Kjærlighet som kur mot kaos

Joe Ely – «Love In The Midst Of Mayhem» (album, 2020)

«Just a reminder that when Shakespeare was quarantined because of the plague, he wrote King Lear.» —Rosanne Cash på Twitter.

Jeg skrev nettopp om Jerry Legers nye album, «Songs From The Apartment», et lo-fi-album spilt inn som terapi i en tid med isolasjon. Og framover vil vi få se flere album som er preget av pandemien menneskene må håndtere i 2020. Joe Ely slapp fredag 17. april albumet «Love In The Midst Of Mayhem». Albumets tema er kjærlighet, og bare kjærlighet. Jeg kunne kalt denne artikkelen «Kjærlighet i koronaens tid», men når Joe Ely motstod fristelsen, tenkte jeg at jeg også måtte kunne klare det.

Joe Elys forrige ordinære studioalbum var «Panhandle Rambler» fra 2015. Plata tok for seg livet til folkene som bor i området Texas Pandhandle. Dette er ei fantastisk plate som kom høyt på mi liste over de beste albumene dét året. 73 år gamle Joe Ely har imidlertid opparbeidet seg en lang og solid CV som går mye lenger tilbake. I 1972 var han med å starte bandet The Flatlanders sammen med Jimmie Dale Gilmore og Butch Hancock. Hans aller mest kjente soloalbum er kanskje «Letter To Laredo (1995)».

Joe Elys plateslipp kom brått denne gangen, kun med et par dagers forvarsel. Som så mange andre, måtte Joe Ely kansellere spillejobber og andre prosjekter da man forstod omfanget av pandemien. Ely og kona ville forsøke å gjøre noe positivt ut av situasjonen. De gjennomgikk gamle notater og filer med musikk. Sanger som ikke var utgitt.

Ely fulgte ikke vanlige prosedyrer for utgivelse; han ville ha plata ut da den var ferdig. Så nå har vi den allerede. Fellesnevneren for sangene er kjærlighet og medfølelse, uttaler Joe Ely på sin hjemmeside. Medfølelse for de som faller utenfor, strever med å få penger til mat. Takknemlighet overfor helse- og omsorgsarbeidere som setter livene sine i fare. Dette er en påminnelse; menneskene må stå sammen for å gjøre verden til et bedre sted å leve for oss alle.

Vi får tidløse sanger skrevet mellom 1973 og 2019. Lydbildet er flott: I sentrum står Joe Elys varme stemme. Ellers gitar, tromme, bass, keyboard. Og vi får av og til det herlige trekkspillet som på ingen måte lever opp til Tom Waits-ordtaket: «A gentleman is a man who knows how to play an accordian. And doesn’t.»

Ja, dette er ei hjertevarm plate. Vi får igjen et eksempel på at tidligere uutgitte låter kan holde høy standard. Første sang er nydelige «Soon All Your Sorrows Be Gone» skrevet helt tilbake i 1973 —ikke uaktuell likevel:

«They say the earth came from chaos,
Lightning hail and rain
The sea, they say, is a pool of tears
And a song is a poets’ pain
But when the storms are over
If you can just wait that long, my love
Your heart and soul, overflow»

Låten «Garden Of Manhattan» starter rolig, etter hvert skrus tempo opp noen hakk. Vi nærmer oss røft rocklandskap; en herlig låt. Jeg tolker denne låten som en hyllest til hverdagsenglene blant oss: «With an angel who’s riding, Through the canyons on a chariot of fire, See there she’s coming, coming to relieve us.» Og det fortsetter med fine «A Man And His Dog», en hyllest til de små gleder. «Your Eyes» er én av flere flotte ballader på albumet, én av flere mer tradisjonelle kjærlighetssanger:

«Your eyes call for a melody
It rises to clouds on high
Inspired by flutes and steel guitars
Cascading as they fly»

Det er i det hele tatt mye å glede seg over på denne plata. Jeg har ikke hørt på den mange dager, og mine vurderinger må tolkes i lys av dette. Men jeg har et stort behov for å gjøre våre lesere oppmerksom på denne godbiten. Kameraten Terry Allen har allerede gitt den sin anbefaling. Han ga selv ut noe av det fineste jeg har hørt i år. Temaene i tekstene er ulike, men musikk og stemme har klare fellestrekk.

Det er flere musikalske krumspring på Allens, men i låter som for eksempel avslutningslåten «Glare of Glory», er ikke Ely helt borte han heller. Hvem som trekker det lengste strået når plateåret 2020 skal oppsummeres, vet jeg ikke, og det er jo uansett et helt unødvendig spørsmål å stille. Finn frem god, varm drikke og la Joe Ely og hans gode hjelpere besørge resten. Denne plata kan være akkurat det du trenger i dag.

«Now I see the light, love has found me
I opened my heart I let it surround me
I can’t believe I was so blind
I couldn’t see, it was there all the time
I’ll never regret the hand that was dealt me»

(Omtalen er tidligere publisert i Popklikk.)

Herlig øs!

Rossman: Konsert på John Dee, 11. september 2021

Det føles som flere år siden jeg forrige gang var på konsert der trommene fikk blodet til å dunke, gitarene rev i sjela og der tangentene rullet over meg. Og litt øregott fra en steelgitar innimellom, samt en vokalist som ikke er redd for å ta i. Alt dette fikk jeg oppleve på John Dee i Oslo i kveld med Rossman fra Karmøy og hans åtte mann store band. Jeg vil anta at det er samme gjengen som spiller på Rossmans ferske plate, les om den her.

Her var pur rock med rogalandsdialekt. Gode– i hvert fall mer enn gode nok – historier mellom låtene til at vi lot oss underholde. Rossman har tatt mål av seg til å opptre i alle landets kommuner og er nå oppe i 88 kommuner. Han kunne fortelle om hvordan det er å opptre på et bibliotek med én publikummer, bibliotekaren. Kanskje følger han ekstra spent med på valget på mandag, en reversering av kommunereformen kan bli krevende for ham. Flere av låtene på konserten, blant annet en norsk oversettelse av «I’ve Been Everywhere», kunne relateres til dette prosjektet.

Rossman har nylig gitt ut albumet «Akkurat Passe Ødelagt», og for meg var omtrent alle låtene her høydepunkt, ikke minst når de ble avsluttet med herlig øs fra bandet, som f.eks. på radiohiten «Kjæreste på Jæren». Og så «danser» vi pent sittende på stolene våre. Eller som meg, tramper nokså urytmisk i golvet. Litt rart å sitte på slike konserter, uansett.

Rossman spilte også noen låter på egenhånd, og hans underholdene låter i vesen fikk også denne delen av konserten til å fungere godt.

Gøy dette, sulteforet på rockekonserter eller ikke. Ingen tvil om at Rossman appelerer til et yngre publikum, jeg trakk gjennomsnittsalderen betydelig opp!Første bordsetting varte én time og førti minutter. Halvannen time senere skulle de på igjen til enda en utsolgt konsert. Holder de denne koken to ganger samme kveld, tro?

Karin Wright lyser for oss

Karin Wrights Gode Selskap – Lyse for oss (album 2021)

Bilde til høyre: Kristin Evjenth
«Heiv en mynt i en ønskebrønn
Bad om at lykken måtte snu
og at livet ble lyst igjen
frelst fra mørkets gru»

Det nye albumprosjektet med musikk til Karin Wrights etterlatte tekster viser frem mørke og smerte, men kaster først og fremst lys over Karin Wrights minne.

Karin Wright var en norsk rock- og countryartist og tekstforfatter som utga fire soloalbum. Hun døde av kreft i 2019. Da hadde hun på forhånd plukket ut venner til å tonesette nye tekster. Arne Moslåtten – også aktuell med nye tekster for Hellbillies – oversatte de engelske tekstene til norsk.

På albumet bidrar en rekke av Norges fremste artister. Bandet, bestående av Espen Jørgensen og Dagfin Hjorth Hovind på gitar, Martin Caspersen på tangenter, Jørun Bøgeberg på bass og Cato Holmen på trommer, sørger for en helhetlig og i mine ører helt riktig produksjon for dette prosjektet. Nydelige gitarer, hør flotte «Solsøstre» sunget av Jan Dahlen! Sammen er vokalistene og bandet «Karin Wrights Gode selskap».

Jeg kjenner i begrenset grad til Karin Wright fra før, men ble likevel umiddelbart interessert i dette nye albumet. «Lyse over oss» er er selvstendig verk, og man trenger derfor heller ikke kjenne Karin Wright for å ha stort utbytte av det. Selv om jeg ikke vet sikkert hvem de sterke tekstene handler om, danner jeg meg likevel et bilde – rett eller galt – av hvem hun var, og kanskje også av hennes omgangskrets og familie.

De fleste tekstene på albumet er skrevet av Karin og flott oversatt av Arne Moslåtten. Det er imidlertid ett unntak: «Patti (håpet i ei låt)». Låten «Patti» er på mange måter min inngangsport til albumet og preger nok også min tolkning av de øvrige låtene: Patti» ble skrevet av Signe Marie Rustad for Karin Wright etter at Rustad hadde lest i magasinet No Depression om hvordan Patti Smith nærmest hadde blitt redningen for Karin Wright. Karin Wright ga i No Depression en sterk beskrivelse av hennes opplevelse av en Patti Smith-konsert i Oslo i 2006:

«I started crying and I just couldn’t stop. Tears were running down my cheeks as I watched Patti perform. It was like all the tension that I had been carrying through my life came out through my tears. I could see myself in that song and I was grateful that I was still around”

Karin Wright til No Depression

Og da føler jeg at jeg kjenner Karin Wright bedre. Kanskje har Karin Wright ved å skrive tekster på engelsk laget seg et beskyttende filter mellom seg selv og tekstene. Dette filteret har Moslåtten fjernet. Man kommer nærmere. Nærmere kjernen av de store, viktige tingene her i livet, om jeg kan tillate meg å være litt pompøs. Én artist som fremfor noen klarer å å komme til en slik kjerne – uten på noen måte å bli pompøs – er Tove Bøygard. Hennes album av året er for meg av årets aller beste (les om det her), og hun synger og har laget musikk til to av dette albumets foreløpige høydepunkter for meg. Toves stemme har et særpreg og en sterk tilstedeværelse som kler materialet godt. Hun og Karin har kanskje mye til felles? Jeg har en følelse av at Tove nesten kunne skrevet teksten til låten «Tiggerne rir» selv:

«Hvis drømmene var hester
ville tiggerne ri
som en flokk av stolte helter
på en reise rank og fri»

Toves særpreg bidrar til at låtene hun synger på her treffer meg nokså umiddelbart. Andre låter bruker jeg mer tid på. Den slentrende låten «Medmennesker» sunget av Bitten Forsudd peker på at vi også må være medmennesker for de som ikke er like priviligerte som de fleste av oss som bor i Norge. Bitten Forsudd synger også avslutningslåten «Lyse for oss», en låt om å finne trøst når personlige tragedier rammer. «Minnet om deg» sunget av Caroline Bonnet rører ved tilsvarende temaer. Her blir det motsetninger mellom den klare og det lette i vokalen, og den ettertenksomme teksten. Den drivende låten med den megetsigende tittelen «Jeg prøvde det er sant» med Johanna Demker på vokal må også nevnes spesielt.

Albumets røffeste låt er «De som er makta», sunget av Espen Jørgensen. Rått og brutalt av vokalist og band, perfekt tilpasset teksten. Og her er mer. To låter sunget av Malin Pettersen, den ene med tydelig countrysignatur. Produsent og bassist Jørun Bøgeberg synger selv på fine» Skygger i mørketida, sitert innledningsvis.

Albumet åpner med en telefoninnspilling med Karin Wright på sterke «Daudingvise», en tekst hun kan ha skrevet helt mot slutten av livet. Deretter kommer et kor med fem av bidragsyterne på albumet, før Tove Bøygard overtar, alt understreker at dette ikke er en samling solobidrag, men en enhet de alle er sammen om. Albumet har både umiddelbare låter og låter som sniker seg mer forsiktig inn under huden, så denne omtalen er mer skrevet under prosess hos meg enn som en ferdigtygd anmeldelse. Og akkurat det er en anbefaling i deg selv; ei plate som man ikke blir ferdig med etter et par lyttinger!

Ei plate der et solid band er limet i prosjektet. Melodier som vokser. Men ikke minst også et album der tekstene er mer sentrale enn vanlig: Store kontraster. Fortvilelse, død. Håp. Til slutt piano, litt bass og litt kor. Bitten Forsudds stemme: 

«Hun taklet ikke presset
Mørket senket seg
Men minnet det vil lyse
Lyse for oss på livets vei»

Slik skrev Karin Wright. Trolig om en venn. Og lyse gjør også Karin gjennom dette prosjektet.

Moro med Rossman!

Rossman – Akkurat passe ødelagt (album 2021)

Album-/pressebilder.

Åpningen på Rossmans nye album, tittellåten, «Akkurat passe ødelagt», levner ingen tvil. Her mener man alvor, nei, her skal vi ha det gøy, selvfølgelig! Gitarer, orgel, trommer og enda mer. Det svinger av Rossman og hans orkester.

Det er ingen tvil om at blant de syv låtene på Rossmans nye album, «Akkurat Passe Ødelagt», er det de rocka låtene som faller aller mest i smak. Rossman har med seg et et band som på det beste får meg til å tenke på rocketoget som ruller når Bruce Springsteen og hans E Street Band er i form. Rossman står bak melodiene og de fiffige tekstene. Han spiller gitar, og trakterer munnspill omtrent som Gubberock-favoritt Elliott Murphy. Og heldigvis er han ikke redd for å bruke stemmen! Se hvem som spiller med ham nederst i saken!

Rossman er Aslak Rossehaug fra Karmøy og har vært aktiv musiker i mange år allerede. I 2020 fikk han for seg at han skulle holde konsert i alle Norges kommuner. Han kan nå 100 i løpet av 2021! Rossehaugs musikk må være laget for liveopptredener.

Den aller beste låten på albumet er «Kjæreste på Jæren». Morsom tekst og herlig melodi. Så får jeg forsøke å bære over med at de har laget en radioedit av låten som har fjernet albumets tøffeste minutt. Sett sånn! Men hør albumet, og du får dette drøye minuttet i alt sin energiske prakt. «Kjøæreste på Jæren» best? I skrivende stund faller jeg pladask for «Ingenting blir noensinne bedre». Fullt kjør med blåsere og det hele. Det spares ikke på virkemidler, men resultatet er uansett herlig øs.

På «Utilregnelige du» gir Kristian Frostad countryfølelse med sin steelgitar, låten tar oss i tillegg gjenmom et pop-og rocklandskap og er således litt sjangermessig ubestemmelig. «5 Fatale» er trolig platas svakeste låt, litt rotete melodi, i den grad den har melodi, men den er likevel småsjarmerende med noen morsomme partier.

Den ettertenksomme avslutningen «Kjære Gud» dveler ved Guds tilstedeværelse eller mangel på sådan. Tematisk litt som Erik Byes «Vårherres klinkekuler» og Randy Newmans «God’s Song (That’s Why I Love Mankind)», altså. Fint å roe ned helt til slutt.

Men ellers – moro dette! Alt i alt er dette ei bra plate, som har rukket å få sine runder. Og det blir flere!

Musikere:

Aslak Rossehaug – tekst, musikk, gitar, vokal, munnspill
Edvard Sundquist – gitar, mandolin
Auver Gaaren – piano, dobro
Mathias Steffensen – bass
Øystein Heide Aadland – orgel
Håvard Kværne Hansen – trommer, perkusjon

Idar Eliassen Pedersen – trompet
Sigurd Drågen – trombone
Kristoffer Dokka – saksofon

Kristian Frostad – pedal steel