Til helgen kan du oppleve en rekke norske americana-artister i Halden. Norsk Americana Forum arrangerer for andre gang sin festival, Fjording. På Fjording 2023 kan du oppleve hele åtte artister Gubberock har anbefalt i sine spalter i tillegg til også en rekke andre gode artister. Er du glad i festivitas, kan du også glede deg til prisutdelinger lørdag kveld med Tom Skjeklesæther og Håkon Ohlgren som seremonimestere og The Salmon Smokers som husorkester.
Running With Our Eyes Closed, dokumentar om Jason Isbell. HBO Documentary Films, regissert av Sam Jones.
Foto: HBO
”I’ve grown tired of traveling alone, Won’t you ride with me?“ Det er mange fine øyeblikk i den nye dokumentaren om Jason Isbell. Ett av dem er blikkene kona til Jason Isbell, aristen Amanda Shires, sender Isbell under låten «Traveling Alone» på releasekonserten de to holdt for albumet Reunions. At dette øyeblikket er så sterkt, har sammenheng med det vi får se i resten av filmen, og de utfordringene vi kan se at paret kjemper med under innspillingen av albumet.
Tett på. HBO og Sam Jones har laget en gripende dokumentar om Jason Isbell. Jeg har sett den to ganger med to dagers mellomrom. Utgangspunktet er innspillingen av hans hittil siste album, Reunions (2021). Men filmen er mye mer enn det. Vi blir nærmere kjent med Isbell, hans tanker og liv og forholdet mellom ham og Amanda Shires og mellom ham og datteren.
Jason Isbell og Amanda Shires slipper oss nemlig tett innpå. De forteller om forholdet til hverandre, og friksjonene som oppstår når de er sammen både privat og på jobb i studio. Om noen mener man i Isbells tilfelle må skille mellom kunsten og kunstneren, får de seg et lite skudd for baugen. Isbell er svært opptatt av at albumene han lager skal gjenspeile hvor han befinner seg i livet.
”I ain’t living like i should…“. Vi får et tilbakeblikk på tiden hans i Drive-By Truckers, og hvordan hans alkoholbruk tok fullstendig av. Klippene som vises er ikke bare vakre. Spritflaskene som veksles mellom bandmedlemmer på scenen. Isbell som får en overdose. Han ble sparket fra bandet – ”Jeg ville sparket den fyren selv“, sier Isbell i dag. Patterson Hood i Drive-By Truckers fryktet at Isbell skulle dø. Kunne han gjort noe annerledes?
Jason Isbell har holdt seg edru i vel ti år. Isbell møter Amanda, tar seg etterhvert sammen, motivasjonen for å kutte alkohol er at han vil ha det som er det viktigste i livet. Amanda. Samtidig kan veien til tilbakefall være kort. Ville han falt utfor igjen om han ikke hadde Amanda og datteren, de to som sterkest bidrar til at han klarer å forholde seg til verden, til livet? ”It gets easier, but it never gets easy“, som han synger.
Filmen går også enda lenger tilbake i tid. Til barndommen, med gitar som ble en flukt fra høylydt krangling mellom foreldrene. Mora fikk Jason som 16-åring, noe Jason synger rørende om i låten «Children Of Children»: ”All the years you took from her just by being born”. Moren og faren skilles. Sangen «Dreamcicle» beskriver det turbulente forholdet mellom foreldrene, og moren uttaler i filmen at låten er vanskelig å forholde seg til, naturlig nok:
”Why can’t daddy just come home? Forget whatever he did wrong He’s in a hotel all alone And we need help“
Dirrende intenst. Filmen mer enn antyder at Jason sliter psykisk under innspillingen av Reunions. Det er fortsatt lik i skapet som ikke er bearbeidet. Amanda og Jason spør seg også hvor Jason nå skal flykte når livet blir trassig, musikken er jobben hans, han må finne noe annet.
Det er fascinerende å se hvordan Amanda og Isbell jobber med Jasons tekster sammen. ”Folk hører tekstene mine, dette er ikke musikk folk bare danser til”. Preposisjonene må bli riktige. Med sin mastergrad i kreativ skrivekunst er Amanda en viktig sparringspartner for å få brikkene til å falle på plass. Samtidig trenger både Amanda og Jason at Amanda har et liv og karriere også på egenhånd. Amanda forstår bedre enn noen hva som skjer med Isbell under plateinnspilling. Han sover dårlig om nettene, dette er viktig for ham. Samtidig blir det selv for henne vanskelig å forstå Isbell. Vil han ha henne i studio, eller ikke?
De sterkeste scenene i filmen utspiller seg lavmælt og dirrende mellom Jason og Amanda. De er på kanten av skilsmisse, og det gjør inntrykk å høre Amanda lese opp en tekstmelding hun sendte ham da hun hadde reist bort noen dager for å få avstand. Jason klarer ikke svare på meldinger fra henne disse dagene, han vet ikke hva han skal si. Men når han og bandet fremfører «St. Peters Autograph» i studio, sitter følelsene langt utenpå hos Isbell, bandet og seeren. Her er det ikke mye avstand mellom kunstneren og kunsten:
“Sometimes its nothing but the way you were raised And that could’ve been worse And I see you suffering through the best of days Still you’re putting me first”
Kanskje ble likevel covidtiden redningen for dem? Reunions ble gitt ut under covidkarantenen. Lanseringen av albumet ble ikke som den skulle. Vi møter Isbell og familien med gjøremål som egentlig ikke ligger i Isbells og Amandas natur. De skulle vært på veien, dele erfaringer etterpå. Samtidig sitter er bandmedlem på gressklipper med fire hjul og prøver å stagge lengselen etter å komme seg ut på turné.
Nyansert bilde. Sam Jones tegner et veldig fint og nyansert bilde av Jason Isbell og Amanda Shires i en krevende tid for dem begge. Jeg er både overrasket og glad for at de slipper oss så tett innpå seg. Vi blir enda bedre kjent med en artist som jeg tidligere har påstått synger lydsporet til våre liv. Jeg skal ikke på noen måte antyde at jeg lever et liv som Isbell, men likevel er han der, en fyr jeg på mange måter kan relatere til og som ikke er på så forskjellig punkt i livet som mange av mine eldre helter. Nytt album i juni!
Én av Jasons sterkeste sanger er «Cover Me Up». Ikke rart at sangen kan bli vel tøff for Amanda, og at den får frem minner som ikke bare er gode:
”I put your faith to the test When I tore off your dress In Richmond on high I sobered up, I swore off that stuff Forever this time“
Så selvutleverende. Så sterkt. Det er flere nyere og eldre låter som avkles i filmen. Det gjør litt mer vondt enn vanlig å høre dem fremført i denne settingen. Men det gjør også litt mer godt. Takk for at dere deler, Jason og Amanda.
En ny sterk utgivelse fra Eide Olsen. Musikere fra Norge og Polen bidrar sammen med Eide Olsens stemme til at albumet My Dear befinner seg i skjæringspunktet mellom pop, jazz og soul.
Innvending fra en «album-mann». Dette handler om en sterk utgivelse. Jeg begynner likevel litt negativt: Asgeir Eide-Olsen og hans samarbeidspartnere i Eide Olsen har virkelig latt kreativiteten blomstre når de nå følger opp den utmerkede Cross My Heart fra 2021. Ikke bare er det forskjellig cover på LP’en jeg sitter med og platecoveret på strømmetjenester, også låtrekkefølgen er forskjellig. Én viktig forskjell på enkeltlåter og album skal for meg være følelse av helhet, at låtrekkefølgen ikke er tilfeldig, men nøye satt sammen for å gi den riktige presentasjonen av albumet. Så på sett og vis har vi her to forskjellige produkter, og siden jeg veksler mellom strømming og LP’en gjør det lytteropplevelsen mer rotete: ”Å, nei, det var visst ikke den låta nå“. Det synes jeg er unødvendig. Som en liten kuriositet har også én av låtene forskjellig tittel: «No Breaking Song»/«No Breakfast Song» –tilsiktet eller ikke? De fleste av dere kommer uansett bare til å strømme plata, og da har min innvending her intet å bety. Sånn, da var det meste av det negative sagt. Selve LP’en verdt å være i besittelse av. Nydelig og forseggjort med forklaring av bakgrunn for låtene.
Anchored. Strømmetjenesten begynner med én av albumets nøkkellåter, «Anchored». For meg fungerer den best seinere på plata som på LP’en. Låten er litt tung, og handler om at mange kan bli slått ut, få selvmordstanker. Noen lykkes dessverre med den løsningen, mens andre reiser seg. Teksten forsøker å peke på veien opp i lyset igjen. Fin melodi der Helene Mork bidrar på vokal. Den blå saksofonen fra Irek Wojtczak er et bærende element i denne låten.
Mange norske og polske musikere. Plata er spilt inn i Norge og Polen, og som sist deltar både norske og polske musikere på albumet. Asgeir Eide-Olsen skriver at My Dear er en presentasjon av hvordan musikk fargelegger hans tanker og humør. Skal man tro musikken på plata, har Asgeir mye av både tanker og sinnstemninger. Det er nemlig mye å ta innover seg på plata både av ulike stilretninger og av instrumenter på låtene. Plata er nok mer overdådig enn det denne enkle lytteren vanligvis hører på. Jeg har derfor brukt litt tid på å få brikkene og de ulike instrumentene til å falle på plass. Men joda, etter å ha ristet litt i låtene, åpenbarer flere spennende og originale biter i lydkulissene seg. Jeg liker ikke alt på alle låtene, men alle låtene har elementer jeg liker.
Foto: Kay Berg
Unikumet Irek Wojtczak. Den mest lekne låten, og blant de aller beste, åpner LP’en. Musikalsk kan den minne om den flotte åpningslåten «Living A Dream» på Cross My Heart. Unikumet Wojtczak briljerer denne gangen på klarinett og spiller også lekent piano sammen med Kristian Wedberg. Eide Olsen synger også lekent, og herlig uttrykksfullt. «The Cello And The Cat» er rett og slett en artig liten gåte også. Inger Lise Drabløs bidrar med flott vokal på denne og mange andre låter.
Både tunge og lettere låter. Jeg må også trekke fram «The One I Lost» som åpner med et stort klassisk orkester og der Marianne Creegan bidrar med strålende vokal. Låten handler om å miste et barn, og er sammen med «Anchored» av de tematiske tyngste – og flotteste – på albumet. Jeg er også svak for den korte tittellåten som er inspirert av diktet «Brevet» av den norske lyrikeren Jan-Magnus Bruheim. Den siste låten som jeg vil trekke frem spesielt er «The Devil’s Deal» om bluesartisten Robert Johnsen som er sagt å ha solgt sjelen sin til djevelen i et veikryss. Joda, det er laget sanger om det før. På denne låten er det mye fine akustiske og elektriske gitarer fra Jarle Solheim, Krzysztof Paul og Vidar Busk som sender tankene mine i retning av latinske land. Jeg har nevnt noen av musikerne på albumet. Her er enda flere både for meg kjente – Amund Maarud spiller heftig gitar på «No Breakfast Song» for eksempel – og en rekke jeg ikke kjenner. Og om flere av sangene jeg har nevnt er på den melankolske siden, er det også mer positive godlåter på albumet som «Praise The Summer».
En smågodtpose. Som på Cross My Heart vil kanskje ikke like alt på alle låtene, men mange bør kunne finne mye å glede seg over. Kanskje vil du måtte bruke litt tid på å fordøye alt, og kanskje er «alt» litt i overkant til tider – men dette er nok i tråd med slik Eide Olsen vil ha det. På dette albumet er det ikke djevelen som ligger i detaljene, men de musikalske detaljene som løfter også de umiddelbart svakere låtene flere hakk. Og de som kjenner Asgeir Eide-Olsen vil på forhånd vite at han har mye på hjertet også i tekstene.
Kvaliteten på de beste låtene på dette albumet, «Anchored», «The Cello And The Cat» og «The One I Lost», er alle i nærheten av kvaliteten til de beste på Cross My Heart; «Living A Dream» og «Annabelle», og jeg synes at My Dear er jevnere og dermed samlet omtrent like sterk som Cross My Heart.
Karakter: 7,5/10. Med potensiale for 8/10 om låtrekkefølgen faller på plass.
Lucinda Williams – Don’t Tell Anybody The Secrets I Told You (bok 2023)
”The company couch covered in plastic Little books about being sved The dining room table nobody ate at The piano nobody played“// Barndommsminner gjenoppleves i sangen ”Bus To Baton Rouge“
Jeg fikk den nye selvbiografien til Lucinda Williams i posten torsdag kveld. Lørdag ettermiddag var de 260 sidene slukt. Det betyr ikke at boka har høy litterær kvalitet. Men den er lettlest, selv om den er på engelsk, og for en fan av Lucinda Williams, dog med moderate forkunnskaper om hennes liv, er den svært interessant. Lucinda er kanskje den av mine favorittartister jeg visste minst om sett i forhold til hvor mye jeg har spilt musikken hennes. Hennes ømhet, åpenhet og hennes råskap fascinerer, også i denne boka. Ikke minst fordi hun åpner om om deler av livet hun ikke har villet åpne opp om før, utenom gjennom sangene.
Bakgrunn for låter. Tittelen på boka er tatt fra låten «Metal Firecracker» som finnes på albumet Car Wheels Om A Gravel Road fra 1998. Låten er inspirert av ett av mange kortvarige forhold Lucinda var i. Og nettopp beskrivelsen av inspirasjonen bak låtene er det aller mest interessante med denne boka. Og selv om jeg til dels har hatt kunnskap om bakgrunnen for en del av låtene, er det fint å få beskrivelsen direkte og sammenhengende fra Lucinda selv. Det var, som mange vil vite, selvmord blant nære venner som inspirerte låter som de sterke «Pineola» og «Sweet Old World». Hun synger om sin egen bror, en bror hun har ønsket tettere kontakt med, i den rørende sangen «Little Angel, Little Brother».
Et liv på flyttefot. Jeg leste nylig en biografi om Randy Newman som ofte skaper sine egne karakterer. Da blir barndommen mindre relevant. Lucinda synger og skriver sitt liv. For å forstå Lucinda og låtene hennes er kjennskap til barndommen hennes helt essensielt, noe Lucinda selv også understreker. Låten «Car Wheels On A Gravel Road» tar utgangspunkt i at familien hennes flyttet uttalige ganger da Lucinda var barn, og uroen som også befant seg innenfor husets vegger der de enn måtte bo.
“There goes the screen door slamming shut You better do what you’re told When I get back this room better be picked-up Car wheels on a gravel road“
Dysfunksjonell mor. Moren var seksuelt misbrukt av far og bror. Hun var under hele Lucindas oppvekst lite fungerende som mor med psykisk sykdom og selvmedisinering gjennom alkohol og dop. Men det var fra henne Lucinda arvet sin musikalitet, og det skinner klart gjennom at Lucinda forstår at morens egne opplevelser har preget henne og var glad i henne.
Festglad far. Faren fikk etterhvert ansvaret for Lucinda. Han var litteraturprofessor. Han var også glad i alkoholholdig drikke, men da i sosiale lag og gjerne på temmelig utagerende fester hjemme hos ham selv. Lucinda forteller at forfattere som Charles Bukowski og Flannery O’Connor var blant gjestene. Hun forteller at både litteratur- og filmmiljøet var preget av dårligere holdninger og en livsførsel mer på kanten av det akseptable enn musikkmiljøet. Én gang overnattet også selveste Jimmy Carter hjemme på sofaen deres uten at det ses i sammenheng med festene. Lucinda hadde likevel et godt forhold til faren, og ros fra litteraturprofessoren betydde alltid noe ekstra for Lucinda. Men en god og trygg oppvekst hadde hun nok ikke.
Lucinda bestemte seg tidlig for ikke å få barn. Dette hadde sammenheng med erfaringene om hvordan barn ble behandlet, og at hun opplevde at for mange var barn mest til bry.
Foto fra hjemmside/plateomslag
Flere flyktige forhold. Et liv på flyttefot har preget Lucinda i voksen alder. Hun har vært glad i å være på turné, har ikke ville bo på samme sted. De siste 18 årene har hun bodd sammen med Tom Overby. Dette har gitt henne stabile rammer. Før dette var hun i mange forhold der grensene mellom nære vennskap og romantiske og seksuelle forhold for meg ser ut til å ha vært hårfine. Jeg synes hun reflekterer lite over dette i boka, og kanskje leser jeg for mye mellom linjene. Hun har imidlertid også blitt behandlet dårlig, og man kan jo spørre seg om hvorfor den sterke og tøffe Lucinda – for det må hun være – går inn i noen av disse forholdene med nokså åpne øyne, jamfør også den skremmende teksten på ”Wakin’ Up“ som omhandler en faktisk hendelse. Men kjærlighetens veier har alltid vært uransakelige, og det er flere sider ved oss mennesker enn det er mulig å forstå. En del av hennes forhold til skaddeskutte mennesker og dynamikken i forholdene må kanskje også sees i sammenheng med at hun selv var skadeskutt. Og Lucindas motivasjon for å fortelle såpass mye om moren og faren kan også være å gi oss noen ledetråder på spørsmål som for henne selv kan være litt uavklart.
”Now there’s a pain in your gut that you can’t get rid of No one heard your screams when you were nine When bad dreams filled your summertime“
Gurf Morlix. Lucinda skriver jo også om at det for henne som kvinne, men også som en artist som var for country for rock og for rock for country hadde vanskelig for å få fotfeste som artist. Hun bruker naturlig nok mye tid på albumet Car Wheels on A Gravel Road (1998), et album som løftet Lucindas karriere flere hakk. Innspillingsprosessen var krevende, og mange pekte på at Lucinda var vanskelig å jobbe med. Lucinda selv mener at hennes arbeidsform langt lettere ville blitt akseptert om hun var mann; her og særlig de første årene av karrieren, ble hun behandlet annerledes fordi hun var kvinne. Tidligere samarbeidspartner Gurf Morlix vil ifølge Lucinda fortsatt ikke ha noe med henne å gjøre, 25 år etter at Car Wheels ble gitt ut.
Ryan Adams. For 20 år siden var Ryan Adams og Lucinda gode venner, og «Three Days» på World Without Tears (2003) er inspirert av dette vennskapet:
”You managed to crawl inside my brain You found a hole and in you came You sleep like a baby breathing Comfortably between truth and pain But the truth is nothing’s been the same“
Det står til Lucindas ære at hun i 2019 tok en telefon til Ryan da det stormet som verst rundt ham i forbindelse med Metoo-saker. ”Nei, Ryan, jeg tror ikke du er et monster. Men du har gjort noen dårlige valg.“ Jeg husker at da jeg skrev om Good Souls Better Angels for en blogg ble jeg enig med redaktøren om at han kunne ta bort min beskrivelse av låten «Shadows & Doubt». Teksten på den låten omhandler Lucinda Williams tanker rundt Ryans situasjon.
Leser om igjen? Først og fremst er dette boka om den tøffeste jenta i klassen. Jeg får økt forståelse om hvem hun var, og hvem hun ble. Og ikke minst ny innsikt om sangene hennes. Hun bedriver ingen skjønnmaling av seg selv eller folk hun er glad i – som sin far. Så er det jo også en bonus å få historier om kjente kulturpersonligheter som Paul Schrader, Eric Taylor, Paul Westerberg (”I climbed all the way inside//Your tragedy//I got behind//The majesty“), og flere til i tillegg til de jeg allerede har fortalt om. Kanskje leser jeg den om igjen for å fordøye og reflektere over innholdet i et roligere tempo. Boka er lettlest og engasjerende og leses best med ett av Lucindas album på øret. Om et par måneder foreligger det et nytt album fra Lucinda Williams. Bli ikke overrasket om Gubberock omtaler det!
Foto fra hjemmeside.
”And much of my music is about my life, so it’s like a story that keeps being lived and told, written and sung.“
Gubberock 