Guy Clark – et liv, en film

Without Getting Killed Or Caught, A Documentary By Tamara Saviano And Paul Whitfield

Jeg skal ikke påstå at jeg lever et liv som likner på Guy Clarks, men jeg vil likevel antyde at fra det øyeblikket jeg klikket på lenka for å se den nye filmen om Guy Clarks liv og musikk og jeg fikk låten «Let Him Roll» som oppvarming, følte en del av meg at den var hjemme. Og den delen av meg som følte seg hjemme, ble enda større da kona utbrøt: «Den musikken liker jeg, det er noe annet enn mye av det andre du spiller». «Let Him Roll» er kort sagt av de aller mest rørende historiene det er satt musikk til:

«An’ he told me the story that I’d heard before
How he fell in love with a Dallas whore
…So he died…
The welfare people provided the Priest
The couple from the mission down the street
Sang ‘Amazing grace’ and no one cried
Except some lady in black way off to the side»

Jeg får klump I halsen når avslutningen nås: «Her name was Alice, she used to be a whore in Dallas.» Til omtrent samme melodi går «Randall Knife», selve symbolet på forholdet til faren, skrevet en stund etter farens død: «But he deserved a better tear, and I was not quite ready».

I’d play the Red River Valley…

Guy Clarks debut-plate, «Old no. 1» fra 1975, består så og si bare av klassikere, og i årene frem til sin død i 2016 lagde han en rekke låter som troner helt øverst i «The Tower Of Song». Jeg kommer i en helt egen stemming når jeg hører første linje på én av hans mest kjente sanger:

«I'd play the Red River Valley
And he'd sit in the kitchen and cry»
…And run his fingers through seventy years of livin’…
…And our life was like some old western movie»

Ja, slik har jeg alltid tenkt at Guy Clarks liv var, og det var strofer fra hans låt «Desperados Waiting For a Train» som var det første som kom til meg da jeg leste at Guy Clark var død 17. mai 2016. Guy Clark: «It was about a guy who was like my grandfather. And when I started writing songs, that was one of the songs I knew I was gonna write at some point.» Men i stedet for den lille gutten, har jeg alltid tenkt på Guy som den gamle mannen i sangen, kanskje fordi han nær sagt var øverst i hierarkiet blant Texas-trubadurene. Og selve låten er nettopp en historie om forholdet mellom gutten og mannen helt frem til mannens død: «Come on Jack, that son-of-bitch is comin’». Alt innenfor formatet av en enkel sang.

Filmen om Guy – Stuff That Holds Up

Jeg hadde kjøpt billetter til denne filmfremvisningen et par dager i forveien, og hadde sett fram til å se filmen i mange år allerede. Dette er Tamara Savianos store prosjekt, og jeg hadde gitt en liten skjerv til prosjektet for noen år siden. Hun hadde tidligere vært produsent for Guy Clark-hyllesten, dobbeltalbumet «This One’s For Him», ei av tidenes beste plater med coverversjoner, spør du meg. Filmen var ment å skulle gis ut like etter boka med samme navn, «Without Getting Killed Or Caught», også den laget av Tamara Saviano. Men det skulle gå fem år etter Guy Clarks død og bokas utgivelse til jeg endelig skulle få se filmen for første gang. Søndag 18. april 2021, klokka 19 norsk tid. Høytid!

Jeg har lest to bøker om Guy Clark tidligere, den nevnte «Without Getting Killed Or Caught» og «Songbuilder» samt lest flere bøker om Guy Clarks bestevenn, Townes Van Zandt, så jeg kan ikke med hånden på hjertet si at det kom fram mye jeg ikke kjente til fra tidligere i denne filmen. Men historien slutter aldri å fascinere, og jeg tar gjerne en ny innpakning på den.

Flere av låtene som spilles i filmen om Guy Clark, er viktige for å fortelle om begivenheter i hans liv. Låten som er opphav til filmens tittel, «L.A. Freeway», om å søke nye utfordringer, nye steder, sammen med kona Susanna Clark. At låten «She Ain’t Going Nowhere» tok utgangspunkt i selvmordet til Susannas søster og Guys daværende kjæreste, Bunny, hadde jeg enten glemt eller ikke hørt før. Sterk historie.

Bilde av Steve Earle, samtale etter filmen.

Susanna, Guy og Townes

Susanna Clark er en viktig person i filmen, og mange av begivenhetene er sett gjennom hennes øyne basert på hennes dagbøker og opptak. Susanna Clark var en svært begavet låtskriver («Easy From Now On», f.eks.») og lagde kunst til mange platecovere. I filmen er det samtaler med flere av Guy Clarks beste venner som Guy Clarks gitarist gjennom 20 år, Verlon Thompson samt Vince Gill, Rodney Crowell, Terry Allen og Steve Earle. Flere forteller at mye av livet på syttitallet kretset rundt Guy Clark og Susanna Clark. Alle ville gjerne imponere Guy Clark med sin nye låt, men like viktig var det å imponere Susanna. Og så var det selvfølgelig villstyringen Townes Van Zandt da, som ingen visste hvor man hadde.

Låten «Stuff That Works» er presist plassert i filmen etter at man har omtalt årene rundt 1990 da Susanna og Guy var fra hverandre, en separasjon Steve Earle kunne fortelle – enten det var i selve filmen, eller i direktesamtale med Tamara Saviano etter filmen – at han knapt hadde registrert i en periode han selv stod til halsen i egne utfordringer. Men Guy og Susanna fant tilbake. Kjærlighetsforholdet mellom Guy Clark og Susanna Clark var av en annen verden. Av en annen verden? Som i boka dveles det i filmen ved forholdet mellom Susanna Clark, Guy Clark og Townes Van Zandt, og da begynner det å bli komplisert. I perioder bodde de sammen alle tre Jo, som realisten Guy Clark sa, det var en åndelig dimensjon over Susanna og Townes som bare de forstod hos hverandre. Låten «My Favourite Picture Of You», er om et bilde tatt av Susanna etter at Townes og Guy hadde fått henne rasende. Men låten er likevel en renskåret kjærlighetserklæring.

Susanna og Townes Van Zandt hadde de siste årene av Townes’ liv en fast telefonsamtale klokken 08:30 om morgenen. Ert av filmens sterkeste øyeblikk er når Rodney Crowell forteller om at Susanna like etter og på grunn av Townes’ død i 1997, bestemmer seg for å dø langsomt. Hun tilbringer mesteparten av de siste 15 årene av sitt liv i pyjamas og i senga. Rodney har tatt opp dette temaet tidligere i i låten «Life Without Susanna», og Tamara skriver også om dette i boka, men å høre en Rodney på gråten fortelle om dette gjør likevel sterkt inntrykk.

Joda, det er nesten som å komme hjem, dette. Så må jeg som alle andre gjerne gjør, sitere litt fra «Stuff That Works», helt til slutt. Filmen handler jo like my om Susanna som om Guy, så da passer det fint med noen ord fra Guy om Susanna:

«There’s a woman I love she’s crazy and she paints like god
She’s got a playground sense of justice she don’t give odds
I’ve got a tattoo with her name right through my soul
I think everything she touches turns to gold»

Omarbeidet 17. mai 2022.

Steve Forbert innfrir alltid

Steve Forbert – Moving Through America (album 2022)

Foto: Marcus Maddox

Da jeg tok på den nye plata til den gamle sliteren Steve Forbert, «Moving Through America», og ble møtt med låten «Buffalo Nickel», ble jeg øyeblikkelig atter en gang introdusert for ett nytt album med den Steve Forbert jeg har blitt glad i. Steves karakteriserte stemme, akustiske gitar og en midtempo-låt med Steves flotte overganger. Fengende på en måte bare Steve Forbert kan! Dessverre er den over før to minutter er gått, men hvorfor tvære ut denne fine låten? Og på neste låt, «Fried Oyster», kommer fullt band inn på nok en sterk låt. Lekkert! Jo, dette liker jeg.

Lang rekke gode album i kofferten

Steve Forbert platedebuterte med med er brak som 24-åring tilbake i 1978, ei av tidenes beste debut-album spør du meg. Sterke låter, raspete stemme og ditto gitar og munnspill er det vanskelig å argumentere mot. Han så ut som en 18-åring på albumomslaget, men når han i tillegg hadde tekster med en livsvisdom man skulle trodd tilbørte dagens 67-åring, lot mange seg overbevise om hans store talent. «Alive On Arrival», indeed. Han ble aldri den store popstjernen mange spådde og forsøkte å gjøre ham til, men deretter fulgte likevel ei sterk rekke med album, og det hele toppet seg med et av mine desiderte favorittalbum, «Streets Of This Town» i 1988, eller «The American In Me» (1991) som mange synes å foretrekke. Når det er sagt, er Steve Forbert artisten vi liker å si at ikke lager dårlige plater.

Så da jeg fredag morgen satte på hans nye album «Moving Through America», visste jeg at dette var et godt album, spørsmålet var bare hvor godt. Det får du snart vite, men før jeg gyver løs, vil jeg understreke at Forberts album er laget for å vare, iherdig lytting over to-tre dager kan ikke avsløre albumets slitestyrke. Jeg var i flytsonen, så da ble det til at jeg skrev en omtale allerede nå.

Sist vi hørte fra Steve Forbert på platefronten var for to år siden da han ga ut den fine coverplata «Early Morning Rain» der han gjorde versjoner av låter med artister som Elton John, Leonard Cohen og Bob Dylan. Han har med samme band som den gangen, et tett og godt folk-rock-komp med gitarer, trommer og bass som de viktigste ingrediensene, men også tangenter og flygelhorn. Albumet har ikke heidundrende elektriske gitarer som på nevnte «Streets Of This Town», selv om det er innslag av mer lekre elektriske gitarer også på dette albumet. Blant gjestemusikerne merker vi oss Gary Tallent fra Bruce Springsteens E Street Band. Jeg har sett Steve Forbert live fire ganger. Alle gangene var han solo. Første gangen var en nokså utrivelig affære på Alaska i Oslo for rundt 30 år siden, der han med altfor lav lydstyrke gjentatte ganger måtte hysje på publikum da han forsøkte å varme opp for Cowboy Junkies. De tre andre gangene var fine opplevelser. Men jeg skulle gjerne sett ham med fullt band!

Mer folk en rock?

Forbert sier på hjemmesiden sin at han ikke forsøker å redefinere seg selv. Han ønsker bare å lage gode sanger. I er intervju med The Aquarian forteller han videre at han ikke lager mange politiske låter, men låter det et gøy å spille. Ikke at politikk ikke er viktig, men han synes ofte det er for komplekst å synge om. Dessuten kan folk se nyhetene selv. Likevel er det flere låter som i det minste sneier innom politikk som «Buffalo Nickel» («I’m thinking ’bout a Buffalo nickel, The kind I’m inclined to save») og «Please Don’t Eat the Daises» («Though the sun came out today, No one felt that much at ease, Polar ice caps melt away and Still, we chop down trees»).

Låtene hans handler i større grad enn da han var ung om andre enn ham selv. Det er begrenset hvor mange nye og interessante ting man opplever som 67-åring som egner seg for nye sanger, sier han. Steve Forbert har nylig hatt en kreftdiagnose og det er derfor likevel nærliggende å tenke seg at at følgende setning på ei av platas beste låter, «It’s too bad (Your Superfreak)» er inspirert av dette:

«I’m standing outside of the hospital
Stomping out a cigarette
I've gotta quit again, I know, but when?»
Foto: Marcus Maddox

Forrige album Steve Forbert ga ut med egne sanger var «The Magic Tree» i 2018, et slags soundtrackalbum til Steves memoarer som ble gitt ut på omtrent samme tida. Tittellåten «Moving Through America» finnes også på «The Magic Tree», men da i en mer spartansk utgave, nå har den fått en aldri så liten overhaling. Men om jeg ellers skal sammenlikne de to albumene, fremstår kanskje «The Magic Tree» som litt mer variert; den har også noen flotte ballader som countrylåten «Lookin’ At The River In The Rain» og den til dels pianobaserte «Tryna Let It Go». På «Moving Through America» er det lite piano, men mer gitar og flere midt-tempo-låter. Men den som vil høre rockeren i Steve virkelig utfolde seg,bør sjekke ut det glimrende livealbumet «King Biscuit Flower Hour: Steve Forbert», spilt inn i 1982.

Likevel er det kanskje en låt som beveger seg i en litt annen retning enn de øvrige, jeg liker minst på dette albumet, selv om albumet ikke har direkte svake låter. Den tidligere nevnte «Funkytonk-låten» «Please Don’t Eat the Daises» har partier jeg ikke helt klarer å like. Den er nok mer eksperimenterende enn de øvrige låtene og har også noen herlige tangenter. «Palo Alto» skrur ned tempoet. Den er i ferd med å vokse på meg selv om også den har partier jeg ikke blir helt venner med. Men det er fint at Steve utfordrer meg litt, det gir også mer nerve til et ellers særdeles trivelig album.

På den bluesete «Living The Dream» – om skyggesider av den amerikanske drømmen – får vi litt av Steves herlige munnspill og mye flott musisering, uten at låten er av de aller beste på albumet. Jeg er heller ikke overbegeistret for avslutningelåten «What’s A Dog Think». Den likner litt på den svakeste låten på mesterverket «The American In Me», «Rock While I Can Rock», og er nok av de låtene Steve synes er gøy å synge og som kan fungere bedre på konserter. Men har man på albumet på repeat er man raskt over på «Buffalo Nickel» og man kan sitte der med et bredt glis igjen.

Tom Petty-hyllest best på trivelig og fint album

«Say Hello To Gainesville» er kanskje albumets beste låt. Låten er en feiende flott hylles til Tom Petty som ble født i byen. Den kunne glidd fint inn på et par av Steve Forberts beste plater, «The American In Me» (1991) eller «Mission Of The Crossroad Palms» (1995) og da er den trygt plassert i elitedivisjonen.

Jeg liker dette albumet. Selvfølgelig. Det er ikke revolusjonerende. Men det høres flott og velprodusert ut, enda bedre om du skrur opp volumet litt. Omtrent like mange ganske fine sanger som veldig gode sanger. Det er derfor neppe blant Steves aller beste album. Men når Steve Forbert gir ut gode album, får det mange runder, mer enn mange jeg gir høyere karakter enn denne, nemlig 7,5/10.

Neil Youngs arkiv: én essensiell utgivelse for fans og to album for nerder

Neil Young:
Dorothy Chandler Pavilion 1971 (Official Bootleg Series Vol. 3)
Royce Hall 1971 (Official Bootleg Series Vol. 4)
Citizen Kane Jr. Blues 1974 (Live At The Bottom Line) (Official Bootleg Series Vol. 5)

I fjor høst fikk vi det første albumet i Neil Youngs bootleg-serie, den legendarisk konserten fra Carnegie Hall i New York , 4. desember 1970, der Neil Youngs foreldre er til stede. Tidligere har vi blitt servert en rekke konsertopptak med Neil solo fra rundt 1970/71 der «Live At Massey Hall» var først ute og mest kjent, men der Carnegie Hall-konserten er mer omfattende med sine 23 låter. Og kanskje er «Carnegie Hall» det beste valget om du er ny til Neil Youngs liveopptak fra denne perioden.

For de som er alminnelig interessert i Neil Young, er det trolig nok nå. Nok opptak fra rundt årsskiftet 1970/1971. Kanskje er årsaken til alle soloutgivelsene fra perioden at det finnes gode lydopptak fra perioden. Selv kunne jeg tenke med flere bandopptak fra 1970-årene, men det er nok større utfordringer med lydkvaliteten på slike.

Uansett, den virkelige godbiten blant de tre nye volumene i Neil Youngs bootleg-serie er «Citizen Kane Jr. Blues» fra 1974, også dette en solokonsert.

Opptakene fra 1971

Men først «Dorothy Chandler Pavilion 71», eller «Young Man’s Fancy», som det står på min «originale» bootleg. Da jeg kjøpte den for mange Herrens år siden, gjorde jeg et kupp. Plata hadde masse tidlige godbiter fra en følsom Neil Young fremført solo. Mange av låtene ble først gitt ut seinere på album som «Harvest» (1972), «Time Fades Away» (1973) og «On The Beach» (1974). Da «Live At Massey Hall» ble utgitt for femten år siden, sluttet jeg å spille albumet, «Massey Hall» dekket behovet mitt for solopptak fra denne perioden. Men å få denne innspillingen i topp lydkvalitet, er jo særdeles trivelig. Samtidig får vi altså, «Royce Hall», en konsert holdt to dager før «Dorothy Chandler». Låtlistene er identiske, med unntak av at «Dorothy Chandler» ikke har «Down By The River». Dessverre har begge, i likhet med øvrige liveinnspillinger fra samme epoke, «Dance Dance Dance», den har jeg fått nok av!

Min «Dorothy Chandler»

Hadde det ikke vært gitt ut såpass mange plater fra Neils soloturné i 1970/1971, hadde én av disse platene vært et fantastisk tilskudd til Neil Youngs katalog. Nå blir det mest interessant for nerdene som kan sitte å høre etter forskjellene i opptakene. Kanskje er stemningen i salen litt forskjellig, kanskje er pianoet på fantastiske «See The Sky About To Rain», litt forskjellig fra opptak til opptak, og ingen har vondt av å bli minnet på at «A Man Needs A Maid» kan være noe annet enn Harvest-versjonen, og hvor fine pianolåtene «Journey Through The Past» og «Love In Mind» er. Så er jo Sugar Mountain-versjonen på «Royce Hall» fylt av en lengre monolog.

Men generelt kan jeg ikke fortelle deg så mye om forskjellene på opptakene. Kanskje kan mine innkjøp av disse opptakene sammenliknes med at jeg for mange år siden kjøpte et utall CD’er med liveinnspillinger fra de siste leveårene til Townes Van Zandt. Men forskjellen på en god og dårlig konsert var nok langt større for Townes enn Neil. Uansett trives jeg utmerket med å høre sangene noen ganger til. Så får jeg spare dypdykket og forskningen til jeg blir pensjonist. Kanskje trenger du dem ikke, men hva var der Bob Dylan sang: «An’ she says, “Your debutante just knows what you need, But I know what you want”».

Den største godbiten – «Citizen Kane Jr. Blues 1974»

«The world is turnin'
I hope it don't turn away»

Den virkelige godbiten for meg i denne utgivelsesrunden er «Citizen Kane Jr. Blues» fra 1974, også dette soloinnspillinger. Dette til tross for at lydkvaliteten er svakere enn på 1971-innspillingene. «Citizen Kane Jr. Blues» er nemlig en publikuminnspilling, og Neil forteller at de måtte rense bort noe av støyen, men de beholdt noe for å beholde all musikken og stemningen fra denne lille klubb-konserten på legendariske Bottom Line i New York. Joda, det skurrer litt i munnspillet her og der, og verden har nok hørt vakrere gitarer, men la gå, når Neil synger «The world is turning, I hope it don’t turn away», høres det ut som glass knuser, en helt passende lydeffekt.

Vi får en kuriositet som «Greensleves», og tidlige versjoner av én av mine Neil favoritter, «Pardon My Heart», og «Long May You Run». «Pushed It Over The End» er ikke gitt ut på et ordinært album, men har de senere årene dukker opp i band-versjon på Archives-utgivelsene. Her altså solo, og som åpningslåt. Så får det ikke hjelpe at «Dance Dance Dance» har lurt seg med her også.

Det må ha vært en helt spesiell opplevelse å være til stede på denne konserten. I 1974 ga Neil ut albumet «On The Beach», et album som dvelte både ved berømmelsens pris og hans havarerte forhold til skuespilleren Carrie Snodgress», og noen låter begge deler samtidig, som «Motion Pictures»:

«Well, all those headlines,
They just bore me now
I'm deep inside myself,
But I'll get out somehow»

Alle låtene på side 2 av albumet «On The Beach» er representert på «Citizen Kane Jr», og de fleste fans av Neil Youngs mørke side, vil elske soloversjonene av låter som «Motion Pictures», «On The Beach» og «Ambulance Blues». Til og med «Revolution Blues» med en tekst om Charles Manson-massakren så langt ute at David Crosby hadde problemer med den, fremføres solo. Men versjonene her er nok likevel ikke fullt så mørke som på «On The Beach», og en pratsom Neil mellom låtene letter nok litt på det som kunne vært en enda mer intens og nær depressiv opplevelse. Ja, det er også tilløp til latter når Neil synger:

«You're all just pissin' in the wind
You don't know it but you are
And there ain't nothin' like a friend
Who can tell you you're just pissin' in the wind»

Det finnes langt mer slitesterke versjoner av låtene på originalalbum og på Archives Vol. 2. Dette er på ingen måte en feilfri konsert eller innspilling, men likevel en interessant og nødvendig utgivelse for Neil Youmgfans!

«Summer Songs»

Helt til slutt minner jeg om utgivelsen fra 2. juledag i fjor, «Summer Songs», spilt inn i 1987 med tidlige versjoner av låter på blant annet «American Dream», Freedom» og «Harvest Moon». I 1987 var Neil Young fortsatt inne i sin eksperimentelle periode. Disse innspillingene har dog fokus på sangene – sanger med tydelig budskap – og er Neil Young på sitt mest inderlige. Herlig! Innspillingene er kun utgitt digitalt, og så langt jeg vet, må du til neilyoungarchives.com (eller appen) får å høre dem! Les mer om «Summer Songs» her.

Lars Winnerbäcks nye albumet har sjel og hjerte

Lars Winnerbäck – Själ och Hjärta (album 2022)

Omslag og pressebilde

Lars Winnerbäck har det siste året gitt ut to EP’er, hver med fire låter. Nå har han satt sammen låtene fra disse to EP’ene på nytt og supplert med nye låter. Jeg har dog ikke brukt tid på EP’ene og omtaler derfor albumet kun som et nytt album, og da kan jeg med en gang røpe at jeg liker det jeg hører!

Forrige album hadde flere kremlåter!

Lars Winnerbäck gir ofte ut flotte, men litt ujevne album. Men så lenge han rister to-tre knall-låter ut av ermet og resten er fint, er det svært nok for meg. Hans forrige album, «Eldtuppen» (2019), var kanskje hans aller beste siden klassikerne «Söndermarken» (2003) og «Vatten under broarna» (2004). Ikke bare hadde det to av mine Winnerbäck-favoritter gjennom tidene, «Jag tror jag hittar hem» og «Død och himmel», den hadde også flere låter av nesten samme kaliber.

Heldigvis byr «Själ och Hjärta» på mange gode låter. Nærmest kaliberet til de beste på «Eldtuppen» er kanskje «Skjutna stad» og «Grand Hotel», og lengst unna er «Skriet», men det kommer vi tilbake til!

Flere rockere i Ulf Lundell- og Bruce Springsteen-landskap

På «Själ och Hjärta» har Lars Winnerbäck funnet fram heartland-rockeren i seg på mange av låtene. Innenfor heartlandrocken synes jeg ofte det er en tendens til at jo svakere låtene er, jo mer muskler må man vise for å kompensere, slik jeg føler Bruce Springsteen, og Lars’ landsbror, Ulf Lundell, gjør, når de ikke er helt i toppslag. Heldigvis, jeg merker få slike tendenser hos Lars Winnerbäck her. Og skulle han stå i fare for å bikke over, kan visesangeren i ham komme til unnsetning.

Plata begynner litt forsiktig med «Blåser bort». Etterhvert øker den i intensitet, lydbildet blir fyldigere, gitarene, tangentene, trommene og Lars selv sparker stadig mer fra. Interessant låt med nostalgisk tekst som ser tilbake på 1996. Deretter følger låten «Älvens industrier», en låt som høres ut som en blanding av Lars og tidligere nevnte Bruce Springsteen. Hans eget E Street Band ruller avsted. En drivende og fin låt. Igjen. Men trives best med åpningslåtene når jeg er i bevegelse, ikke i sofaen.

«Släpp det där mörkret» har en melodi som er typisk Lars Winnerbäck, den typen låt han nok skriver ganske lett, men så lenge han vrir litt på gamle formler, fungerer det mer enn godt nok for meg. Flott låt! Teksten kan være inspirert av hans egen kamp mot demoner for noen år siden:

«Ta tåget varsomhelst
Men släpp det där mörkret
Jag blir osäker nu
Är det jag eller du
Som släpar runt det där mörkret»

Tittellåten er en ny herlig rocker med det optimistiske budskapet om at han tror at sjel og hjerte er på vei tilbake. Håper han har rett! Her synger Lars med hjertet og sjelen utenpå skjorta. En kandidat til å bli en livefavoritt!

Og så er vi ved ett av albumets klare høydepunkter, «Skjutna stad». Riktignok litt seigere og mer dvelende enn tittellåten, men ikke mindre fengende av den grunn. Dette er av de låtene som setter seg i pannebrasken, og blir der en stund. Nydelig Winnerbäcksk melodi igjen. Teksten høres ut til å være inspirert av skyteepisoder i Linköping i fjor høst.

Pressebilde

Mange referanser til Norge

«Skriet» følger deretter og er etter mitt syn kanskje den svakeste låten på albumet. Dette er av de aller roligste og mest forsiktige låtene på albumet, og den begynner riktig så bra. Melodien er egentlig ganske fin, men etter en stund går jeg lei av både melodien og teksten når tankespinnet rundt hva folk ser i bildet «Skrik» av Edvard Munch har holdt på en stund. Det er ikke alle Lars Winnerbäcks tekster jeg skjønner meningen med, eller riktigere skjønner om har en mening. Dette er en slik låt.

Men så blir det mer moro! Majestetiske Grand Hotell» handler om hotellet på Karl Johan i Oslo. Lars er gift med den norske skuespilleren Agnes Kittelsen, og det er mange låter på albumet som har referanser til Norge. På «Grand Hotel» synger Winnerbäck om Karl Johan og utesteder der, «Turistans Klaga» av Cornelis Vreeswijk samt Neil Youngs «Rockin’ In The Free World», da.

Så roes det ned igjen med «Jag väntar här», et pent pusterom og den beste av balladene, før tempoet skrus opp med flotte «Decembernatt». Låten «Kallt regn som faller», høres ut til å være beslektet med Bob Dylans «A Hard Rain’s Gonna Fall», mens «Nånting, kanske stjärnorna» sender meg i retning av Ulf Lundell. Det gjør slett ingen ting. Flott låt! Teksten har fellestrekk med «Släpp det där mörkret», kanskje handler den om at han fikk hjelp til dette av sin norske kjæreste og om å bli introdusert for venner og familie av henne?

«Jag är alltid lite obekväm
Med folk jag inte känner
Men nånting
Kanske stjärnorna
Stod så rätt»

Til slutt en låt som ligger et sted mellom det spartanske og det mer svulstige, «När hjulen Rullar». Her synger Lars om om at han liker best å være på vei. ja, det høres faktisk ut som han ikke vil slå rot, vil være rotløs. Kanskje en slags oppsummering av Lars Winnerbäcks livssyn, denne låten. Meningen med teksten eller ei, en fin avslutningslåt.

Mer enn solid plate!

Samlet er dette blitt ei herlig plate med Lars Winnerbäck. Mange av låtene svinger bra og egner seg fint når man er på farten, spasertur eller trening, og kanskje er det disse rockerne som er aller best. Men de hadde neppe fungert så bra om det ikke var sanger som roet ned innimellom. 8,5/10.

Jeg nevnte at jeg ikke skjønner hvor han vil med alle tekstene. Er det så viktig da, så lenge det lyder så bra som på «Själ och Hjärta», syng om hva du vil:

«Sjung om värmet, sjung om ljuset
Sjung om ungarna i huset
De som går sin första rond
Sjung om stjärnorna och änglarna
Och allt som jag har glömt
Sjung om folk
Sjung om Amsterdam och London
För jag vet inte vart jag ska gå»
– Lars Winnerback på «Decemberbarn»
Pressebilde
%d bloggere liker dette: