«Kor e alle helter hen», spurte Jan Eggum. Heltene dør nå. I stadig høyere hastighet. Det er bare en del av livet. Jeg hadde aldri trodd Lillebjørn Nilsen skulle leve evig. Ikke etter å ha sett den glimrende dokumentaren og hyllesten av Mona B. Riise på NRK for vel ett år siden i hvert fall.
Men da jeg leste en overskrift om at Lillebjørn er død, snek det seg likevel et stort kaldt kuldegufs inn gjennom vinduet og ned gjennom ryggraden. Det er så kaldt nå.
Jeg synes jeg kjente Lillebjørn. Han visste jo absolutt ikke hvem jeg er. Slik er det jo ofte med disse heltene. Eller helt og helt. Jeg vet ikke jeg. Han ville nok ikke være det. Det nærmeste jeg kom Lillebjørn var på en Kinky Friedman-konsert for seks-syv år siden. Han skulle synge en sang sammen med Friedman. Han stilte seg ved siden av meg, og varmet opp. Bokstavelig talt. Det sier jeg helt uten moralisme. Jeg vet ikke hva det kostet ham å stå på en scene. Trolig kostet det mer og mer.
Lillebjørn var en legende. Er en legende. Han viste det selv, og ble minnet om det da han ble vist «Danse, ikke gråte nå» i en skolesangbok på Island. Et minne som kom til meg var at jeg ble gratulert med dagen på Sørlandssendinga med sangen «Alexander Kiellands Plass». Men hvilken sang er favoritten med ham diskuterte vi i lunsjen? Jeg trakk først frem «Crescendo i gågata», så «Vinterbror». Men kanskje «Tanta til Beate», «Stilleste gutt på sovesal 1» Eller «Se deg aldri tilbake»? «God natt, Oslo» har en helt spesiell plass hos mange, ikke minst i forbindelse med pandemien.
De fleste nye sanger glemmer vi etter ett år eller så. Lillebjørn har ikke gitt ut plater siden 1993, men legenden har fortsatt å vokse. Heltene dør, Lillebjørns sanger lever. Kanskje evig. I dag er vi triste, men seinere, vi vet det jo:
«Denne jorda skal bli din grav Sakte dansen trå Danse, ikke gråte nå».
Kinky Friedman og Lillebjørn Nilsen. Oslo, 1. mai 2017
Konsert med Best i Motlys med Trøgstad Musikkompni på Bellevue, (Cosmopolite), Oslo 27. januar 2024
Bjørn Sundquist!
”Jeg kan ikke synge en sang som heter «Nuet», den må hete «Det er her jeg hører tel». Jepp, Trond Granlund kan ikke synge en sang som heter «Nuet», selv om ordet vel er der, i låten. Men før jeg kom så langt, altså så langt som å komme på slippfest med bandet Best i motlys på Soria Moria, hadde jeg kjørt rundt på Torshov i Oslo for å finne parkeringsplass. Presis klokka 20 gikk jeg inn døra, og presis klokka 20 startet slippkonserten for Best i Motlys sin flunkende nye plate Dagslyset venter. Og jeg var ikke ett sekund i tvil: «Det er her jeg hører tel». Diktene, artistene, musikken. Ja, publikum. Dette er mi gate, og da tenker jeg ikke på gateparkeringen.
Dagslyset venter er nettopp anmeldt til terningkast seks her på Gubberock. Yngve Kveine er initiativtaker og mannen bak tekstene, og Johan Berggren har skrevet alle melodiene. Denne ringe skribent kom i sin omtale i skade for å kalle Trond Granlund og Bjørn Sundquist for gode hjelpere, og fikk passet mitt vennlig påskrevet da mor til Yngve sa noen ord til slutt. Deilig å være en anonym tilskuer da. Vil du vite mer om prosjektet kan du lese her.
Yngve, Johan og Bjørn
Men hjelpere eller hovedattraksjoner; jeg kunne ikke bry meg mindre. Trond Granlund åpnet forestillingen, det blir nesten en forestilling når Bjørn Sundquist fyller rommet med sin blotte tilstedeværelse. Sangen Trond åpnet med, var den nydelige «Mitt Oslo». Og siden gikk det slag i slag, men ikke i samme rekkefølge som på plata. Når Bjørn leser dikt, så høres det forskjellig ut hver gang, også på plate. Nye oppdagelser. Musikken som Trøgstad Musikkompani krydrer med er så dirrende og intens at det er aldri mer musikk enn når Bjørn leser. Sånn omtrent!
Trond og Johan!
Jeg liker ikke å snakke om høydepunkt verken på konsert eller plate. Dette er gjennomført bra, selv om man sikkert kan finne svakheter om man dissekerer prosjektet, men det skal man da ikke! Men jeg synes det var gøy å høre «Strafferunder i september» og «Groruddalen Blues» snakket fram av Yngve selv og sunget av Johan Berggren. Og spilt av Trøgstad Musikkompani. Som Johan sang, som bandet spelte! De utvider stadig sitt spekter i flere retninger. Ekstra gøy at vennegjengen til Yngve fra «Groruddalen Blues» var tilstede, og vi fikk noen fornøyelige dansetrinn fra én av dem. En annen låt som virkelig vokser, er episke «Grus og ledninger». Dyster, men også – som på flere andre av låtene – med humor: ”Men alt dette er minner nå//kanskje er hun stua vekk//i en villa oppi åsen//med boblebad og hekk“.
Best i motlys i svart og hvitt
Joda, vi fikk countrysviska «Bleike minner» anført av Trond, en sprudlende «Vindunken» med Johan & co der publikum klappet takten, den fengende «Så godt» – for en låt! – og Trond og Bjørn i kompaniskap med det glitrende, denne gangen antydende bandet, på teksten «Tapte dikt» som Yngve har skrevet i dialog med seg selv. To legender og Trøgstad Musikkompani. Denne kvelden kommer jeg til å huske lenge!
Så da jeg kom tilbake til bilen, måtte plata på igjen, og det passet vel godt at Trond Granlund synger om Torshov, nettopp når jeg passerer Soria Moria-bygget på Torshov. Der pågår nok festen enda!
Én av favorittlåtene mine på dobbeltalbumet Dagslyset venter med Best i motlys er «Tapte dikt». Bjørn Sundquist leser, Trond Granlund synger, og bandet briljerer med piano, elektriske gitarer og dask på trommer. Jazz? Rock? For ei stemning som skapes! “…når pennen din har svikta deg, har verden blitt for stor“. Slik føler jeg det egentlig her jeg sitter og skal forsøke å yte dette verket litt rettferdighet. Kommer ordene?
Musiker Trond Granlund, skuespiller Bjørn Sundquist, musiker Johan Berggren og forfatter Yngve Kveine er best i motlys? Disse fire er oppe mot sitt aller beste på albumet Dagslyset venter, så jeg synes jeg treffer godt med denne formuleringen som kan ha mange tolkninger. Og den bokstavelige? Hva som egentlig ligger i gruppenavnet Best i motlys, er som mye på denne plata opp til lytteren å tenke litt på, kanskje tolke på egenhånd.
”Tekstene skaper et univers som det er opp til musikerne, artistene og publikum å tolke. Det er her spenningen og psykologien ligger.“
– fra albumets omslagshefte
Samarbeid. For to-tre år siden tok forfatter og Oslo-beboer Yngve Kveine kontakt med musiker Johan Berggren fra Lillehammertraktene. Han hadde en del tekster liggende, om ikke Johan kunne tenke seg å skrive melodier til dem? Yngve hadde nesten gitt opp, men så etter flere måneder lå de plutselig der, flunkende nye melodier satt til Yngves tekster. Johan Berggren er kjent for mange av Gubberocks lesere. Han har nå flere kritikerroste album bak seg – de fleste er norskspråklige – det siste kom i fjor høst. Som om dette ikke er nok, har de fått med seg Trond Granlund og skuespiller Bjørn Sundquist. Trond er rett og slett en av de aller beste norske formidlerne av musikk i mi bok. Det spiller liten rolle om det er eget eller andres materiale han fremfører; som regel vet jeg ikke hva som er hva, for når Trond spiller en sang er den hans, om så bare for de minuttene han spiller den. Slik er det selvfølgelig også her. Det er Tronds plateselskap Østkanfolk dette albumet utgis på.
Foto: Thomas Kleiven
Bjørn Sundquist er jo én av Norges store skuespillere. Jeg har nok sett ham i litt for mange usympatiske roller, for jeg blir alltid fylt med litt skrekkblandet respekt når jeg ser ham. Og han evner også å gi en ekstra nerve til dette prosjektet. Bjørn har bakgrunn fra et Hammerfest-band på 60-tallet og har også spilt gitar i band offentlig ved noen anledninger. Jeg så ham også i Dylan-forestillingen Vikla inn i blått på Det Norske Teatret, så ukjent med musikk er han ikke.
Vanlige folks tur. Da vi fikk ny regjering i 2021, hørte vi en stund om at det nå var vanlige folks tur. Det slagordet er vel lagt på skraphaugen nå. Best i motlys fremhever at de heier på alminnelige folk: De som sliter, de som taper i kjærlighet eller drukner i vindunker. Det er herlig å høre Johan Berggren synge en tekst jeg forestiller meg han er nærme å kunne ha skrevet selv, «Vindunken». Av alle sangene på dette albumet, er dette den mest Johan Berggrenske, men har jeg hørt bandet hans, Trøgstad Musikkkompani, spille lettbeint bluegrass før? Joda, det kan nok tenkes, jeg har ikke finlyttet på albumene til Johan nå, men jeg husker et band som imponerte ikke så rent lite på Herr Nilsen i Oslo for et par år siden.
Trøgstad Musikkompani! De fire artistene er til sammen et lag som formidler tekster. Vokalene er av og til så langt framme i lydbildet – så nære oss – at du tror vokalistene skal komme ut av høyttalerne. En kunne jo tenke at det blir lite plass til bandet i en slik sammenheng. Men tvert i mot, det får god plass. Musikerne spiller country med nydelig steelgitar som på Johan Berggrens album. Men de spiller sannelig så mye mer enn country, og på noen av låtene går samarbeidet opp i en større enhet, ja, større enn det meste annet.
Foto: Thomas Kleiven
«Så godt!» Kronologi – hva er det? Jeg rykker tilbake til låt nummer fire, «Så godt», albumets mest umiddelbare og fengende låt? Trond Granlund, altså! ”Vi vet begge vel// dette er vår siste kveld// den må føles bra// vi skal dra”. Så mange motstridende følelser på en gang, bare i dette verset.
De første gangene jeg hørte dette dobbeltalbumet, tenkte jeg at del én er flere hakk bedre enn del to. For å yte del to rettferdighet begynte jeg å dele lyttingen i to, eller bare rett og slett starte med del to. Det var lurt. Jeg har nevnt «Vindunken», sunget av Johan Berggren. Men andre halvdel starter med at Bjørn Sundquist fremfører «Søvn for den søvnløse». Som den mannen kan lese: ”Og det er i denne rytmen av passivt raseri du ligger og vrir deg alene nok en kveld“. Du kommer på innsiden av teksten, enten du forstår den eller ei. Og bandet maler på, slentrende piano. Bjørn – jeg er på fornavn med ham nå – har mer å by på. Ny favoritt: dramatiske «Ordene».
Plateomslag
Yngve Kveine selv tar førersetet mot slutten – han resiterer også på den glimrende rockeren «Strafferunder i september» på albumets første halvdel – og bandet får frem enda flere sider av seg selv på «Groruddalen blues»: ”Det ække det at du var borte// Det er det at du aldri dro//stemninga ligger i deg// skaper en sjelden ro». Vakkert. Teksten og rytmen i «Groruddalen blues» sender tankene mine i retning av en annen Oslo-forfatter, nemlig Lars Saabye Christensen og hans «Hvor er det blitt av alle gutta»? Ja, hvor var det det butta for hovedpersonen i «Grus og ledninger» som er mørkere enn «Groruddalen Blues, men beslektet: «Det er gatene som fører meg// det er her jeg holder til// Det er de som styrer føttene// mot alt jeg ikke vil». Først trodde jeg Yngve sang denne, men dette er nok enda et eksempel på en Johan som synger fra stier han ikke har gått på før. Joda, det er Johan som synger – mens Yngve resiterer, ikke synger – på «Groruddalen Blues» og «Strafferunder i september», også, kunne Yngve fortelle meg. Jammen lurte han meg der, Johan, jeg får hans nesten skjulte flir et sted på netthinnen.
Bjørn Sundquist avslutter det hele, helt alene uten akkompagnement med «Begravelsesagenten». Det er over, og helt tilfeldig har jeg ikke nevnt de tre singlene som ble sendt ut i forveien. Én av dem er den fortreffelige åpningen «Mitt Oslo» fremført av Trond Granlund. De to andre følger like etter på albumet og er like bra. Så er det jo nydelige «Det er her jeg hører til» eller «hører tel» som Trond Granlund naturlig nok synger – og for en pedal steel! Og på fine «En morgenstund så blå» får vi en litt annerledes Johan enn vi er vant til. Og igjen får Mats Raknerud på gitarer skinne. Nå kom ordene. De ble for mange. Jeg håper de ikke tilslører, men varmer, for å stjele litt fra en låttekst.
16 låter er mye å gape over for en rastløs sjel. Er du ødelagt av for mye retningsløs scrolling på telefonen, gjør som meg; start med del to av og til, og få med deg de litt mindre umiddelbare, men ikke dårligere, låtene der!
Dette er et særdeles vellykket prosjekt fra initiativtaker og tekstforfatter Yngve Kveine, melodimaker Johan Berggren og de gode hjelperne. De fire stemmene står bra til hverandre. Forskjellige, men de oppleves som et helhetlig lag. Med sterke tekster og melodier er det ikke så mye mer å be om. Bandet Trøgstad Musikkkompani gjør trolig sin aller beste platejobb til nå, og om jeg ikke har fått med meg det før, er jeg nå ikke i tvil om at de kan spille omtrent hva det skal være; viser, country, bluegrass, jazz, rufserock, blues. Både band og artister strekker seg i litt nye retninger, uten at det blir for mye av det gode.
Løp og kjøp. Om du liker fysiske produkter, vil du ha stor glede av å eie dette albumet. Nydelig design. Sett deg ned med tekstene, skru opp lyden og nyt den flotte musikken! Jeg er alltid litt skeptisk til å ta frem seksere, men den må fram! Så da setter jeg strek med en strofe fra det som kan være en av låtene tittelen på albumet, Dagslyset venter, kan være særlig inspirert av. «Mitt Oslo» kan fort kan vise seg å være den neste store Oslosangen:
”Så gi meg en time til mens byen er grå og rolig venter på at du forstår at gleden er en tidlig Oslo morgen før trikken går og mennesker hopper på“
Albumet gis ut fredag 26. januar 2024. Konsert i Oslo på lørdag!
Shooter Jennings And The Werewolves Of Los Angeles Do Warren Zevon (livealbum 2023)
Tittelen på denne omtalen av Shooter Jennings And The Werewolves Of Los Angeles Do Warren Zevon er er ordspill på en Warren Zevon-låt som ikke er på dette albumet. Shooter gyver imidlertid på med en første låt og ikke minst en første strofe som oppleves som nokså dagsaktuell:
“ I went home with the waitress, the way I always do//How was I to know, she was with the Russians, too?“
Send «Lawyers, Guns And Money», ja. Gitar fra John Schreffler, Shooter på piano og med en stemme som kler Zevons sanger, og som vi hører er langt under huden på dem.
“Over the last probably five years, I became like a Zevon nut“
Shooter Jennings til Rolling Stone
Shooter konsentrerer seg om studioarbeid for andre. Shooter Jennings, sønn til Waylon, la i 2022 egen musikk på hylla. Samtidig avlyste han sin deltakelse på Oslo Americana i juni 2022. Han ville konsentrere seg om arbeid i studio med andre artister. Han er nemlig en dyktig produsent som har hjulpet artister som Tanya Tucker, American Aquarium, og han hadde også produsentjobben på fjorårets glimrende album med Vincent Neil Emerson. Men helt fanatisk kunne han ikke være, og når kona hans ymtet frampå om at han kanskje kunne gjøre noe Warren Zevon-stoff, ble det slik. Konserten her er fra høsten 2022 i Zevons hjemstat California og ble gitt ut som album i november 2023.
Den godeste Shooter ble også en pådriver for å få Warren Zevon inn i Rock And Roll Hall Of Fame. Foreløpig har det ikke lykkes, merkelig nok. Men slike utnevnelser – og mangel på dem – blir fort omdiskutert. I Norge er det nå en debatt om Rockheim Hall Of Fame startet av haldenseren Tom Skjeklesæther som mener trønderne har fått for mye plass. Zevon selv, vel han så for seg andre utnevnelser i låten «Bad Karma»: “Ought to hang my picture// In the All-Time Losers’ Hall of Fame“.
Enjoy Every Sandwich. Det er gitt ut hyllestalbum til Warren Zevon før. Ikke lenge etter at Warren Zevon døde i 2003 samlet Warrens sønn, Jordan, folk som Bob Dylan, Steve Earle, Don Henley, Pixies og Bruce Springsteen for albumet: Enjoy Every Sandwich. The Songs Of Warren Zevon. Det albumet har fine versjoner av Zevons låter, men det hele blir for springende og for lite helhetlig til at den har fått mange gjennomlyttinger av meg. Den helheten gir Shooter Jennings oss.
Warren Zevon var en outsider. Om han var en «Innocent bystander» er mer usikkert, eller rettere sagt, nokså sikkert at han ikke var. Alkoholisert og nokså hemningsløs på det verste. Ekskona skrev mye om dette på oppfordring fra Zevon selv i boka hun skrev om ham. Og Zevon summerer litt av dette opp på treffende vis i en låt fra hans siste album The Wind (2003): ”Who’ll lay me out and ease my worried mind//While I’m winding down my dirty life and times”.
«Dirty Life And Times» er én av få nyere låter av Warren som Shooter har inkludert blant de tretten låtene vi får servert. Han tar også med «Keep Me In Your Heart» fra The Wind, «My Shit’s Fucked up» og «I Was In The House When The House Burned Down» fra Life’ll Kill Ya (2000) og «Searching For A Heart» fra Mr. Bad Example (1991), men ellers er det den selvtitulerte Warren Zevon (1976) og Excitable Boy (1978) som gjelder. Det er litt synd at plater som The Envoy (1982), Sentimental Hygiene (1987) med mange flere ikke er dekket, men forståelig også. Det var de to syttitallsplatene som etablerte Zevon som noir-rockens foregangsmann og ypperste representant. Til dels makabre og mørke tekster som kunne være treffende for tidsånden og ham selv, men dessverre også har mer universelle kvaliteter.
Det er versjonene av de fire nyere låtene som oppleves aller mest nødvendige. Så vidt jeg vet finnes det ingen eller få liveversjoner med Warren selv av disse. Bandversjonene til Shooter og gjengen er sterke, og jeg er særlig svak for den bluesete «My Shit’s Fucked up» – ”The rich folks suffer like the rest of us//It’ll happen to you“. Og joda, den rørende «Keep Me In Your Heart» slipper litt fri i denne liveversjonen sammenliknet med Warrens egne nakne versjon på The Wind.
Stand In The Fire. De fleste versjonene av de eldre låtene her har konkurranse fra Warrens eget livealbum Stand In The Fire– Live At The Roxy (1980). På det albumet skinner Warren i all sin halsløse herlighet. Dét albumet har faktisk det jeg vil kalle dødpunkter, i hvert fall låter som jeg ikke liker så godt, men er uansett ei av tidenes beste liveplater. (Les om det her.) Shooters album har dog ikke slike dødpunkter. Og selv om han ikke er like rå, er han heller ikke langt unna. Man kan selvfølgelig si at både stemme, piano og gitar ligger så tett opp til Warren Zevon live at han ikke tilfører så mye nytt. Det er likevel noe med nyansene som gjør at jeg kan høre albumet om og om igjen. Brist i stemmen på litt ulike tidspunkt i låtene, litt ulik frasering her og der. Og ei låtrekke av en annen verden!
Jeg elsker disse versjonene. Jeg plystrer med tilden makabre «Excitable Boy», jeg hamrer på luftpianoet, henter fram luftgitaren. På «Werewolves Of London» må jeg rive meg løs fra skrivingen, ta en tur bort til stereoen en tidlig søndags morgen, skru opp, bevege meg med kaffekoppen på stuegulvet og ule! Jeg blir visst aldri lei av disse låtene. Som Shooter synger på «The French Inhaler»! Og selvsagt får vi «Desperados Under The Eaves». Jeg klarer ikke velge tekstlinje derfra denne gangen, alle er perfekte, så slå den opp selv. Vit at den i det minste er semiselvbiografisk.
Warren needs a Shooter! Vi trenger deg. Takk for at du bidrar til å bevare Warren i hjertene våre. Derfra forsvinner han nok ikke med det første. Nå har jeg gått videre til The Wind.
Gubberock 