Musikk for skjøre tider

Plateanmeldelse: Nick Cave – «Nick Cave Alone at Alexandra Palace» (album, 2020).

Jeg måtte skrive om denne anmeldelsen da jeg fikk albumet «Nick Cave Alone at Alexandra Palace» i hånda. På framsida sitter Nick Cave ved flygelet. Han er alene i et stort rom. På bildet på den ene innerposen kommer vi nærmere ham. Bak ham skimtes kona, og på andre siden av flygelet er det bilde av en maskert mann der fokus i bildet er på ei hånd som tørker av flygelet. Nærhet gjennom avstand. Stemningen er satt for dette albumet Nick Cave betegner som en suvenir fra en merkelig og kritisk tid.

Tidligere skrev jeg om Nick Caves studioalbum 2013–2019 som nå løselig blir betegnet som en trilogi. Jeg fortalte om at jeg har store problemer med å sette ord på hvorfor jeg ofte setter dem så høyt, når jeg nesten like ofte lar meg frustrere over at jeg ikke klarer å trenge gjennom, at jeg bare griper en brøkdel av det som formidles. Jeg skrev også at Nick Cave mer og mer fremstår som forrige tiårs fremste artist for meg. Måten han har videreutviklet sin kunst. Gitt vrak på det som fungerte. Åpnet seg for fansen. Utvikler seg sammen med fansen i en dialog, ikke i en monolog.

Om musikken på «Push The Sky Away» (2013) og «SkeletonTree» (2016) kunne oppfattes som mer innadvendt enn tidligere, endret Caves personlighet seg i den andre retningen. I forbindelse med filmen «One More Time With Feeling» opplevde han at sorgen etter hans 15-årige sønns død i 2015 ikke kunne være privat. Han trengte publikum, og publikum trengte ham.

På turneen «Conversation With…» besøkte han Oslo Konserthus i mai 2019. Han sang fra flygel, og mellom låtene kunne publikum stille spørsmål om absolutt alt. Nick Cave svarte på både nærgående spørsmål om sønnens død og om å skrive sanger og om forbilder. Det var fint å få se en avslappet og åpen Cave i kontrast til den mer teatralske varianten jeg hadde sett tidligere. Og høsten 2019 slapp Nick Cave albumet «Ghosteen». «Ghosteen» splitter lyttere, og det er akkurat som det skal være. Den var på mange måter en stemning, sterkt preget av Warren Ellis’ bruk av loops og elektronikk. «Ghosteen» er en bearbeidelse av sønnens død; sorg og savn. Den er ikke bare trist, det er på mange måter en Nick Cave som er på vei ut i lyset som har forsonet seg med det som har skjedd. Plata er også en kjærlighetserklæring til sønnen, og ikke minst også til kona.

Nick Cave i Oslo Konserthus mai 2019. Foto: Tormod Reiersen

I fjor sommer følte Nick Cave at låtene og flygelet kalte på ham. Han ville spille inn låter på den måten han gjenoppdaget dem gjennom «Conversation With…». 23. juli 2020 ble «Nick Cave Alone at Alexandra Palace» streamet online. Nå foreligger livealbumet fra konserten sammen med en film jeg ikke har sett ennå.

Nick Cave spiller låter fra pianoet fra hele sin karriere, ikke ulikt det vi fikk oppleve i Oslo Konserthus i mai 2019, men med en stor forskjell. Her prates og forklares det ikke. Akkurat det har jeg et ambivalent forhold til. Litt bakgrunn for låtene er interessant. Samtidig kan prat ødelegge noe av stemningen og fremstå som unødvendig ved gjentatt lytting. Sangene er sterke alle som en, og liker man Cave bak flygelet, liker man dette. Jeg tilhører dem som synes hans spill på tangenter er flott å høre på, og stemmen er blant rockens aller beste.

Låtene blir avkledd. Borte er The Bad Seeds herlige teatralske øs, og noen vil også si at det er en fordel at Warren Ellis’ elektronikabidrag fra de siste platene også er borte. Man kommer nærmere Nick Cave, tåka fra hans siste tre album har lettet, samtidig er ytterligere et lag av mystikken som har omgitt ham borte. Mest på godt, men kanskje også litt på vondt, sånn rent kunstnerisk sett. Uansett, det er fortsatt mye å grave seg ned i, mye å forstå. Mye man aldri vil forstå fra denne rockens yppersteprest.

I 1997 ga Nick Cave ut «The Boatman’s Call», et album som i stor grad besto av pianoballader om kjærlighetssorg og åndelig søken. Det er derfor ikke overraskende at flere av låtene, inkludert tittellåten er hentet nettopp derfra. Mer overraskende og spennende er det at den egentlig ganske så voldsomme «Papa, Won’t Leave You, Henry» fra «Henry’sDream» (1992) fungerer såpass bra. Og valgene fra Caves sideprosjekt «Grinderman»; «Palace Of Montezuma» og «Man In The Moon», glir også sømløst inn. To solide låter som hadde gått litt i glemmeboka for min del.

Jeg er gledelig overrasket over at vi får to låter fra det litt underkjente albumet «Your Funeral, My Trial» (1986). Jeg skulle gjerne fått servert tittellåten, men «Stranger Than Kindness» og «Sad Waters» er likevel ypperlige valg. Han finner også rom for en ny solid låt, «Euthanasia». Kanskje snakker vi fortsatt om savn og forsoning, som på «Ghosteen»? «I passed through a doorway/And found you sitting at the kitchen table/And smiled/That smile that smiles, that smiles… smiles just in time.»

Vi nærmer oss Nick Caves kanskje aller beste låt. Men før det: Jeg lar meg imponere over hvordan «Jubilee Street» er i ferd med å ta opp kampen om nettopp den tittelen. Den var et høydepunkt på «Push The Sky Away» (2013), tok skrittet videre og ble et høydepunkt på den fantastiske konserten i Oslo Spektrum høsten 2017. Nå får vi den i ny versjon, like skinnende.

Den låten som kanskje skinner aller sterkest i Nick Caves låtkatalog er nok likevel «The Mercy Seat», om morderen som sitter i den elektriske stolen og venter på å dø. Ikke min favoritt på «Tender Prey» den gang da i 1988, men tidene forandrer seg. Jeg forandrer meg. Og ikke minst: Låten forandrer seg. I måten den blir fremfør på og i min bevissthet.

Johnny Cash lånte den, Cave tok den tilbake og videreutviklet den. Så hva betyr «The Mercy Seat» nå? Ikke nødvendigvis for Nick Cave, men hvordan tolker jeg den inn i Nick Caves kunstneriske virke? Jeg spoler tilbake til Nick Caves album «The Firstborn Is Dead». Tittelen henspeiler på at Elvis Presleys eldre tvillingbror døde ved fødselen. I 2015 dør altså Nick Caves eldste tvillingssønn, Arthur; under tragiske omstendigheter. De fem siste årene kan ha forsonet seg som å være deltaker i sin egen sang. Hadde han skyld? I selve låten innrømmer protagonisten nettopp det:

«It began when they come took me from my home
And put me in Dead Row
Of which I am nearly wholly innocent, you know
And I’ll say it again
I am not afraid to die»

Det handler ikke om godt eller ondt, men godt og ondt: «My kill-hand is called E.V.i.l./Wears a wedding band that’s G.O.o.d». Nick Cave føler seg skyldig og uskyldig, slik det fleste av oss gjør i ulike sammenhenger, heldigvis ofte mindre tragiske. Det er bønn om tilgivelse, forsoning, frelse:

«I hear stories from the chamber
How Christ was born into a manger
And like some ragged stranger
Died upon the cross
And might I say it seems so fitting in its way
He was a carpenter by trade
Or at least that’s what I’m told»

«The Mercy Seat» har vært tolket på mange måter, ikke minst avhengig av om Nick Cave selv synger den, eller om det er Johnny Cash’ tolkning. Stor låt, uansett.

Da jeg opprinnelig skrev om denne om plata, skrev jeg at den neppe er blant de Nick Cave-platene jeg kommer til å oppsøke oftest. Ikke fordi plata ikke er bra. Dette er vakre og flotte låter fremført med stor innlevelse. Såpass ulike låter som «(Are You The One) That I’ve Been Waiting For?» fra «The Boatman’s Call» (1997), «Waiting For You» fra «Ghosteen» (2019) og «The Mercy Seat» fra «Tender Prey» (1988) glir helt uanstrengt over i hverandre, selv om originalene representerer helt ulike epoker og musikalske retninger i Nick Caves karriere.

Nei, jeg tenkte at kanskje har innpakningen vært mer spennende og mer tilrettelagt for slitestyrke tidligere. Ikke misforstå, jeg var svært positiv og mente at låtene som fremføres på dette albumet er låter som fortjener å hentes frem og gis nye tolkninger, i nye sammenhenger. Og dette er så mye mer enn Nick Cave som synger sine største hits enda en gang.

Det skinner av plata. Slitestyrken er der. Kanskje behersker ingen dette formatet bedre enn Nick Cave. Faktisk har plata endt opp med å bli én av de platene fra 2020 jeg har spilt aller mest.

Dette er fremføringer som passer for en merkelig og kritisk tid.

(Dette er en omskrevet versjon av en omtale tidligere publisert i Popklikk.)

Den fremste artisten de siste ti årene?

Nick Caves & The Bad Seeds – «Push The Sky Away» (album – 2013)
Nick Caves & The Bad Seeds – «Skeleton Tree» (album – 2016)
Nick Caves & The Bad Seeds – «Ghosteen» (album – 2019)

Får jeg tak på Nick Cave? Det korte svaret på det spørsmålet er «nei». Denne artikkelen handler om ikke å kunne beskrive Nick Caves tre siste album, om ikke å få oversikt over «Ghosteen». Og litt til. Jeg hører stort sett på musikken for den gode sangens skyld. Når strukturene forsvinner, står jeg forvirret tilbake. Nick Cave er en av få artister jeg følger langt utenfor komfortsonen min. Jeg prøver. Igjen og igjen.

For meg fremstår Nick Cave mer og mer som forrige tiårs fremste artist. Måten han har videreutviklet sin kunst. Gitt vrak på det som fungerte. Åpnet seg for fansen. Utvikler seg sammen med fansen i en dialog, ikke i en monolog. De tre siste albumene har utfordret. Jeg var skuffet over «Push The Sky Away» da den kom, men den har vokst seg fram som viktig sammen med de to påfølgende albumene, «Skeleton Tree» (2016) og «Ghosteen» (2019). Som sceneartist er Nick Cave bedre enn noen gang.

Jeg har gitt meg selv en utfordring: Å skrive om Nick Caves tre siste album, album som nå løselig blir betegnet som en trilogi. En utfordring fordi jeg har store problemer med å sette ord på hvorfor jeg ofte setter hans tre siste album så høyt, når jeg nesten like ofte lar meg frustrere over at jeg ikke klarer å trenge gjennom, at jeg bare griper en brøkdel av det som formidles. Gjennomgikk Nick Cave en radikal forandring med albumene fra og med «Push The Sky Away»? Kanskje er ikke forandringen stort større enn fra The Birthday Party til «The Boatman’s Call» eller fra «The Boatman’s Call» til «Grinderman»?

Jeg har fulgt Nick Cave & The Bad Seeds siden 1988. Det var da jeg først hørte låten «Up Jumped The Devil» fra albumet «Tender Prey» på Sigbjørn Nedlands legendariske radioprogram «Pandoras Jukebox». Jeg husker bruddstykker av den krevende og surrealistiske romanen hans, «Eselet så Herrens engel» (1989).

Siden ga Cave og bandet hans ut klassikere som perler på en snor: «The Good Son», «Henry’s Dream» og kanskje min favorittplate med dem, «Let Love In» fra 1994. Flere sterke album fulgte, men etter glimrende «No More Shall We Part» (2001) falt nok min interesse litt selv om jeg fortsatt likte mye av det Cave ga ut. Jeg var ikke særlig begeistret over «Push The Sky Away» da albumet kom i 2013. Noen halvslappe greier var min uttalelse. Med tiden har jeg endret oppfatning.

Bandet The Bad Seeds er ikke hva det en gang var. Hele besetningen er byttet ut siden starten, og borte er viktige bandmedlemmer som Mick Harvey og Blixa Bargeld. Ikke minst har multiinstrumentalisten Warren Ellis kommet inn i bandet. Jeg så Ellis første gang i Oslo Konserthus i 2004, da han og Cave alene leverte en forrykkende konsert. Og jeg var enig med kronprinsesse Mette-Marit, da jeg hørte henne utbryte på vei ut: «Dette var fantastisk».

Siden har Cave og Ellis laget musikk sammen til en rekke filmer. Jeg har Ellis mistenkt for å ha påvirket Cave sterkt i den retningen musikken hans nå har tatt. I forbindelse med utgivelsen av «Push The Sky Away» uttalte Cave at han ville skrive noe annet enn klart definerte historier. Han uttalte også at når en sang er forstått, mister han interessen. På «Push The Sky Away» tar Cave ikke bare et skritt bort fra de rene historiefortellingene, selve låtene mister struktur, de flyter mer. Dynamikken og råskapen fra tidligere Cave-mesterverk er nesten borte. Dette er mørkt. Vi møter Ellis’ loops og bruk av elektronikk. Fravær av strukturer og historiefortelling er viktige årsaker til at man snakker om Caves tre siste album som en trilogi.

Tekstene på «Push The Sky Away» er basert på google-søk. Ifølge Cave skulle låtene illustrere hvordan internett påvirker livene våre, store begivenheter og hvordan vi vurderer hva som virkelig er viktig. Første låt, «We No Who U R», er en flott lavmælt ballade, og i likhet med flere av låtene på albumet er den tankefull og inviterer til refleksjon. Høydepunktene på plata er for meg likevel «Jubilee Street» og «Push The Sky Away».

Det skulle bli mørkere. Andre Dominik, Nick Caves filmregissør: «Nick always feels his songs have this prophetic quality”. Nick Cave & The Bad Sees gav i 1985 ut albumet «The Firstborn Is Dead», en tittel som henspiller på at Elvis Presleys eldre tvillingbror døde under fødselen. Tittelen får en grufull ny betydning når Nick Caves eldste tvillingssønn, Arthur, dør femten år gammel under tragiske omstendigheter i LSD-rus i 2015.

Nick Cave var da i avslutningsfasen av innspillingen av albumet «Skeleton Tree».Omstendighetene og den musikalske innpakningen tatt i betraktning blir det likevel nærliggende å tolke dette albumet med sønnens bortgang som bakteppe. «Skeleton Tree» fremstår for meg som starten på Caves bearbeidelse av sorgen etter den tragiske ulykken. Samtidig kan det ha vært gjort endringer musikalsk etter sønnens død for at plata skal fremstå nettopp slik.

Og kanskje har plata fått denne betydningen også for Nick Cave. Plata ble først gitt ut ett år etter sønnens død, og Cave ønsket ikke å gjøre intervjuer i forbindelse med lanseringen av albumet. Imidlertid laget Andrew Dominik en film, «One More Time With Feeling», om albumet, og filmen er for en stor del spilt inn etter at Caves sønn døde. Noen rockartister er nærmere filmformatet enn andre. Nick Cave tilhører definitivt denne gruppen artister og har ikke bare levert filmusikk sammen med Warren Ellis, han har også vært i sentrum av flere filmer. Sangene fra albumet «Skeleton Tree» fremstår i filmen «One More Time With Feeling», enda sterkere enn på plate, og Cave fremstår som så ofte før, og kanskje enda mer etter, som svært reflektert.

For meg er «Skeleton Tree» ei av Nick Caves aller beste plater selv om det ikke er ei plate som kan spilles for ofte. Til det er den for krevende. Låtene føles mer klaustrofobiske og tyngre enn på «Push The Sky Away». Bruken av loops og elektronikk dras et skritt lenger. Men også forsiktig, antydende piano. Plata traff meg likevel langt raskere enn forgjengeren, «Push The Sky Away», helheten fremstår som mer solid, med fantastiske enkeltlåter som åpningslåten, «Jesus Alone», en merkverdig låt som høres ut som den vil bryte sammen, omtrent på samme måte som Cave selv må ha hatt det:

«You fell from the sky
Crash landed in a field

—
With my voice
I am calling you”

«Distant Sky» der Else Torp bidrar med nydelig vokal er et annet høydepunkt. Vakker, lengtende:

“They told us our gods would outlive us
They told us our dreams would outlive us
They told us our gods would outlive us
But they lied
Let us go now, my only companion
Set out for the distant skies
Soon the children will be rising, will be rising
This is not for our eyes”

Det er mulig å tenke seg at et annet høydepunkt, «Girl In Amber», er skrevet før de tragiske omstendighetene inntraff, men låten gir likevel sterk mening i den konteksten: “I knew the world it would stop spinning now since you’ve been gone //I used to think that when you died you kind of wandered the world”. Dette er en vakker, sakral låt som har mye til felles med låtene vi senere skal stifte bekjentskap med på albumet «Ghosteen».

Men hvordan ville låtene fra «Push The Sky Away» og «Skeleton Tree» fungere på konsert sammen med mer konvensjonelle og til dels hardtslående og tøffe låter fra tidligere i karrieren? Høsten 2017 i Oslo Spektrum leverte Nick Cave & The Bad Seeds en av de sterkeste konsertene jeg noen gang har opplevd. Tidligere og kortere konserter med ham hadde ofte åpnet fantastisk, men dalte litt i intensitet utover, ikke denne gangen! Sjelden har jeg sett en artist ha slik kontroll på sitt publikum og ikke minst kommunisere så sterkt med oss. Vi var en del av konserten!

En seksti år gammel mann som presenterer nesten hele «Skeleton Tree» – et album man ikke skulle tro var skapt for dette formatet – og få låtene herfra til å være høydepunkter, var en fantastisk prestasjon. Å fylle opp hele scenen med publikummere uten at det et øyeblikk virket patetisk var like imponerende. Jeg har ment at Johnny Cash’ versjon av «Mercy Seat» er bedre enn Caves. Nå er det uavgjort. Minst.

Nick Cave i Oslo Spektrum i 2019. Foto: Privat.

Og bandet da! Kliner kalkulert til på «Jubilee Street» og «Red Right Hand» så hele Oslo Spektrum rister. På samme måte som Cave, vet de å variere intensiteten gjennom låtene slik at vi som er der vekselvis ler og gråter. Med de versjonene vi fikk av nevnte «Jubilee Street» og «Push The Sky Away» ble mitt forhold til albumet «Push The Sky Away» endret for alltid. Med kniven på strupen holder jeg det likevel som mindre interessant enn de to etterfølgerne.

På baksiden av omslaget til filmen «20,000 Days On Earth» fra 2014 fremstilles Nick Cave som en av musikkhistoriens mest mystiske personer. Om musikken på «Push The Sky Away» og «Skeleton Tree» kunne oppfattes som mer innadvendt enn tidligere, endret Caves personlighet seg i den andre retningen. I forbindelse med filmen «One More Time With Feeling» opplevde han at sorgen hans ikke kunne være privat. Han trengte publikum, og publikum trengte ham.

Den Nick Cave vi så i Oslo Spektrum hadde gått en lang vei, og vel ett år seinere dro han ut på turné alene. I Oslo Konserthus i mai 2019 sang han fra flygel, og mellom låtene kunne publikum stille spørsmål om absolutt alt, og Nick Cave svarte på både nærgående spørsmål om sønnens død, om å skrive sanger, forbilder (Cohen, Dylan, Van Morrisson og Cash) samt spørsmål om favorittgodteri. Det var fint å få se en avslappet og åpen Cave i kontrast til den mer teatralske varianten jeg hadde sett tidligere.

På nettsiden «The Red Hand Files» kan fans og andre stille ufiltrerte spørsmål til Cave. Her fikk Cave nylig spørsmål om hvorfor han er så brutalt ærlig. Nick Cave gir et langt og velformulert svar som alltid, og svaret bør leses i sin helhet. Han selv gir den beste beskrivelsen av utviklingen han har vært gjennom på det menneskelige plan, og hvordan denne utviklingen påvirker kunsten hans og dialogen med publikum. Cave sier at med de prøvelsene og den eksponeringen for offentligheten han og hans familie har vært utsatt for, har han ikke lenger noe å skjule. Han har gjennom dette blitt skjenket frihet til å være ærlig mot seg selv og verden.

Nick Cave i Oslo Konserthus mai 2019. Foto: Privat

Og det var på «Red Hand Files Nick Cave i fjor høst slapp nyheten om at han ville slippe en ny plate om bare en uke. «Ghosteen» splitter lyttere, og det er akkurat som det skal være. Jeg har lest gode og innsiktsfulle anmeldelser av «Ghosteen». Noen har gitt den toppkarakter, andre har gitt den en treer. Men jeg opplever at alle anmeldelsene har hatt noe for seg, ingen har misforstått.

For meg er «Ghosteen» mer enn noe annet en følelse. En følelse jeg oftest har fått en tidlig helgemorgen. Andre ganger er forbindelsen til stoffet helt brutt. Denne gangen er hentydningene til sønnen, Arthur, udiskutable. Dette er en bearbeidelse av sønnens død, sorg og savn. Ikke bare trist, det er på mange måter en Nick Cave som er på vei ut i lyset og som har forsonet seg med det som har skjedd. Det er sagt at de siste platene til Nick Cave ikke bare handler om sønnen. De er vel så mye til kona og en hyllest til deres forhold.

Musikken på «Ghosteen» er mer harmonisk enn på «SkeletonTree», til dels monoton og sakral, en videreutvikling av musikken som møtte oss på hans to forrige plater. Låtstrukturen er nesten helt borte. Det kommer partier på flere av låtene som fremstår vakrere enn andre, men jeg har problemer med å skille dem fra hverandre. Hvilken låt hører jeg nå? Heldigvis leser jeg at selv Warren Ellis, som har laget musikken sammen med Cave, sier at han aldri vil få oversikt over «Ghosteen».

Det er ikke nytt at Cave bruker religiøse bilder. Dert er bibelske motiver også på «Ghosteen». Siste del av «Hollywood» er en gjengivelse av en buddhistisk historie om Kisa som mister sitt barn, en historie om at alle mennesker vil møte sorg, og at det ofte vil ta tid å finne ro i sjelen. En ro som Cave virker å være i nærheten av og som han vil la lytteren ta del i. Aldri har «I love you» vært sunget så mange ganger med så mange nyanser av mening som på «Ghosteen».

Dette er på mange måter en messe, og jeg har tidligere sagt at skal det være noen vits i å høre på dette albumet, bør man være fullt til stede. Men de siste ukene har jeg hørt på «Ghosteen» når som helst. Jeg tillater meg å koble meg på og av musikken. Stopper opp og plukker opp enkeltelementer. Blir med Nick Cave inn i en parallell verden. Musikken, og Caves stemme løfter Cave og lytteren nærmest over i en annen dimensjon. Der Cave møter sønnen Arthur på halvveien. Der han er ved siden av sønnen, der han ser sønnen danse. Han synger av og til falsett for å lage denne helt spesielle stemningen. Andre ganger er vi nærmere virkeligheten. Cave søker fred, venter. Og jeg kan oppleve at jeg har vært et annet sted enn Cave noen minutter.

Jeg vil forstå og ta musikken og tekstene innover meg. Men her forstår jeg og fanger bare fragmenter. Nick Cave fortsetter dermed å være interessant. Om 30 år, er det kanskje ikke klassikere som «Let Love In» og «The Good Son» som trekkes frem som Nick Caves mest betydningsfulle verk. Kanskje er det «Skeleton Tree» og «Ghosteen»?

Teksten er tidligere publisert i Popklikk.

Lucinda Williams: (This) Sweet Old World

(Basert på et tidligere facebook-innlegg)

Lucinda Williams – «Sweet Old World» (1992)/ «This Sweet Old World» (2017)

«I see you leaning your lanky frame
Just inside the door
A figure behind the kitchen screen
Staring down at the floor
Little angel, little brother»

Hun skriver direkte og brutalt om vanskelige og viktige teamer, Lucinda Williams. Hun går som det heter i en av de mange sterke låtene på «Sweet Old World» (1992): «along the sidewalks of the city». Bokstavelig og i overført betydning. Det musikalske landskapet er Americana, eller kall det gjerne like deler country og rock med noen doser blues og soul i blandingen.

I 2017 ga Lucinda Williams ut albumet «This Sweet Old World». Dette er et album med nyinnspillinger og til dels litt omarbeidede versjoner av de sterke låtene på det da 25 år gamle «Sweet Old World». I tillegg får vi flere bonusspor.

For de som har et varmt forhold til originalen, kan slike nyinnspillinger være litt vanskelig å svelge. Elliott Murphy gjorde noe tilsvarende med sitt klassiske album «Aquashow» på omtrent samme tidspunkt, ganske velkykket, det også, synes jeg.

For «This Sweet Old World» er vellykket. Noen mener at Lucindas stemme det siste tiåret høres litt trøtt og matlei ut. Jeg synes bare den får mer og mer sjel og derfor kler det sjelfulle materialet godt. Musikerne er de mangeårige våpendragerne David Sutton (Bass), Butch Norton (slaginstrumenter) krydret med orgel fra David Bianco.

Og gitarer selvfølgelig. Lucinda selv. Men med de særdeles dyktige Stuart Mathis og Greg Leitz som bidrar til et lydbilde med rockfølelse ispedd country. Om Leisz spiller steel gitar eller annen gitar, er nesten umulig å høre, han får gitarene til å gråte uansett. Perfeksjonisten Lucinda har med seg sine beste folk, denne gangen uten gjestemusikere. Blir renskåret og lite overflødig på den måten.

Tekstene har til dels tunge temaer, selvmord, konemishandling, rusmisbruk. Kjærlighetssorg. Plata låter mer «The Ghosts of Highway 20» (2016) enn «Good Souls Better Angels» (2020). Mer ettertenksom enn rocka.

