Trond Andreassen & Valentourettes – Alt på en gang (album 2021)
Som det nye albumet til Trond Andreassen & Valentourettes, «Alt på en gang», sparkes i gang! Har du den minste sans for rock på Jokkes måte, blir jeg overrasket om du ikke står der med et salig glis allerede etter det første minuttet. Jeg tenkte at jeg skulle skrive noe mer originalt enn at Trond Andreassen & Valentourettes minner meg om den store norske rockpoeten Jokke, men fikk det ikke til. Ikke bare har Trond Andreassen oppgitt Jokke som en stor inspirasjonskilde, og har en stemme som til tider kan minne om Jokkes, han har på sitt nye album fått med seg Jokkes backingmusikere fra bandene Valentinerne og Tourettes, også kjent som hyllestbandet til Jokke, Valentourettes.
I presseskrivet forteller Trond: ”Jeg delte buss med Valentourettes på vei til en festival, og nevnte for Petter Pogo at jeg hadde skrevet en ny plate men manglet et band til å spille den inn. Han så på meg, reiste seg og gikk foran i bussen til Petter Baarli. De snakket sammen fem sekunder og begge bare snudde seg mot meg og gliste. Dermed var vi i gang!”
Vi snakker dermed om et stjernelag i norsk rock. Petter Baarli (Backstreet Girls) på gitar, og som han spiller! Petter Pogo (Jokke & Valentinerne) på barytongitar og Runar Johannesen (Jokke & Tourettes) på trommer. Lars Lundevall (deLillos) deltar også på gitar. Svend Poppe spiller keyboards, et keyboards som er helt sentralt for lydbildet på mange av låtene. Maria Moe Grude korer. All musikk er laget av Andreassen selv mens hans mangeårige våpendrager, Christian Bloom, har skrevet tekster og laget omslag. Alt er spilt inn i Crow Island Studio og FMV Studio med Kyrre Fritzner som produsent.
Trond Andreassen er for mange mest kjent som legenarisk vokalist i bandene Richochets og Navigators. Imidlertid var hans soloplate fra 2016 for meg et av de store musikalske høydepunktene i forrige tiår. «Ingen ting hele tiden» hadde et helt arsenal av kremlåter, «Alt går opp i flammer» og «Nedfallsfrukt» var to av dem. Noe var rått og noe bare godt.
På årets plate er det nesten «Alt hele tiden», eller som plata heter «Alt på en gang», selv om det er små pustepauser, her også. Ved de første gjennomhøringen var det utvilsomt de tre første låtene jeg bet meg mest merke i. En åpningstrio det er vanskelig å overgå. Når den første gitarsoloen kommer, har jeg allerede vært i rock’n roll-himmelen en stund. «En gang må bli den siste» åpner det hele. Jeg må opp av sofaen. Veive med armene, rope, selv om jeg ikke røyker:
«Jeg har’kke tatt en sigg siden solnedgang i går en gang må være sist men ikke nå…
nedtelling fra hundre ned til femti femogtjue til tre to en gang blir aller sist».
Man kan tenke seg at låten handler om å hvor vanskelig det er å komme ut av gamle mønstre, enten det er dine egne uvaner eller hele menneskehetens for den saks skyld. Låten er gitt ut også for rundt tre år siden, men her får du den i en mer rocka versjon. Jeg nevnte at Christian Bloom har skrevet tekstene. Tekstene er en helt integrert del av låtene på dette albumet, og det er ikke vanskelig å se oss alle skrike ut de treffsikre formuleringene på åpningslåta på konsert, og flere låter til, for den saks skyld.
Nei, armene kommer ikke ned på «La meg være i fred», låt nummer to, heller:
«Jeg vil ikke være med no’ lenger ned jeg bare sitter her mens sola går ned la meg være i fred!»
Høyt tempo som skrus opp i refrenget. Det kores, det ropes, det kjøres på. Trommene, de trommene! Det begynner å ta på for en gammel kropp. Kan virkelig rock fortsatt treffe meg så hardt?! Og tempoet skrues bare litt ned med «Venteværelset».
Så da var åpningstrioen over. Jeg trengte flere gjennomhøringer for at resten av plata skulle sitte. Men plata har definitivt mer å by på. «Alt på en gang» og «Når trusselen blir for stor» som følger, er strengt tatt ikke mye svakere enn åpningstrioen. Jeg har sammenliknet med Jokke, kombinasjonen av fandeninvolsket og triste temaer som Jokke var ekspert på, er til stede i rikt monn. Og flere av tekstene er åpne: Fortelleren søker ensomhet og frihet, er det frivillig, eller ønsker han det egentlig ikke? Har han dummet seg ut igjen?
En countrysjel som meg kan bli litt sliten av så mye øs og pøs underveis, men vekkes stadig til live av snedige formuleringer, gitarsoloer, trommer, rullende keyboards eller hva det skal være. Det mimres i «Nitten åtti ni» da man levde i nuet og verden burde ligge bekymringsløs foran føttene våre. «Ting som blir borte» er rett og slett en nydelig og forsiktig låt. Plata har godt av en slik også.
Til slutt «Mens vi venter på sommer» med lek med ord som igjen får frem det store gliset, alvoret som ligger bak til tross. Låten kan handle om at livet blir borte, hvis vi stadig skal vente på noe annet og bedre. «Vi kan ta det som det kommer, eller ta det som det går». «Vi kan la det synke inn, la det synke til bunns».
Jeg skal ikke skryte på meg å ha hørt mange nye drivende rockalbum i år. Men om vi stikker fingeren i jorda for å se hvilken vei vinden blåser, må vi vel konkludere med at dette er av de aller beste? Jeg kan levende se for meg et helt Rockefeller med alt fra tyveåringer til nittiåringer gyngende opp og ned, knytte nevene og rope ut:
«Vil ikke vite Vil ikke se Vil ikke høre på no’ mer … La meg være i fred!»
Jeg har hatt en litt dårlig dag. Sliten og et par faglige tabber, tabber til å rødme over. Hva slags musikk velger man da, musikk som kan møte meg på halvveien? Ikke glad musikk som driver gjøn med meg. Det kan høres paradoksalt at jeg velger meg et album som er inspirert av at Lou Reed mistet to venner. Men «Magic And Loss» er også en hyllest til livet: «What’s Good? Life’s good, but not fair at all». «Magic And Loss» var akkurat det jeg trengte i kveld.
«Between two Aprils I lost two friends, between two Aprils magic and loss …»
«This album is dedicated to Doc and especially to Rita.» Doc og Rita er to venner som mister livet av kreft. Artisten Doc Pomus hadde hjulpet Lou Reed med å etablere seg som artist 25 år tidligere. En regner med at Rita er «Rotten Rita», en sentral person i miljøet rundt Andy Warhol mot slutten av 1960-årene. Rita var angivelig død i 1992, men døde visstnok ikke før 2010, så her faller ikke alle brikkene på plass.
Utgangspunktet for plata var egentlig magi da Lou Reed hadde hørt historier om magikere i Mexico. Så oppstod sykdom hos vennene.
Klassisk oppsett med akustisk og elektrisk gitar, bass og trommer. Ringrever som Mike Ratkhe, Michael Blair og Rob Wasserman bidrar foruten Lou Reed selv. Lou Reed prater og synger. Tekstene er tydelige, det gis lite rom for tolkninger. Men det fungerer. Platas styrke ligger i helheten. Musikalsk fremstår flere av platas låter som enkle, ettertenksomme og nedtonede låter. I andre låter sparker det mer fra; Michael Blair setter tempoet på trommer. Det er driv nok i flere av låtene til å hindre at dette noen gang blir kjedelig. Gitarene er sentrale hos Reed. De fargelegger, skaper stemningsskifter og gir samtidig en tydelig signatur.
Jeg skrev at tekstene er tydelige. Alt trenger ikke være subtilt for å være stor poesi. Låtene følger omtrent rekkefølgen på begivenhetene. Etter introen blir vi presentert for «What’s Good». Den hyller livet, men peker på paradoksene: «You lived a life other’s throw away nightly, it’s not fair, not fair at all». «Power And The Glory» handler om magikerne ved Amazonas for så å overføre dette til vennenes sykdom: «I saw a man hang from a cliff by the lips to his toes in the jungle of the Amazon…I saw a great man turn into a child, cancer reduce him to dust».
Vi får låten i to versjoner; èn i begynnelsen av plata og en insisterende versjon før platas konklusjon. I andre låter synger Reed om at magikerne må hjelpe dem nå; han vil gjerne tro på mirakler. I fantastiske «Sword of Damocles» peker Reed på en strålebehandling med store bivirkninger. Samtidig tanker om hvordan en livskrise får frem tanker om et liv etter døden: «I know you hated that mystic shit». Låtene tar oss videre med til minnestund og kremasjon. Forsoning og snev av ironi: «Isn’t it something you’d say, tomorrow I’m smoke.»
Platas siste spor, «Magic And Loss» er en mesterlig konklusjon: «There’s a bit of magic in everything And then some loss to even things out.»
Det kan være krevende å høre plata fra start til slutt i en full time. Men det gir avkastning. Når plata er avsluttet, er Reed — og lytteren— kanskje på vei videre i livet, nærmere forsoning med de tap og savn livet gir oss alle. Som Lou Reed fortale Leif Gjerstad i 1992: «I fjor mistet jeg to nære venner. Refleksjonene rundt dette har ført til «Magic and Loss», men selv om plata tar utgangspunkt i døden er den ikke depressiv. Dette er mest av alt en hyllest til vennskap mellom mennesker og minnet vi sitter igjen med av de som forlater oss». Lou Reed spilte dette albumet i sin helhet i Oslo Konserthus i 1992. Et minne for livet.
Jeg var endelig på konsert med Tove Bøygard denne helga. For meg ble overgangen til Lucinda Williams kort.
Noen vil kanskje spørre seg om jeg sammenlikner Bøygard med Williams bare fordi de begge er kvinner som opererer i et slags utvidet americana-landskap. Mulig det. Jeg tror, uten å ha kanskje ha for stort belegg for det, at kvinner har uttrykk, innfallsvinkler og stemmer som gjør at det er naturlig å sammenlikne kvinner med kvinner og menn med menn.
Både Bøygard og Williams behersker de rolige balladene og røffe rocklåter. Williams er nok enda gladere i elektriske gitarer og stadig på søken etter den gode gitarlyden. Bøygard hviler ikke like tungt på det instrumentet selv om gitarene kan ljome også i enkelte av hennes låter. Så kan vi i denne omgang la det være omtrent med det. Sammenlikningen er jo heller ikke nødvendig da de begge har særpreg nok i massevis.
«Are you Alright?» spør Lucinda Williams helt innledningsvis på albumet «West» fra 2007. Og kanskje er spørsmålet like mye rettet til henne selv. Albumet er preget av samlivsbrudd og morens død. For personlig, har noen ment. Andre mener at her begynner nedturen hennes ettter en rekke strålende album. Når det gjelder det første, tenker jeg det i første rekke får være opp til Williams selv. Det har i hvert fall ofte blitt god kunst som følge av smerte. Når det gjelder en eventuell nedtur, mener jo jeg at det ikke har vært noen slik i Williams karriere. Stort sett bunnsolid hele veien.
De viktigste musikerne på West er gitaristene Doug Pettibone og Bill Frisell, bassist Tony Garnier og trommis Jim Keltner. Men også fiolinisten Jenny Scheinman setter sitt tydelige preg på albumet. Det røsker skikkelig i låter som «Unsuffer Me» og «Come On», i sistnevnte får nok eksen gjennomgå til de grader. «Fancy Funeral», «Rescue» og «Learning How To Live» er varere ballader, mens det hele avsluttes med den kanskje mer forsonlige «West».
Plata varer hele 68 minutter, og det kan være mye å fordøye. Men den som orker blir belønnet. «West» er helt der oppe sammen med flere av Williams ypperlige plater.
Brian T. Atkinson – Looks Like Rain, The Songwriting Legacy Of Mickey Newbury (book 2021)
Right: Mickey Newbury and Townes Van Zandt. Picture taken of: Harold F. Eggers jr. – My Years With Townes Van Zandt
«She opened her eyes Lord The minute my feet touched the floor The cold hardwood creaks With each step that I make to the door There I turned to her gently and said, «Hon, just look, it’s spring» Knowing outside the window The winter looked for Angeline»
Fantastic. Leonard Cohen sang about Hank Williams’ many floors above him in The Tower Of Song. Mickey Newbury keeps house in the attic. My words can not do Mickey Newbury (1940-2002) justice. But will try again. Last year, Gretchen Peters released a great tribute album with Newbury’s songs. In a letter sent to the magazine No Depression and addressed to Mickey Newbury, the artist Gretchen Peters explains her relationship to his music. She writes that the songs must come from «a very deep well of sorrow». She points out that this does not mean that Mickey Newbury was sad all the time. Once the songs are written, it is not his pain anymore. The pain belongs to the song, it belongs to the world.
In connection with the reading of the new book about Mickey Newbury, «Looks Like Rain» by Brian T. Atkinson, I hear all his albums again. Again, I am captivated by the beauty of the lyrics, melodies and performances, whether it is the most famous records he made around 50 years ago, or it is newer music from the 1990s and the beginning of this century. «I call it beautiful music.» And it’s no less nice that my wife thinks it is fine I am entering a new heavy Mickey Newbury period.
In my world, Mickey Newbury is one of the greatest. Not that I need to set him up against others. When he established himself in my musical soul 10-15 years ago, he found a completely separate area.
Mickey was surrounded by people like Kris Kristofferson, Guy Clark and Townes Van Zandt, and there is a lot of country and folk in many of Newbury’s songs, but also pop and a kind of «easy listening», often on the same album. I do not always think the latter is a compliment, but when it comes to Mickey Newbury, genre does not matter to me.
Mickey Newbury was perhaps best known for the albums «Looks Like Rain» (1969), «Frisco Mabel Joy» (1971) and «Heaven Help The Child» (1973), albums produced in the legendary Cinderella Sound Studio outside of Nashville. Cinderella Sound Studio was originally a two-car garage Wayne Moss converted into a studio! The albums have a completely unique atmosphere which together with the strong songs contributes to them being eternal classics. Mickey Newbury is the man who put together and arranged «An American Trilogy», a medley Elvis Presley included in his concerts with in the 70’s. Newbury was a musicicians’ musician, and his songs have been recorded by a number of artists such as Kenny Rogers, Waylon Jennings and the Norwegian Paal Flaata. Kris Kristofferson says he has learned more from Newbury about songwriting than from anyone else. Without Newbury, no «Bobby McGee».
Pictures of «Looks Like Rain»
Newbury as seen by others
In the book «Look Like Rain», Brian T. Atkinson lets a number of songwriters and collaborators of Mickey Newbury give their views og the artist and the person Mickey Newbury in each of their sections, and the mentioned Kris Kristofferson is of course included. And so are Steve Earle, Rodney Crowell, Tom Russell, Chuck Prophet, Darell Scott, Bill Callahan, Robert Ellis, Will Oldham, Andrew Combs, John Lomax III and many more. See separate picture for more examples. Atkinson has previously had a similar project about Townes Van Zandt.
I will more than give a review of the book, take the opportunity to write about Mickey Newbury. I would still think that «Looks Like Rain» has been a challenging book to edit. Contributors will necessarily overlap, and they repeat themselves from time to time. It is interesting to read well-known and lesser-known authorities to bring out their slightly different perspectives, but in any case to place Mickey Newbury right there at the top of «Tower Of Song», where I of course think he belongs.
Voice in his own class
Mickey Newbury had something many great songwriters could envy him. Gretchen Peters says in the book that Mickey’s voice was «operatic» and incredible, that his vocals are as genious as the songs. Mickey’s voice changed character over the years, but the achievements he makes with his soulful voice on, for example, the live album «Winter Winds» from the mid-1990s, do not stand in the shadow of anything. Mickey started as a songwriter for others. Pretty amazing considering his ability to convey his own songs. But then many great artists started their careers just like that.
Mickey Newbury and Townes Van Zandt
Mickey Newbury was unique. But his friendship with Townes Van Zandt, and the fact that he helped Townes get a record deal and establish himself in Nashville in his own way, makes way for comparisms. Both had great respect for each others as songwriters. Several point out that if Mickey Newbury had lived as turbulently as Townes, the legend of him would have been greater, and he would have grown as big after his death as Townes Van Zandt has done. As the new generation of songwriter Andrew Combs says in the book: «I think Townes’ lifestyle helped him appeal to young hipsters. Mickey was not hard living. »
Both artists started out with the lyrics when they made songs. Townes was concerned that the lyrics should function at its own as poems readon paper before he added the melody, and Mickey believed that if he had a good text, the melody more or less made itself. Many thinks Mickey Newbury’s «Live At Montezuma Hall» (1973) is right up there next to Townes Van Zandt’s «Live At The Old Quarter», among the best solo live recordings of all time. Here the songwriters and their songs appear completely stripped down and show that the songs shine even without packaging.
Songwriter colleague Guy Clark gave «Live At Montezuma Hall» to Rodney Crowell: «You gotta know about Mickey Newbury and his work.» Guy Clark was not a fan of the production of «Looks Like Rain». Will Oldham says that he demands absolute silence in the tour bus when «Live At Montezuma Hall is put on.
«Here comes the rain, baby»
«You know, I tried to keep the rain from fallin’ It’s not the rain in the skies, but the rain in your eyes Here comes the rain, baby»
Guy Clark was not the only one having an ambivalent relationship with the production on Mickey Newbury’s records. Not me. I think both Mickey’s ‘rain songs’ and Mickey’s ‘train songs’ work. Not only are rain and trains important ingredients and metaphors in many of his lyrics, but you also hear the sound of rain and trains between several of his songs. At the same time, the soundscape you find on his three albums is recorded in Cinderella Sound Studio about 50 years ago, and the last album he released before he died, the autobiographical masterpiece, «A Long Road Home» (2002), are so timeless and beautiful that I never get tired of hearing them. Timeless, yet different. Soft strings are central to Mickey’s latest masterpiece and create a fantastic chamber orchestra atmosphere.
Did I say «train songs»? The most beautiful and touching of them all is «Cortelia Clark». «Cortelia Clark» tops the list of my favorites among Mickey Newbury’s train songs:
«I was just a boy the year The bluebird special came through here On its first run south to New Orleans A blind old man and I we came To Guthrie just to see the trains He was black and I was green»
Read the words aloud: «He was black and I was green» – holy cow, as Larry Gatlin says. «Cortelia Clark» is about a blind street singer who won a Grammy in 1966. Cortelia Clark, who became a friend of Mickey’s, lost his life in an explosion when he had to fill paraffin on a tank. Cortelia had a funeral without friends and acquaintances, and when Mickey read about his death and burial in a local newspaper, he wrote this song. No one has received a more beautiful tribute:
«I read it in a week old paper No one made it to his wake Or laid a single flower at his feet He was just a blind old beggar people said But Lord I’ll wager He will not be beggin’ on your streets …Save a street in glory Lord for Cortelia Clark.»
Masterful songs
I’ve never written a song in my entire life. But I would think that there are a few things to pick up for songwriters in this book. How Mickey tinkered and tinkered and removed redundant words, about how certain songs developed over decades. A contributor to the book points out that the actual choice of words was also important. He avoided clumsy words like «that», preferring «for» to «because».
The melodies are also in a class of its own. You think you know where you have the song, but it constantly offers new transitions and levels fitting the song perfectly. Rodney Crowell describes the song structure as short and long verses about each other and choruses that are not really choruses.
Many of the contributors mention the early song «Just Dropped By (To See What Condition My Condition Was In»), made famous by Kenny Rogers & The First Edition and which gained its renaissance in the Coen brothers’ film «The Big Lebowski». I highly recommend listening to Mickey Newbury’s version of «Winter Winds» (recorded in 1994). The song should be written as a warning against LSD. Mickey’s son, Chris Newbury, says the song is inspired by an incident where Mickey’s friend and Townes Van Zandt took some pills he had received from his doctor for depression.
«Sweet Memories» is another recurring theme. I still think the song that is mentioned most often is «See Even Woke Me Up To Say Goodbye». Beautiful song, sad, strong and schizophrenic lyrics. Some even believe that the woman in the song, like Mickey, had to be bipolar. And again, it is pointed to the choice of words. It’s called «packed her soft things», not «clothes».
«Baby’s packed her soft things and she’s left me She’s left me She’s left me And I know she didn’t mean to make me cry It’s not her heart lord it’s her mind She didn’t mean to be unkind Why she even woke me up to say goodbye»
«San Francisco Mabel Joy” is one of Mickey’s best songs. There is almost more going on between the lines than on the lines. Steve Earle describes the song as close to Steinbeck’s wrtings. A beautiful setting that gives the vulnerables, the prostitute and her client who falls in love (?!), a dignity. The ending is amazing, notice the letter rhymes: «Stunned and shaken someone said: Son, she don’t live here no more/ She left this house four years today/ They say she’s lookin’ for Some Georgia farm boy.»
Steve Earle also points out how brilliant Newbury was as a guitarist.
Pictures of the books: Mickey Newbury, Crystal & Stone by Joe Ziemer and Brian T. Atkknsons «I’ll Be Here In The Morning, The Songwriting Legacy of Townes Van Zandt
Mickey as a human being
«They tell me ole Bud Rose hocked his guitar Bought a ticket to Nashville to become a big star Now he works on a bottle and he lives in a car Do you still have your dreams?» (Fra «A Long Road Home» (2002)
The book also gives us insight into the darker sides of Mickey Newbury, periods of high alcohol consumption, frustration with the music industry but also his supportive and friendly demeanor.
We gain insight into the challenges of constantly needing oxygen through a separate device, not least at concerts much of his last 10 years of life. The need for oxygen supply was a result of a lung disease, probably caused by chain smoking. It is especially interesting to read his most important collaborator through Mickey’s last decade, guitarist Jack Williams, considerations here.
It is a strength of the book «Looks Like Rain» that one of Mickey’s sons, Chris (known from the great song «The Sailor»), and Mickey’s wife of more than 30 years, Susan, contribute. Here from the song «Four Ladies»
«And Susie you found me When I was hopelessly lost and I did not know where to go And you had the answer and we came together But Susan I needed you too long ago God knows I’m trying to deal with my sadness Although at times I swear I do not know When I am happy or when it is madness Do you understand Why the winter winds blow»
Further reading and playlist
If you are going to read a coherent story about Mickey Newbury, Joe Ziemer’s biography «Crystal and Stone» recommended, but also «Looks Like Rain» is a welcome gift to us Newbury fans.
Just for fun, I’ve made a playlist, with some of it available on Spotify. I also include YouTube links with four absolutely essential songs. But listen to the albums in their entirety, as they were meant to be heard.
Encore
I’ve saved my perhaps biggest Mickey Newbury favorite all the way to the end, «Frisco depot»: The version found on»Frisco Mabel Joy» with Newbury is great. However, there is a version on the album «In A New Age / It Might As Well Be The Moon» (1988) that is more intense and almost twice as long. Mickey sings there with his heart on the outside of his shirt, with the fantastic extra verse, a verse that digs even deeper:
«Lord, when you’re chained, there’s nothin‘ you cherish like freedom When you’re free it seems that you’re hell bent for chains You dance with your demons till you got strength, Lord, to beat’em Then you deal with the devil for the salvation you sold»
Gubberock 