Karin Wright lyser for oss

Karin Wrights Gode Selskap – Lyse for oss (album 2021)

Bilde til høyre: Kristin Evjenth
«Heiv en mynt i en ønskebrønn
Bad om at lykken måtte snu
og at livet ble lyst igjen
frelst fra mørkets gru»

Det nye albumprosjektet med musikk til Karin Wrights etterlatte tekster viser frem mørke og smerte, men kaster først og fremst lys over Karin Wrights minne.

Karin Wright var en norsk rock- og countryartist og tekstforfatter som utga fire soloalbum. Hun døde av kreft i 2019. Da hadde hun på forhånd plukket ut venner til å tonesette nye tekster. Arne Moslåtten – også aktuell med nye tekster for Hellbillies – oversatte de engelske tekstene til norsk.

På albumet bidrar en rekke av Norges fremste artister. Bandet, bestående av Espen Jørgensen og Dagfin Hjorth Hovind på gitar, Martin Caspersen på tangenter, Jørun Bøgeberg på bass og Cato Holmen på trommer, sørger for en helhetlig og i mine ører helt riktig produksjon for dette prosjektet. Nydelige gitarer, hør flotte «Solsøstre» sunget av Jan Dahlen! Sammen er vokalistene og bandet «Karin Wrights Gode selskap».

Jeg kjenner i begrenset grad til Karin Wright fra før, men ble likevel umiddelbart interessert i dette nye albumet. «Lyse over oss» er er selvstendig verk, og man trenger derfor heller ikke kjenne Karin Wright for å ha stort utbytte av det. Selv om jeg ikke vet sikkert hvem de sterke tekstene handler om, danner jeg meg likevel et bilde – rett eller galt – av hvem hun var, og kanskje også om hennes omgangskrets og familie.

De fleste tekstene på albumet er skrevet av Karin og flott oversatt av Arne Moslåtten. Det er imidlertid ett unntak: «Patti (håpet i ei låt)». Låten «Patti» er på mange måter min inngangsport til albumet og preger nok også min tolkning av de øvrige låtene: Patti» ble skrevet av Signe Marie Rustad for Karin Wright etter at Rustad hadde lest i magasinet No Depression om hvordan Patti Smith nærmest hadde blitt redningen for Karin Wright. Karin Wright ga i No Depression en sterk beskrivelse av hennes opplevelse av en Patti Smith-konsert i Oslo i 2006:

«I started crying and I just couldn’t stop. Tears were running down my cheeks as I watched Patti perform. It was like all the tension that I had been carrying through my life came out through my tears. I could see myself in that song and I was grateful that I was still around”

Karin Wright til No Depression

Og da føler jeg at jeg kjenner Karin Wright bedre. Kanskje har Karin Wright ved å skrive tekster på engelsk laget seg et beskyttende filter mellom seg selv og tekstene. Dette filteret har Moslåtten fjernet. Man kommer nærmere. Nærmere kjernen av de store, viktige tingene her i livet, om jeg kan tillate meg å være litt pompøs. Én artist som fremfor noen klarer å å komme til en slik kjerne – uten på noen måte å bli pompøs – er Tove Bøygard. Hennes album av året er for meg av årets aller beste (les om det her), og hun synger og har laget musikk til to av dette albumets foreløpige høydepunkter for meg. Toves stemme har et særpreg og en sterk tilstedeværelse som kler materialet godt. Hun og Karin har kanskje mye til felles? Jeg har en følelse av at Tove nesten kunne skrevet teksten til låten «Tiggerne rir» selv:

«Hvis drømmene var hester
ville tiggerne ri
som en flokk av stolte helter
på en reise rank og fri»

Toves særpreg bidrar til at låtene hun synger på her treffer meg nokså umiddelbart. Andre låter bruker jeg mer tid på. Den slentrende låten «Medmennesker» sunget av Bitten Forsudd peker på at vi også må være medmennesker for de som ikke er like priviligerte som de fleste av oss som bor i Norge. Bitten Forsudd synger også avslutningslåten «Lyse for oss», en låt om å finne trøst når personlige tragedier rammer. «Minnet om deg» sunget av Caroline Bonnet rører ved tilsvarende temaer. Her blir det motsetninger mellom den klare og det lette i vokalen, og den ettertenksomme teksten. Den drivende låten med den megetsigende tittelen «Jeg prøvde det er sant» og med Johanna Demker på vokal må også nevnes spesielt.

Albumets røffeste låt er «De som er makta», sunget av Espen Jørgensen. Rått og brutalt av vokalist og band, perfekt tilpasset teksten. Og her er mer. To låter sunget av Malin Pettersen, den ene med tydelig countrysignatur. Produsent og bassist Jørun Bøgeberg synger selv på fine» Skygger i mørketida, sitert innledningsvis.

Albumet åpner med en telefoninnspilling med Karin Wright på sterke «Daudingvise», en tekst hun kan ha skrevet helt mot slutten av livet. Deretter kommer et kor med fem av bidragsyterne på albumet, før Tove Bøygard overtar, alt understreker at dette ikke er en samling solobidrag, men en enhet de alle er sammen om. Albumet har både umiddelbare låter og låter som sniker seg mer forsiktig inn under huden, så denne omtalen er mer skrevet under prosess hos meg enn som en ferdigtygd anmeldelse. Og akkurat det er en anbefaling i deg selv; ei plate som man ikke blir ferdig med etter et par lyttinger!

Ei plate der et solid band er limet i prosjektet. Melodier som vokser. Men ikke minst også et album der tekstene er mer sentrale enn vanlig: Store kontraster. Fortvilelse, død. Håp. Til slutt piano, litt bass og litt kor. Bitten Forsudds stemme:

«Hun taklet ikke presset
Mørket senket seg
Men minnet det vil lyse
Lyse for oss på livets vei»

Slik skrev Karin Wright. Trolig om en venn. Og lyse gjør også Karin gjennom dette prosjektet.

Moro med Rossman!

Rossman – Akkurat passe ødelagt (album 2021)

Album-/pressebilder.

Åpningen på Rossmans nye album, tittellåten, «Akkurat passe ødelagt», levner ingen tvil. Her mener man alvor, nei, her skal vi ha det gøy, selvfølgelig! Gitarer, orgel, trommer og enda mer. Det svinger av Rossman og hans orkester.

Det er ingen tvil om at blant de syv låtene på Rossmans nye album, «Akkurat Passe Ødelagt», er det de rocka låtene som faller aller mest i smak. Rossman har med seg et et band som på det beste får meg til å tenke på rocketoget som ruller når Bruce Springsteen og hans E Street Band er i form. Rossman står bak melodiene og de fiffige tekstene. Han spiller gitar, og trakterer munnspill omtrent som Gubberock-favoritt Elliott Murphy. Og heldigvis er han ikke redd for å bruke stemmen! Se hvem som spiller med ham nederst i saken!

Rossman er Aslak Rossehaug fra Karmøy og har vært aktiv musiker i mange år allerede. I 2020 fikk han for seg at han skulle holde konsert i alle Norges kommuner. Han kan nå 100 i løpet av 2021! Rossehaugs musikk må være laget for liveopptredener.

Den aller beste låten på albumet er «Kjæreste på Jæren». Morsom tekst og herlig melodi. Så får jeg forsøke å bære over med at de har laget en radioedit av låten som har fjernet albumets tøffeste minutt. Sett sånn! Men hør albumet, og du får dette drøye minuttet i alt sin energiske prakt. «Kjøæreste på Jæren» best? I skrivende stund faller jeg pladask for «Ingenting blir noensinne bedre». Fullt kjør med blåsere og det hele. Det spares ikke på virkemidler, men resultatet er uansett herlig øs.

På «Utilregnelige du» gir Kristian Frostad countryfølelse med sin steelgitar, låten tar oss i tillegg gjenmom et pop-og rocklandskap og er således litt sjangermessig ubestemmelig. «5 Fatale» er trolig platas svakeste låt, litt rotete melodi, i den grad den har melodi, men den er likevel småsjarmerende med noen morsomme partier.

Den ettertenksomme avslutningen «Kjære Gud» dveler ved Guds tilstedeværelse eller mangel på sådan. Tematisk litt som Erik Byes «Vårherres klinkekuler» og Randy Newmans «God’s Song (That’s Why I Love Mankind)», altså. Fint å roe ned helt til slutt.

Men ellers – moro dette! Alt i alt er dette ei bra plate, som har rukket å få sine runder. Og det blir flere!

Musikere:

Aslak Rossehaug – tekst, musikk, gitar, vokal, munnspill
Edvard Sundquist – gitar, mandolin
Auver Gaaren – piano, dobro
Mathias Steffensen – bass
Øystein Heide Aadland – orgel
Håvard Kværne Hansen – trommer, perkusjon

Idar Eliassen Pedersen – trompet
Sigurd Drågen – trombone
Kristoffer Dokka – saksofon

Kristian Frostad – pedal steel

Rufsete herlighet

1990: Neil Young + Crazy Horse – «Ragged Glory»

«You got love to burn
You better take your chance on love
You got to let your guard down
You better take a chance
A chance on love»

Da var det omsider klart for Crazy Horse igjen. Ikke at det var så lenge siden sist, men det hadde rent mye vann i bekken siden 1987. Verdens tredje beste garasjeband. Nå med Billy Talbot (bass), Ralph Molina (trommer) og Frank Sampedro (gitar) foruten Neil selv. Crazy Horse og produsent David Briggs var ikke overbegistret over at Neil ville spille inn plate i hans «Country Home», ranchen: «Da skal han leke med modelljernbanen sin hvert tiende minutt». Men resultatet: Pur Ragged Glory!

Innspillingene tok én uke. De trøblet litt med de lange låtene, ellers gikk det unna. Vi skjønner med én gang at guttene mener alvor. De to første låtene, «Country Home» og «White Line», skjener herlig avsted. To eldre låter som har fått ligge og godtgjort seg og nå springer ut i full blomst. En annen flott, kortere sak er «Days That Used To Be». Her har Neil rappet melodien fra Bob Dylans «My Back Pages», men det bidrar bare til å bygge opp under nostalgien i låtens tekst. Nostalgi får vi også servert i den fengede «Mansion On The Hill», nå er det hippietida som besynges.

Vi får svært aggressiv «Fuckin’ Up» med en herlig og rå avslutning. Dog er dette kanskje en låt som jeg har gått ørlite grann lei av. De svakeste sporene på plata er en cover av «Farmer John», en sang Neil spilte en del før han slo gjennom tidlig i 1960-årene samt avslutningen «Mother Earth». «Mother Earth»? Kanskje å banne litt i kjerka. Igjen har Neil rappet en melodi, denne gangen fra den tradisjonelle «The Water Is Wide», og gjort den til sin egen. Den er litt seig og har et overtydelig budskap slik vi også har sett på noen seinere plater.

Men så over til de tre låtene som virkelig definerer «Ragged Glory», tre lange låter med minimalistiske tekster. Neil og hestene løper opp mot 30 minutter tilsammen på disse låtene som gav Neil og bandet stort rom til herlige improviserte og rufsete gitarpartier slik bare de kan. Følelsene ligger langt utenpå enten det er i «Love To Burn» (om «disorder at home»»), «Over and Over» eller «Love And Only Love».

Om «Freedom» (1989) igjen hadde etablert Neil blant de store rockartistene, var det «Ragged Glory» som skaffet Neil posisjonen som grungens gudfar. Låtene på «Ragged Glory» har vært med Neil Young siden, og om ikke i antall, så i hvert fall i minutter, har de utgjort en stor andel av Neils konserter, enten det er med Crazy Horse eller som i de senere år med The Promise of The Real. Ofte har herlige versjoner av «Love And Only Love» åpnet konsertene. Og i kjølvannet fulgte «Weld» og årets liveutgivelse, «Way Down In The Rust Bucket». Enda råere og enda bedre, men det er nesten en annen historie.

London 2019 – foto av Tormod Reiersen

Townes Van Zandt levde for sangens skyld

Townes Van Zandt, aktualitet: Mickey White – Another Mickey, Ruminations Of A Texas Gunslinger. A Memoir (2021)

Til venstre: Signert CD og artikkel fra 1997 for Puls. Til høyre: Bok med TVZ-relatert stoff
«Living on the road my friend
Was gonna keep you free and clean
And now you wear your skin like iron
And your breath as hard as kerosene»
–Fra «Pancho And Lefty»

Mickey White, Townes Van Zandts mangeårige guitarist, har skrevet memoarer. Det er selvfølgelig bare én grunn til at jeg har lest boka hans, og det er at jeg ble lovet at her er det mye som handler om Townes Van Zandt. Og det er det! Mickey White mener første vers (se innledningssitat) av Townes Van Zandts kanskje mest kjente låt, «Pancho And Lefty», tar utgangspunkt i Townes selv: På veien var det lettere å holde seg unna tunge rusmidler, men alkoholånden hang likevel alltid ved ham.

«For the sake of the song»

Townes Van Zandt (1944 – 1997) var en amerikansk singer-songwriter, født i Forth Worth i Texas. Blant hans venner fant du Guy Clark, Mickey Newbury, Rodney Crowell og Steve Earle. Han var høyt respektert som låtskriver, og Emmylou Harris og Willie Nelson er eksempler på andre artister som har gjort låtene hans. Det store gjennombruddet som plateartist kom aldri, men er det mange artister med en mer strålende albumrekke på kortere tid enn de seks platene Townes Van Zandt ga ut i perioden 1968 – 1972? Ja, vi kan gjerne også ta med «In The Beginning», spilt inn i 1966, men gitt ut etter Townes’ død. Noen påstår at enkelte av albumene er overproduserte, og «For The Sake Of The Song» er etter mine ører definitivt det. Det er da likevel bare pirk i den store sammenhengen. Ja, hva er tittelen på plata jeg nevnte og én av Townes mest kjente låter?

Nettopp, «for sangens skyld», og for noen sanger – overprodusert eller ikke!

Jeg har lest mange bøker og sett film om Townes Van Zandt. De handler stort sett om Townes Van Zandt. Jeg har også lest bøker og sett filmer om Guy Clark, Mickey Newbury og andre i kretsen rundt Townes Van Zandt. De handler selvfølgelig mye om hovedpersonen selv. Men de handler som regel også mye om Townes Van Zandt. Da den nå avdøde trubaduren Eric Taylor spilte på Buckleys i Oslo for noen år siden, brukte han nesten halve konserten på å fortelle historier om ham. Townes tok mye plass både i eget og andres liv. Som låtskriver og menneske.

Jeg har av og til tenkt at jeg skulle skrive en omtale av ett enkelt Townes Van Zandt-album. Det blir aldri til det. Han er jo så mye mer enn albumene han ga ut. Så da blir det heller bruddstykker med det jeg til enhver tid har lyst til å skrive om, denne gangen altså inspirert av en nokså mørk bok.

«I don’t envision a very long life for myself. I think my life will run out before my work does. I’ve designed it that way»

Townes Van Zandt kom fra en velstående familie, men levde et liv uten interesse for materielle goder, i perioder levde han mer eller mindre som hjemløs. Overdose, russisk rulett og frivillig fall bakover ut fra en balkong i fjerde etasje; mye i hans liv er egentlig ikke verdt å romantisere. Så er det kanskje akkurat det vi likevel gjør. Da Townes Van Zandt døde, kom det ikke som noen overraskelse på hans venner. Bestekameraten Guy Clark uttalte under minnestunden i 1997 at han hadde «booked this gig 20 years ago». Etter Townes Van Zandts død har kulten rundt ham stadig vokst. Ikke minst på grunn av sangene, men også på grunn av den noe splittede personligheten, og det livet han levde. I ei bok jeg nettopp leste om Mickey Newbury (Les om den her) er det mange som påpeker at om Newbury hadde levd det livet Van Zandt gjorde, hadde han vokst seg minst like kjent som Townes Van Zandt etter sin død. Jeg setter imidlertid ikke disse to gigantene opp mot hverandre; begge er av mine aller største favoritter.

Townes fikk tidlig diagnosen bipolar, og langtidsminnet var ødelagt av en sjokkterapi med insulin mot dette. Flere av sangene hans var et direkte resultat av livet han levde. Noe av myten om ham skyldes nok også denne fascinasjonen for Townes, en slags messiasfigur som ofrer seg for kunsten og lytterne. Selvfølgelig problematisk. Det må understrekes at livet Townes Van Zandt levde ikke er noe eksempel til etterfølgelse, snarere tvert i mot. Kevin Eggers, Van Zandts utgiver og bror til roadmanager Harold, uttalte om én av Van Zandts udødelige låter, «Waitin’ Round To Die»: «The road map to his life. Take it litterally or spiritually, that’s the very essence of Townes. As with Hank Williams, Townes almost became a blueprint for how an artist could pave their way to hell.»

«Sometimes I don't know where
This dirty road is taking me
Sometimes I can't even see the reason why
I guess I keep a-gamblin'
Lots of booze and lots of ramblin'
It's easier than just waitin' around to die»

Selv tenker jeg «Rake» gir en like presis beskrivelse av en livsførsel som på sikt hadde sin pris. Om lytterne romantiserer livet Townes Van Zandt levde, gjorde han det ikke selv. Men først og fremst er låten vakker. Uendelig vakker:

«I used to wake and run with the moon
I lived like a rake and a young man
I covered my lovers with flowers and wounds
My laughter the devil would frighten
The sun she would come and beat me back down
But every cruel day had it’s nightfall
I’d welcome the stars with wine and guitars
Full of fire and forgetful
———-
I buried my face but it spoke once again
It’s the night to the day that we're a
And now the dark air is like fire on my skin
And even the moonlight is blinding»
–Rake

De aller fleste sangene skrev han før han var 30 år. Også hans siste ordinære album fra 1994 hadde dog flere strålende låter. Verden hadde vært et fattigere sted uten den fantastiske sangen om den hjemløse som døde gravid, «Marie»: «Marie didn’t wake up this morning, she didn’t even try». Hør versjonen på soundtracket til filmen om Townes, «Be Here To Love Me», den tristeste versjonen av 1990-årenes tristeste og beste sang? «A Song For» er ikke stort snauere: «Song my ass, that’s a suicide note». Townes visste at han ville leve et kort liv, men han ville at sangene skulle vare. Og det gjør de. Ringen var sluttet for artisten som nesten 30 år tidligere i «Maryetta’s Song» sang:

«She stands all alone with her sorrow
Like a bird that's afraid to sing
She lives for the pain tomorrow
Will bring
Will she call if she starts to fall
Or will she silent go»

Om Mickey White bok

La oss ta en sving innom boka til White igjen. Boka handler også om Mickey White selv, og også når den ikke handler om Townes, gir den et interessant tidsbilde og innblikk i en musikers forøk på å slå seg frem som artist. Mickey White hadde sin egen duo, The Hemmer Ridge Mountain Boys, som han stadig forsøkte å få ut i rampelyset. Han spilte med artister som Richard Dobson, Jimmie Dale Gilmore og Lucinda Williams, og han produserte Lucindas album «Happy Woman Blues». Tittelen fra boka kommer fra at Bob Dylan skal ha fortalt at han likte Whites musikalske partner, Mickey Clark og «another» Mickey.

Mickey White gir nærgående beskrivelser av dopkulturen. Heroin, kokain. Sprit. Masse sprit. Mickey White uttaler lakonisk at han faktisk klarte å bli sparket fra en Van Zandt- turné : « I must have been a mess. If you’re too drunk and crazy to be playing with Townes Van Zandt, that says a lot.» Men stort sett var de gode venner, ofte uten særlig penger på veien og med ett elles mål: Skaffe nok penger til vodka. Mat var Townes Van Zandt aldri opptatt av.

Da jeg så Townes Van Zandt i levende live fire ganger på Cruise Café i Oslo, visste jeg lite om hvilken tilstand han var og hadde vært i. Blant annet fra artikler skrevet av Fredrik Wandrup og Tom Skjeklesæther, hadde jeg fått med meg at han hadde slitt med store depresjoner deler av sitt liv, og at han ble tørrlagt rundt 1989/1990. Det jeg ikke visste, var at hans periode som tørrlagt bare varte rundt ett år. Jeg stusset nok litt på ett par av konsertene, men det var det.

«Day’s full of rain, Sky’s coming down again»

Det var først da jeg leste om omstendighetene rundt Van Zandts død i 1997, jeg for alvor forsto hvor ille det stod til. Og bøkene jeg siden har lest samt filmen om ham, «Be There To Love Me», har jo påpekt de destruktive sidene så til de grader. Mickey White mener at «Two Girls» handler om den tidligere kjæresten Leslie, som brutalt ble myrdet, («one’ s in heaven») og heroinlangeren («one’s below»). Videre; handler den nydelige låten «Kathleen» om å oppsøke det dødelige stoffet? Man kan trygt si at slik kunnskap og slike spørsmål har kommet for seint til meg. Sangene har for lengst rukket å bli en integrert del av meg, der de lever sine egne liv, nesten frokoblet fra andres tolkninger. Noen i omgangskretsen til Townes kan også ha diktet seg inn i låtene. Alt trenger ikke stemme. Styrken i mange av sangene ligger i det poetiske, det tvetydige det åpne. Samtidig interesserer synspunktene til de som levde tett på ham; om ikke hjertet og sjelen vil ta alt innover seg, er det likevel av mer intellektuell interesse hva som kan ligge bak sangene. Og bakteppet til sangene er heller ikke alltid like selvdestruktivt.

Det er tidligere gitt ut to rene Townes Van Zandt-biografier samt ei bok der andre artister forteller om sitt forhold til Townes Van Zandt. For tre år siden ga Townes Van Zandts turnèmanager, Harold Eggers Jr., sine memoarer om tyve år på veien med Townes Van Zandt. Mickey Whites bok bringer i så måte ikke så mye nytt. Har du lest Eggers’ bok, vet du at Harold Eggers nærmest måtte være barnevakt for Townes Van Zandt på turné de siste årene. Og du vet at ofte leverte Townes Van Zandts strålende konserter, men innimellom kunne det hele være helt håpløst med en Townes som snublet på scenen, snublet i ordene, eller bare følte seg fullstendig fremmedgjort fra arrangør og publikum. Selv så jeg tre flotte konserter, og én miserabel i Oslo i første halvdel av 1990-årene.

Mens Harold Eggers’ bok tar for seg årene fra 1977 til 1996, konsentrerer Mickey White seg mer om 1970- og 1980-årene. Han forteller andre historier, har en litt annen synsvinkel. Jeg slukte boka – dvs. de første femti sidene om Mickey Whites barndom bladde jeg fort over – men så er nok jeg mer enn gjennomsnittlig interessert i Townes Van Zandt.

I midten av 1980-årene klarte Mickey White å stable seg på beina og bli rusfri. Etter hvert la han musikkbransjen bak seg, og han etablerte seg som lærer etter noen mislykkede forsøk som bilmekaniker. Han er nå pensjonist. Kanskje mer et eksempel til etterfølgelse enn Townes’ liv?

Og da forlater vi Mickey White, og til dels også rusmidlene som det så langt i denne artikkelen har vært mer enn nok om. Men det blir enda mer om Townes Van Zandt.

«Being alone is all the the hills can do»

Min inngangsport til Townes Van Zandts univers er liveplatene hans. Den aller første jeg kjøpte var «Live And Obscure» spilt inn i 1985, med blant andre Mickey White på gitar. Siden kjøpte jeg et utall live-CD’er. Klassikeren «Live At The Old Quarter», spilt inn i 1973» er jo lett ett av tidenes beste livealbum og inneholder brorparten av hans mest kjente låter, flere utgitt på studioalbum seinere. Men flest livealbum har jeg fra årene etter 1990, utgitt av roadmanager Harold Eggers jr. og trukket tilbake etter at Townes ekskone, Jeanene, gikk til rettslige skritt mot dem. De er mange i antall fra en begrenset periode. Her har Townes stemme modnet, eller kanskje blitt ødelagt, alt etter ørene som hører. Den finslepne gitarplukkingen er ikke hva den en gang var. Men mange av platene har store doser sjel. Så hører man også forskjell på dem. De fleste har en trist grunnstemning, men noen er tristere enn andre, ja noen er bent fram deprimerende.

Når det er sagt; på konserter var det ofte dårlige/gode vitser mellom låtene. Vitser som gjorde at han unngikk å sende publikum fullstendig ned i kjelleren, som han sa. Han hadde også sanger som var lettere, noen bare vemodige, andre hadde også noen doser humor. Jeg tenker oftest ikke på sangene som håpløse og triste, men som så vakre at de er hevet over alle slike beskrivelser.

Diamanter og «Thank you, take care»

Det er utenfor målet med denne artikkelen å gå inn på mange av Townes Van Zandts låter. Men «Nothin’» ofrer jeg noen ord på. Sangen han selv omtalte som hans nest mest håpløse, «Nothin’», ble skrevet like etter at han hadde lest Nikos Kazantzakis’ bok «The Last Temptation Of Christ» (Jesu Siste Fristelse), inspirert av boka. Van Zandt sa på sin lakoniske måte på én av konsertene i Oslo i første halvdel av nittiårene at hvis man virkelig forstår hva «Nothin’» handler om, bør man oppsøke en psykiater så raskt som mulig. Jeg skal derfor være forsiktig med å tolke, men boka Townes var inspirert av, handler blant annet om en eksistensiell krise for Jesus der han vurderer om han skal la seg henge på korset, eller om han skal oppsøke et vanlig liv. Kanskje drar Van Zandt paralleller fra denne Jesus til andre mennesker:

«Your back ain’t strong enough
For burdens doublefold
They’d crush you down
Down into nothin’»

Det er unødvendig å forsøke å forstå, men det er likevel stoff her underbevisstheten kan grunne på og nærmest glede seg over, om jeg kan bruke et slikt ord i denne sammenhengen. , «I believe it with my blood, if not my eyes», som Townes synger.

Sangene skinner uansett som diamanter, som «Quicksilver Daydreams Of Maria»:

«Well, the diamond fades quickly when matched to the face of Maria
All the harps, they sound empty when she lifts her lips to the sky
All the brown of her skin makes her hair seem a soft golden rainfall
That spills from the mountains to the bottomless depths of her eyes»

Kan det sies finere? Det må være lov å la skjønnheten i sangene overskygge det mørke i mange av dem og det mørke i mannen bak dem. Jeg husker hvor oppløftet jeg var da jeg syklet hjem til hybelen fra Cruise Café i Oslo i totiden på natta rundt 1992 – konsertene startet seint den gangen – etter å ha sett Townes trollbinde publikum i flere timer, alene med gitaren. Noe starstruck fikk jeg signaturen på «Live And Obscure», se eget bilde. Jeg fikk ikke frem ett eneste ord, tror jeg, men fikk likevel et klapp på skulderen og et «Thank you, take care», et minne som har brent seg fast. Alt jeg har lest i ettertid til tross, eller kanskje ikke riktig til tross heller, det var noe med personligheten til Townes Van Zandt som berørte ganske så mye.

La oss derfor avslutte litt oppløftet med noen strofer fra «To Live’s To Fly». Han sa selv at med kniven på strupen, vil han oppgi den som sin beste. Låten er også sitert på hans gravstein:

«To live is to fly
Low and high
So shake the dust off of your wings
And the sleep out of your eyes»

Når alt er sagt og skrevet, er det først og fremst sangene vi som ikke kjente Townes Van Zandt skal huske ham for.

Det er skrevet en oppfølgingsartikkel med hovedfokus på enkeltlåter: Les den her.

%d bloggere liker dette: