Erik Lukashaugen i blått

Erik Lukashaugen – Det vi rakk (album 2021)

Til venstre: Omslag laget av Erik Lukashaugen og Ida Westvang. Foto: Stephan Gundersborg

Erik Lukashaugen er førskommende fredag, 20. august, ute med et nytt album. Jeg har hørt mye på dette albumet de siste dagene og kan love at det bare er å glede seg!

Det vi rakk» er Erik Lukashaugens femte album. Mest kjent for meg og for mange andre er han for sin tonesetting av Hans Børlis dikt på «Av en sliters memoarer» (2013) og den Spellemann- nominerte «Vi eier skogene» (2018). Begge store favoritter her i huset. Jeg har nå hatt et gjenhør med dem, og kan slå fast at de eldes med stil! Albumene «Tel si ega tid» (2015) og «Finnskogvegen» (2016) har også fått en ny runde, og det er fine ting her også, selv om de som helhet ikke begeistrer meg like mye som Børli-platene.

Menn midt i livet

Om de fleste album som gis ut nå, kan vi naturlig nok lese at de er preget av pandemien. «Det vi rakk» er intet unntak, og ifølge Erik inneholder albumet ni triste viser om alt som kan rakne for en mann midt i livet.

Albumet åpner med sangen «Kommet for å bli» – en låt med Stein Ove Berg-kvaliteter. Ett par etter flere års samliv jobbe hardere og hardere for at samlivet fortsatt skal fungere:

«Dagene tar og gir
Bladene som faller mens vi strir
——
Hold meg, se på meg
Og lov at du har kommet for å bli»

For meg er dette imidlertid ikke trist. Ikke bare i hvert fall. Ligger det ikke her en erkjennelse om at mulighetene finnes, men at det ikke nødvendigvis skal være så enkelt? Noen ganger rakner det helt, som i «Hugget i stein»:

«Som to kontinenter
Hver dag i sakte drift
Kløfta imellom oss
Starta som en rift»

«Den sørgeligste sangen» er én av mange favorittlåter på albumet, og den er inspirert av hendelser i livet til en kamerat av Erik. Sangen handler om å bli forlatt. Forlatt med mange spørsmål om hvorfor det gikk galt. En nydelig låt, som tittelen lover en sørgelig låt der man hører at også instrumentene gråter.

«Knarkekoia» forteller historien om en mann som ikke lenger kan ty til enkle løsninger på de utfordringene livet byr på. Han fikser ikke studier, får ikke jobb. Lytterne kan se ham for seg der han går innover fjellet, eller er det i skogen. Musikken tar oss med på ferden, og vi føler hovedpersonens uro, vi føler med ham. Han ender på fortidens løsning: Knarkekoia. Musikk og tekst passer perfekt sammen. En gripende låt med filmatiske kvaliteter.

Er dette Knarkekoia? Foto: Erik Lukashaugen

Jeg skal ikke forsøke meg på å gå gjennom alle tekstene på de ni låtene som utgjør albumet. Men det er veldig fint å sitte med tekstheftet og fundere litt på hva Eriks hovedpersoner er opptatt av og hvordan det går med dem. Det er flere måter og lykkes og mislykkes på. Behovene er forskjellige; for noen kan til og med reduserte krav til å være sosial eller lykkes i arbeidslivet som følge av pandemien være en slags befrielse. I hvert fall for en stund. Det er lettere å akseptere egen situasjon når en vet at det sitter flere i samme båt. Eller; sitter med forskjellige puslespill rundt om i landet for å spille litt på den tyngste låten på albumet, «Nedgangstid» og videoen til «Elverum i blått».

Flott og rikholdig produksjon

Fortsatt kaller Erik låtene sine for viser, og vi får fortsatt servert hans nydelige akustiske gitar og sanger med vekt på de gode tekstene med stemmen tydelig framme i lydbildet. Jeg tenker også på visesang som en innstilling: Tilsynelatende litt enkelt, upretensiøst og liketil, selv om skinnet kan bedra. Her er det mye å fordøye. Krister Skadsdammen spiller på flere gitarstrenger, og hans nydelige pedal steel kan sende tankene i retning av countryens verden. Hør ham spille på «Elverum i blått»! En låt og tekst som får meg til å tenke på stemningen i mange koronastengte byer en kald vinterdag.

På andre låter er lydbildet tyngre. Erik, altmuligmann og medprodusent Tarjei Nysted, flere elektriske gitarer og Børre Flyens taktfaste trommer fyrer opp med noe nær industrirock i små porsjoner, litt i samme retning som på Tom Roger Aadlands album av året. Det fargelegges med strykere på flere låter som det flotte tittelsporet helt til slutt og begynnelsen på det omtrent like fine åpningssporet «Kommet for å bli». Det skapes dermed også en eim av kammermusikk på flere låter.

I tillegg til de allerede nevnte, bidrar flere gjestemusikere. Hør albumet også med hodetelefoner. Det gir dette utrolig velproduserte albumet enda en dimensjon, og for meg trådte da flere klanger og variasjoner tydeligere fram, og et par nye låter ble favoritter. Rikt produsert altså, men samtidig låter albumet intimt.

Om vi sammenlikner med forrige album, «Vi eier skogene», er det mindre folkemusikk – mindre feler og trekkspill og mer rock. Tematikken kunne være tung også på «Vi eier skogene», men flere av melodiene var likevel lettere til sinns, noen nær muntre. Der er ikke låtene på «Det vi rakk». Her går det stort sett i moll.

En slags oppsummering

I det hele tatt gjør musikerne en aldeles strålende jobb på denne plata. Den har dermed mye å by på utover innholdsrike tekster og fine melodier. For det har den nemlig også. Mine favorittlåter er foreløpig sånn omtrent «Nedgangstid», «Det vi rakk», «Knarkekoia» og «Den sørgeligste sangen». «Kommet for å bli» og «Elverum i blått» er strengt tatt ikke stort snauere, og da har jeg nevnt to tredjedeler av låtene på albumet.

Så langt liker jeg melodiene på «Parentes» og «Hugget i stein» noe mindre enn melodiene på de øvrige låtene. Tekstene på «Parentes» og «Hugget i stein» er uansett fine, og det foregår interessante elementer under overflaten. Jeg kan derfor ombestemme meg når jeg har hørt enda mer, så dette er ikke, ehm, hugget i stein. Og jammen får vi en «Erik Bye-referanse» i låten «Parentes» – stjerne i boka!

«Sterke menn» var i utgangspunktet heller ikke av mine favorittlåter på albumet, men hver gang jeg kommer til den, starter den yngste i huset en interessant samtale om innholdet i teksten, så på dette albumet er det noe for mange. Og etterhvert åpenbarer detaljene i musikken seg, også på denne låten.

Dette er dermed ei plate som har mye flott å by på og som utvider Erik Lukashaugens univers. Jeg har hørt plata mange ganger de siste dagene. Stadig prøver jeg å skru til superlativene litt. Denne plata er slitesterk og gir nye oppdagelser hele tiden! Erik er ute på turné, se eget bilde, så mulighetene til å få sett ham i levende live i høst bør være store!

Og til slutt…

Tilbake til den flotte tittellåten. Et samliv er over. Jeg tror døden skilte dem brått og brutalt, midt i livet. Vemodig. Og trist. Kanskje først og fremst trist. Jeg tror også at de rakk mye, tok vare på gode stunder. Trist da også på en litt god og vakker måte, kanskje?

«Og om jeg kunne visst
At den sommeren ble den siste
Sku’ jeg lagt til side alt for deg
Men det var det vi rakk»

Albumet blir utgitt 20. august 2021.

Vincent Neil Emerson – country på øverste hylle

Vincent Neil Emerson – Vincent Neil Emerson (album 2021)

Foto til høyre: Melissa Payne

“I spent my whole life wonderin’ why I’m down
I don’t feel easy if the blues don’t come around
And my face don’t look right without a frown
Well, if you can’t swim, you better learn to drown”

Lill Lindfors sang at musikk skal bygges ut av glede. Jeg har aldri forstått den sangen. Vincent Neil Emerson album nummer to er nå ute, og det er selvtitulert for å signalisere at dette er ei personlig plate. Låten sitatet over er hentet fra heter «Learnin’ To Drown» og handler om å håndtere egne depressive tanker etter farens selvmord. Teksten er sterk, og melodien står godt til den; én av de aller beste låtene jeg har hørt så langt i år. Du kan se videoen med tekst om du følger YouTube-lenka nederst i denne saken.

Jeg var egentlig på jakt etter stoff om Rodney Crowells nye flotte album, «Triage», som du kan lese om her, da jeg kom over en artikkel der intervjueren kom inn på at Rodney Crowell hadde produsert den nye plata til Vincent Neil Emerson. Både intervjuer og den ikke helt objektive Rodney var enige om at dette var saker. Og det er jeg helt enig i! Én anmelder påpeker at når Rodney har en finger med i spillet, er det countrymusikk mest i navnet, enten det er egne plater eller plater han produserer for andre, er han ikke så nøye med det noen kanskje vil mene er countrymusikkens konvensjoner. Anmelderen synes til og med at det gjelder for den nye plata til Vincent Neil Emerson. Der er jeg uenig. Du får ikke countryen din mer country enn Vincent Neil Emerson i 2021.

Vincent Neil Emerson ligger trygt plassert på countrysiden av Cuy Clark og Townes Van Zandt om jeg skal trekke frem storheter som mange allerede har sammenliknet med. Men vi trenger ikke alltid «talkin’ new Townes Van Zandt», slik man gjorde med mange som hoppet etter Dylan. Men jeg skal heller ikke underslå at Emerson sier at låtene er sterkt inspirert av Van Zandt, og hører du godt etter, kan du høre et par Van Zandt-referanser på denne plata.

Vincent Neil Emerson er fra Texas, og platedebuterte i 2019 med albumet «Fried Chicken and Evil Women». Han er nå 29 år, og har spilt på mindre steder i flere år allerede. Emerson peker på at mer etablerte artister som Colter Wall og Charley Crockett hjalp ham med å komme ut i rampelyset. Han er opptatt av å synge den utilslørte sannheten slik han opplever den, som i den hjerteskjærende «Learnin’ To Drown». Men det var en annen sang som ifølge hjemmesiden hans for alvor åpnet opp for låtskriving fra hjertet som terapeutisk hjelp, nemlig den den flotte «High On Gettin’ By»:

«I got my first child on the way / And the bills are all unpaid / I should have finished high school / Got a job and learned to save / But the words keep on fallin’ / And the highway keeps on callin’ / To my pen”.

Etter at han hadde skrevet «High On Gettin’ By» løsnet låtskrivingen for alvor, og han hadde snart nok låter til dette selvtitulerte albumet. De rolige og vare låtene er i flertall. Albumet har dog også låter med elementer av bluegrass over seg, med feler og gitarer som setter opp tempoet flere hakk. Hør for eksempel «High On The Mountain» – til å bli i godt humør av, selv om også teksten her har en litt mollstemt bakgrunn.

Mange av tekstene på albumet dveler ved mentale utfordringer, ikke minst som følge foreldrenes problemer og at han nå har forpliktelser. «High On Gettin’ By» er allerede nevnt. «Debtor’s Blues» og «Ripplin’ And Wild» er to andre eksempler på flotte og ærlige låter som peker på behovet for å ta seg sammen: 

«I'm the son of a child 
And I'm ripplin' and wild
And I hide in the pleasures I find»
(Fra «Ripplin’ And Wild»)
«I was a victim of the charge
I made and spent my pay in honky tonks and bars
But good times don't pay the bills
And a belly by itself does not fill
So I'll keep savin' up my pay»
(Fra «Debtor’s Blues»)

Så må man gjerne mene at overgangen fra et liv uten forpliktelser til et familieliv er et evig tema, og det er ikke lenge siden jeg skrev om Dallas Burrow som var opptatt av det samme. Men det handler ikke bare om hva man sier, men hvordan man sier det, og da er det rom for mange varianter over omtrent det samme temaet. Vincent Neil Emerson er heller ikke bare introspektiv på dette albumet. På én av mange fine låter på dette albumet, «The Ballad of the Choctaw-Apache», synger han om hvordan Choctaw-Apachene ble tvunget til å selge store landområder til myndighetene i Louisiana i 1960-årene.

Plata er velprodusert, og den flotte musikken er aldri i veien for Emersons solide stemme og låter. Blant instrumentene som trakteres på dette albumet er gitarer og feler nevnt. Det dukker faktisk også opp en fløyte på «White Horse Saloon», én av flere låter som handler om trangen til å drikke alkohol. På noen låter er det smakfulle innslag av piano, forsiktige slaginstrumenter og sikkert enda mer.

For meg er Vincent Neil Emersons album av de aller fineste nye countryalbumene jeg har hørt i år, og jeg anbefaler sterkt at du gir det et forsøk eller to.

 

Neil Youngs tilbakekomst: «Eldorado» og «Freedom»

1989: Neil Young And The Restless — «Eldorado»/Neil Young—«Freedom»


Neil Youngs tilbakekomst? Vel, han hadde jo vært der hele tiden:

«After nearly a decade of experimental music and commercial flatlining, Young came thrashing back with a kinetic, distortion-soaked performance of “Rockin’ in the Free World,” looking like a heavy-metal scarecrow and setting the stage for a career rebirth. “I had my trainer, and we just lifted weights and I did calisthenics [in my dressing room] to get my blood to the level it would be at after performing for an hour and 25 minutes,” said Young.»

Dette skrev musikkmagaisnet Rolling Stone om Neil Youngs fremføring av «Rockin’ In The Free World» på Saturday Night Live 30. September 1989. For å understreke det hele: Neil Young hadde på seg T-skjorte med bilde av Elvis Presley og hinter mot Elvis’ comeback-konsert i 1968.

Neil Young hadde bak seg et syttitall der han knapt trådte feil. Så kom åttiårene med store utfordringer på hjemmebane og med en rekke sjangereksperimenter vi ikke ville vært foruten, men som likevel på mange måter var en annen Neil Young. Ett poeng hadde nok derfor plateselskapet Geffen da Neil ble saksøkt for ikke å lage typiske «Neil Young-plater».

Selv ble jeg hektet på Neil Young i 1985 da jeg som femtenåring sov meg gjennom Live Aid-natta, bortsett fra da Neil Young var på scenen—en artist jeg ikke kjente fra før. Deretter kjøpte jeg og elsket platene «Old Ways» (1985), «Landing On Water» (1986), «Life» (1987) og «This Note’s For You» (1988). Heldigvis hadde vi ikke strømming den gangen, så platene man kjøpte, de spilte man til man likte dem.

Energibomben «Eldorado»

«We may not compromise 
I may not suit your taste tonight 
My sweet love 
But as the time goes by 
You might think that I'm all right 
My love, my heavy love»

I 1988 var Neil Young på veien med sitt nye blues-/storband, The Bluenotes, senere omdøpt til Bluenote Cafe av rettighetsgrunner. Særlig live svingte det av konstellasjonen, og mange mener nok dette var det mest vellykkede av Neil Youngs åttitallseksperimenter.

I januar 1989 hadde Neil lagt «The Bluenotes» på hylla og dro ut på veien med «The Restless». The Restless besto av Chad Cromwell, Rick Rosas, Ben Keith og Frank Sampedro, sistnevnte fra Crazy Horse. De var nå tilbake i mer klassisk Neil Young-landskap. På turneen ble mange av låtene fra «Eldorado» og «Freedom» urfremført. Borte var de fleste av de tidligere 80-tallslåtene. Neil Young And The Restless spilte inn albumet «Times Square» på denne tida. Albumet ble trukket, men med ett unntak dukket låtene opp igjen på minialbumet «Eldorado» og og på «Freedom» senere samme år.

I april 1989 var nemlig Neil Young tilbake for alvor også på plate! Bare så synd de færreste fikk det med seg. Minialbumet «Eldorado» ble nemlig kun utgitt i Australia og på New Zealand. Sa jeg klassisk Neil Young- landskap? «Eldorado» er Neil Youngs mest hardtslående album noensinne. «Don’t Cry» — inspirert av kjærlighstssorg hos medprodusent Noiko Bolas — coverversjonen av The Drifters «On Broadway» og tittellåten dukket opp på «Freedom» seinere på året, mens «Heavy Love» og «Cocaine Eyes» ble ganske så eksklusive godbiter for «Eldorado».

Innspillingene bærer preg av at Neil hadde behov for å få utløp for et raseri og en bitterhet som kan ha sammenheng med utfordringene med den handikappede sønnen Ben og plateselskapet Geffen. På åttitallet bidro dette trolig til sjangereksperimentene, her får det fullt energisk utløp, blant annet gjennom noen voldsomme gitareskapader og herlig støy. Forferdelig musikk, sa Graham Nash. Ikke i det hele tatt, sier jeg. Eldorado ble nylig utgitt på vinylplate, så nå er den tilgjengelig for alle i fysisk format.

«A man of the people»

«Got a man of the people,
says keep hope alive
Got fuel to burn,
got roads to drive»

Høsten 1989 skjønte vi det alle. Neil Young ble relevant igjen. «Freedom» kom på markedet. Plata åpner med en akustisk versjon av «Rockin’ In The Free World» og avsluttes med en elektrisk versjon av samme låt. Samme oppskrift som med «My My, Hey Hey (Out Of The Blue)»/«Hey Hey, My My (Into The Black)» på albumet «Rust Never Sleeps» 10 år tidligere. Låttittelen slapp ut av Crazy Horse-gitaristen Frank Sampedro, og låten ble urfremført i februar 1989.

Låten traff tidsånden perfekt. Berlin-muren falt, og resten er historie. Jeg var i militæret og måtte se den fantastiske videoen til låta om og om igjen. Andre på rommet sverget til «Sacrifice» med Elton John. Neil var i skuddet og fremførte «Rockin’ In The Free World» på konsert for Nelson Mandela samt på Saturday Night Live samme høst. Låten fungerer på flere plan og ikke uten paradokser: Den roper på handling, men feirer likevel livet i den frie verden. Og i 2022 er låten mer aktuell enn noen gang, dessverre, mindre feiring, mer alvor.

Resten av plata byr på veldig mye fint fra både rockeren og folksangeren Neil Young. Vi får en neddempet og fantastisk «Crime In The City (Sixty to Zero)». Riktignok betydelig forkortet fra den 20 minutters lange akustiske versjonen Neil spilte med The Bluenote Cafe året før, og til dels med helt andre vers enn den mer svingende og hardtslående versjonen med samme band.

Låten «Eldorado» var en bearbeidet versjon av «Road Of Plenty» som hadde blitt spilt allerede på midten av dette tiåret. Man kan jo spørre seg hvorfor den hadde fått ligge i fred fra Neil albumutgivelser såpass lenge. En flott låt! Enda eldre var den fine countrylåten «Too Far Gone». Andre personlige favoritter på plata —ja, det er mange av dem — er «Someday» og tittelåten på et album av Emmylou Harris, «Wrecking Ball».

Til forskjell fra hans foregående album fremstod ikke «Freedom» som et konsept, men en rekke flotte frittstående låter som likevel også fremstår som en helhet. «Freedom» var et ytterst generøst album, som gav oss flere sider av Neil Young—ja, kanskje de vi liker aller best: rockeren og folksangeren. Men den hørtes likevel annerledes ut enn noe han hadde gjort før. Noen vil si at det fantes bedre versjoner og mye lenger versjoner av «Crime In The City (Sixty To Zero)» og «Eldorado (Road Of Plenty)» enn på «Freedom». Kanskje det, men de hadde de fleste av oss ikke hørt da. Det vi fikk var perfekt!

(Oktober 2022: Utdrag og oppdatering av en artikkel tidligere publisert i Popklikk. Noe bearbeidet)

Loudon Wainwrights selvransakelser

Loudon Wainwright III – «History» (album, 1992)

Ett av nittiårenes beste album og Loudon Wainwrights mesterverk er dagens album. Loudon har laget hele album der han harselerer over politikk og kjendiser. Men best er han når han herjer med seg selv. Og det gjør han på «History» fra 1992. Som vi skal se, er også flere av hans nærmeste familiemedlemmer – nå også kjente i kraft av egen musikalitet – også omtalt på dette albumet. Som en liten kuriositet kan jeg jo nevne at Loudon allerede i 1975 ga ut låten «Rufus Is A Tit Man», om lille Rufus som får mat av sin mor, og dessverre tenker jeg alltid på den låten når jeg hører om Rufus Wainwright.

På «History» får vi låter som hysteriske «People In Love»:

«On the park bench sits mister and miss He’s trying to make her his princess with his wake-up kiss 
People in love, People in love, 
People in love You’d think that you could make a person be what you want 
But the chances aren’t slim, the chances are gone»

Videre de morsomme «The Doctor» og «Talkin’ New Bob Dylan» – «being the new you is one hell of a job». Men best er han når han er i det rolige og ettertenksomme hjørnet. Søstrene McCarrigle bidrar med bakgrunnsvokal på dette albumet, og Loudon synger om ekskona Kate McCarrigle, ja, han har sunget «So Many Songs»:

«I’ve written so many songs about you
Some have been bitter, a few have been blue 
And you have inspired me for the last time 
Soon you’ll be banished from my heart & mind»

Og jeg elsker hvordan han maler frem forholdet til søsteren i nydelige «The Picture». Alt er ikke rosenrødt, nei, og hør hvordan han utleverer seg selv om et overtramp mot dattera i Martha i « Hitting Her». Sønnen Rufus uttalte i et intervju at han og Loudon nesten tok livet av hverandre. Det er en sang om deres forhold også på denne plata: «A Father And A Son»:

«When I was your age I was a mess
On a bad day I still am, I guess
I think I know what you’re going through
Everything changes but nothing is new»

Han filosoferer over mannsrollen i «Men»:

«A husband and a father, every man’s a king 
But he’s really just a drone, no honey, has no sting
Have pity on the general, the king, and the captain
They know they’re expendable, after all they’re men»

Helt til slutt presenteres vi for en bearbeidelse av en sang skrevet av Loudons far som døde i forkant av denne plata: «A Handful Of Dust», en sang med gåsehudpotensiale og herlig orgel.

Utover «History» er jeg særlig svak for 80-tallsalbumene, hans faktisk. Men skal jeg anbefale et album til med Loudon, blir det liveplata «Carreer Moves» fra 1993. Her får du mange av de beste låtene hans frem til da, ispedd solide doser humor. Det Joe Henry-produserte «Strange Weirdos» fra 2007 er også solid. 74-åringen Loudon Wainwright III er stadig aktiv, og i fjor kom et album med covere av låter fra 1920- og 1930-tallet.

(En bearbeidet og litt utvidet utgave av artikkel tidligere på trykk i Popklikk.)