Mickey Newbury og jeg

Jeg er nettopp inne fra skitur. Litt sliten satte jeg på Mickey Newbury-klassikeren «Looks Like Rain». Det kan du også gjøre. Eller du kan bruke fjorårets Gretchen Peters-plate som en inngang. Ja, det er snart ett år siden jeg skrev om den, men tviler på at mange har hørt dette fine albumet. Jeg skrev nok minst like mye om Mickey Newbury som om noe annet.

Plateanmeldelse: Gretchen Peters – «The Night You Wrote That Song: The Songs of Mickey Newbury» (album, 2020)

“Oh a willow tree is strong enough to bend
Never like the oak that lives in fear of the wind”

—Mickey Newbury, fra “Wish I Was (Willow Tree)”

«Wish I Was» var en av de første sangene jeg falt for hos Newbury for rundt 15 år siden. Til Newbury å være har sangen en ganske lettbeint melodi. Men teksten stiller store eksistensielle spørsmål. Dette klarer Gretchen Peters å formidle. Gir en coverplate med Mickey Newburys sanger meg motivasjon til å gå tilbake til Newburys plater med litt nye ører enda en gang, er jeg fornøyd. Og det gir Gretchen Peters’ nye plate, «The Night You Wrote That Song», opptil flere ganger. Ikke minst gir hennes kvinneperspektiv forutsetninger for å kaste nytt lys over sangene hans.

Mickey Newbury ville vært 80 år i disse dager, snart 18 år etter hans død. Han var kanskje aller mest kjent for albumene «Looks Like Rain» (1969), «Frisco Mabel Joy» (1971) og «Heaven Help The Child» (1973), album produsert i Cinderella Studio utenfor Nashville. Albumene har en helt unik atmosfære som sammen med de sterke låtene bidrar til at de er evigvarende klassikere.

Kall det folk, kall det country, det spiller ingen rolle. Mickey Newbury er også mannen som satte sammen og arrangerte «An American Trilogy», en medley Elvis Presley avsluttet sine konserter med på 70-tallet. Newbury var en musikernes musiker, og sangene hans er spilt inn av en rekke artister som Kenny Rogers, Waylon Jennings og vår egen Paal Flaata. Kris Kristofferson sier han har lært mer av Newbury om sangskriving enn av noen andre. Uten Newbury, ingen «Bobby McGee».

Mange artister blottstiller seg gjennom sin kunst, jeg mer enn godt er gjennom å skrive om andres. Mickey Newburys melodier, tekster, stemme og produksjon er samlet i en helt egen liga i min verden. Jeg leste en anmeldelse av denne nye plata til Gretchen Peters der det ble hevdet at det er en del bra her, men låtene når ikke opp til Gretchen Peters’ egne. Irrasjonall som jeg er — folk må da få lov til ha sine meninger—ble jeg fornærmet på Mickey Newburys, eller kanskje helst på egne, vegne. Dette sier egentlig intet om Peters’ fine sanger, men alt om mitt forhold til Mickey Newburys. De vil alltid være en del av meg.

Gretchen Peters har det på omtrent samme måte skal det vise seg. Hennes to siste album «Blackbirds» og «Dancing With The Beast» tok for seg tunge temaer, og jeg holdt dem begge høyt da jeg skulle grave frem mine favorittalbum fra siste tiår. Peters selv er veldig stolt av disse albumene, og da hun ikke følte seg klar for å gi seg i kast med å skrive egne sanger ennå, plukket hun frem en femten år gammel idé. En idé om å lage av coverplate med Mickey Newbury-sanger.

Albumet er delvis spilt inn i nettopp Cinderella studio der de tre nevnte og mest kjente Newbury-platene er spilt inn. Heldigvis nøyer hun seg ikke med å plukke låter kun fra Newburys Cinderella-periode, vi får sanger fra store deler av Newburys karriere. Med seg har hun en rekke flotte musikere. Pianoet står sentralt i lydbildet på mange av låtene, og Peters’ mann, Barry Walsh, spiller på tangentinstrumenter. Will Kimbrough spiller gitarer, og pedal steelgitaren til Dan Dugmore setter sitt tydelige preg på mange av låtene og gjør at dette albumet høres mer country ut enn Newbury selv. Vi får også krydder gjennom strykere samt munnspillet til Charlie McCoy. Stemmen til Peters er imidlertid helt i sentrum, og hun har uttalt at Mickey Newburys poesi ikke måtte overdøves.

I et brev sendt til magasinet No Depression og stilet til Mickey Newbury forklarer hun sitt forhold til musikken hans. Hun skriver at sangene må komme fra «a very deep well of sorrow». Hun viser til at dette ikke betyr at Mickey Newbury var trist hele tiden. Når sangene er skrevet, er det ikke hans smerte lenger. Smerten tilhører sangen, den tilhører verden.

De fleste artister ville nok styrt unna å lage en coverversjon av «Frisco Depot». Gretchen Peters skal ha ros for å forsøke. Hun når—heldigvis hadde jeg nær sagt— ikke opp til Mickey Newburys beste versjon av denne låten. Versjonen som finnes på «Frisco Mabel Joy» med Newbury selv er flott, og det er på mange måter denne hun covrer. Det finnes imidlertid en versjon på albumet «In A New Age/It Might As Well Be The Moon» (1988) som er mer intens og nesten dobbelt så lang. Mickey synger der med hjertet utenpå skjorta, med det fantastiske ekstraverset, et vers som graver enda dypere. Jeg synes Gretchen Peters gjør rett i å la slike vers tilhøre Mickey og ikke nødvendigvis verden.

«Lord, when you’re chained, there’s nothin‘ you cherish like freedom
When you’re free it seems that you’re hell bent for chains
You dance with your demons till you got strength, Lord, to beat’em
Then you deal with the devil for the salvation you sold»
-Fra «Frisco Depots» ekstravers

Et annet godt valg fra Peters er åpningslåten «The Sailor», en sang Peters selv identifiserte seg sterkt med i hennes streben på å etablere seg som artist: “My daddy was a sailor / the salt is in my blood / but here I am in Nashville / bow deep in thismud.». Verset der Mickeys kone, Susan, og sønnen, Chris, er nevnt utelatt. Dette er trolig gjort for å få låten enda mer relevant for egen situasjon.

Låten «Heaven Help The Child» er en generasjonssaga. Førsteverset omhandler Paris i tyveårene, noe som har fått Will Oldham til å uttale: «…though I don’t support theromance of the lives of Hemningway and Fitzgerald …». Utover i sangen blir det mindre romantisk, og bomullsproduksjon og krigføring bringes inn – krigføringen trolig foranlediget av Vietnamnkrigen – før sangen avsluttes med et vers av Auld Long Sayne. Sangens styrke har vist seg vanskelig å gjenskape av andre artister. Nyere Newbury-versjoner er i mine ører heller ikke i stand til å utfordre originalversjonen som den ultimate. Den nakne fremføringen på «Live at Montezuma Hall» (1974) er dog i nærheten. Bill Callahan gjør også en svært vellykket og særpreget versjon av denne. Gretchen Peters’ countryversjon er også fin, men jeg holder en knapp på Callahans om jeg må velge.

I tittellåten heter det «You don’t know how right you were the night you wrote that song”. Opprinnelig viser Newbury i denne låten, utgitt på albumet “The Sailor” I 1979, tilbake til låten “Write A Song/Angeline» på albumet “Looks Like Rain»fra 1969. Ja, ikke bare det; han gjentar et helt vers. Tittelen på Peters’ album henspiller mer generelt til alle Newburys sanger. Peters gjør en flott versjon av denne låten!

Jeg er godt fornøyd med et annet valg Peters gjør. Noen vil nok stusse på at hun ikke tar med en egen versjon av «An American Trilogy». Det begrunner hun godt i sitt brev til Newbury: «Jeg har aldri forstått hvordan noen kunne høre på “An American Trilogy” (og hvilken poetisk ironi at din mest vellykkede kreasjon ble skapt av sanger du ikke skrev) sunget av noen andre, til og med Elvis, når din versjon var så tydelig og definitivt den ene. Men så var hans versjon en hymne, og din var tragedien; og jeg antar at de av oss som synes triste sanger er mer rørende enn hymner, alltid vil være i mindretall.»

Hun gjør også andre interessante valg. Hun beholder det personlige pronomenet «She» i sangen «She Even Woke Med Up To Say Goodbye» som om hun her kanaliserer Newburys egen erfaring, noe Mickey Newburys enke, Susan Newbury-Oakley, har kommentert spesielt. På «Leavin’ Kentucky» er synsvinkelen derimot en kvinnes:

“God I’m just one girl
I wish I was three
Take a forty-four pistol to me
Put one in my brain for his memory
One more for my heart
And then I’d be free”

Låten «Just Dropped In (To See What Condition My Condition Was In)» er for mange kjent fra filmen “The Big Lebowski”, da sunget av Kenny Rogers & The First Edition. Newburys egen originalversjon stammer fra det ikke helt vellykkede debutalbumet «Harlequin Melodies» (1968), men han utga også en flott liveversjon av denne sangen. Låten skal være skrevet som en advarsel mot LSD. Mickeys sønn, Chris Newbury, gitt utrykk for at låten er inspirert av en hendelse der Mickeys kamerat og låtskriverkollega Townes Van Zandt tok noen piller han hadde fått av sin lege mot depresjon. Gretchen Peters’ versjon av denne sangen kan måle seg mot Mickeys egne.

«Saint Cecilia» handler om spenningen mellom det religiøse og det sekulære så langt jeg forstår, et spenningsfelt som den religiøse Newbury ofte erfarte. Dette er en låt Gretchen Peters virker å ha til de grader under huden. En sjelfull, vakker versjon, forsiktig instrumentering:

«Singing, «Blessed be the heavenly
To hell with all the rest.»
Her salvation is her virtue
But her sin’s her emptiness”

På én annen låt synes jeg hun til og med overgår Newbury. La gå at den ikke i nærheten av å tilhøre mine favoritter med Newbury. «Why You Been Gone So Long» fremføres nær som honkytonk, og det svinger sprekt. Herlig!

Plata avsluttes med «Three Bells For Stephen», en hyllest til Mickey Newburys store forbilde Stephen Foster og utgitt på albumet «Lulled By The Moonlight» fra 1994. Dette skal på mange måter slutte en ring: Gretchen Peters hyller Mickey Newbury som hyller Stephen Foster. Likevel er dette en liten nedtur helt på tampen.

Alt i alt er dette blitt en veldig fin plate, og den innfrir alle forventninger. Jeg har allerede spilt den langt flere ganger enn jeg pleier å gjøre med slike coverplater. Og om denne plata bidrar til noen nye Mickey Newbury-fans, er det strålende. Så er det selvfølgelig slik at om man er ute etter den originale nerven i disse sangene, må man gå til kilden. Men også Gretchen Peters klarer å få frem frysninger på ryggen når hun— etter at Charlie McCoy har fått slippe til med et uttrykksfullt munnspill —synger siste vers av «San Francisco Mabel Joy», denne historien der mye forblir usagt mellom linjene, men der vi får vite nok:

“Sunday mornin‘ found him lyin‘ ‘neath
The red light at her door,
With a bullet in his side he cried,
«Have you seen Mabel Joy?»
Stunned and shaken, someone said,
«Son, she don’t live here no more.
No, she left this house four years today,
They say she’s looking for some Georgia farm boy.»”

Foto: Platecovere.

Basert på omtale for Popklikk i mai i fjor.

En personlig Warren Zevon-favoritt

Warren Zevon: The Envoy (album 1982)

(Utdrag av artikkel tidligere publisert på Popklikk)

Den selvtutulerte plata fra 1976 er Warren Zevons beste studioalbum. Oppfølgeren, «Excitable Boy» (1978), hans neste beste. Det er lite kontroversielt. For meg er «The Envoy» fra 1982 en klar nummer tre. Og her vet jeg at jeg skiller lag med mange Zevon-fans. Om du ser nærmere på omslaget, vil du se et norsk avisutklipp om en konsert han gjorde i Oslo.

Tittellåten er en herlig rocker. En besk samfunnskommentar som dessverre er evig aktuell.

«Nuclear arms in the Middle East
Israel is attacking the Iraqis
The Syrians are mad at the Lebanese
And Baghdad does whatever she please
Looks like another threat to world peace
For the envoy»

«The Overdraft» følger tøft opp, før vi får den herlige «Hula, Hula Boys». Senere får vi, det jeg oppfatter som trivelige låter, kanskje helt uten sarkastiske baktanker, som «Let Nothing Come Between You» og «Never To Late For Love». Men man vet jo aldri med Zevon. Det man vet er at Zevon omgikk seg med de riktige musikerne på denne tiden. «Looking For The Next Best Thing» har både en fin melodi, fine tekstlinjer, men ikke minst: en av de aller flotteste gitarsoloene jeg vet om. Tar jeg ikke feil, er det Waddy Wachtel som slår seg løs.

Humor: Ja, den er til stede. Beksvart. «Ain’t That Pretty All» er et godt eksempel på dette:

«Going to hurl myself against the wall
‘Cause I’d rather feel bad than feel nothing at all
And it ain’t that pretty at all»

Med tiden har jeg også blitt svært glad i de litt mer bortgjemte låtene «Jesus Mentioned» og dramatiske «Charlie’s Medicine» om henholdsvis Elvis Presley og en narkolanger.

Da «The Envoy» ble utgitt, hadde Zevon allerede levd et hardt liv en stund. Dette ble ikke bedre da «The Envoy» floppet, og plateselskapet kvittet seg med ham. Oppfølgeren «Setimental Hygiene» (1987) ga Zevon en etterlengtet revansj. Og i 1992 så jeg Zevons solokonsert på Sentrum scene i Oslo. Men det er en annen historie, og en helt annen Zevon enn ham vi møter i konsertopptak fra tiden rundt og før «The Envoy».

Baksidebilde

Om Rebekka Lundstrøms platedebut og om John Prine

Foto: Niklas Mørkvand og Vibeke Sjøvold

«CD-ene ble levert 11.mars. Dagen etter stengte landet ned i sin første lockdown»

«Hvis jeg skal velge én låt av John Prine, så tror jeg det må bli «Speed Of The Sound Of Loneliness. Av alle de vakre låtene han har gitt meg, er det denne som har fulgt meg lengst.»

–Rebekka Lundstrøm

I påskeuka i fjor ble jeg vekket av kona som skulle på jobb. John Prine var død. Jeg gikk ned i stua og skrev en omtale av Rebekka Lundstrøms flotte debutalbum «Carousel». Hva skulle jeg ellers gjøre? Jeg hadde to måneder i forveien vært på min annen John Prine konsert på under to år. En Prine med skrantende helse ga en fantastisk forestilling. Ikke mange uker seinere kunne vi høre at han var hardt angrepet av Covid-19, og vi fryktet det verste. Jeg tenker det er helt i John Prines ånd å skrive om ham og Rebekka Lundstrøm i samme artikkel. Han var nemlig kjent for å løfte nye stemmer frem: Iris DeMent, Brandi Carlisle, Jason Isbell med mange flere!

Vi var mange som delte tanker knyttet til John Prines død i påskeuka i fjor, og kanskje ble følelsene forsterket av pandemien som herjet, ja, fortsatt herjer. Selv valgte jeg å reposte min omtale av min siste John Prine-konsert, den nest siste han noen gang holdt. Den summerte også opp mitt forhold til John Prine, syntes jeg. Helt til slutt i denne artikkelen kan du lese den omtalen.

For meg vil derfor Rebekka Lundstrøms Carousel for alltid ha en eim av John Prine over seg. Noe som også gjør at jeg etter at jeg anmeldte den ikke setter den på i tide og utide. Jeg vil ikke ødelegge akkurat den følelsen.

I min anmeldelse av «Carousel» skrev jeg blant annet at i løpet av få dager hadde jeg sikkert spilt den mer enn 10 ganger. For noen sanger, for en produksjon! Dagen før jeg skrev anmeldelsen hadde jeg jeg tenkt på hvor sterke superlativer jeg skulle ta sjansen på å bruke uten å møte meg selv i døra et halvt år seinere. Så havnet jeg mentalt et annet sted. John Prine er død. Superlativene fikk bli som de ble. Jeg skrev om at livet går videre. Opp- og nedturer, som en karusell. Nettopp det mange av tekstene på «Carousel» handler om. Sanger det måtte ha kostet mye å lage. Men desto morsomere for alle involverte at resultatet ble så vellykket. Jo, jeg hørte den igjen i går. Like bra!

Jeg spurte Rebekka om hvordan dette siste året har vært og om hennes forhold til John Prine. Svaret hun ga, kan nok mange artister som har gitt ut plate det siste året kjenne seg igjen i. Mange andre også forresten.

Rebekka forteller om utgivelsen og mottakelsen av «Carousel»
Planen var egentlig at mitt debutalbum «Carousel» skulle slippes før jul i 2019. Ting tok litt lengre tid enn jeg hadde sett for meg, og derfor ble datoen satt til 27. mars for å være helt sikker på at jeg rakk å få CD-er levert før slippkonserten. CD-ene ble levert 11.mars. Dagen etter stengte landet ned i sin første lockdown. Jeg var så nær! Men konserten måtte jo selvfølgelig utsettes på ubestemt tid. Jeg vurderte å holde igjen albumet også, men det ble tungvint og føltes feil.

På tross av alt det negative som skjedde på den tida, så var det en utrolig herlig følelse å dele musikken min med verden. Og selv om jeg ikke fikk gjort så mye mer enn å spre det digitalt selv, så kom albumet seg rundt, og fikk endel oppmerksomhet! Jeg ble spilt på radio i Australia, intervjuet av et musikkmagasin i Malaysia og omtalt i Amerika. I tillegg fikk albumet veldig gode omtaler her hjemme, og flere av låtene ble spilt på forskjellige radiokanaler.

Foto: Birgit Fostervold

Mot slutten av året ble albumet også skjenket plass på flere lister over beste utgivelser i 2020. Jeg må nok innrømme at jeg ikke hadde sett for meg at det skulle gå så bra som det gjorde – med eller uten pandemikjepper i hjula!

Jeg gjorde litt onlinekonserter på våren, solgte ut første opplaget av CD-ene og holdt meg travel med å lage hjemmelaget merch. Så jeg klarte å holde hodet over vannet. Da sommeren kom, ble det en del spilling lokalt, og juni og juli ble bra! Utenbyskonsertene derimot, var enten vriene å få booket eller umulig å få gjennomført. I skrivende stund har jeg flere konserter på vent som skal gjennomføres når verden er trygg igjen.

I juni fikk jeg endelig holdt det som skulle vært releasekonserten min i Bakgården i Arendal. Jeg spilte med fullt band for utsolgt hus. Det var en veldig etterlengta og stor opplevelse.

Rebekka om John Prine
På vårparten i fjor opplevde vi noe som for min del understrekte veldig alvoret i situasjonen vi var i, da beskjeden kom om at John Prine kjempet for livet på sykehuset etter å ha blitt smitta av Covid-19. En kamp han dessverre tapte. Og selv om Prine ikke var hverken bekjent eller nær, så opplevde jeg det hele som veldig nært og inderlig. Et personlig tap som føltes så bortkasta og unødvendig.

Vi spilte hans «Angel From Montgomery» som ekstranummer på konserten som hyllest til alt han har betydd for oss som både musikere og mennesker.

På min artistside på Facebook ligger det også ute video av denne, og «Speed Of The Sound Of Loneliness», til ære for Prine. Hvis jeg skal velge én låt av John Prine så tror jeg det må bli denne. Av alle de vakre låtene han har gitt meg er det denne som har fulgt meg lengst.

Da jeg først oppdaga denne låta i min ungdom, visste jeg ikke hvem artisten bak låta var. Det skulle ta ganske mange år før jeg oppdaga Prine og hans musikk på ordentlig. Først i forbindelse med hans samarbeid med Iris DeMent og deretter, åpenbarte det seg en hel verden som man rett og slett ikke kan la være å elske. Fra latterfremkallende morsomheter til hjerteskjærende tragedier. Jeg tror jeg liker de sørgelige sangene best. Jeg er en sucker for en god tragedie, og selv om jeg liker de muntre låtene hans også, så er det nok disse som ligger mitt hjerte nærmest.

Men helt til slutt så vil jeg likevel trekke frem en av de andre låtene; Fish and Whistle. Dette er en sånn låt som jeg blir glad og lett til sinns av å høre. Jeg tror det har med plystring å gjøre. Han synger om å plystre, og fløytespillet høres ut som plystring. Jeg syns det er så gjildt å høre folk som plystrer!

Artikkelforfatterens omtale av John Prines konsert I Oslo i februar 2020 – En ny kveld for historiebøkene

Konsertanmeldelse: Ian Noe/ John Prine med band
Oslo Konserthus 9. Februar 2020
Tekst tidligere publisert på Popklikk.no.

En ny kveld for historiebøkene! Én av de store låtskriverne, John Prine, var i godlune og øste generøst av sin store sangskatt. Han gav alt, og da konserten var slutt, var det ikke mer stemme igjen. Oppvarmingsartist Ian Noe sørget for magi allerede før Prine entret scenen.

Foto; Vibeke Sjøvold

Bonnie Raitt på Grammy-utdelingen for et par uker siden: «My friend and hero John Prine, who is sitting right over there, wrote ‘Angel From Montgomery’ and so many other songs that changed my life». Slik er det mange som har det! John Prine ble oppdaget av Kris Kristofferson da Prine var postmann. Mange store artister har mye å takke Kris for, Kristofferson må man bare sette pris på. 

Ian Noe – fjorårets platedebutant i mine ører – var oppvarmingsartist, alene med gitar. I går presenterte han flere av de flotte låtene om mordere, rusavhengige, bankranere og andre personer fra hjemtraktene i East Kentucky som har kjørt livene sine ut i grøfta. På åpningslåten «Letter To Madeleine» var tempoet skrudd ned er par hakk fra plata. Gåsehud! Deretter fulgte flere låter fra siste plate samt en helt ny. Knappenålstille i Oslo Konserthus! Noe kommer tilbake til Oslo i juni med band, uten at vi savnet bandet i går.

John Prine opplevde jeg første gang i en konsert mot landminer samme sted i 2002 der han med sin lune tilstedeværelse nesten stjal showet fra folk som Elvis Costello, Nanci Griffith, Emmylou Harris og Steve Earle. En legendarisk konsert av typen som flere og flere sier de har vært på etter hvert som årene går. Da jeg endelig fikk oppleve John Prine som hovedattraksjon i konserthuset i august 2018, ble de skyhøye forventningene mine mer enn innfridd. En kveld for historiebøkene! Flere runder med alvorlig sykdom hadde ikke ødelagt for hans unike formidlingsevne.

Et skadet kne («nothing serious»), gjorde at Prine ble sittende under gårsdagens konsert. Han serverte låter fra den nyeste og etterlengtede plata, «Tree Of Forgivness», som allerede har rukket å bli nesten to år, samt en rekke klassikere. Alt krydret med Prines nydelige og underfundige historier mellom låtene. «I thought I would be able to slow down after that record, but the damn record started to sell!»

Prine balanserer alvor, understatement, ironi og humor på en helt unik måte. I låter som den tragiske «Six O’Clock News» gir Prines lakoniske framføring ekstra dybde til historien («The whole town saw Jimmy on the six o’clock news, His brains were on the sidewalk and blood was on his shoes.) Bandet fargelegger nydelig, og alle i bandet bidrar til å løfte låtene det lille ekstra, enten det er bass, gitar, fiolin, steelgitar eller forsiktig på slaginstrument.

Og ja, «Sam Stone», historien om vietnamveteranen som ikke fikset livet som fulgte etter slagmarken. «There’s a hole in daddy’s arm where all the money goes, Jesus Christ died for nothing, I suppose», er en setning som har brent seg fast hos meg og mange andre. Prines stemme er ikke den samme som da låten ble laget for 50 år siden, men låten blir bare bedre og bedre.

I andre låter er det mer rom for tolkninger. Som nydelige og vemodige «Summer’s End» fra hans nyeste plate– «I wrote this together with Pat McLaughlin, we never discuss the meaning of the songs». En sang som ikke nødvendigvis bare handler om at sommeren eller livet for den saks skyld går fortere enn vi klarer å ta inn over oss. Den uttrykksfulle videoen som er laget til låten, er tilegnet en bekjent av Prine som døde av rusmisbruk, og viser blant annet et lite barn som besøker en grav.

Og vi fikk fantastiske «Lake Marie», en sang inspirert av at navnene på to hvite, forlatte babyer som ga navnet til innsjøene Lake Marie og Lake Elizabeth. Sangen er innholdsmettet, der kjærlighetshistorien i et vers glir over mord i neste vers. Hva Prine forteller har vært diskutert. Kanskje ville innsjøene fortsatt vært «Peaceful Waters» om ikke den hvite mann hadde tilranet seg dem fra de innfødte? Kveldens mest krevende låt imponerende avlevert av John Prine og bandet! Prine storkoste seg! «You know what blood looks like in a black and white video? SHADOWS».

Og, ja, «Hello In There»: «Probably the prettiest song I have written». Andre høydepunkter var soloversjoner av «All The Best» og «It’s A Big Old Goofy World». To låter der Prines herlige ironi får boltre seg! Å høre Prine og Ian Noe sammen på «Mexican Home» og «Come Back to Us Barbara Lewis Hare Krishna Beauregard» var en flott bonus!

På siste låt ut, «Paradise», fikk Prine god vokalhjelp av bandmedlem Jason Wilber samt Ian Noe. Det trengte han. Fantastisk kveld, men ikke uten stenk av vemod. Den syngende postmann hadde generøst levert ut pakkene.

«The moon and stars hang out in bars just talkin’/I still love that picture of us walkin’/Just like that ol’ house we thought was haunted/Summer’s end came faster than we wanted»

-«Summer’s End», John Prine

Foto: Vibeke Sjøvold

En Dylan-favoritt

Bob Dylan – Planet Waves (album 1974)

Nei, jeg skal ikke påstå at «Planet Waves» (1974) er av de aller mest banebrytende og innflytelsesrike Bob Dylan-platene. Jeg skal heller ikke påstå at tekstene holder Nobelprisnivå og er på Dylans mest kryptiske og subtile. Det som likevel er et uomtvistelig faktum er at dette er av de albumene med Bob Dylan jeg setter aller høyest.

Ikke skal jeg dvele for mye med litteraturviter Gisle Selnes litt nedlatende holdning og kanskje litt humoristiske raljering annerledestenkende (slike som meg) vedrørende enkelte låter i den på mange måter fine og underholdene boka om Dylans kunst, «Den store sangen», heller. Men jeg synes nok han glemmer bort hvor bra The Band og Bob Dylan sammen slentrer av sted på denne plata, om ikke alt er perfekt.

Og Bob synger engansjert og tar flere av låtene opp på et nivå man ikke skulle tro fantes, hør superstilige «Tough Mama» og «Something There Is About You». Men også de gjennomsnittlige «On A Night Like This» og «You Angel You» er mer enn gode nok, selv om Dylan selv var kritisk til de to siste og uttalte «It sound to me like dummy lyrics» om den sistnevnte. Og balladene er for meg helt nydelige, både « Dirge» og «Hazel». Det synges om Dylans drømmekvinne over en lav sko, og drømmekvinnen er fortsatt til en viss grad kona, Sara.

I «Wedding Song», hvor knappene på Dylans jakke skraper mot gitarlokket, synger han om hvor mye hun betyr for ham – «More than life itself – vel det viste seg nok at musikkkarrieren og turnélivet, som hun avskydde, betød enda mer. Det fikk vi høre mer om ett år seinere, på «Blood On The Tracks».

«Planet Waves» skal ha blitt til fordi Dylan og The Band skal ha trengt et ferskt album til den forestående turneen. Og til tross for alle tidligere samarbeid, er dette første studioplate de gjør sammen. Ettersom «Before The Flood»-tureneen gikk sin gang – hør den fantastiske og småhektiske liveplata – var det imidlertid bare «Forever Young» som ble spilt fra «Planet Waves». Låten finnes i to versjoner på «Planet Waves» hvorav man kunne klart seg med den rolige som avslutter side 1. «Forever Young» er skrevet til sønnen Jacob, og for mange er denne låten den viktigste på albumet.

Uansett, jeg går aldri lei av denne plata. Lydbildet, melodiene og energien er helt etter min smak.

%d bloggere liker dette: