Takk for Bob-festen!

«There must be some kind of way outta here
Said the joker to the thief
There’s too much confusion
I can’t get no relief»

Plakat og Hege Brynildsen

«Thanks for having Bob Fest!», sa Neil Young og gjorde heidundrende versjoner av Dylans «All Along The Whatchtover og «Just Like Tom Thumb’s Blues» da Bob Dylans 30 år som plateartist ble feiret i 1993. Siden ble feiringen kalt det, «Bob Fest».

På Dylans 80-årsdag var det duket for Bobfest 80 i Oslo Konserthus. Dessverre gikk det ikke helt som håpet, men ildsjeler valgte å gjennomføre hyllesten uten publikum, men med TV-opptak.

Og det skal vi være glade for! I går sendte NRK denne hyllesten, og den ligger ute om du ikke så den i går. En rekke av Norges beste artister gjør sine versjoner av Bob Dylans sanger, de fleste smakfullt backet av Salmon Smokers. Salmon Smokers består av multiinstrumentalisten Freddy Holm, gitarist Omar Østli, Eivind Kløverud (trommer), Gøran Grini (tangenter) og Finn Tore Tokle (bass). De gjør en strålende jobb og er mye av limet i denne forestillingen. Lim er også Programleder i NRK og Bob Dylan-fan, Espen Aas. Han loser oss gjennom med innsiktsfulle kommentarer og samtaler med artistene.

Det kan være en utfordring med slike hyllester, originalene kan stå i veien når en skal høre de alternative versjonene. På denne hyllesten treffer de fleste artistene særdeles godt, men det er selvfølgelig noen jeg liker bedre enn andre. Og de gangene jeg ikke synes hovedartstene treffer helt, løfter Salmon Smokers likevel låten med fine instrumentalpartier.

Åpningen av konserten med Jonas Alaska alene med «I’ll Be Your Baby Tonight» – han likner svært på en ung Bob Dylan– er nydelig! Konsertens tøffeste øyeblikk står Tora Dahle Aagård for. På hennes gnistrende versjon av «All Along The Watchtower» får også fela til Freddy Holm kjørt seg, herlig! Tøft, og mektig, ble det også med søstrene Elvira og Hilma Nikolaisen sammen med Knut Reiersrud på gitar og Iver Kleive på orgel. De gjør den inderlige «Every Grain Of Sand» til noe helt spesielt, og orgel og gitar løfter låten opp mot de himmelske sfærer mot slutten.

Det er i minste laget med kun én låt gitt ut etter 1997, det er jo så mye flott å velge i også de siste 20 årene av Dylans karriere. Men man er i så måte én låt bedre enn det man var på den ellers helt fantastiske teateroppsettingen «Vikla inn i blått» på Det Norske Teatret i fjor høst. Sondre Lerche er nemlig nyfrelst Bob Dylan-fan, men sier han ikke er kommet lenger enn til fjorårets album, en ny karrieretopp fra Dylan, «Rough And Rowdy Ways». Sondre river og sliter i sangen «I Contain Multitudes» derfra for å komme under huden på låten. Fascinerende!

I den andre enden av skalaen har vi Åse Kleveland. Henne favorittalbum er «The Freewheelin’ Bob Dylan» fra 1964, og hun gjør en mektig «A Hard Rain’s A Gonna Fall».

Jeg nevnte oppsettingen på Det Norske Teatret. Mimmi Tamba derfra sang en flott «Like A Rolling Stone”, “Som ein rullande stein”, med norsk tekst av Tom Roger Aadland. Hun ga låten en solid progresjon, og fikk ut mye av dens potensiale.

To av kveldens desiderte høydepunkter står Signe Marie Rustad og Hege Brynildsen for. Signe Marie gjør en gåsehudfremkallende versjon av «Changing Of The Guards» fra Dylans album «Street Legal». I Dylans versjon er dette en drivende flott sak som går og går og ikke blir helt forløst, perfekt ikkeforløst. Her får vi noe helt annet! Nesten tårer, minnene kommer om digging av denne låten! Brynildens tar med sin stemmeprakt og innlevelse Bob Dylans salme «Saving Grace» til sitt eget sted.

Signe Marie Rustad

Så må jeg også trekke fram Paal Flaatas versjon av «Sēnor», en intens låt som passer Flaatas stemme perfekt. Ikke kan jeg fortelle hva den handler om, men setningene i teksten borer seg fast:

« A Gypsy with a broken flag and a flashing ring
He said, «Son, this ain’t a dream no more, it’s the real thing»»

Paal Flaata

Sivert Høyems og Åge Aleksandersens vokalpartier på Dylans nidvise «Positively 4th Street» tilhører ikke høydepunktene på konserten for meg, men de får mange plusser i boka for å trekke den frem:

«You’ve got a lotta nerve to say you are my friend
When I was down you just stood there grinnin’
You’ve got a lotta nerve to say you got a helping hand to lend
You just want to be on the side that’s winnin’»

Og enda var det mer! Darling West, Ola Kirkeng, Ane Brun, Ingebjørg Bratland, Tom Roger Aadland, Malin Pettersen., Erlend Ropstad. Mange bra versjoner. Gode og til dels overraskende låtvalg. Takk for Bobfesten!

Elliott Murphy – den siste rockestjernen?

Foto: Daniel Barnby (venstre) og Marcos Cebrian (høyre)
  • Hardcore– Ellliott Murphy, bok av Charles Pitter (2013)
  • Elliott Murphy, A Memoir – Just A Story From America (2019).
  • Studioalbum og livealbum (1973–2020)

I dag kan du lese om en glimrende artist altfor få har et forhold til. Elliott Murphy, født i New York, nå bosatt i Frankrike.

Tittelen på denne artikkelen er fantasiløs, og helt sikkert brukt i engelsk språkdrakt på utallige artikler om Elliott Murphy. Første låt på Elliott Murphys debutalbum, «Aquashow» (1973) het nemlig «Last Of The Rock Stars» og regnes av mange som hans aller beste låt. Nå nesten 50 år seinere er 72-åringen Elliott Murphy stadig plateaktuell, og senest i fjor ga Elliott Murphy ut en samling med dikt lest til toner av hans trofaste gitarist Olivier Durand. Når forholdene tillater det, er Murphy og Durand også stadig på turnè. Det er nesten som om Elliott Murphy tatt mål av seg til å bli nettopp det, den siste rockestjernen, selv om han kanskje aldri ble ordentlig stjerne. Selv så jeg Murphy og Durand som duo i en flott konsert i Oslo i 2016 og sammen med The Normandy All Stars på Glenghuset i Sarpsborg i 2013. Skal si det var fest i lokalet i Sarpsborg!

I sommer fikk jeg for meg at jeg skulle høre alle Murphys studioalbum – rundt 35 i alt – og de viktigste livealbumene. Heldigvis er Murphy akseptert av de øvrige familiemedlemmene, så jeg fikk hørt gjennom ganske mange av dem på bilferie i Norge i sommer. Jeg har leste også hans reflekterte memoarer fra 2019, «Just A Story From America». For å få en bedre oversikt har jeg også bladd i boka «Hardcore» som tar for seg albumene hans. «Hardcore» er skrevet av en fan som nok ikke skriver like godt og inspirerende som Murphy selv, men boka gir uansett interessant innsikt og Murphy og musikken hans.

Ned fra stjernene

I 1973 fikk Elliott Murphy platekontrakt etter å ha blitt oppdaget av den kjente rockskribenten Paul Nelson. Han var nær å få det store internasjonale gjennombruddet, men det ville seg ikke helt. I 1970-årene omgikk Elliott Murphy store stjerner som bandmedlemmene i Fleetwood Mac, Billy Joel, David Johansen, Lou Reed og David Bowie og Jerry Harrison, senere Talking Heads, spilte i bandet hans. Senere levde han og ga ut plater mer i skyggen av den tilværelsen han opplevde i New York.

I midten av 1980-årene skjønte han at han holdt på å gå under i narkotika- og alkoholmisbruk og sluttet tvert med dette. Han bosatte seg i Frankrike, og har nå en tilstrekkelig stor og hengiven fanskare. Han fikk ikke oppfylt alle sine drømmer, men han sier selv at han likevel er den store vinneren. Han overlevde og fikk et godt liv i motsetning til mange av hans jevnaldrende kolleger. Han er venn med Bruce Springsteen, og når de er i samme by, dukker Murphy gjerne opp på scenen når Springsteen spiller. Det er sagt at begge har fått den rollen de var født til: Springsteen som stjernen, Murphy som outsideren.

Olivier Durand og Elliott Murphy i Oslo i 2017. Foto: Tormod Reiersen

Kunne blitt forfatter?

I memoarene til Murphy kan vi lese flere interessante tanker om møter med syttitallets stjerner, og Murphy er åpenhjertig om hvordan han opplevde dem på godt og vondt. Samtidig er det interessante fun-facts. Elliott Murphy og broren hans, Matthew; fikk ved en tilfeldighet en rolle i Federico Fellinis filmklassiker «Roma». Men det var forfatter han kunne endt opp som, om han ikke ble rockemusiker. Han gjør selv et nummer av at man på en poster for ett av hans tidlige album kunne lese at han kunne blitt forfatter, men endte opp som rockemusiker. Som om rockemusiker var andrevalget hans.

Jeg er ikke dypt bevandret i Elliott Murphys tekster, for meg har det vært energien i rockelåtene og melodiene i de følsomme balladene som har vekket oppmerksomhet. Men forfattergenet skinner nok gjennom i de litterære tekstene. Mange av låtene deler Lou Reeds fascinasjon for originaler litt på siden av det etablerte samfunnet. Men ikke bare. «Elvis Presley’s Birthday» er en hyllest til faren, og får er enormt liv live.

Når jeg sier at Elliott Murphy ikke ble forfatter, er det en sannhet med modifikasjoner. Han har vært skribent for flere etablerte musikktidskrifter som f.eks. The Rolling Stone og skrevet bøker. Og som memoarene viser, Elliott Murphy kan skrive! Favorittforfatteren hans er F. Scott Fitzgerald, og om du leter vil du kunne se både albumtittel og låttittel med referanser til hans verker.

Tre perioder

Det er få artister som jeg er så stor fan av som Elliott Murphy og som jeg samtidig føler at jeg har såpass manglende oversikt over. Hvilke låter som er på hvilke album, har jeg store problemer med å huske, og albumene som ble utgitt i perioden 1980–1996 har fått en svært stemoderlig behandling. I mitt hode snakker vi om tre Elliott Murphy-perioder, og jeg ser andre også refererer til dem. Det å lage én spilleliste med musikk av Elliott Murphy som samtidig ikke er lengre enn at det er mulig å høre gjennom den, er umulig. Jeg har derfor like gjerne laget én spilleliste for hver periode. Jeg har ikke tatt med låter fra livealbum, men hør gjerne f.eks. «Alive In Paris» (2009) eller ett av de andre livealbumene i sin helhet.

1973–1977: Årene på store plateselskap

De første fire albumene kom ut over en fireårsperiode. Det var da Murphy skulle etablere seg som den store stjernen. Han høres litt ut som David Bowie og Lou Reed, og det er litt glam over ham. Debutplata «Aquashow» (1973 på Polydor) er den store kultklassikeren. Navnet på plata er identisk med showet faren regisserte i Murphys barndom og ungdom. De påfølgende albumene «Lost Generation» (1975 på RCA), «Night Lights» (1976 på RCA) og «Just A Story From America» (1977 på Colombia) er ikke stort svakere. Om du ikke gjør som meg og begynner i hans tredje periode, kan du like gjerne starte ved begynnelsen.

1980-1996: I skyggenes dal?

Etter «Just a Story From America» måtte Elliott Murphy melde overgang til mindre uavhengige plateselskap. Diskografien til Murphy er omfattende. Samtidig har jeg stadig mer lyst til å høre på platene fra de to andre periodene enn denne, og da har platene som er gitt ut i perioden 1980 til 1996, blitt de platene jeg har minst oversikt over. Når jeg hører dem, opplever jeg at også disse albumene har sterke spor, og også spillelista fra denne perioden er solid nok. De aller beste låtene her er stort sett også å finne på noen av de flotte livealbumene Murphy har gitt ut.

1998 og frem til i dag: Min periode

Da jeg hadde min første Elliott Murphy-periode for rundt 10 år siden, var det albumene fra og med 1998 som fikk min oppmerksomhet. Dette er også i 1998 Murphy starter samarbeidet med gitarvirtuosen Olivier Durand fra Frankrike. Å oppleve Olivier Durand og Elliott Murphy i samspill i levende live, unner jeg alle som er glad i rock og heftige gitarer. Det er i mi bok få artister som kan matche Elliott Murphys diskografi det første tiåret av inneværende hundreår. Hør gjerne også samarbeidsplata med Iain Matthews – rock møter folk. Også etter 2010 er albumene solide med flere sterke låter, selv om albumene som helhet nok ikke når helt opp til årene før.

Jeg drister meg til å trekke frem tre enkeltlåter fra denne siste perioden, det er i og for seg en aldri så liten forbrytelse. Men før du begynner på spillelistene, kan du gjerne høre den følsomme og neddempede «Crepuscule» og rockerne «Green River» og «I Am Empty». Deretter er det bare å fyre opp spillelistene: Vel bekomme!

Om jeg har skaffet meg oversikt over Elliott Murphys karriere i løpet av sommeren? Nei, men det gjør det bare ekstra interessant å gyve løs på alle albumene igjen en annen gang!

«Naked telephone poles can’t describe
The way I’m feeling about you tonight
And a feeling on my back like an old brown jacket
Like to stay in school but I just can’t hack it
And I’m out on the street feeling like dirt
I’m afraid to get married because I know it’s gonna hurt
And I say

Oh oh oh – there’s the last of the rock stars
And me and you”

Paul Simons undervurderte perle

Paul Simon—«One-Trick Pony» (album, 1980)

Om jeg husker riktig— det er slettes ikke sikkert— ble jeg introdusert for Paul Simon gjennom den legendariske liveplata med Simon and Garfunkel, «The Concert In Central Park» i 1982. Omtrent samtidig kjøpte jeg albumet «Bridge Over Troubled Water» og Simons soloplate «Still Crazy After All These Years». Jeg var solgt. Jeg kom over et tilbud i Scandinavian Music Club der «One-Trick Pony» på kassett ble solgt for 20 kroner og kjøpte den. Også den gangen var dette en latterlig lav sum. Summen sier kanskje litt om den lave statusen plata hadde allerede to-tre år etter utgivelse.

Jeg spilte kassetten én gang. Jeg var skuffet. Er dette Paul Simon? Riktignok var låten med de fengende latinamerikanske rytmene, «Late In The Evening», fin, men resten av låtene var heller snodige. Den gangen ga man seg imidlertid ikke så lett, så gjennom daglige gjennomspillinger noen uker lærte jeg meg å like og senere elske dette albumet. Siden har jeg gått til anskaffelse av både LP og CD, og jeg tviler på om det finnes plater jeg har snurret vesentlig oftere enn nettopp «One-Trick Pony».

Albumet «One-Trick Pony» ble utgitt samtidig med Paul Simons film med samme navn. Filmen hadde vært i Pauls tanker noen år og materialiserte seg i forbindelse med den litt turbulente overgangen fra Colombia Records til Warner Brothers Records. Filmmediet var ikke helt nytt for Paul Simon, han hadde blant annet hatt en mindre rolle i Woody Allens film «Annie Hall». Samtidig hadde jo eks-partner Art Garfunkel hatt en viss suksess som skuespiller blant annet i «Catch 22».

Filmen «One-Trick Pony» handler om en noe mislykket folk-/rockmusiker som bare har ett talent. Hovedpersonen, JonahLevin, ble spilt av Simon selv. Ellers er bandmedlemmer og Lou Reed blant skuespillerne. Jeg så filmen for mange år siden, og husker den ikke som spesielt minneverdig. Det er sagt om karakteren Jonah Levin at han har mye til felles med Simon selv, og at karakteren utstråler en usikkerhet som også Simon har følt på, selv om Paul Simon selvfølgelig opplevde langt større suksess både før og etter «One-Trick Pony» enn det Jonah Levin var i nærheten av:

“I sure been on this road
Done nearly fourteen years
Can’t say my name’s well known
You don’t see my face in Rolling stone
But I sure been on this road”

Albumet består av alternative versjoner av låter som fremføres i filmen. Som bonusspor til CD-utgaven av «One-Trick Pony», finnes også demoversjoner og ytterligere et par låter som ble fremført i filmen. Det finnes også en fin konsert på DVD med låter fra «One-Trick Pony» og med de samme musikerne som på albumet.

Flopp, ja. For selv om «Late In The Evening» ble en hit, var ikke filmen og albumet «One-Trick Pony» noen suksess, og Warner Brothers tapte betydelige summer på prosjektet. Paul Simon hadde dårlig samvittighet overfor Warner-direktøren Mo Ostin, han beklaget og lovet å betale tilbake pengene de hadde tapt på prosjektet. Mo Ostin skal ha ristet på hodet, og bedt ham om ikke å uroe seg. Det går opp og ned for alle artister.

Seks år seinere gikk det opp igjen, og Simon fikk stor suksess med «Graceland». I mellomtiden hadde Paul slitt med lav selvtillit og skrivesperre etter floppen —han nærmet seg karakteren Jonah Levin ytterligere— noe som blant annet ga opphav til låtene «Song About The Moon» og «Allergies» på den flotte, og noe underkjente oppfølgeren til «One-Trick Pony», «Hearts And Bones» (1983).

Men det meste av dette var meg uvedkommende da jeg som 12-åring satt på gutterommet og hørte albumet «One-Trick Pony». Det jeg hørte, var foruten Simon selv, dyktige musikere som Steve Gadd på trommer, Eric Gale på gitarer, Richard Tee på Keyboard og Tony Levin på bass samt flere gjestemusikere. Musikalsk er vel dette albumet nærmere ren rock enn noe annet Paul Simon har laget? Uansett, bandet låter som en tett og samkjørt enhet, enten det er på studiosporene eller de to livesporene på plata. Og Simon synger flott og engasjert.

Foruten «Late In The Evening» er det særlig tittellåten og «Ace In The Hole» det svinger av, der Steve Gadds trommer hele tiden sørger for å ta låtene videre. Ren nytelse. På sistnevnte låt bidrar Richard Tee med vokal. Men musikeren som kanskje setter det største preget på albumet, er Eric Gale. Hans særpregede gitarer bidrar i stor grad til at plata høres ut som den gjør, både på rockerne og på de mer visepregede låtene som den snodige —og nydelige— «That’s Why God Made The Movies», og på én av mine største Simon-favoritter, den vakre balladen med de nydelige overgangene og ditto nylonstrengegitaren «How The Heart ApproachesWhat It Yearns». Det er ikke bare meg som liker sistnevnte, Simon plukket den selv frem igjen som «tittellåt» for «In The Blue Light» (2018), ei plate han viet sanger som han mente hadde fortjent mer oppmerksomhet.

I etterkant av «One-Trick Pony»-prosjektet deltok Paul Simon på «The Muppet Show». Jeg mener å huske at han her fremførte låtene «Oh, Marion» og «Long, Long Day». «Oh, Marion» har en rekke flotte onelinere, og jeg elsker formuleringen:

“The boy’s got a voice
But the voice is his natural disguise
Yes the boy’s got a voice
But his words don’t connect to his eyes
He says «oh, but when I sing
I can hear the truth auditioning»”

«Long, Long Day» avslutter albumet, en nydelig duett med Patti Austin. Men før det har vi også fått flotte «God Bless The Absentee» og de litt mer anonyme, men likevel for meg viktige låtene, «Nobody» og «Jonah».

På dette albumet kan jeg omtrent hvert ord og hver lyd utenat. Jeg kjenner denne plata så godt at jeg knapt reflekterer over hva jeg hører. Strykerne og blåserne på enkeltlåter kan gå meg hus forbi. Alt jeg hører er dog blitt en del av meg i større grad enn nesten all annen musikk. Det er nesten slik at om noen skriver noe negativt om «One-Trick Pony» i kommentarfeltet nå, kommer jeg til å ta det som en personlig fornærmelse. Neida, fritt fram, slå dere løs!

(Tidligere publisert i Popklikk)

Høytid med Rebekka Lundstrøm i Oslo

Rebekka Lundstrøm, konsert på Brød & Sirkus i Oslo, lørdag 21. august 2021.

Det var noe uanstrengt og uhøytidelig over Rebekka Lundstrøm og hennes to medmusikanter da de gikk på scenen i Oslo i går ettermiddag. Men fra de startet konserten med en Nanci Griffith-hyllest og frem til konserten var over, var det høytid blant de fremmøtte.

Foto: Tormod Reiersen

Jeg synes det er fint med ettermiddagskonserter. Det å ta turen ned til Oslo sentrum en lørdags ettermiddag, være på konsert et par timer og (nesten) rekke tilbake til middag, passer meg utmerket. Og nå var det ikke noen hvilken som helst artist jeg skulle oppleve, men sanger og låtskriver Rebekka Lundstrøm fra Arendal. Mange av låtene på hennes debutplate fra i fjor, «Carousel», traff meg i en helt egen nerve, og for meg var den plata et stort høydepunkt i musikkåret 2020.

På konserten på Brød & Sirkus – hennes første egne konsert i Oslo – hadde Rebekka med seg André Sandal Stenersen på mandolin og kor og Simen Svanevik Bendiksen på gitar. Begge bidro til å gi låtene ekstra liv og til å gjøre dette til en nydelig opplevelse. Men selvfølgelig er Rebekkas stemmeprakt og ikke minst tekster og melodier i sentrum. Rebekkas stemme kunne lett fylt rommet alene.

Første del av konserten var for meg noe overraskende bare i begrenset grad viet til debutalbumet. Det gjorde slett ingen ting. Rebekka har nå en rekke flotte nye låter, og nytt album kan kanskje snart være på vei?

Aller først hyllet hun nylig avdøde Nanci Griffith med å gjøre en fin versjon av hennes «Once In A Very Blue Moon». Deretter sang hun to nye låter jeg ikke hadde hørt før: «Almost Ready To Go» og «Soul Searching & Song Writing», to flotte låter som jeg etter bare å ha hørt én gang, tenker tematisk er i forlengelsen av flere låter på «Carousel». Der «Carousel» dveler ved motet det krevde å følge drømmen og bli profesjonell musiker, sier kanskje disse nye låtene noe om utfordringene som følger når man har nådd denne drømmen.

Etter hvert kom låtene fra «Carousel» som perler på en snor. Singelen derfra, «Talk With You», er nok den jeg liker minst etter mange lytterunder med albumet. Rebekka fortalte om en femåring som har spilt denne sangen omtrent hver dag i halvannet år. Jeg er nok enig med Rebekka i at dette kan bli litt mye for foreldrene i lengden. Men på konserten ble det jo en ny vri blant annet fordi André Sandal Stenersen sang Fadnes sin del av låten, så på konsert ble det noe nytt, og låten fungerte fint!

Foto: Tormod Reiersen

Låten om frykten for å bli forelsket, flotte «This Wind», og nesten like fine om å følge drømmen– «Blow Up»– ble gitt oss i utmerkede versjoner. Hennes kanskje aller sterkeste låt på albumet «Carousel», «October», kom også et stykke ut i settet. Låten som handler om følelsen Rebekka får når denne måneden kommer, måneden der hun mistet en venn.

Så begynner det å regne, taket over konsertsalen lukkes. Det er nærmest som bestilt når Rebekka og hennes musikere starter opp med den fantastiske singelen av året, «Breathe», én av et par låter i kveld der Rebekka ser utover verden, på verdens tilstand. Ikke bare granskning av egen sjel, altså. Les om Breathe her. Et høydepunkt! Helt til slutt gir Rebekka og musikerne oss «My Melody» og «Join The Circus» som ekstranumre.

Jeg går ut fra Brød & Sirkus og tenker at dette var helt topp fra Rebekka entret scenen barbeint til hun og musikerne forlot den halvannen time seinere. Musikerne og Rebekka behandlet låtene akkurat slik de nydelige låtene fortjener samtidig som jeg kom enda nærmere låtene jeg kjente fra før. Kanskje var tempoet på noen av låtene skrudd litt ned sammenliknet med på albumet, og kanskje bidro det til at stemningen og formidlingen vokste seg til nær sakral fram mot slutten av konserten. Takk for denne opplevelsen, vi sees igjen!

Foto: Tormod Reiersen
%d bloggere liker dette: