De beste sangene fremført på nest beste vis

Young Neils, Rockefeller, Oslo, 21. desember 2022.

Joda, jeg knipset noen bilder, jeg forsøker å være diskré. Mye av konserten måtte jeg se gjennom mobilkamera til mannen foran meg som filmet store deler av konserten.

77-åringen Neil Young ser ut til å kvie seg for å dra på turné. Da er det godt å ha Young Neils. Flere av Norges fremste musikere drar hvert år på en liten førjulstturné der de fremfører Neil Youngs låter. Nja, pandemien bidro til at det var hele tre år siden sist jeg så dem. Nå er det noe helt spesielt å være på konsert med sjefen selv. Når det ikke er mulig, er det flott å få verdens beste sanger, spilt og sunget på verdens nest beste måte! Joda, Neil Young spilte med Young Neils -t-skjorte på Kalvøya i 1993 etter at Lars Lillo-Stenberg hadde overrakt manageren hans et eksemplar.

Young Neils er de siste årene utvidet med den fantastiske strengemannen Geir Sundstøl. Det øker fleksibiliteten med hensyn til hvilke låter bandet kan spille. Særlig kan Jørn Christensen fylle ut lydbildet fra piano når han ikke selv spiller gitar. Konserten åpner med de pene countryrockerne «Harvest Moon» og «Old Man». Lydbildet er fyldig og flott (med unntak som følger seinere i artikkelen). Med seg har bandet to kordamer, som sender tankene mine i retning av Neils avdøde eks-kone Pegi Young og søster Astrid Young fra konserter for mer enn 20 år siden. En sjelden «Are You Ready For The Country» fra Harvest fremføres med Lars bak piano. Gøy å høre denne live!

Young Neils’ egne «Astrid og Pegi Young». Og Per Vestaby.

Jeg tar meg tidlig i å tenke at Lars Lillo- Stenberg høres enda mer forpint ut enn Neil selv i kveld. Det blir imidlertid fort klart at det er lydproblemer med vokalene; de fader ut. På «Chevrolet» – kveldens ferske låt – forsvinner Lars’ stemme nesten helt. Det gjør imidlertid ikke så nye for meg. Høydepunktene på både en Neil Young-konsert og en Young Neils-konsert er de lange elektriske låtene der musikere og publikum kan forsvinne inn i instrumentalpartiene. Både «Chevrolet» og ikke minst «Southern Man» satt som ei kule, selv om Lars snublet i teksten i begynnelsen av sistnevnte låt. Det gjør da ingen ting. Vi synger med uansett.

Palle Krüger på vokal på én av mine store favoritter, «Mellow My Mind» låter imidlertid så surt og fortvilet som den skal låte, og er et tidlig høydepunkt. Etter 45 minutter får vi en pause, så lydproblemene kan løses. Etter pausen må Lars jobbe litt mot et publikum som har kommet godt i gang med praten, men «For The Turnstiles» på banjo låter nydelig!

Lars Lillo-Stenberg og Palle Krüger koser seg!
Jørn Christensen vekslet mellom gitar og piano.

Festen fortsetter med en kontant «Hey Hey, My My». Dette er en låt som jeg falt pladask for da jeg første gang hørte den rundt 1990. Og da den litt seinere ble utgitt i den ultimate versjonen på konsertalbumet Weld året etter, fremtvang den både luftgitar og heftig skrikesynging rett som det var. Er det bedre å brenne ut enn å svinne hen? Kanskje ikke, men vi får ta det som en oppfordring til å forsøke å holde koken. Og om Neil selv ikke leverer bare helstøpte album lenger, er det tilgitt når han fortsatt kan varte opp med låter som den nevnte «Chevrolet». Én liten innvending mot konserten er faktisk at med unntak av denne låten var alle låtene på konserten fra 1992 og tidligere. Det finnes mange bra nye låter og velge i etter dette. Men tror nok de fleste blant publikum er fornøyd med å få flest gamle låter!

Det blir nemlig aldri feil med lange låter som «Cortez The Killer» (1975) og «Down By The River». Og bandversjonen av «Heart Of Gold» er langt å foretrekke framfor de noe uinspirerte soloversjonene Neil selv leverte for noen år siden. Sist gang jeg så Neil Young live, i 2019, brukte han over en tredjedel av konserten på låter fra Ragged Glory (1990). At Young Neils ikke spilte en eneste låt derfra, sier mye om hvor mange låter det er å velge i, og når mange av låtene er lange, blir det plass til desto færre!

Heldigvis ble det plass til «Rockin’ In The Free World» (1989) ispedd litt «O jul med sin glede» som siste låt. Bandet fremførte denne aktuelle låten som både feirer livet og sørger over jordas tilstand på samme tid på beste måte. En flott avslutning på en nesten to timer lang konsert. Gled dere til i kveld, dere som har billetter! Da er sikkert også lydproblemene feid av banen. Jeg gleder meg til neste år. Da får vi vel «Welcome Back»?

Per Vestaby!
Lars Lillo-Stenberg forsvinner inn i en av de lange låtene.
Geir Sundstøl er Young Neils’ Ben Keith med mer. Virtuosen.

Hva med The Sadies? Ok, da!

The Sadies – Colder Streams (album 2022)

(Bilde fra bandet hjemmeside)

Tvangstanker. Jeg hadde lenge tenkt å skrive om det Torontobaserte bandet The Sadies’ nyeste plate Colder Streams. Men etterhvert som mer høyrøstede bergensere og journalister nordaførr hadde gitt sin hyllest, føltes det ganske unødvendig. Etter å ha fått et par spørsmål om hvorfor The Sadies ikke var på min 30 album store liste over internasjonale album i 2022, dukket spøkelset opp igjen. Grunnen til at The Sadies ikke var på lista var nok tvangstanker. Noen må eie platene de har på slike lister, jeg måtte ha skrevet om dem. Mens jeg forsøker å kvitte meg med disse tvangstankene min, skal jeg samtidig fyre litt opp under dem, ved å nettopp skrive noen ord om plata!

Ekkokammer? Da jeg var i gang med å skrive, dukket det på samme tidspunkt opp flere årsbestelister i facebook-feeden min med The Sadies på klar førsteplass. Jeg var i ferd med å gi opp. Men skulle jeg virkelig la det gå utover The Sadies at de kan synes noe overvurdert i mitt lille ekkokammer? The Sadies har hengivne fans som har fulgt dem tett, og når de får en slik, kanskje litt overraskende gavepakke, er det ikke rart at det tar litt av. Litt overbærenhet må jeg kunne tillate meg en tung, tåkefull førjulsmorgen.

Trist bakteppe. Bakteppet for albumet er nemlig trist. I februar i år døde vokalist og gitarist Dallas Good, nesten 30 år etter at han stiftet gruppen The Sadies sammen med broren Travis. Dødsfallet hadde sammenheng med hjertelidelse og korona. Dallas ble 48 år gammel. Da The Sadies slapp albumet Colder Streams, hadde det vært ferdig innspilt i rundt ett år. Dallas hadde skrevet et lenger essay der han noe ironisk gir uttrykk for hvor bra han synes plata er. «By far, the best record that has ever been made by anyone. Ever.» Joda, dette er ei bra plate!

Psykedelisk americana. Andre har beskrevet musikken deres som en sammensmelting av country, folk, garasjerock og psychedelica, ofte i én og samme sang. Gjerne for meg! Albumet begynner bra med «Stop And Start». Litt svevende gitar og ditto vokal. Bandet har mye harmonisang, uten at de vokalmessig når helt opp på Simon & Garfunkel-nivå, for å si det forsiktig. Det er nok heller ikke meningen.

Gode tekster, rockere og ballader. Albumet tar seg videre solid opp med to av albumets beste låter, «Message To Belial» og den enda bedre «More Alone». To rolige låter, der gitarene spinner rundt to fine melodier, ja gitarene på «All Alone» og flere andre låter har nesten litt Buffalo Springfield- gitarer over seg. Tematisk tror jeg «All Alone» handler om eksistensiell ensomhet – ikke minst i møte med døden – selv om man er omgitt av de nærmeste. Den mer rocka «No One’s Listening» har en tekst i samme landskap. I det hele tatt er det lov å ha et halvt øye på tekstene når man absorberer denne musikken.

Albumet har en fin balanse mellom fine rocka låter som rocka «So Far For So Few» og den pene «All The Good». Jeg blir bare mer og mer glad i gitarene. Joda, jeg burde hatt plata på øverste del av lista mi. Jeg forstår entusiasmen. Jeg kryper gjerne til korset, prestisjen får jeg kjempe for en annen gang!

End Credits. Etter en drøy halvtime er det over. Hele bandet står oppgitt som ansvarlige for låtene. Det gjelder også avslutningen, instrumentalen «End Credits». Så får vi håpe at bandet fortsetter å gi ut plater selv etter Dallas Goods død.

Julekonsert om de usalige

Julebrev fra de usaliges enger, «Herr Paulsens nedtegnelser». Konsert med Thomas & Tvilerne i Fjellhamar kirke, Lørenskog, 17. desember 2022.

Thomas med dyktige korister.

Før julen ringes inn skal jeg hvert år ha hørt Tom Waits synge «Christmas Card From A Hooker In Minneapolis», jeg skal ha hørt The Pogues & Kirsty MacColl synge «Fairytale Of New York» og jeg skal ha hørt Per Aabel lese «Piken med svovelstikkene» av H.C. Andersen. Og da jeg i ettermiddag var på julekonsert med Thomas & Tvilerne, ble jeg sittende å tenke på disse tre kunstverkene, og at sangene som Thomas & Tvilerne hadde plukket fram fra det som allerede er en klassiker i mi bok, dobbeltalbumet Angelina & Fillefrans fra 2020, passer perfekt inn i denne tradisjonen. Og ringen var på mange måter sluttet da Thomas og vennene hans presenterte det de kalte en modernisert utgave av H.C. Andersens novelle i musikalsk drakt mot slutten av konserten.

Øyvind Bergsvik på sag og perkusjon

Første del av konserten fikk vi høre låter fra nettopp Angelina & Fillefrans. Den for anledningen styrkede Gubberock-redaksjonen ankom kirken altfor tidlig til tross for snøværet og ufyselige kjøreforhold. Jeg hadde nemlig blingset med en halvtime på oppstart av konserten. Men det gjorde da ingen verdens ting. Vi fikk bare enda bedre tid til å glede oss og la roen senke seg etter den litt strabasiøse kjøreturen. Og så fort konserten var i gang, senket freden seg ytterligere noen hakk. Låtene var valgt ut med stor respekt for kirkerommet, og, som leseren sikkert allerede har skjønt, med et budskap som for meg er helt i tråd med juleevangeliet. Stemningen i kirkelokalet var nærmest andektig, og publikum var særdeles lydhøre for disse fengende sangene som forteller sterke historier.

Jeg finner mye vakkert i det uflidde, og det slitne klientellet på Heaven Pub har mye godt i seg, selv om livet har fart hardt med dem. Thomas Marthon Engevold og bassisten fortalte med betydelig poetisk nerve mellom låtene, og for meg var kontrabassist Magnar Lønnkvist Røris beskrivelse av «obersten», en krigsveteran som ikke fant fred etter sin soldatgjerning, ett av høydepunktene i ettermiddag.

Øyvind Husebø kan spille trompet!

Etter at delen med sanger fra Angelina & Fillefrans var over, spilte perkusjonist og sagfører Øystein Bergsvik og den dyktige trompetisten Øyvind Husebø «O Helga Natt» instrumentalt. Herlig! Redaksjonen var fascinert av denne saga. Deretter fikk vi flere nye sanger. Konserten ble avsluttet på beste måte med «En Gnist», Thomas & Tvilernes egen fine julesalme, og Alf Prøysens «Romjulsdrøm». Så må jeg jo også nevne den fantastisk flotte koringen til Ingrid og Oda Lønnkvist Røri, og helt til slutt kom enda et familiemedlem inn og satte en spiss på det hele. Fra min posisjon så det også ut som om multinstrumentalist Arnstein Arnesen stort sett spilte på gitarer og melodika denne gangen.

Hele redaksjonen takker for en flott ettermiddag med en betimelig oppfordring om å ta vare på folk rundt oss!

Øystein Bergsvik og Magnar Lønnkvist Røri
Litt merch!

Favoritter blant internasjonale album 2022

Da har jeg kåret mine internasjonale favorittalbum i 2022. Som vanlig gir ikke rekkefølgen seg selv, men her er det uansett mye fint. Spilleliste nederst i saken.

Her kan du lese om mine norske favorittalbum.

Det var tett i toppen, og de fire første albumene vekslet på å ligge helt på topp, med nummer fem og syv som outsidere til pallen. Så bør jeg vel skynde meg å legge til at musikk ikke er konkurranse. Vi går rett på sak:

1. Lost Dog Street Band – Glory

Benjamin Tod er hovedarkitekten bak ikke mine enn to av årets aller beste album. Ettersom dagene har gått er det albumet sammen med kona Ashley Mae og en bassist som sammen utgjør Lost Dog Street som står seg aller best og best av alle årets album i mi bok.

Da jeg var 8-12 år var det to ting jeg var særlig glad i. En bærbar Phillips platespiller og pappas plater. Det som var igjen av platene hans etter at storebrødrene mine hadde brukt dem som skjeinebrett som vi kalte frisbee den gangen. Av platene var jeg særlig glad i Jim Reeves, Don Gibson, Thor Raymond, Stordal og Engerdal, Bjørg og Mikkel. Og, den største av dem alle: Hank Williams. Nå skjønner jeg at det er den samme musikalske åren – onde tunger vil kanskje si mangel på den – som renner gjennom årene mine fra som hos farfar med hans begeistring for Jimmie Rodgers og hos pappas med hans Hank Williams-fascinasjon. Og jeg har vel heller ikke utviklet meg særlig når det kommer til musikk siden jeg satt der på «det lille rommet» som tiåring. Årets beste album for meg er nemlig bandet Lost Dog Street Band med Glory. Kall det gammeldags, kall det tidløst. Uansett «I’m only in it for the songs».Hank eller Benjamin Tod i Lost Dog Street Band, dette er folk som synger fra hjertet og sjelen, de kjenner ingen andre steder å synge fra.

Bandet Lost Dog Street Band har litt Hank Williams og litt bluegrass og noen helt fantastiske låter. For meg er «Beautiful Curse», «Jalisco Bloom» og «Cost Of The High» alle blant årets fineste sanger, og albumet gir seg ikke med det, men tenker knapt på at et par av låtene er noe svakere enn de øveige. Glory!

Les mer her.

2. Ian Noe – River Fools & Mountain Saints

Ian Noe er en 31 år gammel singer-songwriter from Beattyville, Kentucky i USA. Hans hjemby har rundt 1 400 innbyggere. Hans debutalbum, «Between The Country», fra 2019 var av de flotteste albumene som ble gitt ut det året. Her synger han om rusmisbrukere, drap og tapt kjærlighet i et musikalsk og stemningsmessig landskap han og Barna Howard har nesten for seg selv. River Fools & Mountain Saints er faktisk omtrent helt oppe på nivået til debutalbumet. På debutalbumet fikk vi fantastiske refrenger og punchlines: «If tonight doesn’t do me in»! Ian Noe har på dette nye albumet utvidet det musikalske spekteret, halvparten av låtene er country-rock-låter med ganske høyt tempo og bluegrasselementer. River Fools & Mountain Saints har melodier og uanstrengte tekster i toppklasse, omtrent hele veien. For meg er det få som kan konkurrere med dette albumet i år.

Les mer her.

3. Here It Is: The Songs Of Leonard Cohen

Det finnes hyllestalbum, og så finnes det hyllestalbum. Dette er av det sistnevnte slaget. Den anerkjente musikeren og produsenten Larry Klein fant seg selv stadig å ville lage coverversjoner av vennen Leonard Cohens låter når han jobbet med andre artister. Han bestemte seg derfor for å lage et hyllestalbum til låtskriveren han setter høyest av alle låtskrivere. Han samlet sammen musikere med tilknyting til jazz samt flere fremragende vokalister. Så: Here it Is: The Songs Of Leonard Cohen. Albumet er blitt særdeles helhetlig og stemningsfylt med mange flotte vokalprestasjoner. Musikerne sender deg inn i en stemning fra første tone, og der blir du. Jeg skulle gjerne hørt Leonard selv synge til disse arrangementene.

Mavis Staples som står kanskje for albumets største vokalprestasjon på bønnen «If It Be You Will». Snakk om å løfte en låt!Så kommer en av de aller mest følelsesladede og sterke låter jeg kan tenke meg. «Seems So Long Ago, Nancy», sunget av David Gray. Det er en sang jeg kan sette på repeat mange ganger. Nancy var en promiskuøs ung dame og psykiatrisk pasient som begikk selvmord i en alder av 21 år. Slik jeg opplever teksten – den er litt gåtefull – funderer Leonard på hva han og omgangskretsen kunne gjort for å redde henne.

Les mer om den fantastiske hyllesten her.

4. Wilco – Cruel Country

«Get back to the country», sang Neil Young for snart 40 år siden. På årets album har Wilco gjort nettopp det. Cruel Country ei plate vi kommer til å ha glede av lenge! Tilsynelatende ei enkel countryplate, men her er det mye å oppdage! Dette er ei plate som med fordel kan spilles høyt for å avsløre mest mulig av de subtile detaljene og godlyder. Glem ikke at dette er «verdens beste band», noe de fremmøtte på konsert i Oslo i juni fikk merke! Kanskje kunne albumet vært litt kortere. Wilco er ofte ujevne, men her er de uansett bedre enn på 10 år, kanskje 20 år! Skriver og synger (!) noen countrylåter finere enn Jeff Tweedy når han er på sitt beste?

Les mer her.

5. Caleb Caudle – Forsythia

Det er ikke alltid den beste musikken som skriker høyest. På albumet Forsythia (plante i gullbuskfamilien) gir Caleb Caudle meg en følelse av å sitte ved et leirbål og varme meg på hendene ved flammene. Selv om han synger om noe annet, synger han på en måte om det også. Jeg føler på mange måter at Caleb har skreddersydd dette albumet til meg. Nydelig!

Les mer her.

6. The Whitmore Sisters – Ghost Stories

The Whitmore Sisters er søstrene Eleanor og Bonnie Whitmore. Bonnie hadde allerede gitt ut fire plater på egenhånd da hun bestemte seg for å så seg sammen med Eleanor og hennes ektemann, Chris Masterson (produsent og instrumenter), kjent fra blant annet The Mastersons og arbeid med artister som Steve Earle. Albumet Ghost Stories er nydelig, men det er så mye mer enn det i tillegg. Albumet er perfekt sammensatt der omtrent annenhver låt har høyt tempo og er utrolig fengende og annenhver låt er en nydelig ballade. Akustiske og elektriske strengeinstrumenter av ymse slag, bass, trommer, tangenter og strykere er sentrale instrumenter på albumet.

Dette er ei av årets beste americana-plater så langt! Americana, ja, eller en blanding av country og pop, men ikke countrypop!

Les mer her.

7. Benjamin Tod – Songs I Swore I’d Never Sing

Benjamin Tod er hovedarkitekten bak ikke mine enn to av årets aller beste album. Soloplata er låter som egentlig var for hudløse til å skulle fremføres, derav tittelen på albumet. Når Benjamin først skulle synge låtene, måtte det nok bli alene med kassegitar. Dette er sanger som umulig kunne blitt bedre med stafasje. Flere av låtene er glimrende, og sangene synges kraftfullt som om det handler om å leve eller å dø, og det er jo nettopp det de gjør. Sangene er til dels mørke, dog på langt nær håpløse. Tod synger åpent om både rusavhengighet og veien til å bli ren. Om skuffelser og svik fremført med en sterk poetisk nerve.

Les mer her.

8. Lars Winnerbäck – Själ och Hjärta

Själ och Hjärta har Lars Winnerbäck funnet fram heartland-rockeren i seg på mange av låtene. Men visesangeren i ham roer ned innimellom. Best er kanskje «Skjutna stad» og «Grand Hotel». Samlet er dette blitt ei riktig fin Lars Winnerbäck-plate. Glimrende konsert i Oslo i sommer!

Les mer her.

9. Mary Gauthier – Dark Enough To See The Stars

Marys stemme, Danny Mitchells piano og Fats Kaplins klagende pedal steel. Den flotten tittellåten, Dark Enough To See The Stars, på det nye albumet til amerikanske folkartisten Mary Gauthier går rett i kjernen av hva hennes nye album handler om; kjærligheten til partneren Jaimee Harris og sorgen over bortgangen til venner og mentorer som John Prine, David Olney, Nanci Griffith og det jeg tror er en mindre kjent venn, Betsy. Sorgen er der, men jeg ser for meg at stjernene som lyser opp er Jaimee og minnene om vennene og hva de har betydd. Dette er ei plate som passer for ettertanke og vinterkvelder når det også bokstavelig talt er mørkt nok til å se stjernene.

Les mer her.

10. Eric Palmqwist – Värmen

Låten «Värmen» starter forsiktig med Andreas Mattessons piano i sentrum. Nydelig melodi før Eric Palmqwist synger «Värmen» på sitt nye album. Sterk låt, sterk poesi som på mange måter oppsummerer albumet: Tilkortkommethet, forsoning med seg selv og fremtidshåp. «Värmen» er tittellåt på svenske Eric Palmqwists tredje album i en trilogi med sanger som tar utgangspunkt i eget liv. Kanskje blir vi litt klokere på oss selv og andre av å høre på albumet Värmen, og stort mer forlanger jeg ikke av et album når også mange av melodiene er særdeles flotte.

Les mer her.

11. Terry Klein – Good Luck, Take Care

Terry Klein fra Texas er av årets oppdagelser for meg. Ikke bare hans nye album, Good Luck, Take Care, men også hans to andre album anbefaler jeg deg å sjekke ut. God historiefortelling satt til fine melodier som åpenbarer seg gradvis. Flott musikk, og vel gjennomtenkt låtrekkefølge som skaper nødvendig variasjon. For å gi et ytterligere inntrykk av hva slags musikk dette er, kan jeg nevne at Mary Gauthier og Rodney Crowell har satt sitt godkjenningsstempel på musikken, og at jeg også tenker på artister som Terry Allen og Otis Gibbs når jeg hører platene til Klein. På hjemmesiden hans kan man lese at Klein har jobbet på sykehus, fabrikk og som advokat. En bred bakgrunn å hente historier fra, vil jeg tro!

Les mer her.

Og her.

12. Michael Weston King – The Struggle

Michael Weston King er en del av den svært anerkjente country-duoen My Darling Clementine, og det har gått ti år siden hans forrige soloalbum. 

The Struggle er spilt inn på landsbygda i Wales i et lite studio sammen med multi-instrumentalist Clovis Phillips. Plata er et singer-songwriter/ folk album og skal være inspirert av blant annet gubberockfavoritter som blant annet Mickey Newbury, Jesse Winchester og John Prine. Så om jeg til forandring tar for meg en britisk artist, er mange av inspirasjonskildene amerikanske. Michael synger vakkert, og vokalen minner om Jesse Winchesters. Samlet er dette blitt en strålende samling velproduserte låter med meningsfulle tekster. Akkurat midt i mi gate. Her kan det også være mye å hente på ulike stadier i livet, plate til ettertanke, men også til til trøst og mat for sjelen. I en flyktig verden, kan dette være ei plate du tar med deg i livet.

Les mer her.

13. Jerry Leger – Nothing Pressing

Canadieren Jerry Leger er for meg av de aller mest interessante låtskriverne de siste 20 årene. I april var han i Norge, og jeg fikk oppleve ham på en flott kveld i Oslo! I forkant av Europaturneen ga han ut albumet Nothing Pressing. Den siste låten på albumet, «Protector», sender på mange måter sender tankene tilbake til åpningslåten «Nothing Pressing». Leger alene med gitaren og litt backingvokal. Nakent og sårbart om å trenge beskyttelse mot seg selv når det røyner på. «Protector» avslutter samtidig Jerry Legers mest modne og selvreflekterende plate! Og når jeg har albumet på repeat, opplever jeg samtidig at åpningslåten «Nothing Pressing» får en ny mening, og nå er det ikke lenger pandemien som kommer fremst i pannebrasken. Albumet har flere lag og er en variert og flott folk-rockplate med mange gode låter!

Les mer her.

Og her!

14. Elliott Murphy – Wonder

Elliott Murpys beste album på mer enn et tiår. Som med mange gode album av gamle helter, var jeg litt skuffet etter de første gjennomlyttingene. Albumet låt flott, sangene var greie, men kanskje litt kjedelige. Heldigvis lot jeg meg ikke stoppe. Sangene åpenbarer seg. Enkeltlåter som «Bystanders», «Lack Of Perspective» og «Something Consequential» trekker meg inn i albumet, og seinere står flere låter frem, og albumet fremstår som jevnt solid. Murphys stemme er mørkere enn før, men flott. Og tilbake til produksjonen – dette må være av hans aller beste album lydmessig.

Les mer her.

15. Nitty Gritty Dirt Band – Dirt Does Dylan

Det finnes mange coveralbum med Bob Dylans sanger, og jeg var ikke overbevist om at vi trengte én til. Men når Nitty Gritty Dirt Band gir seg i kast med Dylans ti av Dylans sanger, måtte albumet få en gjennomhøring. Og det har ikke blitt med den ene. Jeg er forsiktig når jeg antyder at enkelte av versjonene er bedre enn originalene, til det setter jeg Dylan for høyt. Jeg er likevel fristet til å påstå nettopp det om Dirts flotte og lekne versjon av «Country Pie» og kanskje også åpningslåten «Tonight I Will Be Staying Here With You». Nitty Ditty Gritty Dirt Band har med seg gjesteartister også på dette albumet, og vi tåler enda en runde med «The Times They Are A-Changin’» når Jason Isbell, Rosanne Cash og Steve Earle synger et vers hver.

Les om flere sterke versjoner av Dylans låter her.

16. American Aquarium – Chicamacomico

Chicamacomico når ikke opp til forrige album, Lamentations, men jeg har omsider innsett at jeg ikke kommer unna dette albumet når musikkåret 2022 skal oppsummeres. Jeg ser av Tidal at dette er av de albumene jeg har strømmet aller mest. Dette albumet slipper ikke taket. Og flere av låtene vokser, om enn ikke riktig alle. Chicamacomico er er album om de store tingene i livet, men det er de små tingene som får oss videre.

Les mer her.

17. Drive-By Truckers – Welcome 2 Club Xlll

I forbindelse med at Drive-By Truckers besøkte Oslo i mai skrev jeg at konserten var bra, men at jeg kunne ønsket at bandet litt oftere roet ned, og lot oss få puste ut. Til tider kunne øs med tre gitarer bli litt i overkant. Men samtidig er Drive-By Truckers live øsende gitarer, orgel, bass og trommer, take it or leave it! Og du verden, en artig kveld! Drive By Truckers har holdt det gående over mer enn to tiår og er utvilsomt et av de beste rockebandene der ute. De siste albumene til bandet har hatt preg av et stort samfunnsengasjement. På årets album Welcome 2 Club XIII er det dog «antinostalgi» som gjelder. Mange av låtene er i stor grad selvbiografiske og bærer preg av at alt ikke var bedre før. Albumet har én veldig sterk låt, «The Driver», men alle låtene fungerer imidlertid bare bedre og bedre ved gjentatte lyttinger og er jevnt gode. Små tekstlinjer, eller endog bare tittelen på låten fanger oppmerksomheten: «We Will Never Wake You Up In The Morning» og «Billy Ringo In The Dark» er to eksempler på dette. Solid album, dette!

Les mer her.

18. Kaitlin Butts – What Else Can She Do

Kaitlin Butts fra Nashville er ute med sitt andre album. Hun er et helt nytt bekjentskap for meg, men da jeg så en særdeles positiv omtale av henne i Knutobloggen, tenkte jeg at jeg måtte gi henne en sjanse, og det er jeg glad for. Dette er dame som med sin rufsete og til dels rå americana, sender tankene mine i retning av Lucinda Williams, ett av de største komplimentene det er mulig å gi artister. Du har helt sikkert en halvtime å avse til Kaitlin Butts. Men vær advart om at albumet What Else Can She Do er avhengighetsdannende, så det kan bli flere halvtimer.

Les mer her.

19. John Fullbright – The Liar

«What’s so bad about happy», spurte John Fullbright fra Oklahoma i åpningslåten på sitt forrige soloalbum, Songs (2014). En låt som blant annet handlet om å skrive låter. Han ser ikke direkte lystelig ut på pressebildene som følger hans første album på åtte år, The Liar. Og musikken, eller nærmere bestemt pianoet, er noe Fullbright finner glede i når livet er litt vanskelig. Samlet sett er dette nye albumet blitt et veldig fint album over 12 låter. Gode og varierte låter innenfor et singer/songwriter-konsept. Ikke la det gå åtte år til neste soloalbum! Ryktene vil ha det til at John Fullbright leverte en magisk konsert i Oslo for noen år siden, og det vil vi også gjerne ha en gjentakelse av.

Les mer her.

20. Loudon Wainwright III – Lifetime Achievment

Jeg ble kjent med Loudon kanskje gjennom hans aller beste album, «History» (1992). Deretter kjøpte jeg meg den fine samlingen med 80-tallslåter, «One Man Guy», og liveplata «Career Moves». I år er han her med nok ei fin plate. Noen småhysteriske låter, noen underfundige og noen bare fine. Avslutningslåten «Fun & Free» er et godt eksempel på Loudons evne til å gjemme en fin melodi litt under den tøffe ropesyngingen du ofte finner på overflaten. Og akkurat det er kanskje hemmeligheten bak slitestyrken i mange av låtene.

Les mer her.

21. Jake Xerxes Fussell – Good And Green Again

Jeg leser at amerikaneren Jake Xerxes Fussell er inspirert av bluespioneren Mississippi John Hurt, og når jeg hører den flotte «Breast Of Glass» basert på ei tradisjonell folkevise, sendes tankene i retning av selveste Bill Morrissey som også sang om «Handsome Molly», som lagde en hyllestplate til Mississippi John Hurt og lagde album med litt beslektet lydbilde som Fussells nye. Veldig fin plate!

Les mer her.

22. The Dream Syndicate – Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions

Med Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions har The Dream Syndicate laget det første albumet siden 1980-årene som har interessert meg etter mer enn tre gjennomlyttinger. Mye flotte gitarer! Albumet er ganske variert, så mulighetene for at også du finner noe å like, er store. Dette er dog ingen klassiker på linje med 80-tallsalbumene, men har likevel mange låter som tåler flere runder og som jeg kunne tenkt meg å høre live.

Les mer her

23. Steve Forbert – Moving Through America

Da jeg tok på den nye plata til den gamle sliteren Steve Forbert, Moving Through America, og ble møtt med låten «Buffalo Nickel», ble jeg øyeblikkelig atter en gang introdusert for ett nytt album med den Steve Forbert jeg har blitt glad i. Steves karakteriserte stemme, akustiske gitar og en midtempo-låt med Steves flotte overganger. Fengende på en måte bare Steve Forbert kan. Jeg liker dette albumet. Selvfølgelig. Det er ikke revolusjonerende. Men det høres flott og velprodusert ut, enda bedre om du skrur opp volumet litt. Omtrent like mange ganske fine sanger som veldig gode sanger. Det er derfor neppe blant Steves aller beste album. Men når Steve Forbert gir ut gode album, får det mange runder. Jeg spiller det mens, jeg skriver nå; trivelig!

Les mer her.

24. Amy Speace – Tucson

For ett år siden skrev jeg om albumet There Usted To Be Horses Here av og med Amy Speace. Albumet tok for seg de 12 månedene som gikk mellom sønnens første bursdag og Amy Speace sitt tap av faren. På hennes nye album Tucson forteller Amy mer fra eget liv. Også dette albumet er inspirert av forholdet til faren. Da faren døde i 2019, mistet Amy stemmen. Dette skulle ha psykiske årsaker. Hun dro til «Cottonwood» – også tittelen på åpningslåten – og fikk behandling for sorg, trauma og depresjon. På Cottonwood skrev hun de fleste av låtene på dette albumet. Tucson er et forsiktig og flott folk-album. Med seg har hun mange av de samme musikerne som sist; Neilson Hubbard (også produsent), Josh Britt og Ben Glover med mange flere. Strykere, gitarer, tangenter, bass med mer. Sammen har de laget et vakkert lydbilde til de fine og til tider litt monotone sangene. Noen ganger nesten bare et piano. Noen ganger er det mer uro. Bra dette!

Les mer her.

25. The Delines – The Sea Drift

Første låt på albumet The Sea Drift med The Delines, «Little Earl», tar oss rett inn i en historie om er brødrepar på biltur, og ikke en hvilken som helst biltur. Grepet med å introdusere oss for navnet til hovedpersonen i første linje og i låttitler er ofte brukt av låtskriver Willy Vlautin, trolig for å gjøre historien konkret og lettere å relatere til, og her forsterker han effekten ytterligere gjennom å åpne hvert vers med «Little Earl». «Little Earl’s brother is bleeding in the backseat…»
Og flere slike historier følger. Om «Kid Codeine» som trolig var utsatt for konemishandling, Det samme kan ha vært tilfellet med hovedpersonen som plukker opp resten av eiendelene sine klokken seks om morgenen i «This Ain’t No Getaway». I kanskje det beste sporet på albumet, «Surfers In The Twilight», blir ektemannen til hovedpersonen i sangen på dramatisk vis arrestert av politi foran turistene: Hva har han gjort? The Sea Drift er neppe «The Delines» beste album, og det er låter her som blir vel monotone. Men tre-fire høydepunkter gjør dette til ei bra plate. I følge de som var på konsert i Asker med dem i vår var konserten der magisk. Les også Willy Vlautins bøker!

Les mer her.

26. Dropkick Murphys – This Machine Kills Fascists

Det er laget album med etterlatte Woody Guthrie-tekster tidligere. For mer enn 20 år siden samarbeidet Wilco og Billy Bragg om Mermaid Avenue-albumene, og de platene står som påler den dag i dag. Nå har Woodys datter, Nora, funnet frem flere for det meste upubliserte tekster og gitt dem til punkbandet Dropkick Murphys fra Boston. Låtene på This Machine Kills Facists er stort sett enkle, energiske og allsangvennlige. Albumtittelen er tatt fra inskripsjonen på Woodys gitar. Låtene gjør seg trolig glimrende på konserter. Albumet tåler ikke mange gjentatte lyttinger av gangen, men kan være en herlig vitamininsprøyting når du er klar for det.

Les mer her.

27. Vandoliers – The Vandoliers

Da jeg gikk inn på Chateu Neuf i Oslo i juni i år for å få med deler av Oslo Americana-festivalen, visste jeg ikke helt hva som ventet meg. Jeg slentret ned i kjelleren for å høre et band kalt Vandoliers. Country-punk. Det kan jo være gøy, tenkte jeg. Og gøy var det i alle de 45 minuttene bandet hadde fått tildelt. Jeg vet ikke helt hvilke låter de spilte, og hva de handlet om, men makan til energisk spilleglede skal man lete lenge etter. Albumet som kom i høst er først og fremst er en flott, fengende samling låter. Vandoliers har levert ett av årets festligste! Likevel, det ligger et alvor bak sjarmen på mange av låtene.

Les mer her.

28. Terry Lee Hale – The Gristle & Bone Affair

Terry Lee Hales nye album, The Gristle & Bone Affair, er historier om folk, følelser, nederlag og triumfer. Teksten på åpningslåten «Oh Life» kan også bære preg av at Terry Lee Hale har blitt 69 år, og at han har fått Parkinsons sykdom, noe som gjør at det stadig blir mer utfordrende for den glimrende gitaristen å utføre denne delen av sitt virke. Hale forteller at dette kanskje betyr slutten på ett kapittel, men at ett nytt kapittel åpner seg. Hale har med The Gristle & Bone Affair gitt oss nok et solid album.

Les mer her.

29. Courtney Marie Andrews – Loose Future

Samlet er Courtney Marie Andrews’ nye album Loose Future ei bra og vellaget plate. Den treffer ikke meg like godt som forrige, Old Flowers, men det er intet å si på håndverket til denne talentfulle artisten. Litt skuffende, men uansett et fint tilskudd til Courtneys diskografi, og det er bare å glede seg til hun igjen besøker Oslo på nyåret.

Les mer her.

30. Neil Young with Crazy Horse – World Record

Neil Youngs utgivelser skulle hatt en egen liste. Årets fineste utgivelse er kanskje Toast, innspilt i 2001. Men årets ordinære utgivelse, World Record, har også sine øyeblikk. Den herlige 15 minutter lange «Chevrolet» går raskt, og da tilgir man greit at ikke alt på plata fra 77-åringen og vennene hans er gull.

Les mer her.

Og

Les om Toast her.

%d bloggere liker dette: