Tom Waits – Rain Dogs (1985)
«We sail tonight for Singapore
We’re all as mad as hatters here
I’ve fallen for a tawny moor
Took off to the land of nod
Drank with all the Chinamen
Walked the sewers of Paris
I danced along a colored wind
Dangled from a rope of sand
You must say goodbye to me»
Ja, ja slik begynner låten «Singapore» og albumet «Rain Dogs» (1985) med Tom Waits. Tonen var satt for det mest originale platealbumet jeg til da hadde hørt, ja kanskje til nå også. Jeg har nettopp våknet på Kielferja, og da må det vel være passende med «Singapore»?
Blant musikerne finner vi Marc Ribot (gitar) Greg Cohen (bass), Larry Taylor (bass), Michael Blair (trommer), Ralp Carney (saksofon ) og Keith Richards på gitar og mange flere. Og tromming på diverse møbler og annet. En blanding av stjernelag og trofaste samarbeidspartnere. Men like viktig som «hvem» og «hva» er «hvordan». Tom Waits sier at han ofte starter med to sanger, plasserer dem i et rom, så får de barn. Og for en familie «Rain Dogs» ble!
«Rain Dogs» var mitt første møte med Tom Waits’ musikk og personligheter, en verden helt utenom det vanlige. Jeg husker da jeg i 1985 satte på plata på min brors rom. «Singapore», «Clap Hands». Hva i alle dager? Tom styggvakre stemme, vindskeiv musikk og lyder og ulyder. Men for noen melodier. Det humper og går samtidig som det svinger enormt av mange av låtene. Og for ett persongalleri! Plata ble selvfølgelig spilt inn på en opptakskassett, TDK, C90. Noen år seinere fikk jeg meg CD og seinere LP.
Første del av trilogien om «Franks Wild Years», «Swordfishtrombone», hadde banet veien. På «Rain Dogs» tok Waits elementene fra amerikansk rock, Kurt Weil og egne ingredienser et skritt lenger. Et instrument kunne låte som hva som helst eller være hva som helst så lenge det bidro til historiefortellingen. Og historien i dette tilfeller var om «Rain Dogs» – skadeskutte hunder, eller mer presist mennesker – i New York som ikke fant veien hjem. Karakterene var delvis inspirert av personer Waits hadde et forhold til; faren, Uncle Vernon mfl., men jeg skal på ingen måte påstå at de handler om dem. Moren var dog overrasket over å finne så mange familiemedlemmer i låten «Cemetery Polka». På tide at noen sang om dem, sa Tom.
Det finnes flere beskrivende sitater fra Tom Waits om hva dette albumet er: Ett av dem er gjengitt i en artikkel i The Music Afficiniado:
«There is something interesting about Manhattan. Someone could stand out in the middle of Fourteenth Street stark naked, playing a trumpet with a dead pigeon on their head and no one would flinch. In fact, tomorrow there will probably be two guys like that.»
Albumets forsidefoto er tatt av den svenske fotografen Anders Petersen på Café Lehmitz i Hamburg. Stedet ble hyppig besøkt av drosjesjåfører, prostituerte og sjømenn som var på landferie. Petersen har fortalt at folk på stedet hadde en tilstedeværelse og åpenhet han selv manglet. Det var toleranse for desperasjon, ømhet og å sitte alene i et hjørne. Jeg tenker historien om bildet og Waits egen beskrivelse hver på sin måte fanger essensen av «Rain Dogs».
Det finnes flotte, vanlige sanger som «Blind Love» og «Downtown Train» her, men «Tango ’Till They’re Sore», «Gun Street Girl» og «9th & Hennepin» er mer spennende! Ei av tidenes aller beste plater, dette!
«And the girl behind the counter has a tattooed tear
One for every year he’s away, she said
Such a crumbling beauty
Ah, there’s nothing wrong with her that a hundred dollars won’t fix
She has that razor sadness that only gets worse
With the clang and the thunder of the Southern Pacific going by»
Gubberock 