For få uker siden skrev jeg om det som må være av årets beste album, Walk Alone med Josh Gray. I dag tar jeg for meg det som må være av de beste platene fra 2019, Songs Of The Highway med samme mann. Litt gjentakelser fra omtalen av Walk Alone må du tåle. Nederland er kjent for å omfavne gode artister som Bill Morrissey, David Olney, Randy Newman og Townes Van Zandt. Det er derfor ikke overraskende at Songs Of The Highway fikk betydelig positiv oppmerksomhet der.
Platedebut i 2015. Josh er født i San Francisco, men vokste opp i Maryland på østkysten av USA. Han ga i 2015 ut sin første samling med sanger, en EP med seks låter. EP’en er sparsommelig produsert, og så vidt jeg kan høre er det bare Josh og en akustisk gitar på låtsamlingen. Låtene er veldig gode, og jeg liker særlig «Punk Rock Girl», Mortality Blues» og Ballad Of Brady», sistnevnte av slaget som bare må høres flere ganger.
Songs Of The Highway. I 2016 flyttet Josh til Nashville. Han spilte deretter inn albumet Songs Of The Highway som gitt ut i 2019. Dette er ei velprodusert plate med band. Albumet åpner med den strålende tittellåten og den nesten like fine «Take Her By The Hand», to låter som kan være inspirert av et liv på veien, borte fra familie og venner. Dette er røff country i grenselandet mot rock. Steelgitar og fele trives godt sammen med elektriske gitarer, tangenter og trommer. Senere på albumet får vi sterke samfunnskommentarer, ikke minst gjennom albumets nøkkellåt «Darkest Before The Dawn»:
”Can we care about our neighbors Instead of asking for their papers And think about what we do to this world? ‘Cause human life’s more precious“
En sylskarp kommentar som tar for seg fremmedhat, terrorisme og den amerikanske organisasjonen for våpenrettigheter, NRA. Også en utmerket melodi der det på den musikalske siden er hentet inn forsterkninger i form av strykere. Låten etterfølges av talte ord i «Second Chances» og flotte «Ghosts», begge spor som tar for seg skyggesidene av dagens USA. «Ghosts er rett og slett «Ghosts Of The American Dream».
Av andre glitrende låter på albumet må jeg også nevne nydelige «Woodland Rose» og «Born In Tennessee». Og den flotte historien «Two Hearts» der lytteren må bidra til å fylle inn de blanke feltene i historien.
Stemmen er særpreget, men med likhetstrekk med storheter som James McMurtry, Sam Baker og Robert Earl Keen. Rett og slett ei sterk plate med gode tekster der jeg med god samvittighet kan snakke om et album uten svake spor. Akkurat som på Walk Alone. Lages det bedre countrymusikk i dag? Få denne mannen til Norge!
”Det er tiende september“, synger Kine Nesheim i duetten «September» på Tom Roger Aadlands nye album, Skyer. Ja, det er det sannelig! Og min fars fødselsdag. Skyer er et bestillingsverk som ble urframført i Haugesund 10. september 2022, så datoen i låten er nok valgt med omhu. I dag har det altså gått nøyaktig ett år. Men for en låt! De fine og fengende poplåtene «Skyer» og «Kan ikkje gi oss» er opptakten. To lettere låter, optimistiske, positive, men likevel med Aadlands tyngde, sans for gode rim og metaforer: ”Når aller minst me vente det// Vil broene me brente//Ta oss him“. Så når sønnen min erter meg med at «Kan ikkje gi oss» høres ut som en dansebandlåt, har han litt rett. En flott, fengende poplåt, sier vi heller.
Men den tredje låten, «September», er altså enda et hakk vassere enn åpningsduoen. Rett og slett en litt mystisk perle.
Velkomponert på alle måter. Kjetil Steensnæs spiller på mange strenger og har også produsert albumet sammen med Aadland. Blant musikerne finner vi også Bjørn Holm på bass samt Karl Oluf Wennerberg og Erland Dahlen på slaginstrumenter, og som vi skal komme tilbake til; flere og mer til.
Noe av det som slår meg når jeg hører Tom Roger Aadlands nye album, Skyer, er hvor velkomponert låtrekkefølgen er. Ypperlig balanse mellom de lettere åpningslåtene, de rolige låtene og de røffere rocklåtene. Om jeg skal trekke fram én låt til fra side 1 spesielt, må det bli den tøffe «Levd liv», om dikteren som må spisse blyanten, nei pennen! Teksten er ellers nokså åpen. Det er ikke alle setningene man forstår den fulle meningen med hos Aadland. Men gjennom snedige formuleringer gir han lytteren nok til at det skapes bilder og noen ganger en slags ubevisst mening likevel. «Levd liv» har referanser til både Bjella og OnklP. Og produksjonen er særdeles spennende.
Outsidere. Aadland heier på outsiderne, han er én av dem selv. Han skriver om å trå feil. Men vi gir oss ikke. Så blir det levd liv av det til slutt. Når jeg hører Aadland, tenker jeg – og mange med meg – på Bob Dylan. Aadlands gjendiktninger av Dylan på nynorsk står som bautaer i norsk musikkhistorie. Aadland har også æren for de norske tekstene til den flotte teaterforestillingen med Dylan på norsk, Vikla inn i blått – et kulturelt høydepunkt under pandemien. Og akkurat sangen «Vikla inn i blått», eller «Tangled Up In Blue» som Dylan kalte den, har en tekstlinje som jeg synes beskriver mange av låtene på «Skyer»:
“Det einaste eg visste av Var å halde fram med å halde fram om det gjekk trått Vikla inn i blått“
Det gjelder både de store samfunnsmessige utfordringene og på det individuelle plan. Vi må ikke gi opp! Den vare «Cecilie» avslutter side 1. Det fantastiske orgelet til David Wallumrød er høyt og lavt på dette albumet, ikke minst på denne balladen skrevet til en som gikk bort altfor tidlig.
Pressebilde. Foto: Thomas Mortveit
Side 2. Mine favorittplater fram til nå med Aadlands egne melodier er Rapport frå eit grensehotell (2015) og ikke minst hans forrige album, Motgift (2021). Aadland virker å dyrke det gode, gamle LP-formatet. Motgift var på sett og vis todelt, side 1 var lettere, mer positiv, side 2 var tyngre, mer Thåströmsk. Også Skyer er todelt, der første del er mest melodisk, andre del mer dvelende. Men trodde du det ikke kunne bli bedre enn side 1? Nja, det er vel ikke helt riktig. Side 2 begynner med en låt som i likhet med «Du e den» på side 1 kan fremstå som litt anonym. Men begge låtene har sin funksjon, og særlig «Alt skal komma fram» vokser på meg med sine udiskutable kvaliteter.
Motgift hadde sin snakkelåt «Det svakaste leddet i lenka», den låten jeg likte minst på det albumet. Skyer har «Normalia». En tøff låt, med en tekst om ikke å være for normal, det finnes mye bra i de som sliter, har sår og lever originale liv. Kanskje var Pinochet og Stalin for normale: ”Då stole eg mer på han så jakte dagens siste dose“ og “som er i dialog med sine skyggar“. Og Aadland synger om at Jesus levde blant syndere. Men hva er synd? Se på Russland og hvem som krones som helter og hvem som utstøtes. Det nytestamentlige mantraet om at den første skal bli den siste og den siste den første går som en rød tråd gjennom flere av låtene.
Fantastiske avslutningslåter. Jeg liker «Normalia», men den er også litt slitsom, krevende. Det skjønner Aadland og gir den som holder ut belønning med rentes rente. Først med den aldeles nydelige «Ikkje der du leite», en låt der Aadlands stemme, hans akustiske gitar og Erland Dahlens sag er hovedingrediensene. Fantastisk! Og teksten står helt på egne bein, og trenger ikke mer forklaring, det gjør bare godt å lese den:
”Ikkje i store bølger, men i krusningar så små Ikkje når det flyte lett, men når du har kjørt deg fast Ikkje i det så skjer deg, men i måten du tar det på Ikkje der du leite, men ein aen plass Ikkje i høge flammer, men i svake glør“
Så helt til slutt den ni minutter lange «Siste natta vår i lag». Aadland får ha meg unnskyldt, men jeg må sammenlikne litt med Bob Dylans lange «Sad-Eyed Lady Of The Lowlands» – sikkert fordi jeg nettopp så Aadland levere en ypperlig versjon av den på norsk i Oslo Konserthus. Sangene har det til felles at det går og går, tilsynelatende monotont, men det skjer likevel mer enn nok, og du håper låtene aldri skal ta slutt. Dylan synger om daværende kone. Aadlands historie er – i likhet med «September» – om kjærlighet og atskillelse. Wallumrøds orgel sentralt plassert i lydbildet, gitarer krydrer i passe porsjoner, mens rytmeseksjonen slentrer av gårde.
Blant årets beste. Mange skribenter er flinke til å plukke ut tre-fire favorittlåter på album de omtaler. Jeg er ofte litt for feig. Selv om det føles litt feil, skal jeg denne gangen kline til å bare nevne to: «Levd liv» og «Siste natta vår i lag». Men velger du «vulgærlytting» og bare hører disse to låtene, går du glipp av mye. Ikke minst vil disse låtene miste litt av sin kraft borte fra der de hører hjemme; på et nøye sammensatt album.
Jeg grugleder meg til å sette opp liste over årets beste norske album. Men Skyer må med. Aadland er låtskriver og dikter på øverste hylle. Han beveger seg ubesværet mellom fengende, røff rock og nydelige ballader. Den særpregede vokalen avslører uansett at dette er Tom Roger Aadland. Alltid med en god tekst, alltid med originale og velklingende rim og en god historie du kan dikte videre på. Så da sender jeg deg over til plata med Aadlands egne, velvalgte ord som også avslutter albumet:
”Det er morgon, og eg frys Men eg kan sjå ei strime lys Veit kje kor det kjem ifrå Ser kje vegen eg skal gå Og om eg nokon gong kjem fram Eg kjenner sorg, men ikkje skam Og aldri vil eg bera nag For siste natta vår i lag“
Sweetheart – I Will Love You When The Morning Comes (album 2023)
Foto: David B Torch
Noe som ikke skal gå i stykker, noe det er verdt å kjempe for. Egentlig bør jeg ikke skrive om Sweethearts nye album. Jeg er redd for å skrive bort det albumet gav meg forrige helg. I Will Love You When The Morning Comes var den eneste musikken det var mulig å høre på. Jeg plukket ut akkurat de tekstlinjene jeg trengte å ta til meg. Balsam for en gammel og arrete sjel tatt til et nytt nivå. Kanskje ville plata aldri bli spilt igjen. Den ville bare få en hedersplass langt der inne et sted. Om ikke innerst i, ehm, sjelen, så i hvert fall et godt stykke på vei. Men joda, nesten ei uke seinere, spilles plata igjen og og igjen.
Det er noe som heter confessional songwriting. Nå nærmer vi oss en «confessional» plateomtale. Mer enn om meg handler dog dette om et møte med denne musikken og musikkens kraft. «Verdens tristeste rockeband» – som de selvironisk kaller seg – har gitt ut et av de vakreste stykker musikk som er laget på denne siden av tusenårskiftet.
I 2020 ga Sweetheart ut det selvtitulerte albumet som vant Spellemannpris, og året etter kom EP’en I’ll Remember You My Dear. To plater som balanserer hårfint mellom det kjedelige og det nydelige, men som ofte – noe avhengig av lytterens dagsform – kommer ut på den riktige siden. Da jeg i sommer fikk en lyttefil, kom likevel tvilen – trenger vi mer av dette?
Men dette var mer enn den Sweetheart jeg kjente fra før. «More is more», som albumets produsent, den legendariske Kai Andersen sa – eller kom ordene fra tekniker Dag Erik Johansen? Uansett. Ikke vær redd, dette er likevel Sweetheart, langt fra overprodusert, men en enda bedre utgave av bandet. Ikke bare er sanger som «I Remember December», «We’re Not Going There Yet», «World War 3» og «May 29» minst like bra, eller bedre – ja, bedre – enn de beste låtene på debutalbumet, produksjonen er fremragende. Mye av dette må det sagnomsuste studioet i Halden, Athletic Sound, og nevnte Kai Andersen ta sin del av æren for. Det er tre navn til som må nevnes spesielt, og som løfter albumet flere hakk. Freddy Holm med strykere, Fats Kaplin på fele, steelgitar og dobro og Nils Petter Molvær på trompet. Som den trompeten til Molvær borer seg inn i sjelen på låter som «In The Falling Rain», «May 29» og «Like Shadows In The Night»!
Som før får vi nydelig samsang mellom de to gjenværende bandmedlemmene John-Arne Gundersen og Anne Mette Hårdnes, men Anne Mette er kanskje litt lenger fram i lydbildet, ikke bare på den fantastiske «We’re Not Going There Yet» der vi snakker en ren duett. John-Arne har laget låtene og spiller gitar. Anne Mette tar seg av tangentene.
Jeg lar det være med det. Hør heller plata. En sjelden gave, dette albumet.
Daniel Romanos’s Outfit. Support: Julianno Riolino og Weird Nightmare. Rockefeller i Oslo. 4. september 2023
Julianno Riolino og Daniel Romano. Carson McHome helt til høyre
Dette blir ikke en omtale av sangene Daniel Romano’s Outfit fra Canada spilte på Rockefeller i går kveld. Det blir en kort stemningsrapport. Jeg tilhører nemlig ikke dem som har fulgt det produktive geniet Daniel Romanos utallige utgivelser de siste årene. Jeg liker Mosey (2016) svært godt, men det er minst 20–30 album siden. Joda, jeg har hørt litt siden også, uten å ha blitt hektet – og kanskje uten å ha tatt meg nødvendig tid.
Jeg liker å ha gjort hjemmeleksa mi før en konsert, men noen ganger må man bare kaste seg ut i det. Det ble en spesiell kveld. Vi fikk først en drøy halvtime med Weird Nightmare. Energisk og flott. Et par av medlemmene i Outfit var også med. Deretter var Julianno Riolino i front for et omtrent fulltallig Outfit. Dere får arrestere meg, men sannelig tror jeg Outfit nå talte både en Romano som så ut til å trives og en Carson McHone, en anerkjent artist også på egne bein. Det ble en forrykende drøy halvtime.
Så til slutt Daniel Romano i front for Outfit. Enn skjønt både Julianno Riolino og Carson McHone fikk stort spillerom og sang på flere låter. Riolino stjal fortsatt mye av showet gjennom sine herjinger på scenen, så kanskje endret ikke konserten så mye karakter da Romano selv tok frontplass på scenen. Det ble et heidundrende, rått og energisk rockshow, og det var lite å se til den lovende countryartisten Romano var for noen år siden. Selv om jeg ikke kjente låtene, virket de fengende, og publikum sang med. Fotografene ved scenen storkoste seg, her var det mange muligheter for flotte bilder! Men plutselig etter vel 30 minutter går de av scenen og kommer tilbake til ett ekstranummer. Bare 40–45 minutter med Romano i front? Så var kanskje tanken at flere bandet hadde vært på scenen i nesten to timer i alt.
En fin kveld! Jeg visste definitivt ikke hva jeg kunne forvente, og hører derfor gjerne mer fra dere som kjenner Romano bedre. Hva synes dere? Kanskje blir en annen konsert med denne gjengen helt annerledes?
Redigert 5. september 2023.
Julianno Riolino og Daniel Romano. Carson McHome helt til høyreCarson McHone i frontDaniel Romano
Gubberock 