Vakker og personlig duettplate fra Olav Larsen

Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – “Stream Of Consciousness” (album 2021)

Cover design: Fredrik Kleppe

«Somebody told me, don’t go with the flow
That same person told me never keep your head low
But I don’t understand cause everyone that goes with the flow
keeps their head high not low”

Albumet “Stream Of Consciousness” med Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars starter forsiktig før Olav Larsen synger åpningsstrofen fra den første låten. Han synger med en sjelfull, men samtidig litt ru stemme. Så kommer Emilie Eie og skaper en nydelig kontrast til Olav Larsen. Fantastisk åpning! Flott instrumentalparti følger. Kanskje bærer teksten preg av å være hverdagsfilosofi, men ikke mindre viktig av den grunn. Hvorfor hjelper vi ikke de som faller? Rike liv er kanskje ikke det enkleste, men hvorfor alltid velge den brede vei? Kanskje oppsummerer på mange måter denne låten tematikken som følger på de øvrige låtene.

Åpningslåten «Hang Your Head Low» er for meg et av flere høydepunkter på denne plata der Olav Larsen synger ni duetter med åtte forskjellige kvinner. Jeg synes ofte kontrastene mellom mannsstemmer og kvinnestemmer skaper en ekstra dimensjon, om det dreier seg om backingvokal, eller som duettplater, der f.eks. John Prines «In Spite Of Ourselves» (1999) henger høyt hos mange. Eller Gram Parsons/Emmylou Harris om du vil.

Denne anmelder har ingen ambisjoner om å ha oversikt over alt det spennende som rører seg i norsk musikkliv. Så jeg forsøker å ikke la hodet henge for lavt som følge av at jeg aldri har hørt noe særlig på Olav Larsen tidligere. Hørt om, men ikke hørt. Olav Larsen bidro dog med vokal på én av låtene på ett av de aller beste nye norske platene jeg hørte i fjor, rogalandingene Johnny Red & The Prayerhouse Peoples fantastiske album «To Moritz». Kanskje er heller ikke vokalen til Larsen så ulik vokalen til John Gravdal aka Johnny Red, heller?

Olav Larsen er også rogalending, og han har bodd flere år i Frankrike og sentral-Afrika, står det i presseskrivet som følger albumet. Musikalsk har han sterke røtter innen amerikansk 60- og 70-talls country, alternativ country og folktradisjon, heter det også i presseskrivet. Med en liten ekstra dæsj soul og gospel i stemmen, kan jeg kanskje tilføye for egen regning. Kanskje er heller ikke albumet «Stream Of Consciousness» spesielt nyskapende, det tar vare på gode tradisjoner. Dette er den syvende utgivelsen til Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars. I 2020 ble det blant annet utgitt en EP med countrymusikk i koronaens tid, «Isolation Blues & Other Songs». Olav Larsen ligger ikke på latsiden, og et raskt googlesøk tilsier at dette er en mann som har mange jern i ilden, også utenfor musikkens verden.

Det kan være risikabelt å skrive om et album man bare har hørt et par dager. Men noen ganger føles det fint å bare «go with the flow» og etterleve tittelen på dette albumet. Tittelen på albumet refererer nemlig til måten låtene er skrevet på, så å si rett fra hjertet. Det skal derfor være personlig, det er lite staffasje som står i veien for vokalene, men det betyr ikke at det er for sparsommelig. Og jeg tenker at instrumentene heller ikke går i veien for hverandre. Ofte spiller ett instrument av gangen «førstefiolin». Gitarer, munnspill –jeg elsker munnspill – og av og til strykere er viktige ingredienser for det fine totalinntrykket lytteren sitter igjen med. Ofte bringer orgelet inn en sakral kirkestemning mot slutten av låtene. Smakfullt!

Foto: Erik Furulund

Benedicte Brænden er den eneste av duettpartnerne jeg har hørt om fra før. På låt nummer to, låner hun stemme til den fine «Give Up On Me». Som på de fleste av låtene på dette albumet, skaper kontrastene mellom Olav Larsen og duettpartneren dynamikk og bidrar til at dette blir spennende å høre på. Det høres utvilsomt ut som at et forhold har gått i knas, og underveis understrekes dette med en avstikker og et stilbrudd av dimensjoner. En ny favoritt på dette albumet!

Foreløpig er jeg nok ikke like glad i «Nobody Knows» der Ingfrids Straumsøyl bidrar med flott vokal. Og, ja, det foregår fine ting også på denne låten, men jeg opplever – så langt i hvert fall – at dette er en låt særlig Olav Larsen vil mer med enn det låten er sterk nok til å bære. Kanskje platas svakeste spor? Det kler derfor albumet at neste låt er mer forsiktig, dystrere. Fine «The Moral Of The Story» med Mona Krogh har blant annet nydelig piano og strykere! Hvilken stemme på Mona Krogh! Et nytt høydepunkt.

 “Friendship” med Camilla Rosenlund handler om nettopp vennskap. Både melodi og instrumentering er i bevegelse her, så det skjer mye mer enn man kanskje får inntrykk av ved første møte med låten.

Jeg hadde ikke tenkt å gå gjennom alle låtene på albumet. Det er egentlig helheten som er det viktige. Låtene «Times Are Changing», «The Bottom» og «Misdefind» med henholdsvis “Stina Kjeldstad, Camilla Rosenlund og Marte Aarseth er alle fine låter som bidrar til denne helheten, selv om et par av låtene fremstod som litt anonyme de første gangene jeg hørte albumet. Men igjen; det er umulig å kjede seg om man hører etter. «The Bottom» høres dog ut til å bety noe ekstra for Olav, om jeg skal tolke vokalen hans her.

Tekstene dveler ofte ved nedturer, slike man møter om man ikke alltid velger den letteste veien, nettopp slik åpningslåten minnet oss på. Men man kan vokse på nederlagene. Den absolutte favoritten på plata er «It Shaped Me By The Heart» sunget sammen med Tine Steen. På denne låten vil Olav Larsen like mye som på «Nobody Knows», men her opplever jeg at låten er sterk nok til å bære Olavs intensjoner. Et forhold har gått over styr, protagonisten gråter. «Lord I needed sunshine// You gave me thunder and you gave me rain». Kjærligheten kommer og går, men det som var, former deg, langt ned i hjerteroten. Også langt ned i hjerteroten til lytteren. Gåsehud, og en verdig avslutning på et flott album. Og når første låt tar opp tråden og er platas nest beste låt i mine ører, er det bare å sette på plata enda en gang.

Det er blitt en vakker plate dette. Organisk. Velprodusert. Ekte. Låtene, instrumentene og vokalistene står godt til hverandre slik at helheten blir enda større enn summen av delene!

Hør plata på Spotify

Hør plata på Tidal

Den aller beste Paul Simon-konserten jeg har vært på?

Tid for å mimre om konserter. Jeg har sett Paul Simon på konsert seks ganger. I 1991 hadde jeg gått rundt i Oslos gater hele dagen og bare ventet på å se min store musikalske helt fra de 8–9 foregående årene. Og som han og det store bandet innfridde. To runder med en heidundrendre «You Can Call Me All». I 2003 la vi opp Norgesferien etter å se Paul og bandet hans imponere på Molde Jazzfestival. Året ettet en glimrende Simon and Garfunkel-konsert i Oslo Spektrum. Deres ungdoms forbilder Everly Brothers hadde et innslag underveis.

Så gikk det noen år. Jeg fikk litt tyn for å si at jeg heller ville sett en ren Paul Simon-konsert enn en Paul Simon- og Stingkonsert i 2015, men det får stå sin prøve. Og jeg mener det fortsatt. Men Simon- og Sting-t-skjorta bærer jeg gjerne. Sting har levert bra saker, han. Allerede i 2016 var Paul tilbake igjen alene, nei, ikke alene. Som alltid med stort band og som alltid praktfullt. Men det var den konserten i 2018, da!

Konserten i 2018

Kanskje er det hukommelsen som spiller meg et puss. Men kanskje konserten på avskjedsturneen i 2018 er den aller beste. Her kan du lese en stemningsrapport skrevet like etter konserten:

Enkelte opplevelser må det skrives om for å fordøye. Jeg har sett Paul Simon seks ganger på konsert. I og med at første gangen var i 1991, og jeg alltid har vært begeistret, er det vanskelig å vurdere om gårsdagens konsert i Oslo Spektrum var den aller beste, men det kan den fort ha vært.

Rundt 1983 begynte Paul Simon å konkurrere med Oddvar Brå om hvem som skulle ha høyest heltestatus, og siden den gang har jeg fulgt ham.

Etter at Paul Simon i februar kunngjorde at dette er hans siste turné, begynte Grace og jeg forberedelsene. Vi (i hvert fall jeg!) var innom alle soloplatene og alle platene med Simon and Garfunkel i tillegg til en rekke konsert-DVD’er. Noen av platene ble sågar spilt to og tre ganger.

En konsertopplevelse avhenger av både artist og mottaker, og allerede på åpningslåten America var det liten tvil om at disse brikkene var på plass. Simon spilte sanger fra hele karrieren og flere av låtene ble gitt et løft i går. Simon hadde denne gangen – i tillegg til de sedvanlige perkusjonistene, blåserne, gitaristene og bassistene som takler verdensmusikken hans – også med seg strykere. Å få låter som Can’t Run og Rene And Georgette Magritte With Their Dog After The War i utsøkte arrangementeter var klare høydepunkter. Og jammen klarte de å gi oss Bridge Over Troubled Water i en fin utgave – en sang såpass krevende at Paul lot Art Garfunkel synge den da de var i lag.

Hva fikk vi ellers? «De fleste sangene mine er laget for å danse til» – det må i hvert fall gjelde mange av Graceland-låtene – vi fikk halvparten av sangene derfra, flere Simon and Garfunkel-låter – The Boxer, Homeward Bound og helt til slutt The Sound of Silence. Paul gjorde en fin soloversjon av nydelige American Tune. Sangen som er helt der oppe og konkurrerer om å være Paul Simons aller beste låt. Vi fikk noen stykker av dem i går!

Paul var i godt humør, pratet langt mer enn han har gjort tidligere på konsert. Ikke utenomsnakk, men historier knyttet til låtene.

Fantastisk kveld altså! På det nest øverste bildet er Paul i gang med Rene And Geogette Margritte With Their Dog After the War – tittelen er inspirert av tittelen på et bilde i en bok om maleren – boka bladde han i hjemme hos Joan Baez, kunne han fortelle.

Foto: Tormod Reiersen

Når villdyret våkner stående i flammer

Warren Zevon – “Stand In The Fire” (1980/2021). Ny dobbeltutgave «Recorded Live At The Roxy Theatre in Los Angeles (1980)»

Da har jeg fått den i hus, den nye doble utgaven av Warren Zevons livealbum, «Stand In The Fire», spilt inn på legendariske i 1980. For meg er dette ei av de store liveplatene i rocksegmentet, helt der oppe med Dream Syndicates «Live At Raji’s» og «Weld» med Neil Young & Crazy Horse. Man kan alltid stille seg spørsmålet om slike deluxe-utgaver er nødvendige. Som Warren Zevon uttalte om de 10 sporene som nå er utgitt og som opprinnelig ikke var en del av denne liveskiva: «The dog ate the part we did not like». I 2007 kom det en CD-utgave med fire bonusspor, og nå har hunden kastet opp seks spor til. Men joda, jeg liker dem! Her får du en god del om denne liveplata, men også litt om annet Warren Zevon bedrev i sitt «Dirty Life And Times».

«I’m Gonna Drink ‘em Up»
Én fin ting med slike utgivelser, er at de gir en god unnskyldning til å høre gjennom artistens diskografi. Da «Stand In The Fire» ble utgitt første gang, forelå det allerede tre klassiske album fra Zevons kant, og da regner jeg ikke med «Dead Or Alive» fra 1969; ingen regner vel med den plata. På 70-tallet var Warren Zevon bandleder for Everly Brothers, og han utviklet et alkoholproblem. Og et vennskap med Jackson Browne. Browne skaffet ham platekontrakt, og i 1976 utga Zevon den selvtitulerte klassikeren. På én av hans aller beste låter, den til dels selvbiografiske «Desperados Under The Eaves» synger han åpenhjertig om alkoholproblemet:

«I was thinking that the gypsy wasn’t lyin’
All the salty margaritas in Los Angeles
I’m gonna drink ’em up
And if California slides into the ocean
Like the mystics and statistics say it will
I predict this motel will be standing until I pay my bill»

Kanskje dette er det mest siterte vers av Warren Zevon? For øvrig fra en låt som ikke finnes på «Stand In The Fire».

Eks-kona Crystal Zevon lurte lenge på hvorfor han oppriktig ba om unnskyldning for den ene gangen han slo henne, men aldri nevnte alle de andre gangene. Hun skjønte etter hvert at han ikke husket dem. Samtidig hadde Zevon en myk side. Han ville ha Crystal tilbake, og èn dag på midten av 80-tallet sang han nydelige «Reconsider Me» for henne. Han hadde henne nesten, men neste dag ødela en full Zevon en familiesammenkomst og alle muligheter for en ny start med Crystal. Les forresten Crystals bok «I’ll Sleep When I’M Dead: The Dirty Life Of Times of Warren Zevon». På Warrens oppfordring legger hun ikke fingrene mellom. Samtidig; hun brydde seg om ham.

Etter den selvtitulerte plata fulgte «Excitable Boy» (1978) og «Bad Luck Streak in Dancing School» (1980). I likhet med forgjengeren plasserte de ham trygt i rock noir-landskap, fint produsert og med dyktige vestkystmusikere fra The Eagles, Fleetwood Mac med flere. Låtene var befolket av drapsmenn, psykopater, politikere, gjenferd og Warren selv. Tekstene var ikke ulike Randy Newmans, men Newman var nok hakket mer underfundig, Zevon råere og mer selvutleverende.

Pianofighteren brenner
Så da var det vel helt på sin plass at Zevon fikk utløp for råskapen også gjennom musikken? Og det gjorde han til gangs på «Stand In The Fire». Dette var en plate jeg lenge hadde hørt om, men aldri hørt. Jeg kjente til Zevon fra hans mer sofistikerte side, men da jeg kom over denne plata i en bruktbutikk på nittitallet, bare måtte jeg ha den. Og dette var saker! I påska så jeg også gjennom to konserter med Warren Zevon på youtube, én fra 1980 og én fra 1982 (se lenke nederst i artikkelen), begge har mye til felles med «Stand In The Fire», og begge anbefales på det varmeste. Dette er den Zevon jeg liker aller best. Ren og skjær svingende rock ‘n’ roll!

Han hyret inn et band som var eksperter på å spille Zevon-covere, The Boulder, i tillegg til kameraten David Landau på gitar. Zevon selv spilte som en villmann på piano, og gitaristen er ikke helt borte han heller. Etter at Jackson Browne nylig hadde fått ham på avrusning for alkohol, var han midlertidig fri fra dét stoffet. Imidlertid gjorde steroider og smertestillende sitt til å gi ham en ekstra dose galskap likevel. Som om han trengte det. Det åpner fint, men litt avventende med den nye låta «Stand In The Fire». Det tar seg deretter opp med en flott «Jeannie Needs A Shooter», en låt som er skrevet i samarbeid med Bruce Springsteen, men det er sagt at Springsteen ikke skal ha bidratt med så mye mer enn tittelen. Du kan høre Springsteens «Janey Needs A Shooter» på hans album «Letter To You» fra i fjor; en helt annen låt spør du meg.

Men nå følger perlene på en snor. «Excitable Boy» kommer i en ultimat versjon. Energinivået er skyhøyt. Spurt av David Letterman om denne låten om en psykopatisk voldtektsmann og morder hadde selvbiografiske trekk, kunne Zevon fortelle at, vel, følgende hadde han også gjort: «And he rubbed the pot roast all over his chest». Resten ville han heldigvis ikke vedkjenne seg.

«Mohammed’s Radio», den peneste låten på samlealbumet broren min spilte ustoppelig en periode på åttitallet, får vi i en herlig, og selvfølgelig råere versjon der Warren Zevon nikker mot president Jimmy Carter og hans strev med å få frigitt Irak-gislene. Hiten «Werevolves Of London» er vassere og enda morsommere enn originalversjonen. Her blir «tailor» erstattet av «James Taylor!» og et høydepunkt på låten er jo når Warren synger: «I saw Jackson Browne walking slow down the avenue, you know his heart is perfect!!». Hele tiden svinger det rundt, og på kryss og tvers bak det takfaste pianotemaet. På originalalbumet fikk vi også ultimate versjoner av «Lawyers, Guns And Money» – politisk satire på høyt nivå – samt «I’ll Sleep When I’M Dead» og «Poor Poor Pityful Me»:

“Well I lay my head on the railroad track
Waiting on the Double E
But the train don’t run by here no more
Poor poor pitiful me”

Av låtene jeg var mindre begeistret for var coveren «Bo Diddley’s A Gunslinger/Bo Diddley» og kanskje også den tidligere uutgitte «The Sin». Sistnevnte finnes på den nye dobbeltplata i en litt lengre, og kanskje bedre versjon. Jeg synes nå begge disse låtene har mye bra ved seg, også her er det mye moro!

I 2007 kom omsider CD-utgaven av plata med «Johnny Strikes Up The Band», «Frank And Jesse James», «Play It All Night Long» og «Hasten Down The Wind» som bonusspor, alle låter som hører hjemme blant Zevons aller beste. Kanskje er intensiteten ørlite lavere enn på låtene som originalt ble utgitt – det er i tilfelle bare en marginal innvending. «Play It All Night Long» er Zevon på det råeste, om en dysfunsksjonell og incestiøs familie, og hans henvisning til «The dead band’s song», «Sweet Home Alabama» er ganske drøy. Flesteparten i Lynyrd Skynyrd hadde nemlig omkommet i ei flyulykke noen år tidligere. «Hasten Down The Wind» er på den annen side ei av Warren Zevons aller fineste ballader, også spilt inn av Linda Ronstadt.

Som nye bonsusspor i denne 2021-utgaven får vi som før nevnt en ny versjon av «The Sin», den passelig vellykkede «Night Time In The Switching Yard» og fra albumet «Bad Luck Streak In Dancing School» tittelåten og de fine «Gorilla You’re A Desperado» og «A Certain Girl».

Høydepunktet blant de nye bonsussporene er nok likevel en liveversjon av «Roland The Headless Thompson Gunner», om krigeren, gjenferdet og nordmannen Roland og om en hel del annet. «Patty Hearst heard the burst of Roland’s Thompson gun and bought it». Hvem er Patty Hearst? Hun er en amerikansk filmskuespiller og barnebarn til den amerikanske avismagnaten William Randolph Hearst. Hun ble verdenskjent da hun ble kidnappet i 1974 og kort etter slo seg sammen med kidnapperne og ble selv en revolusjonær terrorist. Det skjer mye i Zevons låter.

På den fine liveplata «Learning To Flinch» finnes en soloversjon av «Roland» spilt inn i Oslo i 1992. Da var jeg til stede, men å høre Warren Zevon live i bandformat fikk jeg aldri oppleve. «Stand In The Fire» er således en flott erstatning. Noen ganger kan man tenke seg at bonusspor ødelegger rytmen og opplevelsen av ei plate. Her sier jeg bare «ja, takk» til alt. Selv om det kanskje var en liten grunn til at hunden spiste opp noen av sporene i første omgang; bonussporene var kanskje ikke like hemningsløse. Og det vi fikk originalt var jo så vilt bra. Men energien er – målt mot det meste annet – høy på alle de 20 sporene vi nå kan glede oss over!

Lyden på denne nye utgaven er så langt jeg kan høre helt topp! Det er knapt et spor her jeg ville byttet ut med studioversjonene, selv om også de er glimrende! På minussiden er et savn av nye liner notes. Her reproduseres David Frickes og Carl Hiaasens fra CD-utgaven fra 2007.

Enjoy Every Sandwich
Warren Zevon fortsatte å lage gode plater som f.eks. «The Envoy» (1982), «Sentimental Hygiene» (1987) og «Mr. Bad Example» (1991), men utover i nittiårene skrumpet innspillingsbudsjettet hans kraftig inn, og plater som «Mutineer» (1995) og «My Ride’s Here» (2002) har flere gode låter. Men lydbildet er til dels hermetisk og til dels lite engasjerende, og på «My Ride’s Here» er det et noe underlig innslag av irsk folkemusikk. Likevel klarer ikke dette å skjule kvaliteten til låter som «Indifference Of Heaven», «Piano Fighter», «Seminole Bingo» og «Genius». Warren Zevon hadde etter hvert opparbeidet seg et solid navn i litterære kretser. Han ble venner med flere forfattere, og på «My Ride’s Here» skrev han sanger sammen med noen av dem, slik som Carl Hiaasen. Hans dødelighet var i høy grad til sted på «My Ride’s Here», selv om han enda ikke hadde fått diagnosen.

To år tidligere var han også opptatt av liv og død, på ei plate som virkelig fungerer, og kanskje er litt undervurdert, «Life’ll Kill Ya» fra 2000. Lydbildet er friskere, og standarden på låtene er gjennomgående solid. Ikke visste vel han at han bare ett par år seinere skulle bli diagnostisert med uhelbredelig lungekreft, men låtene «Life’ll Kill Ya», «Don’t Let Us Get Sick», og «My Shit’s Fucked Up», kunne tyde på nettopp det. Det er skrevet mye om hvilken drittsekk Warren Zevon kunne være, men et forsonende trekk med ham var at han selvironisk var helt åpen om dette:

“I can saw a woman in two
But you won’t want to look in the box when I do
I can make love disappear
For my next trick I’ll need a volunteer”

Warren Zevon holdt seg edru fra rundt 1985/86 fram til han fikk dødsdommen i 2002. Da brydde han seg ikke lenger. Han levde nesten ett år lenger enn legene forutså, og han rakk å bli bestefar til et tvillingpar.

I september 2003, ei uke etter at hans siste plate – med mange gjestemusikere – ble utgitt, døde han. Han fikk oppleve mange gode anmeldelser for albumet «The Wind» i løpet av den uka. Ei plate som på sedvanlig vis var åpenhjertig og ikke la skjul på at døden var nær. Så kan man kanskje si at dette var en heroisk måte å dø på? Vel, det siste året bød på mange utfordringer for Zevons nærmeste. Han forble både den gode vennen og den inderlige desperadoen.

Kan vi lære noe av Warren Zevon? På sitt siste av mange besøk hos David Letterman i 2002, spurte Letterman Zevon om det var noe han forsto nå når han måtte møte sin egen dødelighet som han ikke forstod før. Zevon svarte: «Just how much you’re supposed to enjoy every sandwich».

Oppdatert 8. juli 2021.

To lange – og sterke– album med Lucinda Williams

«Always a sign of tings no ears have heard
Always a sign of things no eyes have seen
You do not know
What wars are going on down there
Where the spirit meets the bone»

-Miller og Lucinda Williams

Lucinda Williams – Down Where The Spirit Meets The Bone (album 2014)

Lucinda Williams – The Ghosts Of Highway 20 (album 2016)

I 2014 og 2016 satte Lucinda Williams fansen på prøve, og de delte seg. Dobbeltalbumene «Down Where The Spirit Meets The Bone» (2014) og «The Ghosts of Highway 20» ble en stor dose og svelge for mange, førstnevnte gikk endog over hele seks LP-sider. At platene ikke ble gitt ut på digitale plattformer før flere år etter utgivelse, gjorde nok også sitt til at mange fant det hensiktmessig å avfeie albumene, kanskje som følge av en liten dose latskap, hva vet jeg. Jeg ble såpass glad i platene at jeg måtte ha den både på CD og LP. Jeg vil påstå at den ene lyder best på LP, den andre låter best på CD!

Men det er selvfølgelig også lov å ikke like dem. Selv om de inneholder mer god musikk enn nesten noen andre album i tiåret 2011–2020, er de nemlig ikke perfekte. De har nok det til felles med en del andre Lucinda Williams-plater; kvaliteten eller i hvert fall min oppmerksomhet, daler litt mot slutten av platene.

«Down Where The Spirit Meets The Bone» åpner akustisk med Lucindas tonesetting av et dikt av faren, litteraturprofessoren. «Compassion» heter låten, og tittelen på selve albumet gjentas. Låten handler om at man ikke alltid vet hvorfor folk oppfører seg som de gjør, og at mange kjemper kamper med seg selv. Derfra og ut kjøres tempoet opp, og vi får høre en lang rekke gjestemusikere som Tony Joe White og Jonathan Wilson i tillegg til en fast stamme på flere av Lucindas album: Stuart Mathis og Greg Leisz på gitar. Her er veldig mye å glede seg over som rockerne «Protection» og «Burning Bridges» og countrylåtene «East Side Of The Town» og «This Old Heartache», og låter midt i mellom.

Hun synger om trippeldrap i «West Memphis», om det problematiske forholdet til broren i «Wrong Number», og generelt om menneskenes natur på godt, men kanskje mest på vondt, «When I Look At The World» er en favoritt i så henseende. Helt til slutt får vi en lang og vellydende versjon av J.J. Cales fantastiske låt «Magnolia», den mangler dog noe av magien som Cales egen versjon har.

Allerede to år etter kom det et nytt dobbeltalbum, «The Ghosts of Highway 20». Lydbildet er mer renskåret og kanskje enda flottere enn på forgjengeren. Som oftest Butch Norton på trommer og David Sutton på bass. Greg Leisz spiller countrygitar som ofte høres ut som steelgitar i venstre kanal, Bill Frisell mer jazzete gitar på høyreside. Jeg elsker dette lydbildet!

Plata er blant annet inspirert av farens og svigerfarens død, og igjen har Lucinda bearbeidet et dikt av faren i åpningslåten «Dust», en nokså dyster sak. I «House Of Earth» av platas aller beste låter, har hun tonesatt en noe utypisk Woody Guthrie-tekst, en låt sett fra en prostituerts perspektiv. Hele første plate er fullspekket med låter man kan høre betyr noe for Lucinda; «I Know about the pain and all that jazz». Og hva med «Louisiana Story», en lavmælt historie om moren og venninnens fundamentalistiske oppvekst.

Andre plate har også sine høydepunkter. Vi får den strålende tittellåten og ikke minst «If My Love Could Kill», om å miste faren til Alzheimer. Så er nok «Bitter Memory», coveren av Bruce Springsteens «Factory» og den lange avslutningslåten «Faith & Grace» mindre nødvendige.

Kanskje kunne det vært skåret litt i disse to lange albumene. Men man risikerer jo samtidig å pirke borti og ødelegge det som er to storartede dobbeltalbum!