Mickey Newbury: «Frisco Mabel Joy» (1971)

Jeg føler ofte at jeg kommer til kort når jeg skal beskrive hvorfor musikk berører meg. Mickey Newburys album «Frisco Mabel Joy» (1971) er umulig å yte rettferdighet ved hjelp av ord. Sett på plata og finn ut hvor bra den er selv! På dette albumet får vi alt fra forsiktig gitarklimpring til storslåtte strykerarrangementer.

An American Trilogy

Det er ingen overdrivelse å påstå at åpningslåta, «An American Trilogy», har stjålet mye av oppmerksomheten fra de andre blinkskuddene på albumet. Denne trilogien var satt sammen av «Dixie», «Battle Hymn of the Republic» og «All My Trials», med andre ord sanger som ikke var skrevet av Mickey Newbury.

Hans arrangement ble imidlertid spilt inn av Elvis og avsluttet mang en Elvis-konsert på syttitallet, noe Mickey selv hadde et ambivalent forhold til: «Elvis recording a song you wrote would make you rich. Elvis recording one you arranged just made you the guy that arranged that song»… «It was probably detrimental, more than a help…It was not indicative of what i really do» (sitater hentet fra Uncut May 2011). 

Verket ble urfremført av Mickey på Bitter End West og ble til relativt spontant. Han la frem ideen for klubbens eier som ikke var overbegeistret. «Dixie» hadde nemlig skapt store kontroverser i USA i nær fortid blant den fargede befolkningen, da den ble påstått å være et symbol for sørstatenes seindrektighet mht. likestilling mellom etniske grupper. Mickey gjorde imidlertid et viktig grep: «Dixie» ble fremført som en ballade, ikke en seiersmarsj. 

Det skal ha vært en svært intens stemning da Mickey fremførte trilogien. Oppmerksomheten var spesielt rettet mot den svarte bluessangeren Odetta Holmes som var i salen. Stemningen lettet da alle kunne se at Odetta var rørt til tårer over måten trilogien ble fremført på. Mickey karakteriserte denne kvelden som «The most electrifying experience I ever had in music» i følge Newbury-biografien skrevet av Joe Ziemer.

Perfekt innpakket

«Frisco Mabel Joy» er imidlertid så mye mer enn «An American Trilogy». Sang nummer to, «How Many Times (Must the Piper Be Paid For His Song)», var tidligere utgitt på «Harlequin Melodies» på RCA. Her får den imidlertid den innpakningen denne flotte sangen fortjener:

«The tears in her eyes / As she quietly cries / Then she turns and she walks / Back to me / How many times must the Piper / Be paid for his song.»

Etter et intrumentalt mellomspill følger en ny Newbury-klassiker: «The Future’s Not What It Used to Be». Her som i andre sanger, peker Mickey på at kona Susan ble hans redning. Sangen fikk fornyet liv da Mickey igjen spilte den inn på albumet «Lulled By the Moonlight» der han hadde lagt til 25 år med livserfaring.

«I found some fast easy women and some hard drinkin’ men/ Swore I would drown all the sorrow in me/ Oh I once had a lot but the future is not what it used to be/

Oh the years they went by and I went steadily down-hill/ Until I had no place left to go/ Made all the missions by mornin’/ And then I made the dives every night/ Until I made a Wreck of my body and my soul/ And then I met this lady/ In time she made me forget/ Her love set me free/ I once loved you alot/ But the future is just not what it used to be.»

Frisco Depot

Jeg betrakter «Mobile Blues» som et fint og helt nødvendig hvileskjær før en ny knallåt trer frem: «Frisco Depot». Denne smått desperate, men akk så vakre sangen står nemlig frem som den aller flotteste på dette albumet.

Versjonen som finnes på «Frisco Mabel Joy» er storartet. Det finnes imidlertid en versjon på albumet «In A New Age/It Might As Well Be The Moon» (1988) som er mer intens og nesten dobbelt så lang. Mickey synger der med hjertet utenpå skjorta, med det fantastiske ekstraverset, et vers som graver enda dypere.

«Lord, when you’re chained, there’s nothin‘ you cherish like freedom
When you’re free it seems that you’re hell bent for chains
You dance with your demons till you got strength, Lord, to beat’em
Then you deal with the devil for the salvation you sold»
-Fra «Frisco Depots» ekstravers

Flere godbiter

Men tro ikke at det er slutt med dette:

«You’re Not My Sweet Baby» tar lytteren med på stadig nye utflukter og det er bare å holde pusten. «I Remember the Good» åpner med et sukk – og flere ganger kan man fornemme at Mickey er på gråten. Men jeg blir nær glad av å høre dette. Jeg tror det var Sondre Bratland som uttalte at den dypeste gleden har en eim av blått – av melankoli – i seg. Han sa derimot intet om at den også har et snev eller to av desperasjon i seg.

Nå må vi heller ikke glemme – noe jeg alt for ofte gjør – «Swiss Cottage Place». Denne beskjedne perlen som er plassert helt mot slutten slik at den risikerer å gli ubemerket forbi med sin forsiktige gitarklimpring. Men ikke la den unnslippe: Igjen handler temaet om å bli forlatt av kvinnen man elsker. Det blir tomt etter dem, men Mickey er en mester i å la kvinnen dra uten at bitterhet retter seg mot henne, jf. «She Even Woke Me Up to Say Goodbye og «I Remember the Good»:

«Slippin’ my coat from my shoulders/ I said: «Hun, it may get cold in Saint Lou/ And the look in here eyes turned suddenly sad/ When she knew that I knew what she’d do.»

Albumet avsluttes med tidligere utgitte «How I Love Them Old Song». Et stilbrudd, men kanskje vi trengte en litt raskere takt og en noe lettere tekst på tampen?

Om dette ikke er Mickey Newburys beste album, er det i hvert fall temmelig nær.

På drift i søken etter ro

Roy Lønhøiden – Fra hånd til munn (album 2022)

Foto på plateomslag: Roy Kristian Lønhøiden. Foto til høyre: Raymond Mosken
«Jeg hører toget i natta
Det hviner og går i mot sør
Vinden har løyet og lagt seg
Jeg hører toget som før»
– Roy Lønhøiden

Det er neppe tilfeldig at togskinner pryder omslaget på Roy Lønhøidens nye album, «Fra hånd til munn». Tog har en beroligende lyd samtidig som nettopp tog har den egenskapen at selv om man er i bevegelse – på reise – faller man til ro. På låten «Jeg hører toget i natta» ønsker jeg-personen at lyden av tog skal følge ham helt til han dør. På noen låter drives låtene framover av en rytmeseksjon som får meg til å tenke på nettopp tog. På andre låter tar elva togets rolle. Låtene på albumet handler ofte om det Roy kaller hverdagsmennesker, mennesker som møter motgang, men som kjemper seg videre. Mennesker på rastløse reiser – bokstavelig og i overført betydning – etter tapt kjærlighet og ro i sjelen.

Lyden av Tore Blestruds gitarer

Albumet åpner og slutter med to små instrumentallåter, «Sidespor 1» og «Sidespor 2», joda togmetaforer her også. De spilles som seg hør og bør av gitarmagiker Tore Blestrud. Albumet er også produsert av Blestrud, noen låter i samarbeid med Bjørn Haglund. I tillegg til Roys stemme er på mange måter Blestrud og andres ulike gitarer – akustiske og elektriske, steel gitar m.m.– lyden av dette albumet.

Men det er flere som bidrar; nevnte Bjørn Haglund spiller trommer og også gitar på noen låter, Ivar Brynildsen spiller bass og Elin Moen Rusten korer nydelig. I tillegg bidrar Gunnar Sylthe på tangenter på er par låter. Et sterkt lag!

Roy Lønhøiden platedebuterte i 1994 med bandet Peyton Place. I 2004 lagde han sitt første album på norsk som soloartist; «Det Ensomme Landet». Siden har det blitt flere gode album og Spellemann-nominasjoner til mannen fra Kongsvinger-traktene.

Foto: Raymond Mosken

Gjendiktninger

Roy Lønhøiden har på tidligere album hatt med norske gjendiktninger av folk som Townes Van Zandt, Rodney Crowell og Bob Dylan. På årets album har han – blant annet i samarbeid med Sigbjørn Nedland – laget norske gjendiktninger av sanger av blant andre Billy Joe Shaver, Blaze Foley og John Scott Sherill. Har du ikke hørt låtene før, vil du tenke at Roy har laget dem selv. Så bra er Roys egne sanger, og så godt passer sangene inn. Og som en liten kuriositet stjeler Roy ei verselinje fra Bob Dylan på årets plate. Du kan jo se om du finner ut hvilken. Jeg kan jo røpe at låten begynner og avsluttes med denne linja.

Poetiske skillingviser

På albumet er det en nyinnspilling av sterke «På Drift», en låt som også ble utgitt på «Sanger fra skogen» (2006). En låt om nettopp det; å være på drift og å savne det som var. En nydelig versjon av en fantastisk låt:

«Du kan aldri reise langt nok bort
For å glemme det som var
Jeg kjenner ditt indre
Hver tanke som du har»

«Vinden ved Varalden» er inspirert av Roys onkel. Roy synger hans historie i poetisk språkdrakt, og som på så mange låter på albumet setter Ellen Moen Rustens stemmeprakt en ekstra spiss på låten. Et annet høydepunkt på albumet er «Billy». Roy forteller til Kulturplot at det er en sang han har tenkt på over tid, og at den er basert på møter med en mann han kjente da han bodde i Sverige. – «Den er som en moderne skillingsvise». Og begrepet «moderne skillingsviser» synes jeg er et begrep som passer på Roys musikk. Om det er stemmen, dialekten eller låtene skal være usagt – trolig en kombinasjon – men Roy viser oss at grensen mellom countrymusikk og skillingsviser kan være hårfin. Kanskje er det lydbildet som denne gangen også sender tankene i retning av Ry Cooder og hans musikk til Wim Wenders film «Paris, Texas», kanskje er det tematikken i låtene. Nettopp Ry Cooder er blant låtskriverne bak sangen «Over elva».

Fortjener mange lyttere

En solid helhet. Låtene, lydbildet, tekstene. Det skulle ikke forundre meg om Roy Lønhøiden får en ny Spellemann-nominasjon, eller for den saks skyld vinner prisen. Så bra er denne plata! Som skapt for høstkvelder.

Den nær religiøse «Falne engler» – opprinnelig skrevet av Billy Joe Shaver – gir håp om sjelefred og oppreisning for mange av Roys slitere, en trøstende låt som nesten avslutter albumet, før siste «Sidespor»:

«Det står skrevet i skriften
Om en ørn som har blitt svak
Den får nye fjær og styrke
Og blir gjenfødt ung rak
Når den slår ut sine vinger
Stolt og mektig svever frem
Vi vil fly med ørnens vinger
Falne engler flyr igjen»

Foto: Raymond Mosken

Ekte og varmt med Trond Granlund og band

Trond Granlund Band, Olsen På Bryn i Oslo. 9. september 2022

Veldig trivelig på Olsen På Bryn

Lite slår kontrabass, fele og to gitarer! Ekte saker med Trond Granlund på Olsen På Bryn. Godt plassert i nærheten av mange av stedene Trond synger om som Manglerud, Etterstad, Vålerenga og Vaterland. Mange av låtene er skrevet av andre som Jokke, Trond Ingebretsen med flere, men Trond er som Johnny Cash, han gjør dem til sine egne.

Konserten begynte med «Verdiløse menn» fra Trond Granlunds glimrende album av året med sanger av Joachim Nielsen, Jokke. Etter noen sekunder ble lyden bra, og vi kunne nyte Trond og det eminente bandets versjon. I den første halvtimen, eller så, ble vi servert flere låter fra dette albumet. Bonussporene på albumet inneholdt eldre innspillinger og innspillinger med låter Trond og Jokke hadde gjort sammen. Fra scene fungerte disse sporene helt sømløst sammen med det øvrige Jokke-materialet, og det er en fryd å høre Granlund synge Trond Ingebretsens «Vaterland bru».

Trond Granlund gjør også andres låter til sine.

Granlund fortalte at det hadde brukt en del tid på å lande sin versjon av «Hr. Smith». Det man kan slå fast er at de landet på helt riktig versjon.

Jokkes sanger handler om mennesker på livets skyggeside, lite penger og mye rusproblematikk. Jokkes temaer ble ikke helt borte da konserten gikk over i en fase med låter av andre låtskrivere. For 12 år siden ga Trond ut albumet «Sanger jeg lærte av far min». Én av de sangene er herlige «Den da’n ødelagt», en låt faren pleide å synge i Tronds oppvekst på 50-tallet. Da Trond besøkte sin da 89 år gamle demente far på sykehjem i Lørenskog, sang ikke faren med på den låten, men en tidligere låt fra 1920-årene, «Spill sigøyner spill». Og som Tronds band spilte på den låten, og flere andre låter for den saks skyld. Er du litt lei av sangen «De nære ting»? Ikke om du hører Trond Granlunds versjon.

Trond hadde meg seg sønnen Tommy som spilte nylongitar. Det var en fryd å høre Tommy briljere på gitaren, gjerne i samspill og «duell» med far. Den blide Jan Arild Moe bidro både med sang og ikke minst kontrabass – jeg elsker lyden av kontrabass. På den andre flanken byttet Gjermund Kolltveit på å spille fele, mandolin og trekkspill. Sigøynervise, andre viser og rock’n roll, disse guttene fikset alt!

I løper av de nesten to timer konserten varte kom høydepunktene tett. Erik Bye-klassikeren «Kommer tid, kommer råd», mer Jokke med «Her kommer vinter’n» og «Ut av byen». Det var en feststemt og til tider pratsomt publikum på Olsen denne fredagskvelden, uten at Trond og bandet hadde problemer med å håndtere det. Mange sang også med,og på flere låter var det allsang som f.eks. helt mot slutten da den udødelige «Vålerenga kjerke» ble spilt og sunget av band og publikum.

Vi gikk ut i natta, løftet blikket mot himmelen i retning Vålerenga. Nei, kirka hadde ikke himmelen selv som tak i kveld, heldigvis! Takk for en flott kveld, Trond Granlund og band. Ikke noen jålete og tilgjort, bare ekte og varm musikk om mennesker, gjerne mennesker med tilhørighet i området Trond Granlund og bandet hans spilte denne kvelden.

Far og sønn hadde flere flotte gitardueller. Tommy briljerte ofte med nylongitaren.
Gjermund Kolltveit spilte flott på flere strenger samt trekkspill
Jan Arild Moe skapte godlyder med sang og kontrabass.​

Mickey Newbury – «Looks Like Rain» (1969)

«Mickey Newbury is an artist in the old sense of the word» heter det i Kris Kristoffersens liner notes til albumet «Looks Like Rain». Den samme Kristoffersen påstår at han må være den personen i universet som har hørt albumet flest ganger. Ikke vet jeg, men det jeg vet er at vi snakker om et mesterverk av dimensjoner. Albumet er det første der Mickey Newbury hadde kontroll på produksjonen. Med «Looks Like Rain» var Mickey tidlig ute med å lage et album som en helhet og ikke bare enkeltstående låter. Mellom sangene hører vi regn, torden, tog og vind, og alt dette bidrar til å gi lytteren en stemning som varer gjennom hele albumet.

Albumet innledes med fine «Write A Song» som glir sømløst over i den overjordisk flotte «Angeline».

«Yesterdays newspaper forcast/ No rain for today /Yesterdays news was old news/ The skies are all grey»

«There I turned to her gently /And said, «Hun, just look, Its Spring» /Knowing outside the window The Winter looked for Angeline.»

Som den gode Kris Kristofferson har uttalt: De tilsynelatende enkle tekstene kan ta deg i retning langt utover det som kan forstås. Slik er det med mange av tekstene på «Looks Like Rain». Jeg opplever dette som vemodig, trist, med noen doser humor. Men først og fremst er det vakkert. 

Tenk å lage en slik tittel på en sang: «She Even Woke Me Up to Say Goodbye». Kjenn på ordene og føl hva sangen kan handle om. Igjen en klassiker. Kvinner kan være sympatiske. De sier til og med i fra når de gjør det slutt:

«Babys packed her soft things and shes left me/I just know she didn’t mean to make me cry/  It’s not her heart, Lord it’s her mind/ She didn’t mean to be unkind/ Why she even woke me up to say goodbye.»

Neste sang på albumet er titulert «I Don’t Think Much About Her No More», men er nok bedre kjent som «Poison Red Berries». Johhny Cash uttalte en gang at dette var en av de flotteste sangene han kjente til, og Johnny visste hva han pratet om. Hvor utrolig det enn kan høres ut så når ikke Johnnys versjon helt opp til Mickeys, og det sier ikke så lite om hvor flott Mickeys versjon er. Igjen er det denne ulykkelige kjærligheten:

«I really didn’t suppose that I’d never forget her/And you know it took such a long time/ But I don’t think much about her no more/ Seldom if ever does she cross my mind/ Yesterday’s gone it’s better forgotten/ It’s like a poison red berry that clings to the mind.»

«T. Total Tommy» avslutter side 1 og av mange omtalt som en potensiell hit. Det bryr jeg meg ikke så mye om, men jeg registrerer at den har en litt lettere stemning enn de øvrige låtene på plata. For når side 2 åpner er vi i gang igjen. «33rd of August» er nok en innertier. Sangen har i noen versjoner en finuerlig omskrivning av sangen Angelines’ strofe «Yesterday’s newspaper forecast no rain for today». Her fortsetter den: «Yesterday’s news was old news so I throw it away.» Videre:

«Though the demons danced and sang their songs within my fevered brain/ Not all my god-like thoughts Lord, were defiled.»

Mickey Newbury blir av mange regnet for å være folk eller country. Ikke at det betyr så mye, men jeg tror dette har mye sammenheng med musikere som han inspirerte. For meg er Mickey en egen sjanger. Men når det kommer til «San Francisco Mable Joy» synes jeg «folk» er en grei merkelapp. Denne sangen har uttallige artister spilt inn. Det er forresten noe som slår meg når jeg søker opp tekstene til sangene på dette albumet: Det er ikke Mickey Newburys navn som dukker opp, men flere av de mange artistene som har spilt inn sangene hans. Men tilbake til «San Francisco Mabel Joy». Denne erketriste sangen med en poesi og bokstavrim som gir pur nytelse:

«Stunned and shaken someone said: Son, she don’t live here no more/ She left this house four years today/ They say she’s lookin’ for Some Georgia farm boy.»

Jeg blir aldri lei av Mickey Newburys album «Looks Like Rain»!

%d bloggere liker dette: