Gubberock

Nånting större – Stefan Sundström i Oslo

Stefan Sundström & Den Sista Jäntan + Fjodor, Rockefeller, Oslo, 28.juni 2024

På en av de spenstigste låtene på albumet Nu Var Det 2014, «Malena», sparker Sundström mot en konform sosialdemokratisk modell jeg innbiller meg at han langt på vei bekjenner seg til. Hva gjør vi med de som ikke passer til å jobbe åtte timer hver dag? Er det de det er noe galt med, eller oss? Endelig fikk jeg høre sangen i levende live med en Stefan Sundström og et band i toppform.

Tar punken tilbake. Han skulle ta punken tilbake den venstreradikale, antimaterialisten og miljøverneren. Tilbake fra folk som sparker nedover og slikker oppover. Som Donald Trump. Tilbake til den trivelige punken slik den var for ført-femti år siden da punken slikket nedover og sparket oppover. Jeg så Stefan Sundström som en til tider lavmælt visesanger solo på Postkontoret på Tøyen i Oslo for snart fem år siden. Jeg hadde aldri sett ham med band. Er det én ting du må ha på «to do-listen», er det å se den nå sekstifireårige svenske visepunkeren med band. Dette var av de morsomste, alvorligste, styggeste og vakreste konsertene jeg noen ganger har vært på. Jeg hadde nokså tilfeldig på meg en Tom Waits-trøye. Det kunne vært mer feil. Måten Sundström sang og skrek på, hans teatralske og særdeles underholdende bevegelser. Alt dette supplerte musikken på en måte ingen lysshow kunne ha erstattet.

”Hva lukter det her“, spør dattera mi da når vi ankommer Rockefeller før konserten? Ja, Rockefeller-lukten etter årtier med øl og gode opplevelser, kan ta pusten av noen og enhver. Men etter en stund vender man seg til det, og noen få minutter inn i konserten, er det ingen steder man heller vil være. Dette er et av de stedene i Oslo som har best lyd, ofte bedre enn på storebror Sentrum Scene. I går var det satt ut stoler foran scenen. Det oppleves helt feil. Men det er kanskje slik punken har blitt. Punkerne er gamle nå. De må sitte. Kanskje er sitteplassene heller et uttrykk for at det var solgt litt få billetter, og en måte å gjøre lokalet triveligere på. Selv om Rockefeller burde vært utsolgt, er det hard konkurranse denne fredagskvelden. På Ekebergsletta foregår nemlig Tons of Rock.

Herlig humor. Sundström hadde vært på Tons of Rock. Han hadde tatt med seg et av medlemmene i ZZ Top derfra. Neida, bassisten Nikke Ström har bare langt skjegg. ”Du kan ta denne ølen“, sier Sundström til Nikke da han fikk en øl av en publikummer, ”du spiler bare bass“. Slike meldinger har Sundström flere av. For meg som tilhører ironi- og sarkasmegenerasjonen, og som jobber med å legge det av meg, fordi humoren ikke lenger oppfattes som humor, er det befriende å høre Sundström ytre seg fra scenen. Hvem likner han på, denne fremtoningen? Emil fra Lønneberget som voksen. Jeg vet ikke. For en mann!

Jeg synes folk kan roe ned låtønskene sine noe, om de ikke blir oppfordret til å komme med dem. Sundström må stadig vekk fortelle at han ikke husker låter, de er for lange. Dessuten hadde han sponsorer å forholde seg til, så han måtte kjøre programmet sitt! Helt mot slutten gir han etter, publikummeren ser for skuffet ut. Så da blir det én av låtene om Sabina likevel.

Engasjement. Over scenen henger et banner med Miljödepartementet. Og vi får flere låter som handler om å leve et enklere liv og ta vare på naturen. Om låtene kan være rå på plate, er det ingen ting ting mot å oppleve låter som «Inget som jag behöver» og «Som en fisk på torra land» fra albumet Östan Västen, Om Stress Och Press (2021) live. Skjermlivet og influenserne får også sitt pass påskrevet. Innimellom blir det plass til at Birgitta Henriksson bak piano fikk briljere. Herlig med noen tangenter som kunne jazze opp den rå rocken.

Ebba Grön. Kveldens hedersgjest er Fjodor som var bassist i Ebba Grön. I løpet av kvelden gjør bandet rundt fem låter av det legendariske bandet der Fjodor og Sundström på glimrende vis veksler på vokalen. Härligt!

Nånting större. Allerede etter 65 minutter går bandet av scenen første gang, men heldigvis holder de på 25 minutter til. Skulle jeg trekke for noe, er det at de ikke holder på enda en halvtime. Men dette er jo pønk! Og Sundströms vokale innsats overgår uansett det meste. Den heslige, men vakre stemmen gir oss omtrent alt vi kan drømme om. Visesangen tar vi en annen gang. Så etter at vi hadde sunget med på «Alla ska i jorden» går vi ut i Oslonatta godt fornøyd, mens vi tenker at «Bara va en del av nånting större» noen ganger er det aller beste.

Nydelig musikalsk smeltedigel fra Frøkedal

Frøkedal: Stay (album 2024)

Coverdesign: Erlend Ringseth, Foto: Vidar Landa

Frøkedal både mistet og fikk nær familie med ukers mellomrom. Med tittelen på sangen «Stay», som også er tittelen på hele albumet ønsker Frøkedal å slå et slag for hverdagslivet, roen og våre nærmeste. De nære ting som Engerdal og Stordahl sang om, altså. Det er ikke alltid man finner lykken gjennom rastløs reiselyst:

Livet er fint, men også hardt for dei fleste på eitt eller anna tidspunkt. Så STAY er eit forsøk å halde fast ved alt som er godt og menneskeleg – og vere ein påminnar: Me må prøve å vere til stades i dette kaotiske og overrumplande eventyret me har blitt ein del av. For til sjuande og sist er me jo heldige som får love til å vere med.

Anne Lise Frøkedal har etterhvert en lang karriere bak seg, både som medlem av grupper som I Was A King, som musiker for andre og som bare Frøkedal. Det vil si «bare» Frøkedal er ikke helt riktig. Hun har nemlig med seg bandet Familien, et band som kombinerer pop/rock med elementer av både britisk og norsk folkemusikk. Innledningsvis på den nye plata Stay synes jeg det smaker av band som Fairport Convention og vokalist Sandy Denny når Frøkedal & Familien fremfører de glimrende «Crushing Candies» og «Ellis Valls».

Frøkedal forteller at albumet startet som følge av at hun ble nyforelsket i fele, og klangen av fele går som en rød tråd gjennom albumet. Da hun lagde slåtten «Springdans Frå Tøyen», tok Olav Christer Rossebø låten med på fest og spredte den til andre folkemusikere. Men særlig fele spiller hun ikke selv på plata, om noe i det hele tatt. På albumet bidrar også Selma French Bolstad og Ingeleiv Berstad med feler, i tillegg til Olav Christer. Bandet som også teller Erlend Ringseth, Thomas Petterson og Anders Hana spiller også på instrumenter som langeleik, munnharpe, gitar, tangenter og perkusjon, noe som bør gi et pek på hva slags smeltedigel musikken på denne plata har blitt.

Kanskje er valget av tekster og låttitler på både engelsk og norsk også et hint om at her er det hentet inspirasjon fra flere land og flere musikksjangre, med sikte på å lage et helt eget uttrykk. Dette har Frøkedal i så tilfelle lyktes godt med. Så kanskje er du likevel litt rastløs, Frøkedal? Enda viktigere er det at melodiene er gode og at det låter bra. «Summer In Fall» heter den siste sangen på plata. Dette er ei fin sommerplate, også på sommeren!

Originalt, vakkert og variert

Liv Eli: The Struggle For Peace Of Mind (album 2024)

Liv-Eli Lapinskas Engesnes fra Orkanger med artistnavnet Liv Eli er ute med det helt nye albumet Struggle For Peace Of Mind. Albumet nå høyt på lista over årets beste norske album.

Tilfeldigheter og fatale hendelser. Mange av oss har lest novellen Att döda ett barn av Stig Dagerman, og ingen som har lest novellen, glemmer den. Novellen forteller to historier der tilfeldigheter leder fram til en mann som har drept og ei jente som blir drept i trafikken. Åpningssangen «Incidents» – tilfeldigheter, hendelser – på The Struggle For Peace tyder på at Liv-Eli har lest den novellen:

”If she hadn´t crossed the street the second that she did
She’d still be here
If he hadn’t spilled that coffee on his shirt
He wouldn’t be too late for work
And he wouldn´t have to drive that fast“

Resten av teksten følger ikke opp novellen, men peker likevel på hvordan tilfeldighetene, og noen ganger egne valg, former oss. Den korte veien fra ro til uro understrekes også av musikken.

På leting etter ro. Platetittelen sier mye om hva tekstene denne gangen handler om, og Liv Eli utdyper i presseskrivet:

Slik jeg ser det, er det fred og harmoni vi alle jakter på gjennom livet. Det er det alt koker ned til, enten vi har store eller små utfordringer gjennom alle livets faser.
Liv Eli i presseskriv

Stemningen fra åpningslåten fortsetter i «Goodbye Innocence» om hvordan alt endres etter et fatalt valg og likevel er som før. Krefter river og sliter i deg. Musikken river og sliter i deg. Tar deg av sted. Til et nytt sted. Det samme stedet.

«17 million fucking flies». Du drar på ferie, du kan flykte, men du kan ikke gjemme deg. Du ligger på stranda, men fluene flyr rundt deg. Inni deg. «Still searching for peace of mind» som Neil Young sang. Og som Liv Eli synger om. «It’s all in your mind», som det heter i den stillferdige, men likefullt dirrende «Lost». Etter fire sanger er vi inne i en egen musikalsk verden. Liv Elis verden. Lost. Lost. Rannveig Ryeng spiller nydelig fiolin på denne og flere av låtene.

Spennende produksjon. Noen låter er bygget opp av piano og synther fra produsent Kristoffer Lo som også bidrar med blåsere og gitar på plata. På alle sanger utenom åpningen «Incidents» er det Thomas Järmyr som spiller, og da mener jeg spiller, på trommer. På «Incidents» er det Torstein Lofthus som har hånd om trommene på beste vis. Liv Eli selv gir mye av seg selv i vokalen. Samlet blir dette stemningsfullt. Storslått og mektig, nesten sakralt, men også dvelende og neddempet i partier.

Too Blue» har kalde og interessante – om jeg kan bruke et slikt ord – tangentslag som gjentas og gjentas. De alene skaper mye av låten for meg. Liv Eli synger og lydene rundt vokser for så å tas helt ned. Hvordan realisere seg selv? Hva vil det si å realisere seg selv? Det er så mange sider ved oss vi aldri får brukt. Igjen tilfeldigheter? Håkon Soldal korer.

Dette er på én måte ikke ei plate med flere sanger. Det er ei stemning. Én sang. Nei, ikke helt det heller. Forskjellige spor, men en udiskutabel helhet. Mange variasjoner. Jeg liker de variasjonene «Fly Away» byr på. Igjen piano. Varmere nå. Gir deg tid til å puste, ber deg puste. Puste. Trekker oss opp når vi ligger nede. En annen gang kan det være meg. Deg. Sangen gir gåsehud.

Vi blir med videre. «I’m More», «Pale Moonlight». Hør plukkingen på gitaren, perkusjonen. Varierte, flotte! Vi er Liv Eli på farens dødsleie i «Never Gonna Die». Faren lever videre for Liv-Eli, gjennom Liv-Eli. En sang til trøst når kjære dør og må videre til den andre siden. Ida Kateraas spiller flott klarinett på denne låten. Høres ut som kammermusikk. Så får sangen nesten bokstavelig talt vinger. Én av flere låter på dette albumet som inneholder så mange musikalske elementer at de oppleves litt forskjellig om du tar på hodetelefoner og nilytter, eller skrur opp stereoen og lar musikken fylle rommet. Og til slutt «Gratitude»:

”This moment in time
That is all mine
Fills me with gratitude
For what I can do
Fills me with gratitude
For what I can do“

Mektig dette. Vakkert. Høyde og dybde. I tekst og musikk. Originale melodier og passasjer. Kammermusikk, pop og kirkemusikk i skjønn forening. Her har jeg også hatt enda større utfordringer enn vanlig med å høre hvilke instrumenter som spiller hva. Liv-Eli Engesnes forteller at produsenten Kristoffer Lo er veldig glad i å eksperimentere med å bruke instrumenter som gitar, blås, og piano, på nye måter, og de lot fantasien få fritt utløp på denne plata, i form av effekter og uttrykk. Resultatet er blitt bemerkelsesverdig og annerledes, i hvert fall for denne lytteren.

Unn deg tid i Liv Elis selskap. Belønningen er stor, her er det mye å oppdage.

Terningkast til *The Struggle For Peace Of Mind*. Med mulighet for oppjustering.

Willie i nesten 100

Willie Nelson: The Border (album 2024)

På Rodney Crowells noe ujevne album Texas fra 2019 var det særlig en sang som utmerket seg. Willie Nelson har utallige ganger vist sin gode smak og plukket like gjerne opp denne sangen til å være tittelspor på sitt nye album, The Border. Sangen handler om en vakt på grensen til Mexico. Det han opplever der setter merke på kropp og sjel: «I work on the border, and it’s working on me». På Rodneys plate druknet sangen litt. Her får den lov til å skinne aller først. Resten av plata holder kvaliteten oppe, om ikke på samme nivå hele veien, så likevel imponerende høyt.

Willie Nelson har passert 91 år, og selv om han i disse dager må avlyse noen konserter, har han fram til nå holdt et imponerende høyt tempo. Over 150 album skal det ha blitt. Jeg har bare et svært lite utvalg av dem, og når Arild Rønsen i Puls skriver at han tidligere ofte har holdt seg med nokså svake backingband, kan jeg velge å tro på ham, men også tenke at det trenger ikke lyde så verst, det heller. Med Willies stemme og spansklydende gitar kan det vel aldri gå helt galt.

Willie Nelson stemme har jo den egenskapen at den løfter enhver sang mange hakk. Synger han duett, er det akkurat som sangen girer opp når Willie kommer inn, du lytter. Han gjør ikke sangene til sine. Nei, han bare gjør dem til noe eget. Tar ikke glansen fra originalene enten det er en sang av Peter Gabriel eller Paul Simon. Bare viser dem hvordan han gjør det. Hør ham synge «Marie» av Townes Van Zandt alene eller i duett med Townes. Fantastisk! Noen sier stemmen er nasal. Jeg tenker aldri på den slik. Nei, det er bare Willie. Kona mi, som ikke er utpreget glad i stemmen til mange av de kvinnelige artistene jeg spiller for tiden, trekker et lettelsens sukk når jeg foreslår Willie. Ham liker vi!

Foto: Pamela Springsteen. Kjekkere enn broren?

På The Border er uansett musikerne hentet på øverste hylle. Plata er produsert av den gamle samarbeidspartneren Buddy Cannon som også har skrevet fire av låtene sammen med Willie pluss én til i samarbeid med andre. Rodney Crowell har ikke bare skrevet «The Border» sammen med Allen Shamblin, Willie har også plukket med seg Crowell-/Will Jenningslåten «Many A Long And Lonesome Highway», også det en svært fin låt! På Crowell-låtene er det heldigvis spor av at stemmen til Nelson har eldet kledelig, på enkelte andre låter høres han uforskammet ung ut.

Skal jeg plukke to låter til fra albumet, kan det gjerne bli Nelson-/Cannonlåtene «Once Up On A Yesterday» og «How Much Does It Cost». Sistnevnte avslutter plata på en glimrende måte: ”’Cause I am a songwriter and always will be, but how much does it cost to be free?“ Nja, si det. For mye synger Willie. Og det er nok riktig skal vi tro kompisen Kris Kristofferson og hans ”Freedom’s just another word for nothing left to lose“. Men her er enda flere gode låter som «Nobody Knows Me Like You» av Mike Reid og «I Wrote This Song For You» av Erin Enderlin og Larry Cordle.

Audun Vinger skriver i Dagens Næringsliv om den nye John Cale-plata noe slikt som at det er musikk for folk som orker å bruke litt tid på å sette seg inn i den. Willie Nelsons The Border er ikke ei slik plate. Den sitter på første forsøk. Men det må da være greit, det også. Willie Nelson, gode sanger og ditto musikere er mer enn nok for meg. Og jeg liker å tro at noen av de deiligste strengelydene kommer fra Willie selv. Det er ingen grunn til å tro at dette er siste album fra den produktive artisten, men skulle det likevel være det, så gir han seg nær toppen!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: