Godbit fra Bob Dylans arkiv

Bob Dylan – Springtime In New York: The Bootleg Series Vol. 16, 1980–1985. (Boks-sett)

Det var med en viss spenning jeg åpnet døra og hentet pakken med den nye Bob Dylan-boksen klokka sju om morgenen forrige lørdag. Noen jobber for at jeg skal få de viktige varene i tide til lørdagskaffen. Den nye utgivelsen i Bob Dylans bootleg-serie teller fem CD’er. Om du synes det er i overkant, kan du kjøpe eller strømme en dobbeldisk. Og om du i motsetning til meg foretrekker vinyl av slike gigantutgivelser, finnes det en slik utgave også.

The Bootleg series

Jeg kjøpte Bob Dylans Bootleg Series Vol. 1–3 i begynnelsen av 1990-årene omtrent da den ble gitt ut. Jeg hadde på ingen måte oversikt over alle Dylans utgivelser– jeg har det knapt enda. Men flere av låtene var mye bedre enn de jeg så langt hadde hørt med Dylan. Særlig likte jeg Vol 3. Åttitallet lød overraskende friskt, ja jeg syntes låter som «Something Gotten Hold Of My Heart», «Angelina», «When The Night Comes Falling From The Sky», «Tell Me» og «Blind Willie McTell» fra tidlig 1980-tall var mye bedre enn dem man fant på de originale platene. Senere har det kommet en rekke utgivelser i bootlegsserien, vi er nå oppe i Vol. 16. Essensielle konsertopptakt fra Manchester i 1966 og fra «The Rolling Thunder Revue» på midten av 1970-tallet. Noen dypdykk i enkeltperioder, som 1965–1966, rundt 1970, «Blood On The Tracks» (1975), den kristine perioden (1979–1981) og perioden fra 1989 til 2006 med den glimrende boksen «Vol. 8: Tell Tale Signs».

Den nye boksen dekker perioden 1980–1985, så nå kan vi høre andre versjoner av låtene jeg oppdaget med Vol. 1–3 og mange andre låter. Så er selvsagt fem disker mye å gape over, men i motsetning til deluxe-utgavene av «The Cutting Edge» (1965–1966), «More Blood On The Tracks» og boksen som dekker den kristne perioden, «Trouble No More», er konseptet i begrenset grad å presentere ørten versjoner av samme låt for å vise en prosess. Her klarer man seg stort sett med én versjon av låtene, slik at dette blir mer enn nerding; vi snakker faktisk om å høre gode plater. Misforstå meg rett, jeg hadde utbytte av å spille gjennom alle de ti diskene på «Trouble No More» noen ganger. Jeg fikk definitivt et mer positivt bilde av Dylans musikk i hans kristne periode. Samtidig ble det nesten som en jobb å høre alt sammen. Slik føles det ikke med «Springtime In New York».

Øving og outtakes

Den første CD’en på «Springtime In New York» er stort sett fra øvinger rundt 1980. Vi får en rekke coverlåter samt et par klassiske Dylan-låter som «Senõr» og «To Ramona». En artig kuriositet er versjonen av Dr. Hooks «A Couple More Years». Disk 2 består av outtakes fra «Shot Of Love», flere låter jeg ikke har hørt før og som bidrar til at dette er av de mest interessante diskene i boksen. Så må jeg trekke frem versjonen av «Angelina», annerledes enn på Vol. 1–3, men minst like nydelig. Tenk å utelate en slik låt fra albumet «Shot Of Love».

Blind Willie McTell!

Disk 3 og disk 4 kretser rundt «Infidels» fra 1983. Albumet i seg selv er jo flott. Det har seks sterke låter og to låter der både tekst og musikk fremstår som nokså håpløse i mine ører: «Union Sundow» og «Neighborhood Bully». Den ene fremsnakker økonomisk proteksjonisme, den andre har en noe unyansert holdning til Israel og Israels naboer. Begge disse låtene finnes på denne boksen i mer musikalsk sympatiske versjoner enn på originalplata uten at de klarer å bli høydepunkter på denne boksen. Men ellers er det uttalige høydepunkter fra «Infidels»-innspillingene her. Noen låter kommer i annerledes og minst like gode versjoner som på albumet. Hør bare den mer nakne «Jokerman» eller de to versjonene av «Don’t Fall Apart On Me Tonight». Men minst like interessant er det med alle låtene som ble droppet fra albumet, men som kunne løftet det opp blant de aller ypperste av Dylans albumutgivelser. «Blind Willie McTell» er kanskje den Dylan- låten jeg setter aller høyest av samtlige. «Tell Me», «Something’s Gotten Hold Of My Heart», «Lord Protect My Child» og «Foot Of Pride» er andre utelatte favoritter, som kommer i glimrende versjoner på denne boksen.

Likte ikke lyden av 80-tallsmusikken

Bob Dylan har uttalt at han ikke likte lyden av musikk på åttitallet, hverken sin egen eller andres. Ett av av hans mindre anerkjente album, «Empire Burlesque» (1985), presenteres i boksens femte disk. Disken er en god påminnelse om at det finnes gode låter også på dette albumet, særlig når noe av staffasjen tas bort. «Dark Eyes», «New Danesville Girl»/«Brownsville Girl», «I’ll Remember You», «Emotionally Yours», «Seeing The Real You At Last» og «Tight Connection To My Heart» er alle solide. Som Dylan synger på «Danesville Girl»! Men best er «When The Night Comes Falling From The Sky». Vi får dem i to flotte versjoner med blant annet bidrag fra Little Steven og Roy Bittan i The E Street Band, versjoner som likevel ikke matcher den himmelstormende versjonen på Vol. 1–3.

Alternativ rute

Noe av fine med denne Bootlegs-serien er å bla i boka som følger med, høre sangene, og få et litt nytt og alternativt perspektiv på Dylans enorme karriere. The Bootleg Series er for mange blitt den parallelle ruten til Dylans originale albumutgivelser. Så lenge Dylan kompromissløst og av uforståelig årsaker opprinnelig ofte har skrotet ikke bare de beste versjonene, men også flere av de beste låtene, blir disse utgivelsene alltid interessante. Og «Springtime In New York» fremstår i så måte som én av de mest interessante i serien.

Alt her er ikke gull, men det trenger det heller ikke være når mye av poenget er å kaste lys over Bob Dylans virke.