BOB DYLAN & BAND I OSLO SPEKTRUM, 17. oktober 2026
Jeg er usikker på hvor mange ganger jeg har sett Bob Dylan, men tror det er 8-10 ganger. I kveld spilte den 85 år gamle mannen igjen i Oslo Spektrum. Fotoforbud og nedlåsing av mobiler, men med lite lys og en Dylan i hettegenser som velger kun å kommunisere gjennom musikken, vet jeg ikke om det hadde blitt så mye bilder uansett.
Dylan er av de artistene jeg har spilt aller mest på plater – også liveopptak – mens konsertene i mi tid ofte ikke har truffet blink i samme grad. De siste fem konsertene jeg har sett fra og med 2015 har vært av de beste jeg har sett med Dylan. Mellom 2000 og 2010 så jeg et par nokså svake konserter om jeg kan tillate meg å si det om én av de aller største.
I kveld var bandet mer enn solid, lyden var bra og Dylans vokal klar og god. Låtene blir til tider fremført litt for likt i tilbakelent bluesrockstil.
Høydepunkter i kveld var for meg Man In The Long Black Coat, Tangled Up In Blue, When I Paint My Masterpiece – som jeg en stund trodde var en cover av «Puttin’ On The Ritz.”– og avslutningen med « I Shall Be Released” og en morsom «You Ain’t Goin’ Nowhere”, som eneste ekstranummer, så det er mulig å si at Dylan ga seg på topp – i kveld vel å merke – etter 100 minutter.
Morsomt når Dylan etter 70 minutter drar fram munnspillet og får folk til å juble, eller når han synger tittelen på «Tangled Up In Blue” og folk skjønner hvilken sang som kommer i en ganske så omarbeidet versjonen.
Interessant at Dylan valgte å hylle to av mine andre helter gjennom å gjøre Louisianna 1927 av Randy Newman og Dublin Blues av Guy Clark.
En ganske fin kveld, som Dylan også i dag viser at han har potensial til å gjøre enda bedre. Dylan var nok vassere for fire år siden da han gjorde mesteparten av mesterverket Rough And Rowdy Ways som ble gitt ut to år tidligere. I kveld ble det vel rundt tre låter derfra hvor «I’ve Made Up My Mind To Give Myself To you» satt best hos denne lytter.
(Redigert)
Foto via Sony Norway.
Lagt til dagen etter: FLERE REFLEKSJONER OM BOB DYLAN I OSLO SPEKTRUM
Omtalen min over kan tolkes til en svak firer. Så leser jeg at mange holder konserten til å være noe rundt fantastisk. Som regel plukker jeg ut konserter jeg er nokså sikker på at blir veldig bra, får en kjempefin opplevelse og skriver en for noen i overkant euforisk omtale.
Men når man har vært på en fantastisk konsert, vil man gjerne dele og få bekreftet opplevelsen – i hvert fall vil jeg det – og ikke lese en smålunken omtale. Så jeg har nesten litt dårlig samvittighet. Skriveriene mine er basert på subjektive opplevelser. Om jeg ikke er overbegeistret, kan jeg jo la være å skrive. Men synes egentlig jeg fortjener å skrive om en Dylan-konsert uansett.
Det finnes mange med stor interesse og kunnskap om Dylan, og selv om jeg har skrevet side opp og side ned om mannen, er mange dypere inn i hans historie enn meg. Det kan bidra til at vi opplever ting forskjellig. I 2022 hadde jeg en veldig god konsertopplevelse med Bob i Oslo. Kanskje skyldes det også min dagsform. Jeg hadde hørt mye på Rough And Rowdy Ways i forkant, og koste meg over nyanseforskjeller – ikke store omarbeidelser av de ni sangene som kom derfra. I går syntes jeg det var gøy med omarbeidede versjoner av sanger som Tangled Up In Blue og The Man In The Long Black Coat. Og så synes jeg det er pinlig at konsentrasjonen min falt og at jeg en periode ikke klarte å skille coverversjoner fra originallåter. Siste sang, You Ain’t Going Nowhere, var aller best i går. Den viste at Bob kunne laget en mer dynamisk konsert med mer publikumsfrieri om det var det han ville. Dylan skal ha pluss i boka for at han spiller veldig mye fra siste del av karrieren. Her skiller han seg fra for eksempel Neil Young som i fjor lente seg mye på sitt eldre materiale.
Jeg holder på at arrangementene ble i overkant like – for meg, i går i hvert fall – jeg hørte fint teksten på Randy Newmans Louisiana 1927, men var lenge forvirret, denne sangen kan jeg jo utenat. Men fin versjon!
Min omtale legger liten vekt på Dylans alder, mer på egen subjektive opplevelse. For meg var Paul Simon, også han 85 år, i København to hakk opp sammenlignet med en god Bob Dylan-konsert i går. Begge tilpasser repertoaret og arrangementene til den de er i dag. Noen vil si at Dylans hettegenser der man ikke kan se ansiktet hans legger noe til opplevelsen, forsterker myten om ham. Jeg skal aldri si at Dylan er patetisk, men den hettegenseren eller hoodie eller hva ungdommen, og de gamle, kaller slikt, er i beste fall, sært. Og sær er han jo, den gamle geniale skruen?
For meg er det visuelle og samhandlingen med publikum ofte en viktig del av opplevelsen. Derfor trekker jeg så ofte jeg kan fram mot scenen. Her hadde Paul Simon og hans band mye mer å tilby denne gangen.
Men vi trenger ikke sammenlikne for mye. Jeg vet omtrent hva jeg får når jeg går på en Bob Dylan-konsert. Og det er jo en glede å konstatere at en 85 år gammel banebryter fortsetter å gjøre det han kan best, omdefinerer seg selv og sangene. Så treffer han noen hele tiden, noen noe av tiden og noen ikke i det hele tatt. Og som han selv synger «Don’t criticize what you can’t understand». Så selv om jeg har hørt mer Dylan enn de aller fleste, må jeg nok innrømme at det er mange som forstår mer enn meg.
Men er det ikke helt greit?
(Pressebilde)
