda oftere enn jeg hører. Men dette er rett og slett et nydelig akustisk album der utsøkt, og da mener jeg utsøkt, klassisk fingerspill på gitar er den aller viktigste ingrediensen. Selv om Robert Ellis egen stemme skinner, gjør det meg intet at to av de ni låtene på albumet er gitarinstrumentaler. Begge instrumentallåter som har titler som peker tilbake på foregående låt.

John Dee, Oslo, desember 2016. Foto: Tormod Reiersen

Familie- og pandemiliv. Ellis har slått seg til ro, fått kone og barn. Den flotte, særdeles saktegående, men likevel nokså varierte tittellåten hinter mot at Ellis har hatt sin tid i rampelyset, men at tiden er over. Han må erstatte tomheten som følger av mangel på applaus med noe annet. Første låt, «Gene», er til sønnen. Den handler om at heller ikke far har svar på alle spørsmål. Og også far kan være redd. En slags solidaritetserklæring og forståelse av at det er en del forhold ved livet som blir med fra barndommen og over i voksenlivet selv om de da kan arte seg forskjellige. Senere på albumet får vi sangen «Close Your Eyes» om å legge barn for kvelden; noen hver kan kjenne seg igjen i at det viktigste i livet på et gitt tidspunkt kan være å hjelpe et gjenstridig barn over i drømmeland. Ellis har ofte originale innfallsvinkler til gjenkjennelige temaer. Passende også at instrumentalen som følger «Close Your Eyes» heter «Open Your Eyes». Det er hyggelig når barna er våkne også! Så er det kanskje ikke like originalt nå at det hviler en eim av pandemi over enkelte av tekstene, uten at det blir påtrengende og klisjéfylt av den grunn: ”Try to save it//Your energy and hope the worst is over//We’re not out of the woods yet“.

Én av de aller beste låtene på albumet er «On The Run». Et aldeles fantastisk gitartema og melodi og en intensitet som tiltar. Igjen kan vi tolke låten i lys av pandemien, men den kan like gjerne være en kommentar til hvor menneskeheten er på vei, eller begge deler:

”And it don’t make no difference how far away you go// Seems like we just end up being the one place we really know//On the run“

Helhetlig. I utgangspunktet synes jeg den første halvdelen av albumet har de beste låtene. Samtidig er det kanskje den siste halvdelen som har den aller flotteste gitarspillingen, så her er det bare å sette seg ned og nyte det hele.

I skrivende stund sitter jeg ute, ser på båtene som passerer brygga, venter på at sola igjen skal titte fram og lar Robert Ellis erstatte lyden av bølgeskvulp og motordur. Perfekt. Kanskje synes noen at albumet blir vel monotont. Jeg sverger til ordet helhetlig og gir karakteren 8/10. Kanskje hans beste album siden The Lights From The Chemical Plant?

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: