Harmonisang, ørken, fjell og djevelskap

Platecover og foto av: Paul Pryor

Jamestown Revival – Fireside With Louis L’Amour (EP 2021)

Jamestown Revivals nye album, “Fireside With Louis L’Amour” er seks sanger direkte inspirert av Louis L’Amour noveller, forklarer presseskrivet. Det hele er unnagjort på 24 minutter, og albumet betegnes som en EP. En lang EP kan jeg da tilføye, da jeg nettopp anmeldte et ordinært album som hadde samme lengde. Ikke vet jeg hvor grensen går, og det samme kan det vel være. Ingen grunn til å tvære ut fullførte prosjekter. Jeg er som regel godt fornøyd når jeg har hørt gjennom denne EP’en, samtidig som jeg gjerne setter den på enda en gang. 

Jeg må innrømme at jeg ikke har lest novellene til L’Amour, og inntil nylig ikke hadde noe forhold til Jamestown Revivial heller. Men etter noen uker med skjønn harmonisang som står i sterk kontrast til mye av djevelskapen som formidles i tekstene, tenker jeg at jeg bør lese novellene og skaffe meg mer kjennskap til duoen.

Jamestown Revival er en amerikansk folkduo som består av Zach Chance og Jonathan Clay. De skal være barndomsvenner fra Magnolia i Texas, og skriver sanger i et landskap som gjerne kan betegnes americana, og da dekker vi jo det meste. De synger harmonisang som får en til å tenke på en mindre rocka utgave av Simon & Garfunkel. Akustiske gitarer, en og annen steelgitar og munnspill. Vakkert!

Og kanskje litt kjedelig tenkte jeg de første gangene jeg hørte albumet. Hva var det gode gamle, Tom Lehrer sa om irske ballader: “Singing fifty verses of on top of old smokey is twice as enjoyable as singing twenty-five”. Men melodiene, også de mest repterende som på åpningslåten “Bound For El Paso», setter seg etter hvert. Og «Bound For El Paso» setter raskt tonen for hva låtens temaer sirkler rundt: 

They circled the cabin
She stepped out to meet them
With a Winchester rifle
That'd kept them away

Det er noe ytterst flott ved å høre gode historier, opprinnelig på rundt 30 sider, bli sunget over noen, tross alt, ganske få vers. Jeg får lyst til å lese novellene for å se om jeg har forstått sangene, men nå er det en gang slik at noveller ofte har en irriterende tendens til å etterlate leseren med flere spørsmål enn svar, så det er ikke sikkert det ville hjulpet så mye. Men historiene fascinerer. Og mange av dem er kanskje heller inne så vanskelig å få tak på. Fanger og drapsmmenn på rømmen i flere av låtene som for eksempel i den flotte «Beyond The Ridge».

And along the way
I lost all my brothers
I'm the last one to die
The last on the run

Favorittlåten min på plata er likevel «Fool Me Once». Flott låt – hør selv!

Helt til slutt blir den musikalske harmonien lagt bort. Vi får den flotte bråkebøtta «Prospector’s Blues», som om duoen vil fortelle at joda, de behersker et mer rocka landskap også. Og slik ender denne EP’en med Jamestown Revival. Hyggelig og ganske så spennende nytt bekjentskap for meg. og vil du høre mer, er det tre-fire album å velge mellom fra og med platedebuten i 2014.

Rodney Crowells mesterverk

Rodney Crowell – «The Houston Kid» (album, 2001)

«Rain came down in endless sheets of thunder//Lightnin‘ bolts split pine trees down to the roots//In the shadow of the Astrodome with a hurricane comin‘ on strong//We used to hit the streets and go swimming in our birthday suits»

Rodney Crowell tar oss tilbake til oppveksten på 60- og 70 tallet i åpningslåten på «The Houston Kid», og setter en perfekt ramme for resten av albumet. Helt fra første tone på den rocka «The Telephone Road», levnes det liten tvil. Dette er alvor. Senere får vi mer akustiske perler og også «Spoken Words». Crowell uttalte i forbindelse med albumlanseringen at dette var plata som skulle gi ham den nødvendige selvrespekten. Han ville etablere seg som en historieforteller, ikke bare være popartist. Og som han lykkes!

70-åringen Rodney Crowell har gitt ut mange plater som har fått god mottakelse, helt siden debuten i 1978 med «Ain’t Living Long Like This». En tidlig favorittlåt er utvilsomt «’Til I Gain Controll Again» fra 1983. I 1972 dro Rodney Crowell til Nashville i jakten på en karriere innenfor musikken. Han fikk jobb som låtskriver etter å ha møtt Jimmy Reed. Senere ble Rodney kompis med –eller snarere elev av – folk som Guy Clark og Townes Van Zandt. Jeg ser imidlertid for meg at han Rodney levde litt mer ordnet, uten at det trenger å si så mye. Han har også turnert, bidratt på og laget plater sammen med Emmylou Harris. Og som mange vil vite var han i flere år gift med Rosanne Cash, datteren til Johnny. Fortsatt kan man se Rosanne og Rodney opptre sammen fra tid til annen.

Særlig har jeg satt pris på siste del av karrieren hans, en del av karrieren som på mange måter startet med «The Houston Kid» fra 2001. Og det var «The Houston Kid»som var min inngangsport til Rodney Crowell. Siden har det fulgt sterke album som «Fate’s Right Hand» (2003), «Sex & Gasoline» (2008), KIN (2012) og «Close Ties» (2017) for å nevne nesten en håndfull av dem, samt to fine samarbeidsplater med Emmylou Harris. Ja, siste album fra Rodney Crowell kom så sent som i år, «The Chicago Session», også den har noen fine låter, forgjengeren «Triage» (2021) var fremragende.

«The Houston Kid» bygger på hendelser og sterke karakterer fra egen oppvekst. Ofte personer litt på utsiden av det etablerte, rusmisbrukere og folk med problemer i forhold. De som vil ha en mer udiskutabel selvbiografi fra Crowell kan lese hans bok «Cineberry Sidewalks», ei bok som var så godt skrevet og med så stort ordforråd at jeg gav meg! Men det er mitt problem og helt sikkert ikke ditt, om du prøver deg.

Ofte er det en tøff virkelighet Crowell beskriver som vold i familien på «Rock Of My Soul»: «I’m a firsthand witness to an age-old crime/A man who hits a woman isn’t worth a dime.» Ja, denne tror jeg er selvbiografisk. Crowell elsket sin far, en musikkelsker som introduserte ham for 50-tallsrock. Dessverre kunne han bli voldelig når han fikk for mye å drikke. Det gikk utover Crowells svært religiøse mor. Faren var ikke uten selvinnsikt skal en tro denne låten: «Do like I say, not like I do, and you might make me proud». Mye tyder på at Crowell langt på vei har klart å etterleve dette.

Da Rodney Crowell besøkte John Dee i Oslo for 10-15 år siden – for en kveld – spilte han og bandet heldigvis mange av låtene fra «The Houston Kid». Sterkt inntrykk gjorde tvillinglåtene «I Wish It Would Rain og «Wandering Boy» om nettopp tvillingbrødre som levde på gata. Låtene handler blant annet om aids og om å møte seg selv i døra.

Eks-svigerfar Johnny Cash deltar på «I Walk The Line (revisited)», en låt som tar utgangspunkt i Cash’ låt og Rodneys fars introduksjon av låten for Rodney. En herlig sang med utdrag fra «I Walk The Line», og det er fantastisk at han fikk Cash inn i studio for å gjøre denne. Crowell fortalte for øvrig den litt skremmende historien da han spilte på John Dee om da Rosanne introduserte ham for den på noen områder strengt religiøse Johnny. Rodney fikk en liten lekse der. Festlig!

Gjennom hele plata synger Rodney med stor innlevelse, lydbildet låter moderne også i dag, og den store gjengen med musikere er aldri i veien for historiene, men bidrar til å løfte dem der det er nødvendig og holder seg i bakgrunnen når det er påkrevd. 

Den sinte låten «Topsey Turvy» mot slutten av albumet, vender tilbake til konemishandling og uro i hjemmet under innflytelse av sterke drikker. «I don’t like a thing about the way we live”. Siste låt «I Know Love Is All I Need» oppsummerer plata. Den er en hyllest til og en forsoning med de døde foreldrene. Foreldre han altså ikke alltid var helt på bølgelengde med da de levde. Og kanskje en aksepet av at foreldrene vokste opp i en annen tid, og at tidene har forandret seg:

“I had a dream last night
I saw my mom and dad
They were happy now and I was glad
They had a brand new house that they’d just moved in
And when I awoke they were gone again”

Lovende folkartist!

Sam Filiatreau – Sam Filiatreau (album 2021)

Foto: Maggie Halfman

Jeg skal ikke påstå at jeg skriver om et mesterverk i dag, men snarere om et album jeg hadde tenkt til å la passere. Så oppdaget jeg at det kan jeg jo ikke. Jeg tror ikke jeg kan forklare hvorfor, men det har noe ved seg som gjør at jeg stadig tar det frem! De første gangene jeg hørte debutalbumet til Sam Filiatreau tenkte jeg at den eneste instrumenteringen er en kassegitar og Filiatreaus stemme, enda en trist mann med kassegitar. Det viser seg å være litt feil, men er likevel beskrivende for dette tilbakelente albumet. Her er det spart på virkemidlene, men når man hører etter, har albumet og låtene mer å by på enn som så. Også av lekre detaljer fra en håndfull instrumenter.

Sam Filatreau er fra Kentucky. Før han ble soloartist, spilte han konserter med blant annet Felice Brothers. Bakgrunnen for dette albumet er at Taylor Meier – en mann fra bandet Caamp og som nylig har etablert et plateselskap – var til stede på en huskonsert Sam der Sam spilte noen låter for 20 tilhørere. For å gjøre historien kort: Det ble plateinnspilling. Taylor Meier produserte, spiller på trommer og fikk med seg Matt Vinson fra Caamp på bass. Her er også fyldigere gitarer og fiolin på enkelte låter. Sams kjæreste, Maggie Halfman, bidrar med flott harmonisang.

Debutalbumet til Sam Filiatreau består av 8 sanger som til sammen varer i 24 minutter, jeg har hørt EP’er som varer lengre. Albumet etterlater deg heldigvis med en følelse av at dette er litt kort; jeg vil gjerne høre mer. Musikkstilen kan best beskrives som folk. Sam Filitreau oppgir historiefortellere som Randy Newman og John Prine som viktige inspirasjonskilder. Her er det tekster som ikke nødvendigvis handler om ham selv, men det også, låter om både kjærlighetssorg og mer oppløftende temaer. Åpningslåten «Hold The Door» varer bare et drøyt minutt og er samtidig sammen med «Hold Me» platas mest støyende, om en kan bruke et slikt ord. Den slentrende «Wrecking Ball» overtar. Dette er platas mest umiddelbare låt, og satt allerede første gangen jeg hørte albumet. Sangen er slik jeg forstår Sam, en låt til alle som har hatt sine opp- og nedturer i livet; en slags beroligende trøstevise til de fleste av oss, altså.

«El Camino» handler om et forhold som tar slutt etter syv år. 

«All those plastic dreams leave a constant pain
Ain’t found a bottle that relieves it»

Låten starter med litt forsiktig fingerplukking på gitar. Etter hvert kommer flere instrumenter til. Melodien er nydelig, vakker harmonisang. Intensjonen bak den er at den skal hjelpe deg å løfte blikket til tross for den triste teksten. Plata har flere fine låter å by på, ikke minst, den ettertenksomme «Ashes». Hovedpersonen tenker på kjærlighetsbrevene han brente før han fikk sendt dem. «Silver Highway» er en annen favoritt. Igjen en lekker låt som vokser ved gjentatte lyttinger.

Sam Filiatreaus debutalbum har blitt riktig fint! Det støyer ikke, byr seg knapt fram. Men hører du etter, vil du høre flere fine sanger med smakfull – men på langt nær overlesset– bruk av bass, tromme, gitar, harmonisang og litt til. Sam Filiatreau viser betydelig potensiale på dette albumet, og det skal bli interessant å følge ham på ferden videre!

Shiver Me Timbers!

Tom Waits – «Shiver Me Timbers» (låt, 1974)

«I’m leavin’ my family//And leavin’ my friends//My body’s at home//But my heart’s in the wind//Where the clouds are like headlines//On a new front page sky//My tears are salt water//And the moon’s full and high//

And I know Martin Eden’s//Gonna be proud of me//And many before me//Who’ve been called by the sea//To be up in the crow’s nest//And singin’ my say//Shiver me Timbers//I’m a-sailin’ away

Blant Tom Waits’ konvensjonelle album har plata med det Frank Sinatra- inpirerte coveret, «The Heart of A Saturday Night» (1974), alltid vært favoritten, enda litt jevnere og vassere enn den flotte debutplata «Closing Time». Plata har en lettere jazzete fremtoning, Tom Waits sitter bak piano, og en rekke blåseinstrumenter bidrar. Plata har flere sterke låter som «Fumblin’ With The Blues» og onelinerkongen «San Diego Serenade».

Låten som gjør aller sterkest inntrykk på meg er utvilsomt «Shiver Me Timbers», ikke bare fordi den har referanser til Moby Dick og ei av de virkelige store bøkene, «Martin Eden» av Jack London, men også derfor. Melodien er nydelig. Tom Waits stemme er effektiv nok, selv om den mangler mye av særpreget den senere skulle få.

Men hva handler låten om? Jeg tar utgangspunkt i strofen:

«And I know Martin Eden’ Gonna be proud of me//And many before me// Who’ve been called by the sea»

Da jeg leste Jack Londons semi- selvbiografiske roman «Martin Eden» to ganger for rundt tretti år siden, gjorde den sterkt inntrykk. Romanen handler om sjømannen Martin som forlater livet han levde og jobber beinhardt for å bli forfatter og for å vinne kjærligheten til en kvinne av høyere klasse enn ham selv. Han lykkes og går forbi både kvinnen og hennes folk i dannelse. Men hva ender han opp med: En voldsom tomhet. Miljøet han blir en del av, er preget av kulde og streben. Han innser at han ikke hører hjemme her. Men han kan aldri igjen vende tilbake til den han var. Han svømmer utover havet til han drukner.

Med dette som utgangspunkt tenker jeg at låten har flere tolkninger. En enkel sjømannsvise? Eller handler den om at man må satse for å vinne; det kan være nødvendig å forlate familie og venner for å lykkes. Kanskje handler sangen rett og slett om å forlate dette livet av egen vilje. Én annen mulighet er at vi møter en person på dødsleiet. Han tar farvel. Livet er slutt: «And I’m leavin’ my family, And I’m leavin’ my friends, My body’s at home, But my heart’s in the wind».

Mange av de beste låttekstene etterlater mye usagt, mye forblir mellom linjene. «Shiver Me Timbers» med Tom Waits er en slik låt.