Gratulerer med 80-årsdagen, Paul Simon!

Paul Simon fyller 80 år i dag! Det må feires med en sak her på bloggen. Nederst i saken er det en spilleliste med over 30 av hans fineste, men ikke mest kjent låter.

«I am just a poor boy
Though my story's seldom told
I have squandered my resistance
For a pocketful of mumbles
Such are promises
All lies and jest
Still, a man hears what he wants to hear
And disregards the rest»
–Paul Simon, «The Boxer»

13 år. Hjem fra fotballtrening. Fire kilometer på sykkel. Oppover. Endelig hjemme. Side 2 av Simon & Garfunkels «Bridge Over Troubled Water» (1970) på en bærbar Sanyo kassettspiller. Side 1 var allerede spilt før trening. Nå stod «The Boxer» for tur. Fantes det noen finere sang? En vise som var utviklet til en herlig pompøs rockelåt. Trommer spilt inn ved en heis for å få den rette lyden. Et refreng som gikk og gikk høyere og høyere: «Lie la lie, lie la lie la lie la lie Lie la lie, lie la lie la lie la lie, la la lie la lie». Paul Simon klarer gjennom én hovedperson å vise oss New York i all sin bredde.

Lånte platene av moren til en kamerat

Jeg husker ikke når jeg ble hektet på Paul Simon og Simon & Garfunkel. Det kan ha vært da de spilte Simon & Garfunkels «The Concert In Central Park» hele dagen på en fotballturnering i Idrettsparken i Mandal. Jeg hadde en kamerat som likte Bruce Springsteen. Heldigvis hadde han en mor som likte Paul Simon. Jeg fikk låne platene hennes og spilte inn «The Concert In Central Park», flere av syttitallsplatene til Paul Simon og «Pauls Simons Songbook» (1965). «There Goes Rhymin’ Simon» (1973) ble en tidlig favoritt: «Was A Sunny Day», «American Tune», «Something So Right», «Loves Me like a Rock». Klassiker på klassiker.

For meg ble Paul Simon raskt den største, og det varte noen år. Stor er han fortsatt! Jeg kjøpte «One-Trick Pony» (1980), det albumet hadde fått hard medfart av kritikerne, men jeg lærte meg å elske det. Julen 1983 fikk jeg hans nye album, «Hearts And Bones». Da fikk trettenåringen kjørt seg med åttitallsynther, Pauls samlivsbrudd og nye kone, Carrie Fisher. Dette forsto jeg lite av, men jeg spilte den om og om igjen. «Hearts And Bones» skulle vært en ny Simon & Garfunkel-plate. Paul fjernet Arts stemme i innspurten. I ettertid er det vanskelig å se hvordan Art kunne løftet et så personlig Paul Simon-album.

Oslo Spektrum 2016. Foto: Tormod Reiersen

Fra enkeltpersoner til universelle sannheter

Og snart hadde jeg skaffet med alle Simon & Garfunkel-albumene (1964-1970) på kassett. Siden ble det LP’er og CD’er. Slitesterk musikk som tåler alle formater. Jeg går ikke lei av godlåtene fra duoen, signert Paul Simon. Paul Simons og Art Garfunkels stemmer ga tilsynelatende perfekt harmoni, men under overflaten handlet Pauls sanger om fremmedgjøring, storbyangst og politikk, ofte sett gjennom brillene til én enkelt person, og like ofte gir tekstene universell mening langt utover enkeltpersoner. Hør for eksempel «America» og den senere «American Tune» om et Amerika som er i ferd med å miste fotfeste. Evig aktuelle, dessverre.

«The Sound Of Silence» ble en stor favoritt. Den varme versjonen på «The Concert In Central Park», vel å merke. Den fantes også i en fin versjon på «Wednesday Morning 3 a.m.» (1964). Det var imidlertid først da produsent Tom Wilson – han hadde også en finger med i spillet på «Mr. Tambourine Man» med The Byrds og «Like A Rolling Stone» med Bob Dylan – uten Paul Simons viten, og etter hvert til hans forskrekkelse, remikset originalen til en elektrisk og skranglete folk-rock-låt i 1965 snøballen begynte å rulle, og Simon & Garfunkel fikk sin første store hit.

På siste studioalbum med duoen, «Bridge Over Troubled Water» (1970) får vi også låter om et partnerskap, og kanskje også et vennskap, med Art Garfunkel som gikk mot sin slutt. Gode eksempler på dette er «So Long, Frank Lloyd Wright» – Garfunkel var arkitektstudent – og en av duoens aller fineste låter «The Only Living Boy In New York». Sistnevnte peker på Tom – Tom var Arts navn da de var «Tom & Jerry» som tenåringer på 50-tallet – som reiser på filminnspilling av Catch 22 og lar Paul være igjen alene.

Så hadde selvfølgelig albumet tittellåten «Bridge Over Troubled Water», én låt Paul har fortalt var i en helt annen klasse enn noen annen låt han hadde skrevet. Samtidig var det en låt som var skapt for Art Garfunkels stemme. Da produsent Roy Halee og Art Garfunkel fikk høre et utkast til låten, var de enige om at låten trengte ett vers til. Paul kom tilbake med et tredje vers som den dag i dag gir meg gåsehud når jeg hører Garfunkel synge det. Akkurat det at sangen «måtte» synges av Garfunkel, var lenge sårt for Paul, hans egne soloversjoner nådde ikke helt opp. På konserten i Oslo i 2018 gjorde han imidlertid den fineste versjonen jeg har hørt ham gjøre uten Garfunkel.

Fra Oslo Spektrum 1. juli 2018. Foto: Tormod Reiersen

Kunstner i stadig utvikling

Det har rent mye vann i i det opprørte vannet siden «Bridge Over Troubled Water» ble gitt ut, og i dag er Paul Simon 80 år! Det har vært flere gjenforeninger med Art Garfunkel på konsert, men for tiden er de så langt jeg kjenner til, ikke på talefot, dessverre. Selv så jeg dem sammen på det Paul Simon betegnet som en nostalgiturné 2003/2004. Men for det meste har Paul vært på kunsterisk søken, sjelden sett etter de letteste løsningene. Innspillingen av klassikeren «Graceland» i Sør-Afrika i 1986 skaffet ham uvenner – påstander om tyveri av idé, brudd på FNs kulturboikott og manglende låtkreditt til Los Lobos – men albumet var uansett en stor kunsterisk triumf og et kommersielt comeback.

På hans siste ordinære album med nye sanger, «Stranger To Stranger» (2016) fortsatte han å utfordre seg selv og lytterne. Paul har stadig skjøvet meg ut av komfortsonen. I 2018 ga han ut nye innspillinger av gamle, litt oversette låter. «In The Blue Light» var nok en flott plate, og versjonene av for eksempel «Can’t Run But», «One Man’s Ceiling Is Another Man’s Floor» og «René And Georgette Margritte With Their Dog After The War» pustet alternativt liv inn i sangene.

Fra Oslo Spektrum 1. juli 2018. Foto: Tormod Reiersen.

Mange store øyeblikk på Paul Simon-konserter!

Første gang jeg fikk oppleve Paul Simon i levende live var i Oslo Spektrum under «The Rhythm Of The Saints»-turneen i 1991. For en kveld! Endelig fikk jeg oppleve min ungdoms store musikalske helt sammen med et stort kobbel av musikere. Den siste gangen jeg så Paul Simon live, var på avskjedsturneen for tre år siden. Det kan ha vært den aller beste av seks konserter jeg har sett med ham. Etter turneen trakk Paul seg tilbake til et roligere liv sammen med hans ikke ukjente kone, Edie Brickell. Han har fortsatt med noen veldedighetskonserter i ny og ne, og selvfølgelig håper jeg på mer ny musikk med den kvalitetsbevisste, men ikke altfor produktive kunstneren fra New York.

Gratulerer med dagen, du mester med gitar, ord og toner!

«In the clearing stands a boxer
And a fighter by his trade
And he carries the reminders
Of every glove that laid him down
And cut him till he cried out
In his anger and his shame
"I am leaving, I am leaving"
But the fighter still remains, he still remains»
–Paul Simon, «The Boxer»

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: