Paul Simons stillferdige triumf

Paul Simon – The Quiet Celebration Tour: konsert i Falkoner i København, 18. april 2026.

Høytid. Når Paul kommer ut på scenen første gang, reiser hele salen seg og klapper. Paul lar oss holde på i flere minutter. Han er tydelig rørt og gir uttrykk for det. Kanskje er det en liten tåre jeg ser på kinnet. Vi er 2000 personer i den legendariske Falkonersalen i København. Publikum hyller ham for det han har betydd for oss. Når konserten er over, hyller vi ham for nok en stor opplevelse, men også en annerledes opplevelse enn han har gitt oss før.

“Jeg kunne nesten ikke puste“. Paul Simon og hans band har nettopp spilt gjennom hele hans nyeste verk, Seven Psalms, når utbruddet kommer fra mi kone som er omtrent like stor fan som meg. Det er helt musestille blant publikum under framføringen. Det er ingen mobiltelefon å se. Fremføringen var avslappet og intens på en gang. Mot slutten av dette settet kommer Pauls kone Edie Brickell inn. Kledd i hvitt, ser ut som en engel, synger som en engel. «Sacred Heart».

Seven Psalms tar oss med inn i et landskap et sted mellom drøm og virkelighet. Paul Simon har fortalt at Seven Psalms er en diskusjon han har med seg selv om tro eller ikke tro. Og jeg tilføyer; også sett i lys av at hans eget liv nødvendigvis må nærme seg slutten. Han synger om den lille gutten han var, musikeren på turné. De er borte. Igjen står en gammel mann som møter sin dødelighet, og undres hva som skjer videre. Musikerne og Paul løfter stillferdig delene av verket gjennom å variere intensiteten, gi oss subtile variasjoner. Det er ingen enkeltmusikere som briljerer på denne delen av konserten. Seven Psalms består naturlig nok av syv deler. Mellom dem er publikum avventende. Skal vi klappe? Noen klapper forsiktig litt, andre lar være for ikke å ødelegge stemningen. Den lar seg ikke ødelegge av litt nøling blant publikums tro og tvil. Nølingen er bare et uttrykk for den kontakten som er mellom publikum og musikerne denne lørdagskvelden i København.

Jeg leste en kommentar på Facebook om at det var ti Paul Simon-album vedkommende likte bedre enn Seven Psalms. Greit nok det, men det er ingen album av noen artist jeg heller ville hørt framført i sin helhet akkurat i går.

Litt historie. Sommeren 2018 holdt Paul Simon en terningkast seks-konsert i Oslo Spektrum. Han var ute på sin avskjedsturné. Aldri har jeg sett ham bedre, det måtte i tilfelle være samme sted to år tidligere. Framover skulle han være «Homeward Bound» og bare gjøre noen veldedighetskonserter i ny og ne. I 2023 ga han ut sitt foreløpige siste album. Et lavmælt helhetlig mediativt verk kalt Seven Psalms, et verk som er laget for å spilles i sin helhet. Paul Simon ville ut på veien og fremføre verket. Men det var et problem. Hørselen var alvorlig svekket på det ene øret. Simon som alltid har vært en perfeksjonist var forhindret. Så fikk han orden på hørselproblemene, og i 2025 la han ut på sin Quiet Celebration-turné i USA. Navnet på turnéen bar bud om mindre løssluppenhet og mindre hemningsløs rytme-utfoldelse enn vi ofte har blitt velsignet med før. Men fortsatt feiring. Feiring av livet og musikken.

Jeg var vel tvilende til om den nå 84 år gamle mannen ville komme til Europa, men da konserter ble annonsert her, var ikke kona og jeg vanskelig å be. To konserter i København, og de klart dyreste billettene vi noen ganger har kjøpt. Vi diskuterer ikke det; la det være prioriteringen til et økonomisk bortskjemt middelklassepar fra Norge.

Jeg husker tilbake til min første Paul Simon konsert. Året var 1991, og jeg var 21 år. Jeg hadde gledet meg lenge. Da dagen kom var jeg rastløs. Gikk en tur i Oslo, var innom Deichman på Hammersborg. Jeg trenger vel ikke fortelle at gåsehuden kom da mannen viste seg på scenen og begynte å spille. Han var gammel med nine øyne den gangen. 49 år. Så sprek og rørlig til å være så gammel, tenkte jeg. Vel, nå er jeg syv år eldre enn han var da.

I 2018 var Paul Simons karakteristiske varme og vakre stemme godt intakt. Vi viste på forhånd at den hadde eldes betydelig siden den gangen. Men siden jeg hadde opplevd ham seks ganger tidligere – kona fem– var vi mer enn klar for en annerledes opplevelse.

Etter pausen. Vi må tilbake til konserten. Paul og det rundt 11-12 persons store orkesteret kommer tilbake etter pause for å gjøre både godt kjente sanger og sanger som han alltid har likt å framføre. Mange av dem han han spilt på konserter jeg har opplevd tidligere. Selv om Paul har skiftet til et mer rockepreget antrekk, og tempoet ofte er skrudd opp et hakk eller to sammenliknet med framføringen av Seven Pslams, serveres alle på en ny måte som kler den aldrende mannen. Der man på tidligere konserter kunne få eksplosjoner av rytmer og andre instrumenter, legger Paul nå vekt på subtile og gjerne lavmælte variasjoner der ulike deler av bandet fikk vist deg fram, gjerne på forskjellige tidspunkt.

Kammerorkesteravdelingen som allerede hadde vært til tydelig til stede under framføringen av Seven Psalms, fikk spillerom under sanger som den alltid nydelige «René and Georgette Magritte With Their Dog After the War» og en fantastisk «The Late Great Johnny Ace». Paul forteller korte anektoter om mange av sangenes utgangspunkt. Den første er en tittel han fant i en bok om kunstnerparet, den andre om artisten Johnny Ace som ved et uhell skjøt seg selv. I løpet av sangen er det vers om både John F. Kennedy og John Lennon, begge drept med kuler. Hele tre sanger får vi fra mitt favorittalbum med Paul, Hearts And Bones (1983). I tillegg til disse to, spiller Paul og bandet «Train In The Distance», og vi mer enn aner at han har levd ordene: «Negotiations and love songs, are often mistaken for one and the same».

Verdensmusikk. Paul Simons musikk er grenseløs, og han tar oss med til Graceland (1986) og tittellåten derfra og «Under African Skies». Bakithi Kumalo er eneste gjenværende medlem fra Graceland-bandet, og han fikk vist seg fram med både bass og ikke minst sin akrobatikk med tunge, kinn og stemmebånd til både publikums og øvrige bandmedlemmers fornøyelse. Edie Brickell synger duett med Paul på «Under African Skies», og vi får høre mer av den vakre og særpregede stemmen som for nesten 40 år siden var stor med sanger som «What I Am» og «Circle».

Mer verdensmusikk blir det med «Spirit Voices» og «Cool, Cool River» fra The Rhythm of the Saints (1990). Uendelig fine versjoner med utrolig mye som skjer mellom Paul og musikerne. Blant dem finner vi også gitaristene Mark Stewart, som har samarbeidet med Paul i en årrekke, og Gyan Ryan. Paul, som selv fortsatt viser at han behersker instrumentet til fulle, overlater likevel mye av gitararbeidet til disse herrene som virkelig får vist seg fram i den nyere og humoristiske «Rewrite».

Steve Gadd. Mot slutten av konserten bommer Paul litt på rekkefølgen på låtene og introduserer legenden Steve Gadd før han egentlig for alvor skulle i ilden på «Fifty Ways To Leave Your Lover». Sammen med Jamey Haddad hadde han stort sett traktert slaginstrumentene sofistikert og fjærlett. Men når du har trommeslageren som gjorde mye at «Fifty Ways To Leave Your Lover» med sin brilliante tromming på scenen, må du la ham slippe til. Dette ble nestes som å høre Michael Brecker fremføre saksofonsoloen på «Still Crazy After All These Years» live for mange år siden.

Noe helt riktig. På turneen i 2016 framførte Paul Simon det litt sjeldne kuttet «One Man’s Ceiling Is Another Man’s Floor» fra There Goes Rhymin’ Simon (1973). Jeg hadde gledet meg veldig til å høre vuggesangen «St. Judy’s Comet» og «Something So Right», begge sanger jeg ikke hadde hørt live tidligere. «Something So Right» er rett og slett én av de sangene jeg ble aller mest glad i da jeg ble fan for rundt 42 år siden. Jeg blir selvsagt ikke skuffet. Tåredryppende vakkert!

«Slip Slidin’ Away» ble opprinnelig utgitt som «etc.» på «Greatest Hits Etc.» i 1977, og mange av oss er svært glad i versjonen med Art Grafunkel fra konserten i Central Park i 1981. Gårsdagens – kan jeg si «resignerte» i mangel av bedre ord – versjon er et nytt høydepunkt på en kveld som stort sett består av slike.

«Me And Julio Down By The Schoolyard» og Simon &’Garfunkel-klassikeren «Homeward Bound» er sanger jeg er litt lei av. Trodde jeg. Den 84 år gamle kunstneren tilfører alle sangene noe nytt, han foredler dem med en eldre manns øyne og ører og tilpasser dem den han er i dag med stemmen han har i dag. Det blir derfor aldri i nærheten av kjedelig, men man opplever sangene på nytt i stillferdige, tilbakelente, og jeg hadde nær sagt kloke fremførelser. Begrensinger blir til muligheter og nye opplevelser. Perfeksjonisten Simon vet alltid hva han gjør med midlene han har til rådighet, og det han gjør, gjør han bedre enn noen andre jeg kan tenke meg. Morsomt innslag med en dansende og plystrende Edie på «Me And Julio».

The fighter still remains. Nest siste ekstranummer er en stillferdig allsang på «The Boxer«. Bandet takkes av etter at Paul har sunget «I am leaving, I am leaving, but the fighter still remains». Jeg får gåsehud igjen, for det er jo det han gjør, og det vi alle må gjøre. Ikke gi oss. Han blir igjen alene og framfører «Sounds Of Silence». Kvelden er over, og Paul må bo til slutt forlate oss. Men før han går tar han seg god tid, tid til å bli hyllet av publikum, tid til å takke publikum.

Kvelden innbød ikke til fotografering under sangene, så bildene ble som de ble. Dette er den mest intime konserten jeg har opplevd med Paul Simon. En helt spesiell opplevelse med en mann som aldri ser ut til å gi seg, alltid er på leting etter nye kunsteriske uttrykk for nye og gamle sanger. Tåredryppende, gåsehudfremkallende, rørende. Vakkert.