Crosby, Stills, Nash & Young – Déjà Vu, 50th Anniversary Deluxe Edition (1970, deluxeutgave 2021). Opprinnelig postet i 2021, men nå med redigert etterord.
Her gir jeg en liten gjennomgang av mitt forhold til Crosby, Stills, Nash & Youngs (CSNY) musikk som kvartett, med utgangspunkt i at CSNY er aktuelle med en ny boks om albumet «Déjà Vu». «Déjà Vu» som for mange er et nær «større enn livet»-album.
Dette blir en slags historie om tvil og knyttet til denne gruppen. Jeg håper fansen bærer over med meg!
Noen innledende betraktninger
«And the wooden ships
Are a hippie dream
Capsized in excess
If you know what I mean»
Neil Youngs låt «Hippie Dream» fra 1986 hadde en klar adresse til David Crosby. Blomsterbarnet framfor noen var i ferd med å gå under i stoffmisbruk. Med hjelp fra gode venner, ikke minst Graham Nash, kom David seg gjennom med livet i behold.
«Hippie Dream» kunne også vært en melding om mye av det jeg forbinder med «Crosby, Stills, Nash & Young». For mye av alt. For mye dop. Damer. For mange store egoer – eller skal vi heller si store personligheter – sammen. For mye trestemt harmonisang. For mye penger. For store stadioner. For stor avstand mellom liv og lære. Men samtidig er dette litt urettferdig, hvem klarer å etterleve alle idealer? Og dette for mye av alt er jo også en del av pakken som fascinerer?
Jeg kan trekke det enda lenger å si at dette «for mye av alt» også gjør at albumet som helhet fremstår som svakere enn summen av hver enkelt låt. Samtidig vil det være helt feil. Albumet som legende og tidsbilde er så mye større enn det.
I forbindelse med denne 50-årsutgaven av «Déjà Vu» har jeg hørt gjennom «alt» jeg er i besittelse av med Crosby, Stills, Nash & Young. Jeg får skynde meg å legge til at jeg har styrt unna CSN og medlemmenes solostoff. Om jeg ikke skulle gjøre det, ville dette begynt å likne mer på en strevsom jobb enn en hobby. Neil Young kjenner jeg brukbart til fra før.
«Déjà Vu all over again»?
Utgangspunktet mitt er at jeg er stor Neil Young-fan, men ingen fan av CSN, så vet du hvor du har meg. Mange begynner å bli lei av at jeg gjentar den ikke veldig morsomme spøken om at Crosby, Stills, Nash & Young er en fjerdedel så bra som Neil Young alene. «Déjà Vu all over again», den spøken. Som en del av historien knyttet til Neil Young, har jeg dog alltid vært interessert.
Jeg hadde lovet å styre unna denne boksen, etter å ha kjøpt mange Neil Young-bokser det siste året. Men så «måtte» jeg bare ha den. Og det har blitt en strålende boks premissene tatt i betraktning, også for meg som ikke er CSN-fan. Mange av låtene er sterke. De kan definitivt synge, selv om jeg som oftest liker det best når de lar noe av den overdrevne samsyngingen ligge.
Uansett er jeg gjennom boksen kommet nærmere å like albumet «Déjà Vu» enn jeg har vært noen ganger tidligere.
Boksen har et eksklusivt design. Den gir inntrykk av tre, og det passer jo godt når CSN ofte spiller «wooden music» som de kalte den akustiske delen av musikken sin. Den har en fyldig tekst av musikkjournalist, biograf og regissør Cameron Crowe. Så vet jeg at de mer detaljerte arkivistene blant blodfansen er skuffet over manglende innspillingsdatoer og at det er feil og mangler i boksen. Ingen grunn til å tvile på det, og det er jo litt synd med tanke på at det på mange måter er blodfansen og arkivister slike bokser henvender seg til.
Crosby, Stills & Nash. Og Young?
Jeg pirker nå borti et album som for mange står som den hellige gral fra 1970. Cameron Crowe skriver at dette er ett av de meste kjente «nummer to-albumene». Siden dette er første CSNY-album, er det en slags indirekte anerkjennelse av at Young er en outsider i dette prosjektet. Medlemmene i Crosby, Stills & Nash hadde bakgrunn fra store 60-tallsband som The Byrds, Buffalo Springfield og The Hollies, og CSN var en av rockens aller første supergrupper. Trioen sang uformelt sammen i juli 1968, og deres flerstemte sang vakte raskt oppmerksomhet.
Albumet Crosby, Stills & Nash (1969) ble en kjempesuksess. Så trengte de egentlig Neil Young? Ja, de trengte ham for å spille noe annet enn «wooden music» på konserter. På plate kunne det musikalske geniet Stephen Stills spille omtrent hva det skulle være, men live trengte han en partner. Og den partneren var altså den litt lite lojale Neil Young, som Stills hadde blandet erfaring med fra Buffalo Springfield. En Young som var i starten av en gedigen karriere og med store ambisjoner. Man må gjerne si at Crosby, Stills, Nash & Young var et middel i karrierebyggingen hans. Hans «Déjà Vu»-bidrag ble utarbeidet i et eget studio, og han var slik sett ikke den store lagbyggeren.
Dette er ikke en boks for Neil Young-fansen i utgangspunktet. Young sparer stort sett det som må være av nye godbiter til sitt eget omfattende arkivprosjekt. Vi får en fin demoversjon av «Birds» og en versjon av «Helpless» han allerede har gitt ut i «Archives Vol 1». Kanskje kunne «Déjà Vu» like gjerne vært et CSN-produkt, selv om det for mange ville være «helligbrøde» å endre på så mye som en tone på dette albumet. «Helpless» er selvsagt strålende, men skiller seg litt ut fra det øvrige materialet. Den ambisiøse og komplekse «Country Girl» hører mer hjemme her, men har aldri blitt noen Neil Young-favoritt i min bok, selv om den utvilsomt har sine kvaliteter og har vokst litt på meg disse dagene med denne boksen. Young er også kreditert sammen med Stephen Stills på albumets siste låt «Everybody I love You», en noe masete låt med fine gitarer, eller er det håp for den låten også?
På de to øvrige studioalbumene til CSNY, «American Dream» (1988) og «Looking Forward» (1999), har Young en langt viktigere og mer fremtredende rolle. Også disse platene har gode – i hvert fall hyggelige – låter fra de fleste av medlemmene, selv om det vil være en overdrivelse å kalle dem klassikere.
Så må man heller ikke glemme låten David Crosby oppfordret Neil Young til å skrive. «Ohio» er kanskje CSNYs aller fineste øyeblikk. Den til da minst politiske av de fire, ga en effektiv kommentar til Ohio National Guards drap på fire studenter under en demonstrasjon i Ohio i 1970. Låten ble gitt ut som singel kort tid etter hendelsen.
CSNY live!
Da jeg ikke er verdens største fan av den trestemte sangen til CSN, og nettopp mye på grunn av samspillet mellom Stephen Stills og Neil Young, har livealbumene med Crosby, Stills, Nash & Young for meg vært langt viktigere enn studioalbumene. Hør hvordan det gnistrer av Young og Stills på de lange «Carry On» og «Southern Man» på «4 Way Street», eller se hele gruppa i aksjon på DVD’en som fulgte som bonusplate på den store liveboksen CSNY 1974. Fantastisk versjon av David Crosbys låt «Almost Cut My Hair».
Liveboksen «CSNY 1974» var lenge en helt essensiell boks for Neil Young-fans– selv om den var relativt utmattende – da Young hadde en tredjedel av låtene på boksen, mange låter lenge uutgitte eller i fabelaktige versjoner. Jeg pleier å høre hele album, men må innrømme at jeg ofte har hatt selektiv lytting på denne boksen. Etter hvert dekker arkivprosjektet til Young det mest essensielle i denne boksen.
På «Freedom Of Speach»-turneen i 2006 spilte CSNY i stor grad låter fra Neil Youngs protestalbum mot amerikansk krigføring, «Living With War». Turneen var kontroversiell og splittet fansen. Jeg synes albumet og filmen med samme utgangspunkt stort sett fungerer bra.
Jeg har dog ikke sett CSN med eller uten Young i levende live. Young alene har jeg dog opplevd mange ganger.
Tilbake til den nye «Déjà Vu»-boksen
Men tilbake til albumet «Déjà Vu». Låtene ble spilt inn en tid der gruppemedlemmene opplevde privat turbulens. David Crosby hadde nettopp mistet sin store kjærlighet i en trafikkulykke. Selv med en liten nedtur mot slutten, kommer jeg ikke unna at dette albumet har en rekke strålende låter. I bokssettet er én disk viet alternative versjoner av alle låtene bortsett fra Neil Youngs «Country Girl». Noen mener enkelte av låtene fremstår som litt mer rotete i alternative versjoner. Selv tror jeg at foretrekker jeg flere av dem, ikke minst de som har lengre, gnistrende gitarpartier som «Almost Cut My Hair» og «Woodstock».Men versjonene gjør også at jeg ser kvaliteten i instrumentalpartiene på originalversjonene tydeligere enn før.
“We are stardust
Billion year old carbon
We are golden
Caught in the devil’s bargain
And we’ve got to get ourselves
Back to the garden”
-Joni Mitchell, Woodstock.
Joni Mitchell var ikke selv til stede på Woodstock, men like fullt ga hun en presis beskrivelse av Woodstock-generasjonen i sin låt «Woodstock». Crosby, Stills, Nash & Young var til stede, og dette bandet forbindes med festivalen av mange. Dette var kvartettens andre opptreden sammen.
Selve låten «Woodstock» er en låt jeg har et ambivalent forhold til. I Joni Mitchells versjon, og for den del i Iain Matthews’, er «Woodstock» en nydelig sang og flott samtidskommentar. I Stephen Stills versjon har mye av den flotte melodiføringen blitt flatet ut. I stedet får vi noe overdreven vokalbruk etter min smak. Joni Mitchells ånd svever over mye av Déjà Vu-prosjektet. Hun hadde et kort forhold til David Crosby bak seg og var i lengre tid samboer med Nash. Det er fristende å forsøke seg med at «Woodstock» på «Déjà Vu» fremstår som en hevn over henne. Men låten løfter seg, også i CSNYs hender, bare de blir ferdige med å synge. Kanskje ikke bare da, for også denne versjonen har jeg begynt å like bedre de siste dagene, og hadde det vært den eneste versjonen som fantes av den, ville den utvilsomt gjort verden til et rikere sted å være. Og kanskje den likevel gjør nettopp det. Om det er behov for det, gjør Stephen Stills alt godt igjen med sin låt «4+20», en låt som tidligere har gått litt under radaren min.
Graham Nash’ teft for poplåter er udiskutabel, om de kan fremstå aldri så naive. I forbindelse med denne boksen har jeg hørt låtene «Teach Your Children» og «Our House» et utall ganger, og de står seg fortsatt. Låten «Our House» gir et hyggelig innblikk i hverdagslivet til Graham Nash og Joni Mitchell. Hvor lenge var Adam i paradis? Uansett; et høydepunkt på denne boksen vil mange mene er den hjemmekoselige versjonen av «Our House» der en lattermild Joni Mitchell korer. Jeg synes også boksen viser at det er riktig versjon av «Teach Your Children» som er valgt på selve albumet. Countryfølelsen Jerry Garcia bringer inn med sin steel gitar passer låten perfekt, og denne gangen synes jeg harmonisangen grenser mot det nydelige.
Foruten selve albumet i original og krystallklar versjon på CD og LP, gir boksen alternative versjoner av låtene på albumet over én CD. For fansen er det likevel CD 2 og CD 3 som er mest interessant, vil jeg tro. På CD 2 finnes en rekke låter i nakne demoversjoner. Noen låter ble med på albumet, andre låter på senere soloalbum, andre igjen trolig uutgitte. Låtene fremstår uskyldsrene, og om man ikke er i form for storslagne «Déjà Vu», er dette en fin CD å sette på. Selv tenkte jeg at jeg tar et par «pliktlyttinger» for så å oppdage at denne CDen setter jeg gjerne på igjen. «Song With No Words (Tree With No Leaves)» med Crosby og Nash, «So Begins The Task/”Hold On Tight” med Stills og “Horses Through A Rainstorm” med Nash er alle nydelige. Og selvfølgelig den sørgmodige, og allerede nevnte «Birds», med Young og Nash.
På CD 3, CD’en med alternative spor, er det også høydepunkter som «Everyday We Live», «Ivory Tower» og «Same Old Songs», låter som viser at helheten på «Déjà Vu» ikke trengte å være vesentlig svekket uten Youngs bidrag. «Helpless» kunne vi fått i en annen sammenheng. Også dette er en CD jeg vil vende tilbake til.
Til å være selverklært ikke-fan av Crosby, Stills & Nash bruker jeg forbausende mye tid på dem. Og mer tid vil jeg bruke med denne boksen i spilleren framover. Jeg har fått mer forståelse for hvorfor albumet er så stort i manges øyne. Jeg begynner nesten å like albumet «Déjà Vu»! Vi avslutter koselig med noen av Graham Nash’ ord til Joni Mitchell i «Our House»:
«Staring at the fire
For hours and hours while I listen to you
Play your love songs all night long for me
Only for me»
Etterord
David Crosby døde 18. januar 2023. De siste årene var det ett anstrengt forhold mellom flere av de fire i CSNY. David Crosby kom med sleivspark til Neil Young om ham og hans nye kone Daryl Hannah, noe som førte til uvennskap dem imellom. Senere hørtes det ut som om Neil ikke helt utelukket en forsoning. Verre da at Crosby gjentatte ganger på europaturneen til Crosby, Stills, Nash for rundt 6 år siden harselerte overfor Nash om hans 25 år yngre kone, og dermed insisterte på å bli uvenner med én av sine aller beste venner. En gjenforening av alle fire var «a hippie dream» det ikke ble noe av. Heldigvis skrev både Young og Nash fine ord om Crosby etter hans død.
Redigert 31. januar 2023.
Gubberock 