Første låt er om nettopp kjærlighetssorg. Han sender henne meldinger fra «Six Blocks Away». Kjærlighetssorg, type Rådebank sesong 1, om du har sett den. Litt lavere tempo enn på originalen, stemmen er mer værbitt.

Mishandling av menn skal hun ha vært utsatt for selv. Her er det «Memphis Pearl» som med enkle virkemidler får sin historie.

Det er to historier om selvmord. Tittellåten er nydelig, trist: «Didn’t you think anyone loved you?». Noe tenke på. «Pineola»er mer rocka. Om en venn av familien. «I could not speak a single word, No tears streamed down my face, I just sat there on the living room couch Starin’ off into space». Sinne og sorg. Rådebank sesong 2.

«Drivin’ Down A Dead End Street». Forlatt av mor, far drikker og slår, «He never got enough love.» Livet hans som voksen går på tverke.

«Little Angel, Little Brother», en sterk og rørende låt om kjærlighet til en person som er ute å kjøre. Treffer vondt og godt. Det er ikke alltid låtene som gråter lavest, som har minst på hjertet.

Plata avsluttes med en nydelig versjon av Nick Drakes «Which Will».

Jeg legger ikke opp til en diskusjon om denne eller originalen er best. Jeg er uansett svak for disse nye versjonene. Sangene lyder mindre friske, samtidig mer modne. Fiolinen fra originalen satte et eget preg på den, men det hadde jo heller ikke vært noe poeng å kopiere den flotte detaljen i nyinnspillingene.

Bonuslåtene synes dog mindre nødvendige. Låter likevel tøft nok. Tre covere, en egen. To av dem blueslåter. Best liker jeg hennes egen countrylåt, «Dark Side Of Life».

Småbyhistorier

Bildet til høyre: Ian Noe og John Prine i Oslo Konserthus, februar 2020 – foto Vibeke Sjøvold

«I grew up fast in a small town, Where people go to die» (Barna Howard). Jeg tar denne gangen for meg to nye amerikanske artister fra forrige tiår. Artister som både i historiefortelling, inspirasjonskilder og ikke minst stemmer likner til forveksling på hverandre. Men det er også forskjeller. Den siste uken har jeg hatt gjenhør med de tre albumene disse artistene til sammen har gitt ut. Ikke bare ett gjenhør, men gjentatte gjenhør. Les om Barna Howard og Ian Noe her.

Barna Howard –Barna Howard ( album 2012)
Barna Howard – Quite A Feelin’ (album 2015)
Ian Noe – Between The Country (album 2019)

«And before there were stars, he’d head to the bars
Where all the regulars knew his name
But nobody cried when they heard that he died
All alone, out in the rain»

Når noen av oss som skriver om musikk går tom for ord, går vi over til å skrive om gåsehud, klump i halsen og tårer i øynene. «Rooster Still Crows» fra Barna Howards andre album «Quite A Feelin’» er en låt som kan framkalle slike karakteristikker. Tre korte og effektive vers. Et like kort og effektfullt refreng. Tre historier. En sønn har tatt livet sitt, faren lever videre med smerten. En mann blir hjemløs og dør under broen. En kone mister sin mann. En nydelig og forførende melodi. Så vanskelig og tilsynelatende enkelt kan det gjøres.

Barna Howard vokste opp i midtvesten, i Eureka, Missouri i USA, en småby på vel 25 000 innbyggere. En småby som over årene mistet sin sjarm. Etter videregående skole flyttet Howard nordover til en større by for å studere, og jaktet deretter kjærligheten østover. Flere år senere fulgte han to venner nordvest, på jakt etter inspirasjon og en ny start. Hvilke byer det er snakk om, har jeg ikke klart å oppspore, og det er heller ikke vesentlig.

I 2012 utga Barna sitt selvtitulerte debutalbum. Albumet tar for seg kontrasten mellom hans småbyoppdragelse og disse storbyvandringene. Han ser tilbake, drar på besøk. På plata møter vi kun Barna Howard og hans fingerplukkende gitarspill. I stil ikke så ulikt en Townes Van Zandt på tidlige liveinnspillinger og «In The Beginning». Et slikt format krever sine sanger, og Barna hadde dem. 10 sterke låter, og det er nesten umulig å plukke frem favoritter. Første låten «Horizon Fade», er om å besøke hjembyen:

Horizons fade in a rear view mirror,
To let me know that I have gone.
I feel it now, up in my chest,
For the people I have known for so long.
Well, sometimes I go home, just to see them,
We pour a strong one, then we’re right back again.
Well, it’s good to know they’re there,
To tell me how it’s been.

Så følger den ene låten sterkere enn den andre. Drømmende, «I’ll Let You Pick a Window». Underfundig tristesse som: «Tell me what you’re thinking, I promise, I won’t laugh, There ain’t no laughter here, anymore.» Helt til slutt «Timber, Nails And Tears». Samme tematikk, tematikken har aldri vært langt unna:

«Tell me all the white blossoms have bloomed,
Because over here, that’s one thing you never see»

Senere flyttet Barna Howard til Portland, Oregon lenger vest, en by på størrelse med Oslo. Sangene hans på oppfølgeren «Quite A Feelin’» (2015) kretser også rundt oppveksten i Eureka, men nå også om hans nye hjemby. På «Quite A Feelin’» er produksjonen større. Fingerplukkingen til Barna er tonet ned. Vi får innslag av tangentinstrumenter, dobro, banjo, elektrisk gitar, trommer og lap steel. Mer country, aldri overdådig. Igjen holder låtene høy standard, selv om et par låter på side to ikke når helt opp til låtene på debutalbumet. Slikt blir bare pirk når vi får låter som «Rooster Still Crows» nevnt innledningsvis, eller visdomsordene fra en eldre mann i den nesten like fengende «Notches On A Frame».

På samme måte som musikken er litt mindre intim, opplever jeg at låtene er litt mindre selvkonsentrerte. «Hands Like Gloves» forteller en rystende historie om kvinnemishandling:

«Drop the broom, quit sweepin’ up your broken dreams
All the things she does for love these days
Like puttin’ up with his hands that way»

Da Barna Howard for noen år siden ble spurt om hvilken konsert som var den beste han hadde vært på, svarte han en konsert med John Prine. Og da er veien kort til Ian Noe. Ian Noe gjorde en sterk jobb som oppvarmingsartist for John Prine i Oslo i februar 2020, på den nest siste konserten John Prine holdt før han døde. Alene med gitaren fremførte han nakne og sterke versjoner av låter fra sitt debutalbum «Between The Country» (2019).

Ian Noe er en 31 år gammel singer-songwriter from Beattyville, Kentucky i USA. Hans hjemby har rundt 1 375 innbyggere. Han synger om rusmisbrukere, drap og tapt kjærlighet. Stemmen er ikke ulik Howards, og da det allerede har gått flere år siden Howards forrige album, var «Between The Country» særdeles kjærkomment. Albumet er produsert av Dave Cobb. Låtene er fargelagt med blant annet akustiske og elektriske gitarer og tangentinstrumenter, men som hos Howard er det historiene som står i sentrum. Ian Noes historier er nok mindre selvsentrerte enn Howard er på sitt debutalbum, og både produksjonen og historiene på Noes «Between The Country» har nok mer til felles med «Quite A Feelin’». Kanskje kan man si at Noe fortsetter der Howard slapp?

Ian Noe uttalte til First Avenue: “I’ve always thought that Eastern Kentucky had a certain kind of sound, and I can’t really explain it any better than that,” he says. “What I was trying to do was write songs that sounded like where I was living.” Man bet seg raskt merke i «Letter To Madeleine», et brev fra banditten som nå var tatt til fange og kanskje ville bli henrettet.

Andre historier er nærmere i tid. Plata åpner med historien om Irene, en fallen skjønnhet som for lengst har gitt tapt overfor alkohol. Vi får senere de gripende drapssakene «Dead On The River» og «Between The Country», låter med like sterke og dramatiske melodier. Blant andre høydepunkt – mange ikke nevnt – «If Today Doesn’t Do Me In». Om å miste taket, eller om å holde seg fast:

«Right up to the spotlight
Drinkin’ all that coke and gin
And I’ll leave these shadows behind
For a new peace of mind
If today doesn’t do me in»

Ja, da bare gjenstår det å anbefale disse tre albumene fra Barna Howard og Ian Noe på det sterkeste. Klassisk låtskriverkunst som fortjener mange lyttere! Hør og se smakebitene under. Kanskje er Barna Howard den største ordsmeden av dem – uten at det i tilfellet er til forkleinelse for Ian Noe – så vi lar ham få siste ordet:

«Well, if you wake before I die, you can find me on the street,
Heading far from the city, to find out what I need.
I hear that there’s a land above, I guess we’ll have to see.
I’ll share it there with you dear, but first we’ll have to meet, Down on Tinker Creek.»