Mangefasettert visepop fra Baardsen

Baardsen – Itteklang (album 2022)

Foto til høyre: Tonje Lona Eriksen

Baardsens ny album, «Itteklang» åpner sørgmodig og litt dramatisk med «Gammal Musikervenn». Trond Helge Baardsen synger inderlig om at han ønsker forsoning med en gammel venn. De drømte begge om heder og berømmelse, men drømmene ble ikke oppfylt. Utover i låten kommer strykere og elgitar. Fin åpning, men det blir enda finere seinere!

Soloprosjekt. Baardsen er soloprosjektet til den oslobaserte låtskriveren og musikeren Trond Helge Bårdsen fra Stavanger. Trond Helge Bårdsen har tidligere sluppet to album og lager også musikk for barn med gruppa Exo Kids.

Hedersbetegnelse. For meg er viser en hedersbetegnelse, og Baardsens «Itteklang» fortjener denne hederen. Her er gode tekster og den fine melodien i sentrum. I skrivende stund skriver jeg fra en takterrasse en morgenstund på ferie i Sicilia, der jeg egentlig ikke gjør noe som helst. Bortsett fra å drikke litt simpel nescafé, og å høre på Baardsens nesten helt nye plate. Og så tvinger det seg ut noen ord. Ord som får komme eller gå. Her er det latskapen som regjerer.

Men skal jeg få med meg alt som foregår på plata, må latskapen hvile litt. Albumet «Itteklang» er mer enn kassegitar, om noen skulle tro at viser anno 2022 kun er tekst, melodi og gitar. Storslått produksjon med mange involverte, tenker jeg. Nei, på leting etter hvilke musikere som bidrar på «Itteklang» finner jeg bare Trond Helge Bårdsen selv og multiinstrumentalist og medprodusent Kenneth Ishak. Bårdsen står for hovedingredienser som nydelig fingerplukkende gitar, piano og vokal. Ishak bidrar med trommer, bass og musikalsk krydder strykere, synther, lapsteel, el-gitar og kanskje enda mer til. Noen ganger lett jazzpreg, noen ganger heller dette mot country eller indiepop. Spennende, variert, mens stort sett organisk lydbilde. Likevel er dette et enhetlig album over ni låter og 30 minutter.

Mangefasetterte tekster. Baardsen tar opp flere temaer på albumet: Én låt handler om å være far, og superhelt for en flyktig periode, noe mange kan kjenne seg igjen i. «Oslo du har visst forlatt meg» dveler også ved det flyktige i livet. Kanskje er det heller fortelleren som har forlatt Oslo når han gått inn i nye livsfaser? Men vi er mange som savner konsertstedet Mono:

«Oslo du har bedratt meg
Youngstorget e’kje lenger mitt
Me to har mista varmen
Mono har kkje lenger lyd»

«Glansbilder» peker på vår søken etter positiv oppmerksomhet i sosiale medier, og at vi gjennom å følge sosiale medier kan få et skjevt bilde av hva livet er. Låten som følger, «Mannen i vinduet», er i så måte baksiden og inspirert av at Bårdsen fra utsiden fikk et innblikk i en gammel, kanskje ensom manns liv da han bodde på Torshov i Oslo. Kanskje en oppfordring til oss alle om å se litt utenfor oss selv og våre nærmeste? Fin melodi, og kanskje min favoritt på albumet!

Gode hjelpere. Skjønt favoritt, og favoritt. Her er det flere kandidater, og et par av dem bidrar med lettsinn på ei ellers melankolsk plate. Jeg liker veldig godt «Den heilt fyste Vibå» der Silje Molvær bidrar med flott tekst og vokal til den nydelige og oppløftende melodien. Så har vi den herlige «Merkelig nok e eg glad» med tekst av Sindre Skeie om en dag som gikk bort i planer og ingenting. Hanne Fjeldstad løfter «Sang til en venn» – med kor. Likevel synes jeg «Sang til en venn» halter litt i tekst og melodi og er av albumets svakeste.

Etterklang. Helt til slutt får vi naturlig nok tittellåten «Itteklang».

«Teksten kan tolkes på flere måter, men handler kanskje mest om det å drømme om både fortid og fremtid, samtidig som man prøver å leve i øyeblikket. Egentlig også ganske oppsummerende for tematikken på hele albumet.»

–Trond Helge Bårdsen

Vente på
I mårå
Då ska vel
Alt bli bra
Vente på
Ein ny sjanse
Starta forifra
En saktegående og litt vemodig låt, men kanskje også en låt med et snev av optimisme med tanke på pandemien og en urolig verden?
Litt kammerorkesterpreg.
Mye bra! Halvtimen går nesten for fort i selskap med Baardsens nye album. Meningsfylte og gode tekster, mange fine melodier og en flott og spennende produksjon. Ei plate som roper på flere gjenhør!
Foto: Bjørn Opsahl

Bill Morrissey – «verdens beste folksinger»

En takk til Herve Oudet for bilder og informasjon om Bill Morrissey

Foto: Herve Oudet
«The snow lay up against the curb finally beaten by the sun.There ain’t much to mill work.

The days just drag on and on.
There ain’t much to leaving home till you finally cut the cord and know you’re gone.
And there ain’t much to ice fishing till you miss a day or more
And the hole you cut freezes over
and it’s like you have never been there before»
– fra Bill Morrisseys «Ice Fishing»

Ja, slik heter det i én av mange av Bill Morrisseys låter som tar utgangspunkt i en «Milltown» (fabrikkby)i Masaachussets i USA. Særlig på de to første albumene, det selvtitutlerte fra 1984 (spilt inn på nytt på Rounder i 1991) og albumet som «Ice Fishing» er hentet fra, «North», skinner arbeiderklassens utfordringer gjennom. Like flott som «Ice Fishing» er «Night Shift» om mannen som valgte bort nattevakten på en skofabrikk til fordel for en kveld på bar. Sterk og økonomisk poesi, flotte meldodier og Bills værbitte stemme. Bill var opptatt av ikke å overskrive, å ikke undervurdere lytteren. Med dette som utgangspunkt skal jeg forsøke å lene meg litt tilbake, la Bills tekster være i førersettet.

Inspirasjon. Bill Morrissey døde 23. juli 2011 av hjerteproblemer. Da hadde han i nesten tre tiår laget poesi og melodier i verdensklasse. Fortsatt har jeg perioder der jeg må høre alle de ti albumene hans på rappen. I sommer fikk endog flere av albumene både to og tre runder. Bill var inspirert av folk som Robert Johnson, Count Basie, Hank Williams og Mississipi Joe Hurt. Når det gjelder sistnevnte, laget Bill en flott hyllestplate. Bill kalte seg ikke country-artist, men hellet mer til begrepet folksinger. Han var bosatt i New Hampshire og hadde selv bakgrunn som ansatt ved en fabrikk.

Bill har uttalt at litteraturen var en vel så viktig inspirasjon som musikken, blant annet Raymond Carver. Bill skrev to bøker , «Edson» og «Imaginery Runner». Jeg har kun fått tak i «Edson», kjøpt brukt for fem dollar, med Bills signatur. «Edson» handler om personer fra arbeiderklassen, karakterer som kunne vært tatt ut av en tidlig Bill Morrissey-sang.

Foto: Herve Oudet

«Night Train». Mitt første Bill Morrissey-album kjøpte i Washington D.C. jeg under fotball-VM i USA i 1994, «Night Train». Jeg ser til og med for meg platebutikken. Første gangen jeg leste om Bill var nok i musikkmagasinet Beat. Jeg mener til og med å huske at alle medarbeiderne i et av numrene hadde listet opp fem Bill Morrissey-album som sine fem mest spilte den siste tiden. Her kan nok minnet spille meg et puss, eller det kunne ha skjedd en feil i redaksjonen, for så mye omtalt har ikke Bill Morrissey vært i Norge i årene som fulgte.

«Night Train» (1993) er en fantastisk samling med låter. Én av den skiller seg litt ut, og er nok så god at den også ble til en liten forbannelse for Bill. «Birches»:

«And Warren, he shook his head, as if she'd made some kind of joke.
"Birches on a winter night? no, we'll fill the stove with oak.
Oak will burn as long and hot as a July afternoon,
And birch will burn itself out by the rising of the moon»


«And she stood up in the heat. She twirled around the room.
And the shadows they saw nothing but a young girl on her honeymoon.
And she knew the time it would be short; the fire would start to fade.
She thought of heat. She thought of time. She called it an even trade.»
Fra «Birches»

Eik- eller bjørkeved. En het forelskelse eller livslang kjærlighet? For noen bilder. For en tekst!

På mange av albumene, også «Night Train», har Johnny Cunninghams fantastiske fele en sentral plass. Cunningham visste hvordan han kunne løfte enhver Morrissey-låt. Hør «Broken Waltz Time»! På seinere album som «You’ll Never Get To Heaven» (1996) og «Something I Saw Or Thought I Saw» (2021) har også blåsere en fremtredende plass. Jeg er litt mer usikker på hva jeg synes om det, men når platene likevel fremstår så bunnsolide med så sterke låter, skal jeg ikke lage en lang diskusjon rundt dette.

Foto: Herve Oudet​

Plater preget av samlivsbrudd. Mange av Bills låter hadde store doser med humor som på «Letter From Heaven» på Night Train. Men ofte mørkere og trolig selvironisk humor, gjerne relatert til sine to ekteskapsbrudd og møte med nye damer: «And she wants to make love, I want to drink, drinking is what I do best» heter det i «Last Day of the Last Furlough» på albumet «Standing Eight» (1989). Etter skilsmissen med kone nummer to, Ellen Karas, fortsatte han samarbeidet med henne. Kanskje er den triste, vakre, «As Long As The Sun» på «You’ll Never Get To Heaven» (1996) en hilsen til henne?

«Get up at dawn
And I launch my boat
I drift around the lake
And I read your note

It says you could not stay
It says it very plain
And I looked and I looked
But there was no tea stains»
–fra «As Long As The Sun»

Tretti år. På flere av Bill Morrisseys album var det med prominente gjesteartister. Hør Suzanne Vegas stemme på «Inside» (1992) for eksempel. David Johansen synger på «Love Arrives» på albumet «Night Train», og sammen med Greg Brown ga Bill i 1993 ut en fin coverplate. På Bills siste plate «Come Running» (2007) deltar Dave Alvin. Mot slutten av livet hadde Bill fått diagnosen bipolar. Han slet med høyt alkoholforbruk, og var innlagt på rehabilitering. Han skal ha virket sliten da han besøkte Europa siste gang i 2010. Hvor mye av Bills tekster som handler direkte om Bill selv, eller bare er inspirert av eget liv og omgivelsene hans, vet jeg ikke, men det må være mye av Bill i «Thirty Years» på «Come Running»:

«Two in the morning and the bus is late
Gotta get some sleep, gotta gig to make
It's fourteen hours to the next town
But I've got a bottle in my bag and I learned to sleep while sitting down

Thirty years going down by degrees
Thirty years of thank you and please
Till all you get is the smokers' cough and the alcohol disease»
Fra «Thirty Years»
Spillesliste. Bill Morrissey døde altså 23. juli 2011, på et hotellrom på vei hjem fra turné. De siste årene har jeg knapt sett ham omtalt. Jeg gjør derfor et forsøk på å trekke ham fram i lyset. Under har du en spilleliste med rundt 35 av hans beste låter. Spillelisten er egentlig lenger enn jeg liker dem, og likevel er ikke alt det beste med. Alternativt kan du gå rett på «North» og ta for deg i albumene i kronologisk rekkefølge (den selvtitulerte første er ørlite svakere enn de øvrige – særlig bonussporene). 

Mark Erelli ga i 2014 ut en fin med 12 egne versjoner av Bills låter, pluss en selvlaget låt. Albumet heter «Milltowns» og et vel verdt å sjekke ut. Bra låtutvalg og sammensetning av låtene slik at jeg fikk ørene opp for – eller i det minste ble påminnet– storheten i låter som «These Cold Fingers», så får det ikke hjelpe at dette ikke akkurat ble en oppløftende slutt på denne lille artikkelen:

«Everything slips through these cold fingers Like trying to hold water, trying to hold sand Close your eyes and make a wish And listen to the singer One more round, bartender, pour a double if you can»

Lytt som du vil, få deg egne favoritter, men lytt!

Mer lesning:
Herve Oudet: My Story With Bill
Jan Kristoffer Dale: Bill – et glimt av dommedag

Willy Vlautin fra Richmond Fontaine og The Delines med bøker du bør lese!

Pressebilde
«Little Earl is driving down the Gulf Coast
Sitting on a pillow so he can see the road
Next to him is a twelve pack of beer
Three frozen pizzas and two lighters as souvenirs»
- Fra «Little Earl», Willy Vlautin med The Delines

«Little Earl» på årets plate med The Delines introduserer oss raskt for en historie der man lurer på hva som skjedde forut for teksten. Willy Vlautin har laget låten, og mine tanker går i retning av hans debutroman «The Motel Life» (2006). Boka forteller historien om to brødre som får livet endevendt som følge av en tragisk ulykke. Handlingen finner sted i Reno, Vlautins fødeby, og handlingen i boka ble filmatisert. Boka og låten forteller nok denne gangen ikke identiske historier, men som men mange av Vlautins låter og bøker er det fellestrekk.

Det er ikke sjeldent at musikere opererer innenfor flere kunstarter. Noen prøver seg som skuespillere andre maler og atter andre skriver bøker. De fleste av dem er likevel mest kjent for én av geskjeftene sine. Patti Smith for eksempel har skrevet flere flotte bøker, ikke minst den nydelige «Just Kids», men det er først og fremst musikkartist vi kjenner henne som. I sommer har jeg lest den fine og underfundige «Fiskehuset» av Stein Torleif Bjella, og han har tidligere gitt ut «Jordsjukantologien», men fortsatt må bøkene hans betraktes som en bigeskjeft. Jeg er på ny i gang med en Tore Renberg- bok, men jeg har knapt hørt musikken hans. Neil Young skal være i gang med en science fiction-bok uten at jeg gleder meg voldsomt til den – men leses skal den!

Men en kunstner som står like stødig innenfor litteraturen som innenfor musikken er Willy Vlautin, kjent som låtskriveren og vokalist i americana-gruppen Richmond Fontaine og låtskriver i country-soulgruppen The Delines. I sommer har jeg lest ytterligere fire av Willy Vlautins bøker – de to øvrige er lest tidligere – og jeg har spilt gjennom de fleste av platene til ham og gruppene hans. For de fleste leserne av denne artikkelen er han nok mest kjent som musiker, men om jeg skal velge – hvorfor stille seg selv slike hypotetiske spørsmål – tror jeg at sannsynligheten er like stor for at jeg velger meg forfatteren som musikeren. Bøkene bestilles lett gjennom norske nettbutikker, og språket er relativt enkelt selv om du ikke får bøkene i norsk oversettelse. Vlautin nevner forfattere og musikere som Paul Kelly, Willie Nelson, Tom Waits, William Kennedy, Raymond Carver, og John Steinbeck blant sine inspiratorer.

Låttekstene er fortettede noveller, der mye overlates til fantasien. I romanene får vi hele historien, eller i hvert fall mye mer av dem! Karakterene i sanger og romaner har dog mye til felles. Noen ganger finner vi lått-titler som direkte peker mot bøkene som «Northline» og «Allison Johnsen» der sistnevnte er hovedpersonen i «Northline» (2008) samt «Don’t Skip Out On Me» og «Lynett’s Lament» (Lynette er hovedpersonen i «The Night Always Comes».)

«The bus from Tonopah can take my money too
I got an aunt in California
She's always promised me a room
Just don’t run out on me while I’m sleeping
My guts ain’t right and my health's been failing»
–«Don’t Skip Out On Me», Willy Vlautin med Richmond Fontaine
Richmond Fontaine med Willy Vlautin på Buckleys. Foto: Tormod Reiersen

I tillegg har Willy Valutin laget soundtrack-plater til plater som «Northline» (2006), «Don’t Skip Out On Me» (2018) (instrumentalplate med Richmond Fontaine) og «The Night Always Comes» (2021) (med The Delines).

Portland og Reno. I romanene trer karakterene dog enda sterkere fram – for meg blir det enda verre da. Vlautin skriver beinhard hverdagsrealisme både i romanene og i sangtekstene, ofte med utgangspunkt i Portland der han bor nå eller Reno, Nevada der han er født og oppvokst. Han utforsker forholdene til mennesker nær bunnen av USAs sosiale og økonomiske stige.

«You, you're the destroying kind so busy hurting yourself 
While everyone else does your time
Oh Sonny
Three days
Where are you Sonny?
Where are you?»
– The Delines

Hans siste bok, «The Night Always Comes» (2021), er en mørk historie om Lynette. Lynette er egentlig godhjertet, men ikke født med sølvskje i munnen. Hun sliter og strever på kanten av kollaps og har mye i bagasjen. Det må være sant som det står på førstesida på min pocketutgave at man aldri vil glemme henne. Mot slutten av boka møter hun endelig en dråpe godhet – vel fortjent!

«Don’t Ride Him Down». I bøkene – og musikken – har Vlautin store doser empati for hovedpersonene. De gjør ofte gale valg, men man kan forstå at bagasje, desperasjon og omstendighetene gjør at de tar de valgene de gjør. Vlautin lar oss bli glad i personene; viser oss at personene rommer mye mer enn handlingene som vises på overflaten. På denne måten lærer Vlautin oss å se verden gjennom andre menneskers øyne og dermed lærer han oss noe om både andre og oss selv:

«He broke down crying about what he’d done to us
Said he carried it around like a growing weight
He had a tattoo on his hand that read
"I stole more than I ever gave”
He was drunk in the morning
Left us his watch, some drink-tokes
And then walked off the job and drifted away

Don’t ride him down
Don’t ride him down
Never seen the reason why to kick someone
Who’s so torn up inside
Don’t ride him down»
- Fra «Whitey And I», Richmond Fontaine

Ikke dermed sagt at alle bøkene handler om gale valg. «The Free» (2015) handler blant annet om en far som jobber dobbelt for å dekke helseutgifter til barna – joda, han er innom noe cannabisdyrking – og en sykepleier som bestemmer seg for å hjelpe en ung pasient som er ute og kjører. «The Free» skiller seg fra de øvrige romanene gjennom et større persongalleri, men ikke større enn at selv jeg som foretrekker enkle, lineære historier framfor store sprang i tid, sted og personer, greit klarer å holde følge. Fantastisk bok!

Pressebilde

Om du har interesse for Richmond Fontaine og The Delines, les bøkene til Willy Vlautin. Jeg blir ikke overrasket om du vil like og forstå musikken deres enda bedre etterpå! Selv sikter jeg meg inn på å se filmene som er basert på bøker av ham! Det er vanskelig å peke på favorittbok– les dem alle. Blant platene setter jeg «You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To» (2016) med Richmond Fontaine og «The Imperial» (2019) med The Delines aller høyest, uten at jeg har stålkontroll på alt Richmond Fontaine har gitt ut.

«Well, I love Northline because it feels like a sad ballad to me. There’s a bit of Raymond Carver and a bit of Tom Waits in there. It wasn’t until I read Carver’s stories that I realised you could write about the lives of beat-up, working-class Americans like the ones I saw around me in Reno. I wrote my first novel, The Motel Life, for all the guys I knew who didn’t read novels. I wanted to write a book you could read when you were dog-tired after a day’s work: short and really intense.»

–Willy Vlautin til The Guardian.

Bilde fra Bandcamp

David Olney live i Holland 2016–2018

David Olney – Evermore (livealbum 2022)
David Olney – Nevermore (livealbum 2022)
«The sky is clear, the air is clean
The earth is brown, the forest green
The ancient oak he still is standing
With strength surpassing understanding
Like dreams a noble mind composes, he blossoms roses
He blossoms roses, roses, roses, roses»
– «Roses», David Olney

Like før David Olney gikk på scenen i Oslo for noen år siden ble han spurt om hvor lenge han skulle spille. «Til jeg er i syttiårene», svarte David Olney. Han rakk å bli 71 år før han døde under en opptreden på festival i Florida i USA i januar 2020. David Olney er et ukjent navn for mange. Låtene hans er imidlertid spilt inn av artister som Emmylou Harris, Linda Ronstadt og Steve Earle. Når Townes Van Zandt ble spurt om sine favorittlåtskrivere, nevnte han gjerne kameraten David Olney sammen med navn som Bruce Springsteen, Mozart, Bob Dylan, Paul Simon og Lightnin’ Hopkins. David Olney er perspektivenes mester, sier Mary Gauthier. Heller enn å skrive om sitt eget liv tok han perspektivet til prostituerte, Isfjellet som felte Titanic eller eselet som Jesus red på inn i Jerusalem på palmesøndagen.

Da Olney døde, hadde han rukket å ferdigstille albumet «Whispers & Sighs», et album han lagde sammen med duoen Anana Kaye. En magisk samling låter som for meg var et høydepunkt i plateåret 2021. Olney var svært produktiv og ga ut flere sterke album de siste årene av sitt liv. Heldigvis er flere av låtene representert på de to ferske albumene med liveinnspillinger fra Holland, «Evermore» og «Nevermore».

Live i Holland 2016–2018. Begge albumene er med mangeårig sidemann Daniel Seymour som akkompagnerer på bass og vokal, og de ble spilt inn live i 2016 og 2018 mens Olney var på turné i Nederland. Gjennom årene har det blitt gitt ut en rekke livealbum med Olney, og «Evermore» og «Nevermore» er henholdsvis album nummer 7 og 8 bare fra Nederland. Hvert av albumene inneholder 15 spor med flere nye og tidligere uutgitte sanger og covere av andre artister. Denne gangen er få av hans mest kjente sanger representert; ingen «Jerusalem Tomorrow», «If My Eyes Were Blind» eller «Poor Clothing». Og det tenker jeg er like greit. De er nemlig med på tidligere livealbum. Vi får dermed ikke så mange gjentak fra tidligere. Samtidig gjør dette at «Evermore» og «Nevermore» ikke er de mest opplagte stedene å starte om du ikke er kjent med Olney fra før. Når det er sagt, du kan gjerne starte her, for så å gå videre! Olney var tidlig rockeartist med gruppen X-rays, og rockeren David Olney er ofte til stede også på senere album. På «Evermore» og «Nevermore» får vi en fin blanding av både den vare og den litt røffere Olney. David Olney er i topp slag!

Noen David Olney-CD’er. Deeper Well ble signert i Oslo på begynnelsen av 2000-tallet.

«Deeper Well» er av David Olneys aller mest kjente låter. Den kommer i en ny, annerledes og fantastisk versjon i tospann med «Little Mustang». Den fortjener derfor helt klart sin plass her. Nydelige «Caterpillar» og «Roses» er også eldre låter som fortjener å bli løftet fram igjen.

På albumet «This Side Or The Other» (2018) betrakter Olney grenser; murer og vegger i bokstavelig betydning. «I wanted to explore the idea of walls,» uttalte Olney, «What does a wall mean? What does it mean to be an immigrant who comes upon that wall as a wanderer, someone lost and alone. Han skrev et essay for No Depression om dette. Til albumet «This Side Or The Other» hentet han opp den 25 år gamle låten «Border Town» sammen med en rekke nye og flotte låter, helt oppe blant Olneys beste album, dette! På de nye liveplatene får vi glimrende versjoner av syv av låtene på «This Side Or The Other» inkludert «Border Town».

Av andre nyere låter må jeg også trekke frem «Situation» og «Don’t Try To Fight It» fra albumet «Don’t Try To Fight it» (2017). John Hadley er medforfatter på flere av disse låtene fra de senere årene, og vi får også flere helt nye låter skrevet av Olney og Hadley sammen, hør for eksempel den fine «Two Bit Hood».

Albumene har flere coverlåter, blant disse finner vi bra versjoner av «I Still Miss Someone» (Johnny Cash) og «Speed Of The Sound Of Loneliness» (John Prine). Jeg nevnte at Townes Van Zandt var en stor fan av Olney. Det gikk også andre veien. Olney var dog ikke bestandig imponert over hvordan Van Zandt forvaltet talentet sitt i Van Zandts siste leveår, og Olney har fortalt om at han var til stede på en Van Zandt-konsert der Van Zandt var så indisponert at Olney tok over konserten. På disse samlingene gjør Olney to sanger av Van Zant, «Rex’s Blues» og «For The Sake Of The Song», og som et hint til disse innspillingene, passer det fint å nesten avslutte med å omskrive en linje fra sistnevnte låt:

«Maybe he just had to sing for the sake of the song?»

Det er fine liveinnspillinger dette. Ikke minst for gamle fans, men forhåpentligvis også for nye!

Foto: Brett Ryan Stewart
%d bloggere liker dette: