Fantastisk fra The Whitmore Sisters!

The Whitmore Sisters – Ghost Stories (album 2022)

Foto: Brandon Scott Humphrey

For to måneder siden fikk jeg en melding på messenger om at jeg måtte høre albumet «Ghost Stories» med amerikanske The Whitmore Sisters. Det skulle være årets beste så langt. Jeg satte det på, men ble ikke overbevist. Nydelig harmonisk sang, men låtene manglet litt nerve. Jeg hadde annen musikk å konsentrere meg om, så jeg lot albumet passere. Og slik tror jeg det er med mange av oss. Vi bruker ikke alltid den tiden vi trenger på ei ny plate, det er så enkelt å sette på noe annet. Heldigvis var jeg mer klar for The Whitmore Sisters seinere, og nå må jeg innrømme: Dette er ei av årets beste americana-plater så langt! Americana, ja, eller en blanding av country og pop, men ikke countrypop!

The Whitmore Sisters er søstrene Eleanor og Bonnie Whitmore. Bonnie hadde allerede gitt ut fire plater på egenhånd da hun bestemte seg for å så seg sammen med Eleanor og hennes ektemann, Chris Masterson (produsent og instrumenter), kjent fra blant annet The Mastersons og arbeid med artister som Steve Earle. I presseskrivet står det at tiden var inne for å gjøre et felles album, et album med stor «A» etter at Eleanor tidligere hadde beskyttet sin da 15 år gamle søster da Bonnie opptrådte på lokale barer.

Ja, plata er nydelig, men det er så mye mer enn det i tillegg. Albumet er perfekt sammensatt der omtrent annenhver låt har høyt tempo og annenhver låt er en nydelig ballade. Akustiske og elektriske strengeinstrumenter av ymse slag, bass, trommer, tangenter og strykere er sentrale instrumenter på albumet. Låtene med høyt tempo kan nok ta opp tunge temaer, men det er svært vanskelig å sitte i ro under mange av disse. De har skrevet ni av låtene selv, og gjør to coverlåter; den herlige «Big Heart Sick Mind» av Aaron Lee Tasjan og «The Wings Of A Nightingale» – hør det jeg tror er Tyler Chesters mellotron! – som Paul McCartney skrev for et annet søskenpar, The Everly Brothers. Begge låtene passer perfekt på dette albumet. Albumet åpner med den smått majestetiske «Learn To Fly», en låt som skal være inspirert av at det er to ting som har vært viktig i Whitmore-familien; og det er sang og flygning.

«We’ve had a lot of loss, a couple of dead ex-boyfriends, and a lot of friends that have passed on – and writing about the grief, especially working towards this record, there’s been a lot to consider, Bonnie says»

Ja, plata handler også om sorg og savn. «The Ballad of Sissy and Porter» er om Chris Porter, som var en musiker og kjæreste med Bonnie. Han døde i en tragisk ulykke på turné. Den storslagne «The Greek Tragedy» avslutter albumet og omhandler Justin Townes Earle som døde av en overdose i fjor. Kanskje peker teksten også på den noe tøffe arven etter faren Steve Earles og mannen Justin var oppkalt etter, Townes Van Zandt:

«Wings to lift a weary soul
Let your flying shoes guide you

Bound to the sins
Can’t circumvent the end
Could you not survive yourself?
Your body let you down»

Ellers merker man seg jo raskt nydelige «Friends We Leave Behind» og den musikalsk herlige «Ricky», Ricky som også lever for hardt. For eksempel.

Samlet er dette uansett en samling med 13 strålende låter, noen vakre med et ettertenksomt piano eller strykere, noen ekstremt fengende der eksempelvis fele og banjo får foten til å gå. «Ghost Stories» er ei fantastisk fin plate, karakter 9/10.

Brandon Scott Humphrey

«The voice of the people»– gratulerer med 1. mai!

