Jeg er stor fan av Nick Cave. Men først nå, tre måneder etter utgivelsen av hans nye album, «Carnage», følte jeg meg klar for å skrive noen ord om det. Les gjerne om hans foregående plater, «Live Alone At Alexandra Palace», og Nick Caves studialbum 2013–2019.
For ett år siden brukte jeg en del tid tid på å forstå mer av Nick Caves løselige trilogi «Push The Sky Away» (2013), «Skeleton Tree» (2016) og «Ghosteen» (2019). I den forbindelse skrev jeg om at jeg har store problemer med å sette ord på hvorfor jeg ofte setter albumene så høyt, når jeg nesten like ofte lar meg frustrere over at jeg ikke klarer å trenge gjennom, at jeg bare griper en brøkdel av det som formidles. Om musikken kunne oppfattes som mer innadvendt enn tidligere, endret Caves personlighet seg i den andre retningen. I forbindelse med filmen «One More Time With Feeling» opplevde han at sorgen etter hans 15-årige sønns død i 2015 ikke kunne være privat. Han trengte publikum, og publikum trengte ham. «Skeleton Tree» og «Ghosteen» kan tolkes som en bearbeiding av sorgen etter sønnens død.
Sommeren 2020 Holdt Nick Cave en konsert uten publikum, men som ble strømmet over nettet og senere utgitt på plate som «Nick Cave Alone at Alexandra Palace». Han satt alene bak flygelet, hadde plukket låter fra hele karrieren og satt dem inn i en ny sammenheng. Dette var så mye mer enn Nick Cave som synger sine største hits enda en gang. Langt lettere tilgjengelig og melodiøse enn de tre studioalbumene som det etterfulgte riktignok. Samtidig bygde det på forunderlig vis videre på disse, og prosessen som Nick Cave hadde vært gjennom de siste årene. Hadde disse sangene vært nye, hadde dette trolig vært fjorårets beste album i mi bok. Og på sett og vis var låtene nesten nye.
Da Nick Caves nye album, «Carnage», ble sluppet til stor overraskelse i februar – enda kortere varsel enn «Ghosteen» halvannet år tidligere – var jeg nok ikke helt klar for mer musikk fra Nick Cave. Dypdykket året før hadde kostet litt. Jeg hørte plata noen ganger, men lot den ligge og godtgjøre seg etter et par gjennomlyttinger. Det ble påstått at albumet var langt mer tilgjengelig enn «Ghosteen», men ikke for meg. Da.
I motsetning til de foregående Nick Cave- albumene er ikke dette Nick Cave & The Bad Seeds, men Nick Cave & Warren Ellis, om en skal tro albumcoveret. Litt rart kanskje med tanke på at «Ghosteen» i stor grad også måtte oppfattes som Nick Cave & Warren Ellis. Ellis’ bruk av elektronikk og loops er i høy grad tilstedeværende på begge albumene. Musikken på «Ghosteen» var mer harmonisk enn på «Skeleton Tree», til dels monoton og sakral, en videreutvikling av musikken som møtte oss på hans to forrige plater. Låtstrukturen var nesten helt borte.
«Carnage betyr «blodbad». Brutalt, dette. Og brutal har pandemien også vært for mange. Det nye albumet, «Carnage», er spilt inn i lockdown, og Nick Cave beskriver da også albumet som en brutal, men også vakker plate med bakgrunn i en felles katastrofe. Slik sett er slektskapet med liveplata «Alone At Alexandra Hall» klart til stede. I tillegg er låtstrukturen, som på liveplata, tilbake på flere av låtene på «Carnage». Samtidig gjør ikke minst Ellis tilstedeværelse at tankene går i retning av de tre foregående studioalbumene. Nick Cave resiterer mer enn han synger. Som på «Ghosteen», er flere av låtene sakrale og vakre, godt hjulpet av strykere, piano, orgel og noe som likner kirkekor, mens andre låter er mer uharmoniske, kanskje mer som på «Skeleton Tree» Andre ganger elementer av det harmoniske og det forstyrrede i samme låt, «Old Time» for eksempel, én av de låtene som virkelig vokser ved gjentatte lyttinger.
Foto: Joel Ryan
Kanskje er sønnens død på dette albumet skjøvet noe i bakgrunnen av pandemien, men den er heller ikke langt borte, det musikalske slektskapet til de foregående studioalbumene tatt i betraktning. Og trolig hadde det heller ikke vært mulig for Cave å kommentere samtiden slik han gjør uten dette bakteppet. På den messende åpningslåten, «Hand Of God» virker den tematiske forbindelsen til «Ghosteen» å være særlig sterk. Men heller ikke på den enda vakrere «Lavender Fields» er spørsmålet om hvordan finne mening i tilværelsen langt unna. På flere av låtene hører vi Cave synge om «Kingdom In The Sky», en metafor for et bedre liv på jorda, eller religiøse funderinger? Man kan tenke seg at sønnens død vil fortsette å prege lytterens oppfattning av Caves låter, lengre enn det er grunnlag for. Men på den flotte tittellåten, «Carnage» der hovedpersonen sitter på balkongen – slik mange har gjort oftere enn vanlig under pandemien– får i hvert fall jeg assosiasjoner til at her tenker Cave på sin avdøde sønn:
«And it’s only love With a little bit of rain And I hope to see you again…
…The sun, a barefoot child with fire in his hair And then a sudden sun explodes! It was you, it was you and only you»
Men man kan heller ikke glemme at for mange har pandemien artet seg nettopp slik. Og det ene utelukker ikke det andre.
Andre høydepunkter er den melodisterke “Albuquerque”. Nei, vi kan ikke dra noen steder nå, som den slår fast. Helt til slutt «Balcony Man», og både tittel og innhold, beholder mine tanker der vi alle har vært det siste året. Et stykke på vei. For dette er en livsbejaende låt, en nær majestetisk låt til å bli glad av. «This morning is amazing and so are you». Som siste ord på albumet, får vi en omskriving av et gammelt ordtak: «And what doesn’t kill you just makes you crazier.» Ja, vi kan alle lure på hvordan livet etterpå blir. Ett er sikkert, mye vil ha forandret seg for alltid.
Ei plate som dette er et godt argument for å la terningkastene fortsette å ligge i fred. Som oftest er denne plata en sterk femmer, andre ganger, særlig når jeg ikke klarer å relatere til atmosfæren i de mindre melodiøse låtene, og Ellis’ bidrag bare fremstår som bråk, en treer. Men aldri en firer. Men så er det jo også det jeg har lært meg å like ved Nick Cave. Til tider vakkert – Ja, gjerne brutalt –utfordrende. Alt treffer ikke alltid, men mye og gjerne noe nytt, treffer ofte. Jeg har skrevet denne omtalen stykkevis etter gjentatte høringer. Kanskje henger ikke alt sammen. Men vi trenger ikke få brikkene til å falle på riktig plass, og de kan gjerne falle ulikt på plass fra gang til gang!
Det vil bli gitt ut mye kunst som kommenterer covid-19-pandemien i tiden som kommer. Kanskje er Nick Cave den artisten som sterkest har kommentert pandemien mens den fortsatt stod på gjennom «Live Alone At Alexandra Hall» og «Carnage» .
Plateanmeldelse: Nick Cave – «Nick Cave Alone at Alexandra Palace» (album, 2020).
Jeg måtte skrive om denne anmeldelsen da jeg fikk albumet «Nick Cave Alone at Alexandra Palace» i hånda. På framsida sitter Nick Cave ved flygelet. Han er alene i et stort rom. På bildet på den ene innerposen kommer vi nærmere ham. Bak ham skimtes kona, og på andre siden av flygelet er det bilde av en maskert mann der fokus i bildet er på ei hånd som tørker av flygelet. Nærhet gjennom avstand. Stemningen er satt for dette albumet Nick Cave betegner som en suvenir fra en merkelig og kritisk tid.
Tidligere skrev jeg om Nick Caves studioalbum 2013–2019 som nå løselig blir betegnet som en trilogi. Jeg fortalte om at jeg har store problemer med å sette ord på hvorfor jeg ofte setter dem så høyt, når jeg nesten like ofte lar meg frustrere over at jeg ikke klarer å trenge gjennom, at jeg bare griper en brøkdel av det som formidles. Jeg skrev også at Nick Cave mer og mer fremstår som forrige tiårs fremste artist for meg. Måten han har videreutviklet sin kunst. Gitt vrak på det som fungerte. Åpnet seg for fansen. Utvikler seg sammen med fansen i en dialog, ikke i en monolog.
Om musikken på «Push The Sky Away» (2013) og «SkeletonTree» (2016) kunne oppfattes som mer innadvendt enn tidligere, endret Caves personlighet seg i den andre retningen. I forbindelse med filmen «One More Time With Feeling» opplevde han at sorgen etter hans 15-årige sønns død i 2015 ikke kunne være privat. Han trengte publikum, og publikum trengte ham.
På turneen «Conversation With…» besøkte han Oslo Konserthus i mai 2019. Han sang fra flygel, og mellom låtene kunne publikum stille spørsmål om absolutt alt. Nick Cave svarte på både nærgående spørsmål om sønnens død og om å skrive sanger og om forbilder. Det var fint å få se en avslappet og åpen Cave i kontrast til den mer teatralske varianten jeg hadde sett tidligere. Og høsten 2019 slapp Nick Cave albumet «Ghosteen». «Ghosteen» splitter lyttere, og det er akkurat som det skal være. Den var på mange måter en stemning, sterkt preget av Warren Ellis’ bruk av loops og elektronikk. «Ghosteen» er en bearbeidelse av sønnens død; sorg og savn. Den er ikke bare trist, det er på mange måter en Nick Cave som er på vei ut i lyset som har forsonet seg med det som har skjedd. Plata er også en kjærlighetserklæring til sønnen, og ikke minst også til kona.
Nick Cave i Oslo Konserthus mai 2019. Foto: Tormod Reiersen
I fjor sommer følte Nick Cave at låtene og flygelet kalte på ham. Han ville spille inn låter på den måten han gjenoppdaget dem gjennom «Conversation With…». 23. juli 2020 ble «Nick Cave Alone at Alexandra Palace» streamet online. Nå foreligger livealbumet fra konserten sammen med en film jeg ikke har sett ennå.
Nick Cave spiller låter fra pianoet fra hele sin karriere, ikke ulikt det vi fikk oppleve i Oslo Konserthus i mai 2019, men med en stor forskjell. Her prates og forklares det ikke. Akkurat det har jeg et ambivalent forhold til. Litt bakgrunn for låtene er interessant. Samtidig kan prat ødelegge noe av stemningen og fremstå som unødvendig ved gjentatt lytting. Sangene er sterke alle som en, og liker man Cave bak flygelet, liker man dette. Jeg tilhører dem som synes hans spill på tangenter er flott å høre på, og stemmen er blant rockens aller beste.
Låtene blir avkledd. Borte er The Bad Seeds herlige teatralske øs, og noen vil også si at det er en fordel at Warren Ellis’ elektronikabidrag fra de siste platene også er borte. Man kommer nærmere Nick Cave, tåka fra hans siste tre album har lettet, samtidig er ytterligere et lag av mystikken som har omgitt ham borte. Mest på godt, men kanskje også litt på vondt, sånn rent kunstnerisk sett. Uansett, det er fortsatt mye å grave seg ned i, mye å forstå. Mye man aldri vil forstå fra denne rockens yppersteprest.
I 1997 ga Nick Cave ut «The Boatman’s Call», et album som i stor grad besto av pianoballader om kjærlighetssorg og åndelig søken. Det er derfor ikke overraskende at flere av låtene, inkludert tittellåten er hentet nettopp derfra. Mer overraskende og spennende er det at den egentlig ganske så voldsomme «Papa, Won’t Leave You, Henry» fra «Henry’sDream» (1992) fungerer såpass bra. Og valgene fra Caves sideprosjekt «Grinderman»; «Palace Of Montezuma» og «Man In The Moon», glir også sømløst inn. To solide låter som hadde gått litt i glemmeboka for min del.
Jeg er gledelig overrasket over at vi får to låter fra det litt underkjente albumet «Your Funeral, My Trial» (1986). Jeg skulle gjerne fått servert tittellåten, men «Stranger Than Kindness» og «Sad Waters» er likevel ypperlige valg. Han finner også rom for en ny solid låt, «Euthanasia». Kanskje snakker vi fortsatt om savn og forsoning, som på «Ghosteen»? «I passed through a doorway/And found you sitting at the kitchen table/And smiled/That smile that smiles, that smiles… smiles just in time.»
Vi nærmer oss Nick Caves kanskje aller beste låt. Men før det: Jeg lar meg imponere over hvordan «Jubilee Street» er i ferd med å ta opp kampen om nettopp den tittelen. Den var et høydepunkt på «Push The Sky Away» (2013), tok skrittet videre og ble et høydepunkt på den fantastiske konserten i Oslo Spektrum høsten 2017. Nå får vi den i ny versjon, like skinnende.
Den låten som kanskje skinner aller sterkest i Nick Caves låtkatalog er nok likevel «The Mercy Seat», om morderen som sitter i den elektriske stolen og venter på å dø. Ikke min favoritt på «Tender Prey» den gang da i 1988, men tidene forandrer seg. Jeg forandrer meg. Og ikke minst: Låten forandrer seg. I måten den blir fremfør på og i min bevissthet.
Johnny Cash lånte den, Cave tok den tilbake og videreutviklet den. Så hva betyr «The Mercy Seat» nå? Ikke nødvendigvis for Nick Cave, men hvordan tolker jeg den inn i Nick Caves kunstneriske virke? Jeg spoler tilbake til Nick Caves album «The Firstborn Is Dead». Tittelen henspeiler på at Elvis Presleys eldre tvillingbror døde ved fødselen. I 2015 dør altså Nick Caves eldste tvillingssønn, Arthur; under tragiske omstendigheter. De fem siste årene kan ha forsonet seg som å være deltaker i sin egen sang. Hadde han skyld? I selve låten innrømmer protagonisten nettopp det:
«It began when they come took me from my home And put me in Dead Row Of which I am nearly wholly innocent, you know And I’ll say it again I am not afraid to die»
Det handler ikke om godt eller ondt, men godt og ondt: «My kill-hand is called E.V.i.l./Wears a wedding band that’s G.O.o.d». Nick Cave føler seg skyldig og uskyldig, slik det fleste av oss gjør i ulike sammenhenger, heldigvis ofte mindre tragiske. Det er bønn om tilgivelse, forsoning, frelse:
«I hear stories from the chamber How Christ was born into a manger And like some ragged stranger Died upon the cross And might I say it seems so fitting in its way He was a carpenter by trade Or at least that’s what I’m told»
«The Mercy Seat» har vært tolket på mange måter, ikke minst avhengig av om Nick Cave selv synger den, eller om det er Johnny Cash’ tolkning. Stor låt, uansett.
Da jeg opprinnelig skrev om denne om plata, skrev jeg at den neppe er blant de Nick Cave-platene jeg kommer til å oppsøke oftest. Ikke fordi plata ikke er bra. Dette er vakre og flotte låter fremført med stor innlevelse. Såpass ulike låter som «(Are You The One) That I’ve Been Waiting For?» fra «The Boatman’s Call» (1997), «Waiting For You» fra «Ghosteen» (2019) og «The Mercy Seat» fra «Tender Prey» (1988) glir helt uanstrengt over i hverandre, selv om originalene representerer helt ulike epoker og musikalske retninger i Nick Caves karriere.
Nei, jeg tenkte at kanskje har innpakningen vært mer spennende og mer tilrettelagt for slitestyrke tidligere. Ikke misforstå, jeg var svært positiv og mente at låtene som fremføres på dette albumet er låter som fortjener å hentes frem og gis nye tolkninger, i nye sammenhenger. Og dette er så mye mer enn Nick Cave som synger sine største hits enda en gang.
Det skinner av plata. Slitestyrken er der. Kanskje behersker ingen dette formatet bedre enn Nick Cave. Faktisk har plata endt opp med å bli én av de platene fra 2020 jeg har spilt aller mest.
Dette er fremføringer som passer for en merkelig og kritisk tid.
(Dette er en omskrevet versjon av en omtale tidligere publisert i Popklikk.)
Nick Caves & The Bad Seeds – «Push The Sky Away» (album – 2013) Nick Caves & The Bad Seeds – «Skeleton Tree» (album – 2016) Nick Caves & The Bad Seeds – «Ghosteen» (album – 2019)
Får jeg tak på Nick Cave? Det korte svaret på det spørsmålet er «nei». Denne artikkelen handler om ikke å kunne beskrive Nick Caves tre siste album, om ikke å få oversikt over «Ghosteen». Og litt til. Jeg hører stort sett på musikken for den gode sangens skyld. Når strukturene forsvinner, står jeg forvirret tilbake. Nick Cave er en av få artister jeg følger langt utenfor komfortsonen min. Jeg prøver. Igjen og igjen.
For meg fremstår Nick Cave mer og mer som forrige tiårs fremste artist. Måten han har videreutviklet sin kunst. Gitt vrak på det som fungerte. Åpnet seg for fansen. Utvikler seg sammen med fansen i en dialog, ikke i en monolog. De tre siste albumene har utfordret. Jeg var skuffet over «Push The Sky Away» da den kom, men den har vokst seg fram som viktig sammen med de to påfølgende albumene, «Skeleton Tree» (2016) og «Ghosteen» (2019). Som sceneartist er Nick Cave bedre enn noen gang.
Jeg har gitt meg selv en utfordring: Å skrive om Nick Caves tre siste album, album som nå løselig blir betegnet som en trilogi. En utfordring fordi jeg har store problemer med å sette ord på hvorfor jeg ofte setter hans tre siste album så høyt, når jeg nesten like ofte lar meg frustrere over at jeg ikke klarer å trenge gjennom, at jeg bare griper en brøkdel av det som formidles. Gjennomgikk Nick Cave en radikal forandring med albumene fra og med «Push The Sky Away»? Kanskje er ikke forandringen stort større enn fra The Birthday Party til «The Boatman’s Call» eller fra «The Boatman’s Call» til «Grinderman»?
Jeg har fulgt Nick Cave & The Bad Seeds siden 1988. Det var da jeg først hørte låten «Up Jumped The Devil» fra albumet «Tender Prey» på Sigbjørn Nedlands legendariske radioprogram «Pandoras Jukebox». Jeg husker bruddstykker av den krevende og surrealistiske romanen hans, «Eselet så Herrens engel» (1989).
Siden ga Cave og bandet hans ut klassikere som perler på en snor: «The Good Son», «Henry’s Dream» og kanskje min favorittplate med dem, «Let Love In» fra 1994. Flere sterke album fulgte, men etter glimrende «No More Shall We Part» (2001) falt nok min interesse litt selv om jeg fortsatt likte mye av det Cave ga ut. Jeg var ikke særlig begeistret over «Push The Sky Away» da albumet kom i 2013. Noen halvslappe greier var min uttalelse. Med tiden har jeg endret oppfatning.
Bandet The Bad Seeds er ikke hva det en gang var. Hele besetningen er byttet ut siden starten, og borte er viktige bandmedlemmer som Mick Harvey og Blixa Bargeld. Ikke minst har multiinstrumentalisten Warren Ellis kommet inn i bandet. Jeg så Ellis første gang i Oslo Konserthus i 2004, da han og Cave alene leverte en forrykkende konsert. Og jeg var enig med kronprinsesse Mette-Marit, da jeg hørte henne utbryte på vei ut: «Dette var fantastisk».
Siden har Cave og Ellis laget musikk sammen til en rekke filmer. Jeg har Ellis mistenkt for å ha påvirket Cave sterkt i den retningen musikken hans nå har tatt. I forbindelse med utgivelsen av «Push The Sky Away» uttalte Cave at han ville skrive noe annet enn klart definerte historier. Han uttalte også at når en sang er forstått, mister han interessen. På «Push The Sky Away» tar Cave ikke bare et skritt bort fra de rene historiefortellingene, selve låtene mister struktur, de flyter mer. Dynamikken og råskapen fra tidligere Cave-mesterverk er nesten borte. Dette er mørkt. Vi møter Ellis’ loops og bruk av elektronikk. Fravær av strukturer og historiefortelling er viktige årsaker til at man snakker om Caves tre siste album som en trilogi.
Tekstene på «Push The Sky Away» er basert på google-søk. Ifølge Cave skulle låtene illustrere hvordan internett påvirker livene våre, store begivenheter og hvordan vi vurderer hva som virkelig er viktig. Første låt, «We No Who U R», er en flott lavmælt ballade, og i likhet med flere av låtene på albumet er den tankefull og inviterer til refleksjon. Høydepunktene på plata er for meg likevel «Jubilee Street» og «Push The Sky Away».
Det skulle bli mørkere. Andre Dominik, Nick Caves filmregissør: «Nick always feels his songs have this prophetic quality”. Nick Cave & The Bad Sees gav i 1985 ut albumet «The Firstborn Is Dead», en tittel som henspiller på at Elvis Presleys eldre tvillingbror døde under fødselen. Tittelen får en grufull ny betydning når Nick Caves eldste tvillingssønn, Arthur, dør femten år gammel under tragiske omstendigheter i LSD-rus i 2015.
Nick Cave var da i avslutningsfasen av innspillingen av albumet «Skeleton Tree».Omstendighetene og den musikalske innpakningen tatt i betraktning blir det likevel nærliggende å tolke dette albumet med sønnens bortgang som bakteppe. «Skeleton Tree» fremstår for meg som starten på Caves bearbeidelse av sorgen etter den tragiske ulykken. Samtidig kan det ha vært gjort endringer musikalsk etter sønnens død for at plata skal fremstå nettopp slik.
Og kanskje har plata fått denne betydningen også for Nick Cave. Plata ble først gitt ut ett år etter sønnens død, og Cave ønsket ikke å gjøre intervjuer i forbindelse med lanseringen av albumet. Imidlertid laget Andrew Dominik en film, «One More Time With Feeling», om albumet, og filmen er for en stor del spilt inn etter at Caves sønn døde. Noen rockartister er nærmere filmformatet enn andre. Nick Cave tilhører definitivt denne gruppen artister og har ikke bare levert filmusikk sammen med Warren Ellis, han har også vært i sentrum av flere filmer. Sangene fra albumet «Skeleton Tree» fremstår i filmen «One More Time With Feeling», enda sterkere enn på plate, og Cave fremstår som så ofte før, og kanskje enda mer etter, som svært reflektert.
For meg er «Skeleton Tree» ei av Nick Caves aller beste plater selv om det ikke er ei plate som kan spilles for ofte. Til det er den for krevende. Låtene føles mer klaustrofobiske og tyngre enn på «Push The Sky Away». Bruken av loops og elektronikk dras et skritt lenger. Men også forsiktig, antydende piano. Plata traff meg likevel langt raskere enn forgjengeren, «Push The Sky Away», helheten fremstår som mer solid, med fantastiske enkeltlåter som åpningslåten, «Jesus Alone», en merkverdig låt som høres ut som den vil bryte sammen, omtrent på samme måte som Cave selv må ha hatt det:
«You fell from the sky Crash landed in a field
— With my voice I am calling you”
«Distant Sky» der Else Torp bidrar med nydelig vokal er et annet høydepunkt. Vakker, lengtende:
“They told us our gods would outlive us They told us our dreams would outlive us They told us our gods would outlive us But they lied Let us go now, my only companion Set out for the distant skies Soon the children will be rising, will be rising This is not for our eyes”
Det er mulig å tenke seg at et annet høydepunkt, «Girl In Amber», er skrevet før de tragiske omstendighetene inntraff, men låten gir likevel sterk mening i den konteksten: “I knew the world it would stop spinning now since you’ve been gone //I used to think that when you died you kind of wandered the world”. Dette er en vakker, sakral låt som har mye til felles med låtene vi senere skal stifte bekjentskap med på albumet «Ghosteen».
Men hvordan ville låtene fra «Push The Sky Away» og «Skeleton Tree» fungere på konsert sammen med mer konvensjonelle og til dels hardtslående og tøffe låter fra tidligere i karrieren? Høsten 2017 i Oslo Spektrum leverte Nick Cave & The Bad Seeds en av de sterkeste konsertene jeg noen gang har opplevd. Tidligere og kortere konserter med ham hadde ofte åpnet fantastisk, men dalte litt i intensitet utover, ikke denne gangen! Sjelden har jeg sett en artist ha slik kontroll på sitt publikum og ikke minst kommunisere så sterkt med oss. Vi var en del av konserten!
En seksti år gammel mann som presenterer nesten hele «Skeleton Tree» – et album man ikke skulle tro var skapt for dette formatet – og få låtene herfra til å være høydepunkter, var en fantastisk prestasjon. Å fylle opp hele scenen med publikummere uten at det et øyeblikk virket patetisk var like imponerende. Jeg har ment at Johnny Cash’ versjon av «Mercy Seat» er bedre enn Caves. Nå er det uavgjort. Minst.
Nick Cave i Oslo Spektrum i 2019. Foto: Privat.
Og bandet da! Kliner kalkulert til på «Jubilee Street» og «Red Right Hand» så hele Oslo Spektrum rister. På samme måte som Cave, vet de å variere intensiteten gjennom låtene slik at vi som er der vekselvis ler og gråter. Med de versjonene vi fikk av nevnte «Jubilee Street» og «Push The Sky Away» ble mitt forhold til albumet «Push The Sky Away» endret for alltid. Med kniven på strupen holder jeg det likevel som mindre interessant enn de to etterfølgerne.
På baksiden av omslaget til filmen «20,000 Days On Earth» fra 2014 fremstilles Nick Cave som en av musikkhistoriens mest mystiske personer. Om musikken på «Push The Sky Away» og «Skeleton Tree» kunne oppfattes som mer innadvendt enn tidligere, endret Caves personlighet seg i den andre retningen. I forbindelse med filmen «One More Time With Feeling» opplevde han at sorgen hans ikke kunne være privat. Han trengte publikum, og publikum trengte ham.
Den Nick Cave vi så i Oslo Spektrum hadde gått en lang vei, og vel ett år seinere dro han ut på turné alene. I Oslo Konserthus i mai 2019 sang han fra flygel, og mellom låtene kunne publikum stille spørsmål om absolutt alt, og Nick Cave svarte på både nærgående spørsmål om sønnens død, om å skrive sanger, forbilder (Cohen, Dylan, Van Morrisson og Cash) samt spørsmål om favorittgodteri. Det var fint å få se en avslappet og åpen Cave i kontrast til den mer teatralske varianten jeg hadde sett tidligere.
På nettsiden «The Red Hand Files» kan fans og andre stille ufiltrerte spørsmål til Cave. Her fikk Cave nylig spørsmål om hvorfor han er så brutalt ærlig. Nick Cave gir et langt og velformulert svar som alltid, og svaret bør leses i sin helhet. Han selv gir den beste beskrivelsen av utviklingen han har vært gjennom på det menneskelige plan, og hvordan denne utviklingen påvirker kunsten hans og dialogen med publikum. Cave sier at med de prøvelsene og den eksponeringen for offentligheten han og hans familie har vært utsatt for, har han ikke lenger noe å skjule. Han har gjennom dette blitt skjenket frihet til å være ærlig mot seg selv og verden.
Nick Cave i Oslo Konserthus mai 2019. Foto: Privat
Og det var på «Red Hand Files Nick Cave i fjor høst slapp nyheten om at han ville slippe en ny plate om bare en uke. «Ghosteen» splitter lyttere, og det er akkurat som det skal være. Jeg har lest gode og innsiktsfulle anmeldelser av «Ghosteen». Noen har gitt den toppkarakter, andre har gitt den en treer. Men jeg opplever at alle anmeldelsene har hatt noe for seg, ingen har misforstått.
For meg er «Ghosteen» mer enn noe annet en følelse. En følelse jeg oftest har fått en tidlig helgemorgen. Andre ganger er forbindelsen til stoffet helt brutt. Denne gangen er hentydningene til sønnen, Arthur, udiskutable. Dette er en bearbeidelse av sønnens død, sorg og savn. Ikke bare trist, det er på mange måter en Nick Cave som er på vei ut i lyset og som har forsonet seg med det som har skjedd. Det er sagt at de siste platene til Nick Cave ikke bare handler om sønnen. De er vel så mye til kona og en hyllest til deres forhold.
Musikken på «Ghosteen» er mer harmonisk enn på «SkeletonTree», til dels monoton og sakral, en videreutvikling av musikken som møtte oss på hans to forrige plater. Låtstrukturen er nesten helt borte. Det kommer partier på flere av låtene som fremstår vakrere enn andre, men jeg har problemer med å skille dem fra hverandre. Hvilken låt hører jeg nå? Heldigvis leser jeg at selv Warren Ellis, som har laget musikken sammen med Cave, sier at han aldri vil få oversikt over «Ghosteen».
Det er ikke nytt at Cave bruker religiøse bilder. Dert er bibelske motiver også på «Ghosteen». Siste del av «Hollywood» er en gjengivelse av en buddhistisk historie om Kisa som mister sitt barn, en historie om at alle mennesker vil møte sorg, og at det ofte vil ta tid å finne ro i sjelen. En ro som Cave virker å være i nærheten av og som han vil la lytteren ta del i. Aldri har «I love you» vært sunget så mange ganger med så mange nyanser av mening som på «Ghosteen».
Dette er på mange måter en messe, og jeg har tidligere sagt at skal det være noen vits i å høre på dette albumet, bør man være fullt til stede. Men de siste ukene har jeg hørt på «Ghosteen» når som helst. Jeg tillater meg å koble meg på og av musikken. Stopper opp og plukker opp enkeltelementer. Blir med Nick Cave inn i en parallell verden. Musikken, og Caves stemme løfter Cave og lytteren nærmest over i en annen dimensjon. Der Cave møter sønnen Arthur på halvveien. Der han er ved siden av sønnen, der han ser sønnen danse. Han synger av og til falsett for å lage denne helt spesielle stemningen. Andre ganger er vi nærmere virkeligheten. Cave søker fred, venter. Og jeg kan oppleve at jeg har vært et annet sted enn Cave noen minutter.
Jeg vil forstå og ta musikken og tekstene innover meg. Men her forstår jeg og fanger bare fragmenter. Nick Cave fortsetter dermed å være interessant. Om 30 år, er det kanskje ikke klassikere som «Let Love In» og «The Good Son» som trekkes frem som Nick Caves mest betydningsfulle verk. Kanskje er det «Skeleton Tree» og «Ghosteen»?
Lucinda Williams – «Sweet Old World» (1992)/ «This Sweet Old World» (2017)
«I see you leaning your lanky frame Just inside the door A figure behind the kitchen screen Staring down at the floor Little angel, little brother»
Hun skriver direkte og brutalt om vanskelige og viktige teamer, Lucinda Williams. Hun går som det heter i en av de mange sterke låtene på «Sweet Old World» (1992): «along the sidewalks of the city». Bokstavelig og i overført betydning. Det musikalske landskapet er Americana, eller kall det gjerne like deler country og rock med noen doser blues og soul i blandingen.
I 2017 ga Lucinda Williams ut albumet «This Sweet Old World». Dette er et album med nyinnspillinger og til dels litt omarbeidede versjoner av de sterke låtene på det da 25 år gamle «Sweet Old World». I tillegg får vi flere bonusspor.
For de som har et varmt forhold til originalen, kan slike nyinnspillinger være litt vanskelig å svelge. Elliott Murphy gjorde noe tilsvarende med sitt klassiske album «Aquashow» på omtrent samme tidspunkt, ganske velkykket, det også, synes jeg.
For «This Sweet Old World» er vellykket. Noen mener at Lucindas stemme det siste tiåret høres litt trøtt og matlei ut. Jeg synes bare den får mer og mer sjel og derfor kler det sjelfulle materialet godt. Musikerne er de mangeårige våpendragerne David Sutton (Bass), Butch Norton (slaginstrumenter) krydret med orgel fra David Bianco.
Og gitarer selvfølgelig. Lucinda selv. Men med de særdeles dyktige Stuart Mathis og Greg Leitz som bidrar til et lydbilde med rockfølelse ispedd country. Om Leisz spiller steel gitar eller annen gitar, er nesten umulig å høre, han får gitarene til å gråte uansett. Perfeksjonisten Lucinda har med seg sine beste folk, denne gangen uten gjestemusikere. Blir renskåret og lite overflødig på den måten.
Tekstene har til dels tunge temaer, selvmord, konemishandling, rusmisbruk. Kjærlighetssorg. Plata låter mer «The Ghosts of Highway 20» (2016) enn «Good Souls Better Angels» (2020). Mer ettertenksom enn rocka.
Første låt er om nettopp kjærlighetssorg. Han sender henne meldinger fra «Six Blocks Away». Kjærlighetssorg, type Rådebank sesong 1, om du har sett den. Litt lavere tempo enn på originalen, stemmen er mer værbitt.
Mishandling av menn skal hun ha vært utsatt for selv. Her er det «Memphis Pearl» som med enkle virkemidler får sin historie.
Det er to historier om selvmord. Tittellåten er nydelig, trist: «Didn’t you think anyone loved you?». Noe tenke på. «Pineola»er mer rocka. Om en venn av familien. «I could not speak a single word, No tears streamed down my face, I just sat there on the living room couch Starin’ off into space». Sinne og sorg. Rådebank sesong 2.
«Drivin’ Down A Dead End Street». Forlatt av mor, far drikker og slår, «He never got enough love.» Livet hans som voksen går på tverke.
«Little Angel, Little Brother», en sterk og rørende låt om kjærlighet til en person som er ute å kjøre. Treffer vondt og godt. Det er ikke alltid låtene som gråter lavest, som har minst på hjertet.
Plata avsluttes med en nydelig versjon av Nick Drakes «Which Will».
Jeg legger ikke opp til en diskusjon om denne eller originalen er best. Jeg er uansett svak for disse nye versjonene. Sangene lyder mindre friske, samtidig mer modne. Fiolinen fra originalen satte et eget preg på den, men det hadde jo heller ikke vært noe poeng å kopiere den flotte detaljen i nyinnspillingene.
Bonuslåtene synes dog mindre nødvendige. Låter likevel tøft nok. Tre covere, en egen. To av dem blueslåter. Best liker jeg hennes egen countrylåt, «Dark Side Of Life».
Gubberock 