Jeg har lest Tore Renbergs Lungeflyteprøven i løpet av noen dager i påska. Jeg er lettet og imponert. Lettet over å være gjennom denne lidelseshistorien. Men ferdig med den er jeg ikke. Imponert over at det er mulig å fortelle en så kompleks og viktig i historie i en så lettfattelig form. Siden det er påske, er det nærliggende å spørre: Døde også Anna for våre synder?
Året er 1681. Stedet er Sachsen i Tyskland. Femten år gamle Anna Voigt blir tiltalt for å ha drept sitt nyfødte barn. Blir hun kjent skyldig, er straffen døden ved halshugging. Vi følger henne og familien gjennom en langdryg rettsprosess, med tortur og landsforvisning. Renberg hekter oss raskt på, og tidlig i boka blir vi i introdusert for den såkalte lungeflyteprøven som er omtalt som starten på moderne rettsmedisin. Flyter lungen, har den fått oksygen, og barnet var født levende, synker lungen var barnet dødfødt. I Annas tilfelle ville levendefødt innebære at man fant det overveiende sannsynlig at barnet var drept av sin mor.
Boka er basert på et rikt kildemateriale, med historiske virkelige personer i sentrum. Det har tatt Tore Renberg fem år å skrive boka. Hvor det faktiske historiske slutter og hvor romanen begynner, har jeg ikke dvelt så mye ved ennå. Om ikke alle beskrivelsene av karakterene og deres indre liv er fakta, oppleves alt sant.
Rettsstaten slik vi møter den, er tuftet på en streng og farlig kristendom. Mennesker som har gjort noe galt, skal ha sin straff på jorda, for i beste fall kunne gjøre seg fortjent til herlighet i sitt neste liv. Om tortur og henrettelse er et steg på veien, så la det være det. Henrettelsene og torturen kan være ren folkeforlystelse, og man får inntrykk av at folket mener det skal være slik. Ofte er man skyldig til det motsatte var bevist. Men noen bruker også religion som middel for å oppnå posisjoner og hevn.
Bokas helter er legen bak lungeflyteprøven, Johannes Schreyer og juristen og Annas advokat Christian Thomasius, to menn som bidro til å berede grunnen for en mer human kristendom og opplysningstiden. Helter, ja, men likefullt menn med et litt oppblåst, og man vil i dag si latterlig, selvbilde. Begge fremstår for meg som personligheter som var vel så opptatt av egen fremgang som å redde livet til Anna og andre mødre med dødfødte barn eller som opplevde drap på nyfødte barn som siste utvei. Men likefullt, helter er de.
Jeg er en enkel leser og foretrekker ofte bøker med kronologisk handling og få hovedpersoner. Det får jeg ikke her. Renbergs fortellerform byr dog sjelden på utfordringer for meg med hensyn til dette. Jeg følger ham, hele veien. Språket er bevisst litt gammelmodig for å tilpasse seg tiden den handler om, men blir aldri krampaktig. Boka består egentlig av seks bøker over 41 kapitler. Vi veksler nesten friksjonsfritt mellom karakterene og blir godt kjent med dem alle. Thomosius og Schreyer, ja, men også bøddelen, Annas overgripere og Annas hevngjerrige far. Renbergs beskriver mange av grusomhetene med stor innlevelse og realisme. Vi lider med bokas ene rene og gjennomførte helt, Anna. Straffen samfunnet pålegger henne, gjennom en fem år lang rettsforfølgelse er en mange ganger så stor kollektiv synd enn den Anna kan ha begått. Og hevnen til Annas far gjør det fysisk vondt å følge. Men det ligger likevel en slags logikk i den. Når samfunnet skyver Gud foran seg og piner den uskyldige jenta, men ikke hennes overgripere, må kanskje Gud ha hjelp for at rettferdigheten skal kunne skje?
Så ja, jeg er nesten lettet når boka er ferdig. Men også litt trist. De over 500 sidene var nesten ferdig før jeg fikk begynt. Vi er glad for at samfunnet i vestlige land er tuftet på helt andre verdier og en helt annen rettsorden enn den gangen. Samtidig er dette verdier vi stadig blir minnet på at ikke består av seg selv. Se til Russland og Iran. Kriger kjempes med «Gud på vår side» og mennesker undertrykkes i Guds navn. Selv hadde Jesus følgende kommentar – i min tolkning til blanding av religion og politikk: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud». Dette betyr ikke at kristne verdier av i dag, som nestekjærlighet og ydmykhet, ikke har sin plass i politikken, men verdiene må også ha en felles forankring uavhengig av personlig tro. I en mer religionuavhengig kontekst må vi huske å spørre om flertallet alltid har rett, om sedvane er riktig bare fordi «det alltid har vært slik»?
Jeg har lest mange av Tore Renbergs bøker. Han utvider stadig rammene for sitt forfatterskap, også språklig. Vi blir med kriminelle i Teksasbøkene. Han har skrevet flere oppvekstromaner i Kompani Orheim-serien. Så har vi samtidsromen Du er så lys og ikke minst den kortskårne Tollak til Ingeborg, begge skrevet på nynorsk. Jeg leser litt av flere av Renbergs tidligere sjangre og mye nytt i «Lungeflyteprøven». Hva får vi neste gang?
Men akkurat nå har jeg nok med å fordøye Lungeflyteprøven. «Where were you when they crucified my lord», sang Mahalia Jackson og Johnny Cash. Kanskje er Tore Renbergs spørsmål hvor vi alle er når nåtidens Anna-er blir forfulgt og drept?
”It was a slow day And the sun was beating On the soldiers by the side of the road”
Velkommen til dager med mirakler. Og blod på skosålene. «The Boy In The Bubble», er den perfekte åpningslåten. Den trekker deg inn i en musikalsk verden du ikke visste at eksisterer. En sammensmelting av vestlig musikk og afrikanske rytmer og energi. Opp og bevege deg! Ordene flyter av sted, som omtrent bare Paul Simon på sitt beste får til. Ord som er satt sammen på en måte som ikke nødvendigvis gir mening umiddelbart, men som er musikk i seg selv. Og som likevel har mening. En sang om terrorisme, sult og krig. Og håp. Så blir sangen også et slags symbol på hele prosjektet Graceland: ”These are the days of miracle and wonder”. Og kontroverser.
Heidi Berg. Jeg fortsetter med kontroversene. Og de har stort sett to sider. Så ta versjonene som følger med en klype salt eller to. Heidi Berg lånte Paul Simon en kassett med afrikansk musikk. Berg var musiker i husbandet til Saturday Night Live. Paul og Heidi hadde diskutert et musikalsk samarbeid. Heidis kassett var Gumboots, Accordion Jive Hits, Volume II. Kanskje dette var noe Paul kunne hjelpe henne med å utvikle videre? Etter en stund skal Heidi ha bedt om å få kassetten tilbake. Det fikk hun ikke. Paul sier på sin side både i skrivet som følger plata og i intervjuer at han fikk dette kassettbåndet. Det ble ikke noe av samarbeidet mellom Paul og Heidi. Heidi var kanskje frarøvet en idé. I 2016 uttalte hun ifølge Simon-biograf Hilburn at hun aldri ville reist til Sør-Afrika, det var trekkspilldelen hun var interessert i.
Paul selv hadde vært nede i en bølgedal. Det fantastiske albumet Hearts AndBones fra 1983 hadde floppet. Gjenforeningen med Art Garfunkel var over, spikeren i kista var da Paul fjernet Arts stemme fra Hearts And Bones. Hearts And Bones ble ikke det nye Simon and Garfunkel-albumet likevel. Samtidig; den manglende suksessen ga Paul en kunstnerisk frihet han hadde savnet. Plateselskapet kikket ham ikke lenger over skuldrene. Han kunne jobbe i fred med Graceland. Vel, ikke helt.
FNs kulturboikott. Paul ville reise til Sør-Afrika for å spille inn musikk med autentiske sør-afrikanske musikere. Det var ett problem. Apartheid ble praktisert der, og FN hadde initiert en kulturboikott av landet. Paul søkte råd hos artisten, aktivisten og vennen Harry Belafonte. Han likte Pauls musikalske visjoner. Men han oppfordret Paul til å kontakte Sør-Afrikas frihetskjempere i ANC før han dro til landet. Det gjorde Paul Simon aldri. Han innrømmer senere at det burde han ha gjort.
I dokumentarfilmen Under African Skies av Joe Berlinger (2012) er Paul plassert i en sofa sammen med en sønnen til en tidligere ANC-leder. Det kommer klart fram at det fortsatt var ulikt syn på om det var riktig å dra til Sør Afrika for å samarbeide med lokale musikere. I 1985 skrev Little Steven sangen Sun City for AAUA der flere artister som hadde spilt i Sun City, en luksusresort for hvite i Sør-Afrika, ble nevnt. Paul Simon ble spurt om å bidra, men ønsket ikke det. Han forsvarte Linda Ronstadt som var blant artistene hadde spilt der og mente hun hadde gjort en feil, men at hun aldri fikk muligheten til å forklare seg. Linda Ronstadt synger nydelig bakgrunnsvokal på sangen «Under African Skies» på Graceland. Det er vel unødvendig å si at Little Steven har gått sterkt ut mot Paul Simon og hans Graceland-prosjekt. I sin selvbiografi som kom for få år siden, forteller Little Steven at Paul Simon overfor ham var svært kritisk til Nelson Mandela og skal ha kalt Mandela en kommunist for å la seg avbilde triumferende sammen med ham få år seinere. Mye tyder på at Little Steven og Paul Simon fortsatt ikke er bestevenner.
Harry Belafonte gir på sin side Paul en mild refs i filmen – Belafonte var vel et kroneksempel på mildhet – og sier også at han selv som farget aldri ville sluppet inn i Sør- Afrika.
Boikottsaken var kompleks, og det er mulig å se den fra flere sider. Også sørafrikanske organisasjoner for fargede hadde ulike synspunkter. Paul pekte på at han ikke sang for hvite, men samarbeidet med fargede musikere på likefot og at han betalte dem tre ganger tariff. Han var nok litt naiv, eller ønsket å være det. Musikerne ble glad i ham og omtalte ham som bror. Kanskje hadde Paul gjort det lettere for seg selv om han hadde skrevet sanger med et klart politisk budskap mot apartheid. Han sier selv at han aldri har vært god til å skrive slike sanger. Hans budskap måtte nødvendigvis bli mer subtilt, mer indirekte. Peter Gabriel, mannen bak den tydelige «Biko», fremhever også dette som albumets styrke. Det fikk fram en annen historie om fargede (sør-) afrikanere; mennesker med en rik musikalsk kultur som levde sitt liv til tross for raseskillet. Også personligheter som David Byrne fra Talking Heads og Whoopi Goldberg forteller entusiastisk om plata.
Los Lobos og Good Rockin’ Dopsie And The Twisters. Paul avslutter Graceland-albumet med to låter som i sin helhet er spilt inn i USA og der to amerikanske grupper som bruker saksofon og trekkspill er bidragsytere. Slik ville Paul tydeliggjøre slektskapet mellom amerikansk og sør-amerikansk musikk ytterligere. Det kunne holdt med «That Was Your Mother» med Good Rockin’ Dopsie And The Twisters. «All Around The World Or The Myth Of Fingerprints» med Los Lobos som er platas svakeste spor. Los Lobos beskriver en forferdelig studioøkt der Paul hadde lite planer, og der hele sangen ble improvisert fram, for en stor del av gruppen. Til alt overmål sendte Los Lobos brev via advokat der de krevde å bli kreditert for låten. Paul hevder at han ikke var forelagt kravet før brevet kom. Los Lobos har en annen versjon. Også når det gjelder «That Was Your Mother» var det murring om manglende kreditering for en låt som et gruppemedlem mente i stor grad var identisk med en låt han hadde skrevet. Kravene ble droppet etter noen runder med jurister. På flere av de låtene på Graceland er imidlertid også sørafrikanske musikere kreditert i tillegg til Paul.
Men nå drar vi til Sør-Afrika, og Graceland! Det ble nesten umulig å skrive om Graceland uten å nevne noen av kontroversene albumet og innspillingen førte med seg. Albumet er ikke blant åttiårenes mest betydningsfulle album bare på grunn av musikken. Men la oss gå tilbake til den, musikken og kassetten Paul fikk/lånte/stjal av Heidi Berg. Kassetten viste seg å være gatemusikk fra Soweto med Tao Ea Matsekha, General M.D. Shiranda and The Gaza Sisters and Boyo Boys Band. Paul hadde tidligere latt seg inspirere av reggae på «Mother And Child Reunion» og inkamusikk på «El Condor Pasa» og «Duncan». Nå skulle det tas større skritt. Plateselskapet hans, Warner Brothers, setter Paul i kontakt med plateprodusenten Hilton Rosenthal i Sør-Afrika som får på plass noen dager for Paul og Pauls venn og samarbeidspartner Roy Halee i studio sammen med disse musikerne i Johannesburg. Vel hjemme begynner et nitidig arbeid for Roy Halee med å sette sammen musikken de hadde spilt inn der nede og kombinere den med studioinnspillinger i New York samtidig som Paul skriver tekstene til sangene.
Resultatet blir til dels fantastisk! Vi har allerede nevnt «The Boy In The Bubble». Den største hiten av dem alle ble «You Can Call Me Al», også udødeliggjort gjennom en humoristisk video der Paul og hans nesten dobbeltgjenger Chevy Chase –Chevy er dog nesten dobbelt så høy– leker seg gjennom låten. Låten er i seg selv en oppvisning i lekenhet både musikalsk med herlig bass- og fløyte- og blåsersoloer og en storartet tekst. Tittelen på låten skal ha kommet fra at dirigenten til New York Philharmonic skal ha sagt farvel til Paul etter en fest der de nylig var introdusert for hverandre: ”Thank you, Al, and please give my best to Betty“. Sangteksten handler ikke bare om Paul, men en hel generasjons liv og utfordringer. Utrolige bilder av «angels in the architecture» og «cartoon graveyard» framkalles på netthinnene våre. På min første Paul Simon-konsert i Oslo, reiser folk seg fra stolene og danser til sangen, som kom to ganger på rad!
Men det er en annen sang som Paul mener er den beste, mest perfekte, han noen ganger har skrevet. Dette er av de sangene til Paul der jeg personlig liker versene bedre enn refrenget. Men åpningen på sangen og versene er førsteklasses! Paul hadde lenge gått med ordene ”I’m going to Graceland“ surrende rundt i hodet. Ikke hadde han vært i Graceland, og ikke skjønte han hva Graceland hadde med prosjektet hans å gjøre. Han drar likevel til Graceland, men teksten handler etter hvert om mye mer enn en pilgrimsreise til Elvis Presleys hjem. Eller egentlig noe helt annet. Versene skaper igjen noen fantastiske bilder der teksten flyter av gårde. ”shining like a national guitar“, ”human trampoline“, ”she comes back to tell me she’s gone, as if I didn’t know that, as if I didn’t know my own bed, as if I’d never know the way she brushed her hair from her forehead“. Paul har også spesielt trukket fram Ray Phiris evne til å mikse amerikansk og sør-afrikansk måte å spille gitar på, slik at sangen høres ut som både sør-afrikansk musikk og country på én gang, noe som kan ha inspirtert Willie Nelsons fine coverversjon av låten. Ray Phiris musikalske fleksibilitet gjorde ham til en viktig brikke i seinere Paul Simon-turneer.
Joseph Shabalala og hans Ladysmith Black Mambazo. Graceland bidrartil å gjøre Joseph Shabalala og hans Ladysmith Black Mambazo kjent for en hel verden. Paul flyr gruppen inn til London og New York der de lager to sanger sammen. Paul hadde på forhånd sendt noen linjer til akapella-låten «Homeless» til Joseph, og Joseph videreutviklet den. Første dag i studio blir mislykket. Gruppen gårpå hotellet og bruker hele kvelden på å øve. Neste dag sitter den med en gang, og til Josephs overraskelse kommer Paul også inn på riktig tidspunkt. Men det er «Diamonds On The Soles Of Her Shoes» som virkelig gjør vei i vellinga når den har urpremiere på Saturday Night Live et halvt år før albumutgivelse. Paul er svært nervøs, hvordan vil publikum i salen motta dette? Helt euforisk skal det vise seg. Ikke bare sitter sangen, men på video kan vi se en herlig livsbejaende dans fra gruppa. Jeg elsker den låten.
Joda, albumet har flere låter. Flere gode låter! Jeg er særlig svak for «Gumboots», men også «I Know What I Know», «Crazy Love Vol II» og «Under African Skies» er flotte låter med underfundige og til dels humoristiske tekster der i hvert fall tekstene på de tre første bærer mer mer preg av Pauls amerikanske liv enn av Sør-Afrika. Har du noen ganger hørt koring som likner den til The Gaza Sisters på «I Know What I Know»?
Mitt møte med Graceland. Mitt møte med Graceland var da jeg hørte singlene på Sigbjørn Nedlands Pandoras jukebox. Jeg var allerede blitt Paul Simon-fan, men var ikke forberedt på hva skulle møte meg. Da jeg ruslet ned på Apollo Platebar i Mandal, hadde ikke plata kommet enda. Innehaveren trodde ikke folk kjøpte singler med Paul Simon, og det kunne han jo ha rett i. Men plata kom den, ei av de første LP-platene jeg kjøpte. Spilt ble den. Tre ganger hver dag. Ei gang før skolen, to ganger etterpå!
Jeg har spilt Graceland flere ganger den siste uka. Det er ikke noe utdatert over disse låtene. Ikke snakk om 80-tallslyd og den slags. En tidløs klassiker!
Konserter og jubileum. Som vi vet: Graceland blir en stor suksess. Det blirverdensturné der de sørafrikanske artistene Miriam Makeba og Hugh Masekela bidro. Ikke uten kontroverser disse konsertene heller. Bombetrusler og politibeskyttelse.
Musikken og konsertene til Paul er etter dette forandret for alltid. Som regel preget av dansbare rytmer og et stort band med mange perkusjonister. Kanskje var Paul kompromissløs, men så ble det stor kunst også. Og teller vi sammen, var vel plussene større enn minusene også i politisk sammenheng? Paul ble da også mottatt av selveste Nelson Mandela da han spilte der i 1992, og han var nå ønsket velkommen av ANC.
I 2013 hadde Paul Simon med seg jubileumsutgaven av Graceland til Norge. Jeg var på Neil Young-konserter i Italia da, men har heldigvis fått oppleve fantastiske Paul Simon i levende live flere ganger.
Mange av musikerne fra Graceland er døde nå. Men denne gangen er det riktig å skrive at musikken lever videre. ”We have reasons to believe we all will be received in Graceland“. Og da snakker vi ikke om stedet, men om en tilstand. ”Glory, hallelujah!“
Kilder: Liner Notes av Paul Simon, dokumentaren Under African Skies (2012), Robert Hilburn: Paul Simon – The Life (2018), Peter Ames Carlin: Homeward Bound – The Life Of Paul Simon (2016)
Tilfeldigheter, skjebne. Hvordan kan et par enkelthendelser prege et helt liv? Ja, flere liv. I romanen Vrakeren fra i fjor får vi en Lars Saabye Christensen mer finurlig, mer interessant enn nesten noen gang tidligere. På et bokbad med Eva Bratholm får bokas hovedperson, forfatteren Jørgen Ribe, spørsmål om hvor mye som egentlig er selvbiografisk i boka Skrik. Tilsvarende spørsmål må Saabye Christensen ha fått flere ganger. Og jeg stiller det på nytt om boka Vrakeren. Men hva betyr «egentlig»?
Boka er på nær 700 sider, og en utålmodig leser kan nok innvende at boka kunne være strammet opp litt, at noen passasjer kunne vært holdt utenfor. Det blir for mye for rastløse lesere. Det er relevante innvendinger, og jeg er ikke helt fri for dem selv. Men dette er slik Lars er – skal være – når han skriver langromaner. Lars i kortform får vi i sangtekser, dikt, noveller og «kortromaner».
Byens spor 3, Skyggeboken fra 2019, hintet om at Lars Saabye Christensen tok farvel som forfatter. Han diktet til og med seg selv inn i fortellingen. Han var alvorlig syk, og hadde kanskje ikke flere bøker i seg. Anmelderne var forvirret; flere av dem skrev at dette var siste bok i Byens spor, og siste bok fra Lars overhodet. Samtidig hadde de en åpning for at de tok feil. Og feil tok de. Siden Skyggeboken har Byens spor fått ytterligere ett bind, og Lars har skrevet flere bøker. Ja, han har skrevet så mange av dem, at jeg oppdaget at jeg ligger to eller tre på etterskudd.
Boka tar utgangspunkt i forfatteren Jørgen Ribe og hans biograf Bendik Ries. Jeg skal prøve ikke å røpe for mye av handlingen, men om du ikke vil vite særlig mer, kan du stoppe lesingen nå. Det er én hendelse som særlig knytter dem sammen; når Riese redder livet til Ribe som badevakt i Frognerbadet. Dagen etter mister Riese oppmerksomheten og ei lita jente drukner. Kan den ene handlingen oppveie den andre, og har rekkefølgen noe å si? For Ribe ble også et vennskap med nabogutten Carl skjebnesvangert. Vi følger Jørgens oppvekst på Fagerborg i Oslo på sekstitallet og frem til pandemien seksti år seinere. Når Riese utnevner seg til Ribes biograf, blir de begge kjent, og Riese får også gradvis større plass i boka. Og Olga, vi blir litt ekstra glad i Olga! Selve tittelen på boka Vrakeren refererer direkte til Jørgens sommerjobb hos Banan-Matthiessen med å vrake ødelagte bananer, men blir også en metafor for livene til Jørgen Ribe og Bendik Ries.
Mange forfattere vil ikke at romanfigurene skal forveksles meg seg selv eller andre, selv om enkeltelementer kan være plukket fra eget liv. Når det gjelder Vrakeren, må det være lov til å leke med tanken om pseudoselvbiografi, eller snarere «kunne vært-selvbiografi». Riebe har mange likhetstrekk med Lars Saabye Christensen selv. De debuterte begge som forfattere i 1976. Riebe fikk sitt gjennombrudd med oppvekstromanen Pøbler i 1982, Saabye Christensen med Beatles to år seinere. Begge ble møtt med forventninger om oppfølgere. Begge avviste så vidt jeg husker at de ville skrive dem, men gjorde det likevel. I boka er det flere referanser til Saabyes forfatterskap, blant annet gjennom boktitler og Lars sitt mantra om at livet er den tida det tar å dø. For Riebe blir livet svært vanskelig, han blir alkoholiker, slutter å skrive. Man får en fornemmelee av at Riebe er en person Saabye Christensen kunne endt opp som, om livet hadde gitt ham dårligere kort. Om andre enkelthendelser hadde inntruffet. Og etterhvert lurer denne leseren også på hvor mye av seg selv som Lars har lagt inn i biografen Bendik Ries. Ikke altfor mye, håper jeg.
Saabye Christensen stiller også et interessant spørsmål om hva som vil huskes av en person. Om en biograf begynner historien fra ulike steder i et liv, eller fra forskjellige synsvinkler, ender han da opp med å beskrive samme person? Er ettermælet til en person også sterkt preget av tilfeldigheter? Ville denne omtalen av boka gitt et annet inntrykk av boka, om jeg startet med andre ord enn «Tilfeldigheter» og «skjebne»?
På det beste briljerer Saabye Christensen. Litt synd at der det er mest driv i fortellingen, er det krydret med så mange språklige krumspring, omskrivinger og filosofering over ordtak at jeg ikke får med meg alt. Jeg må videre i fortellingen. Egentlig burde jeg lese boka én gang til.
Noen har trukket fram tittelen på Lars Saabye Christensens bok Amatøren fra 1977 som en mulig tittel på hele forfatterskapet. Han skriver om oss fortsatt. Vi er alle amatører når det kommer til hvordan vi skal leve livene våre. Det ligger frø til mye fin empati og solidaritet i å ta med seg det videre.
Jeg kom hjem fra en helgetur. Hadde lest at Steve Harley fra Cockney Rebel var død av kreft, 73 år gammel. Jeg satte på musikken på full guffe. Senere den kvelden så jeg at jeg hadde feilringt en videosamtale på Messenger. Trolig mens jeg skrek for fullt til én av sangene, kanskje «Tumbling Down»: ”Oh dear, look what they’ve done to the blues, blues, blues”. Mange av sangene til Steve Harley var slik. Fraseringene var fantastiske. Steve visste selv hvordan man skulle skrike for å løfte en låt. Da blir det uimotståelig for en skarve lytter å prøve. Jeg lurer på hva mottakeren av den videosamtalen må ha tenkt…
Den første sangen jeg falt for var «Mr. Soft», en herlig snål låt. Litt morsomt da at sønnen min kommer ned i stua når jeg spiller låten, synes den er bra og lurer på hvem det er. Jeg hørte Steve Harley for første gang under førstegangstjenesten. Jeg delte nemlig rom med flere stykker som hadde brukbar musikksmak. Litt seinere opplevde jeg ham med band i Kristiansand. Strålende!
Steve Harley var naturlig nok fra London. Han var inspirert av folk som Bob Dylan og hadde stort musikalsk slektskap med David Bowie og Ian Hunter og Mott The Hoople, men hadde mer enn nok eget å bringe inn i den musikalske miksen. Han var alvorlig syk som barn, og ble interessert i litteratur. Hemingway er nevnt i minst to låter.
De fleste som har hørt bare én låt av Steve Harley har hørt megahiten «Make Me Smile (Come Up And See Me)», en utrolig fengende poplåt med masse fine musikalske detaljer. Men det er andre låter jeg har spilt flere ganger de siste dagene: «Psychomodo» med sitt herlige driv som får deg til å spille både luftpiano og lufttrommer, de storslagne «Sebastian» og «Cavaliers» som klokker inn på hhv. 7 og 8 minutter. Da Steve ble spurt om hva «Sebastian» handlet om, svarte han bare at det er poesi. Steve Harley på det beste var utrolig bra. Han synger som en skuespiller, du trenger ikke se ham, men hører nærmest ansiktsuttrykket, med en vokal som Bob Dylan nesten kunne misunne ham.
Det er litt synd at artister skal dø, før man gjenoppdager dem. Andre artister har måtte vike de siste dagene; nå er det bare Steve Harley og hans Cockney Rebel som gjelder. Jeg har snekret sammen en spilleliste med 11 knall-låter fra syttitallet. Jeg har ikke oversikt over diskografien hans, så lag gjerne din egen spilleliste og post den i kommentarfeltet. God fornøyelse!
”Somebody called me Sebastian!“
”Then she flicked the back of her neck, defiantly And for such gestures one could fall Hopelessly in love for a lifetime“
Gubberock 