Tid for å mimre om konserter. Jeg har sett Paul Simon på konsert seks ganger. I 1991 hadde jeg gått rundt i Oslos gater hele dagen og bare ventet på å se min store musikalske helt fra de 8–9 foregående årene. Og som han og det store bandet innfridde. To runder med en heidundrendre «You Can Call Me All». I 2003 la vi opp Norgesferien etter å se Paul og bandet hans imponere på Molde Jazzfestival. Året ettet en glimrende Simon and Garfunkel-konsert i Oslo Spektrum. Deres ungdoms forbilder Everly Brothers hadde et innslag underveis.
Så gikk det noen år. Jeg fikk litt tyn for å si at jeg heller ville sett en ren Paul Simon-konsert enn en Paul Simon- og Stingkonsert i 2015, men det får stå sin prøve. Og jeg mener det fortsatt. Men Simon- og Sting-t-skjorta bærer jeg gjerne. Sting har levert bra saker, han. Allerede i 2016 var Paul tilbake igjen alene, nei, ikke alene. Som alltid med stort band og som alltid praktfullt. Men det var den konserten i 2018, da!
Konserten i 2018
Kanskje er det hukommelsen som spiller meg et puss. Men kanskje konserten på avskjedsturneen i 2018 er den aller beste. Her kan du lese en stemningsrapport skrevet like etter konserten:
Enkelte opplevelser må det skrives om for å fordøye. Jeg har sett Paul Simon seks ganger på konsert. I og med at første gangen var i 1991, og jeg alltid har vært begeistret, er det vanskelig å vurdere om gårsdagens konsert i Oslo Spektrum var den aller beste, men det kan den fort ha vært.
Rundt 1983 begynte Paul Simon å konkurrere med Oddvar Brå om hvem som skulle ha høyest heltestatus, og siden den gang har jeg fulgt ham.
Etter at Paul Simon i februar kunngjorde at dette er hans siste turné, begynte Grace og jeg forberedelsene. Vi (i hvert fall jeg!) var innom alle soloplatene og alle platene med Simon and Garfunkel i tillegg til en rekke konsert-DVD’er. Noen av platene ble sågar spilt to og tre ganger.
En konsertopplevelse avhenger av både artist og mottaker, og allerede på åpningslåten America var det liten tvil om at disse brikkene var på plass. Simon spilte sanger fra hele karrieren og flere av låtene ble gitt et løft i går. Simon hadde denne gangen – i tillegg til de sedvanlige perkusjonistene, blåserne, gitaristene og bassistene som takler verdensmusikken hans – også med seg strykere. Å få låter som Can’t Run og Rene And Georgette Magritte With Their Dog After The War i utsøkte arrangementeter var klare høydepunkter. Og jammen klarte de å gi oss Bridge Over Troubled Water i en fin utgave – en sang såpass krevende at Paul lot Art Garfunkel synge den da de var i lag.
Hva fikk vi ellers? «De fleste sangene mine er laget for å danse til» – det må i hvert fall gjelde mange av Graceland-låtene – vi fikk halvparten av sangene derfra, flere Simon and Garfunkel-låter – The Boxer, Homeward Bound og helt til slutt The Sound of Silence. Paul gjorde en fin soloversjon av nydelige American Tune. Sangen som er helt der oppe og konkurrerer om å være Paul Simons aller beste låt. Vi fikk noen stykker av dem i går!
Paul var i godt humør, pratet langt mer enn han har gjort tidligere på konsert. Ikke utenomsnakk, men historier knyttet til låtene.
Fantastisk kveld altså! På det nest øverste bildet er Paul i gang med Rene And Geogette Margritte With Their Dog After the War – tittelen er inspirert av tittelen på et bilde i en bok om maleren – boka bladde han i hjemme hos Joan Baez, kunne han fortelle.
Foto: Tormod Reiersen
Gubberock 