Benjamin Dakota Rogers fremfører musikk der fortid og nåtid glir over i hverandre. Musikken er til dels gammeldags folk med flere snev av bluegrass, og musikk og tekster er inspirert av et liv på gård. Men dette er ikke alt. Måten Benjamin synger på i flere av låtene har en villskap over seg som også må være inspirert av naturen og dyrene utenfor gården. Han drar oss samtidig inn i både velkjent og ukjent terreng.
Rogers forteller at han fortsatt bor på gård, i en låve, der han lager musikken. «Det er en gigantisk flokk med coywolves og coyoter i skogen i nærheten av oss», sier han ifølge hjemmesiden. «Du kan høre dem hver natt, hyle og slåss». Som det heter i den rolige åpningslåten «Little Old Paint Horse» på Benjamins nye album med nesten samme navn, Paint Horse: «Those mountain dogs they are calling me from on high//They’re looking for a kill and there’s violence on the rise».
I 2019 ga Rogers ut sitt første album, «Better By Now». Dette var blant inspirert av artister som Tyler Childers, og Colter Wall, og Benjamin har delt scener med Molly Tuttle, Shovels & Rope og The Milk Carton Kids.
Benjamin Dakota Rogers fremfører stort sett låtene som en trio: Benjamin på vokal og gitar, Peter Klaassen på bass og Sam Clark på fele. Om åpningslåten var rolig, får du høre mer av hva som bor i Benjamins stemme på neste låt, morderballaden «John Came Home». I det hele tatt er det en fin blanding av rolige låter og låter der villskapen i Benjamins stemme og Sam Clarks fele får blomstre. Du må høre hele albumet, men jeg er i tillegg til allerede nevnte låter særlig svak for låter som «Back To You» der Benjamin og bandet virkelig utfolder seg, og inderlige «Wild Wind Can Have Me», med joddling som sender tankene mine tilbake til salige Jimmie Rodgers. Og så var det «Jeremiah» og den nydelige og triste «Rosie», da: «So out in the western fields behind nowhere//There’s a girl with a flower for a name».
Jeg har over plukket frem noen låter, egentlig ganske tilfeldig. Jeg koser meg med hele albumet.
Hør Paint Horse med Benjamin Dakota Rogers selv. Jeg ser ikke bort fra at du vil la deg fascinere av hans univers med låter og tekster godt forankret i tradisjonen, men ikke uten en helt personlig rå vri.
David Olney – The Stone (EP 2012) General Forsamling – Steidn (EP 2021)
Konserter med General Forsamling: Sokndal kyrkje lørdag 11. mars (Konsertklanen + Sokndal menighet) Hesby kyrkje på Finnøy torsdag 23. mars Flekkefjord kyrkje søndag 26. mars (Flekkefjord menighet i samarbeid med Fjellparkfestivalen)
David Olney ga i 2012 ut EP’en «The Stone». Der hadde han samlet tre eldre og tre nyskrevne låter som sammen tar oss gjennom påskeuka på David Olneys måte. Noen eldre låter altså, men likevel i en ny kontekst.
General Forsamling deler min begeistring for albumet og ga i 2021 ut fine norske – mer bestemt jærske – versjoner av låtene. Påskeuka med General Forsamling har fått navnet «Steidn», og de fremfører Kjetil Skrettinglands jærske oversettelser av Olney glimrende låter. Nå kan du oppleve dette konseptet i tre kirker i Rogaland og Agder før påska. Det må bare bli bra med disse sangene og denne gjengen:
General Forsamling består av General Forsamling himself (kaller seg også På Søken) på vokal, gitar, mandolin, munnspill & orgel, Richard Davidson (Richard Madland) på gitar, bass, orgel, piano & kor, Sven Kulepenn (Sven Arne Vestbø) på trommer & perkusjon, Ole Ellingsen på trompet og John Gravdal på bass.
John Gravdal er låtskriver i den nå oppløste glimrende gruppa Johnny Red & Prayerhouse og vil også holde en solokonsert en halvtimes tid før General Forsamling går på.
«Something happened. Back there all those centuries ago. Something not easily believed or easily dismissed. Two thousand years of glory and horror, of love and hate, of beauty and violence have only made those long ago events more murky and more enigmatic. But nothing comes of nothing. Something happened. The Stone is an attempt to address those events. From varying points of view (a con man, a donkey, a murderer and a soldier), a story is told. A picture struggles to emerge. Nothing is proved. Nothing is denied.»
– David Onley i Liner Notes til «The Stone»
Dagen før Palmesøndag – «Jerusalem i mårå»
Vi trenger ikke tro på alle deler av historien. Den har likevel nok å by på av lidelse, kjærlighet og håp. Albumet begynner med palmelørdag og én av David Olneys aller mest kjente låter, snakkesangen, «Jerusalem Tomorrow». I Kjetil Skrettinglands versjon har denne blitt til «Jerusalem i måra». Vi tilbake til tiden da Jesus levde på jorden. På den tiden var det mange som forsøkte seg på helbredelser. Olney og Skrettingland tar perspektivet til én av dem:
«Dæ æ nyttalaust – dæ føre ikkje fram, Så æg sikta mod et vertshus å enn dram. En gamling kjæme når æg kjenne mæg litt bære, An seie: «Æg he sitt på dæg, å på dæ du jære. Du æ rimele goe, me to konn’ikkje bytt. Men fårr ei ti si kåmm en mann mæ noge ganske nytt.»
Nei, det er ikke lett å nå opp mot Jesus sine evner. Med På Søken på vokal blir dette kanskje mer Tom Waits enn David Olney, uten at det gjør noen verdens ting.
Eselet på palmesøndag
Dagen etter er det palmesøndag. Olney gir oss perspektivet til eselet som Jesus red inn i Jerusalem på i låten «Brays» eller «Eselvrinsk». Fantastisk låt! Eselet når sjelden opp i dyrenes hierarki. De ses på som litt dumme og late dyr. Men maken til oppreisning dette dyret får, når Jesus rir inn i Jerusalem til stor jubel på palmesøndag:
«Æg æ velsigna blant dyrå, Mest velsigna på jor. Æg haure robå: «Hosianna!» Palmegreine vart lakkt fårr min fod»
Etterforskning og avhør
I blueslåten «Brains», «Forhøyr», tar Olney og General Forsamling oss med på politietterforskningen og avhøret av disippelen Judas Iskariot som leder til Jesus’ dødsdom. «Kenn æ jærnen bag dette komplotte?» som det heter på jærsk. Judas Iskariot får sine tretti sølvpenger.
Skjærtorsdag
Jesus siste måltid presenteres i «Flesh & Blood», «Kjød å blo», her et utdrag av Kjetil Skrettinglands oversettelse:
«Enn heilt aen plass. I ei heilt aen ti. Då braud an brø, Då sjenkt’an vin. Timen va kåmen, Dæ jekk mod kvell. Mæ sine venna, An tog farvell»
Langfredag
Deretter er det langfredag og historien om «Barabbas», røveren som folket ville ha frigitt i stedet for Jesus. Samtidig tas vi gjennom mange av Jesus’ lidelser denne dagen Pontius Pilatus frigir Barabbas og toer sine hender.
Soldaten og steinen 1. påskedag
Helt til slutt roes det ned, og vi serveres en flott «A Soldier’s Report», eller «En soldat sin rapport», om soldaten som ikke klarte å passe på den døde kroppen til Jesus. Hva opplevde han? «The Stone», steinen, var rullet til side, Jesus hadde stått opp fra de døde. Forsiktige, men også litt majestetiske blåsere understreker kontrasten mellom soldatens tap og 1. påskedags jubel over Jesus’ oppstandelse.
Bli med General Forsamling og David Olney i deres søken etter å forstå påskens mysterier. Olney døde på scenen for tre siden, men hans ånd svever prosjektet.
Musiseringen på «Steidn» og oversettelsene er tro mot originalene, men de norske tekstene og vokalistens mørke stemme gir oss likevel muligheten til å høre de flotte låtene fra et litt annerledes perspektiv. Jeg sier som Tønes i hans beskrivelse av «Steidn»: «Heller ikkje denna gångo får me veda med sikkarhed kem så fjerna steinen. Heldigvis.»
«Viss nogen rebella hadde kåme, Uden tvil – æg ville haurt, æg ville sitt. Injen levanne sjel konne grett dæ, Æg sværje på soldatlive mitt! Æg vakte heila nåttå uden pause, Men mæ daggry når solå ris i aust, Då såg æg at steidn an va fjærna. Æg må mella at kråppen æ vekk»
Benytt muligheten til å se General Forsamling og John Gravdal fra Johnny Red & The Prayerhouse people!
Bruce Springsteen synger om å være født til å flykte, om å følge drømmene og løsrive seg. For Jaimee Harris og hennes karakterer i Boomerang Town er situasjonen annerledes. De sitter fast, de blir trukket tilbake dit de kom fra. Et liv i små kår. Psykiske problemer og avhengighet som går i arv. Jeg kjente henne best som den litt mer stillfarne makkeren til hennes livspartner Mary Gauthier på livesendinger under koronatiden. Nå har hun like godt gitt ut mitt favorittalbum så langt i år. Jeg henter fram karakterene igjen og gir 9/10!
Synger og spiller for livet. Jaimee Harris er ute med sin andre fullengder. Og for et album Boomerang Town har blitt! To av låtene er skrevet sammen med Mary. Den første av dem, «How Could You Be Gone», er laget etter begravelsen til mentor og folkartist Jimmy LaFave og en annen venn. Du kan høre sangen også på fjorårets album med Mary Gauthier, men denne versjonen er minst like bra, eller kanskje endog bedre. Og det skriver jeg som er en stor Mary Gauthier-fan. Hør hvordan Jaimee stadig legger mer patos i låten med stemme, tangenter og strykere etterhvert som den utvikler seg. David Mansfield på fiolin og bratsj gjør en formidabel jobb. Og det pianoet! Her synges og spilles det for livet. Bokstavelig talt. Nydelig låt!
As for me, the only dream I’ve ever had Is gettin’ out of this boomerang town. Men tro ikke at «How Could You Be Gone» er albumets fineste låt. Den prisen tror jeg må gå til «Sam’s» eller «The Fair And Dark Haired Lad». Men først litt bakgrunn. Jaimee er en singer/songwriter på vel 30 år som er oppvokst i Texas, nå bosatt i Nashville. Som Mary Gauthier har hun hatt sine runder med alkohol og annen dop, noe flere av låtene på albumet preges av. Boomerang Town er produsert av Mark Hallman som også spiller flere av instrumentene på albumet. På flere av låtene er det kun Halmann og Jaimee som står for musikken. På andre låter bidrar David Mansfield på fiolin og bratsj, BettySoo med backingvokal, Andre Moran med elektrisk gitar, Dirk Powell med trekkspill, Sammy Powell med piano, pluss enda noen til. Her er det ikke spart på noe når låten krever det, men intet er overflødig heller.
Foto: Brandon Aguilar
I det syv minutter lange åpningssporet, tittellåten, handler det om hvor vanskelig det er å komme seg bort fra hjembyen. Låten handler dermed om en slags post «Born To Run-generasjon», om jeg forstår Jaimee riktig. Den lange teksten – og historien– er uanstrengt og føles ikke et minutt for lang. Jaimee selv lyktes med å komme ut, men hun ble likevel fanget av psykiske utfordringer og alkoholproblemer slik flere i hennes familie ble. Låten er ikke selvbiografisk, men likevel følelsemessig sann, forteller hun. Og det synes jeg er et interessant poeng som jeg stadig vender tilbake til. Mange låtskrivere vil distansere seg fra sine hovedpersoner, og er du en John Prine eller en Randy Newman, må du selvfølgelig ofte det. Men ofte liker jeg å tro at låtskriveren legger igjen deler av sjelen sin i hovedpersonens opplevelser og syn på livet. Og det må nesten artisten finne seg i; når låten slippes ut i verden, tilhører den ikke lenger bare artisten.
Avhengighet.Låten «Sam’s», som jeg nevnte som én av de aller sterkeste låtene på albumet, skal være inspirert av én av Jaimees favorittbarer i Texas. Baren ble et tilholdssted for låtskrivere og også et sted Jaimee kunne gjemme seg da hun drakk for mye – ingen kjente henne der. Akkordene og melodien er ment å fremkalle spiralen av avhengighet og psykiske lidelser – hør etter, oh se videoen til låten! En mørk låt som nesten snakkes frem i perioder, underbygger den mørke stemningen. Nå har jeg allerede trukket fram Mary Gauthier, men er det én artist jeg stadig tenker på når jeg hører Jaimee, er det Gretchen Peters, ikke minst i måten de synger på, og i de mørkeste låtene. Også tittelen på min andre favorittlåt på albumet, «The Fair And Dark Haired Lad», henspiller på alkoholens vanedannende evner. Fantastiske gitarer og felesolo på denne litt raskere låten:
«He’s got no hands, but I’m in his grip His burning kiss lands on my lips It lingers like a love gone bad The fair and dark haired lad»
Nestekjærlighet. Så da har vi tatt for oss de fire første låtene, fire innertiere. Og du har vel allerede forstått tegninga. Jeg kunne gitt meg her, med låter jeg raskt falt for, men det klarer jeg ikke. Låtene som følger, brukte jeg mer tid på, men flere er voksere, som gjør at jeg ikke blir ferdig med albumet sånn helt uten videre. Det er de to neste låtene jeg ofte har våknet med lengst fremme i pannebrasken. Jaimee Harris har bakgrunn fra kristne miljøer. Hun opplever at en del av den nestekjærligheten det snakkes om der, ofte blir overfladisk. Hun vil dypere, som hos sin mor. «On The Surface», denne gangen med piano langt framme i lydbildet, handler om dette. Flott følsom vokal i denne ettertenksomme låten. «Good Morning, Love» på sin side er en låt med nydelige overganger, en låt som ble til for å ha en trekkspillsolo i seg!
Townes Van Zandt og Jimmy LaFave. «Like You» er en låt som er inspirert av Townes Van Zandt og er skrevet kort tid etter ar Jimmy LaFave og Jaimee sang Townes’ «Snowin’ On Raton» sammen. Låten har et forsiktig, men ikke mindre effektfullt piano av den grunn; det er mange fine detaljer på dette albumet. Er det ikke nesten som man hører et ekko av Townes selv: «The mountains they keep quiet as the morning breaks the cold, I won’t think about it as I travel down this road», ja, virkelig «Kind of like you».
«Fall (Devin’s Song)» handler om en klassekamerat som ble skutt og drept og om morens artikler om sønnen i en avis. Mary Gauthier hjalp Jaimee med å fortelle morens historie i denne gripende låten:
«Your friends are in the auditorium You should be with them in your cap and gown We should be packing you up for college ‘Cause you had big dreams, far bigger than this town»
Én feil. Albumet har ett, og så langt jeg har hørt kun ett, feilsteg. Det skulle stoppet med «Love Is Gonna Come Again», en låt som kunne tatt deg ut av albumet med en oppsummerende, med likevel oppløftende følelse, en låt som å se framover selv etter tap av familie og venner. Joda, du har hørt liknende låter på slutten av mange singer/songwriter-album, men låten er likevel passende på dette albumet. I stedet får albumets klart svakeste låt, «Missing Someone», æren av å avslutte dette nær perfekte albumet. Kanskje er den stakkato låten i seg selv grei nok, men jeg synes ikke den hører hjemme her, den bryter stemningen.
Årets mest spilte så langt. Men hvem søker perfeksjon? Dette albumet er uansett det albumet jeg har spilt aller mest så langt i år. Sterke låter, en fin stemme og gode historier. Jeg ber ikke om mer, men utroper Boomerang Town til årets gubberockfavoritt hittil! 9/10.
American Aquarium, konsert John Dee i Oslo, 23. februar 2023
Endelig! Det har blitt noen utsettelser fra bandet som i 2020 ga ut ei av mine favorittplater fra dét året, Lamentations. Ett album som tok pulsen på det amerikanske samfunnet, og ikke bare likte diagnosen det stilte. Det er gått seks år siden sist American Aquarium besøkte Oslo. Den gangen spilte de dagen før beslektede Drive-By Truckers, og tilstedeværende på begge konserter kan fortelle at American Aquarium var aller best. Det tror jeg gjerne, jeg så Drive-By Truckers både den gangen og i fjor. Begge ganger var mer enn bra, men litt mye gitarøs, og litt lite dynamikk. American Aquarium har i dag enda flere strenger å spille på.
Kirby Brown varmet opp. Kanskje likte jeg de humoristiske, selvironiske og sarkastiske kommentarene mellom låtene aller best!
Siden 2017 har frontmann B.J. Barhams band fått en helt ny besetning. Jeg har ikke sett tidligere versjoner av bandet, men dagens band låter tøft og tight. B.J. Barham selv oste av energi og spilleglede. Bandet åpnet med tittellåten på deres siste og innadvendte album, Chicamacomico, en litt tung og fin versjon der det tidlig ble klart at dette ville bli en stor kveld, der også vokalisten Barham var i god form. Heldigvis fikk stemmen lov til å være langt framme i lydbildet hele kvelden, og enkel som jeg er, gjorde det ikke meg noe at også bandets hjerte, trommisen, fikk en fremtredende plass sammen med tangenter, steelgitar, andre gitarer og bass.
Det ble fire låter fra Lamentations, tror jeg, og det var helt på sin plass. Som ventet fungerte låter som «The Long Haul» og den tenksomme og semi-selvbiografiske «Six Year Come September» flott live. Det er mye Springsteen i Lamentations, både Nebraska og Born In The USA. En låt som «Start With You» har mest til felles med sistnevnte.
Men fansen av eldre låter fikk absolutt sitt. Et raskt overslag tilsier at godt over halvparten av låtene på albumet Burn. Flicker. Die ble spilt. Mange vil fortsatt mene at dette Jason Isbell-produserte albumet fra 2012 er deres beste. Det var gøy å se folk synge med på låter som tittellåten, «Lonely Ain’t Easy» og «Jacksonville» og vise at disse låtene virkelig betyr noe for dem.
Foran første ekstranummer kommer Barham alene inn på scenen. Han forteller at han er narkoman og alkoholiker. Men at han har vært ren i åtte år. Så begynner han å fortelle om moren. Hans beste venn. En mor som forvant gradvis og døde av pilleavhengighet. Barhams tale var likevel en kjærlighetserklæring og fem rørende minutter før låten om å leve videre etter hennes død ble fremført solo: «The First Year». Helt til slutt fikk vi to rocka låter som Barham ville skulle løfte stemningen etter «The First Year» og talen hans. Og det lyktes de med!
En veldig fin kveld på John Dee. Engasjert rock med mening i halvannen time. Oppmøtet burde vært enda større. Kom snart tilbake!
Gubberock 