Michael Weston King med mat for sjelen!

Michael Weston King – The Struggle (album 2022). English version here.

Bildet til høyre: Credit: Michael Weston King

Michael Weston Kings nye album, «The Struggle», har vært plata jeg har gått til de siste ukene, plata som alltid har vært der når jeg ikke har vært klar for annen musikk. Michael Weston King er en del av den svært anerkjente country-duoen My Darling Clementine, og det har gått ti år siden hans forrige soloalbum.

«The Struggle» er spilt inn på landsbygda i Wales i et lite studio sammen med multi-instrumentalist Clovis Phillips. Blant gjestemusikerne finner vi Steve Nieve, Jeb Loy Nichols, jazz -trombonist Barnaby Dickinson, kone og partner i My Darling Clementine, Lou Dalgleish, og datteren Mabel Dalgleish-King på fløyte. Plata er et singer-songwriter/ folk album og skal være inspirert av blant annet gubberockfavoritter som blant annet Mickey Newbury, Jesse Winchester og John Prine. Så om jeg til forandring tar for meg en britisk artist, er mange av inspirasjonskildene amerikanske. Micael synger vakkert, og vokalen minner om Jesse Winchester.

Dette er blitt en gjennomført fin plate. Gode tekster, flotte låter og produksjon fra begynnelse til slutt. Det vil si siste låt er en alternativ versjon av åpningslåten «Weight Of The World», om en desillusjonert Trump-sympatisør. Flotte gitarer og annet krydder!

To av mange favoritter på albumet er «The Hardest Thing» og den etterfølgende «Just Another Dying Day», nydelige og tankevekkende sanger om depresjon og hvor tøft det kan være å møte dagen når sjelen ikke spiller på lag.

«When the hardest thing of all
Is just getting out of bed
And the sun that’s streaming in
Only lights a darkness in your head
And you’ve got nowhere to go
So you roll over and you stay
Beneath a blanket of sorrow»
Foto: Philippe Dufour

«The Final Reel» har fløyter, og låten sender tankene i retning av Irland, mens teksten får meg til å tenke på den avdøde skotske artisten, Jackie Leven:

«Now the trumpets have all faded out
And the final reel has been shown
You taught me the ways of the drinking man
Now I must drink alone
But I’ll play the halls we knew so well
And I’ll sing the songs we cried
Until I join you in the devil’s choir
Your voice will never die»

Og nettopp den avdøde kameraten til Michael, Jackie Leven, er mannen bak teksten på en annen flott låt. Michael har nemlig satt melodi til en en håndskrevet tekst av Jackie som han nylig fikk oversendt av en felles venn. Sangen heter «Theory Of Truthmakers» og er også å høre på et album som ble utgitt i fjor det mange artister gjør sine versjoner av Levens låter.

«Sugar» er en låt om avhengighet og en annen låt Michael har laget sammen med andre, denne gangen den amerikanske artisten Peter Case. Joda, det er enda mer. Alle låter som er like smakfullt produsert, alle fulle av mening. Nostalgiske og litt triste «The Old Soft Shoe» hinter mot Gram Parsons «The New Soft Shoe», «Me And Frank» er kanskje en slektning av Bruce Springsteens «Highway Patrolman».

«Valerie’s Coming Home» handler om å forsone seg med døden. Nei, Valerie kommer ikke hjem mer, slik hun alltid har gjort. Nydelig sang, nydelig sunget. Hør trombonen!

Samlet er dette blitt en strålende samling velproduserte låter med meningsfulle tekster. Akkurat midt i mi gate. Her kan det også være mye å hente på ulike stadier i livet, plate til ettertanke, men også til til trøst og mat for sjelen. I en flyktig verden, kan dette være ei plate du tar med deg i livet. Karakter 8,5/10.

Foto: Nick Barber

Michael Weston King makes music for the soul


Michael Weston King – The Struggle (album 2022).
Norsk versjon her.

Credit: Michael Weston King

Michael Weston King’s new album, «The Struggle» has been the album I’ve been going to for the last few weeks, an album there for me when I have not been ready for other music. Michael Weston King is part of the highly acclaimed country duo My Darling Clementine, and it has been ten years since his last solo album.

«The Struggle» was recorded in rural Wales in a small studio with multi-instrumentalist Clovis Phillips. Among the guest musicians we find Steve Nieve, Jeb Loy Nichols, jazz trombonist Barnaby Dickinson, wife and partner in My Darling Clementine, Lou Dalgleish, and daughter Mabel Dalgleish-King on flute. The album is a singer-songwriter / folk album and is said to be inspired by, among others, old favourites of mine such as Mickey Newbury, Jesse Winchester and John Prine. So if I for once write about a British artist, many of the sources of inspiration are American. Michael sings beautifully and his voice reminds me of Jesse Winchester.

This has become an album with great lyrics, great songs and production from the beginning to the end. That said, the latest song is an alternative version of the opening song «Weight Of The World», about a disillusioned Trump sympathizer. Great guitars and other spices!

Two of the many favorites on the album are «The Hardest Thing» and the subsequent «Just Another Dying Day», beautiful and thought-provoking songs about depression and how tough it can be to face the day when your mind is struggling.

«When the hardest thing of all
Is just getting out of bed
And the sun that’s streaming in
Only lights a darkness in your head
And you’ve got nowhere to go
So you roll over and you stay
Beneath a blanket of sorrow»

Photo: Philippe Dufour


«The Final Reel» has flutes, and the song sends thoughts in the direction of Ireland, while the lyrics make me think of the late Scottish artist, Jackie Leven:

«Now the trumpets have all faded out
And the final reel has been shown
You taught me the ways of the drinking man
Now I must drink alone
But I’ll play the halls we knew so well
And I’ll sing the songs we cried
Until I join you in the devil’s choir
Your voice will never die»

And Michael’s late friend, Jackie Leven, is the man behind the lyrics to another great song. Michael has in fact set a melody to handwritten lyrics by Jackie which he recently received from a mutual friend. The song is called «Theory Of Truthmaker» and is also to be heard on an album that was released last year where many artists make their versions of Leven’s songs.

«Sugar» is a song about addiction and another song Michael has made with others, this time the American artist Peter Case. Yes, there are even more. All songs are equally tastefully produced, all full of meaning. Nostalgic and a bit «The Old Soft Shoe» hints at Gram Parsons «The New Soft Shoe», Me And Frank» is perhaps a relative of Bruce Springsteen’s «Highway Patrolman».

«Valerie’s Coming Home»is about reconciling with death. No, Valerie does not come home anymore, as she always has. Beautiful melody, beautifully delivered by Michael. Listen to the trombone!

Overall, this has become a brilliant collection of well-produced songs with meaningful lyrics. Right in the middle of my street. Lots to think about and reflect upon at different stages in life, but also for comfort and food for the soul, if you need. In a volatile world, this can be a record you take with you as you go on. 8.5 / 10.

Foto: Nick Barber

Fantastisk Thåström i Oslo Spektrum bevæpnet med vinger og massiv rock!

Thåström, Oslo Spektrum, 7. mai 2022

«Beväpna dig med vingar
Beväpna dig med sång
Beväpna dig med allting som du längtat å drömde om en gång»

To timer og femten minutter med hjernevask og hjernepåfyll. Ja, musikk for hele kroppen. At det skulle gå 52 år før jeg så denne kryssningen mellom Tom Waits og Nick Cave live! Musikk, Thåströms tilsynelatende keitete bevegelser, insisterende lyssetting. Alt fungerte perfekt, alt støtter og passer musikken.

Det fem manns store bandet startet med en lang intro, Thåström kommer på scenen og starter å synge «Isbergen» fra fjorårets album «Dom som skiner», flott start. Så kommer den ti år gamle «Beväpna dig med vingar». Bassen dunker i kroppen, trommene slår, og jeg får den herlige varmen som brer seg i hele kroppen. Da har han meg. Kremlåtene kommer på en snor. Jeg synes man skal spare på banneordene, men når den store kjærligheten forsvinner, må det være lov å synge «Fanfanfan».

Tidlig kommer også «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pearce», og jeg klager ikke. Ingen synger som Thåström heller. Nytt høydepunkt. Bandet er samspilt. Gitarene herjer, trommene og tangentene og synthene gir et massivt lydbilde uten at dynamikken forsvinner. Jeg kjenner ikke alle låtene, men kjeder meg ikke er sekund. Bare å følge Thåstrøm når han synger, når han løfter kroppen mot himmelen, når han holder i mikrofonstativet med hodet nesten i gulvet. Ja, også når han tar noen dansetrinn og snur seg mot bandet. Og lyssettingen som understeker hver tone, rytmen og hver bevegelse. Jeg er angrepet fra alle kanter, forsvinner inn i musikken lar den bare gå gjennom marg og bein, gjennom hjerne og hjerte.

Et av kveldens mange høydepunkt var den beste sangen fra fjorårets album, nemlig «Stora långa gatan». Thåström tegner opp mange bilder som setter seg på netthinnen. Og den gjøres bare så utrolig mye mer intenst enn på plata. Som Thåström og bandet maler ut denne sangen, og gjør den til et mesterverk!

Og låter som jeg slet med på «Dom som skiner»sitter som et skudd, slik som «Sødra korset», og ikke minst den litt vanskelige «Paperstunna väggar» som faktisk kommer som første ekstranummer. Men da har jeg for lengst godtatt alt Thåström foretar seg denne kvelden! Jo, vi fikk noen roligere låter også, ikke hvilepauser, her gjaldt det å følge med.

Thåström var vokalist i Imperiet og Ebba Grön og når han synger Imperiets: «Du ska va president Nånstand nere under jorden, på botten av ett hål», går selvsagt tankene våre mot diktatoren i Russland. Når vi mot slutten får «Alltid va på väg», tenker jeg at det er derfor, derfor Thåström klarer å holde det gående, tiår etter tiår.

Nordens rockekonge! Hadde jeg visst hva denne konserten skulle bli, hadde jeg ikke ventet til en drøy time før konserten med å kjøpe billett. Karakter? Aner ikke. Gidder ikke spare. 10/10, så får jeg heller redigere seinere.

På «Den Morronen» var det særlig ei strofe fra min favorittsang fra det albumet, «Slickar i mig det sista», som skulle plage meg:

«Dom sa att dom kanske kommer att spela
Min favorit "Bob Dylan"-sång
Det räcker för mig
Det räcker för mig
Jag slickar i mig det sista
Å, det sista, spara det sista till mig»

Her fikk vi den i en fremragende versjon. Jeg slikket i meg det siste av konserten og suger fortsatt på karamellen. Det rekker for meg!

Litt redigert 8. mai 2022.

Viser Trond Granlund lærte av Jokke

Foto til høyre: Per Ole Hagen

Trond Granlund – Sanger jeg lærte av Jokke (album 2022)

«Kan alle de som føler seg vellykka
vær så snill å gå hjem
Dette er et privat lite treff
for oss verdiløse menn»
- Joachim Nielsen (Jokke)

Trond Granlund er født og oppvokst på Manglerud i Oslo og bor nå i Lørenskog. Da han ga ut den flotte plata «Skogslusken» med Hans Børli-tekster for et par år siden, spurte jeg meg om Granlund er forenlig med Hans Børli, skogens dikter, fra Eidskog? Konklusjonen var et stort og rungende «ja»! Selvsagt kunne han gi ut en slik plate med troverdighet. For meg er Trond Granlund Mr. Troverdighet himself. Det er da selvfølgelig bare dumt å stille et slike spørsmål når Trond Granlund nå gir ut album med sanger av Osloborgeren Joachim Nielsen, eller Jokke som vi kjenner ham som. Det har gått rundt 40 år siden Trond Granlund var popstjerne. I lang tid har han nå viet sitt liv til jordnær musikk, de seinere årene også med norske tekster.

Det er over 20 år siden Jokke døde, men for meg og mange andre har vurderingen av hans kunstneriske virke bare vokst med årene. Jokke var så mye mer enn «To Fulle Menn» og «Sola Skinner», som et familiemedlem plaget meg med for over 30 år siden, før jeg egentlig likte Jokke. Seinere lærte jeg meg å like de rocka låtene. Litt rølpete synes jeg nok han var, men med med utrolig fengende melodier. Og etterhvert skjønte jeg at de til tider glade låtene skjulte tekster med til dels stor poesi, ofte med litt selvironi og med erfaringer fra seg selv og vennekretsen. Tekstene handler om mennesker på livets skyggeside, lite penger og mye rusproblematikk. Man blir glad i persongalleriet, og de egnet set godt til et eget teaterstykke med Jokkes låter, som jeg fikk oppleve for noen år siden på Nationaltheatret i Oslo.

Tronds vennskap med Jokke

For tolv år siden ga Trond Granlund ut albumet «Sanger jeg lærte av faren min». Nå er altså tiden kommet til Jokkes sanger. Trond ble venner med Jokke på nittitallet. Trond forteller at dette var i en periode av livet hvor han fortsatt hadde et romantisk bilde av alkohol og vennskap, og at de begge to var glad i gamle amerikanske cowboy-filmer.

«Historien og vennskapet mitt med Jokke er en viktig grunn for at jeg har laget dette albumet. Men den viktigste årsaken er selvsagt at han var en meget god låtskriver med veldig spesielle og originale tekster, og melodier som sitter godt til.»

– Trond Granlund

Som bonusspor til dette albumet har Jokke tatt med noen eldre innspillinger han enten har gjort sammen med Jokke – Trond Ingebretsens «Vaterland Bru» – og Jokke-låten «Ut av byen». Begge har sin relevante historie å fortelle som bakgrunn for dette albumet. I parentes kan jeg bemerke at jeg synes det er mindre nødvendig med en alternativ versjon av «Byromanse» her. Det holder med versjonen på albumet. Uansett min holdning til bonussor er at de nytes best alene og ikke sammen med det øvrige albumet. For meg kan der faktisk virke litt ødeleggende på stemningen som selve albumet gir.

Helt nødvendig synes jeg heller ikke det er at «Verdiløse Menn» finnes i både en raskere versjon helt først på albumet og en saktere versjon til slutt på selve albumet. Men det gjør da heller ingen ting! Den raskere versjonen var singel, men jeg liker den saktere versjonen aller best!

Sangene låter som nydelige og triste viser

Med seg som musikere på dette albumet har Trond med seg Tommy Granlund, Jan Arild Moe og Gjermund, Erland Dahlen, Roar Vangen, Gjermund Kolltveit og den fantastiske multiinstrumentalisten Tarjei Nysted. Albumet er produsert av Roar Vangen. Her spilles det på så mange og spennende instrumenter at jeg ikke ramser opp alle. Det gjøres mye fint med strenger – blant annet nydelig nylongitar, mandolin og ståbass – både som intro og underveis i sangene, samtidig som ulike klanger trer frem. Likevel, produksjonen er ikke overlesset. Sammen har musikerne nemlig skapt et helhetlig og flott lydbilde med godt rom, et lydbilde som kler disse visene.

Ja, det er viser sangene fremstår som her. Trond sier til Kulturplot.no at han liker rolige sanger best, og rolig gjør han sangene på dette albumet. Borte er de rocka låtene som til dels skjulte et dypere tekstlig innhold. Arrangementene og Tronds sang kaster i stedet et mørkt lys over tekstene, og første gangen jeg hørte dette albumet satt jeg med en klump i magen. Det gjorde både godt og vondt å høre disse sangene i nye versjoner:

«Og ingen har vært vonde mot deg
Alle har vært snille
Du har havna her på egenhånd
Helt uten assistanse
Du har løpt din egen maraton
På sprit og dop og piller
Du behersker ikke lenger
Din arrogante eleganse
Ingen har skylda ikke engang fylla»

Kjente, kjære og annerledes Jokke

Ja, den skitne og drivende Jokke-låten «Hr. Smith» varer i Tronds versjon i over seks minutter. Trond har det ikke travelt, men nær tvinger lytteren til å høre den sosialrealistiske teksten i all sin praktfulle grufullhet. Vokalen underveis er sterk! Og «Jeg er redd», ja den sangen kan fungere som en kommentar til tiden vi lever i, men kan også være en privat bekjennelse:

«Jeg er redd
Hvor er det vi har tenkt oss hen?
Det er ingen jeg kjenner her
Jeg vil hjem»

De fleste av låtene her har mange av oss et forhold til fra før. Sangene er så slitesterke at selv ikke NRK-sporten kan ødelegge dem. «Her kommer vinter’n» fungerer fantastisk også i Tronds versjon. Mye fine gitarer, Tronds stemme og etterhvert flere lydfarger og strykere mot slutten. Selvfølgelig sakte, sakte.

Om Jokke hadde levd i dag, forestiller jeg meg at han noen ganger kunne ha gjort sangene nettopp slik Trond Granlund fremfører dem her. La oss håpe at Trond gjennom sine tolkninger når frem til mange, og at de kan oppleve nye sider ved en av Norges største rock-poeter!





Foto: Knut Erik Knudsen
%d bloggere liker dette: