Årets festligste album?

Vandoliers – The Vandoliers (album 2022)

Til høyre: Vandoliers på Oslo Americana, juni 2022. Foto: Tormod Reiersen

Fest. jeg gikk inn på Chateu Neuf i Oslo i juni i år for å få med med deler av Oslo Americana-festivalen, visste jeg ikke helt hva som ventet meg. Jeg slentret ned i kjelleren for å høre et band kalt Vandoliers. Country-punk. Det kan jo være gøy, tenkte jeg. Og gøy var det i alle de 45 minuttene bandet hadde fått tildelt. Jeg vet ikke helt hvilke låter de spilte, og hva de handlet om, men makan til energisk spilleglede skal man lete lenge etter. Og for noen fengende låter! Jeg tok meg i å tenke på både The Pogues og bandet som spilte seinere på kvelden, The Felice Brothers. Eller kanskje er Vømmøl Spellemanslag en vel så relevant sammenlikning, men spiller det noen rolle?

Seinere hørte jeg litt på platene, men ble fortalt at bandet nok var mye bedre på scene enn på plate, så jeg lot derfor platene raskt ligge i fred. Da jeg for noen uker siden satte på deres nye plate, den nesten selvtitulerte «The Vandoliers», ga de meg en ny overraskelse. De har nemlig klart å gjenskape mye av humøret, gleden og energien fra scenen på denne platen. De har tonet sprellene akkurat passe ned til at de ikke fremstår som overdrivelser etter noen lyttinger. Kanskje er navnet på albumet valgt på bakgrunn av nettopp dette; dette er Vandoliers slik mange opplever dem live! Men de har også gitt plass til noen litt roligere og ettertenksomme øyeblikk på dette albumet.

Fest! Foto: Tormod Reiersen

Kupunk med blåsere. Jeg har ulike bruksområder for musikk, og «The Vandoliers» har som oftest fulgt meg på løpeturer, men jeg får stort ut utbytte også av å høre nærmere på nyansene i det denne gjengen foretar seg, enten det er å hugge litt ekstra til på gitaren, godlyder fra fela selvfølgelig, den hardtarbeidende trommisen, og ikke minst er det en fryd når blåserne – trolig spilt av multi-instrumentalist Cory Graves – kommer inn og lager en marriachivariant av kupunken på låter som «Too Drunk To Drink».

Texas. Vandoliers har seks medlemmer, de er fra Texas, og bandet ble dannet i 2015. «The Vandoliers» er deres fjerde album. Frontmann Joshua Fleming forteller at innspillingen av «The Vandoliers» ble påbegynt i mars 2020, så kom pandemien, plateinnspillingen ble avbrutt, og plata ble ferdig seinere enn tiltenkt.

Sanger til datteren og om sene lørdagskvelder. Albumet åpner ganske laidback med en ganske sårbar vokal– til Vandoliers å være – men likevel fengende med «The Lighthouse», en låt som Fleming skrev til sin ett år gamle datter. Tempoet skrues opp med «Every Saturday Night», en sang som hyller rufsete spillejobber om helgen, jobber som ble dypt savnet under pandemien:

«I took for granted every Saturday night
With my rowdy friends and the love of my life
We should've danced 'til they turned out the lights»

Så må jeg trekke frem sangen til en drukkenbolt, «Bless Your Drunken Heart». Herlige sktine gitarer, jagende trommer og et allsangsvennlig refreng. En låt som trykker på alle de riktige knappene! Låten «I Hope Your Heartache’s A Hit», om one-night stands, der et lekent piano og ditto fele er fremtredende, har mange av de samme egenskapene.

Årets festligste? Men først og fremst er dette samlet en flott, fengende samling låter. Jeg skal ikke kåre årets beste album enda, men jeg prøver meg med å påstå at Vandoliers har levert årets festligste så langt! Likevel, det ligger et alvor bak sjarmen på mange av låtene.

Vandoliers på Oslo Americana, juni 2022. Foto: Tormod Reiersen

Støy og blomster fra Neil Young + Promise Of The Real

Neil Young + Promise Of The Real – Noise & Flowers (livealbum 2022, konserter i Europa 2019)

«In 2019, just two weeks after the passing of my life-time friend Elliot Roberts, my manager for over 50 years, Promise Of The Real and I made a wonderous tour through Europe playing in his memory… One of the most special tours ever. We hit the road and took his great spirit with us into every song. This music belongs to no one. It’s in the air. Every note was played for music’s great friend Elliot»

Neil Young

Ja, det skriver Neil Young på omslaget til «Noise & Flowers», det nye livealbumet fra hans enorme arkiver. Manager og venn Elliott Roberts var nettopp død og Neil Young + Promise of The Real skulle på Europaturné.

Det har gått en drøy måned siden Neil ga ut det spennende studioalbumet «Toast», spilt inn i 2001, og nå er han er igjen med en ny utgivelse. I og med at det har gått med enn to uker siden dette siste albumet ble utgitt, kan man slå fast at jeg er litt på etterskudd, og at jeg kanskje heller ikke ser på dette albumet som like spennende. Men fine ting er det selvfølgelig her også!

Willie Nelsons sønner. Da Neil Young besøkte Europa i 2016 og 2019, hadde han med seg Promise Of The Real som backingband. To av Willie Nelsons sønner, Micah og Lukas Nelson, spiller i bandet, et band som også gir ut god musikk på egenhånd. Promise Of The Real er svært fleksible og kan spille låter fra hele Neils karriere sånn omtrent, være seg country, countryrock eller hard rock. Og «Noise & Flowers» dekker hele spekteret.

Neil Young + Promise Of The Real. Hyde Park, juli 2019. Foto: Tormod Reiersen

På europaturneen i 2019 holdt de ni konserter, og de 14 låtene på albumet er hentet fra alle eller de fleste av disse konsertene. Selv så jeg dem i Hyde Park i juli det året, uten at jeg tenkte så mye på Elliott Roberts, må jeg innrømme. En meget fin konsert, men kanskje ikke helt av samme kaliber som gjengen leverte i 2016 i Dalhalla i Sverige og Stavernfestivalen i Oslo.

«Noise & Flowers» har en del låter som ikke er gjengangere på Neil Young-konserter. Et høydepunkt er en forrykende versjon av «Throw Your Hatred Down», en låt som opprinnelig ble utgitt på Pearl Jam-samarbidet «Mirror Ball» (1995). Ett annet er en styggfin «On The Beach» med den altfor aktuelle tekslinjen: «The World Is Turning, Hope It Don’t Turn Away».

Ellers er det en bra versjon av publikumsfavoritten «Rockin’ In The Free World», en låt med en tekst som stadig får ny mening, ikke minst de senere årene der diktatorer har strammet grepet. Mange vil også glede seg over litt mindre spilte låter som «I’ve Been Waiting For You», «Are You Ready For Country?» og «Winterlong» med flere, låter «Promise Of The Real» skal ha mye av æren for at blir hentet fram. Det er heller ingen låter her som var med på gjengens første livealbum, «Earth» fra 2016.

I Dalhalla 2016. Noen har stjålet fotoideen min for «Noise & Flowers»?

Men ikke alt er like bra. Noen låter som «Everybody Knows This Is Nowhere» og «Mr. Soul» blir litt seige. På minussiden kommer også en ekkopreget lyd jeg ikke blir helt fortrolig med.

Se filmen! Utgivelsen finnes dog både som platealbum og i en boks der man får både vinyl, CD’er og film. Boksen koster mer enn 1000 kroner mer enn platealbumet, og det synes jeg er i overkant. Jeg har derfor heller sett filmen på neilyoungarchives.com et par ganger. Og ja, opplevelsen er langt bedre når enn ser filmen enn når en bare hører albumet. Det er noe med å observere energien og samspillet til Neil og bandet! Og lyden er kanskje bedre også? Man kan da også se at flere låter er spilt inn på Waldbühne i Berlin; en fantastisk arena som kan sammenliknes med Dalhalla i Sverige! Ser du filmen, får du også en fin «Hey Hey, My My (Into The Black)» mens rulleteksten til filmen går.

For de fleste er dette ingen nødvendig utgivelse. For noen vil kanskje minnene om konserter i 2019 og 2016 være minst like bra som dette albumet. Men i og med at det kan drøye til Neil kommer til Europa igjen, tar nok fansen imot slike album med åpne armer. Flere arkivutgivelser og et nytt Crazy Horse-albumet er meldt!

Lars Winnerbäck fant hjem!

Lars Winnerbäck, konsert på Vulkan Open Air i Oslo, 19. august 2022

Bandet som teller seks personer tar plass fem minutter før oppsatt tid og begynner å spille. Her gjelder det å rekke mest mulig før klokka er 23. Den syvende, Lars Winnerbäck entrer så scenen, og vi er i gang:

«Grand Hotel
Jag öppnar fönstret
Mot Karl Johan
I Pyongyang
Det är vår bröllopsdag»

«Grand Hotel», én av de beste låtene fra årets flotte album, «Själ och Hjärta» starter det hele. Det er tydelig at Lars Winnerbäck føler seg hjemme, han og bandet får en flying start og har øyeblikkelig publikum med seg. Vi får tidlig flere rockere som «Själ Och Hjärta» fra årets album. Politiske sanger og sanger om relasjoner.

Lars forteller med dobbeltbunn at vi alle har blitt litt eldre de to årene vi har bak oss med pandemi. Fortsatt er det mye djevelskap i verden, «men vi har dette»! Og «dette» er selvfølgelig musikken, stå sammen med tusenvis av andre og dele en opplevelse.

Det er tydelig at Lars stortrives, og gjør alt han kan for at vi andre oss skal gjøre det. Det er trivelig på konserten. Vi klapper kanskje i utakt, noen synger, men henger fem sekunder etter hovedpersonen. Men det gjør ingenting. Noen artister ville bedt publikum være stille, eller kommet med en sarkastisk og i beste fall humoristisk kommentar. Nei, her har ingen noe å frykte.

Etter de første låtene ble jeg ørlite redd for at det skulle bli vel mye øs, at vi skulle gå litt trøtt av de elektriske gitarene. Intet å frykte. Dynamikken øker utover i konserten. Et par elektriske gitarer byttes ut med kassegitarer, vi får Lars solo underveis, og han og Sandra Widman gjør en fin duett på «Om du lämnade mig nu». Ballader og rockere om hverandre. Stadig mer rom for enkeltinstrumenter og instrumentalpartier: kremlåt etter kremlåt. Når «Elegi» kommer, brer den gode konsertvarmen seg. Slik skal det låte. Jeg tar stadig en titt på trommeslageren, Jonna Löfgren. Som hun jobber, energisk, lekende, herjer hun låtene framover. Kanskje la Lars litt opp til det, men hun fikk aller mest applaus da bandet ble presentert.

«Åt Samma Håll». Og hva hører jeg:

«I februari var det bottenfryst i mälaren
Götgatan var grå och kall av seklets värsta vinter»

Aha, «Åt Samma Håll». Jeg bryr meg ikke lenger om hvem som gjør hva i bandet. Jeg bare hører. Det er summen av det hele, låten, teksten, vokal, musikere og publikum:

«Och hon mötte mig med sitt leende
Hon sa, "Ta min hand, jag följer dig, vi ska åt samma håll»

Snart er vi over på ekstranumrene og først ut er «Jag tror Jag hittar hem» fra «Eldtuppen» (2019). For meg er det Lars’ aller fineste låt – det er mange i tett konkurranse – en låt som jeg vil tro også må bety noe ekstra for Lars. Om å ha et ankerfeste, selv om man søker ut på nye opplevelser. Låten fremføres så bra, og jeg står faktisk med en liten følelse av å grue meg til den skal slutt. Helt mot slutten henter Lars frem «När Hjulen Ruller» fra årets album, en låt med litt beslektet tematikk, om stadig å måtte være i bevegelse, mentalt og fysisk. Med «Kom I Håg Mej» er det helt slutt. Klokka er 22:59, og vi har fått en stor opplevelse i en park ved Akerseleva midt i Oslo!

Flere sanger må bli en annen gang, jeg vil likevel ha mer, men tar med med en etterglød av denne:

«Och det finns tid för flera sånger
Nu gör vi om allting igen
Släpp mig varsomhelst
Jag tror jag hittar hem»

Triste bakgater

Muzzlewhite – Misery Square (album 2022)

Artwork: Andreas Iversen

Han ville ikke ha nok et bilde av en mann stilt opp opp mot en vegg, Tore Aurstad, mannen som nå bærer Muzzlewhite-navnet videre. Så da får vi fornøyelig artwork av Tores tegneseriemakker, Andreas Iversen, istedenfor.

Bandet Muzzlewhite holdt på rundt årtusenskiftet, med melankolsk rock og alternativ country. Det gjenoppståtte Muzzlewhite er inntil videre studioprosjektet til Tore Aurstad. Tore utelukker ikke konserter med den opprinnelige besetningen av Muzzlewhite. Aurstad er også kjent som krimforfatter, tegneserieskaper og frontfigur i punkgruppa The Oxydants.

På det nye albumet «Misery Square» spiller Øivind Thune, kjent fra St. Tomas, bass på mange av låtene. Terje Barnholdt spiller gitar på flere låter, og Mona Lamo korer på sistelåta, «Sunday Coma». Ellers gjør Tore det meste selv.

«No colors here, just shadow and light
No dusk or dawn, just day and night
It’s just the place to keep your trench coat on
It’s just the place to be dead and gone»
- fra låten «Misery Square»

Uttrykket music noir er kanskje forbeholdt andre musikksjangre, men den mørke rocken Tore har skapt på dette albumet gir meg svart-hvitt bilder på netthinnen. Man ser for seg litt slitne personer i ei bakgate i regn, på en brun pub eller som det også heter bokstavelig i «Seriously Kidding» – en nyinnspilling av en eldre låt – på en skitten madrass. Følelsen jeg får av å høre albumet er ikke så veldig langt unna den jeg får når jeg hører norske Jack Stillwaters album av året, «Closer To Midnight».

Aurstads stemme kan også minne om Steve Wynns til tider, og tankene mine går også i retning av Wynns band Dream Syndicate og deres nye album, «Ultraviolet Battle Hymns And True Confession». Stemninger skapt av tunge elektriske gitarer.

«It's a dog's life and it's not my fault
Ought to hang my picture in the all-time losers' hall of fame
Bad karma, it's a low down dirty shame for you»
-fra «Bad Karma», Warren Zevon

Og som om det ikke er nok å nevne Steve Wynn og Jack Stillwater, gjør Muzzlewhite en fin versjon av Warren Zevons «Bad Karma», en sang som inneholder all den tristesse og mørke humor man kan ønske seg. En sang Muzzlewhite gir en innpakning som passer perfekt til de øvrige låtene som alle er skrevet av Aurstad.

For meg er «Misery Square» én stemning like mye som en samling låter. En stemning som av og til blir røsket opp av Terje Barnholdts utforskende og drivende gitarer. Men skal jeg likevel peke på enkeltlåter utover Zevons «Bad Karma», tittellåten og den eldre «Seriously Kidding», må bli «Wolves At The Door», en låt som virkelig tar tak i deg. «Slow Decent», «The Wrong Horse» og tøffe «»Black Car Waiting» er andre eksempler på låter som biter seg fast. Og da har jeg allerede nevnt over halvparten av låtene! En veldig god og til tider suggererende utgivelse!

Albumet er kun tilgjengelig digitalt foreløpig, men Christer Falck og gjengen prøver å få den ut i den folkefinansierte serien «Norske klassikere på vinyl». Lykke til!

Artwork: Andreas Iversen
%d bloggere liker dette: