Gubberock

Terry Klein – en mann å følge

Terry Klein – Leave The Light On (album 2023)

“Like shapes and colors on a canvas that all blend and become one//It shimmers and hum“

Det nye albumet til Terry Klein, Leave The Light On», åpner med låten «Shimmer and Hums». Den tar lytteren umiddelbart inn i Kleins musikalske univers. Der er det utrolig godt å være en tidlig lørdags morgen. Sangen er skrevet etter at Kleins stefar døde i desember i fjor, med en tittel inspirert av en atmosfære en kunstner fortalte hun ønsket å gi gjennom bildene sine. Kunstneren står bak omslagsbildet til albumet. Nydelig låt, nydelig tekst. Og låtene som følger er ikke dårligere.

Meningsfylte sanger. Gubberock oppdaget den flotte amerikanske låtskriveren og historiefortelleren Terry Klein gjennom utgivelsen av hans forrige album, Good Luck, Take Care (2022). Det ledet meg videre til fantastiske Great Northern (2017) og Tex (2020). Historier om mennesker. Historier som berører, historier som er interessante satt til god countrymusikk. Han sang om ensomme på aldershjem, et gammelt ektepar som flytter ut av et hus som rommet store deler av deres liv og om å reise hjem i begravelse til sin mor. Blant annet. Låtene står og dirrer av uforløst og forløst spenning, innlevelse og mening. Klein var rett og slett én av de store oppdagelsene for meg i fjor. Jeg syntes også det var moro at han på egenhånd hadde oppdaget de to omtalene jeg skrev om musikken hans den gangen og sendte meg en takk på epost.

Thomm Jutz. Terry har jobbet som advokat, men er så langt jeg har skjønt, heltidsartist, bosatt i Texas med kone og barn. På tidligere album har Klein stort sett skrevet historier inspirert av andres opplevelser. På årets album kommer vi tettere på Klein selv; seks av ti sanger tar utgangspunkt i Kleins eget liv. Som sist har artisten og produsenten Thomm Jutz produsert og bidrar med gitarer. Ellers får vi pedal steel, trommer og bass; den rette innpakningen for sanger av dette kaliberet. Og den herlige fela til Tammy Rogers – love it!

Poesi av høy klasse. Åpningslåten er nydelig, men det er bare å stjele fra tittelen til min omtale av Kleins forrige album: «Ti sterke historier, ti flotte sanger». Materialet jeg har fått tilsendt kan tyde på at «Wedding Day Eve» opprinnelig het «Kate and Matthew’s Song». Som jurist stod Klein for vielsen av hans lillebror. Ordene han sa da, gjorde han om til en låt da svigerinnen giftet seg. Tittelen på albumet er hentet fra denne låten: ”Change’ll come and when it does//Best leave the light on“. Og litt fun fact – det er en linje i denne låten som skal være inspirert av et Tom Waits-intervju. Linjen handler om det magiske i å være sammen om noe, en magi du ikke kan oppleve alene. Det kan være på konsert der du nærmest får en åndelig opplevelse av at alle er til stede i nuet. Artisten er katalysatoren, men uten oss og fellesopplevelsen – ingen magi: ”We’re all out in the meadow tonight//On the eve of your wedding day.“

Steve Earle og Terry Allen? Albumets rocker er «This Too Shall Pass», en låt som forteller en historie om at flaks kan vise seg å være uflaks og motsatt. Hør selv! Inderlige «Well Enough Alone» er en sang Steve Earle kunne gjort. Og når vi snakker om andre artister: navnebror Terry Allens ånd hviler over kanskje min favorittlåt på albumet, «Oh Melissa». Sangen antyder at noe fælt har skjedd eller skal skje mellom hovedpersonene som elsker hverandre, du vet bare ikke helt hva. Stemningen i låten er dyster i grenselandet mot bekmørk.

Helt til slutt, etter enda flere høykvalitetslåter enn jeg har skrevet om, «Starting At Zero». Klein forteller at dette er en type sang han alltid har ønsket å skrive. Den er skrevet for moren og broren som har måtte gå gjennom noen harde tider. Det handler også om å skjule sin egen sorg, sine egne problemer, ikke bry andre. Slik mange av oss nok har det, dessverre.

”The back garden’s grown over but I mow the front lawn// So the neighbors won’t be concerned“.

Artist å følge. Terry Klein fanger oppmerksomheten min. Det er noe eget å få slike artister inn i livet. Artister du vet du må høre alle albumene til etterhvert som de blir utgitt. Omtrent som det var med folk som Guy Clark, Warren Zevon og Leonard Cohen. Lekkert, innholdsrikt og fascinerende. Historiefortelling, ja, i et utrolig bildesterkt og poetisk språk. Fengende melodier pakket inn i et tilsynelatende tradisjonelt lydbilde, men som likevel vet å overraske om du lytter ordentlig. En sterk femmer!

Lars Winnerbäck i Oslo Spektrum var verkligen bra

Lars Winnerbäck, konsert i Oslo Spektrum, 10. november 2023

Etter de tre første sangene på Lars Winnerbäcks konsert i Oslo Spektrum følte jeg at dette måtte være en best of-konsert. Det begynte bra med «Min gata i stan», så ble Lars varmere i trøya, og det ble enda bedre. Det var bare det at alle låtene var fra de to nyeste albumene. Publikum sang med for full hals fra omtrent første tone. Om noen var skeptisk til låtene på det siste albumet Neutronstjärnen – jeg var det etter de to første gjennomlyttingene – må den være blåst bort etter i kveld. For noen låter.

Åt samma hold med trommis i verdensklasse. Men så kom låten over nesten alle låter, «Åt samma hold». Damene som korer kjører på. Og så, litt seinere, nesten for tidlig tenker jeg. Den minst like bra «Tror jag hittar hem». I fjor ble jeg avstandsforelsket i trommisen, Jonna Löfgren, i år er det dyp kjærlighet. Neida, joda. Men så var det likevel min kone som var på jobb som fikk brorparten av tankene mine under disse låtene som ikke minst i kveld klarte å frembringe gåsehud, tårer og klump i halsen på én gang.

Og noen forsøk på å synge med. For her var det bare å henge på. Mange rundt meg kunne nesten alle låtene og levde dem ut gjennom sang, håndbevegelser og smil til personen ved siden av, enten de kjente vedkommende eller ikke. Før pandemien ville jeg synes at dette var for mye av det gode. Nå synes jeg bare det er nydelig å oppleve. Her skulle vi alle i samme retning om bare for drøye to timer i Oslo. Det er så mye å kjenne seg igjen i, så mange formuleringer som setter seg. Ja, som Lars selv passende sa før han sang låten «Vår tid» fra årets album: «Dette varmer, spesielt når verden er som den er der ute.» Lars fortalte om da han og bandet kjørte til Oslo for å spille på Gamla for 25 års tid siden. De kom, spilte for to personer, pakket sammen og dro hjem igjen dagen etterpå. Så da fortjener de å spille for et omtrent fullt Oslo Spektrum, tenker jeg.

Jonna Löfgren. Hjertet i bandet. Som hun spiller!

På «Väd gör det om hundra år» fra årets album går tankene mine til dattera mi som elsker Italia og som om ikke lenge skal på en lengre reise:

“Hoppas du får korsa alla haven
Att du kan dra från allt en morgon I april
Hoppas du kan resa till Italien
Med vem du vill“

Ikke ferdigdrømt. Etter den første timen tenkte jeg at nå har jeg fått alle de låtene jeg hadde drømt om. Heldigvis var jeg ikke ferdigdrømt.

Hun jeg vekslet noen få ord med før konserten hadde vært på syv Lars Winnerbäck-konserter tidligere – neppe noen rekord i det her selskapet – fikk sin «Jag får liksom ingen ordning», og hun var ikke alene om det. Jeg er nokså ny når der gjelder å følge Lars Winnerbäck. Jeg startet med Granit och morän i 2016. Vi fikk to glimrende låter derfra i går. Og vi fikk alle en lang og annerledes «Söndermarken», en av de første låtene jeg falt for. Jeg kan ikke teksten. Men hva gjør det? Alle andre kan den, i hvert fall damene. Joda, flere høydepunkter; «Elegi», «För dig» og passende nok «Ingen soldat» helt mot slutten. Og favoritten fra årets album «Nåt som verkligen är bra». For bra var det, gjennom samfulle 140 minutter. Tre damer og tre menn på scenen. Dynamisk og flott, viser og rock. Jeg så nylig PJ Harvey i Oslo. Kunstnerisk, utfordrende og veldig bra. Men i går var det musikk som ikke krevde så mye, men ga og ga, rett i «Själ och hjärte». Fest og opptur.

Abstinenser. Jeg gleder meg til neste Lars Winnerbäck- konsert. Da jeg kom hjem, hadde jeg allerede abstinenser. Kona var kommet. Jeg kjørte i gang stereoen. Hun skjønte at hun skulle vært med:

”Mörkret är så tungt och alla männskor är som is
Men hon tyngdes inte ner, hon sa «Vad spelar det för roll?»
«Här! Ta min hand, jag följer dig, vi ska åt samma håll“

Jerry Leger overgår seg selv

Jerry Leger – Donlands (album 2023)

Kanadieren Jerry Leger har opparbeidet seg en solid katalog av album. Hans forrige album Nothing Pressing (2022) ble omtalt som hans mest personlige, noen mente også at det flotte albumet var hans beste. Årets album er enda bedre. Jeg er vanligvis tilbakeholden med å si at det nyeste albumet til artister er deres beste. Donlands kan dog være Jerry Legers aller sterkeste og mest konsistente. Og det sier jeg om et album av en artist jeg har brukt særdeles mye tid på å lytte til de siste fem årene. Donlands slipper ikke taket.

Mr. Nice Guy. Jerry Leger kan lage musikk innenfor mange sjangre: Punk, rock, folk, fengende popmusikk. Men noe av det jeg liker med Jerry er at han uansett høres ut som seg selv. Den særpregede, ensomme stemmen. Ingen andre synger som Jerry. De gode melodiene, overgangene og refrengene, de fine tekstene. Og han er den hyggeligste personen en kan tenke seg, enten det er på Messenger eller i levende live. Men det spiller da ingen rolle for denne omtalen. Vel, det spiller litt rolle. Han kommer trolig tilbake til Norge i juni 2024. Benytt anledningen til å se Jerry og bandet hans!

Mark Howard. Albumet er oppkalt etter en gate i øst i Toronto hvor det ble spilt inn, i det som en gang var Donlands Theatre. Flere av Legers tidligere album er produsert av Micheal Timmins fra Cowboy Junkies. Han gir også ut albumene sine på Cowboy Junkies sitt selskap. På Donlands har Leger slått seg sammen med den legendariske kanadiske produsenten/ingeniøren Mark Howard som har jobbet med folk som Lucinda Williams, Bob Dylan, Tom Waits og Neil Young.

Howard er kjent for sin atmosfæriske lyd, og produksjonen på dette albumet er helt i toppklasse. Leger forteller til Buliding Our Own Nashville at de spilte inn plata uten hodetelefoner. De var som i en sirkel i studio, og hvis bandet ikke kunne høre ham, spilte de for høyt. Og bandet det er The Situation. Jerrys trofaste følegesvenner låter bedre enn noen gang. Resultatet er utsøkt. Plata er enda bedre å spille høyt i stua enn med hodetelefoner. Det gir den rette romklangen.

Jeg elsker omtrent hver lyd på denne plata. Kyle Sullivans dasking på trommer på åpningslåten, hans framoverlente tromming på et av albumets beste spor – om jeg skal forsøke å nevne noe slikt på et album fullspekket av kandidater til å være nettopp det– «Wounded Wing». Flere låter har en effektiv smånaiv pianoklimpring. Jeg liker å tro at det er Jerry selv, men det kan like gjerne være tangentfantomet Alan Zamaitis som også herjer fra orgel. Men hvem bryr seg om slike fakta, når det er resultatet som teller? Joda, Dan Mock på bass er sentral han også, og på noen låter git Aaron Goldstein litt countryfølelse med pedal steel.

Egen verden. Jeg bryr meg ikke så mye om hva slags sjanger dette er. For meg er allerede Donlands ei plate som har funnet sin egen plass i verden – omtrent som Neil Youngs After The Gold Rush. Der sitter plata og skuer ned på fengende poplåter, trist countrymusikk, rocklåter og folkemusikk og tenker at den har en venn i dem alle. Det er ikke alltid artister er de som har mest kunnskap om andres musikk. Jeg har sett Jerrys platehylle på strømmekonserter og hørt ham prate om andre musikere. Den mannen ånder musikk. Så bra at han puster den ut igjen på oss!

Men låtene da, mann, sier du kanskje, hvilke skal jeg legge til i spillelista mi? Du må ha dem alle. I riktig rekkefølge. Akkurat nå går inderlige «I’ll Stay»; jeg elsker den stemmen, den tromma. Og orgelet! Men jeg vet det kommer mer. Musikken er stort sett mer «mellow» enn rocka, men rockefoten får sannelig svingt seg på «You Carry Me». Jeg nynner stadig på «I Need Love». For det handler om kjærlighet, tap og seire. Hvordan vi skuffer og krangler med dem vi elsker. De gamle historiene skrevet på nye og originale måter. Han har sin måte med språket, Jerry.

Jeg gidder ikke mer. Jeg får ikke til å skrive mer. Du har uansett skjønt det. Dette er plata si. Jeg kliner til. I dag er dette Jerry Legers beste. Jeg skal egentlig ikke dele ut seksere mer enn et par ganger i året. Dette får bli en av de gangene. 6/6!

Du finner musikken han på bandcamp og der musikk strømmes.

Kur mot slitne dager

Licking The Moose – Hangover Gospel (album 2023)

”Well, I woke up Sunday morning
With no way to hold my head that didn’t hurt
And the beer I had for breakfast wasn’t bad
So I had one more for dessert“

Joda, det var Kris Krisofferson som sang strofene over. Men Licking The Moose har kuren!

Gospel dagen derpå. De kunne vel funnet et bedre bandnavn, Licking The Moose fra Sarpsborg? Men tittelen på plata har jeg intet å utsette på. Dette er Hangover Gospel. Særlig countrymusikken har mange sanger om dagen derpå, en dag der man ofte vender seg mot høyere makter for trøst og frelse. Om jeg skal karikere litt, dyrker countrymusikken ofte gleden i å være trist, gospelmusikken er mer livsbejaende og humørfylt i utrykket. Og der har du Hangover Gospel; sliten, ja, men la oss likevel ta fatt på en ny dag om enn starten er litt seig. Og ganske raskt vil du finne deg selv sittende å bevege deg til musikken, kanskje med litt urytmiske bevegelser i sofaen som meg, eller kanskje må du opp og ta noen mer elegante dansetrinn når pianoet svinger på sitt beste. Og står du i fare for å komme i for godt humør, har Licking The Moose sanger som fikser den biffen også. Alt er nemlig ikke bare fryd og gammen, jeg hadde nær sagt heldigvis. Dette er ikke bare glad gospelmusikk, countryen og rocken er like viktige ingredienser.

Rockevokal. Nå skal ikke jeg påta med å være dommer i Idol, eller kanskje er Stjernekamp mer populært nå, men vokalist Lasse Karlsen må da ha én av de beste rockevokalene her hjemme i gamlelandet? Dyp, nesten som Elvis når han crooner. Lasse står i fare for å være vokalist på to av albumene som kommer høyt på mi favorittliste over album fra 2023; han er sentral også i bandet Utan Dom. (med punktum!), tidligere omtalt i Gubberock. Utan Dom. spiller tristesser på svensk, her er tristessene på engelsk.

Dette, deres fjerde (?) album, er, i likhet med mange andre album omtalt av Gubberock denne høsten, produsert av Freddy Holm og innspilt i Athletic Sound i Halden. Holm bidrar også med strengeinstrumenter. Bandmedlemmene Svein Inge Fjærvik (bass), Frederik Bjørnstad (tangenter – også medlem i nevnte Utan Dom., da med gitar) og Fredrik Andersen (gitar) har skrevet låtene. I tillegg til de som allerede er nevnt, spiller Mats André Andersen på trommer og The HoneyTones – Tone Langvik og Tone Petronelle Sørlie – korer. Rino Silden spiller banjo på et par låter. Flott kunst fra Gard Sture pryder omslag og albumhefte.

Skjemt og alvor? Albumet åpner med den sprudlende «Down In The Valley». En fornøyelig låt der man raskt legger merke til The HoneyTones smørblide koring og en drivende banjo som står i kontrast til teksten om den mørke, triste byen i dalen. Quick Fix» er tyngre, og her får Frederik Bjørnstad utsøkte orgel og piano lov til å utbrodere litt mot slutten. Flott låt! Og pianoet til Bjørnstad og vokalen til Lasse Karlsen starter én av albumets aller beste låter, «TV Before Bed», skrevet av Fredrik Andersen. Vokalen og pianoet er sentrale, ja, men her glir flere andre instrumenter inn og ut av lydbildet. Jeg gjetter på at Freddy Holm har litt av æren for at denne låten har blitt så bra som den har blitt!

Men godbitene fortsetter som perler på en snor, og Lasse Karlsens vokal får virkelig utfolde seg på den mørke og rocka «Beware Of The Devil». Både Lasses og The HoneyTones vokal og Freddys fele gir «Narrow Gate» et humoristisk, ironisk og slentrende preg. Vi får hilse på crooneren Lasse i «Rest In Peace», en låt Elvis Presley kunne gjort, dvs. jeg har en følelse av at den likner veldig på låter han gjorde. Dette er egentlig én av få låter på albumet der vi nærmer oss de høyere makter på dette «gospelalbumet», strengt tatt hilser vi like mye på han der nede på andre låter.

Da har det blitt noen ord om albumets seks første låter. Albumets fem siste låter har omtrent samme spennvidde. Det går fra det svingende, småironiske der piano og The HoneyTones setter sitt preg på, ehe, tonen, og det tyngre, mer rocka som på «Stone Cold Nightmare». Den nydelige og etter hvert litt svulstige balladen «I’m Gone», skrevet av Svein Inge Fjærevik, tar albumet nesten inn for landing før Frederik Bjørnstads «Last Waltz» får avslutte albumet på en fin måte. Glemte jeg «Thrusted Down»? Så trist at Freddy Holm bare måtte ha med strykere, mens de ofte sprudlende tangentene til Bjørnstad nå gråter sammen med Lasses halvkvalte stemme. Her er det bare rop om til Vårherre som kan hjelpe mot elendigheten.

En god femmer. Dette er et album som ikke skygger unna livets skyggesider, men det skjeve småironiske smilet er som oftest ikke langt unna, heller ikke i de mørkeste låtene. Når det er sagt, kan det også ligge et mer ubetinget alvor bak noen av dem, uten at jeg har forutsetninger for å vite så mye om det. Andre ganger slippes humøret enda mer utemmet ut. Låtene og produksjonen er prima, og musikerne gjør en fremragende jobb og får plass til å skinne. En god 5/6, dette!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: