Jeg vikla meg inn i blått på Det Norske Teatret

(Skrevet etter premieren i 2020)

Foto: Erik Berg (pressefoto Det Norske Teatret)

Jeg var på konsert utenfor egen stue for første gang på et halvt år i går! Urpremiere på «Vikla inn i blått». Bob Dylan på nynorsk.

For det er først og fremst konsert oppsettingen av Bob Dylans låter på Det Norske Teatret er. Solid, litt jazzete band i Håvard Stubøs ledelse og en rekke dyktige sangere og skuespillere, der Morten Svartveit kanskje er den som likner mest på Dylan selv. Erik Stubø har regissert forestillingen.

Jeg har ikke vært på teaterpremiere før. Hvem går på slikt, tro? Får øye på tidligere stjerne i Dagens Næringsliv, Kjetil Alstadheim. Er ikke det Mona Levin, tro? Kjartan Fløgstad? Åse Kleveland. Virkelig starstruck blir jeg først når jeg ser Tom Roger Aaadland selv en halvtimes tid før forestilling. Ønske ham lykke til? No way! Hvordan er det på teater? Er det som i Mandal kirke i min ungdom, man klapper ikke etter sangene? Det skulle vise seg at dette ikke var så vanskelig. Jo, vi fikk lov til å klappe.

Tom Roger Aadland har oversatt alle låtene i forestillingen til nynorsk. En del av låtene er allerede utgitt på platene «Blod på Spora» og «Blondt i Blondt», Tom Rogers oversettelser av albumene «Blood On The Tracks» (1975) og «Blonde On Blonde» (1966), men det var også mange andre låter i nynorsk språkdrakt i går kveld.

Jeg vil anta at det å oversette Dylan til nynorsk må være like krevende som å lage egne, nye låter. Rammene er allerede lagt, og Dylans originaltekster har så mange tolkningsmuligheter og dobbeltbetydninger at det må være lett å trå feil. Styrken i Aadlands oversettelser ligger i at en ikke savner originalene, men ser låtene fra nye synsvinkler, oppdager noe nytt. Dybden i låter som kan oppleves litt lettbeinte i Dylans versjoner kommer mer frem i for eksempel «Just Like A Woman», «I Want You» og «One Two Many Mornings». Ja, til og med «I’ll Be Your Baby Tonight» oppleves annerledes i nynorsk språkdrakt.

90 prosent av materialet i går kveld var fra de første 15 årene av Dylans platekarriere. Så får meg var det minst positive at man ikke tok flere sjanser her, og dessuten ikke hoppet bukk over svisken «Make You Feel My Love» når man først ga seg i kast med én av få låter om ikke var mer enn 23 (!) år gammel. Jeg er dog sikker på at resten av publikum ikke følger meg her. (Redigert inn 30. oktober 2022: Nå er låten «Black Rider» fra 2020-albumet «Rough And Rowdy Ways med, så denne kritikken er mindre viktig nå).

Jeg nevnte konsert, men vi fikk litt teater også. Bjørn Sundquist åpner med å resitere «Ikkje mørkt enn» (Not Dark Yet»). Strålende! Og ikke mindre strålende var hans «All Along The Watchtower», siste vers på engelsk, og herlige «hyl».  Det teatralske løftet så avgjort forestillingen.

Jeg kjedet meg ikke et sekund, noe jeg har gjort på Bob Dylan-konserter. Det blir derfor urettferdig å trekke frem høydepunkter. Duetten på nydelige «Boots Of Spanish Letter» var både godt teater og vakker sang. «Girl From The North Country» var ett annet høydepunkt. Så elsker jeg jo låten «Lagnaden Sin Vri». «Masters Of War» kom i en mektig versjon, det samme gjelder «A Hard Rain’s A-Gonna Fall.

Så er det av og til som på en Dylan-konsert; det går litt tid før man kjenner igjen låten, kanskje er det fordi man drøyer melodien litt, åpner a capella, eller kanskje fordi låtene rett og slett er på nynorsk. Men stort sett gjettet jeg riktig låt raskere enn på en gjennomsnittlig Dylan-konsert. Forestillingen i går fant forresten sted nøyaktig fem år siden jeg opplevde Bob Dylan i storform i Oslo konserthus.

One More Cup Of Coffee. Men høydepunkt over alle høydepunkt i går? I etterkant av en løssluppen og fin «Like A Rolling Stone» ble jeg tatt med guarden nede. Heidi Gjermundsen Broch kommer på scenen. Hun gjør «One More Cup Of Coffee». Jeg begynner å svette, mister nesten kontrollen. Jo, mister kontrollen. Kanskje var det for lenge siden jeg sist var på konsert? Hun tar oss langt av sted til dalen bortenfor og dalen bortenfor der igjen. Dette er så hinsides vakkert, og jeg kan ikke huske sist kunst berørte meg så sterkt, om det noen gang har skjedd før.

Nå har jeg ikke nevnt alle bidragsyterne. Synd og skam for her er der kvalitet over hele linja, lar det være med det.

Frigjort. Så lar man seg kanskje ikke overraske av at konserten avsluttes med «I Shall Be Released». Men fint er det. Ingen sår vokal fra Richard Manuel i The Band, riktignok. Men orgelet vi får servert her kan nesten konkurrere med Garth Hudsons. Jeg går ut i natten og føler meg frigjort. Måtte det vare! Dylan fungerer i mange versjoner.

(Tidligere publisert i Popklikk)

Foto: Det Norske Teatret.

Det beste nordiske rockalbumet?

Ulf Lundell – Den Vassa Eggen (dobbeltalbum 1985)

«Och om du ser längs vägen
En okänd man
Så är det kanske han
Som bara försvann
En vacker kväll i juni
Då inget mänskligt hjärta kan
Se två skuggar på väggen
Dansa fram längs den vassa eggen»

Egentlig kunne jeg spart meg spørsmålstegnet i artikkeloverskriften. Kan vi ikke bare slå fast at i dag er Den vassa eggen med Ulf Lundell det beste nordiske rockalbumet noensinne? Det er lett å komme med innvendinger. Dobbeltalbumet er fra 1985, og flere av låtene høres ut omtrent som de kommer fra en blikkboks.

Men denne plata handler ikke om slikt. Den handler om blod og tårer. Borte er ungdommens festeskratt og «Rom i regnet». Der helten Bruce Springsteen begynte å synge om drømmer som ikke kunne oppfylles på Darkness On The Edge Of Town syv år tidligere, står Ulf Lundell mitt oppe i skilsmisse, alkoholmisbruk – «Du var alltid fullast på krogarna//Och aldrig så ensam som när morgonen kom» – og et liv i kaos. Videre må han til «Nytt liv». Tre barn å ta vare på.

Selv om jeg projiserer Ulf inn i låtene i det følgende, vet jeg jo likevel ikke om hver minste detalj er selvbiografisk. Da Bob Dylan ga ut sitt «skilsmissealbum», Blood On The Tracks, gikk – vel, den går vel fortsatt – debatten om albumet skulle forstås som selvbiografik, eller om ambisjonene var noe annet, for eksempel peke på Amerikas skilsmisse fra 70-tallet som et annet ytterpunkt. Men kanskje er det nettopp gjennom detaljene fra eget liv det universelle oppstår? Forstått på den måten kan man også si at «Den vassa eggen» er et frempek på kaoset som rådet i Sverige ett år seinere da Olof Palme ble myrdet, eller for den saks skyld i dag.

To år seinere ga Bruce ut si skilsmisseplate, Tunnel Of Love, men for meg har den aldri vært så hudløs, viktig og så spekket med gode låter som Den vassa eggen. Jeg hørte Den vassa eggen første gang som femten-sekstenåring, tror jeg, og ble nesten umiddelbart hektet. Og det kan ikke bare være omstendighetene rundt Ulf Lundells privatliv som er årsaken til dette.

Den vassa eggen hadde ikke vært det albumet det er, om ikke blod og tårer er blandet med sylskarpe tekster og gode melodier. Albumet har både rockere og sterke ballader som «Inte et ont ord», dårlig samvittighet og forsøk på å beskytte barna for den opprivende konflikten mellom paret:

«Lilla man
Jag fick aldrig lov att döpa dej till Glädje
Och lika bra det
Vad vill den här världen med den

Och när vintern kommer
Ta då på dej dina varmaste skor
I morgon jag lovar
Inte ett ont ord»

Jeg prøver stort sett å styre unna ord fraser om tårer i øynene og klump i halsen, men i en omtale av Den vassa eggen er der nesten umulig. Hør «En fri man i stan» og spør deg selv om hvor mange følelser av anger, kjærlighet, frihetstrang det er mulig å legge inn i den egentlig nokså livsbejaende låten, der Janne Bark og co slipper gitarene løs.

«Jag tände fyra ljus i Katarina kyrka
För att ge dig och barnen styrka
Du kan inte vakta dem allt för länge
Också vi har en längtan efter varann»

Og så har du selvsagt «En ängel på isen». Ensomheten knuger. Nå peker Ulf på seg selv. Teksten avleveres med hjertet – og sjelen – langt utenpå skjorta, den borrer seg inn i lytteren, og når det nærmer seg slutten på låten, er vi nesten i kjelleren sammen med Ulf:

«Ett fönster i vinden
Som slår och slår
Allting är över
Här finns ingenting kvar
Ängel på isen
Du med ditt gyllene hår»

For meg har dog rosinen i pølsa alltid vært «Du er aldrig så ensam». Den ni minutter lange låten har aldri kjentes et sekund for lang. En sterk låt, kaoset fra «En ängel på isen» har ikke sluppet taket. Fortsatt er det bitterhet overfor venner, baksnakkere og trolig media, ikke ulikt Dylans rasende «Idiot Wind» på Blood On The Tracks. Men likevel; særlig refrenget bærer bud om at det kan gå mot lysere tider.

«Du är aldrig så ensam som du tror
Det kommer en främling, han vet var du bor
Han kommer längs vägen, smutsig och trött
Han har en hälsning från nån som han mött
Du är aldrig så ensam
Aldrig så ensam
Du är aldrig så ensam som du tror»

Det er kommet en ny versjon av albumet med en syv bonusspor som med rette ikke er med på originalen, noen av dem ble senere videreutviklet til de langt bedre låtene de er på albumet. Disse sporene tilhører derfor ikke min Den vassa eggen; for meg slutter albumet med den lange, rolige, «Rialto». Da har det roet seg. Forsoning, ja til og med kjærlighet; bitterheten og kaoset er borte. Så kanskje gir Ulf seg selv og oss et håp for framtiden?

«Håll det där leendet levande
Det är det bästa du har
Möt mej på Rialto
Om du har din längtan kvar
Möt mej på Rialto
Om du har din längtan kvar»

Neida, jeg har ikke nevnt alle låtene på albumet, det føles ikke nødvendig. Her er det bare å sette seg ned, og høre hele albumet fra start til den egentlige slutten, «Rialto».

Redigert 30. oktober 2022.

Musikk for leirbålet

Caleb Caudle – Forsythia (album 2022)

Albumcover og pressebilde

Det er ikke alltid den beste musikken som skriker høyest. På albumet Forsythia (plante i gullbuskfamilien) gir Caleb Caudle meg en følelse av å sitte ved et leirbål og varme meg på hendene ved flammene. Selv om han synger om noe annet, synger han på en måte om det også. Se videoen til tittellåten og du forstår hva jeg mener. Men du trenger egentlig ikke å se den. For meg ble videoen bare en bekreftelse på musikken oog teksten jeg allerede hadde hørt og bilder jeg allerede hadde laget meg.

Tilbake til naturen. Caleb Caudle hadde alltid vært travel, og har utgitt en rekke kritikerroste album de siste femten årene. Under pandemien hadde han plutselig nok tid. Caleb Caudle og kona dro da fra Nashville tilbake til North Carolina der Caleb vokste opp. Det var usikkert om Caleb kunne fortsette å leve av musikken. Han lagde da det som kunne bli hans siste album, Forsythia. Som Caleb synger på en av mange flotte låter på albumet, «Texas Tea».

«Now I'm broken
Now I'm tired
The night is dark as Texas tea
I studied lips of liars
I always know who to believe
Some places are worth leaving
Some mountains are worth climbing
And some love is worth finding»
– fra «Texas Tea»

Cash Cabin. Forsythia er produsert av John Carter Cash og spilt inn i det legendariske studioet Cash Cabin, bygget av Johnny Cash i 1979. Med seg har de selveste Jerry Douglas på dobro, Sam Bush på mandolin og fele, Dennis Crouch på kontrabass og på Fred Eltringham på trommer. Kjempelag som er garantister for godlyd innen folk og bluegrass, her er det bare å lene seg tilbake og nyte. Sammen sender de meg i retning av både John Hiatt og Jerry Douglas’ samarbeidsalbum fra i fjor og ei av dette årets aller beste plater, River Fools & Mountain Saints med Ian Noe, plater du bare må høre om du ikke har gjort det før. På «Through My Hands» synger Caleb nesten som Noe også.

Og Forsythia med Caleb Claude er ikke mye snauere enn albumene nevnt over. Albumet er spekket med gode låter, sterkt inspirert av et roligere liv med mye tid ute i naturen, der han observerte og tenkte på hva han ville med livet. Kanskje pekte åpningslåten «I Don’t Fit In» tilbake på livet han hadde levd, men når den nydelige tittellåten kommer litt seinere, er det som vi er ute sammen med Caleb i hans nye tilværelse. På albumet er det med andre ord doser av nostalgi, men også låter om å leve i nuet og om å se framover. På tittellåten er det Elizabeth Cook som står for den vakre bakgrunnsvokalen. På andre låter synger også Carlene Carter og Sarah Peasal McGuffey like fint.

Detaljer gjør universelt. I tillegg til tittellåten har jeg blitt ekstra glad i «Tears Of Savannah» og «Shattered Glass», rolige låter med nydelige melodier som fester seg. Så legger man raskt merke til den fortsatt avslappede, men likevel litt mer livate låten, «Crazy Wayne» om bilmekanikeren som vet en del om ødelagte biler, men også om kjærlighet og savn: «Crazy Wayne said the problem with hearts these days// They break but don’t break all the way». Sangen bekrefter tesen om at jo mer detaljert, jo mer universelt, for å låne ordene fra et intervju Rolling Stone har gjort med Caleb.

«A melody in my head I hadn’t heard anybody sing before». Jeg har levd med Forsythia noen uker, spilte den først av og til, men så mer og mer. Det er som oftest et sikkert kvalitetstegn når man bruker litt tid på å bli ordentlig glad i et album. Caleb Claudes Forsythia er et album som bør falle i smak hos alle som liker gode singer/songwriteralbum!

Men la oss helt til slutt vende tilbake til tittellåten, én av de fineste låtene du får høre i år:

«I was breathing in the ashes
Looking for some truth
I saw an old timer
Chewing tobacco and picking country blues
I wouldn't have it any other way
They were slow as molasses days
Had a slingshot made from an oak tree branch
Soup cans lined up on the fence
And it all made sense»
Pressebilde

Da Neil Young var ung – en sann og oppdiktet historie

Neil Young – “Young Shakespeare” (solo live, 2021 –innspilling fra 1971, Shakespeare Theatre, USA)

Tenk deg at det er 1971, du er tyve år og student. Du har nettopp hørt albumene «Everybody Knows This Is Nowhere» og «After The Gold Rush» (1970) for første gang. En venn har lurt deg med på Neil Young- konsert. Du trenger det, sier han, livet ditt har vært litt mye av alt nå.

Det er helt stille. Neil Young kommer på scenen, han tar frem gitaren og begynner å synge:
«Sailing heart-ships through broken harbors
Out on the waves in the night
Still the searcher must ride the dark horse
Racing alone in his fright
Tell me why»

Du skjønner ikke hva han synger om. Men ordene treffer deg. Og slik fortsetter det. Neil forteller om den gamle mannen på ranchen som er akkurat som han selv: «I need somone to love me the whole day through». Neil Young har allerede kofferten full av klassikere, ja, også fremtidige klassikere: «I wrote a lot of songs, I don’t know what to to with them, except to sing them», sier Neil. Og han synger sangene som om dette er selve livet. Ja, det er selve livet. Der han er nå. Der du er nå. Helt til slutt synger han den fem år gamle låten, «Sugar Mountain», om å forlate tenårene og bli voksen. Han er ikke der lenger. Han har gjort seg nye erfaringer. På «Helpless» og «Journey Through The Past», tenker han tilbake til en tid som aldri kommer igjen.

Neil Young har deg nå, det er ingen vei tilbake. En syngende motsetning til seg selv. En selvsikker mann som gjemmer seg bak gitaren og det lange håret. De følsomme tekstene synges tydelig og vakkert med lys stemme. Han er på din side. Han synger sangen du kjenner som den elektriske rockeren «Down By The River», du trodde den handlet om et drap ved elva, eller som andre har antydet, om virkningene av heroin og om å avslutte et forhold til det dødelige stoffet. Nei, når Neil synger låten fra den akustiske gitaren handler dette om å ta livet av kjærligheten, ikke drepe i bokstavelig forstand – men å falle for eget grep.

Ekteskapet med Susan har allerede kommet til en ende. Neil setter seg ved pianoet:

«My life is changin’ in so many ways
I don’t know who to trust anymore
There’s a shadow runnin’ through my days
Like a beggar goin’ from door to door»

På albumet «Harvest» ett år seinere har han gjemt seg bak London Symfoniorkester, og han har endret på teksten. På konserten du er på, synger han det som det er: «A man feels afraid», før han også her konkluderer med at «A Man Needs a Maid». Dette er sterke saker, en undervurdert Neil Young-låt. En sang om begynnelsen på det turbulente forholdet til skuespilleren Carrie Snodgress som Neil så spille i filmen «Diary Of A Mad Housewife» noen måneder tidligere. Sangen glir over i «Heart of Gold», Neil mener tydeligvis at disse låtene hører sammen; har han funnet et hjerte av gull nå? Han synger låten bak pianoet, alene, uten beskyttelse. Den betyr noe nå. Noe annet enn når låten blir gitt ut som en flott folk-country-låt på «Harvest» og noe annet enn den vil bety for alltid seinere. Låten blir en hit og han får et elsk-hat-forhold til den. Men det er en annen Neil Young-historie.

Du går ut av konsertsalen, Neil har akkurat avsluttet med «Sugar Mountain»: «You can’t be twenty on sugar mountain, Though you’re thinking that you’re leaving there too soon»

Du er ikke alene. Opp- og nedturer venter for deg og Neil, men dere gir dere ikke. På introen til «The Needle And The Damage Done» fortalte Neil om Janis Joplin og Jimmi Henridx som er døde av overdoser. Dopspøkelset var i ferd med å rykke nærmere også for Neil. Seinere skulle bli enda verre og prege flere av Neils utgivelser de neste årene. Lite visste du om alt dette da du gikk lett om hjertet ut av Shakesperare Theatre, Stratford i USA denne januardagen i 1971, på et tidspunkt artikkelforfatteren nettopp hadde rukket å fylle ett år.

%d bloggere liker dette: