Raindogs Celebrating Tom Waits på Spor av Nord i Oslo, 24. august 2023
Ole Jonas Storli og Ole Johnny Stensland som Raindogs
Nei, jeg har aldri sett Tom Waits i levende live. Jeg kommer neppe til å oppleve Tom Waits i levende live heller. Til det lever han nå for tilbaketrukket. Det nærmeste jeg har kommet så langt er å se teaterforestillingene The Black Rider og Woyzeck (Blood Money) der musikken til Tom Waits er helt sentral.
Men i Oslo på den lille restauranten Spor av Nord kom jeg nærmere Tom Waits enn noen gang før. Dette liknet farlig mye. Fabelaktige Ole Jonas Storli på piano og trekkspill. Og Ole Johnny Stensland på vokal og gitar. Stensland kjenner jeg som soloartist, og han ga i fjor ut det flotte albumet Dark Valley Blues som Storli hadde produsert. Jeg så ham også gjøre et flott solosett på Fjording-festivalen i Halden på forsommeren i år.
Verdens minste scene, men nokså høy, som de sa. Et lite, koselig og fullt lokale. Når de åpner med den styggvakre «Reeperbahn» fra Toms teaterplate Alice, er vi øyeblikkelig med. Om det er mulig å synge som Tom Waits? På de styggvakre låtene er Ole Johnny nesten mer Tom Waits enn mannen selv. Og de skitne låtene var det heldigvis mange av i går kveld. Å høre Ole Johnny synge låter som «Hoist That Rag» fra Real Gone (2004) var en opplevelse uten like. Hvordan klarer han det, hvor dypt graver han? Det må koste både stemmebåndene og emosjonell styrke å fremføre disse låtene på dette nivået.
Nei, jeg har ikke glemt Ole Jonas Storli som spiller på billige plastikkdingser for å nesten-sitere ham selv. Hans herjinger forlengs og baklengs fra piano og litt trekkspill er omtrent like viktige ingredienser som Ole Johnnys vokal for at dette blir én av årets store konsertopplevelser. Selv synes jeg at Ole Johnny er aller mest spennende å høre og se på når han gjør de rå låtene. Men Ole Jonas kommer omtrent like godt til sin rett når de fremfører ballader, og et av høydepunktene for søstera mi var låten «Grapefruit Moon» fra Closing Time (1973). Én av få låter de gjorde fra Toms syttitallskatalog. De to andre var glimrende fremføringer av «Fumblin’ With The Blues» og «Martha».
Av de mest obskure albumene til Tom Waits er The Black Rider; herfra fikk vi en fin «The Briar And The Rose». Vi fikk også tre godbiter fra Mule Variations (1999), nesten like mange som fra Rain Dogs.
Men så var det Rain Dogs (1985). En heidundrende «Clap Hands». Ikke bare glimrende fremført, men å se Ole Johnnys bevegelsesmønster var et syn for guder. Det andre settet – de spilte to sett – åpnet med en helt storartet intro til «Tango Till They’re Sore» fra Ole Jonas før Ole Johnny tok låten videre og – om jeg husker riktig – ble låten avløst av en rå «Innocent When You Dream» fra Frank’s Wild Years (1988). Tittellåten på Rain Dogs er av de aller flotteste låtene jeg vet, uansett artist, en låt om folk som lever på skyggesiden. Glimrende fremført: «Taxi, we’d rather walk».
Albumet Rain Dogs var representert med flest låter, naturlig nok, og fikk også æren av å avslutte som ekstranummer med låten «Time».
En glimrende kveld. Dette er konserten med flest gåsehudøyeblikk så langt i år. Tom Waits skal ha sin del av æren for det. Men Ole Jonas Storli og Ole Johnny Stensland bidro så det både sang og skrek!
Oslo Konserthus 20. august 2023. Artister hyllet Bob Dylan. Artister: Se plakat nederst i saken.
Coverversjoner av Dylan? Jo, det fungerer utmerket. Dylan kan tolkes på mange måter, og han gjentolker jo stadig også seg selv. For to år siden ble det stelt i stand Bobfest80 i Oslo Konserthus der artister og husbandet The Salmon Smokers fremførte Bob Dylan-sanger som hyllest på Dylans 80-årsdag. På grunn av Covid-19 måtte forestillingen gå uten publikum i salen. NRK viste imidlertid begivenheten som inneholdt flere fremragende Dylan-tolkninger.
Hvor begrepet Bobfest stammer fra? «Thanks for having Bob Fest!», sa Neil Young og gjorde heidundrende versjoner av Dylans «All Along The Whatchtover og «Just Like Tom Thumb’s Blues» da Bob Dylans 30 år som plateartist ble feiret i 1993. Siden ble feiringen kalt det, «Bob Fest».
I går var det igjen duket for Bobfest i Oslo Konserthus, denne gangen med publikum i salen. Arrangementet avsluttet en lang helg med amaricanamusikk i regi av Oslo Konserthus og Norsk Americana Forum. Espen Aas – blant annet kjent som programleder i Dagsnytt 18 – loset oss gjennom kvelden på forbilledlig vis, med korte historier og bakgrunn for sangene og samtaler med Scarlet Rivera og Larry Campbell, artister som har spilt med Bob Dylan.
Salmon Smokers fra Halden med blant andre multiinstrumentalisten Freddy Holm, gitarist Omar Østli, trommisen Eivind Kløverud og bassisten Finn Tore Tokle i bandet pluss et par til var som sist husband, en rolle de fylte på glimrende vis.
Scarlet Rivera og kapellmester Freddy Holm. Fantastiske versjoner av «Not Dark Yet» og ikke minst «Sēnor». Foto: Tormod Reiersen
Scarlet Rivera. Ingen blir vel fornærmet om jeg trekker frem Scarlet Rivera spesielt. Damen som ble hyret på gata av Dylan fordi hun bar på en fiolinkasse, og spilte fiolin på Bob Dylans album Desire og et par turneer, gjorde en fryktinngytende «Sēnor» så hele Konserthuset dirret. «Sēnor» er en låt som kan forstås på flere måter; i Scarlets versjon tror jeg vi beveget oss mer mot Armageddon enn Lincoln County Road for å omskrive litt av låtens tekst litt. Hun gjorde også en flott «Not Dark Yet». Og hennes bidrag på Thomas Nessheim og Darling Wests låter fra nettopp Desire; gåsehud. Hun bidro også på flere andre låter og var nesten fast bandmedlem.
Mimmi Tamba åpnet konserten med to sanger fra forestillingen «Vikla inn i blått» med nynorske gjendiktninger av Tom Roger Aadland. Hun eide «Nett som ei kvinne», og man kunne føle hvordan hele hennes vesen var til stede i tolkningen. Den mer rocka «Som ein rullande stein» fungerte også utmerket, uten å røre meg like sterkt. Lars Lillo-Stenberg gjorde en fin «Hvis ikke for deg», en låt han nylig har oversatt. Malin Pettersen har jeg sett live flere ganger, alltid har hun tolket andre, og alltid har det vært særdeles solid. Hun hadde gode låtvalg, og leverte fine versjoner av «True Love Tends to Forget» og «Forever Young», sistnevnte en låt jeg siterte få dager tidligere i forbindelse med min datters bursdag. På denne låten fikk hun god hjelp av Larry Campbell og Teresa Williams.
Luke Elliot.
Luke Elliot var nok ikke like heldig med det ene låtvalget. Jeg følte nesten at jeg var til stede i øvingslokalet da han gjorde den særdeles ordrike og bitre «Idiot Wind». Han jobbet fortsatt med å få låten under huden, og om han vil, kan han få til en veldig særegen og flott versjon av denne låten. Jeg synes han lyktes langt bedre med «Trouble In Mind», en låt fra Dylans såkalte kristine periode. Det svingte etterhvert heftig av både ham og bandet, og om jeg husker riktig ble det både felesolo av Freddy Holm og gitarsolo av Omar Østli, Østli som så ut til å kunne mange av tekstene. Og Holm, han kan spille gitarsolo med fiolin og fiolinsolo med gitar – det er bare å bruke det instrumentet som ligger nærmest.
Darling West og Scarlet Rivers: One More Cup Of Coffee
Seinere i første akt fikk vi flotte versjoner av «Jokerman» og «Mississippi», kveldens yngste låt av Hege Brynildsen. Hun har en praktfull stemme, og jeg lar sidemannen min bestemme: «Hun gjør den bedre enn Dylan». Darling West – og ikke minst husbandet – gjorde en flott versjon av det som ofte er min favorittlåt med Dylan: «Blind Willie McTell» – låten som tar deg gjennom jødedom, kristendom og amerikansk historie og sikkert mer til med en fantastisk melodi. Og så kom den – fiolinen til Scarlet Rivera på «One More Coffee»!
Om første del av konserten var god, var andre del enda bedre! Tom Roger Aadland åpnet med sine egne gjendiktninger; «Bøtter med regn» og en over ti minutter lang «Sorgsame kvinne ifrå Jæren». Han eier disse sangene, er langt under huden på dem, og var ett høydepunkt i går.
Thomas Nessheim var av dem som imponerte mest med «Hurricane» og «Romance In Durango. Fiolin fra Scarlet Rivera som på originalene til Bob Dylan på albumet Desire.
Signe Marie Rustad var ett av høydepunktene på forrige Bobfest med «Changing Of The Guards». Flott reprise! I Dylans ånd gjør hun låten til sin. Nydelig! Hun gjorde også en fin versjon av «Time Passes Slowly». Scarlet Rivera har jeg allerede nevnt, men hennes samspill med Thomas Nessheim på «Hurricane» og «Romance In Durango» var noe helt spesielt. Jeg kjente ikke til Nessheim fra før, men han gjorde noen glimrende tolkninger. Kveldens «Jokerman»!
Har jeg glemt noen nå; jo flotte versjoner av «Sweetheart Like You» og «When I Paint My Masterpiece» av svenske Jesper Lindell. Larry Campbell & Terresa Williams gjorde en fin «Wallflower» og en nydelig «Boots Of Spanish Leather».
Ikke overraskende avsluttet «I Shall Be Released»kvelden. Paal Flaata ledet ann, og mot slutten av låten stod nesten alle artistene på scenen. Til tross for at jeg forbinder låten med Richard Manuels såre vokal, er dette en sang man blir i godt humør av, ja, det så også ut som artistene slapp seg løs. Herlig avslutning på en lang og fin Bobfest! Takk for en strålende kveld!
Neil Young Official Release Series Discs 22, 23+, 24 & 25. Freedom, Ragged Glory (inkl. bonus disc Smell The Horse), Weld og Arc. Alt fordelt på ni disker.
Da Neil Youngs tapte 1970-tallsalbum Chrome Dreams ble utgitt for kort tid siden, ble det uttalt i et plateforum at «Vi som har syttitallsplatene til Neil Young, trenger ikke denne». En helt grei uttalelse om han hadde byttet ut «Vi» med «Jeg». Alle låtene på Chrome Dreams hadde nemlig vært utgitt før, de fleste i samme versjoner. Neil Young har imidlertid en egen strømmetjeneste der man for en rimelig penge kan strømme alle arkivutgivelser og originale utgivelser i topp lydkvalitet, og i motsetning til det mange ser ut til å tro, er utgivelsene også tilgjengelig på mange andre strømmetjenester, selv om Spotify har falt i unåde.
Neil Youngs arkivutgivelser viser ofte den alternative historien. Hvordan hadde Neil Youngs imponerende syttitallskatalog vært om han hadde valgt annerledes da han satte sammen album fra alle låtene som ble spilt inn et voldsomt tempo? Chrome Dreams ville vært et mer konsistent album spekket med enda flere klassikere enn American Stars ‘n’ Bars som i stedet ble utgitt. Musikk er mer enn matematikk, ikke minst følelser; kjente låter i ny kontekst – og glimrende låtkvalitet – er derfor interessant for mange av oss. Og en udefinerbar lyst til å sitte med enda et fysisk produkt i hendene. Man får selv finne ut av nivået på interesse, og om man vil investere i de fysiske produktene. Dette handler ofte ikke om logiske og iskalde vurderinger!
I reutgivelsene av offisielle Neil Young-album er vi nå kommet til hans andre gullalder og albumene Freedom (1989), Ragged Glory (1990), Weld (1991) og Arc (1991). Dette er album jeg har på CD, men som jeg også har ønsket på LP, så jeg kjøpte boksen. Du trenger ikke å gjøre det. Nytt sammenliknet med tidligere utgivelser i denne serien med originale plater er en bonussplate, Smell The Horse, og før jeg henter fram litt nyredigerte omtaler av albumene i boksen, skal jeg si litt om akkurat den plata:
Smell the Horse. 2018 ble det lovet en nyutgivelse av Ragged Glory med ei helt helt ny plate Ragged Glory ll. Låtene skulle være like bra som på Ragged Glory. Jeg er usikker på om det er det vi har fått. Én innvending mot Neil Youngs arkivutgivelser er nemlig ikke det vi får, men det vi ikke får. I stedet for å gi oss hele historien, blir konsertene redigert og prat fjernet. For eksempel. Uansett Smell The Horse inneholder fire låter, låter mange av oss har hørt før, i hvert fall i andre versjoner. Høydepunktet for meg er den akustiske «Interstate», en låt og versjon som i sin tid var bonusspor på LP-utgaven av Broken Arrow (1996), der det burde hatt forrang foran den grusomme livecoveren «Baby What You Want Me To Do». Nydelig, litt i ånden til «Natural Beauty» på Harvest Moon, bare bedre. Vel, akkurat det er sikkert ikke alle enig i. Låten «Don’t Spook The Horse» var i sin tid B-side på singelen «Mansion On The Hill». Den hørte jeg – kjøpte den ikke – da den ble gitt ut og er ingen favoritt nå heller. Låten er et utrykk for Neils til tider litt sære humor. «Boxcar» ble gitt ut på Chrome Dreams II (2007). Versjonen på «Smell The Horse» er overlegen denne! Helt til slutt får vi en 12 minutter lang «Born To Run», på Archives Vol. 2 ble vi avspist med 3 minutter. En låt med gode partier og med Neil og bandet til tider i flytsonen. Men nei, den når ikke helt opp til de lange låtene på Ragged Glory.
Men da gyver vi løs på de originale albumene:
Freedom (1989)
Neil Youngs tilbakekomst? Vel, han hadde jo vært der hele tiden:
«After nearly a decade of experimental music and commercial flatlining, Young came thrashing back with a kinetic, distortion-soaked performance of “Rockin’ in the Free World,” looking like a heavy-metal scarecrow and setting the stage for a career rebirth. “I had my trainer, and we just lifted weights and I did calisthenics [in my dressing room] to get my blood to the level it would be at after performing for an hour and 25 minutes,” said Young.»
Dette skrev musikkmagaisnet Rolling Stone om Neil Youngs fremføring av «Rockin’ In The Free World» på Saturday Night Live 30. September 1989. For å understreke det hele: Neil Young hadde på seg T-skjorte med bilde av Elvis Presley og hinter mot Elvis’ comeback-konsert i 1968.
Neil Young hadde bak seg et syttitall der han knapt trådte feil. Så kom åttiårene med store utfordringer på hjemmebane og med en rekke sjangereksperimenter vi ikke ville vært foruten, men som likevel på mange måter var en annen Neil Young. Ett poeng hadde nok derfor plateselskapet Geffen da Neil ble saksøkt for ikke å lage typiske «Neil Young-plater».
Selv ble jeg hektet på Neil Young i 1985 da jeg som femtenåring sov meg gjennom Live Aid-natta, bortsett fra da Neil Young var på scenen—en artist jeg ikke kjente fra før. Deretter kjøpte jeg og elsket platene Old Ways (1985), Landing On Water (1986), Life (1987) og This Note’s For You (1988). Heldigvis hadde vi ikke strømming den gangen, så platene man kjøpte, de spilte man til man likte dem.
I april 1989 var Young tilbake for alvor også på plate! Bare så synd de færreste fikk det med seg. Minialbumet Eldorado ble nemlig kun utgitt i Australia og på New Zealand. Sa jeg klassisk Neil Young- landskap? Eldorado er Neil Youngs mest hardtslående album noensinne. «Don’t Cry» — inspirert av kjærlighstssorg hos medprodusent Noiko Bolas — coverversjonen av The Drifters «On Broadway» og tittellåten dukket opp på Freedom seinere på året, mens «Heavy Love» og «Cocaine Eyes» ble ganske så eksklusive godbiter for Eldorado. Eldorado er ikke med på denne boksen. Der hadde den hørt hjemme. Den var i stedet med i forrige boks.
«A man of the people»
«Got a man of the people, says keep hope alive Got fuel to burn, got roads to drive»
Høsten 1989 skjønte vi det alle. Neil Young ble relevant igjen. Freedom kom på markedet. Plata åpner med en akustisk versjon av «Rockin’ In The Free World» og avsluttes med en elektrisk versjon av samme låt. Samme oppskrift som med «My My, Hey Hey (Out Of The Blue)»/«Hey Hey, My My (Into The Black)» på albumet Rust Never Sleeps 10 år tidligere. Låttittelen slapp ut av Crazy Horse-gitaristen Frank Sampedro, og låten ble urfremført i februar 1989.
Låten traff tidsånden perfekt. Berlin-muren falt, og resten er historie. Jeg var i militæret og måtte se den fantastiske videoen til låta om og om igjen. Andre på rommet sverget til «Sacrifice» med Elton John. Neil var i skuddet og fremførte «Rockin’ In The Free World» på konsert for Nelson Mandela samt på Saturday Night Live samme høst. Låten fungerer på flere plan og er ikke uten paradokser: Den roper på handling, men feirer likevel livet i den frie verden. Og i 2023 er låten mer aktuell enn noen gang, dessverre, mindre feiring, mer alvor.
Resten av plata byr på veldig mye fint fra både rockeren og folksangeren Neil Young. Vi får en neddempet og fantastisk «Crime In The City (Sixty to Zero)». Riktignok betydelig forkortet fra den 20 minutters lange akustiske versjonen Neil spilte med The Bluenote Cafe året før, og til dels med helt andre vers enn den mer svingende og hardtslående versjonen med samme band.
Låten «Eldorado» var en bearbeidet versjon av «Road Of Plenty» som hadde blitt spilt allerede på midten av dette tiåret. Man kan jo spørre seg hvorfor den hadde fått ligge i fred fra Neil albumutgivelser såpass lenge. En flott låt! Enda eldre var den fine countrylåten «Too Far Gone», nå også utgitt i en kanskje enda finere versjon på Chrome Dreams. Andre personlige favoritter på plata —ja, det er mange av dem — er «Someday» og tittelåten på et album av Emmylou Harris, Wrecking Ball.
Til forskjell fra hans foregående album fremstod ikke Freedom som et konsept, men en rekke flotte frittstående låter som likevel også fremstår som en helhet. «Freedom» var et ytterst generøst album, som gav oss flere sider av Neil Young—ja, kanskje de vi liker aller best: rockeren og folksangeren. Men den hørtes likevel annerledes ut enn noe han hadde gjort før. Noen vil si at det fantes bedre versjoner og mye lenger versjoner av «Crime In The City (Sixty To Zero)» og «Eldorado (Road Of Plenty)» enn på Freedom. Kanskje det, men de hadde de fleste av oss ikke hørt da. Det vi fikk var perfekt!
Ragged Glory – rufsete herlighet!
«You got love to burn You better take your chance on love You got to let your guard down You better take a chance A chance on love»
Da var det omsider klart for Crazy Horse igjen. Ikke at det var så lenge siden sist, men det hadde rent mye vann i bekken siden 1987. Verdens tredje beste garasjeband. Nå med Billy Talbot (bass), Ralph Molina (trommer) og Frank Sampedro (gitar) foruten Neil selv. Crazy Horse og produsent David Briggs var ikke overbegistret over at Neil ville spille inn plate i hans «Country Home», ranchen: «Da skal han leke med modelljernbanen sin hvert tiende minutt». Men resultatet: Pur Ragged Glory!
Innspillingene tok én uke. De trøblet litt med de lange låtene, ellers gikk det unna. Vi skjønner med én gang at guttene mener alvor. De to første låtene, «Country Home» og «White Line», skjener herlig avsted. To eldre låter som har fått ligge og godtgjort seg og nå springer ut i full blomst. En annen flott, kortere sak er «Days That Used To Be». Her har Neil rappet melodien fra Bob Dylans «My Back Pages», men det bidrar bare til å bygge opp under nostalgien i låtens tekst. Nostalgi får vi også servert i den fengede «Mansion On The Hill», nå er det hippietida som besynges.
Vi får svært aggressiv «Fuckin’ Up» med en herlig og rå avslutning. Dog er dette kanskje en låt som jeg har gått ørlite grann lei av. De svakeste sporene på plata er en cover av «Farmer John», en sang Neil spilte en del før han slo gjennom tidlig i 1960-årene samt avslutningen «Mother Earth». «Mother Earth»? Kanskje å banne litt i kjerka. Igjen har Neil rappet en melodi, denne gangen fra den tradisjonelle «The Water Is Wide», og gjort den til sin egen. Den er litt seig og har et overtydelig budskap slik vi også har sett på noen seinere plater.
Men så over til de tre låtene som virkelig definerer Ragged Glory, tre lange låter med minimalistiske tekster. Neil og hestene løper opp mot 30 minutter tilsammen på disse låtene som gav Neil og bandet stort rom til herlige improviserte og rufsete gitarpartier slik bare de kan. Følelsene ligger langt utenpå enten det er i «Love To Burn» (om «disorder at home»»), «Over and Over» eller «Love And Only Love».
Om Freedom (1989) igjen hadde etablert Neil blant de store rockartistene, var det Ragged Glory som skaffet Neil posisjonen som grungens gudfar. Låtene på Ragged Glory har vært med Neil Young siden, og om ikke i antall, så i hvert fall i minutter, har de utgjort en stor andel av Neils konserter, enten det er med Crazy Horse eller som i de senere år med The Promise of The Real. Ofte har herlige versjoner av «Love And Only Love» åpnet konsertene. Og i kjølvannet fulgte Weld og seinere, Way Down In The Rust Bucket. Enda råere og enda bedre, men det er nesten en annen historie.
1991: Neil Young & Crazy Horse — «Weld (Arc Weld)»
»It blew my head off during that tour,» Young said about the war in Iraq in Johnny Rogen’s Zero to Sixty: A Critical Biography. «When we were playing that stuff, it was intense. It was real. I could see people dying in my mind. I could see bombs falling, buildings collapsing on families.» – Ultimate classic rock
Dette gav utløp i musikken; rått, energisk og utrolig fengende.Plateomslaget holder det det lover. La oss ikke krangle, men i min bok er Weld tidenes beste livealbum. Da jeg satte den på første gang i 1991, ble jeg blåst over ende. Nesten bokstavelig talt. Da jeg hørte Weld ble —dere får ha meg tilgitt — Ragged Glory nesten litt nedgradert. «Weld» tok nemlig det beste fra «Ragged Glory» —og da mener jeg ikke bare de beste låtene — ett skritt lenger. Råskapen og gitarlydene fra «Ragged Glory» ble overført til flere av de beste eldre låtene. For meg finnes mange definitive versjoner på Weld.
Neils hørsel ble visst aldri den samme etter denne turneen og miksingen av livealbumet. Han la ned mye etterarbeid i Weld, og ifølge hans mangeårige medprodusent, David Briggs, ble lyden dårligere og dårligere jo lengre han holdt på. Den godeste Briggs var ikke alltid like glad i Neil på denne tiden. Han uttalte blant annet til Jimmy McDonaugh, forfatteren bak Neil Young-biografien «Shakey», noe i retning av: «Neil sær og innadvendt i syttiårene? Nei, det er nå han har blitt sær og innadvendt.»
Det endelige resultatet er imidlertid mer enn godt nok for meg.
Turneen pågikk under gulfkrigen. Neil ville gi en uttalelse. Gjennom musikken, og for å gjøre det hele litt tydeligere gjennom en elektrisk versjon av Dylans «Blowin’ In The Wind». «Hey Hey, My My» åpner det hele, og er tøffere enn noen gang: «Rock ‘n’ roll can never die», indeed. «Crime In The City» er ikke lenger den flotte, nedtonede sangen fra Freedom, men fremstår nå som en livsnødvendig og energisk rocker. Det er også nye og friske versjoner av syttitallslåter som «Powderfinger» og «Cortez The Killer».
Som kompanjong til Weld, ble det også ut en 35 minutter lang opera med støy. Arc er en samling åpninger og avslutninger av låter fra turneen, alt samlet til en helhet. Prosjektet var inspirert av forsøk Neil hadde gjort noen år tidligere, og Thurston Moore i Sonic Youth foreslo at dette nå måtte realiseres. Liker du mye gitarstøy og feedback er kanskje dette noe for deg, hvis ikke ville jeg startet med andre Neil Young-album! Jeg syntes det var gøy å få tak i den for vel 30 år siden, selv om jeg visste at den ikke ville få mange gjennomhøringer. Og nå? Jo, jeg synes lyden er bra, det er ikke så verst å høre feedback-avslutningen på låter som «Like A Hurricane», «Welfare Mothers», «Rockin’ In The Free World» og «Love and Only Love» – mest dem? – i en støyende kakafoni. I hvertfall én gang – sikkert 20 år siden sist. Gitarene er faktisk til tider nokså herlig eksperimenterende. Bedre enn jeg husket den. Så da er den unnagjort, for denne gang.
Det ble gitt ut en film fra turneen på omtrent den samme tida. Filmen Weld mangler én låt fra albumet. Den 14 minutter lange, himmelske «Like A Hurricane». For en versjon! Låten tar av flere ganger og når stadig nye topper. Neil uttalte at albumversjonen fikk tale for seg selv, en filmversjon var overflødig. Filmen er uansett fantastisk på egne premisser. Ikke bare den fantastiske musikken fra livealbumet, men i stor grad også samspillet mellom bandet og publikum. Se de to første låtene da vel, «Hey Hey, My My» og «Crime In The City». Dette betyr noe for publikum! De synger, «headbanger» og spiller luftgitar. Fokuset på publikum gjør denne filmen til en helt spesiell opplevelse.
Fantastisk omslag utarbeidet av: Sara Andersson. Foto Espen Liane.
Med Kaldt Vatn fullfører Tove Bøygards sin kvadrologi med utgangspunkt i de fire elementene luft, jord, ild og vann, eller som vi like gjerne kan si – i vilkårlig rekkefølge – om kjærlighet, livsvilkår, solidaritet og rettferdighet. Fantastiske album. Få, om noen, norsk artist har toppet denne totalen over seks år.
Det var noe paradoksalt over at jeg med raske skritt hentet Tove Bøygards nye album i en postboks mens uværet Hans herjet over store deler av Sør-Norge. Som om vi trenger mer Kaldt Vatn nå? Jo, det er akkurat det vi trenger: Som det heter i «Sumarregn»; en tekst av Bjørn Lundquist: ”For lukka er silderet for dei som kan håpe//At lukka er gøymt i kor einaste dråpe“.
Engasjement og uro. Tove har slitt med uro gjennom livet, og hun jobbet med stoffmisbrukere og prostituerte i Oslo i over 20 år. Gjennom dette har hun opplevd mye som har blitt til låter kunne hun fortelle meg i et intervju med Popklikk for noen år siden. Tidlig i karrieren fikk vi sterke låter som «Koma Heim», «Nederst Ved Bordet» og «Stille Elv» i samarbeid med søsteren Anita i Bøygard eller på hennes solodebut i 2008. Låter som nettopp er hentet fra egne erfaringer og engasjement.
Og Toves engasjement har ikke blitt mindre med årene. Med albumet Kaldt Vatn fullfører Tove sin kvadrologi om de fire elementene, luft, jord, ild og vann. Jeg hørte albumene Blåe Drag (2017), Jord (2019) og Eld (2021) om igjen i vår da jeg hørte at Tove var svanger med ny plate, og enda en gang da jeg fikk vite at Kaldt Vatn var sendt i posten. Dette er plater jeg ikke blir ferdig med.
Fire album med fellesnevnere. Om vi snakker om fire ulike konseptalbum, så har de likevel mye til felles, som brikker i et puslespill der de ytre hjørnene er distinkt forskjellige, men der fargene flyter over i hverandre mot midten. I tekstene på alle platene er det nemlig et engasjement for en bedre og mer rettferdig verden, med ulike innfallsvinkler, selv om utgangspunktet ofte er det store i det små. Det er for eksempel ikke så lang vei fra spørsmålet om hvor det ble av hjertet på albumet Jord til låten «Kaldt Vatn». Tove forteller at albumet Kaldt Vatn handler om alle former for kalddusjer du kan få fra det personlige og livsløgnaktige, til samfunnet og tiden vi lever i. Og mer til, vil jeg tilføye.
Faste musikere. Kaldt Vatn er spilt inn med Toves faste musikere, produsent Freddy Holm på alt mulig som strenger, tangenter, programmering og kor, Jørun Bøgeberg på bass og kor og Eivind Kløverød på trommer. Dette er en gjeng som gir Toves sanger akkurat det de skal ha med basis i det omfattende americanabegrepet, men med utflukter inn i rocken, norsk folkemusikk, Thåström-land og mer til. Tove varierer stemmen fra det vare til det punka. Og kanskje er det litt mer bruk av elektronikk enn tidligere? Kaldt Vatn, og hele kvadrologien for den saks skyld, er både konsistent og variert på samme tid.
Bandet er viktig! Foto: Espen Liane
Fysisk format. Kaldt Vatn blir offisielt gitt ut på fysisk format tirsdag 15. august. Du må vente én måned på å strømme albumet. Med dette er Kaldt Vatn en motvekt til det som har vært vanlig de senere årene der fysiske produkter har blitt tilgjengelig lenge etter digitale utgivelser, noe som har skyldes manglende trykkekapasitet og kanskje også utålmodighet hos artistene. Noen ganger når jeg kommer hjem med ei vinylplate, lurer jeg på om det var noen vits i dette innkjøpet. Sparsommelig omslag uten tekster og informasjon om innspillingen kan ha vært nødvendig for å holde kostnadene nede for artisten. Det har jeg forståelse for. Men når man holder LP-en med Kaldt Vatn, er slike tanker langt unna. Nydelig dobbelt omslag med alle tekstene på innsiden. Den fargede vinylplata matcher omslaget perfekt. Sara Andersson skal ha sin del av æren for denne viktige delen av totalpakken Kaldt Vatn. Espen Liane, Toves mann, har tatt bildene. Om jeg mister hørselen helt, skal jeg likevel ta fram albumet, se på omslaget og føle musikken!
Nydelig i fysisk format!
Småkårsfolk. Albumet åpner med Toves stemme noen tideler før resten av bandet kommer inn på låten «Brest». Lytteren er fanget fra første sekund. Låten begynner rolig før Tove tar låten til et nytt nivå på refrenget. Låten tar seg tid til et ettertenksomt instrumentalparti. Teksten på «Brest» tar utgangspunkt i Toves far som døde 86 år gammel i fjor høst. På albumet Jord hyller Tove faren og alle andre slitere som bygde landet i låten «Småkårstestament». På «Blest» stiller hun faren spørsmål om han noen gang hadde ønsket å leve et annet liv enn livet på småbruket sitt i Ål i Hallingdal. Svaret er at slik tenker han ikke. Sangen gir inntrykk av at det ikke var de store ordene som ble sagt mellom Tove og faren. Men noen ganger ligger ikke kjærligheten i ordene, men kanskje like mye i det usagte mellom dem. På sett og vis forstår de likevel hverandre og har respekt for de ulike livsvalgene. Tove har i sosiale medier gitt uttrykk for hvor stolt hun er av sin 79 år gamle mor som under uværet Hans stod på seint og tidlig for å redde hus og gård. Helt i sin avdøde manns ånd, vil jeg tro.
Klode i krise. Tittellåten er mer rocka, eller punka om du vil. Her får vi en Tove som peker på de store utfordringene. Vi må tåle å se dem i øynene, gjøre forandringer og tåle konsekvensene! Mange av oss må gi fra oss goder, skal vi redde kloden fra klimakrisen og skape en mer rettferdig verden. Dette er Tove på sitt aller beste. Også dette!
Angst og mobbing. I en veldig fin podkast, #Bransjen, forteller Tove blant annet om en barndom der hun ble mobbet og om sin erfaring med angst. Jeg anbefaler denne podkasten om du vil bli bedre kjent med Tove Bøygard og bakgrunnen for musikken hennes. Låten «Nøkken» er sammen med tittellåten av albumets aller beste og tøffeste. Låten handler om å sende demonene på dør –”Om du er Nøkken eller Fanden, ell ein indre demon//du er is og kaldt vatn“ – om aldri å gi opp kampen. Livsbejaende både i tekst og musikk. Toves vokal sluker deg kanskje, men vær bevisst på hvordan bandet støtter budskapet hennes. Eller; hvorfor analysere detaljene? Bare ta inn helheten! «Skam» etterfølger «Nøkken» og er en annen personlig låt som gjør inntrykk, selv om det tok litt tid å bli vant til Toves diksjon noen steder i denne låten. Her er tempoet skrudd ned mange hakk: ”For verre enn slag og harde ord er skammen//At ingen vil ha meg“. Slikt skal ikke barn oppleve, slikt skal ingen oppleve!
Ankerfeste. Alice Cooper har uttalt noe slikt som at han vil ikke høre sanger om politikk, han vil vite hvordan det går med kjæreste eller eks-kjæreste. Kanskje er det noe for Alice Cooper her også? I godt voksen alder fant Tove kjærligheten med Espen Liane. Flere av låtene handler om å ha en havn og komme til, noen som tar i mot oss med ubetinget kjærlighet selv om vi – for å holde oss til vannmetaforer – har drevet fra land og er ute av kurs. Klarest kommer dette til uttrykk i flotte «Driv i Land», men temaet er så avgjort til stede også på låter som glitrende «Famn» og «Halmstrå». Og da snakker vi ikke bare om kjæresteforhold, men også om kjærligheten til våre medmennesker. I stort er også noe av det fine med den norske samfunnsmodellen det økonomiske sikkerhetsnettet man kan falle ned på. Dette må ikke forvitre; like viktig er også et sosialt sikkerhetsnett.
For en kvadrologi! Og helt til slutt, «Bella Ciao», den italienske partisanersangen fra andre verdenskrig. Norsk tekst. En – musikalsk i hvert fall – oppløftende kampsang: Bli med i kampen for en bedre verden! Dattera mi spør om jeg har fått en ny favorittlåt – den er ikke så lett å få ut av hodet. Nydelig arrangert med strykere og det hele. Det er sanger jeg ikke har nevnt. Det skal ikke tolkes som noe som helst, sangene skal høres! Samlet er Kaldt Vann blitt noe nær ei perfekt plate. Harde og røffe låter om hverandre. Sterke og engasjerende låter med flotte overganger – hør «Halmstrå». ”Verdens beste band“, sier Tove. ”Bedre og grommere lyd enn noen gang?“ spør jeg. Og verdens beste Tove. Jeg skal ikke gi meg inn på å rangere albumene i kvadrologien Blåe Drag, Jord, Eld og Kaldt Vatn. Rundt toppkarakter til dem alle sammen, og samlet er de enda bedre enn summen av de enkelte delene. Det er ikke mange norske artister som har toppet dette. Tove og bandet skal på veien i høst. De må oppleves.
”Vest er for draumar Om alt du har kjært Aust er for trua på ei bedre verd“ –fra ”Blind“
Gubberock 