American Aquarium —Lamentations (album, 2020)

Promobilder: Rootsy


“Country music was the voice of the people. It wasn’t always the prettiest voice, but it was an honest voice” –American Aquariums frontmann BJ Barham.

Uttalelsen treffer bra når en skal beskrive vokalist og låtskriver i American Aquarium. Stemmen er egentlig ordinær, men rik på dynamikk og nyanser. Sitatet kan også beskrive American Aquariums nye, fantastiske album, «Lamentations». De kunne ikke valgt en mer passende dato for utgivelse enn 1. mai. Her handler det om de hardt arbeidende, enten de bruker kroppen eller sjelen.

America Aquarium er etter hvert blitt for frontmann BJ Barham det Waterboys har blitt for Mike Scott. Et prosjekt der bandmedlemmer stadig byttes ut og nye kommer inn. Denne gangen får vi Shane Boeker på gitar, Alden Hedges på bass, Rhett Huffman på tangenter, Neil Jones på steelgitar og Ryan Van Fleet på trommer. Plata er produsert av Shooter Jenning, selv sanger og låtskriver og, ja, sønn til Waylon Jennings som regnes som én av grunnleggerne av outlaw country.

American Aquarium har i løpet av bandets levetid spilt et imponerende antall konserter, og skal man tro kjennere av bandet må de oppleves live! Da Drive-By Truckers spilte i Oslo i mars 2017, var American Aquarium på scenen i Oslo kvelden før. Og for meg er Drive-By Truckers et stikkord. Dette er alternativ country med store doser rock, kall det gjerne americana. Om du var litt skuffet over Drive-By Truckers nye album, og tenkte at det kunne gjerne vært enda bedre, har du kanskje funnet plata di nå. Desto bedre om du ikke var skuffet!

Bilde av innercover.

Barham sluttet å drikke for seks-syv år siden etter flere år med høyt alkoholforbruk. På de flotte låtene «Six Years Come September» og «The Long Haul» peker han på utfordringene med alkohol. Barham har latt seg inspirere av Jason Isbell etter at kompisen og tidligere produsent for bandet, sluttet å drikke noe før ham. Isbell har alltid laget gode låter, men uten alkohol ble han enda skarpere, uttalte Barham til Americana Highways i august 2019.

I det samme intervjuet uttalte Barham at han selv er mer skjerpet, og i stand til å kutte låtene til beinet. Han mener at «Lamentations» er hans og bandets beste album så langt. Nå skal man være forsiktig med å stole på artister når de uttaler slikt, men det skal forundre meg mye om han ikke har rett.

Barham har tidligere uttalt at han forsøker å lære og skrive låter som ikke bare tar utgangspunkt i egen navle. Her er det flere av dem. Lucinda Williams og Drive-by Truckers har i år levert plater med sterk politisk slagside mot Donald Trump og utviklingen i USA. Situasjonen i USA er et utgangspunkt også for låter på denne plata, men med blikk på menneskene som famlet etter en ny kurs, en kurs de håpet Trump skulle stake ut. I tillegg får vi også sterke, personlige låter.

Tittelen «Lamentations» – klagesanger – kan dermed tolkes på både samfunnsnivå og personlig nivå. Barham sier selv at tittelen er inspirert av «klagesangene» i Bibelen. Spørsmålet som reises der om hvorfor Gud lar Babylon gå til grunne har sin parallell til situasjonen i USA i dag. Mange lider. Økonomisk vekst og velstandsutvikling gjennom flere tiår har bare kommet deler av befolkningen til gode. I stedet for å gå til angrep på Trump og hans velgere, vil Barham heller forsøke å finne ut hvorfor Trump har støtte. På den lange neddempende åpningslåten «Me + Mine (Lamentations)» går Barham inn i problemstillingen. Man får en følelse av at dette er en låt Bruce Springsteen i toppform kunne siktet mot å skrive:

Promobilde: Rootsy

«What are you supposed to do
When the God you’re prayin’ to
Up and goes missin’?
Leaves a trail on unpaid bills
Broken homes and opioid addiction
And then a politician shows up
Promisin’ that
He’ll return the jobs
That God himself could not bring back»

På smått tragiske «Before The Doogwood Blooms» skrus tempoet opp. Som på så mange av låtene på albumet drives historien fram av et herlig piano og orgel. «A Better South» og«The Luckier You Get» er også solide rockere med iørefallende refreng. Noen vil ane publikumsfrieri her, og allsangen vil sitte løst under disse låtene på konserter. Disse sangene liker du! Jeg kan høre meg selv skrikesynge til disse låtene. Men samtidig; kanskje albumets to svakeste. Det sier litt. På sistnevnte nærmer vi oss trolig de mer personlige låtene på plata. Som hos Springsteen var ikke karrierevalget farens førstevalg:

«So I set off to college, but it weren’t for me
So I bought a guitar and started playin’ for free
Wrote a couple hundred bad ones ’til I had two or three
That I thought were good enough folks might pay me to sing»

«They say you’re only as sick as your secrets / If that’s the truth then, friend, I’m dying.». Godt sagt? Dette er begynnelsen på den temposterke låten «Starts With You» der Barham også synger: «Sad Songs seems to make me happy». Nettopp det er beskrivende for mitt forhold til denne plata, og ofte musikk generelt. Jeg tok med meg dette albumet på en rask gåtur. Turen ble mye lenger enn planlagt. Jeg var så begeistret at jeg måtte stoppe å sende en melding: «Den plata du sendte meg er fantastisk!».

Mange av låtende er drivende. Èn av styrkene med plata er like fullt de hjerteskjærende, balladene: «The Die I Learned To Lie To You» og «How Wicked I Was». Den første av dem med piano i sentrum, den andre med en steelgitar langt framme i lydbildet. Lucinda Williams har uttalt at om du skal være låtskriver, må du granske sjelen; også de mørkere sidene av deg selv. Og være ærlig. Det er nettopp det Barham gjør her. Vondt og sterkt! Låtene har både musikalsk og tekstmessig slektskap med tidligere låter som «Man I’m Supposed To Be» på albumet «Wolves» (2015) og «Madeline» på soloplata «Rockingham» (2016). Barham er modig, han er ikke redd for å gå til kamp mot sine demoner eller for å blottlegge tidligere feil.

En herlig liten intro før låten dras i gang. Steelgitar i sentrum og så får vi høre om «The walking definition of blood, sweat and tears». «Bright Leaf + Burley» er kanskje av de låtene jeg sist la merke til, men når alt er skrevet og sagt, ender den kanskje opp som en av de beste låtene på plata. Utgangspunktet for historien er tobakksfarmene og tobakksindustrien i Barhams hjemtrakter. Jeg lever godt med at også denne låten har allsangpotensiale, når overgangen er så flott som her. Låten avsluttes like elegant som den begynte.

Oppsummeringen blir: Innholdsrike tekster, nydelig produksjon med flotte musikalske detaljer, sterke og akkurat passe varierte melodier. Det er nå man i gamle dager ville skrevet: «Om du bare skal kjøpe én plate i år, er det denne». For så bra er den! Plata fremstår som lett tilgjengelig og traff meg omtrent umiddelbart. Direkte nyskapende er nok ikke albumet, men heller mye av det jeg liker fra før. Om jeg på tampen skal forsøke å dempe min egen entusiasme, så er det med spørsmålet om den treffer for raskt, om den har nok motstand til fortsatt å bli stående som én av de aller, aller beste platene i år. Akkurat nå er det vanskelig å peke på en eneste svakhet ved plata.

I den siste sangen, «The Long Haul», handler det om ikke å gi seg. Jeg finner ikke en bedre måte å avslutte denne anmeldelsen på enn med et utdrag fra denne låten:

«I’m as solid as a redwood
She’s standin’ by my side
Got the patience of a sunset
Her last nerves are my why
So last Sunday after supper
I asked her why she stays
She said, «I ain’t gonna be just another song
About walkin’ away»

‘Cause I’m in it for the long haul
I’m here until the work’s done
I ain’t ever been the kinda gal
That’s gonna cut and run
So we’ll pick ourselves up
Every time we fall
Honey, I’m in it for the long haul
Yes, I’m in it for the long haul»

Forkortet utgave av artikkel første gang publisert 1. mai 2020 i Popklikk.

Promobilde: Rootsy

To damer og sannheten!

Kaitlin Butts – What Else Can She Do (album 2022)
Amy Speace – Tucson (album 2022)

Jeg løfter i dag frem to album der historiene fortelles med kvinneperspektiv, nemlig de nye platene til to kvinner med tilknytning til Nashville, Amy Speace og Katlin Butts. Er man matematiker, vil man finne mange likhetstrekk mellom albumene. Begge albumene varer i rundt halvtimen, begge har syv sanger og begge avsluttes med en coverlåt som oppsummerer albumet!

Så kan man også karakterisere begge albumene som americana der steelgitaren på enkelte låter er en fellesnevner, men der Kaitlin Butts er tøff og rocka i uttrykket med til dels snerrende stemme og ditto elektriske gitarer, heller Amy Speace mer i retning av dempet folk, der piano og strykere skaper mye av den musikalske stemningen. Samtidig synger Kaitlin Butts andre kvinners historier, mens Amy Speace tar utgangspunkt i egne, til dels traumatiske, opplevelser.

Uansett begge platene anbefales! Les mer om dem under.

Kaitlin Butts – What Else Can She Do

Foto: MacKenzie Ryan

Kaitlin Butts fra Nashville er i disse dager ute med sitt andre album. Hun er et helt nytt bekjentskap for meg, men da jeg så en særdeles positiv omtale av henne i Knutobloggen, tenkte jeg at jeg måtte gi henne en sjanse, og det er jeg glad for. Dette er dame som med sin rufsete og til dels rå americana, sender tankene mine i retning av Lucinda Williams, ett av de største komplimentene det er mulig å gi artister!

La meg begynne med slutten. Som siste låt gjør nemlig Kaitlin en versjon av den gamle tradisjonelle låten, «In The Pines». Er det nødvendig, tenkte jeg. Jo, helt nødvendig skulle det vise seg. Låten har utviklet seg og finnes med litt forskjellige tekster som kan gi ganske forskjellige tolkning:

«My man, my man, don't lie to me
Tell me, where did you sleep last night?
In the pines, in the pines where the sun don't ever shine
I'd shiver the whole night through»

Det finnes én versjon der hovdpersonen har rømt fra slavedriveren sin og sover ute. I Kaitlin Butts versjon dreier det seg etter alle solemerker om utroskap og Kaitlins herlige snerring levner lite tvil om at hun ikke et øyeblikk tror på mannens svar. En strålende versjon!

Og da har vi allerede vært gjennom seks særdeles flotte låter som forteller ulike historier om kvinner:

«These songs are all stories of different women facing the question: what else can she do?»

-Kaitlin Butts


Det begynner røft med «It Won’t Always Be This Way». Allerede fra første setning, mener Kaitlin alvor, og det sparker godt fra i refrenget, og Kaitlin selv holder ikke tilbake mens gitarene til særlig Joshuha Grange og trommene til Fred Ethringham herjer.

«Speak of the devil in he walks
It's like his ears burn when I talk
Pushed in a gutter, stuck in a rut
Waitin' for the next turn of the knife in my gut»

Det kjøres i ganske bra tempo på neste låt med det finurlige ordspillet «Damned if I do, bored if I don’t». Så vil man på neste låt, tittellåten «What Else Can She Do», bite seg merke i bassen som åpner det hele – og forsåvidt også fortsetter – samtidig som resten av den flotte countrylåten og historien får utspille seg.

Foto: MacKenzie Ryan
«I thought we’d be married in a fever
Thought we’d ride off like Johnny and June
But I don’t think we’ll make it to Jackson
No I don’t think we’ll make it that far»

Du husker June Carter og Johnny Cash’ sang «Jackson»? Kaitlin har sin egen låt med den tittelen. Låten har direkte referanse til Johnny & June, og ikke minst til teksten i deres låt. Kaitlin slår fast at forholdet hun beskriver går over styr lenge før de kommer til Jackson, så da klarte vel Johnny Cash og June Carter seg bedre? Flott og inspirert låt om du skulle lure.

Du har helt sikkert en halvtime å avse til Kaitlin Butts. Men vær advart om at albumet «What Else Can She Do» er avhengighetsdannende, så det kan bli flere halvtimer. Karakter: 8,5/10.

Amy Speace – Tucson

«My father’s house shines hard and bright 
It stands like a beacon calling me in the night
Calling and calling so cold and alone
Shing cross this dark highway where our sins lie unatoned»
– Bruce Springsteen,
«My Father’s House»
Foto: Neilson Hubbard

Amy Speace forteller at hun alltid har likt «My Father’s House» av Bruce Springsteen. Etter farens død har den fått ny mening for henne, og det virker derfor helt riktig at hun avslutter sitt nye album med en versjon av nettopp denne låten. Hun gjør en naken og fin versjon der første vers er helt uten instrumenter.

For ett år siden skrev jeg om albumet «There Usted To Be Horses Here» av og med Amy Speace. Albumet tok for seg de 12 månedene som gikk mellom sønnens første bursdag og Amy Speace sitt tap av faren. Amy hadde lenge et litt trøblete forhold til faren, en konservativ forretningsmann, som ikke var interessert i kunst eller i å dele følelser. Men da han begynte å se datteren sin som en hardtarbeidende, dedikert, småbedriftseier, endret hans oppfatning av hennes karrierevei.

På hennes nye album «Tucson» forteller Amy mer fra eget liv. Også dette albumet er inspirert av forholdet til faren. Da faren døde i 2019 mistet Amy stemmen. Dette skulle ha psykiske årsaker. Hun dro til «Cottonwood» – også tittelen på åpningslåten – og fikk behandling for sorg, trauma og depresjon. På Cottonwood skrev hun de fleste av låtene på dette albumet.

Mye av plata tar utgangspunkt i at Amy ble voldtatt som 19-åring og hvordan dette kan ha bidratt til at hun senere levde et vilt liv og ble bulemiker og alkoholiker, for så å bli tørrlagt for snart 10 år siden. Faren hadde vanskelig for å godta hennes historie om voldtekt, og tidligere traumatiske hendelser kan ha kommet fram og fått behov for ny bearbeidelse i forbindelse med farens død. Én av låtene på albumet heter «Little Red» etter eventyret om rødhette og ulven, et eventyr mange mener kan handle om seksuelt misbruk. Heldigvis er tekstene poetiske, slik at de – foreløpig i hvert fall – ikke oppleves for private og for depressive. På «If You Fall» f.eks. handler det om å la maska falle og å støtte hverandre. Men uansett; Amy er i enda større grad enn på «The Used To Be Horses Here» åpen og modig på dette albumet.

Tucson er et forsiktig og flott folk-album. Med seg har hun mange av de samme musikerne som sist; Neilson Hubbard (også produsent), Josh Britt og Ben Glover med mange flere. Strykere, gitarer, tangenter, bass med mer. Sammen har de laget et vakkert lydbilde til de fine og til tider litt monotone sangene. Noen ganger nesten bare et piano. Noen ganger er det mer uro, men ikke uro som hos Katlin Butts, mer forsiktig tilbakeholdt uro som på albumets kanskje beste egenskrevne låt, «Blues For Joy». Der Kaitlin Butts har laget et energisk album som kan egne seg også når en er på farten, egner Amy Speace sitt album seg mer for meditasjon i sofaen. Karakter: 8/10.

Siden vi begynte med slutten, passer det vel fint å slutte med begynnelsen, «Cottonwood»:

«Cottonwood and the desert sun 
Too far away for me to run
Where would I go anyway
Dragging this old weight
All the work I’ve done before
Just opened up the basement door
Here I am face to the floor
Again»
Foto: Neilson Hubbard

Ny singel fra John Peter and his Collaborators

John Peter and his Collaborators: «Until The Killing Is Done (Quarantine versjon 2020)» (singel 2022)
John Peter and his Collaborators: «Until The Killing Is Done»/«The Passion Of John Peter and his Collaborators» (låt/album 2010)
«All your thougts and schemes
And all your evil deeds
That still captivates your dreams
Go ahead dump them baby
Dump them at my feet
And I will do with them as I please»

Mange har omtalt den nye singelen til John Peter and his Collaborators som ble sluppet søndag morgen. Litt overraskende slipp, på samme måte som Nick Cave, mannen jeg ofte sammenlikner John Peter Støa og venner med, ofte gjør. Jeg hiver meg på bølgen da jeg mener at Skien-/Trysilbandet fortjener all den oppmerksomheten det kan få. Det er bare å lese Gubberocks omtaler av tidligere album og f.eks. begynne med ett av de to siste!

I 2010 ga bandet ut albumet «The Passion Of John Peter And His Collaborators». I januar i år ble albumet tilgjengelig på strømmetjenester. I den forbindelse uttalte John Peter at albumet var inspirert av en interesse for religion og hvordan den påvirker våre liv, og ikke minst hva som kan gå tapt når religionen gradvis forsvinner ut av livene våre. Selve begrept «Passion» viser til lidelseshistorier og blir ofte brukt om Jesus’ siste dager.

På «The Passion Of …» fins en låt som heter «Until The Killing Is Done», og for å nærme meg poenget, er det denne låten i «Quarantine Version 2020» som nå er gitt ut som singel. Så ikke helt nyinnspilt, men den presset på, og for mange av oss er nok nå «Ukraina-krigen» et bakteppe for låten.

Jeg sammenlikner ofte John Peter and his Collaborstorators med Nick Cave og Tindersticks, selv om de også er noe for seg selv. Likevel, 2010-versjonen av «Until The Killing Is Done» er på mange måter The Bad Seeds-versjonen av låten. Man merker seg dynamikken mellom de roligere piano-partiene og de mer skitne og energiske rock-partiene. Og selvsagt Eva Marie Støas koring. Teksten kan dras i mange retninger. Er det en morderballade, eller er krig et bakteppe for et mer personlig drama? Nå vet ikke jeg om låten har sammenheng med John Peters beskrivelse av albumet den opprinnelig var på. Men tenker man på Kristus i påsken, så skal kanskje hovedpersonen forrådes av sin kjære? Mye å spinne på her, uten at det finnes en fasit, kanskje. Og det er det jeg alltid liker med John Peters låter.

«Your breath in mine our softly dipping knives
We’ll be this close for the rest of our lives
Or until the killing is done»

2020-versjonen av sangen er mer nedstrippet, tristere og roligere enn 2010-versjonen, litt som f.eks Nick Caves-soloinnspillinger på albumet «Idiot Prayer» i 2020, der han spiller hovedsaklig eldre låter fra bak et flygel. På samme måte som mange av disse låtene fikk ny mening i disse innspillingene, åpner låtskriver John Peter Støas «After The Killing Is Done» i denne nye versjonen for at tankene kan tas i nye retninger, der Ukraina- krigen kanskje får en mer fremtredende plass i vår bevissthet, uavhengig av når versjonen faktisk ble spilt inn. Støas følsomme og litt resignerte vokal, kler denne flotte låten godt også i denne versjonen. Ellers tangenter og et sakralt kor.

Dette er en låt som fortjener å tas frem igjen. Hør den i begge versjoner!

%d bloggere liker dette: