The Waterboys, Sentrum Scene, Oslo, 18. oktober, 2015.
– Takk Gud for livet, og for The Waterboys, skrev Arild Rønsen i musikkmagasinet Puls for 25 år siden. Selv gamle kommunister og ateister kan ha sine profetiske øyeblikk. For makan til oppvisning som The Waterboys gav i kveld har jeg knapt opplevd tidligere.
Den beste Waterboys-lineupen Mike Scott har hatt, sa han selv, og jeg tviler ikke et sekund. De åpnet med «Destinies Entwined» fra årets plate, og ikke siden Nick Cave åpnet med en fersk Loverman på samme sted i 1994, har en åpning av en konsert med en ny låt slått så til de grader ann hos meg.
Dette var bare begynnelsen- på alle måter! Bandet lekte , briljerte og storkoste seg – sammen med oss – i samfulle 120 minutter. Felespilleren Steve Wickham og mannen bak tangentene skapte med jevne mellomrom ekstase blant publikum enten det var nye låter eller hits fra åttitallet. Egentlig bør jeg ikke trekke frem enkeltlåter på en slik kveld, men versjonen av den litt anonyme «We Will Not Be Lovers» fra Fisherman’s Blues var overfantastisk. Og «Rosalid (You Married the Wrong Guy)» fra årets plate, Modern Blues, var ikke stort snauere. Og Mike Scott spytter ut alle ordene i den ordfulle, nye, «The Long Strange Golden Road», samtlige 10 minutter denne imponerende låten varte. Og ja, vi fikk «Medicine Bow» og «Don’t Bang The Drum» også.
Den beste konserten jeg har vært på? I hvert fall føles det slik nå. I morgen må jeg kanskje be Neil Young og Townes van Zandt om unnskyldning. Hvis jeg ikke setter meg på flyet for å oppleve en ny konsert med bandet!
”They’re pulling me from way back when Tied to the old ways of all my kin Preaching the word down in the mines Out in the hayfields beneath the Seneca skies Strike me down if I cut family ties“
Charles Wesley Godwin fra West Virginia har laget et album om å høre til, å høre til i en sammenheng som går fra forfedre til barn, ikke bare gjennom tekstene som fremføres av en god og effektfull stemme langt framme i lydbildet, men like mye i countrymusikken hans som er like tradisjonell som den er kledd i en moderne drakt med et tidvis rocka uttrykk.
Familien. På sitt tredje album, måtte den 30 år gamle countryartisten Charles Wesley Godwin gå til familien for inspirasjon. Og for noen sanger det har blitt! Han debuterte i 2019 med det gode og personlige Seneca. Seneca ble fulgt opp av en mindre personlig, men enda bedre How The Mighty Fall i 2021, med låter som «Jesse» og «Needle Fall Down». Plata ble kåret til årets beste album i den fine, norske musikkbloggen Dust Of Daylight. Ja, de har vært over seg av begeistring også for Family Ties, så er det nevnt.
Etter How The Mighty Fall fikk Godwin kontrakt med et større plateselskap. Men da ville det seg ikke. Presset ble for stort. Sangene kom ikke.
Og likevel, det som til slutt ville inspirere mannen var rett foran ham hele tiden: familien:
“I had to get back to the basics,” says the introspective, self-aware artist of what finally set him and his new songs free. “I decided I was going to write about my life and my family. It’s where my heart was guiding me: to be super personal and dig right into the weeds of my life“
Fra hjemmesiden hans
Nå ble det ikke bare et enkelt album. Når sangene først begynte å komme, kom de i overflod, et album fullspekket av gode låter. 70 minutter og 19 låter om vi tar med en intro og outro samt en coverlåt. Flere glimrende melodier og poetiske tekster.
Far, mor, kone og barn. Tittellåten følger etter introen. En låt om å slå seg ned og stifte familie etter en noe utagerende ungdom. Charles fant et mykt sted å lande. Vi får deretter en hyllest til faren – en gruvearbeider – gjennom låten med en tittel med dobbelt betydning, «Miner Imperfections». Mor eller bestemor står oppi utfordrende etiske valg i gripende «The Flood»: ”What would you do when the Lord calls//Would you go over the bridge for your blood?“ Og legg merke til bandet, The Allegheny High, et band som har beveget seg ubesværet fra tradisjonell country på andre låter til et nokså rocka lydbilde på denne, dette tidlige albumhøydepunktet.
Vi nærmer oss de glimrende låtene om barna, «Gabriel» og albumets aller beste låt, «Dance In The Rain:»
”If I go before my time Know you hold this heart of mine Bend but do not break Don’t miss the habits that you shake And dance in the rain“
Det er slikt gåsehud er laget av.
Albumets mest fornøyelige musikalske låt er nok «Another Leaf»; her går det unna mot slutten. Så må jeg jo nevne en låt som «West Of Lonesome» –”I’m West of lonesome//North of insane“.
Og kona hans har da også fått en godbit gjennom «Willing And Able». Joda, hun er også tilstede i flere av låtene.
Bruce Springsteen. Charles Wesley Godwin har latt seg inspirere av artister som Kris Kristofferson, John Prine og Bruce Springsteen. Hans «10-38» høres ut som Springsteens «State Trooper» del 2. Ikke så rart, før Godwin tok sangene til studio, spilte han den inn på en firespors opptaker, omtrent som Springsteens jobbet med Nebraska.
Før vi går inn for landing får vi også glimrende låter som den inderlige pianoballaden «Soul Like Mine» og «Cue Country Road», og da følger coverversjonen av John Denvers «Take Me Home, Country Roads» – en sang Godwin ofte spiller på konserter – nesten av seg selv. Ringen er sluttet, Godwin har kommet hjem.
Snuser på sekseren. Annen halvdel av albumet henger nok ikke like godt sammen som den første fra start til slutt. Det er bare pirk – glimrende låter omtrent hele veien. Dette er ei av de aller beste countryalbumene jeg har hørt av en mannlig artist i år. Leter du etter din plass i tilværelsen, kan du like gjerne starte med Family Ties. Kanskje kjenner du deg ikke igjen, men så gjør du det likevel i denne tidløse musikken og tekstene fra der oppe i nærheten av Appalachene et sted. En sterk 5/6, ja, Family Ties snuser på sekseren.
”We’ve got time dear You’re the girl I knew back when Don’t you love dear I’m the boy who’s always been In love with you to the end And I’d do it all again“
Tja, hva er dette for noe? Det er ikke å nekte for at min skepsis var til å ta og føle på etter to runder med Lars Winnerbäcks nye album, Neutronstjärnan.
Lars Winnerbäck har holdt koken. Eldtuppen (2019), var kanskje hans aller beste album siden klassikerne Söndermarken (2003) og Vatten under broarna (2004). Ikke bare hadde det to av mine største Winnerbäck-favoritter gjennom tidene, «Jag tror jag hittar hem» og «Død och himmel», den hadde også flere låter av nesten samme kaliber. Själ och hjärta (2022) har også mange gode låter, selv om de beste er litt svakere enn de beste på Eldtuppen. I august i fjor fikk jeg oppleve Lars og et glimrende band i Oslo. Lars har en norsk kone – skuespiller Agnes Kittelsen – og tilbringer mye tid i Oslo, og det var ikke vanskelig å slå fast ar Lars hadde ”hittat hem“ denne fredagskvelden ved Akerselva.
Nøytronstjerne.
”Slutten på en stjerne. Alle ytre lag avvises. Temperaturen og trykket stiger. En supernova blusser opp. Alt som gjenstår, er kjernen til den originale stjernen. En nøytronstjerne.“
Slik beskriver United Stage en nøytronstjerne i forbindelse med utgivelsen av Lars Winnerbäcks album med samme navn. Så får det være opp til oss å tolke dette i sammenheng med det nye albumet til Lars.
Kent. Neutronstjärnan er resultatet av et samarbeid med Joakim Berg og Martin Sköld fra Kent. Lars Winnerbäck hadde lenge ønsket å gjøre noe som bryter med det han har gjort før. Plutselig tok han nesten ut av det blå en telefon til Joakim Berg som han ikke hadde vært i kontakt med på noen år. Og da var det gjort. Samarbeidet var umiddelbart i gang. Lydfiler gikk raskt mellom Stockholm og leiligheten til Lars i Oslo. Skepsisen min til albumet etter et par gjennomhøringer skyldes nok i stor grad lydbildet som Joakim Berg og Martin Sköld har satt signaturen på. Jeg liker visesangeren og heartlandrockeren Lars med ordentlige instrumenter. Gitarer og rocktrommer. Piano. Joda, de er her de også. Dette hørtes likevel lenge fremmed ut. Jeg er jo konservativ. Og man vender seg til det. Låtene til Lars er så sterke, og stemmen er så langt framme i lydbildet, at jeg kunne ikke gi meg. Og belønningen kommer i rikt monn.
I Oslo, august 2022. Foto: Tormod Reiersen
Resignasjon? Tekstene på albumet er til dels nostalgiske, resignerte. På egne vegne, på folkhemmets vegne. Verden er ikke lenger den den var for 15 år siden, og den er heller ikke det vi trodde den skulle bli. Og ikke minst er det ett Sverige med utfordringer. Jeg synes særlig jeg kan lese dette ut av «En lampa i mässing». Det kostet å være den snilleste i klassen. Den som mer enn noen andre har forsøkt å ta seg av verdens flyktninger og de svakeste blant oss, som nå opplever indre uro og drapsbølger og et kaldere samfunn:
”Du var aldrig så noga med Flaggor och vapen och titlar Du såg inga värden I sånt Ett hjärta är ett hjärta Och kärleken är stor, sa du Vad är det som hänt dig nu?“
Albumet begynner med «Min gata i stan». Men “Lyckliga gatan, du finns inte mer“, som det heter i en annen svensk låt. Om ikke gata til Lars var bare lykkelig, er den likevel et symbol på et enklere liv, et liv med drømmer og mange venner som stod på samme sted i livet.
«Är det nåt jag ska ta med» er som så mange andre låter på albumet tematisk beslektet med åpningslåten. Historiefortelleren skal ta en tur tilbake til den enkle og sorgløse fortiden. En god melodi med en rekke fine overganger – og en bekymringsløs koring det er mulig å mislike ørlite om du er i det hjørnet.
Nåt som verkligen är bra. Det er flere virkelig bra låter, og for å være litt enkel mener jeg at «Nåt som verkligen är bra» er aller best. Noe er slutt. På leting etter meningen med livet i de mange små ting. Og de gode låtene fortsetter omtrent som perler på en snor. «Alltid nästan där» har en glimrende melodi, men her er koringen fæl, punktum. Men vi får flere godsaker. Hamsun-omskrivningen «Vad gör det om hundre år?», ja for da er jo allting glemt.
«Rosor & Champagne» og «Gärna lite til» er noe svakere enn de øvrige låtene på albumet. Deretter kommer den fine tittellåten og «Vår tid» helt til slutt: Dette er vår tid på godt og vondt. Vi kan ikke skru klokka tilbake. Livet er fint, mye er vanskelig. Men vi må ikke tenke «vi och dom», bare «vi».
Ja, Neutronstjärnan har mange gode låter og, som sedvanlig, fra Lars gode tekster om det personlige og samfunnet vi lever i. Jeg vakler litt mellom 4 og 5 av 6 på terningen, men lar tvilen og ikke minst den økende spilletiden albumet har fått hos meg de siste dagene, komme albumet til gode. 5/6.
”Alle prøve bare finna hjem Opp og fram og ner og om igjen Alle smil på veien hjelpe litt Någe me kan dela, ikkje bare mitt og ditt“
– Helge Torvund og Randi Tytingvåg på «Finna hjem»
Sykdom og pandemi. Første album med norske tekster fra Randi Tytingvåg Trio, Trøsteviser for redde netter (2021), var preget av at Randi fra Stavanger våren 2020 fikk vite at hun måtte gjennomgå en risikofylt hjernehinneoperasjon som kunne føre til tap av hørsel, lammelser i ansiktet og dårlig balanse. Dette kunne ha fratatt henne evnen til å drive med musikk. Operasjonen var vellykket. Trøsteviser for redde netter har uro og engstelse i seg, men bærer først og fremst preg av at Randi hadde kommet gjennom perioden med en forsterket gnist og nye perspektiver. Og det er mulig å tolke en parallell historie inn i tekstene knyttet til samfunnet og covid-19 i samme periode. Jeg er svært begeistret for Trøsteviser for redde netter, og forventningene var derfor store da jeg første gang satte på Hjem. De ble innfridd.
Hjem og Hjemover. Randi er naturligvis fortsatt preget av det som skjedde. Samtidig med den nye plateutgivelsen Hjem gir Randi ut boka Hjemover. I boka deler Randi Tytingvåg tanker hun har gjort seg etter den tøff sykdomsperioden og pandemien. Utgangspunktet for boka er sangtekster fra albumet Hjem. Tekstene på Hjem er som på forrige album skrevet i samarbeid med poeten Helge Torvund som også er redaktør for boka. Det er blitt en nydelig liten bok som utfyller albumet på en fin måte. Det fungerer veldig fint å lese i boka samtidig som man hører musikken, i hvert fall om man hører musikken noen runder først.
Sangene på Hjem handler om lengselen etter å finne veien hjem. Hjem er ikke der vi var, men der vi er i harmoni med oss selv når vi tar innover oss de nye erfaringene vi har gjort oss:
”Vi tenker kanskje at den sikreste veien hjem er å snu og gå tilbake. Men klarer vi å tenke at framover kan være veien hjem? Klarer vi å forvalte erfaringene våre og finne en vei videre? Kanskje skal vi prøve å trø litt utenfor de oppmerkede løypene?“– Randi Tytingåg
Glimrende musikere. Foruten Randi Tytingvåg består trioen av Dag Vagle på gitar, vokal og kor og Erlend E. Aasland på tenorgitar, banjo, mandolin og kor. De har også fått med seg gjestemusikerne Tarjei Nysted på nøkkelharpe, fele, mandolin, marxophone og cymbal og Gjermund Silset på kontrabass. Musikere i eliteserien! Albumet er produsert av Erik Hillestad og er gitt ut av Kirkelig Kulturverksted. Sammenliknet med Trøsteviser for redde netter er det mindre perkusjon og mer bass – Hillestad var opptatt av å bringe inn bass denne gangen. Sammen skaper musikerne et flott lydbilde i krysningen mellom viser, jazz og kammermusikk, og særlig Nysted bringer også inn norsk folkemusikk i den musikalske gryta. Fela hans – for det er vel den – setter en ekstra spiss på mange av låtene som på den nydelige «Hjemover», en sang med en tekst om å søke, om å famle. Om enkelte melodier er litt mer anomyme enn andre, løfter musikerne dem ett hakk eller to slik at du beholder interessen.
Hjemhar altså flere likhetstrekk med forrige album, men aldri mer enn på «Das Theater des Kørpers», den eneste låten på albumet som ikke er på norsk, og en oversettelse av «Kroppens Teater» fra forrige album. Låten skiller seg litt ut fra de øvrige, og med sin Kurt Weill-inspirerte og teatralske musikk, kler den det tyske språket utmerket. Randi har for øvrig et ikke ubetydelig publikum i Tyskland, så dette er sikkert også et nikk til fansen der. Her gjør Randi plass til angst og uro – også musikalsk uro. Tematisk har låten mye til felles med «Til kroppen» og «Det gjør så vondt». Det er en kamp som må kjempes; ikke bare alene men også sammen med de kjære. Det kan være minst like vondt å se de nærmeste ha det vondt som egen fysiske smerte.
Individ og samfunn. På den friske og feiende flotte åpningslåten «Me var saman» setter jeg teksten inn i en større sammenheng. Vi står som samfunn og enkeltindivdier overfor de samme utfordringene. Vi må rekke ut ei hånd, stå sammen, da får vi også lettere øye på lysglimtene, og veien framover blir klarere.
«Dialog» er kanskje albumets aller beste låt, en strålende duett som Randi gjør sammen med Dag Vagle. En låt om den gode tosomheten. Ordløs kjærlighet og ei fele av en annen verden.
På albumet får vi også en norsk tekst til «Amazing Grace» – «Det som alltid e». Det taler til albumets fordel at man nesten ikke tenker på at dette er en melodi man har hørt mange ganger før. Måten den fremføres på gjør at den passer perfekt sammen med de øvrige låtene. Ellers er alle melodiene på albumet skrevet av Randi selv.
Frihet og tilhørighet. Mot slutten av plata handler det i stor grad om å finne sin egen vei. «Dans» og «Sang synge» følger etter hverandre og knyttes også sammen gjennom svarttrosten som synger. Og helt til slutt «Bare ver». Sanger om å gi rom for at vi kan være oss selv; ikke danse etter andres piper.
Kanskje er ikke nettene redde lenger, men også Hjem fungerer godt som trøsteviser. Men distansen til pandemi og sykdom er litt større enn sist, og tekstene er enda mer allmengyldige. De peker i poetisk språkdrakt på individenes behov for egenart og frihet, men at dette må inngå i et større forpliktende fellesskap for vår egen skyld, for våre medmenneskers skyld; ja for hele samfunnets skyld. Produksjonen er vakker, med mange gode melodier. Det gjør godt å høre Hjem og å lese Hjemover.
Jeg synes teksten på avslutningen av plata er en passende måte å ende også denne lille omtalen:
Gubberock 