Gubberock

Fantastisk fra Tove Bøygard og band

En rørt Bøygard? Og her kan man også skimte Eivind Kløverød på trommer

Fantastisk fra Tove Bøygard og band på Herr Nilsen i Oslo, 22. september 2023.

Innlevelse, råskap, inderlighet, sårbarhet. Tilstedeværelse. Ekte og ujålete. Godt forberedte innledninger til sangene som ble en del av den musikalske opplevelsen. Våte øyner, klump i halsen så klump i magen, og latter. «Skam», «Likesæla», «Koma Heim», «Famn», «Hjarte». Hjerte. Kjær Leik. Kjærlighet fra scenen til oss og tilbake igjen. Når siste album «Kaldt Vatn» – som for øvrig ble spilt i sin helhet – fortjener noe nær terningkast seks, hva skal man da gi konserten? Det er en av de konsertene der du føler deg som et litt bedre menneske når du drar enn da du kom.

Den alternative omtalen

Avsnittet over la jeg ut i går. Det er vel egentlig ikke nødvendig å føye til så mye mer. Men la meg ta litt til. I midten av august i år ga Tove Bøygard ut fjerde og siste album i serien om elementene vind, jord, ild og vann. Siste tilskudd, Kaldt Vatn, har i likhet med forgjengerne fått velfortjente, svært gode kritikker. Dog er plate plate og live er live: «Live music is better, bumper stickers should be issued», som Neil Young sang. Nå er Tove Bøygard og bandet hun har benyttet på de fire siste albumene på lanseringsturné. Jørund Bøgeberg på bass, Eivind Kløverød på trommer, med altmuligmann og strengemester Freddy Holm selvsagt. Verdens beste band. I hvert fall i går kveld.

En liten digresjon: Før konserten kom jeg tilfeldig i snakk med en artist som under samtalen avslørte at han hadde gitt ut album med Freddy Holm. Han kjente også mange musikere fra min hjemby. Joda, da han sa navnet sitt, viste det seg at jeg i hvert fall hadde hørt om denne anerkjente og prisvinnende artisten fra Innlandet. Gøy.

Tove Bøygard og Freddy Holm under «Skam». En sterk låt også mellom ordene.

Selve konserten begynte bra med røffe «Nøkken» om å drive demonene på flukt. Deretter ble det bare bedre. Ørene vennet seg til den gromme lyden, og Tove ble raskt varm i trøya. Det er en fryd å se hvordan hun og bandet går inn i låtene, de vare partiene, de brutale partiene. Vi blir sugd inn. Om låten om da hun ble mobbet som ungdom, «Skam», er sterk på plate, er den enda mye sterkere live. Det samme gjelder «Brest», en sang om forholdet til faren som døde brått 86 år gammel i fjor. Man kan ikke skille tekst, musikk og musikere her. Alt er en totalopplevelse som treffer. Hardt, vondt og godt!

Tove og bandet presenterer låter om å høre til, om å ha noe å falle tilbake til som samfunn, som enkeltindivider. Freddy Holm maner frem stemninger med rå elektrisk gitar, følsom og bråkete fele, og gitar i fanget. Rytmeseksjonen følger på. Musikerne smiler til hverandre. Improviserer de? Alt virker likevel godt forberedt. Om du har problemer med å få med deg tekstene på låtene, er ikke det noe stort problem. Tove er ikke så opptatt av å skjule meningen bak låtene – hennes mening, vi kan dikte videre. Hun gir gode innledninger om de meningsfylte sangene. De blir en del av den musikalske opplevelsen. Tove vil noe med musikken. Hun er ofte politisk, og kommer med stikk til høyrepopulismen før de spiller en utrolig fin versjon av én av mine favorittlåter med henne, «Hjarte». Hvor ble det av hjertet, medmenneskeligheten?

Tove og bandet har et stort register å spille på. Det går fra en beintøff avslutning av «Fjør» til den triste, såre «Koma Heim». Tove har jobbet med rusmisbrukere og prostituerte. «Koma Heim» er en ung jentes egne ord da hun en sen vinterkveld ringte hjem til sin mor for å be om å få sove der for en natt. Hun kom til Tollbugata 3 for å låne telefonen, og Tove bare skrev ned hennes ord og satte melodi til. Låten er et vitnesbyrd og en påminnelse om hvordan noen har det i vårt rike samfunn. Jeg fikk blanke øyne. Og jeg var ikke den eneste. I tillegg til alle låtene på Kaldt Vatn ble det flere låter også fra Jord, Blåe Drag og Eld. Låter om å engasjere seg, stå opp mot urett, kjempe mot likegyldighet – glimrende progrock (?) på «Likesæla». Og om det store i det små. Helt til slutt bærer det «Heim Att Te Skrindo», der Tove kommer fra. Herlig versjon. Etter 100 minutter er det slutt. Herlig konsert. Finnes det et bedre konsertsted å være enn på Herr Nilsen? En fredagskveld der publikum var fullt konsentrert om det som foregikk på scenen.

Du må få dem med deg når de spiller i nærheten av der du bor. Det er mer et påbud enn en anbefaling. Neida. Joda.

Litt starstruck fikk jeg noen ord med Tove etter konserten. Hyggelig! Jeg var ikke helt godvenner med mobilkameraet i går – mye uskarpt, men likevel:

Slentrende og intenst fra Bjella

Stein Torleif Bjella – Nysetmåne (album 2023)

”krokut fjellbjørk i stjerneskinn
livet på ei sky er heimen min
åskammen landa i mitt fang
lev i en draum, skriv på en sang“
– fra «Lev i en draum»

Kanskje passer ikke ordene slentrende og intenst sammen. Jeg prøver meg likevel.

Begivenhet. Det er alltid en begivenhet når Stein Torleif Bjella gir ut nytt album. De siste femten årene har han skjemt oss bort med gode historier om livet i bygde-Norge, og om mennene som blir igjen når kvinnene flytter til byen. Selvsagt er dette karikert, og visesangeren fra Ål i Hallingdal har stadig vekk utvidet sin horisont både i tekstene og i musikken. Ja, og for et par år siden fikk vi boka Fiskehuset, ei lita lun bok der vi kjenner igjen Bjellas fortellerstemme fra musikken.

Geir Sundstøl. Det har gått tre år siden Bjella ga ut sitt forrige album med nye sanger, Øvre-Ål Toneakademi. Kjartan Kristiansen var tilbake i produsentrollen etter at Bård Ingebrigtsen var innom som produsent på Gode Liv. På årets album, Nysetmåne, er det den for tiden allestedsnærværende Geir Sundstøl som har fått den rollen. Strengevirtuosen Sundstøl har hatt en sentral plass i lydbildet til Bjella også tidligere, og det er derfor helt naturlig at han i tillegg til å bidra med flere instrumenter har fått enda flere strenger å spille på. Sundstøl har også laget musikk til tre av låtene. I kjølvannet av albumslippet legger Bjella, Sundstøl, Eirik Øien på bass og Kenneth Kapstad på trommer ut på Norgesturné. Disse og flere til bidrar også på det nye albumet. Bjellas musikk har tidligere blitt fremført på teater. Til høsten blir Bjellas musikk igjen teateraktuell i stykket Hel ved, basert på Lars Myttings bok med samme navn.

På Øvre-Ål Toneakademi fikk vi mer slentrende glad-jazz enn tidligere. Den flotte åpningslåten «Sundre City» hadde eksempelvis et lett Hot Club de Norwège-preg over seg med lekre musikalske detaljer. Når jeg nå etter en ganske lang pause setter det på, slår det meg hvor bra og slitesterk den plata er. «Fiskesang» er jo helt fantastisk, den har gått litt under radaren tidligere. Og jeg blir straks mer ydmyk med tanke på å gjøre meg opp en mening om et nytt Bjella-album i løpet av et par ukers tid. Bjella-albumene er ikke like umiddelbare som før.

Fortsatt Hallingdal og avfolkete bygder. Når jeg skriver at Bjella har utvidet sitt tekstunivers, er det en sannhet med modifikasjoner. Flere av låtene handler fortsatt om bygdeoriginaler og Hallingdal. Andre låter handler om kjærlighet, og vil jeg tro, er også mer personlige. Første låt, «Koden Knekt», åpner med den finurlige bjellaske tekstlinjen ”går du støtt unde radar//treng du hurtigladar“ og har referanser til at bygdene avfolkes for kvinner, og at de som blir igjen kan velge og vrake blant saktmodige menn. Sangen er blant albumets aller beste. Den begynner med noen rytmelyder for så å gli over i et lydbilde jeg faktisk synes minner om J.J. Cale. Nydelige gitarer fra Geir Sundstøl, men det skjer også mye annet artig. Litt jazzete. «Koden Knekt» er en ny Bjella-klassiker. Og Cales ånd synes jeg er med oss på flere av albumets øvrige låter også. Slentrende intensitet, rett og slett.

Tilbake i det blå. Litt lenger ut på albumets første halvdel får vi albumets aller beste låt, «Tilbake i det blå», en av få låter der Bjellas stemmeleie ligger der det hører mest hjemme, dypere enn på mange av de andre låtene. Vokalen følges av en nydelig bass fra Øien og en rekke musikalske lekkerbiskener også fra låtens komponist Sundstøl, og Kapstad på trommer.

Av de beste låtene er også «Hallingdal er ei øy», der Bjella får god hjelp av andre hallingdøler – brødrene Haugen fra Hellibillies på kor. Låten har en litt snedig funky, rytmisk forankring og handler om at det kan være bra mange steder, men det er på Ål i Hallingdal Bjella bor, det er der han er født og oppvokst og hører til. Aftenposten ga låten 6/6, og mente at Bjella her toppet seg selv. I overkant fra Aftenposten der, men bra er den! «Takk», mot slutten av albumet, har også mye fint ved seg. Her er bandet utvidet med både strykere og piano. Teksten vil jeg anta kan være skrevet til Bjellas livsledsager. Jeg har nå også nevnt albumets fire singler. De er denne gangen også albumets fire beste låter.

Onkel. Jeg er også svak for «Onkel» om en av disse viktige personene i manges liv, en vi kanskje ikke helt kjenner, men som likevel setter sine spor.

”som vaksen måtte han tene meir
prøvde å bli populær blant fleir
for onkel vart det berre eit slit
salget fall beat for beat
-//
kem va onkel, eigentleg
e er usikker, på akkurat det
hjå meg sette han spor
større enn du forstår“

Helt til slutt på albumet får vi litt slentrende gladjazz på tittellåten, «Nysetmåne», ikke ulikt åpningslåten «Sundre City» på forrige album.

Så da er «Koden knekt»? Albumet er tvers gjennom fint og artig produsert, det gir en slentrende litt uhøytidelig jazzfølelse, noen ganger med innslag av funk. Bjella viser stadig vilje og evne til å gå gå nye veier. Både tekstene og musikken har mye å by på. Hør det gjerne fra hodetelefoner om du vil dykke ned i alle de lekre detaljene.

Det er også låter her jeg ikke får tak på som «Kompleksitet», «Treng deg no» og «Representert», selv om jeg liker tekstene. Dette er sikkert låter som er morsomme å spille og der bandet har kost seg litt ekstra i studio. Kanskje er det slike låter som bidrar til at de beste låtene får skinne, at plata tåler å bli tatt frem igjen. Det er ikke alt som faller umiddelbart i smak på ei Wilco-plate heller, men fortsatt er jeg ikke ferdig med 20 år gamle album fra dem. Når Nysetmåne er slutt, er jeg nå uansett litt mett. Kanskje det er den slentrende intensiteten som har krevd sitt. Vi har fått et fint lite knippe nye Bjella-klassikere, og Bjella er fortsatt interessant, så det er all grunn til å være fornøyd. Karakter: 7,5/10? Jeg gleder meg til å høre albumet i ordentlig format. Da kommer også detaljene mer til sin rett, og jeg ser for meg at særlig låtene jeg nå liker minst, vil kunne dra fordel av det.

Av de beste fra 2019

Josh Gray – Songs Of The Highway (album 2019)

For få uker siden skrev jeg om det som må være av årets beste album, Walk Alone med Josh Gray. I dag tar jeg for meg det som må være av de beste platene fra 2019, Songs Of The Highway med samme mann. Litt gjentakelser fra omtalen av Walk Alone må du tåle. Nederland er kjent for å omfavne gode artister som Bill Morrissey, David Olney, Randy Newman og Townes Van Zandt. Det er derfor ikke overraskende at Songs Of The Highway fikk betydelig positiv oppmerksomhet der.

Platedebut i 2015. Josh er født i San Francisco, men vokste opp i Maryland på østkysten av USA. Han ga i 2015 ut sin første samling med sanger, en EP med seks låter. EP’en er sparsommelig produsert, og så vidt jeg kan høre er det bare Josh og en akustisk gitar på låtsamlingen. Låtene er veldig gode, og jeg liker særlig «Punk Rock Girl», Mortality Blues» og Ballad Of Brady», sistnevnte av slaget som bare må høres flere ganger.

Songs Of The Highway. I 2016 flyttet Josh til Nashville. Han spilte deretter inn albumet Songs Of The Highway som gitt ut i 2019. Dette er ei velprodusert plate med band. Albumet åpner med den strålende tittellåten og den nesten like fine «Take Her By The Hand», to låter som kan være inspirert av et liv på veien, borte fra familie og venner. Dette er røff country i grenselandet mot rock. Steelgitar og fele trives godt sammen med elektriske gitarer, tangenter og trommer. Senere på albumet får vi sterke samfunnskommentarer, ikke minst gjennom albumets nøkkellåt «Darkest Before The Dawn»:

”Can we care about our neighbors
Instead of asking for their papers
And think about what we do to this world?
‘Cause human life’s more precious“

En sylskarp kommentar som tar for seg fremmedhat, terrorisme og den amerikanske organisasjonen for våpenrettigheter, NRA. Også en utmerket melodi der det på den musikalske siden er hentet inn forsterkninger i form av strykere. Låten etterfølges av talte ord i «Second Chances» og flotte «Ghosts», begge spor som tar for seg skyggesidene av dagens USA. «Ghosts er rett og slett «Ghosts Of The American Dream».

Av andre glitrende låter på albumet må jeg også nevne nydelige «Woodland Rose» og «Born In Tennessee». Og den flotte historien «Two Hearts» der lytteren må bidra til å fylle inn de blanke feltene i historien.

Stemmen er særpreget, men med likhetstrekk med storheter som James McMurtry, Sam Baker og Robert Earl Keen. Rett og slett ei sterk plate med gode tekster der jeg med god samvittighet kan snakke om et album uten svake spor. Akkurat som på Walk Alone. Lages det bedre countrymusikk i dag? Få denne mannen til Norge!

Tom Roger Aadland med spiss penn om levd liv

Tom Roger Aadland – Skyer (album 2023)

”Det er tiende september“, synger Kine Nesheim i duetten «September» på Tom Roger Aadlands nye album, Skyer. Ja, det er det sannelig! Og min fars fødselsdag. Skyer er et bestillingsverk som ble urframført i Haugesund 10. september 2022, så datoen i låten er nok valgt med omhu. I dag har det altså gått nøyaktig ett år. Men for en låt! De fine og fengende poplåtene «Skyer» og «Kan ikkje gi oss» er opptakten. To lettere låter, optimistiske, positive, men likevel med Aadlands tyngde, sans for gode rim og metaforer: ”Når aller minst me vente det// Vil broene me brente//Ta oss him“. Så når sønnen min erter meg med at «Kan ikkje gi oss» høres ut som en dansebandlåt, har han litt rett. En flott, fengende poplåt, sier vi heller.

Men den tredje låten, «September», er altså enda et hakk vassere enn åpningsduoen. Rett og slett en litt mystisk perle.

Velkomponert på alle måter. Kjetil Steensnæs spiller på mange strenger og har også produsert albumet sammen med Aadland. Blant musikerne finner vi også Bjørn Holm på bass samt Karl Oluf Wennerberg og Erland Dahlen på slaginstrumenter, og som vi skal komme tilbake til; flere og mer til.

Noe av det som slår meg når jeg hører Tom Roger Aadlands nye album, Skyer, er hvor velkomponert låtrekkefølgen er. Ypperlig balanse mellom de lettere åpningslåtene, de rolige låtene og de røffere rocklåtene. Om jeg skal trekke fram én låt til fra side 1 spesielt, må det bli den tøffe «Levd liv», om dikteren som må spisse blyanten, nei pennen! Teksten er ellers nokså åpen. Det er ikke alle setningene man forstår den fulle meningen med hos Aadland. Men gjennom snedige formuleringer gir han lytteren nok til at det skapes bilder og noen ganger en slags ubevisst mening likevel. «Levd liv» har referanser til både Bjella og OnklP. Og produksjonen er særdeles spennende.

Outsidere. Aadland heier på outsiderne, han er én av dem selv. Han skriver om å trå feil. Men vi gir oss ikke. Så blir det levd liv av det til slutt. Når jeg hører Aadland, tenker jeg – og mange med meg – på Bob Dylan. Aadlands gjendiktninger av Dylan på nynorsk står som bautaer i norsk musikkhistorie. Aadland har også æren for de norske tekstene til den flotte teaterforestillingen med Dylan på norsk, Vikla inn i blått – et kulturelt høydepunkt under pandemien. Og akkurat sangen «Vikla inn i blått», eller «Tangled Up In Blue» som Dylan kalte den, har en tekstlinje som jeg synes beskriver mange av låtene på «Skyer»:

“Det einaste eg visste av
Var å halde fram med å halde fram om det gjekk trått
Vikla inn i blått“

Det gjelder både de store samfunnsmessige utfordringene og på det individuelle plan. Vi må ikke gi opp! Den vare «Cecilie» avslutter side 1. Det fantastiske orgelet til David Wallumrød er høyt og lavt på dette albumet, ikke minst på denne balladen skrevet til en som gikk bort altfor tidlig.

Side 2. Mine favorittplater fram til nå med Aadlands egne melodier er Rapport frå eit grensehotell (2015) og ikke minst hans forrige album, Motgift (2021). Aadland virker å dyrke det gode, gamle LP-formatet. Motgift var på sett og vis todelt, side 1 var lettere, mer positiv, side 2 var tyngre, mer Thåströmsk. Også Skyer er todelt, der første del er mest melodisk, andre del mer dvelende. Men trodde du det ikke kunne bli bedre enn side 1? Nja, det er vel ikke helt riktig. Side 2 begynner med en låt som i likhet med «Du e den» på side 1 kan fremstå som litt anonym. Men begge låtene har sin funksjon, og særlig «Alt skal komma fram» vokser på meg med sine udiskutable kvaliteter.

Motgift hadde sin snakkelåt «Det svakaste leddet i lenka», den låten jeg likte minst på det albumet. Skyer har «Normalia». En tøff låt, med en tekst om ikke å være for normal, det finnes mye bra i de som sliter, har sår og lever originale liv. Kanskje var Pinochet og Stalin for normale: ”Då stole eg mer på han så jakte dagens siste dose“ og “som er i dialog med sine skyggar“. Og Aadland synger om at Jesus levde blant syndere. Men hva er synd? Se på Russland og hvem som krones som helter og hvem som utstøtes. Det nytestamentlige mantraet om at den første skal bli den siste og den siste den første går som en rød tråd gjennom flere av låtene.

Fantastiske avslutningslåter. Jeg liker «Normalia», men den er også litt slitsom, krevende. Det skjønner Aadland og gir den som holder ut belønning med rentes rente. Først med den aldeles nydelige «Ikkje der du leite», en låt der Aadlands stemme, hans akustiske gitar og Erland Dahlens sag er hovedingrediensene. Fantastisk! Og teksten står helt på egne bein, og trenger ikke mer forklaring, det gjør bare godt å lese den:

”Ikkje i store bølger, men i krusningar så små
Ikkje når det flyte lett, men når du har kjørt deg fast
Ikkje i det så skjer deg, men i måten du tar det på
Ikkje der du leite, men ein aen plass
Ikkje i høge flammer, men i svake glør“

Så helt til slutt den ni minutter lange «Siste natta vår i lag». Aadland får ha meg unnskyldt, men jeg må sammenlikne litt med Bob Dylans lange «Sad-Eyed Lady Of The Lowlands» – sikkert fordi jeg nettopp så Aadland levere en ypperlig versjon av den på norsk i Oslo Konserthus. Sangene har det til felles at det går og går, tilsynelatende monotont, men det skjer likevel mer enn nok, og du håper låtene aldri skal ta slutt. Dylan synger om daværende kone. Aadlands historie er – i likhet med «September» – om kjærlighet og atskillelse. Wallumrøds orgel sentralt plassert i lydbildet, gitarer krydrer i passe porsjoner, mens rytmeseksjonen slentrer av gårde.

Blant årets beste. Mange skribenter er flinke til å plukke ut tre-fire favorittlåter på album de omtaler. Jeg er ofte litt for feig. Selv om det føles litt feil, skal jeg denne gangen kline til å bare nevne to: «Levd liv» og «Siste natta vår i lag». Men velger du «vulgærlytting» og bare hører disse to låtene, går du glipp av mye. Ikke minst vil disse låtene miste litt av sin kraft borte fra der de hører hjemme; på et nøye sammensatt album.

Jeg grugleder meg til å sette opp liste over årets beste norske album. Men Skyer må med. Aadland er låtskriver og dikter på øverste hylle. Han beveger seg ubesværet mellom fengende, røff rock og nydelige ballader. Den særpregede vokalen avslører uansett at dette er Tom Roger Aadland. Alltid med en god tekst, alltid med originale og velklingende rim og en god historie du kan dikte videre på. Så da sender jeg deg over til plata med Aadlands egne, velvalgte ord som også avslutter albumet:

”Det er morgon, og eg frys
Men eg kan sjå ei strime lys
Veit kje kor det kjem ifrå
Ser kje vegen eg skal gå
Og om eg nokon gong kjem fram
Eg kjenner sorg, men ikkje skam
Og aldri vil eg bera nag
For siste natta vår i lag“

Den alternative omtalen

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: