Gubberock

Nydelig musikk fra The Last Hurrah (!!)

The Last Hurrah (!!) – Modern Nostalgia (album 2023)

Jeg vil tro at tittelen på det nye albumet til legenden HP Gundersens og prosjektet hans The Last Hurrah (!!) henspeiler på at det renner mye godt musikalsk arvegods gjennom låtene. Rett og slett Modern Nostalgia.

På Modern Nostalgia har Gundersen med seg Stein Inge Brækhus på trommer, Nora Yoyue Zheng på det kinesiske strengeinstrumentet guzheng, bassist Andreas Nausdal og fiolinist Mari Pedersen samt flere gjestemusikere. Da Cecilie Leganger medvirket i TV-programmet Mesternes Mester, virket det som en av verdens beste håndballkeepere gjennom tidene trivdes vel så godt bak pianoet som å gjennomføre ulike sportslige konkurranser. Leganger er gift med HP Gundersen og bidrar både på piano og kor. Gundersen har skrevet musikken til albumet, flere har bidratt med tekster, amerikanske Leslie Ahern er én av dem.

Modern Nostalgia er det femte albumet som HP Gundersen utgir under navnet The Last Hurrah (!!). Gundersen har fått hjelp av mange ulike musikere på albumene, og de har beveget seg innenfor mange ulike stilarter som pop, americana, jazz og dronerock.

Maria Due har også tidligere laget musikk sammen med HP Gundersen, og hennes vokal sender de fem første låtene rett inn i pophimmelen. Disse litt dvelende låtene med fantastiske melodier sender tankene mine i retning av syttitallet og det amerikanske vestkystmiljøet, men også europeisk filmmusikk – ikke minst på «L’Albatros» som har tekst av den franske dikteren Charles Baudelaire. En herlig blanding!

Om albumet hadde fortsatt i dette sporet, hadde det utvilsomt vært et av årets beste, være seg norsk eller internasjonalt. Men gitt at albumet har de låtene og vokalistene det har, kunne kanskje låtene der Maria Due synger vært spredt litt utover. Nå oppleves albumet todelt, nesten som to EP’er. Men det gjør da ikke så mye, heller. Låtkvaliteten er også solid på albumets andre halvdel, enten låtene har vokalbidrag fra artister som Ledfoot/Tim Scott McConell, Foster Timms eller Shane Alexander. Vi glir også sømløst over fra den mest europeiskinspirerte førstedelen av albumet til musikk som er nærmere americana gjennom instrumentalen, tittellåten «Modern Nostalgia» og den lekne «Paradise». I den fine «Dusty Road» er vi langt over i countryland. La gå at «Internet Troll» fremstår noe tannløs når flotte «Healing» får avslutte det hele. Pluss også for plateomslaget som sier mye om hva denne musikken er.

Alt i alt ei plate det er en fryd å høre på. Karakter 5/6.

Innadvendte og utadvendte PJ Harvey imponerte stort

PJ Harvey med band. Sentrum Scene i Oslo. 30. oktober 2023

Hun fanger oss raskt denne 54 år gamle Polly Jean Harvey fra England når hun kommer ut på scenen. Dette nesten utenomjordiske vesenet som både fascinerer, utfordrer og til slutt slipper seg, bandet og publikum løs i en ganske så imponerende konsert der hun og bandet har mye å by på!

PJ Harvey holdt to konserter i Oslo på denne turneen. Jeg var tilstede på den første av dem, mandagens konsert.

Jeg er ingen PJ Harvey-ekspert. Ett par CD-er med henne står i hylla, men jeg har ikke spilt dem veldig mye. Plata som kom i sommer, I Inside The Old Year Dying, har foreløpig fått tre runder uten at jeg har fått den ordentlig under huden. Da vet du hvor du har meg. Likevel, jeg så frem til denne konserten. PJ Harvey har alltid fascinert meg, og album og konsert er ikke alltid det samme. Noen ganger er det fint å stille med et åpent sinn uten for mange forventninger og bare ta til seg det som kommer!

Konsertens første del var viet hele det nye albumet. Albumet skal være inspirert av hennes dikt «Orlam», og ble delvis improvisert fram sammen med produsentene Flood og John Parish. PJ Harvey har beskrevet albumet som balsam og trøst for tidene vi er i. Tekstene har blant annet bibelske bilder og referanser til Shakespeare og Elvis Presley.

På konserten ble det en svært givende stund med sangene på hennes nye album. Det var tydelig at dette prosjektet betyr mye for Polly Jean, og det var bare å bli med henne på ferden og gi deg over til disse låtene. PJ Harvey klarte på mesterlig vis å gå inn i sangene, på mange måter fremstod hun innadvendt, men likevel; gjennom den krystallklare musikken, en stemme som kan knuse glass og kroppsbevegelser nådde hun like mye ut til publikum som til sitt eget innerste. Bandet holdt hele tiden igjen, dette var ikke tidspunktet for å utagere. En svært fascinerende og unik opplevelse fra en artist som utforsker både seg selv og kunsten. Her var det ikke mange kameraer å se i aksjon – jeg følte meg som en forbryter der jeg raskt tok noen bilder uten å studere resultatet – og et publikum på den utsolgte konsertenvar nesten helt stille.

Da sangene fra det nye albumet var gjennomspilt, var jeg godt forsynt med denne siden av PJ Harvey. Og et mellomspill der bandmedlemmene sang «The Colour of the Earth» løste opp stemningen noe. Nå ble det flere av PJ Harveys mest kjente låter. Først en herlig «The Glorious Land» og en like flott «The World That Maketh The Murder»: ”What if I take my problem to the United Nations?” – dessverre er det ikke alltid det utgjør noen forskjell. Etter disse tre låtene fra albumet Let England Shake (2011) fikk vi glimrende versjoner av låter fra To Bring You My Love (1995) med flere. Jeg nevner spesielt «The Garden» fra Is This Desire? (1998), men kunne like gjerne trukket fram andre låter. Bandet ble friere og fikk i større grad briljere både på perkusjon, fele, gitarer og mer til. Om noen er i tvil; PJ Harvey imponerer minst like mye som punker som kunstrocker, så dette ble også litt gøy, foten min måtte bevege seg.

Alt i alt en konsert som krevde en del av sitt publikum, men publikum leverte, og det samme gjorde jammen PJ Harvey og band også!

Bra saker fra hjembyen min

Haugland – På vei (album 2023)

Det hviler en eim av nostalgi over de beste låtene på Tor Johan Hauglands første norskpråklige album. Midtveis får vi den aldeles nydelige låten med den beskrivende tittelen «Kaffen fra i går». Livet er ikke lenger det det var i 1984 da Bruce Springsteen ga ut albumet Born In The USA. Men hovedpersonen har levd sitt liv, vunnet og tapt. «No retreat, no surrender». Strengemester og produsent Freddy Holm har sørget for et subtilt og flott lydbilde. Albumets beste tittel, og låt!

Haugland har tidligere bak seg flere engelskspråklige utgivelser i ulike bandprosjekt, blant annet nylig i Murky Tide. Nå har han reist fra Mandal til Halden og fått hjelp av Freddy Holm på alle verdens instrumenter. Eivind Kløverød spiller på slagsinstrumenter og Jørun Bøgeberg spiller på bass. Vi kjenner dem fra før, de spiller med Tove Bøygard, og hun kaller dem verdens beste band! Og det er ingen tvil om at de løfter dette albumet ett hakk eller to.

Den fine tittellåten «På vei» åpner albumet. Stort sett vil jeg kalle musikken på albumet for visepop, der instrumentene av og til sender oss inn i amerikanaland. Fela til Freddy Holm bidrar til at den første sangen lukter også litt av norsk folkemusikk.

På vei» oppsummerer på mange måter essensen og mangfoldet på albumet – både musikalsk og tekstmessig
–Tor Johan Haugland

Tematikken på flere av låtene er blant annet utenforskap, dyrtid og framveksten av det nye klassedelte samfunnet, noe som kommer til uttrykk blant annet på «Bedre dager», mot slutten av albumet: ”Bedre dager, et pusterom//Det æ alt æ ber om”. Refrenget plasserer – deler av låten i hvert fall – i et poplandskap. Der vil jeg også plassere den tidlige låten «Tidevann», det er kanskje låten jeg liker minst.

Bedre liker jeg de mer visepregede sangene som nevnte «Kaffen fra i går» samt «Holmgang» – herlig åpning og skrudd instrumentering – og de delikate «Lause tråde’» og «Kommer hjem». Dette er flotte låter med meningsfylte og ettertenksomme tekster der det ligger mye innhold og dirrer usagt mellom linjene, inspirert av en annen mandalitt, nemlig Kjell Askildsen?

Og de to siste låtene «På leid» og «Blå time» bidrar begge til at denne plata blir bedre etter noen gjennomlyttinger og til at albumets del to fremstår bedre enn den første. «På leid» er spekket med nerve i både meldodi, tekst og musikalsk fremføring.

Alt i alt ei plate som varierer mellom å være trivelig og svært bra. Gøy å høre tekster på mandalsdialekt. Flott produksjon. Enkelte låter, som «Tidevann», «Bedre dager» og tittellåten, hadde vært enda bedre om refrengene var tonet litt ned, og de hadde tatt litt mindre plass, der har du meg. Men mye fint, også ved dem, og kanskje er det disse låtene som vil fange mange lytteres oppmerksomhet og sende dem videre til de enda bedre låtene? Albumet vokser fortsatt og kan fort havne på 5 av 6.

Jeg nevnte avslutningslåten «Blå time». En kort, åpen og vakker tekst som står bra til musikken, her får vi også praktfullt munnspill fra Haugland selv:

”Innerst i veien
Står grinda og vente’
Stien bak husan
Der du og mæ skulle gått

Blå time“

Ei uke i Thåströms univers

Thåström, Oslo Spektrum, 7. mai 2022: To timer og femten minutter med hjernevask og hjernepåfyll. Ja, musikk for hele kroppen. At det skulle gå 52 år før jeg så denne kryssningen mellom Tom Waits og Nick Cave live! Musikk, Thåströms tilsynelatende keitete bevegelser, insisterende lyssetting. Alt fungerte perfekt, alt støtter og passer musikken.

Thåström, Vulkan Arena, Oslo. 24. november 2022: Rocke-Norge er underlagt rocke-Sverige på dager som dette. Joakim Thåström er kongen. «Alltid på väg beväpnad med vingar». Thåström lar musikken – ja, og lyssettingen og bevegelsene – tale for seg selv. Thåström går inn i sin egen verden og lar oss forsvinne inn i vår, slik at opplevelsen innimellom blir innadvendt. Selv de mest øltørste av oss prater ikke på Thåström-konsert. Ikke mellom låtene en gang. Vi hører andektig på Thåström og suger budskapet hans inn. Kontakten mellom publikum og artist ligger og dirrer, den er ikke utadvendt som med Nick Cave.

Enkelte lesere vil ha merket at det den siste tiden har drøyet litt mellom de nye artiklene i Gubberock. Av og til er det greit å minne seg selv på at jeg må ingenting. Jeg må ikke sette meg inn i ny musikk hele tiden. Noen ganger er det greit å bare høre på noe av den gode musikken som jeg allerede kjenner. La ny Stones-plate bare være nettopp det. Når Joakim Thåstrøms plater lokker, er det vel bare å følge ham, mannen som «Alltid va på väg». Jeg trenger da ikke være på vei. Jeg klarer meg med de seks albumene jeg kjenner best, det vil si de seks siste sånn omtrent.

Jeg begynner med Skebokvarsv. 209 fra 2005. Mange mener dette er Thåströms aller beste album. Et album som er akustisk, neddempet og personlig i uttrykket. Albumets tittel er tatt fra gata Thåström vokste opp i, i en forstad til Stockholm. Det er vanskelig å argumentere for hvilken låt som er best på dette albumet som har låter som «Söndagmåndagsång», «Fanfanfan» og flere til. Én gang på Vulkan Arena tar Thåström på seg gitaren. Han trer ut av teateret og inn i låten «Brevet till 10:e våningen». Da er han bare seg selv, og det er mer enn nok. Tidlig i konserten i Oslo Spektrum kommer «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pearce». Ingen synger som Thåström heller. Bandet er samspilt. Gitarene herjer, trommene og tangentene og synthene gir et massivt lydbilde uten at dynamikken forsvinner. Bare å følge Thåstrøm når han synger, når han løfter kroppen mot himmelen, når han holder i mikrofonstativet med hodet nesten i gulvet. Ja, også når han tar noen dansetrinn og snur seg mot bandet. Og lyssettingen som understeker hver tone, rytmen og hver bevegelse. Jeg er angrepet fra alle kanter, forsvinner inn i musikken lar den bare gå gjennom marg og bein, gjennom hjerne og hjerte.

Kärlek är för dom (2009). Ei fantastisk skive det også. Den hadde fortjent bedre enn å komme i skyggen av forgjengeren Skebokvarsv. 209. Noen dager synes jeg det er minst like bra. Lydbildet er tyngre. Albumet begynner med mesterverket «Kort biografi med litet testamente», om barndomsminner, utenforskapet. Albumet fortsetter med egne låter, låter med tekster av andre eller oversatte sanger. Alt høres ut som Thåström. Alt høres riktig ut: «Den druckne matrosens sång», «Linnéa», «Axel Landquists Park». Og selvfølgelig «Som tåg av längtan».

Thåströms siste fire skiver Beväpna dig med vingar (2012), Den Morronen (2015), Centralmassivet (2017) og Dom som skiner (2021) er ørlite mer ujevne, men har så mange gode låter at når Thåström på sine siste konserter stort sett plukker de beste fra dem går vi fra høydepunkt til høydepunkt. Ett av de aller største i Oslo Spektrum var, nemlig «Stora långa gatan» fra Dom som skiner. Thåström tegner opp mange bilder som setter seg på netthinnen. Og den gjøres bare så utrolig mye mer intenst enn på plata. Som Thåström og bandet maler ut denne sangen, og gjør den til et mesterverk! På Den Morronen var det særlig ei strofe fra min favorittsang fra det albumet, «Slickar i mig det sista», som skulle plage meg:

«Dom sa att dom kanske kommer att spela
Min favorit «Bob Dylan»-sång
Det räcker för mig
Det räcker för mig
Jag slickar i mig det sista
Å, det sista, spara det sista till mig»

Her fikk vi den i en fremragende versjon. Jeg slikket i meg det siste av konserten og suger fortsatt på karamellen.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: