Ole Paus & Jon Niklas Rønning: Skilt ved fødselen (Premiere på Latter i Oslo, 22. september)
Jeg har blitt premiereløve. Det er bare rundt ett år siden jeg var på premieren på Bob Dylan-forestillingen «Vikla inn i blått» på Det Norske Teatret og kunne kose meg med å bivåne andre celebriteter. I går var det duket for nok en premiere. Denne gangen Ole Paus og Jon Niklas Rønning med «Skilt ved fødselen» på Latter på Aker brygge i Oslo. Riktignok spilte de forestillingen i Grimstad i sommer. Men oslopremiere i hvert fall.
Igjen kunne kona mi og jeg gjette på hvilke kjendiser vi fikk øye på. Slikt er det lite av på Rockefeller, men jeg kan skryte av å ha sett Mette Marit og Haakon Magnus på Nick Cave-konsert i Oslo Konserthus, så helt ukjent med kjendistilværelsen er jeg ikke.
For sikkerhets skyld hadde vi fått oss plass på første rad, slik at vi hadde oversikt over hver minste øyebevegelse fra mennene. Ole Paus har nå fylt 74 år og fikk for få dager siden en ny pris for tekstene på fjorårets platesamarbeid med Motorpsycho. Jon Niklas har i lengre tid underholdt oss med viser fra og om pandemien og har etterhvert også en lang fartstid som humorist. Det er ingen tvil om at Paus og Rønning har mye til felles. Rønnings Ole Paus-parodier – vi fikk noen stykker også i går – er legendariske. Rønning forteller fra scenen at Paus har vært et stort forbilde, og nå har han altså endt opp som en Paus-parodi. Men like påfallende er det hvor mye han egentlig likner på Paus i fakter og talemåte når de kaster verbale gullkorn fram og tilbake. Paus nesten dobbelt så gammel, men likevel; «skilt ved fødselen». Og om noen er i tvil: Jon Niklas kan brøle!
Rønning og Paus serverte oss aktuell samfunnsatire både i tale og viser. Det sparkes av og til oppover, men det må være lov, særlig når selvironien aldri er langt unna. Fem fjolls fikk passet sitt påskrevet, men det største fjollset stod bak visa, sang Paus. Samtidig var det rom for noen av Paus’ klassiskere som låten han «tok tilbake», «I en sofa fra Ikea». Noen vil si man ikke skal fleipe med «Mitt Lille Land», men det kunne de! Og helt til slutt fikk vi en alvorlig og høytidsstemt versjon av nettopp denne sangen.
Forestillingen varte rundt fem kvarter. Vi koste oss, og det gjorde resten av publikum også. Paus’ og Rønnings åpenbare glede over å opptre sammen smitter. Lunt og trivelig!
Gubberock 