Nick Cave-film: Mellom dette livet og det hinsidige, mellom himmel og helvete

Film av Andrew Dominik om Nick Cave og Warren Ellis’ album Ghosteen (2019) og Carnage (2021): This Much I Know To Be True (2022).

«This Much I Know to Be True» er nok en Nick Cave-film av Andrew Dominik og etterfølger «One More Time with Feeling» (2016). Filmen ble vist på kino i Norge i mai i år, og er nå tilgjengelig for strømming gjennom tjenesten MUBI. Selv tegnet jeg meg i kveld for en gratis 7-dagers prøveperiode, og jeg har nå sett filmen.

Filmen ble spilt inn i London og Brighton våren 2021, og musikken i filmen er spilt inn i et gammelt forlatt fabrikklokale. Mesteparten av filmen er viet livefremføringer av syv låter fra «Ghosteen» (2019) og fem låter fra «Carnage» (2021). Utover det får vi diktopplesning av Marianne Faithfull, et besøk i Nick Caves keramikkverksted og samtale mellom Nick Cave og Warren Ellis. Samtalen handler om deres samarbeid samt spørsmål Nick Cave får til sin hjemmeside på Red Hand Files.

Men først og fremst får vi musikk! Det er ingen tvil om at Warren Ellis har påvirket Nick Caves kunst de siste ti årene, og som de sier; der Nick Cave kommer med sanger, kommer Warren Ellis med kaos. Selv vil jeg som oftest ha klare strukturer å forholde meg til, og det er ingen tvil om at dette paret har dyttet meg langt utenfor komfortsonen.

Låtene fra «Ghosteen» var en del av Nick Caves prosess med å bearbeide tapet av hans ene sønn i 2015 (nå kan man lese at ytterligere én av hans sønner har gått bort i år). Sporene kunne være både krevende og utilgjengelige, men jeg opplevde albumet som svært givende etter å ha gitt det litt tid. Sakralt og svevende. Trist, men også oppløftende.

Det andre albumet låtene er hentet fra, «Carnage» (2021), er mer brutalt. «Carnage betyr «blodbad». «Carnage», ble spilt inn i lockdown, og Nick Cave beskriver da også albumet som en brutal, men også vakker plate med bakgrunn i en felles katastrofe. Slik sett er albumet mer utoverskuende enn «Ghosteen». Tittelen på filmen er hentet fra filmens vakre avslutningslåt, «Balcony Man».

Nick Cave fremstår svært elegant og teatralsk på en scene. Det var derfor ikke overraskende at låtene åpner seg opp når man kan følge Nick Cave og samspillet mellom ham og øvrige bidragsytere. Låtene får mer liv og blir mer dynamiske. Samlet balanserer musikken og filmen mellom himmel og helvete og mellom dette livet og det hinsidige.Om du er i nærheten av å ha sans for Nick Caves arbeid de seinere årene, bør du se filmen, helst i en kinosal, vil jeg tro. Kanskje får du enda mer sansen etter å ha sett den?

I 2017 leverte Nick Cave & The Bad Seeds en fantastisk forestilling i Oslo Spektrum der mye av stoffet var hentet fra albumene «Push The Sky Away» (2013) og «Skeleton Tree» (2016). I august spiller de på Øyafestivalen i Oslo. Det blir spennende å se hvordan stoffet fra de nyeste albumene presenteres. Skal vi bedømme etter filmen, blir konserten en mektig opplevdelse.

Jeg har tidligere skrevet flere artikler om Nick Caves album fra de siste 10 årene. Du kan lese dem her:

Carnage: Nick Caves vakre og skjøre samtidskunst.

Flere rariteter fra Nick Cave.

Nick Cave – «Nick Cave Alone at Alexandra Palace» (album, 2020)

Den fremste artisten de siste ti årene?

Toast – lidenskapelig Neil Young-plate innspilt i 2001 endelig utgitt

Til høyre: Program fra Europa-turneen i 2001

Neil Young with Crazy Horse – Toast (album 2001/2022). Nytt tidligere uutgitt album fra Neil Youngs arkiver. Tidligere har vi, sammen med mye annet, fått hele album som Hitchhiker innspilt i 1976, Homegrown innspilt i 1974/1975 og Summer Songs innspilt i 1987 fra disse arkivene.

«Battle drums were pounding
All around her car
She saw her clothes were changing
Into sky and stars
Going home, I'm going home»

Oslo Spektrum 4. juli 2001. Neil Young med Crazy Horse. To ganger får vi den, den mektige åtte minutter lange «Goin’ Home». En ny sang. En ny Neil Young-klassiker. På samme måte som «Cortez The Killer» mer enn 25 år tidligere er det en låt som veksler mellom historiske begivenheter og trolig Neils egne utfordringer i kjærlighetslivet. Men det var ikke nok med det, vi fikk ytterligere tre nye låter der det var den nydelige «When I Hold You In My Arms» jeg bet meg mest merke i, men også «Standing In The Light Of Love» og «Gateway Of Love» vakte forventning.

Jeg husker 2001-konserten som sterk, men ikke blant mine aller ypperste Neil Young-opplevelser. Gjensyn med Youtube-klipp fra 2001, levner uansett liten tvil om at Neil var helt på topp som konsertartist, og de nye låtene bar bud om at et nytt solid Crazy Horse-album var på gang. Men slik ble det ikke. Det ble ikke nytt album før året etter og da omsider et album med Booker T. And The MG’s, et band som sammen med Neil hadde gitt oss en glimrende konsert på Kalvøya i 1993.

Bilde fra program for Europa-turneen i 2001

Lidenskapelig? På det nye albumet, «Are You Passionate», fant vi igjen to av låtene fra Oslo-konserten året før. Monumentale «Goin’ Home» ruvet og var den eneste låten med Crazy Horse. Den er platas suverent beste spor, men den virket litt malplassert sammen med mer soul-og rhythm and blues-pregede låter. På mange måter møtte vi nemlig en Neil som var tilbake til 80-tallets sjanger-eksperimenter. «When I Hold You In My Arms» var også med, men den drukner litt sammen med de øvrige låtene på albumet. Albumet fikk til dels hard medfart av kritikerne, og svaret på albumtittelens spørsmål har stort sett vært et tørt og rungende «nei». Senest i Mojos karrieregjennomgang fra 2020 påstår to av tidsskriftets anmeldere at platas eneste brukbare spor er «Goin’ Home».

Noen vil nok mene at jeg ofte er for positivt innstilt til Neil Young-album, og jeg hverken var eller er enig i påstanden om at kun «Goin’ Home» holder mål på «Are You Passionate?». Albumet har flere gode låter, men likevel så har min interesse for albumet en tendens til å ebbe ut før jeg er ferdig med det. Det er litt ufortjent og kan også ha med selve låtrekkefølgen å gjøre. Jeg henger mest med på første halvdel, med sine småskakke låter som man sikkert må ha det ekstra Neil-genet for å like. Albumet er også litt mye å gape over på én lytterunde, og det sklir litt ut. Man kan leke med tanken om at albumfølelsen hadde blitt bedre uten «Goin’ Home», «Let’s Roll» og kanskje også to av låtene mot slutten; «Be With You» og «Two Old Friends».

I den ellers glimrende skribenten Sylvie Simmons omtale av «Toast» for Mojo – «Toast» som jeg om et øyeblikk kommer tilbake til – skriver hun at den 13 minutter lange «Boom Boom Boom» kanskje kunne passet bedre på «Are You Passionate?» enn på «Toast». Jo, den finnes som siste låt på «Are You Passionate?» som «She’s A Healer». Kanskje det er flere enn jeg som ikke har hengt med helt til slutten på det 65 minutter lange albumet «Are You Passionate?».

Nå er «Toast» utgitt. Albumet var opprinnelig for trist. For 10-15 år siden fortalte Neil om at det skulle finnes et fullt album spilt inn med Crazy Horse i 2001, «Toast» var navnet etter studioet i San Francisco der innspillingen fant sted. Plata var for trist til å utgis, sa Neil. Den samme begrunnelsen ble gitt om «Homegrown» (1974/1975), som først så dagens lys i 2020. Den gangen var bakgrunnen for flere av sangene bruddet med Carrie Snodgress. Slik jeg tolker Neil, handler flere av låtene på «Toast» om problemer i ekteskapet med Pegi Young, et ekteskap som først ble avsluttet mer enn 10 år seinere. Ironisk nok korer Pegi på flere av disse låtene både på «Toast» og «Are You Passionate?» Fire av de syv låtene på «Toast» ble utgitt i nokså like eller noe omarbeidede versjoner på «Are You Passionate?». Flere av dem er triste, men mulig Neil synes den samlede balansen på «Are You Passionate?» ble mer akseptabel.

«Toast» åpner med kanskje albumets snodigste spor, «Quit», en låt vi finner i en ikke så veldig annerledes versjon på «Are You Passionate?». Det er litt spesielt å høre Neil og Pegi sende meldingen «Don’t Say You Love Me» fram og tilbake. På dette og flere andre spor, bidrar Neils piano til en ettertenksom stemning. Originalt, fint og sjarmerende uperfekt.

Bildet av Neil som har hatt en plass i loftstua til artikkelforfatteren.

To «soul-killere»: Seinere på «Toast» får vi «How Ya Doin’», en enda sterkere låt der hovedforskjellen fra «Mr. Disappointment» på «Are You Passionate?» kanskje er at Neil i versene synger vanlig og noen ganger nær falsett på «Toast» mens han på «Are You Passionate?» snakkesynger med en stemme som fra grava. Fin på «Are You Passionate?» og glimrende å få i en alternativ og litt lengre versjon. Men den fader ut for tidlig på «Toast». Jeg vil ha enda mer! Fint at «Toast» minner meg på hvor bra denne låten er.

«All I got is a broken heart,
And I don't try to hide it
when I play my guitar»
– She’s The Healer/Boom Boom Boom

Og så var det altså «Boom Boom Boom». Enda lengre enn som «She’s A Healer» på «Are You Passionate?». Og enda bedre. Tror jeg. Jeg kan dog ha gått i Sylvie Simmons-fella og ikke hørt godt nok etter på «Are You Passionate». Men på «Toast» kommer jeg inn i en stemning, en groove, og blir der gjennom ulike partier der Neils «soulgitar» noen ganger dominerer, andre ganger piano, trumpet fra Tom Bray eller mer klassisk Crazy Horse-støy. De 13 minuttene låten varer, går raskt om man er i den riktige stemningen. Jeg vil tro at det særlig er «Boom Boom Boom», «How Ya Doin’» og «Quit» Neil sikter til når han skriver at Crazy Horse på «Toast» spiller med en dybde de aldri tidligere hadde gjort. Selv synes jeg de gikk dypt på «Sleeps With Angels» (1994), og at disse tre låtene er beslektet med låter på dét albumet. Jeg synes også at disse låtene antyder at Neil strengt tatt ikke trengte Booker T. And The MG’s for «Are You Passionate?».

«Goin’ Home» er det minst spennende sporet på «Toast», men likevel det beste. Versjonen på «Toast» er nemlig identisk eller nær identisk med versjonen som ble gitt ut på «Are You Passionate?» – kanskje er miksen bedre nå. Om jeg skal forsøke med et dårlig ordspill, har imidlertid «Goin’ Home» kommet hjem på «Toast». Hjem blant solide mer tradisjonelle Crazy Horse-rockere som de tre øvrige låtene på Toast: «Standing In The Light Of Love», «Gateway Of Love» og den for meg helt nye låten, «Timberline».

Fra LPs omslag

Vi har altså tre hardere rocklåter, litt i samme gate som på Neils hardeste album, EP’en «Eldorado» (1989). Neil forteller på sin hjemmeside at «Standing In The Light Of Love» er en slags Deep Purple-hit, og da sikter han kanskje til lån av riffet til «Smoke On The Water»? Godt driv, tekstmessig treffer ikke metaforene meg helt. «Timberline» vokser fortsatt på meg. Jeg har litt trøbbel med det stadige gjentaket av låttittelen, og jeg har også blitt irettesatt for å mene at låten er litt rotete. Men dette er jo Crazy Horse så det er jo på sett og vis slik det skal være. Neil forteller at låten handler om en tømmerhogger som har mistet jobben og vender seg til Jesus. «Gateway Of Love» er en flott låt, og har ikke minst noen utrolig fine gitarpartier, partier som også bygger bro mellom «soullåtene» og rockerne.

«Toast» innbyr til gjentatte lyttinger. Det er vanskelig å vurdere «Toast» uten å sammenlikne med «Are You Passionate?». Jeg har hatt flere gjenhør med «Are You Passionate?». Jeg liker mye, noe bedre enn før, men som nevnt blir albumet vel mye å gape over, og det sklir ut. «Toast» når nok heller ikke opp til Neils aller beste plater, men er en bedre samlet lytteropplevelse enn «Are You Passionate?». «Toast» setter jeg gjerne på igjen når jeg er ferdig med én runde, og for hver runde liker jeg flere låter bedre og bedre, også låter som «Boom Boom Boom» og «How Ya Doin’» – låter jeg kjente sånn noenlunde fra før. Kanskje er det den beste låten, «Goin’ Home», jeg går først lei av? Med «Toast» har enda én av Neils uutgitte hellige graler blitt utgitt. I dagslys blir albumet litt mindre mytisk, men vi er mange som gleder oss over albumet akkurat slik det er og at enda mer av Neils karriere får nytt lys kastet over seg. Så får leseren ta med i betraktningen at jeg kun har hørt «Toast» i fire dager, og at oppfatningen av albumet kan endre seg over tid.

Til slutt: Ny plate med Neil, Crazy Horse og Rick Rubin er klar! Neil forteller at Rick Rubin – kjent blant annet som produsent for Johnny Cash’ American Recordingsalbum – var i kontrollrommet mye av tiden under innspillingen av «Toast», som gjest. Neil og Crazy Horse har også er nytt album ferdig innspilt, denne gangen med Rick Rubin som produsent sammen med Neil. Vi grugleder oss!

Landlig når Nitty Gritty Dirt Band gjør Bob Dylan

Nitty Gritty Dirt Band – Dirt Does Dylan (album 2022)

Foto: Glen Rose

Det finnes mange coveralbum med Bob Dylans sanger, og jeg var ikke overbevist om at vi trengte én til. Men når Nitty Gritty Dirt Band gir seg i kast med Dylans ti av Dylans sanger, måtte albumet få en gjennomhøring. Og det har ikke blitt med den ene. Det er selvfølgelig en viss latskap fra en lytter i feriemodus å ikke måtte sette seg inn i nye låter og tekster, men man blir aldri ferdig med Dylan.

«The Circle Is Unbroken». Nitty Gritty Dirt Band startet opp i California i 1966. Av originalbesetningen er Jeff Hanna og Jimmie Fadden tilbake. Bob Carpenter har vært med siden 1979. I tillegg er det flere nye bandmedlemmer. Gruppa er nok mest kjent for sine tre volum med «Will The Circle Be The Unbroken», der det første volumet ble gitt ut i 1972 og det siste i 2002. På albumene gjør Nitty Gritty Dirt Band gamle countrylåter i ny innpakning, godt hjulpet av en rekke gjesteartister. Tittelen henspeiler på at gruppa ønsket å presentere gamle sanger og gjøre dem relevante for nye generasjoner. I så måte kan man også tenke seg at «Dirt Does Dylan» er en del av det samme prosjektet. Gamle låter i ny, men ikke revolusjonerende, innpakning. Mer en videreføring. Jeff Hannas sønn Jaime Hanna er nå en del av bandet, så også innen bandet bringes tradisjonen videre.

Landlig. Nyeste låt på albumet er «Forever Young» fra Dylans album «Planet Waves» (1974). På «Planet Waves» er The Band backingband, og låtene på «Dirt Does Dylan» er i stor grad låter The Band har gjort eller kunne gjort sammen med Dylan. For meg er det umulig ikke å tenke på The Band når jeg hører de organiske countryrock-versjonene av Dylans låter på «Dirt Does Dylan». Nevnes spesielt må virtuosen Ross Holmes på fele og mandolin som bidrar med en herlig landlig følelse på flere av låtene.

Foto Glen Rose.

For meg er altså «Dirt Does Dylan» en smidig overgang fra Dylans egne versjoner. Motstanden og tiden jeg ofte må ha for å fordøye nye versjoner har nesten vært fraværende. Jeg er forsiktig når jeg antyder at enkelte av versjonene er bedre enn originalene, til det setter jeg Dylan for høyt. Jeg er likevel fristet til å påstå nettopp det om Dirts flotte og lekne versjon av «Country Pie» og kanskje også åpningslåten «Tonight I Will Be Staying Here With You». Nitty Ditty Gritty Dirt Band har med seg gjesteartister også på dette albumet, og vi tåler enda en runde med «The Times They Are A-Changin’» når Jason Isbell, Rosanne Cash og Steve Earle synger et vers hver. Sangen er evig aktuell, og Rosannes vers får kanskje ny og annerledes mening etter stormingen av kongressen i USA i januar i fjor:

«Come senators, congressmen
Please heed the call
Don't stand in the doorway
Don't block up the hall
For he that gets hurt
Will be he who has stalled
The battle outside ragin'
Will soon shake your windows
And rattle your walls
For the times they are a-changin'»

Gripende sang. Én av de flotteste Dylan-sangene, og kanskje mest utypiske – vel, «he contains multitudes» – er « I Shall Be Released». Sangen kan fremstå som en optimistisk og majestisk sang, men når Richard Manuel i The Band synger er den gripende resignert. Jeg googlet litt og fant versjonen Rich Danko sang i Manuels begravelse – sterk! Elektriske gitarer og vokalbidrag fra duoen i Larkin Poe gir låten et løft på «Dirt Does Dylan». Flott versjon!

Slitesterk. Én av mine aller største Dylan-favoritter er «Don’t Think Twice, It’s All Right» fra «The Freewheelin’ Dylan» (1963). Slitesterk som få. Låten var et opplagt valg for albumet. Jeff Hanna forteller at han brukte timevis på å lære å spille gitardelen av låten da den i sin tid ble gitt ut. På «Dirt Does Dylan» får vi en sterk, og sparsommelig versjon.

Én runde til. Noen utelatt, ingen glemt. Hør også de flotte versjonene av «The Might Quinn», «She Belongs To Me», «Girl From The North Country» og «It Takes A Lot To Laugh, It Takes A Train To Cry». «Dirt Does Dylan» er en respektfull videreføring av Dylans musikkarv. Albumet bør kunne glede både gamle og nye Dylan-fans og flere til! Jeg kjører enda en runde!

Foto: Glen Rose

Tradisjonbærerne og fornyerne Dylan Earl og Johan Berggren på norgesturné

Countryartistene, eller amerikanaartistene om du vil, Dylan Earl og Johan Berggren legger i dag 6. juli ut på norgesturné i regi av Rootsy Music. Første stopp er Vinstra, og de avslutter på Revolver i Oslo søndag 10. juli:


6. juli Countryfestivalen Vinstra
7. juli Countryfestivalen Vinstra
8. juli Kafe Skuret, Trondheim
9. juli Bull Inn, Bø i Telemark
10. juli Revolver, Oslo

Dylan Earl er født i Lake Charles, Lousiana og er nå bosatt i The Ozark Mountains i Arkansas. Han har en flott stemme, og countryen hans er ikke av det blodfattige slaget, og inspirasjon fra både tradisjonell country, sørstatsrock og hardrock bærer bud om at dette er en mann som er vel verdt å få med seg live.

Jeg vet at Johan Berggren bør oppleves live. Også han er en fornyer av countrymusikken og norsk viseskatt. Gode melodier og stemme, flotte historier! Fortsatt med tårer i ølen, men må med god hjelp av en app! Men like gjerne henter han inspirasjon fra personer som har levd, gjerne fra Johans hjemtrakter rundt Lillehammer.

Jeg leste nettopp Stein Torleif Bjellas finurlige bok, «Fiskehuset», Berggren får fordelaktig omtale av hovedpersonen i boka! Han får også god omtale av de fleste andre som har hørt ham!

Både Dylan Earl og Johan spiller med Johan Berggrens band Trøgstad Musikkompani. Som jeg skrev om Johans band på Herr Nilsen: «Men når bandet med Mats Raknerud på gitar, Christoffer Karslrud Dahl på bass og Kristian Aadalen på trommer, setter i gang, skrur han til trivselen enda et hakk. Ingvald Holmen på tangenter gir lydbildet og publikum det lille ekstra, vel ganske mye egentlig, gøy!»

%d bloggere liker dette: