Filmen om Leonard Cohens «Hallelujah»

Hallelujah: Leonard Cohen, A Journey, A Song (Dokumentar 2021/2022)

«There’s a blaze of light in every word;
It doesn’t matter which you heard
the holy, or the broken Hallelujah!»

Oslo Spektrum, 20. august 2013, Leonard Cohens aller siste konsert i Norge: Cohen løfter hodet mot himmelen med lukkede øyner, knuger mikrofonen, beina dirrer, han går ned på kne. Cohen synger «Hallelujah» med hver fiber i kroppen. Ingen tenker på at denne låten er sunget av alle fra John Cale, Jeff Buckley og Rufus Wainwright til de norske «Hallelujah-kameratene». «Hallelujah» er tilbake der den hører hjemme. Hos Leonard Cohen. Diskusjonen om hvem som har sunget den beste versjonen av låten kan vel nå avsluttes? Vel, uenigheten råder fortsatt viser dokumentaren Hallelujah: Leonard Cohen, A Journey, A Song.

Jeg har forsøkt å se dokumentaren lenge, men når jeg har kommet frem til betaling har jeg fått vite at den ikke er tilgjengelig i mitt område. Og nå viser det seg at det skyldes at den i disse dager er satt opp på kinoer i Norge. Filmen er laget av Dan Geller og Dayna Goldfine og basert på Alan Lights bok fra 2012, The Holy or the Broken. For oss som har lest en del om Leonard Cohen, er det kanskje få nyheter om mannen og sangen «Hallelujah» i denne filmen. Men det er dog noe eget å få historien fortalt med litt nye synsvinkler og bygget ut gjennom i intervjuer med folk som rockjournalist Larry «Ratso» Sloman, produsenten av Various Positions, plata originalversjonen av låten befinner seg på med flere. Alt akkompagnert av glimrende musikk. Og om du ikke kjenner vesentlig til historien om Cohen fra før, tror jeg det gjør lite – dattera mi på 18 år kjedet seg ikke.

I filmen blir det raskt slått fast at det er skrevet mange vers til låten, kanskje så mange som 180. Det blir påpekt at versene i sin helhet handler om Leonards liv. Det blir derfor naturlig også å ta med flere låter og bilder fra store deler av Leonards karriere og liv. Og med tanke på bildene i «Hallelujah» hører definitivt beskrivelser av hans jødiske bakgrunn med. Vi får også bilder fra hans periode som munk på nittitallet. Leonard Cohen var aldri som andre pop-/rockartister. Dragningene mot både det åndelige og verdslige – godt dokumentert i denne ene låten – har aldri vært så sterk hos andre artister. Vel, kanskje hos Bob Dylan som også var én av de første til å omfavne låten.

Da Bob Dylan spurte Leonard Cohen om hvor lang tid han brukte på å lage låten «Hallelujah», svarte Cohen: «to år». Dylan kunne samtidig fortelle at han brukte 15 minutter på sangen «I And I». Kanskje underdrev de litt begge to; Cohen skal ha brukt fem år på «Hallelujah», i den grad det gir mening å angi tiden det tok å skrive en låt som var i utvikling også lenge etter at den ble utgitt.

«Hallelujah» ble første gang utgitt på albumet Various Positions i 1984. På grunn av antatt manglende hitpotensiale ble utgivelsen utsatt til 1985 i mange land, og den ble kun utgitt på et lite obskurt selskap i USA. Plata føyde seg inn i rekken med skuffelser for plateselskapet Colombia Records etter Cohens lite kommersielt vellykkede Death Of A Ladies’ Man (1977) og Recent Songs (1979). I Norge ble «Various Positions» godt mottatt, og den flotte låten «Dance Me To The End Of Love» kunne stadig høres på riksdekkende radio. «Hallelujah» kom litt i bakgrunnen. Vi tenkte ikke på det da, men versjonen til Cohen på «Various Positions» var noe overlesset med syntetisk lyd. Likevel flott! Jeg tror jeg kan skryte på meg å ha bitt meg merke i låten lenge før den fikk sitt gjennombrudd, ikke minst takket være en klassekamerat som var Cohen-fan, og ei mor til en annen klassekamerat som lånte meg CD’en en gang rundt 1987.

Bob Dylan, John Cale og Jeff Buckleys rolle

«Hallelujah» brukte jo litt tid på å få statusen den har i dag. Nettopp Bob Dylan var av de første til å synge en cover av låten, på konsert i 1988. Så begynte ting å skje. John Cale, kjent fra blant annet det legendariske bandet, Velvet Underground», begynte å fatte interesse for låten og diskuterte mulighetene for å lage en versjon med Cohen for tributealbumet I’m Your Fan. Cale valgte noen vers som finnes på Various Positions og noen nye, eller fremført av Cohen på konserter. Selv hørte jeg John Cales versjon første gang på livealbumet Fragments of A Rainy Season i begynnelsen av 1990-årene og ble slått av styrken i den nå pianodrevne balladen. Låten ble forløst på en ganske annen måte en Cohen hadde klart til da.

Jeff Buckley bygde videre på Cales versjon – ja, det er ikke feil å si at det var Cales versjon Buckley covret – og da Buckley gav ut sin versjon på albumet Grace (1994), fikk låten vinger. Og resten er historie, som det heter. Og mye av denne historien fortelles her. Rufus Wainwright, filmen Shrek og Brandi Carlile. En Carlilesom forteller at låten i Buckleys versjon traff henne og hennes søken etter en egen identitet hjemme. Buckley selv forteller at han håper ikke Cohen har hørt hans versjon; selv er han jo bare en guttunge. Og det var en tilsvarende årsak til at Rufus ikke slapp til i filmen Shrek; han hørtes ut som en 22-åring som hadde sin første kjærlighetssorg. Men på soundtracket til filmen ble han med.

Leonard Cohens nær definitive versjon av låten på Live In London (2008), eller andre steder de siste årene av Cohens virke, står i gjeld til både Cale og Buckley.

Mange har forsøkt, men ingen har lyktes med å ødelegge Leonard Cohens låt «Hallelujah» for meg, en låt som finnes i utallige coverversjoner. I Norge ble versjonen til Espen Lind, Kurt Nilsen, Askil Holm og Alejandro Fuentes en stor suksess. Låten finnes også i en norsk oversettelse av Ole Paus. Cohen selv uttalte at låten må få hvile litt, men Larry Sloman tror han tullet. Den ga Cohen vel fortjent oppmerksomhet og bidro til økonomisk sikkerhet etter at manageren hans hadde svindlet ham for omtrent alt han eide.

Om man hører ulike versjoner av «Hallelujah» fremført av Cohen live, vil man høre at han selv stadig varierer hvilke vers han tar med. Jeg kan fortsatt ta meg selv i å tenke at «det var et flott vers, har jeg hørt det før?» når jeg hører en versjon av Cohen selv. Versjonen hans på Live In London (2008) har med tre vers som ikke er med på Various Positions og utelater ett av dem. Du finner de fleste «vanlige» versene i tredje post på siden i denne lenken.

Hva handler «Hallelujah» om ?

Det er gitt mange forsøk på å tolke teksten. Cohen selv har sagt at «Hallelujah» er en humørfylt låt, og at versene som fremføres, legger vekt på det verdslige aspektet. Det skal finnes mer religiøse strofer blant alle de 180 (?) versene. Det forhindrer ikke at låtens to første vers om oftest tar utgangspunkt i den bibelske fortellingen om hvordan en annen dikter, kong David, på mest brutale måte frarøver Uria hans vakre kone, Batseba, etter å ha sett henne bade. David straffes av Gud for ugjerningen. I låten glir denne historien over i fortellingen om at Dalila klippet Samsons hår og med dette frarøvet Samsons hans enorme styrke. Det er nok mulig å trekke paralleller til disse historiene og Cohens eget liv, eller til flere statslederes fall for den saks skyld.

Resten av låtene trekker da også slike paralleller til Cohens eget liv? Som Cohen av og til synger:

«But listen love, love is not some kind of victory march, no
It's a cold and it's a broken Hallelujah»

Gjerne etterfulgt av et vers med ganske så eksplisitte skildringer:

«And I remember when I moved in you
And the holy dove she was moving too
And every single breath we drew was Hallelujah»

Her kan det kan se ut som verdslige aktiviteter får en mer hellig velsignelse enn andre steder i låten; «the holy Hallelujah» denne gangen? Det damper litt av dette verset, slik det også gjør av mye av teksten i Salomos høysang i nettopp Bibelen. I filmen ble det pekt på at det i mange sammenhenger var naturlig å ikke inkludere de frekkeste versene. For mange føltes heller ikke de mest religiøse versene riktig å synge. Men så er det det med denne større enn livet-sangen at den har så mye at vi finner alle noe som gir gjenklang og som vibrerer litt ekstra hos oss.

De fleste av «Hallelujah»-versjonene har dog store doser av Cohens underfundige og til dels selvironiske humor. Jeg er mer enn svak for formuleringer som: « I did my best, it wasn’t much//I couldn’t feel, so I tried to touch». Og når alt er sagt og gjort, avslutter vi på mest majestetiske måte:

«And even though it all went wrong
I'll stand right here before the Lord of song
With nothing on my tongue but Hallelujah!»

For meg var den to timer lange filmen over nesten før den hadde begynt. For en fascinerende sang. For en fascinerende mann!

Les mer om «Hallelujah» i Rolling Stone. Under finner du de fem mest essensielle versjonene av låten.

(Deler av artikkelen bygger på en artikkel jeg skrev om låten i 2021. I likhet med låten må også artikler få lov å utvikle seg.)

Hyggelig gjensyn med Tom Russell

Tom Russell, konsert, Røverstaden i Oslo, 12. januar 2023

To legender: Tom Skjeklesæther og Tom Russell i samtale før konserten. Foto: Tormod Reiersen

Det må ha gått rundt tolv år siden jeg sist så Tom Russell i levende live. Den gangen spilte han nesten hele albumet «Blood And Candle Smoke». Fortsatt er dette et album Russell må sette pris på. På torsdagens konsert i regi av Norsk Americana Forum spilte han nemlig tre av de beste låtene derfra: «Guadalupe», «Nina Simone» og «East Of Woodstock, West Of Vietnam». Årene har gått fort for både Tom og oss andre. Tom selv har rukket å bli 75 år.

Malerier og samtale. Sist gang Tom Russell var i Norge for å holde konserter – tror jeg – var for tre år siden, da Norge stengte ned. Han spilte 10. mars i 2020, siden ble konserter avlyst.

For mange av oss kom konserten på Røverstaden i Oslo torsdag litt brått på. Selv oppdaget jeg arrangementet gjennom en epost fra Norsk Americana Forum sist fredag. Før konserten kunne vi se utstilte bilder malt av Russell. Tom Skjeklesæther hadde også en samtale med Tom Russell fra scenen. En fin seanse der de to legendene pratet litt om gamle dager da Tom Russell kunne ha åtte sett i løpet av en kveld på Gamla i Oslo, og siste sett en kveld ikke var over før det var kulehull i veggen! De snakket også litt om omtrent jevnaldrende med Russell som nå har gått bort. Nanci Griffith og John Prine. Og Ian Tyson som Russell hadde skrevet rundt ti sanger sammen med.

Foto: Tormod Reiersen

Knappenålstille. Under konserten var det helt stille, nærmest andektig. Alt som var å høre denne kvelden under låtene var Toms stemme og hans gitar. Slik liker jeg det. Kanskje var litt av særpreget i Toms stemme borte, men den er mer enn god nok. Tom Russell er en stor historieforteller. Ikke bare selve låtene, men også mellom låtene og i intervjuet før konserten. Han forteller om at han sang «Gallo Del Cielo» for for Robert Hunter, Grateful Deads tekstforfatter, mens han kjørte taxi i New York. Det fikk uante konsekvenser! Selve låten fikk vi servert i en behagelig akustisk versjon; rockversjonen får bli en annen gang. Låten kom tidlig på konserten, før den hadde Tom sunget en medley av låter med store helter som Jesse Winchester, Townes Van Zandt, Billy Joe Shaver og Guy Clark.

Nytt og gammelt. Senere fikk vi en god blanding av eldre og nyere sanger. Tre låter var fra hans foreløpig siste, October In The Railroad Dirt (2019), inkludert den flotte tittellåten om Jack Kerouac, og vi fikk to helt nye låter, hvorav én av dem handlet om Russells fascinasjon for gamle western-filmer. På spørsmål under intervjuet om når neste album kommer, svarte han humoristisk at det kan bli hvilket som helst år nå.

Men høydepunktene var nok likevel eldre låter som den fantastiske «Blue Wing» og nest siste låt «Navajo Rug». Og selvfølgelig «St. Olavs Gate».

Ian Tyson. Russell var innom nylig avdøde Ian Tyson flere ganger. Da han skulle spille Tysons «Four Strong Winds», tilkalte han Claudia Scott fra publikum. Hun koret forsiktig på denne og «Navajo Rug», «Navajo Rug» som lenge var lovet som siste låt. Heldigvis fikk vi etterpå en låt til fra Russells mest ambiøse prosjekt, det 52 låter store musikalen The Rose Of Roscrae (2015).

Legende. Men da etter rundt 80–85 minutter var det slutt. Jeg kunne nok ønsket meg enda mer– det var for mange sanger som ikke ble sunget. Uansett; mange i Tom Russells generasjon er borte nå. For de fleste i publikum må det ha vært noe eget ved å oppleve en av de eldre, store låtskriverne i levende live; sett ham før eller ikke. Det var en fin kveld å leve, som Roy Lønhøiden, sang en gang. I dag finner jeg fram platene, nå er det Borderland.

Redigert.

Claudia Scott koret på på Ian Tysons «Four Strong Winds» og Russell/Tysons «Navajo Rug» mot slutten av konerten

Med nikk til John Prine og Kris Kristofferson

Aaron Raitiere – Single Wide Dreamer (album 2022)

Foto til høyre: Chris Estes.

Jeg leser årsbestelister. Da jeg så Aaron Raitieres debutalbum Single Wide Dreamer høyt på både Øyvind Rønnings og Tom Sjeklesæthers lister over beste album fra 2022, ga jeg plata ei sjanse til. Det ble snart mange runder. Albumet er laget i tradisjonen etter artister som John Prine og Guy Clark. Gode melodier og sterke tekster, til dels med finurlige tekster med fiffige ordspill. Når det gjelder tekstene, oppgir Raitiere Shel Silverstein –kjent som låtskriver for blant andre Dr. Hook. & The Medicine Show, Bobby Bare og Johnny Cash – som en stor inspirasjon.

Aaron Raitiere er en Nashville-basert artist, født i Kentucky. Han har allerede samarbeidet med en rekke artister som Miranda Lambert, Anderson East, Lori McKenna og The Oak Ridge Boys. Han fikk i 2019 Grammy for å ha skrevet «I’ll Never Love You Again» for filmen A Star Is Born sammen med blant andre Lady Gaga. Nå er det andre artisters tur til å stille opp for Aaron. Faktisk måtte de dytte på Aaron ganske lenge. Anderson East har produsert Single Wide Dreamer, til dels sammen med Miranda Lambert, og begge har samarbeidet med Aaron om låtskrivingen på låter på albumet. Det har også Ashely Monroe, Waylon Pane med flere.

Albumet begynner med tittellåten. Single Wide er betegnelsen på små mobile hjem, for personer et stykke nede på den materielle rangstigen i USA. Det drømmes der også! I følge nettstedet Saving Country Music kan låten og tittelen på albumet delvis være inspirert av at huset til Aaron brant ned slik at han måtte flytte inn en i en slik Single Wide. Selve låten har mer enn ett nikk i retning av Kris Kristoffersons «The Pilgrim». Låten starter med snakkesynging og Aaron røper raskt en tøff og litt autorativ stemme. Tøffe og lakoniske «Everybody Else» følger opp, en låt med stort allsangpotensiale!

Albumets 12 låter spenner fra friske rockere til folksanger og er heller ikke fremmed for inderlige ballader som nydelige «Dear Darlin’», der pianoet er en viktig ingrediens i lydbildet. Aldri har vel et kjærlighetsbrev vært skrevet akkurat slik før. På et album som er spekket med gode enkeltlåter, legger man raskt merke til «Cold Soup». En veldig flott, og paradoksalt nok, en nesten lystig melodi med en tekst som handler om en hjemløs som ikke en gang har en husbil å søke tilflukt i. Låten med den megetsigende tittelen «At Least We Don’t Have Any Kids» er et annet eksempel på stor låtskriverkunst der den gode, og fengende melodien er i sentrum.

Ett av mange høydepunkt er også den musikalsk skumle «Your Daddy Hates Me» om hvor krevende det kan være å bli akseptert av kjærestens familie. Så har vi den flotte rocka låten «Can’t Rain All The Time», der vi igjen blir med hovedpersonene under åpen himmel og en paraply som ikke er tett. Vi får en nydelig låt som hvor vanskelig det kan vært å være ærlig mot hverandre om de mørkere sidene våre, «Tell Me Something True». Kanskje tåler vi sannheten bedre enn forsøkene på å skjule den?

«Time Will Fly» avslutter plata på en, skal vi si, optimistisk måte? Det slås fast at livet går ned, men også opp. Så da er det bare å fortsette på livets humpete landevei. Vi får god hjelp på veien av et drivende orgel.

Hør på ringrever som Rønning og Skjeklesæther. Og meg. Hør på Aaron Raitiere!

Redigert.

Guy Clarks favorittbilde

Guy Clark – My Favourite Picture Of You (album 2013)

Et av nyttårsforsettene mine er å bruke færre tekstsitat i omtalene mine. Da gjør jeg det vanskelig for meg selv når jeg nå gir meg i kast med Guy Clarks siste album, det nesten 10 (!) år gamle albumet My Favourite Picture Of You. Jeg leser teksten på «Rain In Durango» – skrevet sammen med Shawn Camp og Ray Stephenson – og får lyst til å kopiere og lime inn alt sammen. Og det gjelder også de fleste andre tekstene på albumet.

Som på flere av de siste albumene har Guy Clark samarbeidet med andre låtskrivere om selve sangene, og på My Favourite Picture Of You er det medskribenter på samtlige låter. Både Lyle Lovett og Rodney Crowell er bidragsytere på hver sin fine låt, selv om ingen av låtene er blant de absolutte høydepunktene på dette usedvanlig sterke albumet av én av de store artistene innen outlaw-country og folk.

Guy Clark lagde plater for evigheten. Jeg har de siste dagene spilt gjennom nesten alle studioalbumene, og det som slår meg hver gang jeg hører dem, er at de er jo bare enda bedre enn sist jeg hørte dem. Og My Favourite Picture Of You er intet unntak. Albumet ville jeg kanskje gitt en god firer for 10 år siden, nå må jeg opp med topp-karakteren. Noel McKay forteller om hvordan Guy Clark over flere år presset ham til å yte sitt ypperste med låten «El Coyote». Noel tenkte flere ganger at nå må vel Guy være fornøyd, men neida: – Du kan være ferdig med låten, men jeg spiller den ikke, sa Guy. Men en dag spilte han gjennom sangen uten å si et ord. Da skjønte Noel at låten var i boks.

Guy Clark døde i 2016, men var allerede svært helsemessig svekket under innspillingen av My Favourite Picture Of You. Det var ikke noe tvil om at dette ville bli hans siste album. Av musikere har han med trofaste venner som Verlon Thompson (satt også hos Guy da han døde) på gitar og Shawn Camp på gitar og fiolin. Andre viktige bidragsytere er Bryn Davis på bass og cello og Morgane Stapleton på vokal. Selv synger Guy med en hesere og mer værbitt stemme enn tidligere, naturlig nok. Disse og flere til bidrar til at albumet stadig høres finere ut. Ikke for mye instrumenter, ikke for lite. Passe utsøkt!

Omslagbildet til albumet er ikonisk. I seg selv sier bildet mer enn mange ord, og når man kjenner historien til Guy og kona, Susanna Clark, blir ord nesten overflødig. Selve bildet skal være tatt av John Lomax III i 1974, en morgen etter at Guy og hans låtskrivervenner hadde utvekslet låter hele natta. Siden hadde Guy og Susanna både sine oppturer og nedturer. Etter 1997 da vennen Townes Van Zandt døde og fram til sin egen død i 2012 isolerte Susanna seg mer og mer hjemme, som oftest i pysj og ofte i senga. Men til det siste fremholdt Guy at det var ingen han elsket som Susanna. Hun fikk høre låten før hun døde. Den ble første gang utgitt med én av Guys beste venner Jerry Jeff Walker på den fantastiske tributeplata This One’s For Him: A Tribute To Guy Clark. På det dobbeltalbumet gir mange i Guys krets respektfulle versjoner av Guy beste sanger. Jerry Jeff skulle gjort «Water Under The Bridge», men fikk den ikke helt til. Da skjenket Guy ham denne låten. Å overlate en slik låt til Jerry Jeff før han hadde spilt den inn selv, er en tillitserklæring av dimensjoner.

Favorittlåter? Slikt er jo egentlig unødvendig å komme trekkende med på ei plate som dette. Jeg nevner ikke tittellåten nå, den er jo så mye mer enn en låt. Men kanskje setter jeg én av flere låter som Guy har laget om Sis Draper, denne gangen «The Death Of Sis Draper» og låten om veteraner fra Irak-krigen, «Heroes», aller høyest. Avslutningsvis lar jeg nyttårsforsett være nyttårsforsett og gjengir noen linjer fra en annen flott låt, «High Price Of Inspiration», en låt om gleden ved å lykkes med en låt. Og det er godt å vite at det må Guy ha opplevd med mange av låtene på hans siste album:

«Inspiration with some wings
Is what I'm looking for.
Inspiration with no strings
I'd like that even more»

Noen anbefalinger. Ny til Guy Clark og vet ikke hvor du skal begynne, eller riktigere, fortsette? Du kan nesten ikke gjøre feil. Liveplata Keepers (1997) er en ypperlig introduksjon og debuten Old No. 1 er legendarisk. Selv er jeg litt ekstra svak for albumene Cold Dog Soup (1999) og The Dark (2002). Andre vil nevne Boats To Build (1992) og Dublin Blues (1995). Så var det den nevnte tributeplata, da. Her er det bare å ta for seg!

Fra hjemmesiden til Guy Clark.
%d bloggere liker dette: