Gratulerer med nominasjon til Spellemannprisen!

Sweetheart – Sweetheart (album 2020)

I anledning av at Spellemannprisen 2020 blir delt ut denne uka, har jeg her bearbeidet et tidligere facebook-innlegg om Sweethearts nye, selvtitulerte plate. De er nemlig nominert til denne prisen i kategorien country sammen med artister som Johan Berggren, Darling West og Malin Pettersen. Selv er jeg ikke så opptatt av hvem som vinner slike priser, men synes det er hyggelig at det blir gjort stas på dyktige artister.

Omtalen, av Sweethearts album var aldri ment som en anmeldelse, men noe jeg skrev en novemberkveld. Jeg har byttet ut ordet «vakker» med andre ord sammenliknet med det jeg postet den gangen noen av alle gangene jeg brukte ordet. Joda, plata er vakker!

«Jeg bare begynne å skrive litt fra hofta, så ser vi hvor det ender. Vel, egentlig er det jo omtrent slik jeg gjør når jeg forsøker på å skrive plateanmeldelser også.

For meg vil denne norske gruppa for alltid være knyttet til den fantastiske amerikanske låtskriveren Jerry Leger, hvis album «Traveling Grey» jeg fikk signert en aprilkveld i 2018. Før Jerry var på scenen denne dagen spilte nemlig Sweetheart noen låter sammen, for første gang på scene på rundt 15 år, tror jeg. Og det må ha gitt mersmak. Siden har de spilt mer sammen, og nå foreligger altså debutplata.

Når jeg hører Sweetheart, tenker jeg også på Gillian Welch. Da jeg så henne live for noen år siden, sto David Rawlings to skritt bak henne og to til siden. Han fulgte henne som en skygge og ga hele tiden det lille ekstra som gjorde at Gillian Welch fikk skinne. Så flott når en musiker av Rawlings kaliber tåler å stå i skyggen, sa en bekjent som jeg traff på vei ut.

Nå trekker jeg sikkert sammenlikningen altfor langt, men jeg ser noen pralleller til Sweetheart. John-Arne Ø. Gundersen har skrevet låtene, synger vakkert og spiller flott gitar. Men bak ham er det to stykker som er helt uvurderlige for lydbildet. Anne Mette Hårdnes’ vokal følger John-Arnes stemme som en skygge, snakk om backingvokal. Så må man heller ikke glemme Frode Bjørnstad på verdens fineste instrument, noen ganger i hvert fall, pedal steel. Som det instrumentet gråter i Frodes hender.

For dette er melankolsk og til dels trist musikk. Ingen forstyrrende gladsanger som løfter oss ut av tristessen. Så det er vel bare å ty til ordtaket «triste sanger gjør meg glad». Jeg nevnte Gillian Welch, men synes heller ikke de vakre sangene og stemningene ligger langt unna Nick Drake.

Sweetheart skulle spilt releasekonserter til uka. De må utsettes, og det er synd at de ikke får spilt ute for folk nå. Men dette er sanger som også passer godt hjemme en novemberkveld når man synker ned i sofaen etter trening eller etter en dag på hjemmekontoret. Er du som meg, begynner du nokså feilaktig å assosiere låttitlene og tekstutdrag med pandemien vi befinner oss i. «Stockholm, come home». «Can We Make It Out Of Here Alive»? Litt mer optimistisk: «Leave It all Behind» og «Nothing Lasts Forever». Men enn så lenge får vi dele byrdene: «It’s Your Time To Pray.»

Men dette er ei flott og vakker plate, gode melodier og sannsynligvis også gode tekster, selv om jeg ikke har gravd meg ned i dem. Det faller ikke naturlig å plukke ut enkeltlåter. Kvalitet hele veien, og samlet gjør låtene denne sterke helheten. Sparsommelige virkemidler, men akkurat nok. Less is more!»

Plata er spilt mye siden den novemberkvelden dette ble skrevet!