«On The Beach» (1974) står plassert blant én av de aller beste Neil Young-platene utgitt i hans beste periode. Ikke alle låtene har fremtredende melodier, likevel er låtene fantastiske, eller kanskje er det nettopp derfor? Blant musikerne på plata finner vi Ben Keith på diverse instrumenter, Ralph Molina (trommer), Billy Talbot og Tim Drummond på bass samt Rusty Kershaw på fele. Det hele lyder akkurat som det skal, langt ute i en egen verden, bare en Neil Young på høyden kunne skapt. Innspillingen skal ha funnet sted i en trivelig stue med stimuli fra et rus- og nytelsesmiddel kalt honeyslides. Akkurat det ligger uten for mitt interesseområde, selv om jeg er klar over at de trolig hatt betydning for sluttresultatet.
Som Neil Young-fan fra rundt 1985 oppdaget jeg raskt at det var enkelte Neil Young-plater det var vanskelig å få tak i. «On The Beach» var en slik. Rundt 1993 fant jeg imidlertid ett eksemplar brukt og kjøpte det, og da jeg litt seinere fant ett til, kjøpte jeg det også!
Trygt plassert – nei, plata truer stadig med å bryte ut – sammen med «Time Fades Away» og «Tonight’s The Night» i den såkalte «The Ditch Trilogi», er dette plata der Neil dveler mer med hva berømnelse og ønske om berømmelse gjør med ham enn på noen annen plate, og han viser også indignasjon overfor kritikere og publikum som ikke følger ham på hans ferd ut i grøftekanten. Allerede på den spretne åpningslåten, countryrockeren «Walk On», herjer han med omgivelsene:
«I hear some people been talkin’ me down Bring up my name, pass it ’round They don’t mention happy times They do their thing, I’ll do mine»
Og sitatet «So all you critics sit alone You’re no better than me for what you’ve shown» trekker Neil Young-fans frem, nær til det kjedsommelige, når ikke alle gir Neil topp score hele tiden. Men i samme låt, «Ambulance Blues» – med en melodi stjålet av Neils helt Bert Jansch – viser han selv også litt tvil om egne evner, samtidig som han peker på at han kan ikke lage «Harvest» om og om igjen:
«I guess I’ll call it sickness gone It’s hard to say the meaning of this song An ambulance can only go so fast It’s easy to get buried in the past When you try to make a good thing last»
Den råeste låten på albumet er «Revolution Blues», en låt om drapene begått av Charles Manson- klanen. David Crosby likte ikke at man sang om slikt, til å begynne med i hvert fall. Man kommer uansett ikke unna at låten står langt oppe på lista over Neils røffeste og beste låter. The Bands Levon Helm på trommer og Rick Danko på bass hjelper godt til med herlig komp. Hør som Neil bjeffer og uler på låten!
De pene låtene på albumet er «For The Turnstiles» og ikke minst den vakre pianoballaden, «See The Sky About To Rain». Den særeste låten er miljølåten, «Vampire Blues».
De to platesidene er likhetene i tematikken til tross noe forskjellige, og det er side 2 mange peker på som Neils aller beste plateside. Her er låtene lange, Neil famler og pratesynger, og likevel blir det helt perfekt. Det er her du finner nevnte «Ambulance Blues» og «Motion Pictures». Fine «Motion Pictures» omhandler blant annet forholdet mellom Neil og skuespilleren Carrie Snodgress. Men favoritten min fra denne siden, og denne plata for den saks skyld, er for tiden uansett tittellåten «On The Beach». Her graver Neil enda dypere. Han trenger et stort publikum, men han orker dem ikke hver dag. Man kan bare ane hvordan radiointervjuet der han blir alene sammen med mikrofonen går. På plata bidrar Ben Keith, Ralph Molina, Graham Nash og Tim Drummond til atmosfæren på låta. Men jeg synes nok live-versjonen med CSNY som finnes på Archives vol 2 er enda enda heftigere, både vokalen som er langt ute å kjøre og gitarsamspillet med Stephen Stills.
Archives har lært oss at flotte låter som «Winterlong», «Traces», «Borrowed Tune» og «Bad Fog Of Lonelines» kunne vært med på albumet. Skal vi likevel være glad for at «On The Beach» ble akkurat den plata den ble?
”I need a crowd of people, I just can’t face them day to day“. En nøkkelsetning på albumet mange av oss introverte kan relatere til. Albumcoveret, hva viser det? Blåser svaret i vinden?
Terje Espenes – «Hopes And Dreams – The Songs of Bruce Springsteen» album 2021)
Coverart: Robin Jensen. Foto: Theodor Lundby Eilertsen
«Is a dream a lie if it don’t come true Or is it something worse that sends me down to the river”
–Bruce Springsteen, The River.
I stor grad har Terje Espenes styrt unna Bruce Springsteens aller meste kjente låter på sitt nye album, “Hopes And Dreams”, der han gjør låter som betyr noe ekstra for ham av nettopp Springsteen. Men «The River» måtte nok med når utgangspunktet er håp og drømmer. For meg er mye av poenget med coverplater, der jeg kjenner låtene fra før, å se låtene fra en litt ny synsvinkel, og gjerne oppdage noe i tekst og musikk som jeg ikke har fått med meg tidligere. Og jeg kan med en gang røpe at det lykkes dette albumet med!
Vi kjenner Terje Espenes som frontmann i Jack Stillwater, et band med sterke album som «The Farmer Trilogy» og «Norwegicana» i bagasjen. I fjor dro Terje Espenes ut på en soloturne for å hylle Bruce Springsteen. Ti av låtene er nå spilt inn som album med samme utgangspunkt: akustiske arrangementer, fremført live. Terje gikk i studio sammen med en liten trio bestående av Eivind Kløverød på sag, trommer og perkusjon og Lars Endrerud på piano, bass og strenger. Altmuligmann Freddy Holm har bidratt med flere instrumenter på et par av låtene.
Låtene skiller seg ut fra originalversjonene samtidig som de viser respekt for låtene og bakgrunnen for dem. Terje forteller at Bruce har fulgt ham gjennom store deler av livet og inspirert ham som låtskriver, artist og menneske. «Håp og drømmer» oppsummerer mye av det Bruce og musikken hans har representert for Terje Espenes og mange andre. Terje har valgt låter fra perioden 1978–1993. Han dekker dermed store deler av det mange mener er Bruce Springsteens beste periode.
Nei, en drøm er ikke en løgn Halvparten av låtene på dette albumet er hentet fra albumene «The River» og «Nebraska». Det trenger ikke nødvendigvis være fordi Terje mener dette er Springsteens beste album. Skulle han tatt for seg rockelåtene på f.eks. «Born To Run» og «Darkness On The Edge Of Town» – drømmer går som en rød tråd gjennom mye av Springsteens virke – ville dette kanskje blitt et annet album. Mange av låtene derfra krever – i hvert fall slik jeg kjenner dem – et massivt lydbilde. Samtidig har Terje røpet at det er låter herfra han gjør live, kanskje i helt andre versjoner.
I «The River» ble drømmene brutalt knust. Spørsmålet gjengitt i tekstlinjen innledningsvis har jeg likevel i mitt hode omskrevet til: «Is a dream a lie if it don’t come true, or is it something else». Om noe, er ikke en drøm en løgn før den blir oppfylt. Drømmer gir næring til nytt håp. Håp om at det er mulig å reise seg igjen, selv om man kan bli skremt med tanken på hva hovedpersonen i «Atlantic City» – et av de utmerkede låtvalgene på albumet – har i sikte:
“Now I’ve been lookin’ for a job but it’s hard to find Down here it’s just winners and losers And don’t get caught on the wrong side of that line Well I’m tired of comin’ out on this losin’ end So, honey, last night I met this guy And I’m gonna do a little favor for him”.
Lydbildet på flere låter er løftet et hakk sammenliknet med originalene Det må nødvendigvis være krevende å gjøre låter som «The River» og «Atlantic City» til sine egne. Her får låtene en touch av bluegrass med flott strengelek. Ikke helt Jack Stillwater, men ikke så langt unna heller. Låtene fra albumene «Born In The USA», «Tunnel Of Love» samt «Streets Of Philadelphia» har i mine ører en langt mer sympatisk påkledning enn i originalversjonene. Mer luft og spillerom. En låt som «Downbound Train» kler Terjes stemme godt – jeg får litt Jack Stillwater-følelse – og om du ser bort fra at Bruce er Bruce, liker jeg denne versjonen med svingende partier bedre enn den bombastiske versjonen til Bruce Springsteen på «Born In The USA». Et herlig driv også i musikken! Jeg kan også nevne at jeg – i utakt med mange – aldri har vært noen stor fan av den klaustrofobiske, Oscarvinnende låten «Streets Of Philadelphia» fra den gripende filmen «Philadelphia». På dette albumet synes jeg Terje løfter den låten ett hakk.
Mer samarbeid med Hege Brynildsen og Trond Svendsen? Albumcoveret med Terjes svoger fotografert bakfra i en bil, sender tankene direkte i retning av Bruce Springsteen. Flere av Bruce sine tekster bruker bilen som symbol på frihet. I andre låter finner mye av selve handlingen sted i eller rundt en bil. Terje har fått hjelp vokalhjelp av Trond Svendsen, Norges svar på Tom Russell – unnskyld – på to slike låter, åpningslåten «Wreck On The Highway» og «Highway Patrolman». «Wreck On The Highway» er en hjerteskjærende låt om å finne en døende mann ved siden av veien. Nydelig og nakent starter denne låten dette albumet. Flott er også versjonen av «Highway Patrolman», om de to brødrene, den ene politimann, den andre kriminell. En så innholdsspekket låt at Sean Penn laget en egen film, «Indian Runner», med utgangspunkt i låten. Her høres det ut som Trond Svendsen er «Highway Patrolman» himself og synger gjennom en politiradio, eller noe slikt. Nice touch.
Hege Brynildsen har utgitt et av de aller fineste norske albumene hittil i år, «Blue Birds Black Knight». Hun bidrar med vokal på «I’m On Fire» og «Tougher Than The Rest». Ingen av disse låtene hører hjemme helt i toppen blant mine favoritter med Springsteen i utgangspunktet, men som Hege bidrar til å løfte disse låtene! Nydelig! Stemmen står perfekt til Terje Espenes. Kan jeg be om mer samarbeid mellom disse to? Jeg banner litt i kjerka og påstår at lydbildet på disse versjonene er langt å foretrekke foran originalversjonene: den litt mystiske atmosfæren på «I’m On Fire», de delikate slaginstrumentene på «Tougher Than The Rest», saga, strengeinstrumentene, pianoet og sikkert mer til.
Foto: Theodor Lundby Eilertsen
Håp er en livsinnstilling Det albumet jeg har spilt mest med Bruce Springsteen er utvilsomt «Darkness On The Edge Of Town». Du kan lese om det albumet i en annen artikkel om drømmer. Det er et album jeg av og til tenker at jeg kjenner fram og tilbake og på kryss og tvers. Men den låten som lettest gir meg frysninger på ryggen den dag i dag, er «Point Blank» fra «The River». Det er selvfølgelig umulig å overgå Bruce Springsteens versjon av denne låten. Men det Terje Espenes og Lars Endrerud gjør med denne låten i 8 minutter, spilt inn live i studio med vokal og piano, er for meg mer enn nok. Har du ikke fått med deg teksten når Bruce synger den, gir Terje og Lars deg en sjanse til, en sjanse også til å høre låten med nye ører. Tusen, tusen takk! Sangens hovedperson drømmer om at han fortsatt var sammen med sin eks-kjæreste, men det er han jo ikke:
“I was gonna be your Romeo you were gonna be my Juliet These days you don’t wait on Romeo’s you wait on that welfare check and on all the pretty things that you can’t ever have and on all the promises”
Hvor er «håp og drømmer» blitt av, vil du kanskje spørre? Det ligger dog mye sympati med de som ikke lykkes, også i denne låten. I filmen «Western Stars» fra 2019 er Springsteen er personlig. Han plasserer seg igjen mitt blant oss; en fortapt sjel og drømmer. Springsteens prosjekt har ofte vært å gi mennesker et friminutt fra livene de lever. En forståelse for situasjonen de har havnet i, og energi og drahjelp til å prøve enda en gang. Det er sagt at håp er en livsinnstilling. Så kanskje finnes det håp også for de to i låten «Point Blank»? Og det er jo lett å trekke paralleller til manges situasjon det siste året. Drømmer knuses, men har du håp, får du nye drømmer.
Jeg synes Terje Espenes har lykkes godt med å peke på disse aspektene gjennom låtvalgene på dette albumet. Han tilfører akkurat nok doser egenart til å gi prosjektet særpreg – lydmessig løftes flere av låtene – samtidig som respekten for låtene bevares. Og ingen vet bedre enn Terje Espenes at bare Bruce er Bruce. Terje fortsetter på veien med Bruce Springsteens låter. Jeg har i hvert fall lyst til å få med meg en slik konsert.
Til høyre: Bob Dylan i Hyde Park, juli 2019 (Foto: Tormod Reiersen)
I dag feirer vi 80-årsdagen til én av de aller mest innflytelsesrike kunstnerne de siste 60 årene. Her kan du først lese litt om mitt forhold til Bob Dylan. Deretter skriver jeg om hans siste plate, en tekst som egentlig handler om det samme.
«Oh, I think of myself more as a song and dance man, y’ know».
Ja, Bob Dylan svarte dette for snart 60 år siden da han fikk spørsmålet om han var en poet eller en sanger.
De som har sett Bob Dylan live de siste årene kan raskt slå fast at noen stor danser er han ikke lenger, om han noen gang har vært det. Mer slik en kulturminister danser i opptogene til Molde Jazzfestival. Men det er da heller ikke poenget. Gjennom svaret viser Bob Dylan at han ikke ønsket å være den personen folk ville gjøre ham til, det er ikke nødvendig å ta ham så alvorlig. Da han sluttet å lage politiske sanger, fant frem den elektriske gitaren og begynte å skrive gåtefulle tekster, mente noen han hadde sviktet. Sviktet de politiske folksangene, sviktet de som ville gjøre ham til profet. Men snarere kan man si at det var gjennom å bryte ned det han hadde bygget opp, han fant seg selv. Igjen og igjen.
Da han i 1965 ga ut den seks minutter lange «Like A Rolling Stone» som singel, brøt han mange barrierer med hensyn til både hva en singel og en rocklåt kunne være: «Elvis Presley freed your body, Bob Dylan freed your mind», som Bruce Springsteen uttalte. Om du ikke er noen stor Dylan-fan, kan du likevel ha mye å takke ham for; hvordan han har inspirert mange av dine favorittartister.
Dylan har holdt koken. Flere kunstneriske nedturer, men han har alltid slått tilbake. Ofte har nedturene synes som en kalkulert måte å komme opp med noe nytt på. Noen ganger med enkle kjærlighetssanger. Noen ganger med avansert tull og tøys som på «The Basement Tapes» sammen med The Band. Noen ganger kryptisk. Andre ganger igjen lager han coverversjoner og radioprogrammer der andre artister hylles. Skal jeg snakke om favorittplater med mannen? Helst ikke. Men «Planet Waves» (1974), «Blood On The Tracks» (1975) og «Love & Theft» (2001) kommer jeg alltid tilbake til. Og liveplata sammen med The Band: «Before The Flood». En smånervøs og hektisk Bob Dylan kaster seg ut i låtene:
Oh, God said to Abraham, "Kill me a son" Abe say, "Man, you must be puttin' me on" God say, "No", Abe say, "What?" God say, "You can do what you want Abe But the next time you see me comin', you better run" Well, Abe said, "Where you want this killin' done?" God said, "Out on Highway 61"
«Highway 61 Revisited» er en av disse låtene som kan ta deg mange steder. Bibelhistorie? Ja! Men vit også at Bob Dylans far het Abraham.
Mange har skrevet om Dylan de siste dagene. Men jeg har ikke sett at noen har nevnt låten «Blind Willie McTell», én av hans aller beste. Det sier litt om Bob Dylan at denne låten ikke fikk plass på albumet «Infidels» i 1983 og først ble gitt ut sammen med andre uutgitte opptak i 1991. Etter sigende mente han selv at han ikke klarte å yte låten rettferdighet, så han lot den ligge. Vel, versjonen som finnes på «Bootleg Series Vol. 1–3» kunne ikke vært bedre.
Lenge var «Tempest» (2012) den siste plata med egne låter. Etter «Tempest» kom plater med materiale fra den store amerikanske sangboken, også kalt Bob Dylans «Sinatraplater», på rekke og rad. Først «Shadows In The Night» (2015), så «Fallen Angels» (2016) og sist av dem, trippelplata «Triplicate» (2017). Mange mislikte dem, og jeg innrømmer at det ble litt mye av det gode for meg også. Men da jeg så en Bob Dylan live i Oslo Konserthus i 2015, i Oslo Spektrum i 2017 og i London i 2019, som sang tydeligere og mer inspirert enn jeg hadde hørt ham tidligere, det vil si fra og med 1993, var det mer enn greit. Nå trengte jeg ikke gjette på hvilke låter han sang, slik jeg måtte tidligere. Sinatra-platene hadde gjort ham godt!
I 2016 fikk Bob Dylan Nobels litteraturpris. At «litteraturpurister» ikke syntes han fortjente den, var som man kunne forvente. Andre mente andre låtskrivere holdt høyere litterær kvalitet. Den debatten var unødvendig. Her var det bare å glede seg over at Dylan og en hel kunstform fikk den anerkjennelsen den fortjener.
Og så var den der i 2020. Ut av det blå. Et nytt klassisk Bob Dylan-album! Under kan du lese min omtale av plata, skrevet da den var to dager gammel. Den omtalen oppsummerer samtidig mye av mitt forhold til Bob Dylan. Helt til slutt vel 20 av Dylans sterke låter, gitt ut fra og med «comeback-albumet» «Time Out Of Mind» i 1997.
Da er det bare å sitere Loudon Wainwright lll fra hans hyllest til Bob på Bobs femtiårsdag: «You keep right on changin’ like you always do// An’ what’s best is the old stuff still all sounds new// Yeah, today is your birthday, have a great one, Bob.»
Bob Dylan – «Rough And Rowdy Ways» (album, 2020)
Forspill
Dylan og Neil Young kom med ny musikk samme dag, fredag 19. juni. Jeg har allerede skrevet lenger enn langt om Neil Youngs album, «Homegrown». Mens Neil Youngs musikk ofte går rett inn i sjela, må Bob Dylans musikk og tekster gjennom hjernen. Når de kommer ut derfra, har jeg kanskje oppfattet fem prosent, resten kan jeg jo gruble på frem til mine dager har kommet til ende.
Da den lange, nær melodiløse, «Murder Most Foul», ble utgitt i mars, så jeg på den som en forkastet låt fra et tidligere album. Men da «I Contain Multitudes» kom som singel noen uker seinere, øynet jeg håp om et nytt album. Et nytt, godt album. Og la oss rydde unna all tvil først som sist. «Rough And Rowdy Ways» er ikke bare «et godt album». Det er et nytt forbløffende mesterverk fra mesteren selv.
Det er åtte år siden «Tempest», og når noen av oss begynte å antyde at 79-åringen ikke kommer til å gi ut flere album med eget materiale, slår han tilbake og leverer et album som overgår alt vi kunne drømme om. Ei bonusplate som når alt er satt i perspektiv, kanskje vurderes blant hans aller ypperste, klart bedre enn den flotte, men litt ujevne «Tempest». Bluesen er nedtonet sammenliknet med det vi har fått servert på de foregående platene. Her finner du flotte melodier, tekster i særklasse, et stødig band og en Bob Dylan i front som knapt har sunget bedre. Dette er egentlig alt du trenger å vite om denne plata om du ikke har hørt den ennå.
Og når jeg nå gir meg i kast med enkeltlåter, vit at jeg bare spekulerer. Jeg skal på ingen måte påstå at jeg har skjønt denne nye Bob Dylan-plata, like lite som jeg skal gjøre krav på å ha oversikt over alt innholdet i Bobs tidligere utgivelser. Dette er dog min måte å kose meg med en ny Bob Dylan–plate. Eller vent; hva var det forfatteren Johan Borgen sa? «Folk sier de skal hjem å kose seg med en god bok, man skal ikke kose seg med bøker!» Og det er ikke helt bak mål å si det samme om denne Bob Dylan-plata. Albumets tittel avslører at livene vi lever, for de fleste ikke går langs en bred og fin motorvei.
Mangfoldige tyverier
Gjennom både musikken og tekstene gir albumet perspektiver fra historien og inn i nåtiden. Om perspektivene ofte er dystre, finner vi også lysglimt. Jeg tar like gjerne utgangspunkt i begynnelsen på Bob Dylans plate «Rough And Rowdy Ways», en platetittel som er stjålet fra Jimmie Rodgers-låten med nesten samme navn.
Og begynnelsen er «I Contain Multitudes». Tror du Dylan har funnet på denne tittelen selv? Nei, den har han stjålet fra Walt Whitman. Og sånn har det gjerne vært med Dylan, og slik er det flere steder også på dette albumet. Han stjeler tekstbiter og setter dem sammen på nye måter. Ofte gjelder dette også melodiene. Når det gjelder albumet «Modern Times» (2006) spesielt, ble det påpekt av mange at tyveriene var såpass grove at han kunne delt ut litt kreditt til kilder. De skriftlærde avslører det, men genialt er det.
Som det heter: De middelmådige låner, geniene stjeler. Går du gjennom platetitlene på Bobs album fra og med 1997, finner du referanser til sanger, filmer eller bøker av henholdsvis Warren Zevon («Time Out Of Mind»), Charlie Chaplin («Modern Times»), Shakespeare («Tempest»), Eric Lott («Love And Theft») og kanskje enda flere. I andre sammenhenger ville man kalt dette innovasjon eller utvikling. Man tar utgangspunkt i det som er gjort før og bygger videre på det. Og Dylan har alltid vært åpen om at han henter inspirasjon fra andre kunstnere, gjerne verk fra før han entret banen. Ikke minst på det snart 60 år gamle debutalbumet er dette tydelig. Og jeg tenker at dette er et helt bevisst trekk fra Dylan. Han trenger ikke stjele, men gjennom tyveriene setter han sin egen kunst inn i en historisk ramme. Vi må lære av historien. Ta utgangspunkt i den, men forbedre den.
Da «I Contain Multitudes» ble gitt ut, var jeg fornøyd. Bob Dylan hadde da nylig gitt ut den 17 minutter lange «Murder Most Foul», med så mange referanser og navn og en så minimalistisk melodi, at det ble litt i overkant for meg. Jeg tilhørte derfor ikke dem som hyllet «Murder Most Foul» som en umiddelbar klassiker. Nå er låten plassert der den hører hjemme, som en egen hel CD/LP eller helt til slutt på strømmetjenester.
Utgangspunktet er drapet på Kennedy. Derfra spinner Dylan en historie der en rekke skikkelser innen populærmusikken deltar, og kanskje endog hylles for at de gir oss lysglimt og samhold i de røffe tidene. «Still, when I think of the road, we’re traveling on, I wonder what went wrong», som Paul Simon sang på sin «American Tune». Namedroppingen blir massiv fra andre halvdel av låten og inn. Alt satt til en nær fraværende melodi og med forsiktige strykere og piano. Jeg har tidligere plassert den i samme bås som de litt kjedelige låtene «Roll On, John» og «Tempest», på albumet «Tempest». Denne er nok langt mer interessant enn disse.
Men, la oss gå tilbake til begynnelsen. Bare tittelen på låten «I Contain Multitudes» er på en måte nok. Dylans mange ansikter? Musikken hans har likevel ikke endret seg så mye de siste 20 årene. Sinatra-platene — coverversjoner av låter fra den store amerikanske sangboken, som man sier — fra de siste årene har imidlertid gjort ham godt; crooneren trer frem, og bluesstamperen får hvile på «I Contain Multitudes» og mange andre låter.
Bob synger kanskje som ei kråke, men hvilken kråke! Ordene kommer tydelig frem, ikke som på konserter for 10-20 år siden. Og ikke bare det; Bob Dylan har alltid vært kjent for sin gode timing, og det er mulig jeg bare er litt nyforelsket i den gamle mannen, men hør på de fraseringene, hvordan stemmebruken underbygger budskapet i låtene. Han synger da nesten bedre enn noen gang? Ja, eller snakker bedre enn noen gang. Og musikerne med blant annet gitaristen Charlie Sexton i spissen, gjør en storartet jobb, de ligger i bakgrunnen, gir låtene akkurat det de skal ha, briljerer ikke, men hører du etter, får du flotte detaljer.
«I Contain Multitudes» inneholder i likhet med «Murder Most Foul» mange navn. Vi møter Rolling Stones, Anne Frank, Indiana Jones, Mr. Poe, William Blake, Beethoven og Chopin i samme låt! Og denne herlige formuleringen fra 79-åringen:
“You greedy old wolf, I’ll show you my heart//But not all of it, only the hateful part //I’ll sell you down the river, I’ll put a price on your head//What more can I tell you?// I sleep with life and death in the same bed”
Ja, «multitudes», indeed. Og det er vel det Dylan forteller oss her. Vi kan ha mange ansikter, Dylan selv – eller Robert Zimmerman som han også het – sa en gang for lenge siden «I have got my Dylan mask on».
Så kanskje «I Contain Multitudes» er ord å leve med når noen tror de har plassert deg? Men like mye kan sangen handle om å ha en mangfoldig oppfatning av tilværelsen på samme måte som albumet jeg har foran meg kan tolkes i mange ulike retninger.
Bob Dylan i Hyde Park, London i 2019. Foto: Tormod Reiersen.
Dylan trekker veksler på coveralbumene
Om mange navn er nevnt på åpningslåten «I Contain Multitudes» og avslutningslåten «Murder Most Foul», nøyer ikke Dylan seg med det. Nydelige «Mother Of Muses» kunne glidd rett inn på Dylans coverplater fra de siste årene, og hevet dem. Han henter bilder fra gresk mytologi, og trekker også frem helter som våget å stå alene, som kjempet for det de trodde på. Elvis Presley, Martin Luther King jr. Flere! Én av de mest poetiske låtene på albumet, og av de mest oppløftende:
“Mother of Muses sing for my heart//Sing of a love too soon to depart//Sing of the heroes who stood alone//Whose names are engraved on tablets of stone//Who struggled with pain so the world could go free//Mother of Muses sing for me»
»Black Rider» ligger i samme musikalske leie, og når Dylan i låten synger «Some Enchanted Evening», går tankene nettop i retning av den gamle standardlåten med denne tittelen og Dylans tolkninger av slike låter. Jeg liker å tro at når Dylan navngir personer, er det først og fremst når han hedrer dem. På «Black Rider» nevner ikke Dylan navn når han synger om det som må være djevelen selv. Han lar det være opp til oss, så kan man jo flire litt også:
“Black rider, black rider, hold it right there//The size of your cock will get you nowhere//I’ll suffer in silence, I’ll not make a sound//Maybe I’ll take the high moral ground//Some enchanted evening I’ll sing you a song//Black rider, black rider, you’ve been on the job too long”
En tidlig favoritt på denne plata er den fantastiske, spøkelsesaktige og smått absurde «My Own Version Of You». Kanskje vil denne låten nå helt opp mot «Mississippi» og «High Water (For Charley Patton)» fra mi favorittplate med Dylan fra de siste 25 årene, «Love And Theft». Konkret handler låten om å plukke sammen kroppsdeler og skape et nytt menneske. Sangens protagonist vil lage en person som kan redde ham. Dommedag er ikke langt unna:
“After midnight, if you still wanna meet//I’ll be at the Black Horse Tavern on Armageddon Street//Two doors down, not that far a walk// I’ll hear your footsteps, you won’t have to knock//
Låten «I’ve Made Up My Mind To Give Myself To You» lar vi passere som en ren og skjør kjærlighetslåt. Vi leter ikke etter doble betydninger og mørke budskap. En herlig låt med flotte overganger, Bob kan lage slike låter ennå! Han lar til og med bandet ta en liten avstikker noen sekunder.
«The point of no return»
Denne plata har tre rhythm and blueslåter: «False Prophet», «Goodbye Jimmy Reed» og «Crossing The Rubicon». Alle tre er tette og gode låter som fungerer, selv om melodiene nok ikke er direkte nyskapende. Ta for eksempel den gåtefulle «False Prophet». Her handler det om både det gode og det onde. Noen vil mene at Bob synger som djevelen. Kanskje peker Dylan på seg selv i denne låten i en strofe eller to. Han ønsket aldri å være sin generasjons profet. Da kan han heller ikke være en falsk profet. Andre vil peke på politiske ledere som er nettopp det; falske profeter. Men først og fremst er teksten gåtefull.
«Crossing The Rubicon» er et bilde på å passere det punktet der det er for seint å snu. Det kan handle om å hoppe i det, ta sjansen på det personlige plan. Men den kan også handle om utfordringene verden står overfor. Klima. Fattigdom. Selv om låten er skrevet for en stund siden, kan den også tolkes inn i konteksten av i de siste måneders pandemi og politiske «melaninmotsetninger». Låten inneholder blant annet en pessimistisk sivilisasjonsrapport:
“What are these dark days I see?// In this world so badly bent //cannot redeem the time //The time so idly spent”
Bedre da å gå tilbake i tiden? Den over ni minutters lange «Key West (Philosopher Pirate)» som kommer helt mot slutten, har nostalgiske elementer, for så tematisk å ta flere retninger. Ikke spør hva den handler om, men innholdsrik er den! Og helt til slutt «Murder Most Foul» som en egen skive. En grei beskjed, du trenger ikke å høre på den hver gang.
Skal vi snakke om «årets beste plate»?
Om noen tvilte på om overdosen med Sinatra-plater, hadde en funksjon, kan de slutte med det nå. Konklusjonen er grei. Etter dem kom en plate for evigheten! Kun Bob Dylan kunne laget dette. Og han gjorde det like før han fylte 80 år!
(Omtalen av «Rough And Rowdy Ways» er litt forkortet sammenliknet med utgave publisert i Popklikk.)
Låten som åpner Eide Olsens nye album «Cross My Heart» er garantert å løfte humøret ditt. «Living A Dream» tar deg med på Eide Olsen og hans kones reiser etter at de giftet seg i Roma i 2017. En uanstrengt og fengslende låt med et slentrende jazzpiano fra Irek Wojtczak og bakgrunnsvokal fra Inger Lise Drabløs; to sentrale personer på dette prosjektet. Albumet er et musikalsk samarbeid mellom Asgeir Eide-Olsen og den anerkjente polske jazz-musikeren Irek Wojtczak. Drabløs stemme setter også et unikt preg på mange av låtene. Med «Living A Dream» var min interesse for dette prosjektet umiddelbart vakt. Senere på albumet får vi låten «Happy To Dance» som gir meg mye av den samme følelsen. Er det Thomas Haugland som setter en ekstra spiss på den låten med sine perkusjonslyder, tro?
Asgeir Eide-Olsen har en tidligere karriere som musiker i Bergen på 1990- og tidlig på 2000-tallet. Etter 15 år uten å skrive musikk, bidro skilsmisse og ny kjærlighet til at han fant fram gitaren og begynte å skrive låter. Så ble det studioinnspilling og plate. Tekstene på dette albumet tar opp viktige temaer om å bryte ut av et samliv, om å fungere sammen med de nærmeste, om å være far, og om å akspetere annerledeshet.
Musikerne som har bidratt på «Cross my Heart» er i all hovedsak norske og polske studiomusikere, mange med jazzbangrunn. Nevnte Inger Lise Drabløs samt Atle Engelstad (gitarer), Endre Warholm (trekkspill), Aksel Fjæra (bass) er eksempler på norske musikere som er viktig for helheten i dette norsk/polske samarbeidsprosjektet, i tillegg til en rekke dyktige musikere fra Polen. Innspillingene er delvis gjort i Gdansk i Polen og delvis i Bergen.
Bilder til venstre: Jan Gábor Turi.
Om « Living In A Dream» var en perfekt åpning, er ikke låt nummer to, «Cross My Heart» stort snauere. Her har Inger Lise Drabløs vokalen. Det lekne pianoet ligger der fortsatt som en musikalsk bærebjelke. Et nytt høydepunkt! Albumet er variert, og det er ikke alle låtene som treffer meg like godt. «Be That Man» er en slik låt. Den er imidlertid dyktig laget og utført med Eide Olsen på vokal og en flott blues-/soulgitar som sentralt instrument. En soulpreget låt, kanskje ikke så ulikt noe Dance With A Stranger kunne laget? I likhet med flere låter tar teksten opp et viktig tema. Her handler det om å godta – og kanskje også sette pris på – svakhetene og manglene hos våre nærmeste.
I god konkurranse med «Living A Dream», utroper jeg «Annabelle» til platas beste låt, den er utvilsomt platas skumleste. Jeg håper vi nå har forlatt Eide Olsens mer personlige betraktninger. Vi får nemlig nå en morderballade der Drabløs og Eide Olsen veksler på vokalen. Av instrumentene er det særlig fiolinen som bidrar til en slags østeuropeisk stemning og sender låten i en helt annen retning enn øvrige låter på albumet. Glimrende!
Jeg har nevnt tre – eller var det fire – høydepunkter. Selv om låtene så langt treffer meg i ulik grad, skjer det interessante saker hele veien. Hør Woitczak saksofon på «Simply Dad» og hans pianotoner mot slutten av låten! På andre låter kan det være en fløyte som fanger oppmerksomheten.
Albumets siste låt er en ny favoritt. «The Hate Still Burns», handler om at veien fra kjærlighet til hat kan være kort, og at det lykkelige brudd ofte er en illusjon. Låten sender meg litt i retning av den vakre stemningen «Sting» skapte på for eksempel albumet «Nothing Like The Sun». Igjen er piano og saksofon sentrale elementer som svever over bass, trommer og gitarer. Igjen en blanding av jazz og pop. Igjen en påminnelse om hvor godt stemmene til Asgeir Eide-Olsen og Inger Lise Drabløs står til hverandre. Musikkvideoene som følger albumet er regissert av Kjell Hammerø. Videoene underbygger låtene og bretter dem ut. Se lenke nederst for eksempel på dette når det gjelder denne låten!
«The Hate Still Burns» er dermed en verdig avslutning på et album som har veldig mye å by på. Skal jeg pirke litt, spriker det kanskje litt mye, og det er et par låter som som nevnt ikke treffer meg like godt som de øvrige. Samtidig kan de være nettopp andres favoritter. Et veldig fint og gjennomarbeidet album dette!
Gubberock 